Sannhetsserum

PASS DEG for Kirken!

Barnebøker fremmer fordommer.

TEKST: BJØRN ARE DAVIDSEN

En barnebok forteller at i «vikingtiden gikk ikke barna på skolen. Når de var ca. 12 år, ble de regnet som voksne. De måtte jobbe, og hvis de gjorde noe galt, kunne de komme i fengsel, akkurat som voksne». Utlendinger kunne ikke være kjærester med norske jenter. Det tar ikke mange sider før et barn og en mor dør under fødselen. Skal de komme til Valhall, må far betale penger til høvdingen. Samme høst legger et steinskred bygda øde.

Lærte du noe viktig av dette?

Heldigvis er dette oppspinn. Ikke noe forlag har gitt ut en slik bok om vikingtiden. Men bytter vi til «middelalderen», «tyskere», «Bergen», «presten», «himmelen» og «svartedauden», har vi sentrale avsnitt av Maris hemmelighet, en barnebok fra Fagbokforlaget i 2019.

Middelalderen var mørk. Nordmenn fremmedfiendtlige. Kirken var ute etter penger.

BOKEN INNGÅR I EN SERIE skrevet av Marianne Nielsen og svært godt illustrert av Elin Grøtan. Dette er ment for skoler og historiehyllene på biblioteker. Nysgjerrige barn kan nok fort ønske seg dem til jul og bursdag. Slike bøker blir lest.

Ambisjonene er bra: «HISTORIER I SAMFUNNSFAG gir deg innblikk i hvordan det var å leve i ulike perioder av verdenshistorien». Realiseringen svikter. Serien er langt unna å nå målet.

Flukten handler om kongssønnen Håkon som i 1216 blir reddet av birkebeinerne, «fattige bønder som kjempet mot kirkens makt». Baksiden fremhever: «Visste du at en konge og hans familie levde i konstant fare for å bli drept? Og at den største faren kom fra kirken?»

I Kampen om Jerusalem er vi i korstogstiden. Vi får vite at mens de kristne drepte alle da de erobret byen, sparer den muslimske hærføreren Saladin dem. «Han lar alle som vil, forlate byen». Det fortelles likevel at Saladins menn

Sannhetsserum

er en serie der Bjørn Are Davidsen retter kritisk søkelys mot myter og vandrehistorier om vitenskapshistorien og den europeiske middelalderen. Davidsen er rådgiver i tankesmien Skaperkraft.

er overlegne og «dreper alle» i slaget ved Hattin.

DET ER MANGE UTFORDRINGER med disse bøkene.

Man får lite innblikk i én periode av en fortelling om noe som er felles for mange perioder. Det var vanlig at barn og mødre døde i barsel til langt ut på 1800-tallet. Det hanseatiske kontoret i Bergen forbød sine egne å inngå ekteskap i byen i alle århundrer. Sykdom og pest var ikke begrenset til Svartedauden.

Det blir ikke bedre av rene faktafeil.

Noen eksempler: Det er skivebom å trekke frem at barn i middelalderen ikke fikk gå på skole. Tvert imot er noe av det viktige å lære om norsk middelalder at det er nå vi får skriftkultur og skoler. Når Maris hemmelighet foregår, har vi i nesten to hundre år hatt fem katedralskoler, inkludert en i Bergen. Selv om allmennskolen ikke kom før etter renessansen, fikk også en del fattige barn støtte til å studere i middelalderen.

DET ER LIKE MISVISENDE å snakke om fengsler i denne perioden. Mindre forseelser ble stort sett straffet med bøter, mens fengsel først og fremst kommer i

SKOLE: Lærer og elever på en skole i middelalderen.

tidlig moderne tid. I Norge fikk vi ikke noe tukthus før på 1600-tallet. Det er altså først i renessansen, at «barn kunne komme i fengsel, akkurat som voksne».

Det er også merkelig å hevde at man måtte betale kirken for å få komme til himmelen. Muligens tenker man på botsøvelser og avlat, men dette er for synder som allerede er tilgitt, selv om avlatshandel iblant er blitt misbrukt, spesielt i årene rett før reformasjonen, altså igjen renessansen.

I STORE NORSKE LEKSIKON omtales ikke birkebeinerne som fattige bønder, men som herrer i landet og «med fremtredende posisjoner i riksstyret». Det er et hedersnavn på dem som «støttet kong Sverre og hans ætt». Antagelig er det for å understreke middelalderens mørke når boken i stedet tegner et bilde av kirkens makt mot fattige bønder.

Barn lærer også lite når reelle forhold tas ut av sammenhengen.

Marias hemmelighet nevner ikke at det var det hanseatiske handelskontoret i Bergen, altså tyskerne selv, som forbød sine egne å gifte seg med byens borgere. Grunnen var at det ville bety barn - og dermed rett til arv. Fikk arvinger del i verdiene i handelsstuene, fryktet man at det ville utarme kontorets økonomi og svekke det som organisasjon for hanseatiske kjøpmenn i byen.

Før, under og lenge etter korstogene var det vanlig at byer som ikke overga seg, ble plyndret og mange av forsvarerne drept eller solgt som slaver, enten angriperne var kristne eller muslimer. Det er ingen grunn til å skjønnmale korsfarerne, men når Saladin ikke drepte innbyggerne i Jerusalem, var det fordi byen overga seg. Ved andre tilfeller fulgte han vanlige spilleregler. Han nølte

«Det er skivebom å trekke frem at barn i middelalderen ikke fikk gå på skole. Tvert imot er noe av det viktige å lære om norsk middelalder at det er nå vi får skriftkultur og skoler.»

ikke med å drepe soldater som overga seg etter kamp.

BØKENE GIR IKKE noe bedre innblikk når feil og misvisninger hele veien går i retning av et mørkt bilde av middelalderen. Dermed nevner en bokserie for barn ikke at kirken forbød skikken med å sette nettopp barn ut i skogen for å dø. Vi får ikke høre at kirken gikk i bresjen for å kreve samtykke fra både mann og kone før ekteskap. Eller hvordan ættens makt og vikingenes æreskultur også ble underminert at forbudet mot ekteskap mellom søskenbarn. Resultatet var at vi i stadig større grad opplevde oss som individer med personlig ansvar og samvittighet.

Barn får heller ikke høre at kirken innførte en av de kanskje største endringene i historien, en skriftkultur med leksika og lærebøker, katedral- og klosterskoler, universiteter og romerrett. Eller om alle teknologiske nyvinninger i klostrene som var spredd over store deler av landet og i stadig kontakt med resten av Europa.

Alt dette gir grunnlag for spennende og treffende fortellinger om middelalderen. Det er trist at denne nye bokserien ikke gjør det. •