Sannhetsserum: Engler på spissen

Engler på spissen

Det er ikke bare i julen tankene går til engler. Når noen skal vise hvor håpløs kirken var i middelalderen, er det ikke uvanlig å høre at teologene til og med forsøkte «å finne ut hvor mange engler som kunne danse på en nålespiss».

TEKST: BJØRN ARE DAVIDSEN

Dette sies ikke bare langt nede i kommentarfeltene en sen lørdags kveld. Sitatet er fra en bestselger som løftes frem som skoleeksempel på kritisk tenkning for ungdom, og som nå finnes på 20 språk. Den er blant mange myter som godtas ukritisk i Eirik Newths Jakten på sannheten, som både har fått Brageprisen og Kulturdepartementets fagbokpris.

Men, vent litt. Er det så sikkert at dette er en myte? Pleier ikke prisbelønte fagbokforfattere på seriøse forlag å undersøke bedre enn en spaltist i St. Olav?

Det hender sikkert, men ikke her.

MANGELEN PÅ KILDEHENVISNINGER

er dessverre gjennomgående hos Newth. Det er dermed uklart hvor han har så underlige påstander fra som at kristne i middelalderen trodde jorden var flat og kirken lurte på om kvinner hadde sjel. Antagelig har det satt seg så dypt i folkesjelen at han i likhet med mange ikke kommer på tanken om å se etter. Man bare vet at kirken er irrasjonell og kunnskapsløs og tar med glede imot et vittig polemisk punkt. Vi finner mange slike påstander i protestantisk propaganda på 1600-tallet. De ble omfavnet av fritenkere i århundrene etter, sett som avslørende for kristne generelt, og har i ettertiden farget alt fra lærebøker til politisk debatt.

Men hva med englene? De dalte da ikke bare ned i skjul i middelalderen?

Nei, vi kjenner mange slags engler fra kunst og litteratur. De var synlige og beundrede. Men det finnes ingen bilder av dem dansende på nålespisser eller engang på spikersenger. Koblingen kom noen århundrer senere. Som så ofte skyldes den kreative påfunn. Har man ikke noe konkret, finner man på noe. Siden middelalderen var det motsatte av fornuftens tidsalder, grep man tak i – og trodde – alt som kunne støtte opp under dette, dess verre, jo bedre. I en ny tid gjaldt det å vise at man ikke var fanget av den gamle.

SPØRSMÅLET OM ENGLER er nok mest kjent fra Isaac D’Israeli (1766-1848), faren til den senere britiske statsministeren Benjamin Disraeli. I Curiosities of Literature (1791) skrev han satirisk om det han kalte «Aquinas’ engler» og hevdet det ble diskutert om de tenker klarere om morgenen. Så la han til: «Hvor mange engler kan danse på en veldig tynn nålespiss, uten å skubbe på hverandre?».

I opplysningstiden var inntrykket klart. Middelalderen var en mørk periode der man kastet bort tiden på unyttige diskusjoner, fremfor praktisk vitenskap. Imidlertid var oppfatningen i stor grad skapt av opplysningstenkerne selv. I stedet for å fortøye sine tanker om middelalderen i tidens tekster, fisket de opp tankegodset som fløt i deres egen tid.

Benozzo Gozzoli: Tilbedende engler.

«Pleier ikke prisbelønte fagbokforfattere på seriøse forlag å undersøke bedre enn en spaltist i St. Olav?»

D’Israelis inspirasjon er ikke uventet protestantisk polemikk. Vi finner harselerende utsagn om engler og nåler i flere generasjoner, tilbake til 1600-tallet. Selv om mange hadde hengt seg på, synes presten William Sclater (1575–1626) å være først ute når han i en preken i 1619 beskyldte middelalderens katolikker for å være opptatt av håpløse spørsmål som hvor mange engler «might sit on a Needle’s point; and six hundred such like needlesse points». Sclater skjuler ikke at han driver ordspill når han kobler Needles point til needlesse points, nålespisser til unyttige poenger.

ORDSPILLET FORKLARER GODT hvorfor dette ikke bare ble en gjenganger i protestantisk polemikk, men gikk inn i språket og er blitt omfavnet av religionskritikere i århundrer. Spørsmålet om hvor mange engler som kan danse på en nålespiss uten å dytte borti hverandre kan likevel ha vært en logisk øvelse ved universitetene. Svaret avhenger av om engler har fysisk utstrekning, noe som ble debattert på 1200-tallet. Har de det, er det et endelig antall, har de ikke, er svaret uendelig.

Det bør også nevnes at Thomas Aquinas, lik mange naturfilosofer før og etter ham, brukte tankeeksperimenter, jo mer morsomme eller malende, dess mer minneverdige. Ett av disse var hvor mange engler som kan gjøre noe i ett punkt. Svaret han ga var én, siden forskjellige handlinger etter hans filosofi ikke kunne skje på identisk samme fysiske plass. Så det likevel ut som om to engler gjorde noe i samme punkt, ville det bare bety at to punkter var svært nær, uten å overlappe. Som en parallell vil nok moderne fysikere si at mange krefter kan virke i ett punkt, men at summen uansett bare er én kraft.

DETTE FØRER OSS RETT OG SLETT

til tankevekkende spørsmål om logikk og fysikk. En bok om Jakten på sannheten kunne fått mye ut av temaet, om den hadde vært mindre opptatt av polemiske punkter.

Uansett hvor mange engler som kan danse på en nålespiss, nærmer antallet myter om middelalderen seg uendelig.•

Kilde: PETER HARRISON, Angels on Pinheads and Needles’ Points, January 2016 Notes and Queries 63(1)