Guds ord

«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. En tenner heller ikke et lys for å sette det under et kjørel. Nei det setter man i en stake, så det lyser for alle i huset» (Mt.5,14-15).

ET ANNET IDEAL: AMA NESCIRI

TEKST: PATER ARNE FJELD OP

«Å sette sitt lys under en skjeppe» het det i eldre bibeloversettelser. Det er ikke noe ideal i våre dager. Utrykket kommer altså fra Kristus selv.

Å bli sett, er et ideal i vår tid. Jeg behøver ikke utdype. Man «legger seg selv ut» i media, og håper på bekreftelse : «likes». «Sosiale media» kan settes i Evangeliets tjeneste, slik teologi-studentene våre i Roma gjør. De sprer gleden over Evangelium, en glede som er smittsom.

Men den kristne tradisjonen kjenner også et annet ideal. Ama nesciri – «Elsk å ikke være kjent.»! Man finner det i Thomas à Kempis: Kristi etterfølgelse, fra 1400-tallet: «Min sønn, det er nyttigere og tryggere for deg å skjule fromhetens nådegave». Visdommen ble brakt videre av St. Philip Neri, som grunnla oratorianernes orden på 1500-tallet.

Det samme idealet finner vi hos John Henry Newman, som grunnla ordenen i England. Paradoksalt blir mennesker som lever dette idealet, iblant også berømte og kanoniserte!

John Henry Newman var leder av en bevegelse innen den anglikanske kirke: idealet var «via media»: en gyllen middelvei mellom Calvins protestantisme og romersk katolsk tradisjon. Bevegelsen kalles «The Tractarian Movement». Newman var en stor stjerne som universitetslærer i Oxford først på 1800-tallet. Hans prekener og hans teologiske verker ble utgitt i bokform.

I 1845 hadde han mistet troen på «Via Media»prosjektet, ble i all stillhet katolikk, forlot Oxford sammen med noen venner, ble ordinert katolsk prest og levde «under strict monastic observance» ute på landet. Etter hvert grunnla Newman Oratoriet i Birmingham og London.

I sine første tyve år som katolikk levde Newman som en glemt storhet fra fortiden. Men i 1864 ble han angrepet: «Han hadde vært uærlig, han hadde i hemmelighet vært katolikk under sine år i Oxford!»

Da måtte Newman skrive sitt forsvar, «Apologia pro Vita Sua». Helst ville han ha forblitt ukjent. De første linjene lyder: «Man kan lett tenke seg hvilken prøvelse det er for meg å skrive følgende historie om meg selv, men jeg må ikke vike tilbake for oppgaven. Ordene Secretum meum mihi – min hemmelighet er min egen – klinger hele tiden for mine ører.»

Newman kom ut av skyggen, ble lyttet til, ble «kardinal» og kalles «Vatikan II ́s far.»

«Ama Nesciri»: idealet harmonerer med klosterkallet. Når man blir ikledt klosterdrakten, får man ofte et nytt navn. Livet som gjenstand for verdens eventuelle beundring legger man bak seg, likesom for nær tilknytning til familien.

Det er typisk at vi ikke kjenner navnene på komponistene av gregoriansk sang - Gregor den Store (540-604) er bare paven som gjorde denne musikken utbredt i hele kirken.

Idealet lever også i Øst-kirken: klassikeren «En russisk pilegrims beretning...» har ukjent forfatter, likesom de fleste ikonmalere er anonyme.

Kirken i øst og i vest har gjennomlevet vanskelige århundrer, med vandaler, hunnere, folkevandringstid, reformasjoner, og konfiskasjoner. Kirken overlevet takket være anonyme kvinner og menn. De har bedt og arbeidet - Ora et Labora - bygget klosterkirker - med ukjente arkitekter - kopiert manuskripter og illuminert bønnebøker - uten signatur. De har pleiet syke, undervist på klosterskoler og kjempet korstog!

Kirken kjenner altså et ideal: snarere enn å bli beundret av en «fan- klubb» som bare kjenner fasaden, å bli akseptert og elsket av Herren, som kjenner oss ut og inn.

Emnet er fint behandlet i svenske Torgny Lindgrens roman «Til sannhetens pris». •