Bakgrunnsmateriale Dager under

Bakgrunnsmateriale til Dager under av Arne Lygre Trøndelag Teater, Studioscenen Premiere 15. november 2014

Handling Eier fanger mennesker og holder dem innesperret i et hus. Det er utsatte mennesker, mennesker som er i ferd med å gå til grunne. Eier vil gjøre dem friske slik at de senere kan slippe ut og få en ny start. Gjennom Eiers rehabiliteringsprogram (og straffesystem) skal disse svake menneskene bli i stand til å leve normale liv. Han ønsker å gi dem en mulighet til å starte på nytt.

Med den første av de utsatte menneskene, Kvinne, har rehabiliteringen gått bra – så bra at hverken hun eller Eier ønsker at hun skal ut i samfunnet igjen. Det har oppstått et avhengighetsforhold mellom dem, noe som likner en kjærlighetsrelasjon.

Med Jente og Gutt, fungerer ikke rehabiliteringen like godt – og problemene tårner seg opp. Hva gjør man med mennesker som ikke vil hjelpes? Når går et desperat ønske om å hjelpe over til å bli et overgrep?

Det er i utgangspunktet ingen relasjon mellom disse fire menneskene, men i fangenskapet oppstår det uventede praktiske og emosjonelle forhold. Det er forhold som på en eller annen måte må brytes. Ting går ikke slik Eier har planlagt. Ikke alle har samme tro på prosjektet som han selv. Snart mister han også troen. Solidaritetsprosjektet blir et fengsel.

Tema Eier ser på seg selv som handlende, den som tar ansvar. Eiers handling styres av et ønske om å hjelpe trengende og svake i samfunnet. Hans prosjekt er ikke motivert av ønsket om å skade eller gjøre andre vondt. Tvert om. Eiers intensjon er motivert av godhet og solidaritet. Han mener han kan bidra med noe i verden.

Dager under retter søkelyset mot idealisme og solidaritet, og nødvendigheten av å ha noe å tro på. I dagligtalen innebærer solidaritetsbegrepet at man handler ut fra mer enn egne interesser og foretar valg på grunnlag av andres behov. Solidaritet er en av grunnpilarene i den sosialdemokratiske modellen, og sosiologien Émile Durkheims anså solidaritet som en nødvendig forutsetning for at et samfunn skulle bestå. Samtidig utfordres solidaritetsbegrepet av en rekke andre verdier som individuell frihet til å velge, og personlig ansvar.

Et menneskelig særtrekk er vår iboende søken etter noe som er større enn oss selv. Et behov som ofte forsøkes tilfredsstilt gjennom et prosjekt, en posisjon eller en idé. Det kan gi seg utslag i individuelle handlinger eller gjennom et felleskap. Når denne handlingen er rettet mot å leve og

virke for et ideal som tilsynelatende er uselvisk er det snakk om idealisme. Knyttet til et fellesskap er det avgjørende at alle har troen på ideen, grunnlaget for fellesskapet. I det noen begynner å tvile på den felles ideen, går fundamentet i oppløsning.

Diskusjonen omkring idealisme og solidaritet berører et av de gjennomgående temaene i Arne Lygres dramatikk, nemlig identitet. Så også i Dager under. Hvem er jeg i verden og hvem er jeg i forhold til andre? Det er nettopp i møte med andre vi opplever at grensene våre blir satt på prøve. Vi definerer oss selv i forhold til menneskene rundt oss, de andre. Lygres arbeider kretser mye omkring det smertefulle i å være menneske sammen og å finne ut hvor grensen mellom en selv og andre går.

Den franske filosofen Simone de Beauvoir var i stor grad opptatt av individets eksistens og hvordan man skal forholde seg til sine medmennesker. I sitt første filosofiske essay, Pyrrhos og Cineas stiller hun spørsmål som «Angår andre mennesker meg?» «Hvem er min neste?» «Kan vi handle og snakke på vegne av andre?» «Kan vold legitimeres?» I følge Beauvoir er ingen mennesker ens neste, men man kan gjøre seg til deres neste gjennom sine handlinger. Hun var opptatt av filosofiske og etiske problemstillingen som hvordan kan vi vite hva som er det beste for andre og vet andre hva som er det beste for dem selv? Kan vi handle på tvers av den andres ønsker når vi mener at vedkommende ikke selv vet sitt beste? Ved å hengi seg fullstendig til en idé eller tro fraskriver man seg ansvaret for egne handlinger mener Beauvoir. Da taper man den konkrete andre av syne. Å tro at en abstrakt idé kan fortelle oss hva som er til andres beste, er feilslått. For Beauvoir synes svaret på hvordan vi bør handle å være ved å lytte og å ta hensyn til den andre. Altså i mellommenneskelig interaksjon. Å handle på vegne av andre kan være tyrannisk, selv om man har de beste intensjoner.

Form Innledningsvis i manuset skriver dramatikeren: Skuespillet e r s krevet v ed h jelp a v t o u like f ortellerperspektiv. R ollefigurene b ruker begge d isse u ttrykksmåtene. D et v iser s eg v ed a t d e b ryter s itt f ørende s cenespråk o g agerer i e n m er d istansert t redjepersonsform. D et e r s om o m d e i d isse h yperreplikkene forholder s eg t il s itt e get j eg s ett u tenfra, m en a t d e l ikevel k an k ommunisere m ed andre r ollefigurer i e n s lags d ialog. D isse r eplikkene e r u thevet.

Det er noe Brechtiansk i de ulike fortellerpespektivene i Dager under som består av et narrativt her-­‐ og-­‐nå, og en slags overtekst som er kommenterende og tidsforflyttende. Dette formgrepet antyder en forskyvning fra det lukkede kunstverket til et kunstverk som vektlegger opplevelsen som finner sted i en direkte kommunikasjon med publikum. I den grad det skapes en illusjon er det som en lek med den dramatiske handlingen eller fortellingen. I spennet mellom fiksjon og virkelighet, mellom aktør og skuespiller, mellom scene og sal, oppstår det teatrale.

Begrepet teatralitet brukes ofte for å skille mellom fiksjon og virkelighet, autentisk og teatralt i teatret. Det kan tidvis forstås et slags metaspråk på lik linje med tekstens ulike fortellerperspektiv.

Dramatiker Det skulle gå fem år fra Dager under hadde sin urpremiere i Odense til den nå får sin Norgespremiere. Siden urpremieren i Odense har stykket vært vist blant annet på Berliner Festspiele, på Düsseldorf Schauspielhaus, og Théâtre de la Colline i Paris. Den franske kritikeren Jean Pierre Thibaudat skriver om oppsetningen av Dager under i Paris: «Norske Arne Lygre hører hjemme i landet til Henrik Ibsen, den store utforskeren av lukkede rom.»

Arne Lygre debuterte som dramatiker med skuespillet Mamma og meg og menn i 1998 og har siden befestet sin posisjon en av Norges viktigste samtidsdramatikere. Han har vakt stor internasjonal oppmerksomhet med sin samtidsdramatikk. Skuespillene hans er oversatt til 12 språk og stykkene hans er satt opp i 37 land, deriblant Tyskland, Frankrike, Italia, Sveits, Portugal og Brasil.

Lygre har høstet sentrale priser for sitt forfatterskap. I 2004 mottok han Brageprisen for novellesamlingen Tid inne og i 2013 fikk han Ibsenprisen for skuespillet Jeg forsvinner. I Ibsenjuryens begrunnelse stod det blant annet: «Arne Lygre bruker ulike forteller-­‐ perspektiver i sin undersøkelse av vår tids konstante iscenesettelse av egen identitet. Formen speiler innholdet på en elegant, suggerende og intellektuell måte. Med Jeg forsvinner befester Lygre sin posisjon som en av våre mest interessante dramatikere». I 2013 ble han inlemmet i Norsk Dramakanon der en fagjury har kåret de ti beste skuespillene etter Ibsen. Jeg forsvinner er det nyeste stykket som ble inkludert. Fra høsten 2014 er han husdramatiker ved Nationaltheatret.

Regi Ole Johan Skjelbred er utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole 1995-­‐98. Etter sin debut nettopp her på Trøndelag Teater, dro han til Oslo hvor han først og fremst har vært tilknyttet Nationaltheatret. Her har han blant annet gjort Osvald i Gengangere, Eleseus i Markens grøde, og medvirket i Twilight bar, et stykke han også oversatte. I tillegg til å være skuespiller har han bearbeidet og oversatt en rekke teaterstykker for flere norske teatre.

Han hadde sin regidebut med Kommunikasjon mellom svin på Nationaltheatret og har også undervist og regissert på Teaterhøgskolen.

Kostymekonsulent Ane Aasheim er utdannet ved Esmod designskole i 1996 og har arbeidet som kostyme-­‐ designer ved over femti produksjoner ved de fleste norske institusjonsteatret, Den Norske Opera og ballett og med flere frie grupper, blant annet Ingun Bjørnsgaard Prosjekt. Hun har

lenge vært knyttet til Nationaltheatret hvor hun har hatt kostymedesign for Maria Stuart, Kommunikasjon mellom svin, En folkefiende, Flaggermusen, Othello og Faderen, for å nevne noen.

Visuell konsulent MarcoVaglieri er en italiensk billedkunstner, bosatt i Oslo. Han har bred utstillings-­‐ virksomhet bak seg fra museer og gallerier i flere land, og arbeider i krysningspunktet mellom teater, litteratur og mer tradisjonelle visuelle uttrykk som tegning, maleri og foto.

Lysdesign Tommy Geving har jobbet med lys siden 1994 og ble i 1998 tilknyttet Trøndelag Teater. I 2006 ble han ansatt som lysmester. Ved Trøndelag Teater har han lysdesign på 14 stykker deriblant Medeas barn, En gorilla søker hjem, Det tredje stadiet, Ifigeneia, Tro håp og kjærlighet, Prinsessedrama, Pseudonymet og Jeanne d’Arc.

Lyddesign Anders Schille er utdannet ved Norsk Lydskole, NISS i Oslo og har vært ansatt på Trøndelag Teater siden 1991. Har og vært involvert i omkring 70 forestillinger og har hatt lyddesign på rundt 35 av disse. Som eksempler kan nevnes Gro, Kasimir og Karoline, Antigone, En folkefiende, Et dukkehjem, Hair, Runddans og Moby Dick.

Musikk brukt i forestillingen The Smiths: Sheila Take a Bow Lana del Rey: Ultraviolence J. S. Bach: Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ Tegan and Sara: Hop a Plane Philip Sainton: Music from the Soundtrack Moby Dick Angels of Light: We Are Him