Guds ord ved p. Arne Fjeld

«Guds rike ... består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. ... Så la oss da strebe etter det som tjener freden, etter alt som bygger opp fellesskapet. (Rom 14, 17-19)

Liturgisk mangfold er en rikdom

TEKST: PATER ARNE FJELD OP

Vatikan IIs hensikt med den liturgiske fornyelse, var «å gi Messen tilbake til folket.» Presten skulle ikke lenger stå med ryggen til menigheten og be den eucharistiske bønn med lav stemme. Legfolket skal forstå at det er medfeirende, så alle skal stå vendt mot alteret, og man skal høre den eucharistiske bønn og be med.

«Bibelens bok skulle åpnes for folket»: Et rikere utvalg tekster skal proklameres på folkets språk. Fra å bare ha én tekstrekke som ble gjentatt hvert år, har vi nå fått år A, B og C, og søndagsmessen fikk en ekstra lesning. Tidebønnene fikk tekster fra Det nye testamente, i tillegg til Davidssalmene.

I NORGE VAR VI HELDIGE, idet vår Språkkommisjon leverte en oversettelse av det romerske missale som er så tro mot originalen at vi har fått beholde den. Benedikt XVI ba Sverige og den engelsktalede verden om en ny alterbok, for den første oversettelsen var for «fri».

I Norge har vi også vært heldige, idet de latinske tekstene aldri ble «avskaffet». I undertegnedes lille verden har vi alltid sunget gregorianske messer i St. Dominikus, uten akkompagnement, og menigheten synger med. På Lunden Kloster synger søstrene stadig Kompletorium på latin, med vakre hymnemelodier som skifter med kirkeåret.

NY-OVERSATTE TEKSTER, KREVDE NY MUSIKK,

og også her var vi heldige, i det vi hadde og har kompetente komponister. I verden utenfor, kunne man høre litt av hvert, for reformen skulle gjennomføres i hast. Men også her ble det skapt vakker musikk, som den argentinske «Misa Criolla». Den krever et kvalifisert flerstemt kor, og ble vel ikke så utbredt i menighetene, men beviste at «lokal kultur» har berettiget plass i liturgien. (Lytt til den på YouTube!). Idag kan man spore en tendens til å ville vende tilbake, gjenfinne noe av det som er gått av bruk. Kanskje henger det litt sammen med øyeblikkets understreking av «identitet». Fra å glede oss over alt vi mennesker har felles, vil man nå understreke sin egenart. Gjerne at man er en «krenket minoritet» – det kommer vel fra USA, hvor man river ned statuer som minner om tilbakelagte historiske konflikter .

VI SER NÅ ØNSKET om «å gjenfinne» mest ved at især unge mennesker gjerne vil knele når de mottar Kristi legeme på tungen. Ikke noe galt i det. Tidligere knelte man jo på en «kommunionsbenk». I St. Franciskus Xaverius kirke i Arendal, står den ennå, og er riktig vakker.

Da jeg var novise i Frankrike på 1960-tallet, la vi oss flatt på gulvet og resiterte syndsbekjennelsen en gang til, etter Agnus Dei, før vi mottok kommunion. Ingen har tatt skade av det.

«Så la oss da strebe etter det som tjener freden, etter alt som bygger opp fellesskapet.»

HENSIKTEN MED DISSE LINJER er å understreke at liturgisk mangfold er en rikdom. Vi synger freidig hymner fra den dansk-norske lutherske tradisjon – flere av dem, som «Sion pris din saliggjører» av Thomas Aquinas, er oversatte middelaldertekster. Liturgien fra før Vatikan II har sin verdi, og «fornyelsen» har sin verdi. Pater Myron Kuspys her i Oslo, feirer den guddommelige liturgi etter ortodoks ritus. Uansett form er messen den samme: gjenkallelse av Jesu Kristi påske, som er til frelse for oss. La oss takke Gud! •