Puer Natus Est Nobis av Sigrid Undset

PUER NATUS EST NOBIS

EN SØNN ER OSS FØDT

AV SIGRID UNDSET

VÅR HERRE JESUS og hans læresveiner går hjemover mot Kapernaum.

De tolv er saktens nokså trette nå. Det har hendt så meget på denne reisen – det er slik på hver eneste utferd de gjør i følge med Mesteren. Slag i slag har deres stakkars svake menneskehjerter og deres korttenkte hjerner måttet ta imot skiftende inntrykk – forvirrende merkelige hendelser og gåtefulle ord fra Herrens munn. Og hvis vi så attpå forsøker å tenke oss alt det som evangeliene i sin knapphet ikke påtar seg å skildre: de lange vandringene bortover solide romerske landeveier – det er bare det at i lengden blir en så trett av å gå på landeveier at det kjennes rent som en hvile å slå inn på en stenet fjellsti til en forandring. Og stadig har de vært midt oppe i et mylder av fremmede mennesker, omringet av en stim med ansikter, brune og gulhvite rundinger som duver på bølgene av blå og hvite og brunlige flommende klesplagg. Det er bevegede ansikter og grepne ansikter, syke folks fortrukne ansikter og ansikter med stygge, etsende sår, folk som stirrer med tryglende, spente blikk og folk som måper – spotske, hovmodige, fiendtlige, likegyldige ansikter. Støvet virvles opp i skyer om alle disse menneskene som trenger seg frem og tråkker hit og dit, det blir hett å ferdes i en slik stim av folk, og det lukter av dem – løkånde, svette klær, kvinnenes billige, oljefete parfymer. Livslevende, nyfikne gateunger albuer seg frem i trengselen og skal se alt som går for seg, og de sparer visst ikke på sine gneldrende stemmer. Det er sant, de tolv apostlene er selv menn av folket, og dette folkelivet er hjemlig og velkjent for dem, og når de forsøker å verge Jesus mot påtrengende kvinnfolk og unger, mener de det sikkert godt, og de bærer seg mer menneskelig omtenksomt ad enn vi gjerne husker på når vi leser evangelienes ord om dette opptrinnet. Vær viss på at apostlene visste nok hvor umulig det kan være å få stoppet en slik landsbykjerrings taleflom når hun først har fått lov til å lukke opp munnen. Og disse svarte, spillevende gateguttene som endelig skal holde seg fremme overalt hvor noe hender, som styrter til for å stirre på hvert eneste menneske de hører folk snakker om, ikke har respekt for noen eller noe uten at de blir alvorlig skremt – jo såmenn, apostlene vet nok hvordan de er, de har da vel vært gategutter selv en gang.

Men siden han valgte dem til sine følgesvenner, er disse tolv menn blitt skilt ut av folket på en særskilt måte. Det er omkring deres Herre og Mester at hele dette bevegede og opphissede menneskehavet bølger. Han står midt i ringen som mål for alle folks øyne, og sammen med ham står disse tolv jevne almuemennene vendt mot alle de andre, en del av bevegelsens bølger skvetter også opp omkring dem. – Ja, de har da allerede fått lov til å forsøke hvordan det kjennes å være midtpunktet selv, uten å ha Jesus synlig og levende ved siden av seg, for de har alt vært sendt ut, to og to, for å forkynne at Himmerikes rike er nær, og de har alt forsøkt seg i kampen mot demonene.

Og mens de nå vandrer mot Kapernaum, så bærer tre av dem, Peter, Jakob og Johannes, på minnet om Forklarelsens berg – i et blendende og hemmelighetsfullt nå har de øynet noe av sin

Herres sanne herlighet. Da de så kom ned fra fjellet, falt de midt opp i flokken som var samlet om det månesyke barnet og de andre disiplene, som fåfengt hadde prøvd å drive ut av gutten den urene ånden. Atter har de sett et døme på Mesterens makt – og enda mens sinnet er breddfylt av triumferende glede over dette, taler Jesus til dem – mørke ord om død og oppstandelse som de ingenting skjønner av, og de våger ikke å spørre ham engang.

De kunne sannelig ha nok å snakke om. Eller man skulle synes at de måtte ha mest lyst til å gå og tie stille og grunne over alt de hadde sett og hørt. Men de talte altså sammen, står det i evangeliet.

Og så kom de til Kapernaum. Og da de var kommet i hus, spurte Han dem: «Hva talte dere om på veien?»

Men de tidde. De hadde nemlig vært i strid med hverandre på veien om hvem som var den største iblant dem. – Vi kunne tenke oss hva en av senmiddelalderens billedmestere ville gjøre ut av motivet: de tolv apostler som kommer vandrende et stykke bakefter Mesteren, en tett sammenkomponert gruppe av ut trykksfullt fektende armer og lidenskapelig fortrukne ansikter; av alle livsens krefter tretter de om rangen. Det kunne en from mester male – en som med inderlig andakt påkalte de tolv apostler i deres himmelske herlighet og dessuten næret en særskilt kjærlighet til den av dem som han hadde fått navn etter i dåpen. Uten spor av skrupler ville han ha malt sin kjære navnepatron akkurat så menneskelig som han var under læretiden – like så menneskelig som alle vi andre. – Jesus satte seg ned, kalte de tolv hen til seg og sa til dem: «Vil noen være den første, da blir han den siste av alle og alles tjener.» Og han tok et barn og stilte det midt iblant dem, og da han hadde tatt det i favn, sa han til dem:

Sannelig sier jeg dere, uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i Himmerikes rike. Derfor, den som ydmyker seg som dette barn, han er den største i Himmerikes rike.

Og den som tar imot et sånt barn i mitt navn, han tar imot meg.

Men den som forarger en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en møllesten om hans hals og han var senket i havets dyp. •