Bakgrunnsmateriale Peer Gynt by Trøndelag Teater

Bakgrunnsmateriale til Peer Gynt (1867) av Henrik Ibsen Premiere på Hovedscenen, 7. september 2013

Peer Gynt – verdens mest sjarmerende drittsekk Sist vi satte opp Peer Gynt ved Trøndelag Teater ble publikum tatt med på en tidsreise. Denne gangen skal vi på en reise i Peers indre. Peer er en gammel mann. Han får et hjerteinfarkt og sendes til sykehus for operasjon. I morfinrusen oppstår en blanding av hallusinasjoner og minner som konfronterer Peer med hans eget liv og ham selv.

Handlingsreferat I de tre første aktene presenteres vi for Peer Gynt og hans eventyr i hjembygda. Peer Gynt er en norsk bondesønn fra Gudbrandsdalen. En gang har Gynt-familien vært velstående, men nå er rikdommen borte. Den sløste faren bort før han døde. Peer og moren hans, Åse sitter igjen fattige med en forfallen gård. Peer Gynt er ikke særlig bedre enn faren sin. Han har talent og ressurser, men han skusler vekk mulighetene for å lykkes. Peer er eventyrlysten, sjarmerende, lat og løgnaktig. Han drømmer stadig om å bli noe stort, - intet mindre enn konge eller keiser. Da han har vært borte i ukevis midt i høyonna, dikter han en vanvittig historie som unnskyldning. Mor Åse kjenner sønnen sin og avslører løgnene. Hun er rasende. Mens han har vært borte har Ingrid, som han skulle ha giftet seg med blitt pekt ut til å gifte seg med en annen. Bryllupet skal stå neste dag på Hegstad, gården Ingrid er fra. Peer drar sporenstreks til Hegstad. På bryllupet treffer han den unge Solveig. Solveig later til både å bli skremt og tiltrukket av Peer. Solveigs uskyld gjør Peer yr og forelsket. Likevel røver han bruden og rømmer til fjells med henne. Fordi han ikke greier å glemme Solveig, avviser han brått Ingrid, og stikker av fra både henne og bygda. I flukten over Dovrefjell møter han Den Grønnkledde, Dovregubbens datter. Han blir med henne hjem til Dovregubbens slott og ber Dovregubben om å få gifte seg med hans datter. Dovregubben stiller en rekke krav til Peer som tvinger han til reflektere over hva det er å være et menneske. Da Peer forstår han må ta valg som ikke vil kunne la seg gjøre om, trekker han seg. På flukt fra trollverdenen treffer han Bøygen, en altomsluttende og tilbakevendende stemme som ber ham gå utenom alle vanskeligheter, et råd som ser ut til å passe Peers livsfilosofi. Likevel setter møtet med Bøygen ubehagelige spor. Han flykter til skogs der 1

Solveig finner ham. Hun har brent alle broer for å kunne være med Peer. Akkurat i det Peer for første gang i livet bestemmer seg for å ta et stort valg, dukker Den grønnkledde opp. Med seg har hun sin og Peers sønn. Hun truer Peer med å forfølge og plage ham resten av livet om han slår seg ned med Solveig. I stedet for å fortelle Solveig hva som har skjedd stikker Peer av, men ber Solveig vente og lover at han vil komme tilbake til henne. Peer reiser avgårde og på veien besøker han sin døende mor. Mens Mor Åse dør dikter samtidig Peer en storslått fantasihistorie for henne der han er fører av en vogn som rir Mor Åse inn i himmelen.

I stykkets fjerde akt er Peer blitt en middelaldrende mann på reise rundt i verden. Han har drevet med slavehandel, misjonærvirksomhet og økonomisk spekulering. Vi møter ham som en velstående forretningsmann som liker å imponere sine europeiske venner, men når situasjonen krever handling og valg fra hans side, trekker han seg. I stedet bestemmer han seg for å bli profet. Som profet misbruker han sin posisjon. Da han blir lurt forlater han også denne rollen og ender i Egypt. Her møter han karakteren Begriffenfeldt som tar han med til galehuset og kroner ham til keiser av de gale. Noe skremt Peer oppdager skremt hvilken makt han kan ha over mennesker og konsekvensene av dette. I et lite øyeblikk skremmer det ham.

Femte akt omhandler den eldre Peer Gynts tilbakekomst til hjembygda. Han kommer reisende med et skip. Om bord på skipet møter han «den fremmede passasjer» som konfronterer ham med hans livsførsel. Det skremmer Peer, men endrer likevel ikke hans kurs. Da skipet forliser tar Peer livet av kokken for å redde seg selv. Tilbake i bygda erfarer Peer at ingen der hjemme husker han annet enn som en sagnfigur. På vei gjennom hjemtraktene møter han Knappestøperen. Knappestøperen er kommet for å hente Peer fordi han skal støpes om. På grunn av sin livsførsel kvalifiserer han hverken for himmel eller helvete. Han har ikke levd som seg selv og heller ikke vært ærlig mot seg selv eller andre og kvalifiserer derfor ikke for himmelen. I sin angst for å komme i støpeskjeen forsøker han å overtale djevelen om å ta ham med, men han har heller ikke gjort stor nok skade til å kvalifisere for helvete. Han har alt i alt vært et ubetydelig menneske. I sin leting etter vitner på at hans livsførsel har vært annerledes enn Knappestøperen påstår, møter han til slutt en ventende Solveig. Hun har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er 2

det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt og spør henne: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes.

Tema At leve er - krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, - det er at holde dommedag over sig selv Henrik Ibsen (Fra diktsamlingen Dikt, 1887)

Peer Gynt handler om eksistensielle sider ved det å være menneske som angst, frihet, valg og ansvar. Peer Gynt er en sjarmerende og oppegående ung mann som til å begynne med bekymringsløst viker unna omgivelsenes forventinger og krav. Sentralt står løgnen og diktningen. Peer Gynt kjenner seg kallet til storhet, men svikter stadig og går utenom krav og vanskeligheter. Når situasjonene blir påtrengende dikter og lyver seg ut av dem, og blir det alt for vanskelig, rømmer han. Flukten forveksles med frihet, men den han egentlig stikker av fra, er seg selv. Uten å være klar over det svikter Peer Gynt både sine nærmeste og seg selv. Peer ferdes gjennom livet som et jaget dyr. Det han ikke er bevisst, er at det som jager ham er hans egen redsel og uro, og han klarer ikke å bruke disse følelsene til noe. Han blir etterhvert en så god dikter at det er som han til slutt tror på det selv. På mange måter er det Peers uro, og etterhvert angst, som er drivkraften. Han rømmer fra sitt eget liv, som om han har angst for livet. I Trøndelag Teater og Marit Moum Aunes forestilling står denne livsangsten i motsetning til dødsangsten den eldre Peer opplever i sine siste timer. De tre første aktene dreier seg i stor grad om den unge Peer og hans eventyr i hjembygda. De tre første tre aktene er narrative, det vil si, de er bygd som fortellinger der hendelser og handlinger henger nøye sammen og er avhengige av hverandre. Fjerde akt er annerledes. Peer Gynts utskeielser i fjerde akt er følger av hans erfaringer, opplevelser og valg i de foregående aktene. Her tjener hver hendelse til å skildre Peers stadig økende fortvilelse og angst. Han dikter seg inn og ut av roller og han har ingen aning om hvor han skal eller hvor han vil. Hans motiv for å reise ut i verden er å forstå historien for selv å kunne påvirke den. Han har 3

hele tiden følt seg kallet til storhet. Han vil bli konge eller keiser og sette spor for ettertiden. I steder flyter han som en kork på overflaten av historien. Da han krones som keiser, er det som keiser for de gale. Peer ser ikke virkeligheten klart lenger, alt er snudd opp ned. Også femte akt har en annen karakter enn de foregående. Tragediens form preger dette partiet og kanskje kan man ane at Peer Gynt gjennomgår en indre, sjelelig utvikling da det etter hvert blir klart for ham at uansett hvor mye han har strevd for alltid å kunne holde mulighetene for å angre og endre retning, er det nå ingen vei tilbake. Løpet er kjørt. Selvbedraget har blitt en for sterk vane hos Peer til at han greier å kvitte seg med det, men det går stadig dårligere med den gamle ferdigheten. Sannheten blir mer og mer ubehagelig påtrengende gjennom verkets siste del der han først konfronteres med sitt historiske jeg, deretter med sitt sjelelige egenverd. Det er en angrende og bitter gammel mann som vender tilbake til gamlelandet. I hjembygda blir han tatt imot som en fremmed. Som sambygding er han slettet fra erindringen og han er blitt en sagnfigur. Det er kun skrønene hans som erindres blant bygdefolket. Peer er blitt en allegori, et bilde på seg selv. I sin desperasjon etter å bli noe stort har Peer Gynt mislykkes i å sette spor. Han er utslettet som en faktisk person. Det som står igjen er løgnene og diktningen hans. Mot slutten av verket trer Solveig frem igjen, hun har ikke glemt ham. Det er en vakker avslutning som ofte tolkes som om det er håp og tilgivelse for Peer, men hvordan kan vi stole på at det er sant? Kan det være at Peer har fiksert Solveig i sitt bilde? Kan det være at han har diktet at Solveig venter på ham, på samme måte som han har diktet seg selv?

Om å dikte sitt liv Til tross for at Ibsen døde for over hundre år siden er verkene hans fortsatt gjennomsyret av en psykologisk nerve og en politisk aktualitet som gjør at de lar seg overføre til dagens samfunn. Ibsen skriver om det moderne mennesket og i et brev til sin forlegger Frederik Hegel, skrev han om Peer Gynt: «Det bliver et stort dramatisk Digt, hvis Hovedfigur er en af den norske Almues halv mythiske og eventyrlige Personer fra den nyere Tid.» Sammen med

den individuelle og nasjonale satiren møter vi også hans bitende kritikk av hele den moderne samtidskultur. I dikterens øyne jaget tidens mennesker etter falske, uegentlige verdier. Ikke fremmed for hva mange mener man finner som symptomatisk for mennesker i vår egen samtid.

Peer reiser over hele verden. Den eneste reisen han ikke tar er den innover. Den våger han ikke å begi seg ut på. Peer Gynt tematiserer hva det vil si å skape en individuell identitet og troen og tvilen på hva som danner det selvstendige individet. Psykiater Finn Skårderud skriver i sin bok Uro at det moderne mennesket tilsynelatende liker å utfordre seg selv og utsette seg selv for risiko. Å hoppe i fallskjerm, drive med rafting eller utforske andre marginale muligheter gir et kick, det gir en følelse av å være i live. Men disse tingene er strengt tatt ingen risiko. De er kun etterapinger av livets virkelige utfordringer. Relasjoner til andre mennesker og vår egen sårbarhet er kanskje blant de egentlig vanskelige tingene i livet vårt.

Nasjonalkritikken Ibsen bodde i Italia da han skrev Peer Gynt. Han opplevde Norge som et selvopptatt, kulturfiendtlig og et lukket lite land. Spesielt ville han nasjonalromantikken til livs. Han parodierte nasjonalromantiske fenomen som troll og seterjenter og dovregubber og bukkeritt. Midten av 1800-tallet var en brytningstid i norsk kulturliv. De nasjonale strømningene, med røtter i frigjøring, var sterkt inspirert av den tyske romantikken. I Norge skapte dette en nasjonalromantisk kulturstrøm som etterhvert ble gjennombruddet for selvstendig, norsk kultur. Norge manglet en nasjonal identitet, og da romantikken omsider kom hit, ble den preget av norsk patriotisme. Dette gjenspeiles i kunst- og kulturuttrykket fra denne tiden. Det er denne nasjonale åndsretningen Henrik Ibsen blant annet vil til livs i Peer Gynt. Han mente at nasjonalromantikken ble brukt feil og ble stående i veien for utviklingen av landet. I en tid hvor behovet var stort for å vende nesen utover, valgte Norge å lukke seg om seg selv.

Peer Gynt som et samfunnsspeil Under arbeidet med å komponere musikk til forestillingen skriver Edvard Grieg i et brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson; ”Forresten – Opførelsen af Peer Gynt kan gjøre godt i Kristiania nu, hvor Materialismen vil op og kvæle hva der er hellig og højt for os; der skal et Spejl til, tror jeg, hvori al Egoismen kan sees, og et sådant Spejl er Peer Gynt”. Et slik speil kan forestillingen fungere som også i dag. I Peer Gynt tematiseres blant annet politiske prosesser som det 19. århundres norske og internasjonale samfunn gjennomgikk. Det er stadig konkrete referanser til omveltninger som århundret var vitne til. Utbyggingen av Suezkanalen var noe av det mest avanserte som ble laget på denne tiden. Europa kunne ekspandere i Afrika og Ibsen så med kritisk blikk på hvordan imperialismen og kapitalismen slo rot i de afrikanske landene.

Form Genremessig kan Peer Gynt vanskelig bestemmes entydig. Som Ibsens foregående verk, Brand, er det et dramatisk dikt i fem akter. Likevel er Peer Gynt langt mer mangfoldig og ekspansivt både når det gjelder hovedpersonens reiser og de ulike bipersonene han støter på underveis. Stykket innehar komedie, tragedie og satire, alt i en vekselvirkning som skaper uforutsigbarhet og spenning, akkurat som sin hovedkarakter. Vi gjenkjenner motiver fra norsk folklore. Eventyret og realismens verden glir sømløst over i hverandre. Med de mange transformasjonene, spesielt med tanke på hovedpersonens internasjonale erfaringer, samt de metafysiske innslagene, især i femte akt, blir etter hvert avstanden til folkeeventyrets og sagnets verden stor. I femte akt er slektskapet med moraliteten, en dramaform fra sen middelalder, fremtredende. Typiske motiver for moraliteten er det godes og det ondes kamp om en menneskesjel, om menneskets reise gjennom livets fristelser til frelse eller fortapelse, og der sjelens regnskap skal legges fram mot livets slutt. I Peer Gynt knyttes det til spørsmålet ”hvordan har du levd livet ditt?”. Moralitetens motiver kjenner vi fra for eksempel Goethes

Faust eller som trekk i Shakespeares Hamlet. Tematisk er Faust en person med helt andre kvaliteter enn Peer, men likevel finnes det interessante paralleller i kraft av de moralske utfordringene de stilles overfor, og med hensyn til de dramatiske rammene de omgis av. Peer Gynt har heller ingen entydig dramaturgisk oppbygning. Det er i større grad snakk om en fortellerform der stadige omvendinger skaper dynamikken gjennom blant annet stykkets hektiske karakter og høye tempo, og i spennet mellom det tragiske og det komiske. Det er en form som er like skiftende som Peers personlighet og karakter.

Henrik Ibsen og Peer Gynt Henrik Ibsen (1828-1906) er Norges mest kjente og mest spilte dramatiker gjennom tidene. I 1881 skrev Ibsen til sin tyske oversetter: «Peer Gynt er jo slet ikke beregnet på at opføres». Peer Gynt var skrevet som et lesestykke og manglet i følge Ibsen selv de kvaliteter det trengte for å kunne lykkes som en iscenesettelse. Stykket var heller ikke egnet for lesere utenfor Skandinavia i følge Ibsen. Lite visste Ibsen da at Peer Gynt skulle bli et av verdens mest spilte teaterstykker med nærmere 1000 ulike oppsetninger verden over.

Selv om Ibsen i utgangspunktet ikke hadde tenkt at Peer Gynt skulle isenesettes, skiftet han etter hvert mening. I 1874 sendte han et brev til Edvard Grieg; «Sagen er følgende. Peer Gynt, hvoraf nu et tredje oplag snart vil udkomme, agter jeg at indrette til opførelse på scenen. Vil De komponere den dertil fornødne musik?» For Grieg viste deg seg å bli en vanskelig oppgave og underveis i arbeidet skrev han i et brev til en nær venn: «Og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, således klinger det af kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg også at ironien skal kunne føles. Især når Peer bakefter imot sin vilje nødsages til å si: Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent».

Peer Gynt på Trøndelag Teater i 2013

Om arbeidet med manus I denne oppsetningen har vi valgt å gjøre en ny gjendikting og bearbeiding av Peer Gynt. Målet har vært en modernisering av språket og å øke tekstens tilgjengelighet. Enkelte steder handler det om dialekttilpasning. I andre tilfeller innebærer det endringer av ord og begreper som er vanskelig å forstå på grunn av at referansene er fra en annen tid. Da har vi tillatt oss å omsette de til mer moderne uttrykk.

Regissør Marit Moum Aune Marit Moum Aune er fra Trondheim og startet sin karriere som regissør i Studentersamfundets Interne Teater her i Trondheim, og har siden etablert seg som en av Norges absolutt mest kjente regissører. Hun har utallige regioppdrag bak seg fra nær sagt alle landets teatre, og for NRK har hun har også laget tv-suksessen Harry og Charles (2009). Ved Det Norske Teatret har hun tidligere satt opp Bør Børson jr. (2001), Få meg på, for faen! av Olaug Nilssen og nå sist den kritikeroste Stort og stygt. På Nationaltheatret satte hun I 2000 opp Genanse og verdighet av Dag Solstad. For denne mottok hun både Den skandinaviske nasjonalteaterprisen og Heddaprisen. Ved Trøndelag Teater har hun satt opp An Magritt av Johan Falkberget, Kulde av Lars Norén og Shakespeares Romeo og Julie. Disse tre vekket sterk respons fra både publikum og kritikere. Sist sesong hadde hun stor suksess med Scener fra et ekteskap ved Oslo Nye Teater og Stort og Stygt ved Det Norske Teatret. Hun er nominert til Teaterkritikerprisen 2013 for begge forestillingene. Til høsten er Marit Moum Aune hovedregissør på NRK`s nye TV-serie Kampen for tilværelsen med blant andre Erlend Loe som en av forfatterne. Marit Moum Aune er en intuitiv og leken regissør. Hun har en impulsiv registil og en utpreget humoristisk sans, samtidig som hun kan få frem sårbarheten i selv den hardeste kjerne. Marit er fremfor alt en kontrastenes regissør, noe som utvilsomt kler Peer Gynt.

Scenograf Even Børsum Even Børsum har arbeidet som scenograf siden 1995 og han har hatt oppdrag ved de fleste norske scener. Av oppsetninger kan nevnes Jungelboka ved Det Norske Teatret, Mor

Courage og Kong Lear ved Den Nationale Scene, Sonny og Det tusende hjerte ved Rogaland Teater, Hamlet ved Nationaltheatret og Oslo Nye som scenograf for Les Misérables, Elektra, West Side Story og Scener fra et ekteskap ved Oslo Nye Teater. Sist han var i Trondheim lagde han den spektakulære scenografien til Romeo og Julie (2010), og ble lovvprist både for denne og for sitt arbeid med forestillingen Chicago (2009) ved Trøndelag Teater. Denne gangen er det Peer Gynt som står for tur.

Kostymedesigner Ingrid Nylander Ingrid Nylander er utdannet ved Statens kunst- og håndverksskole. Hun har hatt kostymeansvar for en rekke forestillinger ved de fleste norske teatre, blant annet Mesteren og Margarita og Sonny ved Rogaland Teater, Alice i Eventyrland og Mor Courage på Den Nationale Scene. Ved Det Norske Teatret har hun hatt kostymeansvar for Jungelboka og Shockheaded Peter som hadde premiere i august i år. Ingrid Nylander var også kostymedesigner for den suksessrike barnefilmen Jakten på nyresteinen. I 2004 mottok hun Heddaprisen for beste kostyme for forestillingen La Cage aux Folles. Ved Trøndelag Teater kjenner vi hennes arbeider fra An-Magritt og Romeo og Julie.

Koreograf Arne Fagerholt Arne Fagerholt er fra Orkdal. Han har jobbet som solist i Nasjonalballett og danser i Carte Blanche. Han har også mange års fartstid som koreograf og har vært lektor i klassisk ballett ved KHIO. Han var teatersjef for Carte Blanche i perioden 2001 – 08. Hans koreografiske debut var med Heartaches for Nye Carte Blanche i 1991. Videre har han koreografert Spelet om Heilag Olav (hvert år siden 1997), helaftensballetten Pinocchio for Nasjonalballetten i 1998, Jesus Christ Superstar ved Trøndelag Teater og Genanse og verdighet på Nationaltheatret, begge i 2000, samt flere koreografiske oppgaver for Statens Balletthøgskole, flere norske teaterscener og prosjekter. I tillegg til å jobbe som koreograf er Arne Fagerholt kulturleder i Orkdal kommune og medlem av Norsk Kulturråd.

Lysdesigner Eivind Myren Eivind Myren er fast lysdesigner på Trøndelag Teater. Av produksjoner han har jobbet på kan nevnes Les Misérables, Equus, Spring Awakening, En folkefiende, Rome og Julie, Rock’n Roll Wolf, Et dukkehjem, Gjengangere, Jubileet og Fedra. Han har også designet lys for flere utespel som Karolinerspelet i Tydal, Elden på Røros, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad og Den siste viking i Statsbygda. For arbeidet med Fedra ble han nominert til Hedda for beste lysdesign i 2013.

Spørsmål som kan danne utgangspunkt for diskusjon: 1) Diskuter hvorvidt vi å vår samtid ser behovet for å dikte oss selv. Hvilken betydning har det for livene våre? 2) Hva er det som gjør at Peer bestemmer seg for å vende tilbake til Norge og hjembygda? 3) I denne Peer Gynt-forestillingen har regissøren valgt å la Peer være spilt av to skuespillere. Diskuter hvilken betydning det har for tolkningen/forståelsen av stykket.

4) Etter Peer rømmer fra Dovregubbens hall er den første han møter Bøygen. Utdraget nedenfor er fra dette møtet mot slutten av 3. akt. Diskuter hvem eller hva Bøygen er og hvilken funksjon denne har i stykket.

Utdrag fra scene PEER Gi svar! Hvem er du?

EN STEMME Meg selv.

PEER Av veien!

STEMMEN Gå utenom, Peer! Den er stor nok, heien.

PEER prøver å gå et annet sted, men støter imot Hvem er du?

STEMMEN Meg selv. Kan du si det samme?

PEER Jeg kan si hva jeg vil, og mitt sverd kan ramme! Pass deg! Se nå, nå faller det, knusende! Kong Saul slo hundre, Peer Gynt slo tusende! Hvem er du?

STEMMEN Meg selv.

PEER Det dumme svar Kan du glemme, det gjør ikke saken klar. Hva er du?

STEMMEN Den store Bøygen.

PEER Ja, så! Før var gåten svart, nå synes den grå. Av veien, Bøyg!

STEMMEN Gå utenom, Peer!

PEER Gjennom! (hugger) Han falt! (prøver å gå, men støter imot) A ha! Er det fler?

STEMMEN Bøygen, Peer Gynt! En eneste en. Det er Bøygen som er død, og Bøygen som fikk mén. Det er Bøygen som er død, og Bøygen som lever.

PEER (kaster grenen) Greinen er trollsmurt, men jeg har never! (slår seg gjennom)

STEMMEN Ja, stol på nevene, stol på kroppen. Hi hi, Peer Gynt, da rekker du toppen.

PEER Atter og fram, det er like langt. Ut og inn, det er like trangt!

Der er han! Og der! Og rundt om svingen! Rett som jeg er ute, står jeg midt i ringen. Nevn deg! La meg se deg! Hva er du for noe?

STEMMEN Bøygen.

PEER Ikke dødt. Ikke levende. Slimete, tåkete. Ingen skikkelse heller! Det er som jeg tørner I en dynge av knurrende, halvvåkne bjørner! Slå fra deg!

STEMMEN Bøygen er ikke gal.

PEER Slå!

STEMMEN Bøygen slår ikke.

PEER Kjemp! Du skal!

STEMMEN Den store Bøygen vinner uten å kjempe.

PEER

Var du bare en nisse, som kun ville stikke! Var du bare så meget, som et årsgammelt troll! Bare noe å slåss med. Men det er du ikke. Nå snorker han! Bøyg!

STEMMEN Hva så?

PEER Bruk vold!

STEMMEN Den store Bøygen vinner allting med lempe.

PEER Klør og flengende tenner i kjøttet! Jeg må kjenne dryppet av mitt eget blod.

Vingeslag av store fugler.

FUGLESKRIK Kommer han, Bøyg?

STEMMEN I fred og ro.

FUGLESKRIK Alle søstre langt borte! Fly frem til møtet!

PEER Skal du berge meg, jente, så gjør det snart. Se ikke under deg, lut og bøyet, Spenn hanen! Kyl ham den rett i øyet!

FUGLESKRIK Han vingler!

STEMMEN Vi har ham.

FUGLESKRIK Søstre! Skyt fart!

PEER For dyrt, å kjøpe seg livet til For slik en times tærende spill.

Synker sammen.

FUGLENE Bøyg, der stupte han! Ta ham! Ta ham!

BØYGEN (Blir til ingenting og sier i et gisp) Han var for sterk. Det stod kvinner bak ham.