Min tro: Sebastian Ekberg

BLE DRATT INN I KIRKENS HJERTE

– Den katolske kirke er mer enn identitet. Den er ikke et perfekt fellesskap. Den er full av idioter, inkludert meg selv. Det som holder oss sammen, er Guds overnaturlige kjærlighet.

TEKST: LINDA THERESE UTSTØL

Sebastian Ekberg (34) bor på Bolteløkka i Oslo i en gammel bygård sammen med sin kone Ann Jeanette og deres fire små barn. Stua er så full av bøker som man forventer hos en doktorgradsstipendiat i dogmatikk på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, med hyller fra gulv til tak. Det er en herlig blanding barneleker og ikoner som skaper en stemning av varme og tilhørighet.

OUTSIDER-IDENTITET I pinsemenigheten Sebastian vokste opp i, fortalte de som kom til tro om sterke karismatiske møter med Gud. Man skulle forvandles radikalt av Den hellige ånd. Livet skulle gå fra svart til hvitt, fra synd til hellighet, over natten. – Pinsebevegelsen har lenge vært knyttet til sosial gjenopprettelse. Det har vært en folkebevegelse parallelt med arbeiderbevegelsen, og har vært viktig for dem som levde vanskelige liv, sier Sebastian.

Hans menighet definerte seg imot den lutherske statskirken. De hadde en outsider-identitet selv om vekkelsesbevegelsen har blitt mer og mer del av majoriteten. – I Norge har jeg inntrykk av at mange pinsekirker søker det spektakulære. Slik var det ikke der jeg vokste opp. De hadde blitt «rasjonelle» svermere som ikke drev med tungetale og slike ting. Det var viktigere med en radikal personlig omvendelse.

STORT GAP – Hvordan opplevdes det å vokse opp i en menighet som krevde en dramatisk troshistorie? – Jeg prøvde å sette meg inn i en sjelstilstand hvor det skulle være mulig for meg og oppleve denne åndsdåpen. Men det var vanskelig å skille mellom følelser og Den hellige ånd, sier han. – Identifiserer du deg fortsatt med det karismatiske? – Nei, og jeg tror mange som vokste opp slik, opplevde et for stort gap mellom hverdagen og det ekstravagante de lærte at sann kristendom skulle være.

Det kan skape en underlig forventning som gjør det vanskelig å forbli kristen, forteller Sebastian. – Der tror jeg mystikerne har mye å lære oss. Man trenger ikke være redd for overnaturlige gaver, men det skal bygge opp Kirken, ikke bare din egen overbevisning.

I oppveksten opplevde Sebastian Guds nærvær, noe han fortsatt gjør. Og han mener erfaring er en viktig vei til tro. Han tror fortsatt på en Gud som griper inn i tilværelsen. Grunnen til at han forlot pinsebevegelsen var at han hadde spørsmål det ikke var rom for å stille.

SKRIFTEN ALENE I tenårene leste han en bok om apologetikk og ble oppmerksom på filosofi. – Det var spennende å se troen på Gud gjennom et analytisk fornufts-resonnement. Noe det var lite av i pinsebevegelsen.

Etter videregående, gikk han et år på folkehøyskole med fokus på filosofi, kristen etikk og bibelsyn. Han ble for første gang bevisst på at mange protestanter bygger identitet, kirkesamfunn og tro på «rett» bibelsyn. – Det var et sjokk for meg. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje ikke var protestant. Jeg var skeptisk til å sette skriften over alt annet.

Da han var 21 år gammel, begynte han å studere filosofi på Universitetet i Stockholm. – Jeg var ganske naiv. Jeg tenkte at filosofene sikkert visste hvordan virkeligheten hang sammen.

ET HOLDEPUNKT: – Troen er et fast holdepunkt, et anker. Den gir mening med livet. Troen gir et sunt syn på livet, på det å bli eldre, på det å møte døden en dag, sier Isak Ailu Eira (21) fra Kautokeino. Her inne i Vår Frue domkirke i Tromsø.

«Det var Den katolske kirken som kom til å være det som skulle fortsette å gjøre meg til en kristen. Nå fikk det briste eller bære. Jeg slang meg nærmest inn i armene på kirken. Det var den eneste og siste utvei både eksistensielt og intellektuelt.»

FAMILIELIV: Han oppga tanken om klosterkall da han fant noen han heller ville gi seg hen til for resten av livet.

Han forteller at i Sverige er fagfeltet ofte både anti-metafysisk og anti-religiøst. – Filosofien man lærte var rasjonalistisk på en snusfornuftig måte, og alt annet måtte ties om.

«Vårt liv får en større betydning ved at det blir mindre viktig. Det er viktig i en kultur hvor alle er så opptatte av sitt eget og seg selv.»

TIDEBØNNER Sebastian sier han fikk noen nyttige verktøy med seg på veien, men flyttet etter noen semestre over til teologisk fakultet i Lund. Her måtte det vel finnes de som tenkte dypt om tro, og kunne gi en litt bredere innføring i filosofi, teologi og historie? Noen som kunne hjelpe ham å forstå den tradisjonen og helhetsperspektivet vi kristne er arvtakerne til?

Han flyttet inn på Laurentiistiftelsens studenthjem, et høykirkelig luthersk studenthjem. Her kom han inn i en rytme av tidebønner og det liturgiske, og sammen med det filosofiske, ble det avgjørende for hans studietid.

Før han flyttet til Lund hadde han fått en liten smakebit av dette på Bjärka-Säby, som selv med sitt utspring i pinsebevegelsen, har en uttrykksform inspirert av de historiske, apostoliske kirkene.

– I det liturgiske fant jeg stor frihet. Nå var det ikke lenger jeg som skulle sitte og lese Bibelen, men Bibelen som skulle lese meg.

MÅTTE BLI KATOLIKK Sebastian hadde kommet til et punkt hvor han måtte begynne å sette seg inn i hva det betyr å være katolikk. Han hadde allerede tatt kurs på Newmaninstituttet i Uppsala og truffet katolske legfolk, nonner og prestestudenter som levde en helhetlig tro med både humor og alvor. Det var en veldig attraktiv tro.

Han begynte å gå på troskurs i St. Thomas av Aquinos katolske kirke i Lund, som han fortsatt regner som sin menighet. – Jeg snakket teologi med flere professorer som var medlem av menigheten, men til syvende og sist var det en eksistensiell beslutning. For meg ble det tydelig at skulle jeg kunne kalle meg kristen, måtte jeg bli katolikk.

Sebastian forteller om en dyp glede, nesten som en forelskelse i den første tiden som katolikk.

DOBBEL FORELSKELSE Det samme året som han ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap, skjærtorsdag 2013, giftet han seg også med sin forlovede Ann Jeanette. De møttes i 2011, begge med pinsebakgrunn, begge hadde allerede tenkt på å konvertere til Den katolske kirke, og begge hadde til og med lurt på om de hadde et klosterkall. – Det fantes en frihet i det livet som tiltrakk meg. Hadde det ikke vært for Ann Jeanette, så kan det hende jeg hadde blitt munk. Men da jeg møtte henne, forsvant den tanken. – Vi trengte en kirke som erkjente det sakramentale livet vi inngikk i. Vi var forelsket, men ekteskapets mål er den dype kjærligheten. Den man oppnår etter å gi seg selv hen til den andre gjennom et helt liv. – Var det samme forventning knyttet til Kirken? – Absolutt! Vi var omgitt av mange eldre, kloke mennesker som hadde vært katolikker lenge. De viste oss en bærekraftig måte å være katolikk på, midt i alt, de isolerte seg ikke i en romantisert og nostalgisk versjon av Kirken.

Sebastian tror det kan være fristende for konvertitter å ville tilbake til en enklere tid, en myteomspunnet tilværelse i Skandinavia før reformasjonen. – Vår forståelse av oss selv var at vi var en innvandrermenighet. Ja, vi var i kontinuitet med Den globale katolske kirke, men vi var ikke de eneste restene av en svensk gullalder, med et mål om å gjenopplive «det kristne Sverige».

GUDS KJÆRLIGHET Sebastian tror ikke Kirken er som andre fellesskap.

– Vår tid er så pluralistisk. Vi søker gjerne en sterk identitet som kan redde oss fra det flyktige. Som kristne har vi fått en visshet, men man må kunne ta denne vissheten og leve med den uten å gjøre det til en snever identitet eller noe som skal beskytte fra tilværelsens kompleksitet.

Han fortsetter: – Det er ikke særlig behagelig å være katolikk. Det er ikke gitt at andre katolikker er mine favorittmennesker. Kirken er full av idioter, inkludert meg selv. Jeg tror ikke at Kirken skal være et perfekt samfunn på jorden. Selvsagt er det ekstra tragisk når man ikke elsker hverandre innad i Kirken, men jeg tror det som binder katolikker sammen er Guds overnaturlige kjærlighet til oss. Og det er bare gjennom dette at Kirken fortsetter å eksistere.

TENKENDE MENNESKE – Var det mye som var vanskelig og uforståelig i møte med Den katolske kirke? – Den er noe annet enn en samling oppfatninger, en liste med punkter hvor du er enig i minst 90 prosent.

Det er viktigere at man tror på Kirkens autoritet som forvalter av Guds åpenbaring, som forent med Kristus selv og som formidler av visdommen om livet i Kristus. – Det betyr ikke at man ikke kjemper med å tilegne seg Kirkens lære eller moral, og det betyr ikke at man alltid opplever argumentene som overbevisende. Det finnes deler av troen som er mysterier, sier Sebastian.

For ham er det å være katolikk mer enn å lære seg katekesen og så bare jobbe med sin personlige hellighet. Han tror det moderne mennesket også må være tenkende i mye større grad enn tidligere.

Innforstått i Sebastians tillitt til Kirken ligger det også at han ikke nødvendigvis vet hva som er det beste for ham selv. Det har kanskje gjort det vanskelige lettere, sier han. – Tro, håp og kjærlighet er helt nødvendige for denne ørkenvandringen. Det er klart det finnes oaser, teologi, trøst og sakramenter som gir oss styrke, men livet i Kirken er ingen instant gratification. Vårt liv får en større betydning ved at det blir mindre viktig. Det er viktig i en kultur hvor alle er så opptatte av sitt eget og seg selv. – Det er derfor jeg elsker å være katolikk, det er noe helt annet. Det er å få næring fra Kirken og Kristi hjerte.

DEN HELLIGE ÅND – OG DOKTORGRAD I 2015 tok Sebastian en mastergrad ved University of Notre Dame i USA. Det som motiverte ham til å studere videre var oppmuntring fra professorer, ønsket om å forstå, og en misnøye med egne svar.

I Sebastians doktorgradsprosjekt kan vi se erfaringer fra hele hans troshistorie. Ekspinsevennen som forsker på Den hellige ånds plass i Den katolske kirke. – Katolsk teologi anklages for å ha mistet Den hellige ånd på veien. Vi snakker kanskje for lite om Den hellige ånd, men dette er heller et moderne problem enn et historisk problem i Kirken. Alt Gud gjør, gjør Han ved Den hellige ånd. Ånden skaper, frelser, opplyser, og gjør oss mer lik Kristus. Den hellige ånd er den som gjør sakramentet til et sakrament! – Det finnes et poeng i å ikke henvende seg til Den hellige ånd hele tiden. Vi relaterer lettest til Kristus, som peker på Faderen, men det er hele tiden Ånden som binder dem sammen og åpenbarer Sønnen for oss. Så et litt sterkere fokus på Ånden tror jeg er bra. Det er viktig å forstå Åndens sentrale plass i Den katolske kirkes liv, sier Sebastian Ekberg. •

DYP KJÆRLIGHET:

Sebastian forelsket seg i sin kone og Kirken samtidig. Det ble viktig for dem at kirken de tilhørte så på ekteskapet som et sakrament.