Bakgrunnsmateriale Suffløren

BAKGRUNNSMATERIALE: SUFFLØREN Norgespremiere 21. februar Gamle Scene, Trøndelag Teater

HANDLINGSRESYMÉ Alt starter med at teppet går opp og ingenting er som det skal. Hvor er scenografien og skuespillerne? Teatret er tomt, og suffløren er igjen alene. Han trasker opp på scenen for å finne ut hva som er skjedd, og litt etter litt får vite nettopp det. Han begynner ganske umiddelbart å beskrive suffløryrket som helhet, hvorpå han mer og mer inviterer oss inn i personlige erfaringer. Ved hjelp av ulike velkjente dramatikeres tekster får han satt ord på sitt liv i og med teatret. Vi får innblikk i hans ulike relasjoner til skuespillerne og til tekstene de framfører. Hans oppgave i teatret er å si minst mulig, men nå er det han som står der og snakker foran alle. Vi får vite at han er blitt forelsket i en av skuespillerne, avhengig av e-sigaretter, avskjediget fra stillingen som sufflør, og rivaliserer en sjarmør som påstår at han aldri trenger suffli. Sistnevnte faktor utløser at han i oppsettingen av Cyrano de Bergerac går ut av suffliboksen og sitt gode skinn. Han entrer scenen og overtar replikkene, for deretter å løpe fra stedet i forferdelse. Til hans overraskelse får dette et overraskende utfall. Journalistene er enige, og får teatersjefen og regissøren til å beholde dette som en del av forestillingen. Suffløren går dermed ut av sin vante rolle og blir mer synlig.

SUFFLØREN er en monolog som viser en manns ensomhet i og tilhørighet til teatret.

Monologen er en hyllest til teatret, og til suffløryrket – et av de mange yrkene som opererer i bakgrunnen på et teater. Han fornekter noen gang å ha drømt om skuespilleryrket, men viser oss etter hvert – blant annet ved å overta replikkene til en av rollene i Cyrano de Bergerac – at han har noe på scenen å gjøre. Kanskje har en drøm gått i oppfyllelse allikevel?

ANDREAS T. OLSSON har virket som skuespiller, dramatiker og sceneinstruktør. Han er utdannet skuespiller ved Stockholms Dramatiska Högskola 2010-2013, hvor hans avgangsforestilling var denne selvskrevne monologen – Sufflören, en teaterviskning.

Senere ble monologen gjort klar for Dramaten i Stockholm, med Gösta Ekman som «øye utad». Han har medvirket i mange sceneproduksjoner både før og under sin utdanning, og har dessuten vært tilknyttet Sveriges Radio som radiostemme og manusforfatter.

MONOLOG Som form er monologen utelukkende beregnet på én person – én skuespiller. Formen er mye brukt som en del av et større dramatisk verk, for eksempel hos Shakespeare. Særlig i nyere tid er det skrevet en rekke separate monologer, eller monologforestillinger med mange monologer etter hverandre. Eksempler på slike kan være Vaginamonologene av Eve Ensler eller 24 mislykkede nordmenn av Jesper Halle. Likevel har monologen dype historiske røtter, helt tilbake til den muntlige tradisjonen som fulgte med tiden da Homer skrev ned Odysseen og Illiaden. Da var enetalen gjerne fremført av en skald som også tonesatte ordene. Denne tradisjonen er sterkt forbundet med poesi, som Shakespeare også tok med seg i sin diktning på vers. Hos ham finner vi et vell av monologpartier.

En monolog har den kraft at den rommer en større historie, med mange samfunnsmessige og mellommenneskelige relasjoner, manifestert gjennom ett menneskes tilstedeværelse. Monologen knytter seg mer til teater enn til filmen, både historisk og formmessig, selv om den ofte har forekommet også der. Monologen har også blitt sett på som svært teatral fordi den nærmest krever et levende publikum for ikke å bli kunstig.

På Trøndelag Teater har det vært tradisjon for å med kort mellomrom finne et monologmateriale én skuespiller kan jobbe med. Sist vi så Trond-Ove Skrødal i denne formen var som nazisten Henry Rinnan i Lola i 2002. Vi har også oppført Lilly Valentin med Hildegunn Eggen, Undset med Ellen Horn, Mistero Buffo med Hans Petter Nilsen, Stemt med Marianne Meløy, og Oscar og den rosa damen med Ragnhild Sølvberg, for å nevne noen.

DET TRAGIKOMISKE Arbeidet med komedien er ikke alltid så entydig som det kan virke som – å prøve å være morsom. Det finnes mange former for humor og mange grader av latter, fra den stille humrende latteren, til den store, nesten hysteriske latterkrampen. Det er mange måter å se komedien på; som begrep, grep eller form. Man kan enes om at det er en måte å fortelle en historie på, og kanskje kan man også enes om at den historien bør ha en lykkelig slutt. Når vi jobber med komedien er det ikke kun for å fremkalle latteren, men også smertens komikk. Å få seg en god latter kan også ha sitt utspring i det vonde. Som her i Suffløren: den ensomme mannen som faller, det pinlige øyeblikket, den sårbare blottstillelsen. Vi har alle snublet og falt en eller flere ganger i livet. Det er i dette det tragikomiske ligger. Komedien kunne aldri ha eksistert uten tragedien, og omvendt.

Dessuten er det en formålsløst å se disse to klassiske formene som motpoler eller som uavhengige av hverandre. Vi kan godt fristes til å legge alle former på et spenn mellom disse to punktene, hvor de hele tiden drar veksel på hverandre og samarbeider. Å rendyrke én av dem kan for mange oppleves som en nærmest umulig oppgave.

Når vi jobber med komedie jakter vi likevel på alle grader av lyst. Selv om vi er nødt til å bore oss inn i og gjenskape de sanne følelsene, ligger det også et ønske i komedien om å underholde publikum. Det er en forventning man må forholde seg til når man snekrer i komediefaget, der et konkret verktøy ofte er å snu ting på hodet, og gjøre det motsatte av det som står i teksten eller det som er forventet. Utfordringen med komedien er å finne timingen i overraskelsen og gjenkjennelsen. Derfor er man nødt til å prøve mange varianter på gulvet. Det er aldri gitt at det som er morsomt når man leser det, blir like morsomt når man spiller det. Det er komediens utfordring.

-

Vera Krohn Svaleng og Line Fougner Christensen

REFERANSER - «All verden er en scene, hvor alle menn og kvinner er aktører.» På engelsk «All the world's a stage, And all the men and women merely players.” Et velkjent sitat fra William Shakespeares As You Like It. - À bout de souffle. Fransk film av Jean-Luc Godard fra 1960.

- “Hysj! Hva er det for et lys som gryr bak ruten der?” Fra Shakespeares Romeo And Juliet.

- Håndverkerne som iscenesetter historien om Pyramus og Thisbe er hentet fra En midtsommernattsdrøm av Shakespeare.

- Utdrag fra Onkel Vanja av Anton Tsjekhov, med blant annet rollekarakteren Jelena.

- Entente cordiale. Betyr ‘hjertelig forståelse’. Har særlig blitt brukt om de statene som inngikk et samarbeid i 1904; Storbritannia og Frankrike, og senere Russland.

- Frøken Julie, med rollekarakteren Jean, er et stykke av August Strindberg.

- H. C. Andersen. Dansk forfatter som blant annet har skrevet «Den Stygge Andungen».

- Tove Ditlevsen var en dansk poet og forfatter.

- Storm Pettersen var en dansk multikunstner, mest kjent for sine vitsetegninger.

- Utdrag fra Cyrano de Bergerac av Edmond Rostand i Halldis Moren Vesaas’ oversettelse.

- L’esprit d’escalier; et fransk uttrykk for å komme på for sent hva man skulle ha sagt i en sammenheng.

- Utdrag fra Tartuffe av Moliere. Rollekarakter: Gardeoffiseren.

- Henvisning til Den Stundesløse av Ludvig Holberg.

- L’esprit d’apropos; et fransk uttrykk for å komme på i riktig øyeblikk hva man bør si.

- Utdrag fra Twelfth Night or What You Will av Shakespeare, et brev som rollekarakteren Malvolio mottar, hvorpå han blir lurt til å kle seg opp på en spesiell måte for kvinnen han er forelsket i.

- Utdrag fra Measure for Measure av Shakespeare, rollekarakteren Isabella.

- Deus ex machina; betegnelse fra Antikken på at gudene griper inn i et gresk drama og endrer handlingsgangen totalt, gjerne mot slutten av fortellingen.

MEDVIRKENDE SKUESPILLER Trond-Ove Skrødal ble utdannet skuespiller ved Teaterhøgskolen (KHiO) 1986-1989 Han har arbeidet på Trøndelag Teater siden 1996. Her har han til sammen medvirket i godt over 50 forestillinger. Før dette var han engasjert hos Teater Ibsen og Hålogaland Teater. Han har en bred erfaring når det kommer til rollekarakterer og sceniske former.

Vi har sett ham gjøre roller som Henry Rinnan i monologen Lola, Kavring i Brødrene Løvehjerte, Peter Stockmann i En Folkefiende, Ebenezer Knug i Et Juleeventyr, Tesevs i Fedra, Andreas i Jeg er Vinden i Trærne, Kurt i Kurt Koker Hodet, Seniljusen og Julenissen i Nøtteknekkeren, Dovregubben i Peer Gynt, Capulet i Romeo og Julie.

REGISSØR Line Fougner Christensen har utdannelse i litteraturvitenskap ved universitetene i Bergen og Oslo. Hun har jobbet som regiassistent, dramatiker, manusforfatter og regissør siden 2007, og har skrevet mye for NRK barne-TV og NRK Underholdning.

Videre har hun skrevet flere filmmanus, nå sist Karsten og Petra blir bestevenner. Hun har medvirket i produksjoner på Den Nationale Scene, Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret; Jungelboka, Den hemmelege hagen og Shockheaded Peter, for å nevne noen.

LYSDESIGNER Tommy Geving har arbeidet med lys siden 1994 og ble i 1998 tilknyttet Trøndelag Teater. I 2006 ble han ansatt som lysmester. Ved Trøndelag Teater har han hatt lysdesign på over 15 forestillinger, deriblant En gorilla søker hjem, Ifigeneia, Tro, håp og kjærlighet, Prinsessedrama, Pseudonymet, Jeanne d’Arc og Dager Under.

KILDER TIL UTDYPNING - Forestillingen på Dramaten: http://www.dramaten.se/Repertoar/Suffloren--en-teaterviskning/ - Store Norske Leksikon: https://snl.no/suffl%c3%b8r - Suffløsen, norsk film fra 1999: http://www.filmweb.no/film/article879917.ece

UTDRAG SUFFLØREN Nei. Nei. Tekst!

Hva skal man si?

Jeg sier ingenting så har jeg ikke sagt noen ting.

Da har jeg i det minste sagt det. Sagt at jeg ikke har noen ting å si.

Ja, da sier vi det. Eller gjør jeg det?

(Pause.)

All verden er en scene, hvor alle menn og kvinner er aktører.

Alle menn? Alle kvinner? Nei. Hva ville

Norsk

Skuespillerforbund sagt om det?

Slik: All verden er en scene hvor menn og kvinner som har fullført treårig godkjent skuespillerutdanning på høyskolenivå, eller i tre sammenhengende år har hatt skuespilleryrket som hovedinntektskilde er skuespillere.”

(Pause.)

Jeg sufflerer. Altså er jeg. Ikke. Jeg har ikke noe behov for å vises. Og eksistere gjør man da likevel.

Naturligvis kan man si at jeg spiller rollen som sufflør. Og at dette her er kostymet mitt. Alltid kledd i svart. Som Masja i Måken.

I prøveperioden kan man være kledd litt som man vil – ja, ikke helt som man vil selvsagt – men når det er forestilling går jeg alltid kledd i svart. Og aldri en helt hvit skjorte, i så fall mer kremhvit eller helst: lys lysegul .

Min entré skal jo ikke være iøynefallende. Fordi jeg ikke sitter i en sånn boks, men rett nedenfor scenen, smyger jeg meg lydløst inn på plassen min ved siste innkallelse. Jeg prøver å blande meg med publikum så det kan skje så umerkelig som mulig.

En del i publikum irriterer seg over lampen. Synes at den forstyrrer. Men den er uunngåelig. Og den er den beste i sitt slag. Fra italienske Flos. Det kongelige, Comedie Francaise, Burgteater. Det er forbindelsen mellom de store scenene i Europa. Sufflørlampen.

En kollega prøvde seg nylig med en iPad, men det var ikke så vellykket. Det ble som et ansiktssolarium, der hun satt. Jeg holder meg til papiret. Det forstyrrer mindre. Papir kan rasle. Særlig om en kjøper sånn vanlig 80 grams kopipapir fra Claes Ohlson. Det bråker noe forferdelig. Kritthvite er de også. Takk, men nei takk!

Jeg investerer i tynt papir på 30 gram som jeg spesialbestiller fra Fortnum & Mason i London. Så når prøveperioden er over og alle endringer er ført inn så skriver jeg ut manus på dette lysegule papiret, Lemon Buttercup. Hør!