Erkebiskob Erik Valkendorf får eget minnesmerke i Roma

ENDELIG! Erkebiskop Erik Valkendorf har fått sitt minnested i Roma

På dagen 500 år etter at den nest siste erkebiskopen av Nidaros døde i Roma, ble en minneplate over ham avduket i kirken Santa Maria dell’Anima. I over 30 år har det vært arbeidet i Trondheim for få til dette.

TEKST: ØIVIND ØSTANG

Det skjedde 28. november. Først ble det sunget Vesper, deretter ble minneplaten avduket av presesbiskop Olav Fykse Tveit i Den norske kirke og velsignet av biskop Erik Varden i Den katolske kirke. Fra Den norske kirke deltok også Nidaros-domprost Ragnhild Jepsen. Neste morgen feiret biskop Erik rekviemmesse for sin navnebror. Deretter arrangerte Det norske institutt i Roma et internasjonalt seminar om Valkendorf.

TYSK Santa Maria dell´Anima ligger like vest for nordenden av Piazza Navona, og er tysktalende katolikkers kirke i Roma. Den er tilknyttet Det pavelige institutt av samme navn, som har et kollegium for prester i videreutdanning. Også norske prester har hatt base her. Denne kirken er også tilknyttet et mer enn 600 år gammelt brorskap for geistlige og andre. En av de dansk-norske kongene på 1400-tallet var medlem her.

UKJENT GRAV I mer enn 30 år har det vært arbeidet i Trondheim for at Valkendorf skulle få et minnesmerke i Roma. Et problem har vært at det ikke lenger er kjent hvor han døde, og heller ikke hvor han ble gravlagt.

«I mer enn 30 år har det vært arbeidet i Trondheim for at Valkendorf skulle få et minnesmerke i Roma.»

Gravferden ble betalt av pave Hadrian VI, tidligere nederlenderen Adriaan Floriszoon Boeyens, som Valkendorf kjente fra et besøk i Utrecht i 1515. Valkendorf var i februar 1522 kommet til Roma for å klage til paven over den dansk-norske kong Christian IIs behandling av kirken. Hadrian var valgt til pave like før, i januar 1522. Men han brukte såpass lang tid på å komme seg til Roma, at de to ikke rakk å møtes før Valkendorf døde.

PÅDRIVER Primus motor i arbeidet med et Valkendorfminne i Roma har vært Rolf Grankvist – historiker, tidligere rektor for Norges Lærerhøgskole i Trondheim og senere tilknyttet lærerutdanningen ved NTNU. Sent på 1980-tallet ble han av direktør Torgeir Suul ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, gjort oppmerksom på minneplaten for erkebiskop Olav Trondsson i Sant’ Agostino-kirken, like nordøst for Piazza Navona (omtalt i forrige nummer av St.Olav).

I arbeidet med historieverket om Trondheim til byjubileet i 1997, drøftet Grankvist et mulig Valkendorf-minne i Roma med historiker Grethe Authén Blom. Hun hadde som preses i Videnskabsselskabet i 1988 hatt ansvar for en markering der den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, er gravlagt, i St. Gommaruskirken i Lier i Belgia. I mai 2003 ble en minneplate over Engelbrektsson avduket der av dronning Sonja.

Rolf Grankvist deltok i markeringene i Roma nå i november.

I desember 1997 var en delegasjon fra Trondheim i Roma for å takke for pave Johannes Paul IIs besøk 2. juni 1989. Spørsmålet om et Valkendorfminne ble da tatt opp av biskopene Finn Wagle (Den norske kirke), Georg Müller (Den katolske kirke) og Rolf Grankvist, i en samtale med kardinal Edward Cassidy i Det pavelige råd for kristen enhet.

I 2000 fikk Grankvist, Wagle og Müller råd fra Cassidys medarbeider Walter Kasper, om å undersøke om Valkendorf kunne ha vært medlem av det tyske brorskapet ved Santa Maria dell’

KUNSTNERISK VERSJON:

«Kansler Erik Valkendorf møter Sigbrit Willums og Dyveke på Bergens torv i 1507», maleri (1874) av Eilif Petersen (1852 – 1928). Foto: Nasjonalmuseet/ Børre Høstland Anima. Det ble i 2002 og 2003 arbeidet videre med saken i Trondheim og Roma, men uten resultat.

GJENNOMBRUDD Etter at Grankvist i 2017 koblet inn undertegnede, ble biskop Bernt Eidsvig i Oslo og, i 2021, biskop Erik Varden i Trondheim kontaktet. Biskop Erik etablerte en uformell arbeidsgruppe, og sent i oktober 2021 kom det til et gjennombrudd. Da fikk direktør Kristin B. Aavitsland ved Det norske institutt i Roma og førstelektor Sigurd Hareide ved Universitetet i Sørøst-Norge, tilgang til arkivene ved Santa Maria dell’Anima. Arkivene bekrefter at Valkendorf i 1511 ble medlem av brorskapet der etter at han var blitt bispeviet i Roma i 1510.

Valkendorf kan ha bodd i gjestehuset ved Santa Maria dell’Anima også i 1522. Dagens kirke på stedet var da under oppføring. Pave Hadrian VI fikk sin grav der da han døde allerede i september 1523. Kanskje hadde Valkendorf fått sin grav der i desember 1522? Eller kanskje var han blitt gravlagt på den tyske kirkegården i Vatikanet, Campo Santo Teutonico?

I samtalen med rektor Michael Max ved Santa Maria dell’Anima i oktober 2021, fikk Aavitsland og Hareide en foreløpig positiv respons på at det ville være mulig med en minneplate for Valkendorf i kirken der. Biskop Erik sendte en formell søknad som ble besvart positivt.

Sommeren 2022 var Kristin B. Aavitsland og kunstneren Lilli Stenius invitert til å velge plass for minneplaten i Santa Maria dell’Anima. De valgte høyaltersiden av andre pillar fra kordøren, sør for midtgangen. På pillaren nærmere kordøren er den svenske erkebiskopen Olaus Magnus’ gravminne fra 1557. I høst er Valkendorfplaten blitt hugget hos steinhuggerverkstedet Marmi Ferri i San Lorenzo øst i Roma. Minneplaten er finansiert av Trondheim stift i Den katolske kirke og Nidaros bispedømme i Den norske kirke.

ERKEBISKOP OG LEDER AV RIKSRÅDET Erik Valkendorf ble født i Danmark rundt 1465. Han fikk sin utdannelse blant annet ved Universitetet i Greifswald i Vorpommern. Fra tidlig i 1490-årene var han ansatt i den dansk-norske kongens kanselli i København, fra 1499 som kansler. Da erkebiskop Gaute Ivarsson av Nidaros døde i 1510, presset kongen Valkendorf inn som erkebiskop.

METROPOLITA NIDROSIENSIS ERICUS VALKENDORF

CONFRATER COLLEGII BEATAE MARIAE ANIMARUM

CHRISTI ZELO PLENUS FIDEM CATHOLICAM DIFFUDIT POPULUM SUUM ORARE DOCUIT REGIS AVARITIAE NON CESSIT HIC IN URBE XXVIII NOVEMBRIS MDXXII PIE OBIIT

MISERERE EI DOMINE PER BENIGNISSIMAS LACRIMAS TUAS

ECCLESIAM TUAM SUA IN PATRIA SOLIDA FIDUCIA CONFIRMA

DIE XXVIII NOVEMBRIS MMXXII

ERKEBISKOPEN AV NIDAROS ERIK VALKENDORF

MEDLEM AV DEN SALIGE MARIA AV SJELENES KOLLEGIUM.

HAN SPREDTE, FULL AV IVER FOR KRISTUS, DEN KATOLSKE TRO, LÆRTE SITT FOLK Å BE, OG VEK IKKE FOR KONGENS GRISKHET. HER I ROMA DØDE HAN FROMT DEN 28. NOVEMBER 1522.

MISKUNN DEG OVER HAM, HERRE, FOR DINE ELSKVERDIGE TÅRERS SKYLD.

STYRK DIN KIRKE I HANS HJEMLAND I UROKKELIG TROFASTHET.

DEN 28. NOVEMBER 2022

DET STÅR SKREVET: Den latinske teksten på platen er skrevet av biskop Erik Varden. Den norske oversettelsen er også hans.

HUGGET I STEN: Minneplaten for erkebiskop Erik Valkendorf under arbeid hos marmorhuggerne Marmi Ferri i San Lorenzo i Roma tidlig i oktober i år. Foto: privat

Valkendorf ble nå også formann i det norske riksrådet.

I Nidarosdomen bidro erkebiskop Erik til fullføringen av oktogonen rundt Hellig Olavs skrin, og han forsynte skrinet med en kostbar edelsten. I 1519 ble han den første i Norge som tok i bruk boktrykkerkunsten, for å utgi de liturgiske bøkene for Nidaros-provinsen: Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense. Den første ble trykt i København, den andre i Paris. Etter en visitas i Finnmark sendte Valkendorf en beskrivelse av landsdelen til pave Leo X.

KONFLIKT MED KONGEN Til å begynne med var det et relativt godt forhold mellom erkebiskop Erik og den dansk-norske kongen, men etter hvert spisset det seg til. Uenigheten dreide seg om blant annet kirkens handel, skattefrihet og jurisdiksjon. Da kong Christian II i 1521 besluttet at brudd på kirkeretten ikke lenger skulle pådømmes av en kirkelig domstol, reiste Valkendorf til Danmark for å ta saken opp med kongen. De to møttes til slutt i Amsterdam, og hadde en kraftig konfrontasjon som endte med at Valkendorf senhøstes 1521 la ut på reisen til Roma for å klage saken inn for paven.

Valkendorfs medarbeider Adrian Heyda skrev etter Valkendorfs død til etterfølgeren Olav Engelbrektsson, at erkebiskop Erik på mange måter minnet om St. Thomas av Canterbury. Begge var de kongens kansler. Begge ble de av kongen ønsket som erkebiskop fordi kongen trodde han da ville få bedre grep om kirken. Begge markerte de at de nå var kirkens, ikke kongens, menn.

Mest dramatisk ble det for Thomas av Canterbury, da han på vei til vesper 29. desember 1170 ble hugget ned og drept i nordre tverrskip i sin domkirke. Erik av Nidaros endte sine dager syk og fattig i Roma 28. november 1522.

I Santa Maria dell’Anima har erkebiskop Erik nå fått sitt minnested i byen der han døde og ble gravlagt. •

«I 1519 ble han den første i Norge som tok i bruk boktrykkerkunsten, for å utgi de liturgiske bøkene for Nidaros-provinsen.»