Bakgrunnsmateriale Lille Eyolf by Trøndelag Teater

LILLE EYOLF av Henrik Ibsen

Bakgrunnsmateriale: Lille Eyolf Kort handlingsresymé Alfred og Rita Allmers bor på et avsidesliggende sted sammen med sin 9 år gamle sønn, Eyolf. Alfreds halvsøster Asta er ofte på besøk hos dem, og for tiden også en ingeniør – Borgheim – som arbeider på et veibyggeprosjekt i nærheten. De to har et forhold. Alfred og Asta mistet sine foreldre da de var unge, og levde derfor under enkle kår. Derfor ble Alfreds giftemål med Rita en redning; hun var svært velstående. Eyolf er kronisk skadet etter at han under foreldrenes elskovsakt falt ned fra stellebordet som spedbarn. Denne ulykken forårsaket avstand mellom Alfred og Rita. Desto sterkere ble også Ritas sjalusi ovenfor Alfreds oppmerksomhet på sine skriveprosjekter, sønnen Eyolf og halvsøsteren Asta. På det tidspunktet handlingen i stykket begynner har Alfred akkurat kommet hjem, tidligere enn planlagt, fra en lengre tur i fjellet. På turen skulle han fullføre avhandlingen «Det menneskelige ansvar», men han bestemte seg heller for å legge arbeidet til side og kommer nå hjem med fullt fokus på sønnen Eyolf. Han forteller Rita og Asta at Eyolf nå skal bli «den fullt ferdige i vår slekt». Plutselig dukker en sagnomsust skikkelse opp på deres dør – Rottejomfruen – som spør om de har noe som «nager og gnager» i huset. Hun reiser fra sted til sted og lokker rotter ut i den sikre død – havet. Alfred og Rita påstår at de ikke har noe de trenger å bli kvitt. Eyolf fristes til å følge etter henne da hun forlater huset, og dette ender med at han drukner i fjorden, utenfor foreldrenes oppsyn. Dødsfallet setter i gang en krise hos foreldrene, og de konfronteres med sorg og skyldfølelse. Noen gamle familiebrev Asta har funnet avdekker at hun og Alfred ikke er søsken. Relasjonen dem imellom forvanskes, og det ender med at Asta reiser avgårde sammen med Borgheim. Rita og Alfred står alene tilbake i en uvisshet om hva fremtiden vil bringe.

Henrik Ibsens siste syklus Alle har vi vært tett på Ibsen en eller flere ganger i livet. Noen har sikkert også fordypet seg grundig i hans verk. Hans kanon har vært stilt i tvil, og mange har spurt seg hva i alle 2

dager Ibsen har å bidra med til oss som lever på 2000-tallet. Flere teoretikere har tidligere karakterisert slik avvisning som et tegn på det motsatte; at Ibsen faktisk fortsatt berører oss. Vi vet også at alle Ibsens drama spilles i hele Norge, så vel som over hele verden. Likevel kan det være nyttig å spørre seg om hans tekster virkelig kan si oss noe i dag. At stykket iscenesettes hos fire norske institusjonsteatre i løpet av et år, valgt uavhengig av hverandre, sier kanskje noe om hvor viktig den diskusjonen er. De fire siste dramaene Ibsen skrev er blitt både hyllet og avvist. Det har vært sagt at de er svakere enn hans tidligere verk. En nyere forståelse av disse verkene bærer med seg at Ibsen selv brøt med sin egen form. Den harde realismen får her tilført mer overnaturlige og abnorme elementer. At man gjennom tidene har basert sin Ibsenforståelse på hans tidligere verk kan ha forårsaket misforståelser i møte med hans siste fire. En av de klare bruddene i Lille Eyolf er Rottejomfruen, en uhyggelig eventyrskikkelse. Dessuten er det flere klassiske formmessige krav han bryter med; det er kun tre akter, og vendepunktet finner sted allerede i slutten av den første. Det er helt klart at de mellommenneskelige situasjonene Ibsen tegnet opp, i hjemmet og i samfunnet, kan utdype vår forståelse av menneskesinnet. Det er kanskje ikke snakk om noe universelt, løsrevet fra tid og rom, men det kan tenkes at ulike aspekter gir ulike betydninger i ulike tider. På samme måte som andre av Ibsens verk kan Lille Eyolf ha en helt annen relevans i dag, enn ved uroppførelsen i 1895, nettopp fordi en teaterforestilling er en scenisk fortolkning av materialet og korresponderer med den tiden den er fremført i. Tema De fire siste stykkene rører ved noen felles eksistensielle tema. Karakterene ser, i større grad enn tidligere, tilbake på sine levde liv. De blir konfronterte med seg selv og med fortiden. Det er ganske umiddelbart synlig for oss at Lille Eyolf forteller om foreldres kvaler ved å ha forårsaket skade på sitt eget barn, og den store bitre sorgen de opplever når barnet dør. Det er også synlig for det blotte øyet at samlivet mellom Rita og Alfred ikke har vært helt enkelt. Kontrastene mellom deres kjærlighet og Alfreds kjærlighet til søsteren Asta, ligger der. Forvandlingens lov omtaler de som det som endrer det følelsesmessige forholdet mellom to personer. Denne gjelder ikke for bror og søster, i følge Alfred. Det 3

kan se ut som om dette frister ham til et dypere forhold til Asta enn det søsken vanligvis har. Når det blir klart at Asta ikke er halvsøsteren hans, da faller denne loven på sin egen urimelighet og blir intet mindre enn en psykisk illusjon han har skapt. Ibsen sparer ikke på sterke virkemidler. Han gjør det verst tenkelige; tar livet av et barn. Brutalt river han ned all fasade. De to foreldrene står helt nakne og forsvarsløse tilbake. Vanvidd, ondskap og løgn velter frem. Rita og Alfred, og kanskje også Asta, må avdekke sine egne demoner. Kanskje ligger det en renselse i dette? De ser sine egne behov for å bli sett og bekreftet i et helt nytt lys. Disse egoistiske ønskene om selvrealisering føles som årsakene til at lille Eyolf ble oversett. Kan de ta tak i dette nå, eller er det er for sent?

Lille Eyolf på Trøndelag Teater i 2015 Innholdet er minst like aktuelt i dag som for 120 år siden. På Trøndelag Teater har det fremst vært regissør Kjersti Haugens oppgave å finne ut hvordan materialet berører dagens samfunn. Sammen med scenograf Bård Lie Thorbjørnsen og skuespillerne har hun utforsket hva som ligger i det å jakte på det gode, lykkelige og meningsfylte livet. Det plutselige dødsfallet er ikke bare tragisk i seg selv, men det setter de gjenlevendes eksistens på prøve. Har de bare jaktet på sin egen egoistiske lykke? Og hva er egentlig meningen med livet etter at Eyolf er borte? Haugen har i arbeidsprosessen uttalt at en av grunnene til at hun jobber med teater er det at teater er en evig øvelse i å akseptere forgjengeligheten. I denne historien møter vi personer som på mange måter har fortrengt livets forgjengelige natur, og vi får innblikk i hvordan dette hjemsøker dem. Persongalleriet i Lille Eyolf deler en rekke prioriterte verdier med oss som lever i dag. Kanskje mer enn noen gang er jakten på lykke overtydelig i dagens samfunn. Det skorter ikke på de midlene folk tyr til for å skape seg denne lykken. Temaene er mange og dyptgående i Lille Eyolf. De er også ubehagelige. Ibsen vrenger ut det stygge i mennesket, og det onde. Kanskje må vi vedgå det stygge i oss selv for virkelig å kunne omfavne det som er godt i livet? For å jobbe med å iscenesette Lille Eyolf har de medvirkende vært nødt til å begi seg inn i dette ubehagelige, og finne tak i fortrengte og vonde rom i seg selv. Ensemblet har foretatt en kollektiv gransking av det primitive, umoralske, egoistiske og dyriske i mennesket.

Iscenesettelsen Disse tankene har de tatt med seg som inspirasjon til uærbødig å skape et visuelt og fysisk språk som kan speile både gleden og gørra, slik at det blir gjenkjennbart, men likevel litt vridd. På Gamle Scene, fra 7. februar av, er Ibsens drama satt inn i et ekspressivt og fargesterkt univers. Et rødt rom åpenbarer seg. Dette rommet viser seg å være Rottejomfruens kjole – hun er rommet. I overgangen mellom 1. og 2. akt suger Rottejomfruen med seg hele rommet ned under bakkeplan, og en fuktig og nærmest råtten undervannsverden åpenbarer seg. Det er noe trolsk over dette. Vi kan få assosiasjoner til folkeeventyrene og Kittelsens visuelle verden. Ibsen tok ofte i bruk naturens bestanddeler som metaforer for eller for å beskrive menneskesinnet. Det er som om Rottejomfruen har revet bort et rødt lokk og avdekket noe kaotisk under dette. Psykoanalytisk sett tar transformasjonen oss med fra over-jeg’et og rett ned i underbevisstheten – ned til «havsens bunn», slik Gregers Werle ville sagt det i Vildanden. Her tar Haugen og Thorbjørnsen konsekvensene av Ibsens dreining fra fugleperspektiv og –metaforer (for å nevne noen: Svanhild, Fjeldfuglen, Nora som spurv, og Vildanden), tidlig i forfatterskapet, og ned til det jordiske og underjordiske senere i forfatterskapet – her manifestert i Rottejomfruen. Kostymeringen er ellers også fargesterk, men har moderne og virkelighetsnær utforming. Mange symbolske linjer tegner seg, men disse åpner også opp for publikums som medskapende fortolkende part. Far og sønn er identisk kledt i blå dresser, og plutselig kler Alfred opp Asta i samme antrekk. Dette knyttes til da Alfred kledde opp Asta i sine gamle klær da de var unge, og kalte henne Eyolf, det navnet hun egentlig skulle hatt om hun ble gutt. Ritas prosjekter og midler for å synliggjøre og løse problemer er løftet tydelig frem i vår oppsetting. Hennes oppførsel er uforutsigbar og ubehagelig, men nødvendigheten av å avdekke det skjulte gjør seg mer og mer gjeldende. Ofte har Ibsentolkninger tegnet en parallell mellom Rita og Rottejomfruen, og på vår scene er dette realisert. Både Alfreds prosjekt for å gjøre Eyolf til et fullferdig menneske, og Ritas prosjekter for ekteskapet, blir selsomme behov sett i lys av Eyolfs bortgang. De gir seg selv og hverandre skylden for det som har skjedd. Hadde de alle bare vært mer nysgjerrige på og sett hverandre kunne kanskje ulykken vært unngått? - Vera Krohn Svaleng 5

Kunstnerisk team REGI Kjersti Haugen er utdannet ved Ecole Jacques Lecoq i Paris og Statens Teaterhøgskole i Oslo. Hun ble ferdig utdannet ved sistnevnte skole i 2005, og er en ettertraktet sceneinstruktør i Norge. På Trøndelag Teater har Haugen regissert mange forestillinger, blant annet Et juleeventyr, Spring Awakening, Et dukkehjem, Gjengangere, Fedra, Jeanne d’Arc og Adrian Posepilt. I fjor vår hadde hun regi på Hundre hemmeligheter sammen med Anne Marit Sæther. Den fikk Heddaprisen som beste barne- og ungdomsforestilling. SCENOGRAFI OG KOSTYMEDESIGN Bård Lie Thorbjørnsen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han har arbeidet som scenograf og kostymedesigner ved en rekke teatre; Det Norske Teatret, Riksteatret, Hålogaland Teater, Oslo Nye Teater, Den Nationale Scene og Teatr Polski, Wroclaw, Polen. Ved Trøndelag Teater har han arbeidet med blant annet Mutter Courage, Kristin Lavransdatter, Fedra og Besøk av gammel dame. For sistnevnte mottok han Heddaprisen for beste scenografi/kostymedesign. Sist han gjestet Trøndelag Teater var det med scenografi og kostymer til Når vi døde våkner høsten 2014.

Spørsmål til diskusjon -

Hvordan opplever dere forskjellene mellom Ibsens tekst på papiret fra 1894 og Trøndelag Teaters oppsetting i 2015?

Hvordan tror dere at Eyolf opplever alt som skjer mens han lever, og hvordan betrakter han dette når han er død?

Hva mener Alfred når han sier at Eyolf «skal bli den fullt ferdige i vår slekt»?

Hvordan vil dere forstå ordet «fullferdig» om noen sier det om dere i dag?

Hva er det Rottejomfruen egentlig vil?

Hva er med på å skape Ritas behov og ønsker?

Kan vi finne noen årsaker til Eyolfs død?

Litteratur/Ressurser -

Andersen, Merete Morken: Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995

Bonsaksen, Gunnar: «Lille Eyolf vender tilbake», http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article10612364.ece (besøkt 05.02.15)

Emblem, Kristin: «Den unaturlige kvinnen», http://rushprint.no/2013/01/denunaturlige-kvinnen/ (besøkt 29.01.15)

Helland Frode: Melankoliens spill. En studie i Henrik Ibsens siste dramaer, Universitetsforlaget, Oslo 2000

Johansen, Jørgen Dines: Ind i natten. Seks kapitler om Ibsens sidste skuespil, Syddansk Universitetsforlag, Odense 2004

Nasjonalbiblioteket: http://ibsen.nb.no/id/86.0 (besøkt 18.12.14)

Utdrag – 2. akt ALFRED Nå har vi fått det … slik som du ønsket. RITA Jeg! Hva ønsket jeg? ALFRED At Eyolf ikke var her. RITA Det har jeg aldri ønsket! Jeg ønsket at ikke Eyolf skulle stå imellom oss to … det var det jeg ønsket. ALFRED Ja... nå gjør han ikke det lenger. RITA Kanskje enda mer nå. Å, dette grufulle synet. ALFRED De onde barneøynene, ja. RITA La meg være! Jeg er redd deg! Sånn har jeg aldri sett deg før.

ALFRED Du har aldri vært ordentlig glad i ham. Aldri! RITA 8

Eyolf ville aldri komme helt nær meg. ALFRED Fordi du ikke ville. RITA Jo. Jeg ville mer enn gjerne. Men det stod noen i veien. Helt fra begynnelsen. ALFRED Jeg sto i veien, mener du? RITA Nei. Ikke fra begynnelsen av. ALFRED Hvem da? RITA Tanten. ALFRED Asta. RITA Ja. Asta stod og stengte veien for meg. ALFRED Sier du det. RITA Ja. Asta. Hun fanget ham – helt fra det hendte – det ulykkelige fallet. ALFRED 9

I så fall, så gjorde hun det av kjærlighet. RITA Akkurat! Jeg tåler ikke å dele! Ikke i kjærlighet! ALFRED Vi to skulle delt han mellom oss i kjærlighet. RITA Vi? Du har aldri vært ordentlig glad i ham, du heller. ALFRED Har ikke jeg … ? RITA Nei, du har ikke det. Først var du helt oppslukt av denne boken du skrev… om ansvaret. ALFRED Ja, det var jeg. Men nettopp den … den ofret jeg for Eyolf. RITA Ikke av kjærlighet til ham. ALFRED Hvorfor da, mener du?

RITA Fordi du ikke trodde på deg selv lenger. Fordi du hadde begynt å tvile på at du hadde noe kall. Og så trengte du noe nytt, som kunne fylle deg. Jeg var tydeligvis ikke nok for deg lenger. 10

ALFRED Det er forvandlingens lov. RITA Derfor ville du gjøre et vidunderbarn av stakkars lille Eyolf. ALFRED Jeg ville gjøre ham til et lykkelig menneske. Det var bare det jeg ville. RITA Men ikke av kjærlighet til ham. Gå i deg selv! Og se nøye på det som ligger under – og bak. ALFRED Hvis det er sånn som du tenker, så har vi to i grunnen aldri eiet vårt eget barn. RITA Nei. Ikke fullt ut - i kjærlighet. ALFRED Og likevel går vi her nå og sørger... RITA Går her og sørger over en fremmed liten gutt. ALFRED Det er din skyld! RITA Min! ALFRED 11

Ja! Du er skyld i at han ble … som han ble! Det er din skyld at han ikke kunne berge seg opp av vannet. RITA Alfred … du skal ikke kaste det over på meg! ALFRED Jo, jo, jeg gjør det! Det var du som lot spedbarnet ligge alene på bordet. RITA Han sov så trygt i putene. Og du hadde lovet å passe ham. ALFRED Ja, det hadde jeg. Men så kom du … og lokket meg. RITA Si heller at du glemte både barnet og alt annet. ALFRED Ja, det er sant. Jeg glemte barnet … i dine armer! RITA Alfred ... det er avskyelig av deg! ALFRED Det var da du dømte lille Eyolf til døden. RITA Du også! Du også! ALFRED Ja …Begge to. Det at Eyolf døde det var straffen.

RITA Straffen? ALFRED Ja. Nå har vi fått som fortjent. Mens han levde holdt vi avstand til han. Vi var så feige, i hemmelighet angret vi, og tålte ikke å se … at han måtte slepe rundt på … RITA Krykken. ALFRED Ja … Og det som vi går her og kaller for sorg og savn … det er dårlig samvittighet. Ikke noe annet.