Betraktninger ved Georg Fr. Riber-Mohn

Vårt felles hjem

Først en bekjennelse: Jeg har først nå lest pavens encyklika «Laudato Sí» i sammenheng – syv år etter at den kom. Det er flaut for en naturinteressert person som meg, særlig fordi det er et dypt gjennomtenkt dokument.

TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN FOTO: NTB

E

ncyklikaen burde være en vekker for oss alle: Den omhandler menneskehetens største og mest utfordrende eksistensielle problemer og har perspektiver langt utover en snever interesse for naturen. På s. 45 skriver paven: «Aldri tidligere har vi skadet og mishandlet vårt felles hjem på samme måte som de siste to hundre årene». Og det har skjedd med økende hastighet og intensitet de siste 70 årene. Det er kombinasjonen av en avansert teknologisk utvikling og en profittstyrt økonomisk vekst, drevet frem av et umettelig begjær etter stadig større materiell velstand i land som ellers har nok, som er selve generatoren i mishandlingen av vår klode.

LIKE AKTUELL Encyklikaen reiser ikke tvil om at den farlige oppvarmingen og det økende antall truede, utdøende og utdødde arter av levende organismer er skapt av den nevnte utvikling – altså av menneskene selv. Den bygger på de mest anerkjente og autoritative vitenskapelige resultater og innsikter. Og selv om den allerede er syv år gammel, er dens virkelighetsbeskrivelser minst like aktuelle som da den ble skrevet. Ja, mer aktuelle. For klimaet er blitt enda varmere, rekorder slås stadig, og naturkatastrofene er større og mer intense: Orkanene, ørkenspredningen, tørken, brannene, oversvømmelsene og flommene. De menneskelige lidelsene i kjølvannet av disse katastrofene er ubeskrivelige.

Så langt skiller ikke det pavelige dokumentet seg nevneverdig fra verdslige ekspertutredninger og beskrivelser. Men denne deskriptive del av encyklikaen settes inn i en normativ religiøs og teologisk ramme som skiller den fra alt annet jeg har lest. Med meget velvalgte sitater fra Det gamle testamentet, fortolkning av Frans av Assisis natursyn og et utvalg av uttalelser fra sine forgjengere og bispekonferanser, utdyper og begrunner paven vår forpliktelse til å ta vare på vårt felles hjem, slik at det blir til glede og utvikling også for generasjoner etter oss. Denne forpliktelse påhviler mennesket som skaperverkets ypperste – og farligste – frembringelse.

DET VIKTIGE ARTSMANGFOLDET Innenfor rammen av denne artikkelen er det ikke mulig å berøre mange problemstillinger fra encyklikaen. Jeg vil kort omtale det andre hovedtemaet i denne, nemlig betydningen av å ta vare på jordklodens artsmangfold. Dette har i årene etter utgivelsen fått vesentlig mindre oppmerksomhet enn utfordringen med CO2-utslipp og global oppvarming. Paven skriver: «I jødisk-kristen tenkning har ordet «skaperverk» en videre betydning enn «natur», for det har med Guds kjærlighetsfulle plan å gjøre, hvor hver skapning har sin egen verdi og betydning». Encyklikaen advarer mot to ytterstandpunkter. På den ene side tilbakevises den oppfatning, som har rot i en misoppfatning av Bibelen, at «vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger». På den annen side advares mot «en mani som vil frata mennesket enhver forrang, og det vises større iver for å beskytte andre arter enn for å forsvare den verdighet som alle mennesker har i like stor grad». Denne siste holdningen møter vi først og fremst i mer ekstreme dyrevernkretser. Det er den første – en overdreven antroposentrisitet – som er den store problemskaperen.

Flere steder i encyklikaen fremheves at alle arter har en verdi i seg selv, de er ikke i første rekke ressurser til bruk for oss mennesker. De tyske biskoper snakker om «værens forrang fremfor det å være nyttig». Og paven understreker at det er ikke bare pattedyr og fugler, som gjerne står oss nærmest, vi må verne om: «Skal økosystemet fungere godt, er også sopp, alger, mark, insekter, reptiler og et utallig mangfold av mikroorganismer nødvendige». Når naturen er i balanse, må mennesket naturligvis kunne nyttiggjøre seg organismer eller deres leveområder så lenge det ikke

«Gjennom jordens historie har arter dødd ut, og nye er kommet til. Det er naturens gang og derved en del av Guds plan med skaperverket. Noe ganske annet er vår mishandling av naturen.»

skaper ubalanse, med den følge at arter utryddes. Da taler vi om bærekraftig utnyttelse.

NYTTIGE MIKROORGANISMER Også de laverestående arter og mikroorganismer kan være nyttige for mennesket. Det finnes flere eksempler på det. I 1969 reiste en belgisk turist og immunolog over Hardangervidda. Der oppdaget han en liten sopp som syntes faglig interessant. Han tok den med seg til sitt laboratorium og undersøkte den nærmere. Det viste seg at soppen inneholder et stoff som hemmer aktiviteten i deler av immunforsvaret vårt, og som derved hindrer avstøting av organer som transplanteres. Av stoffet utviklet man således legemiddelet ciclosporin, som har hatt stor betydning for transplantasjonskirurgiens fremgang. Og når vi først befinner oss på dette medisinske området, kan transplantasjoner kanskje også bli enklere ved hjelp av en liten ferskvannsfisk som heter karuss og er utbredt på Østlandet. Denne fisken overlever uten surstoff i bunnfrosne vann – den omdanner energi uten oksygen. Spørsmålet er om denne mekanismen kan overføres til menneskelige organer hos en død donor. Tidsmomentet er avgjørende ved transplantasjoner. For å være sikker på at donor er død, venter man gjerne fem minutter etter siste hjerteslag før organet tas ut. Vanskeligheten ved dette er at organet kan være skadet av mangel på oksygen etter sirkulasjonsstans, dvs. uten blodtilførsel. Nå forskes det altså på karussens egenskaper for muligens å løse den nevnte medisinske utfordringen!

I sin utmerkede bok «Insektenes planet» gir professor Anne Sverdrup-Thygeson en rekke eksempler på at insekter kan ha egenskaper av stor nytteverdi – langt utover den livsviktige pollineringen som flere arter utfører. Noen få eksempler: Kinesiske forskere har latt seg inspirere av en bille i Indonesia, som skifter farge ved værforandringer, til å utvikle en trykketeknikk som gjør det umulig å forfalske sedler. Den såkalte bananflua, som i mengder oppsøker gjærende frukt eller brune bananer, er et uvanlig forskningsobjekt. Den har bidratt til flere nobelpriser og lært oss mye blant annet om kromosomer og nedarvede egenskaper. Den har også bidratt til viktig forskning blant annet om kreft og Parkinsons sykdom. Professoren nevner også maur som produserer antibiotika fra to kjertler på kroppen. Slik forsvarer den seg mot soppangrep. Dette fenomenet kan gi oss kunnskap som forhindrer antibiotika-resistens, som er et stort problem i verden i dag.

POSITIVE MOTKREFTER Eksempelrekken kan forlenges. Men dette burde være mer enn nok til å vise hvilke hemmeligheter som kan ligge gjemt i artsrikdommen – hemmeligheter som kan bidra til å løse flere av menneskehetens mange utfordringer. Gjennom jordens historie har arter dødd ut, og nye er kommet til. Det er naturens gang og derved en del av Guds plan med skaperverket. Noe ganske annet er vår mishandling av naturen, som for eksempel avskogingen av Amazonas i Brasil. Som det heter i den pavelige encyklika: «På grunn av oss er det tusenvis av arter som ikke lenger vil forherlige Gud med sin eksistens, heller ikke formidle sitt budskap til oss». Det er heldigvis sterke krefter i verden i dag som motarbeider den menneskeskapte svekkelsen av det biologiske mangfoldet. Men man kan vanskelig hevde at de er på offensiven. I dag ser det dessverre dystert ut både for kampen mot global oppvarming og for arbeidet med å ta vare på verdens artsrikdom. Som paven skriver: «Men når vi betrakter verden, må vi fastslå at graden av menneskelig intervensjon – som ofte står i finansenes og konsumets tjeneste – faktisk bidrar til å gjøre verden mindre rik og vakker, stadig mer begrenset og grå, mens teknologiutviklingen og konsumtilbudet samtidig grenseløst går videre».

EN NY ØKONOMI Og nettopp her, i betydningen av finanser og forbruk som viktige forklaringer på den negative utviklingen, følger paven opp sin analyse og sine anbefalinger i Laudato Sí. I forrige nummer av St. Olav kunne vi lese om hvordan Vatikanets investeringsvirksomhet er sentralisert, og en ny investeringskomité oppnevnt. Nye retningslinjer skal sikre at investeringene bidrar til en «mer rettferdig og bærekraftig verden», og har en «grønn» profil. Videre kunne vi lese om pavens initiativ til denne høstens konferanse «Economy of Francesco». Unge økonomer og entreprenører kom sammen «for å skape en ny økonomi som verner om livet i alle sine former – og å vende oss bort fra en økonomi som dreper», som den norske deltakeren Maria Jordet skriver. Igjen en bekreftelse på at vi har en fremsynt, utholdende og moderne pave, som føler ansvar for vårt felles hjem og gir oss håp og inspirasjon. • Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.