Klostertanker: Tro til bekymring – eller?

Tro til bekymring – eller?

TEKST: PATER HALLVARD THOMAS HOLE OFM, SANT FRANS KLOSTER, LARVIK.

D

et er noen år siden den ateistiske kampanjen for et samfunn uten Gud rullet ut på busser i England: There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life. Reklamen fikk mye oppmerksomhet og ble kopiert til andre land. Påfunnet om å plassere et slikt slagord på busser var kanskje nytt, men kortlivet. Ideen om at religion og troen på Gud undertrykker og begrenser menneskets frihet og livsglede, dukker derimot stadig opp igjen.

HVA BETYR DET Å TRO? Hvis tro først og fremst er valget om å leve på en bestemt måte, så hadde vel hodene bak busskampanjen vel så mye tro som i enhver annen religion: troen på et bekymringsløst liv, troen på livsnytelse, for etter deres sigende burde mennesket velge det. Eller er troen på Gud et påfunn eller en feil i systemet? Hvis det er snakk om en feilkobling i den menneskelige evolusjon, som dessuten er blitt utnyttet for å samle makt, kan i grunnen enhver tanke være resultatet av en lignende kortslutning og føre til det samme. Det er i så fall menneskelig hybris å tro at vi har hevet oss over fortidens feil så lenge vi selv er del av den samme ubønnhørlige natur. Om ikke en gud kommer til å dømme oss, så vil fremtiden mest sannsynlig dømme oss. Men hva gjør vel det for den som skal «slutte å bekymre seg og nyte livet»? Likevel er det i oss noe som peker mot ansvarlighet, for eksempel i det å ta vare på kloden for de kommende generasjoner.

MELLOM BEVISSTHET OG ERFARING. Selv et rent materialistisk syn på verden må forholde seg til at et sted mellom menneskets bevissthet og erfaringen av verden utenfor, har troen på et liv etter døden dukket opp i menneskelivets horisont. Gjennom historien har det kommet til uttrykk på utallige vis i ritualer og myter spunnet rundt menneskets håp eller fortvilelse. Kjernen av dette bevisste forholdet til menneskelivets slutt er ikke nødvendigvis et gitt gudsbegrep eller en myte, men den allmenne erfaringen av livets begrensing.

Erfaringen av endelighet og menneskets søken kommer vel så mye til uttrykk i andre deler av vår kultur enn det som umiddelbart forbindes med religiøsitet. Det er én og samme menneskelige erfaring og erkjennelse som ligger til grunn for at vi ikke bare søker kunnskap, men sannheten som sådan. Det samme ligger til grunn for at vi som mennesker ikke bare prøver å overleve, men at vi forsøker å sette ord på hva godhet er, og hvordan vi kan være gode mennesker. Dessuten gjennomsyrer erfaringen av endelighet mye av det vi skaper, enten det er ny teknologi eller kunst. Drevet frem av trangen til å utforske eller forbedre og forlenge menneskelivet lager vi nye ting, men til syvende og sist vil sannsynligvis en god bok eller et stykke musikk forbedre våre liv usigelig mye mer. Og hva er vel kunst uten blikk for det skjøre, lidelsen og ikke minst døden?

SØKEN ETTER MENING OG BEKREFTELSE. Vi alle søker med andre ord noe mer enn det såkalte vitenskapelige verdensbilde. Vi søker mening og det som trygger vår eksistens. Derfor er våre relasjoner til foreldre, familie og venner viktige. Det er i disse vi finner oss selv. Her får vi bekreftelse på at våre egne liv har en mening i denne verden. Hele samfunnet og kulturen er bygget rundt denne bekreftelsen. Vi markerer livets store og små begivenheter; en fødsel, overgangen til voksenlivet, en ny jobb eller stilling. Men også her erfarer vi vår tilkortkommenhet. Noen ganger er de ikke til stede, de som skulle gi bekreftelse. Noen risikerer å gå seg vill og miste seg selv, mens vi alle står maktesløse ved livets utgang. Møtet med døden betyr at det er ingen eller ingenting i verden som kan gi oss en endelig og definitiv bekreftelse. Også de som bar oss i livet og fylte det med mening forsvinner.

GUD ÅPENBARER SEG FOR MENNESKET. Når vi søker opp og ut, forbi denne verden, for å finne en annen som kan bekrefte våre liv og vise meningen med våre liv, da gjør vi noe helt menneskelig. Det er også her den kristne historien er spesiell. Frelseshistorien er ikke en myte om det vi ikke kan erfare direkte, men fortellingen om mennesker som Gud har åpenbart seg for, og det på vidt forskjellige måter: gjennom engler, profeter, poeter, samvittighetens røst og ord som gir gjenklang i hjertet. Det er historien til enhver som erfarer at tomrommet bak livets forgjengelighet fylles av et personlig nærvær, at det finnes et Lys som skinner i mørket. Guds åpenbaring er også en åpning mot nye perspektiver og nye måter å se verden på som inngir trøst, håp og glede, og i en krybbe og på et kors sammenfaller alt dette. I Kristus sammenfattes alt (se Ef 1,10), alt av menneskets søken etter Gud og Guds søken etter menneske.

I stor kontrast til påstanden om at tro er å bekymre seg eller ikke å nyte livet, viser frelseshistorien oss at det å tro tvert om betyr å ha tillit og sette sin lit til Jesus Kristus, som taler til oss fra dypet av vårt og sitt eget liv og erfaring. Med hensyn til livets mening frister det å si: «there’s probably no other».•