Bakgrunnsmateriale De nære ting

Bakgrunnsmateriale til De nære ting Premiere på Gamle Scene 12. oktober 2013 Kurt Foss (01.01.1925 -­‐ 17.10.1991) og Reidar Bøe (7.05.1921 -­‐ 09.08.1969) startet sin karriere allerede som tenåringer i Bergens Munnspillorkester. Orkesteret bestod av en gjeng med 15-­‐17-­‐åringer som startet å øve sammen på slutten av tredvetallet. Det skulle bli springbrettet for de to kommende superstjernene Foss og Bøe, som etter hvert også ble hetende Radiofantomene. Bergens Munnspillorkester vokste seg raskt stort og ga både ut sin første plate og hadde sin første radioopptreden i løpet av oppstartsåret. I tillegg til sterke musikalske medlemmer var Bergens Munnspillorkester et underholdende ensemble som ble raskt kjent over hele landet.

Foss og Bøe oppdaget tidlig at stemmene deres kledde hverandre. Bøe sang melodistemmen, Foss over-­‐ og andrestemmen. Like etter krigen begynte de å arbeide profesjonelt som duo, og platedebuterte i 1947 med Grønlandsvisa. I 1949 underholdt de i slagerkongen Jens Book-­‐Jenssens Cirkusrevy på Kontraskjæret i Oslo. Etter hvert hadde de suksesser som Nordlandsnetter og Det blir atter sol og sommer i trio med Jens Book-­‐ Jenssen.

Duoen ble landskjent gjennom radioserien Ungdommens Radiomagasin, der de var faste innslag sammen med The Monn Keys. Erik Diesen var programleder. Foss og Bøe hadde en blomstrende fantasi og de var dyktige musikalske gjøglere. Radiomediet ga dem derfor stor mulighet til å utfolde seg. I Ungdommens Radiomagasin bodde de tilsynelatende under gulvet og dukket opp fra «et hull i kjelleren». Derav navnet Radiofantomene. Foss og Bøe var også Ønskekonsertens radarpar i lang tid, noe som forklarer deres landsomfattende popularitet.

I etterkrigstiden strømmet lytterne til radioen og perioden kalles gjerne radioens gullalder.

«Alle» hørte på radio. Utviklingen forklares gjerne med radioens sentrale rolle under 2. verdenskrig. Før krigen var radioen først og fremst et underholdningstilbud, men alvoret bak de korte nyhetssendingene fra London under krigen, endret både myndighetenes og pressens holdning til radiomediet. NRK ble møtt med en langt mer saklig og respektfull tone. Ønskekonserten var den programposten som hadde størst oppslutning fra befolkningen i

denne perioden. To tredeler av alle nordmenn lyttet på NRK klokka 20.00 mandag kveld.

Radioen fantes i alle hjem og ble landets lim helt til fjernsynet kom for fullt på 60-­‐tallet.

Det var et mangfold både i det musikalske og det tekstlige repertoaret til Kurt Foss og Reidar Bøe. De gjorde innspillinger til tekster av Erik Diesen, som Fantomene, Det ringer, det ringer, Bestemamma Ravn og Jim & Bill fra Sørumssand. Det var på godt norsk nonsense-­‐tekster, eller tulletekster, laget for å framkalle latteren hos lytterne. Samtidig var det gjerne en satirisk undertone i flere av sangene, som for eksempel i Grønlandsvisa. Grønlandsvisa omhandler Peter Freuchen og Knud Rasmussen, to danske polfarere som var velkjent i samtiden. De var berømt for sine ekspedisjoner, men også for sine bøker, teater og filminnspillinger – samt utallige kvinnehistorier og generelt sett godt levde liv. De var to oppdagelsesreisende som på ulikt vis ble mytologisert i populærkulturen. Foss og Bøe var fasinerte av polarheltene, samtidig som de i god skillingsvisetradisjon harselerer både med den polare helterollen og de gamle polfareres syn på så vel kvinner som etnisk befolkning.

Dette gjør de med nesten surrealistiske, kvasi-­‐grønlandske virkemidler: «Giggaga, giggaga, gakk»!

Flere sanger, som Sjømannsvise, Då Daniel drog og Kokkedrengen minner om den sentrale plass sjømannen hadde i slagertekstene og folks forestillinger. Ikke uforståelig da det i etterkrigstiden var svært vanlig for ungdom å ta hyre på båt. Yrkesvalgmulighetene var få og mange dro til sjøs allerede som 14-­‐15 åringer. Jakob Sande som skrev disse tekstene, hadde selv hatt hyre om bord på båt. Erfaringene som sjømann ble flittig brukt i tekstene hans.

Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv og som metafor for utferdstrang.

Store deler av repertoaret til Kurt Foss og Reidar Bøe bestod av tonesatte dikt. Aller høyest nådde de med Jakob Sandes lyrikk. Noen av Sandes dikt ble tolket humoristisk som Brita i Bu, Musa i orgelet, Gåsa, Katten og hanen, Kallen og katten, Kleppe-­‐Maret og Sjømannsvise.

De tok også tak i tekster med mer alvorlige tema som Då Daniel drog1, Kokkedrengen og Du er min los. Med disse sangene løftet de fram Jakob Sandes forfatterskap samtidig som det

1

Jakob Sandes forfatterskap var påvirket av taterne og flere av diktene hans omhandlet de reisende. Det var ofte tatere i Dale der han vokste opp og en av taterne som påvirket ham mest, var en nær venn av familien. Jakob Sandes mor var fadder til to av barna hans hvorav det ene het Daniel. Mange regner han som modell for Sandes tekst Då Daniel drog. I biografien om Jakob Sande skriver Ove Eide at Vesle Daniel var en av de litterære personene Jakob Sande identifisert seg sterkest med og han snakket ofte som om han og Daniel var i nær slekt.

bidro til et nytt og positivt perspektiv på nynorske tekster. 1950-­‐årenes bilde av Jakob Sande ble i hovedsak skapt gjennom Foss og Bøes utallige slagere på Ønskekonserten og i radioen for øvrig. Senere kom også Ivar Medaas og Geirr Tveitt med viser basert på Sandes tekster som for eksempel Hestehandlarar, Drama i fire akter, Fløytelåt og Vårteikn.

Foss og Bøe tonesatte også mange av Arne Paasche Aasens populære dikt, som Vandringsmenn synger, De nære ting og Lakenmonogram. I 1950 satte de melodi til Aasens Blåveispiken. Denne sangen om forgjengelighet og livets gang sett gjennom en aldrende betrakters blikk, ble raskt en Ønskekonsert-­‐traver. Den er også blitt en av Arne Paasche Aasens mest kjente tekster og en av norsk populærmusikks store numre. Blåveispiken ble Foss og Bøes mest solgt plate med et opplag på, den gang usannsynlige, 100 000.

Til sammen spilte Kurt Foss og Reidar Bøe inn rundt 130 titler, deriblant 14 svenske innspillinger i perioden 1951–53. Flere av disse ble store slagere i Sverige og Foss og Bøe tjente veldig gode penger. Historien forteller at de to trubadurene dro med toget til Stockholm en fredag ettermiddag for å hente pengene hos det svenske grammofonselskapet. Allerede i taxien fra grammofonselskapet til hotellet brant pengene i lommene deres. Det var heldig for taxisjåføren. – Han fikk 1000 kroner i tips! Slik fortsatte de resten av helgen. På mandag morgen ringte de sin norske agent. Da hadde de brukt opp rubbel og rake og ba ham sende penger til togbilletten hjem.

Mange som kjente Kurt Foss og Reidar Bøe trekker frem deres lekne levevis. De var bohemer og mer opptatte av artisteriet enn av økonomisk vinning. Som Arne Bendiksen uttalte i et intervju på NRK; «De hadde mot til å leve hver dag»2. Dette er et karaktertrekk man også kan gjenkjenne i måten de lager musikk på. Det er en særegen impulsivitet og lekenhet i arbeidene deres, en stemning som de var svært opptatt av at skulle smitte over til sine tilhørere.

Med rockens inntog på midten av 50-­‐tallet, ble det sofistikerte lydbildet til Kurt Foss og Reidar Bøe etter hvert oppfattet som gammeldags. Det er likevel slik at mye av musikken fra denne epoken står som slagere også i dag.

2

NRK TV, Radiofantomene 6.6.1994

Musikkhistorisk kontekst -­‐ hvor kommer denne musikken fra?

Underholdningsmusikken i første halvdel av 1900-­‐tallet ble dominert av kabaret-­‐ og revyartister. Dansemusikk, visekunst, folkemusikk, skillingsviser og revyviser stod sterkt i norsk populærmusikk, samtidig som man også så spor av den klassiske musikken. Midt i denne tradisjonen befant Kurt Foss og Reidar Bøe seg, den ene musikanten med en særegen overstemme og den andre med sin basstemme og gitar.

Et kjennetegn ved Foss og Bøe er deres utstrakte bruk av vokalharmonier og vibrato, en sangteknikk som kan spores tilbake til den klassiske musikken. Vibrato gir tonene mer dynamikk og variasjon og kanskje aller mest kjenner vi til denne teknikken gjennom Søstrene Bjørklunds særegne lydbilde som igjen imiterte de amerikanske The Andrews Sisters. De spesielle vokalharmoniene hører definitivt 50-­‐tallet til, og vibrerer nærmest som gjenklang fra denne epoken og inn i vår tid.

Slik trekkspillet var det faste akkompagnement, var også jodling fast ingrediens i norsk pop i årtier. Hos Foss og Bøe kjenner vi dette i blant annet Jim og Bill fra Sørumsand. Her er det fristende å komme med en digresjon om bakgrunnen for denne låten. Det var en sommerdag i 1953 og Kurt Foss og Reidar Bøe spilte på Festiviteten Sørumsand. Etter konserten fikk de se to unge gutter ridende uten sadel og i full galopp gjennom det lille tettstedet. Dette gjorde inntrykk på Foss og Bøe som selv kunne tenkt seg å sitte i sadelen.

De to trubadurene fikk laget en egen vise om hendelsen der Erik Diesen skrev teksten og de selv stod sto for melodien.

Senere på 50-­‐tallet skulle en nærmest musikalsk revolusjon oppstå i kraft av et teknologisk og uttrykksmessig paradigmeskifte. 1955 var rockens gjennombruddsår, musikken som kom til å undergrave livsgrunnlaget for den tidligere musikken. 78-­‐platen var på vei ut og inn kom vinylplatene og nye begreper som, Long Playing, single, EP og stereo. Musikalsk hadde det anglo-­‐amerikanske trykket forlengst gjort seg gjeldende, og Doris Day, Frank Sinatra og Tex Ritter var bare noen blant mange som ga de norske musikerne konkurranse om lytterens og platekjøperens gunst.

Om 50-­‐tallet og stereotypier 50-­‐tallet var ei tid da nasjonen ble gjenoppbygd og der nærhet og samvær stod sentralt, noe som kan hevdes å gå på bekostning av åpenhet og fordomsfrihet. Etterkrigstidens kritikkverdige behandling av romanifolket (ofte kalt tatere) vitner om dette. Taternes levesett ble forsøkt brutt ned. Tvangsflytting og annektering av eiendeler var vanlig og for å hindre dem fra reise rundt ble hestene deres tatt fra dem og slaktet. Et sitat fra denne tiden gir inntrykk av at det var offentlig akseptert å mobbe taterne; ”Originalene ble registrert av ungene, men vi mobbet dem ikke. De var respektert på en helt annen måte enn tatere og sigøynere, som man hadde et veldig rasistisk forhold til” (s 79, barndom 50-­‐tallet, 2007 Vega forlag AS, Kristin von Hirsch).

Taterne ble ansett som arbeidsskye og uærlige. Bonden fungerte ofte som et symbol på det motsatte. Han representerte arbeidsdisiplin og en som gjorde en innsats for fellesskapet.

Vi trenger ikke lete lenge for å finne andre etniske stereotyper fra denne tidsepoken.

Populærmedia kokte over av karikaturer av minoriteter. Kurt Foss og Reidar Bøe ga blant annet ut den humoristiske visa Bryllup i negerbyen. Innholdet var tidstypisk «uskyldig rasistisk» og handler blant annet om «apekatt og menneskeeter, alt som jungelboer heter» og «lettsprengt oppdagelsesreisende med majones».

Fra USA kom Blackface-­‐tradisjonen, en type teatersminke brukt for å portrettere en arketype av en mørkhudet person. Det var en stil som ofte ble benyttet i komiske musikkinnslag og annen underholdning der hvite artister opptrådte med overdreven sminke og utkledt som karikerte negre. Hvite skuespillere eller sangere brukte svidd kork og senere farge eller skopuss for å sverte huden og tegne opp breie lepper. Ofte brukte de også krøllete parykker, hvite hansker og slitte finklær for å understreke rollebildet av fattig svart person som pynter seg.

Det var liten innvandring til Norge rett etter krigen. Dette forklarer kanskje noe av 50-­‐tallets kunnskapsløse, og i nåtidens perspektiv, svært rasistiske, beskrivelser av mennesker med annen etnisk bakgrunn enn den norske. I 1960-­‐årene, begynte innvandringen til Norge fra områder utenfor Europa å øke og perspektivene på verden endret seg så smått. Etter hvert som det ble stadig flere norske med mørk hudfarge, ble også ord som «neger» utsatt for

kritikk, særlig utover i 1990-­‐årene. «Blackface» ble etterhvert umoderne og døde ut, og dette skyldtes ikke minst at stadig flere oppfattet tradisjonen og de rollebilder som ofte ledsaget «blackface»-­‐uttrykket som rasistiske.

Det er alltid lettere å se klart i ettertidens lys.

Kilder og litteratur til videre inspirasjon Bjørgan, Sissel: Lykkeland: minne frå slagerbøkene, Samlaget, 2000 Eide, Ove: Jakob Sande Liv Diktning, Det Norske Samlaget, 2006 NRK TV (fra arkivet): Radiofantomene 6.6.1994 Semmingsen, Ingrid m.fl: Norges kulturhistorie. 6 : Et folk i fred og krig, Aschehoug, 1983 Von Hirsch, Kristin: barndom 50-­‐tallet, Vega forlag, 2007

Medvirkende Kristian Seltun Kristian Seltun er fra Bergen og er utdannet teaterviter ved Universitetet i Bergen. Fra 1998 til 2001 var han kunstnerisk leder for Teaterhuset Avant Garden i Trondheim. Han jobbet deretter som dramaturg ved Trøndelag Teater før han flyttet til Oslo og jobben som teatersjef ved Black Box Teater i Oslo. Der var han teatersjef i åtte år før han vendte tilbake til Trondheim og teatersjefstillingen ved Trøndelag Teater. Kristian Seltun var også medlem i juryen for Heddaprisen i perioden 2002 – 2007. De nære ting er teatersjefens første regiarbeid ved Trøndelag Teater.

Signe Becker Signe Becker er scenograf og kostymeansvarlig på De nære ting. Hun arbeider frilans som scenograf og kunstner. Hun har en bachelorgrad i scenografi fra Akademi for Scenekunst i Fredrikstad (2006), og en mastergrad i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo (2008). Beckers kunstneriske arbeider omfatter teater, performance, danseproduksjoner og egne kunstprosjekter. De siste årene har hun arbeidet med en rekke produksjoner ved landets største scener. Siden 2006 har Becker vært fast scenograf for Verk Produksjoner, hvor to av produksjonene har vunnet Heddaprisen Årets forestilling. I 2013 var Becker nominert til Heddaprisen som årets scenograf for Stalker og Build Me A Mountain, og sammen med Ingri Fiksdal og Ingvild Langgård vant hun Natt&Dag Oslos pris for årets forestilling med Night Tripper.

Tilo Hahn Tilo Hahn er lysdesigner på De nære ting. Han arbeider som lysdesigner for flere av de ledende norske kompaniene innen dans og teater og er fast lysdesigner for blant annet Siri og Snelle Produksjoner, Henriette Pedersen og Verk Produksjoner. Tilo Hahn laget lysdesignet på Verk Produksjoners forestillinger, Det eviga leendet (2010) og Stalker (2013) som begge vant Heddaprisen Årets forestilling. I tillegg gjør han lys for klubbkonseptet Sunkissed, utstillingsrommet ++ og utestedet Jæger i Oslo. Tidligere har Hahn jobbet som lysmester på Dansens Hus og tekniker på Black Box Teater Oslo.

Tor Ivar Hagen Tor Ivar Hagen er utdannet ved Bårdar Akademiet i 2001-­‐ 2003. Han har flere års erfaring fra teateroppsetninger i hele landet, ikke minst innen musikkteater. Han debuterte som Chino i West Side Story (Riksteatret) og har senere spilt blant annet Oliver i Oliver Twist på Sogn og Fjordane Teater og Edmund i Draumen om Narnia (Det Norske Teatret). På Trøndelag Teater kjenner vi ham i rolla som hest i Peter Shaffers Equus, og senere som danser og sanger i musikalene Cabaret og Chicago, samt som Eselet i musikalen Rock’n Roll Wolf. Denne høsten er han tilbake på Trøndelag Teater både som koreograf i De nære ting og som skuespiller i Nøtteknekkeren.

Tore Johansen Tore Johansen startet sin karriere med bandet Difference og har flere plateutgivelser bak seg. Difference, med vokalist Johansen i teten, har en sentral rolle i norsk rockehistorie.

Etter årene med Difference fortsatte Johansen med teater, musikaler, show og konserter.

Sammen med kollegene fra Difference, Ivar Gafseth og Erling Mylius, startet Johansen gruppen Travellin’ Strawberries. De ble allemannseie da de på midten av 90-­‐tallet dukket opp i tv-­‐ruten med The Julekalender. Hele Norge fikk besøk av trioen på turnéen i kjølvannet av dette. Tore Johansens musikalske repertoar rommer alle sjangre fra rock til operasvisker og 50-­‐tallsmusikk. I tillegg til å gjeste Trøndelag Teater både som skuespiller og sanger i De nære ting, er Tore Johansen i disse dager aktuell med egen soloplate.

Ivar Gafseth Ivar Gafseth er musikalsk leder ved teatret og ansvarlig for musikkarrangementene i De nære ting. Han er også ofte å se på scenen som skuespiller. Ivar deltok sammen med to andre Difference-­‐kamerater (Erling Mylius og Tore Johansen) i forestillingen Strawberry Fields Forever. Dette ledet i sin tur igjen til dannelsen av gruppa – som mange forbinder med den legendariske julekalenderen på TV -­‐ The Julekalender. Senere har vi sett Ivar i Forever Plaid, Comedian Harmonists, Trekkspillkrigen, Revisoren, Les Misérables, Markus og Julie, Den siste viking og Tolvskillingsoperaen.

Erlend Smalås Erlend Smalås er musiker (kontrabass, tuba og gitar) og skuespiller bosatt i Trondheim. Han har vært musiker og skuespiller i flere produksjoner ved Rikskonsertene, Oslo Nye, Torshovteatret og Trøndelag Teater. Han har også medvirket på flere plateinnspillinger som for eksempel med Real Group, Bigton Gulch, Trondheim Sinfonietta og Mark Gregory. Han har spilt med Siri Gellein Trio, S Møller Storband, Ulf Risnes Orkester og Ida Jenshus, for å nevne noen. Mange kjenner Smalås fra friteatergruppen Sjøkua og ikke minst fra Rasmus & Verdens Beste Band som nettopp mottok sin andre Spellemannspris.

Øyvind Flaarønning Smidt Øyvind Flaarønning Smidt er frilans felespiller fra Heidal og har vært bosatt i Trondheim siden 2001. Han har samarbeidet med blant andre Rita Eriksen, Rasmus & Verdens Beste

Band, Gunhild Sundli og Trønderhøns. Øyvind Flaarønning Smidt har deltatt i flere oppsetninger ved Trøndelag Teater, deriblant Rock’n Roll Wolf og Bør Børson jr. I De nære ting medvirker han både med musikk og sang.