view VENEZIA
Leonardo Da Vinci Kristin Flood Anders Five Gunnerud
Nr 2
view
VIEW VENEZIA Prolog Anledningen er skrivekurs med Kristin Flood og Merle Levin. Noen intense dager i april 2019. Eksotisk nok foreg책r dette i Italia.Vi holder til i landsbyen Mirano. 45 minutter lenger unna er selveste Venezia. Det er sentralt for denne workshopen.Vi skal fordype oss i Leonardo Da Vinci. Sannsynlighvis blir vi bedre p책 책 skrive. Det tror jeg p책.
Kristin Flood og TSE
Villa Patriarca Hotel, Mirano Ankomst hotell. Her er historien: Dette forferdelige møtet med et rom som lå “nederst og innerst”. Det mørke rommet. Det mørke rommet med et tre rett utenfor vinduet. Utsikten er begrenset til en 80 cm bred gangvei, som gikk rett til kjøkkeninngangen. Et sted hvor mørket får være helt uforstyrret. Ikke engang en balkongdør. Her er det på godt norsk, skikkelig trist og dystert. Dette tilsynelatende trivelige hotellet har et rom å by på som er fullt av negative energier. Min fortvilelse er skyhøy. Finnes det virkelige sånne fangekjellere enda? Her kan jeg ikke bo! Jeg må finne noe annet. Kanskje leie meg inn på et annet hotell. Heller betale ekstra for det. Liker ikke tanken på den utgiften… Men dette rommet kan jeg ikke ha! Jeg? Som stort sett er ekstremt tilpasningsdyktig og lite kravstor. Hva skjedde i dette rommet? Fortvilelse. Fengsel. DØD.
Jeg er sikker på at jeg hadde fått hjerteinfark om jeg skulle bo der. Sovnet stille inn om natten og aldri våknet mer. Himmelens hersker hadde hentet meg hjem. Man er i Italia. Drama skal det være. Jeg byttet selvfølgelig rom. Så kjapt har jeg sjelden reagert. Takke et-eller-annet for at det var et annet rom ledig. Her jeg sitter nå. Med nydelig utsikt fra 1. etage ut til parken foran hotellet.
Leonardo DaVinci (1452-1519) “Visdom er erfaringens datter.” Det finnes kun skrifter fra Mr. Leonardo fra da han var 37 år gammel. Ingen vet hva som ble skrevet før dette. Men til gjengjeld skrev han frem til sin død 67 år gammel. Notatbøkene brukte han som en refleksjon for seg selv. Han var venstrehendt og hadde en greie på å skrive baklengs i bøkene sine. For oss notatbokfetisjer er det artig å vite at han brukte hele arket på alt. Mer Leonardo snart. Men først: Skriveoppgave
Vi skulle finne en gjenstand i umiddelbar nærhet. Denne “tingen” skulle vi bringe med tilbake til kursrommet. Der fikk vi i oppgave å skrive om den. Siden jeg måtte en kjapp tur på do, røsket jeg med en dassrull. Barnslig. Teit. Tåpelig. Ekstremt unødvendig. Noe jeg i et svakt sekund antok å være morsomt, var ikke det. “Look, but see!” Et uttrykk jeg kjenner godt fra fotografiet. Nå skal det brukes som en analytisk tekst over objektet som ble med inn. Altså… En dassrull. I seg selv er en dassrull elegant laget. En nøye tilpasset papirrull. Den har et formål. Laget på en estetisk måte. Litt vakker i seg selv. Problemet er at dette er et produkt som har en funksjon, vi helst ikke vil se. Her skal vi altså reflektere over objektet vi valgte.Vi skal skrive intuivt. 10 minutter. Det vi tenker. Hvilken retning det tar spiller ingen rolle. Skriv det ned. Det hele starter med en dassrull… Hva har andre deltagere valgt av objekter? Blader og stener fra hagen. Naturlig nok. Vi skal helst se skjønnheten.
Vi geleides inn i estetikkens vakre og naturlige spor. Vi skal se farger. Vi skal inn i vårt mentale sinn. Vi skal reflektere. Vi skal åpne en dør til et sted vi ikke er for ofte. Vel… Jeg sitter nå her med dorullen. Kursleder setter på bakgrunnsmusikk. Ambient. Meditativt. Fyr løs! Finn poesien over en dorull. Et hvitt og uskyldig papir. Et naturprodukt…. Milde jesus…. Jeg kan da bedre enn dette? Prøver igjen: Jomfruelig. Før bruk. Ikke tenk på resultatet. Ikke prøv. Ikke våg. Ikke tenk. Jeg er en drittunge. Vi skulle se etter noe fint. Selvfølgelig var det det vi skulle. Problemet mitt er at jeg ikke vil tvinges til det.
Jeg er ikke med på notene i denne øvelsen. Jeg er en drittunge.
Selvfølgelig skal man ha føringer som geleider oss videre. Selvfølgelig skal man det. Det er det som blir gjort her nå. Jeg følger ikke spillereglene. Det føles påtvunget. Det er ikke meg. Lille drittunge som ikke vil følge strømmen. Selv når han er på kurs.
VENEZIA Det er spesiellt her. Ingen tvil om det. Men å rote seg bort på Marcusplassen var ikke min greie. Mye folk. Selv om sesongen ikke har startet på ordentlig. Stille og rolig? Føler litt at jeg må lete etter det. Synes det er fantastisk flott, men det er mye folk og høy puls. Første dag i Venezia. Første gang i hele mitt underlige liv. Synes det er ekstremt vanskelig å si noe om hva jeg tenker om Venezia. Kanskje min fars ord klinger i det fjerne: - “Her var det mye gammalt ræl.”
Roen finnes inne. I kirkene. Inne i bygningene. Førsteinntrykket ute er turistkaos. Men jeg holder en grei kurs i dette. Det blir som det blir. Man havner der man havner. Men jeg sliter litt med et-eller-annet. Jeg føler meg ikke hjemme i dette, som jeg vet at mange gjør. Men det er første dag. Jeg skal tilbake en av dagene igjen. Både som kursdeltager og på egen hånd når kurset er over.
Jeg sitter akkurat nå med skriveboken min på en italiensk kro. Svært autentisk. But of course… Trangt. Intimt. Underlig. Mye høylytt prating. Italiensk roping. Går under navnet entusiasme. Ikke er det noen fotballkamp på skjermen heller, så det er litt vanskelig å tolke denne begeistringen… Men er det så nøye. Å finne en fredelig plass å tenke på, er kanskje ikke så lett i denne byen? Det mest surrealistiske jeg opplever her på min første dag i denne byen, er alle stedene man bare har sett bilder av. Eller film. Jeg skal tilbake. Jeg må finne min “pust” i denne støyen. Byen er handel og bråk. Men det finnes også en storhet her. Det gjør det. Det ekslusive. Det høykulturelle. Det historiske. Selv om jeg er aldri så fascinert av billedmotiver med tema forfall, så er det lurere å se det fantastiske. Noen sjel vil jeg ikke finne i byen den korte tiden jeg er innom her. Jeg er en observatør. Dessverre litt for lik programlederen Karl Pilkington i tv-serien “En idiot på tur.” Idag kjennes det slik ut. Min første dag i Venezia. Jeg er en observatør med et lite håp om å finne en liten ekstra bit av meg selv, ved å være her. Men det blir tydelighvis ikke idag.
Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket». Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres.[1][2] Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.[3] Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen[4], bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid.[n 1] Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk. Kilde: Wikipedia.com
Skriveoppgave Leonardo Da Vinci bilde “Mona Lisa” Spørsmål til utforskning 1. Hva sier hun? 2. Hva fornemmer jeg? Her må jeg bare innrømme at jeg er helt pragmatisk. Det er et bilde som kan tolkes på uendelig mange måter. Jeg har absolutt ingen fornemmelse av at han sier en spesifikk ting, som jeg kan oppfatte personlig. Hennes blikk og munn er alt og intet. Det er en følelse i uttrykket. Selvfølgelig. Noe som også kom med renessansen. Så kan man tolke det dithen at det er en provokasjon. Hvorfor ikke? Oppbrudd med gamle stilistiske normer. Det er en mulighet. Det mystiske med bildet er alle tolkninger man kan gjøre. Ingenting blir galt å si. Det som tilsynelatende er åpenbart, kan man like gjerne stille spørsmål ved. Det er også derfor jeg forholder meg helt pragmatisk til bildet. Det snakker ikke direkte til meg, på et personlig plan. Det er vel litt å banne i kjerka å si at det ikke vekker noen følelser i meg. Men det gjør ikke det. Det jeg liker er fargepaletten. Den tiltrekkes jeg av. Fyren ønsket å lage et spektakulært bilde, og det klarte han. Jeg er ikke i tvil om at bildet er så dyktig utført at det er et av de store verdenskunstbildene. Det er et tidløst bilde. Men også fordi det er så sammensatt, er det ingen grunn til å ha personlige føringer på hvordan det skal tolkes. LDV var forelsket. Kanskje så enkelt. “Mona Lisa” som altså egentlig betyr “Donna Lisa.”
Anders Five Gunnerud Imponert. Det er det enkle og likevel tydelige ordet om Anders Five Gunnerud. Mange gode talenter på kurs. Vi møttes senere over en kaffe i Oslo også. Vi har diskutert mye om hvem som slipper til i gallerier. Vi er ganske enige om at kvalitet er blitt underordnet. Det går mye på hvem som kjenner hvem. Anders sine tegninger er i en klasse for seg. Interessen for både kunsthistorie og tegneserier er påfallende. Hvor er Nasjonalgalleriet? Hvor er Samtidskunstmuseet? Hvor er tegneforbundet? Er det noen som skal ha utstilling er det Anders. En liten smakebit presenteres over de neste sidene. Se mer på: cargocollective.com/afgunnerud
Kurset Det er mye mer som ble sagt og gjort på kurset. Det var også flere øvelser enn jeg synes det er nødvendig å ta med her. Men heller litt reklame: Bli med selv! Jeg kan anbefale kursene til Kristin Flood på det varmeste. Historisk kunnskap i kombinasjon med øvelser og en aura av meditasjon fungerer utmerket. Det er bare å hive seg rundt, å bli med. Avslutningsmiddag hadde vi selvfølgelig på en koselig restaurant i Venezia by. Men den minste porsjonen med en fisketallerken gikk til undertegnede. Den største personen blir altså servert den minste fisken av alle porsjonene som blir delt ut. Nok engang måtte jeg si fra, og jeg fikk en litt større porsjon til slutt. Eieren var tydelig grinete på meg etter dette. Men pytt. I godt selskap er dette ikke noe å bry seg om. Det ble nachspiel på hotellet og som nærsagt vanlig, ordner jeg musikken.
Spilt fra en knøttliten medbrakt høytaler. Praten går høyt og musikken ligger i bakgrunnen for å skape stemningen. Dette var gøy. Mulig altfor mange glass med diverse alkoholenheter gjorde susen også. Men alt dette kan man tenke seg til. Ingen utlevert og ingen detaljer. Dette var musikken: Jack Jezzro: Arrivederci Roma, Tra Veglia E. Sonno, Come Prima, Ó Sole Mio,Torna A Surriento Guiseppe Verdi: La Traviata Pavarotti: Rigoletto / La Donna é mobile Puccini / Pavarotti: Turandot / Nessum Dorma Puccini / Giami Schicchi : O Mio Babbino Chro Elton John & Pavarotti : Live like horses
Prøv den selv, så blir det god italiensk stemning.
Egentid. 2 dager igjen. Kurset er over. Jeg skal bli igjen i Venezia for å la ting synke inn. At the room 34. (Trenta quatro.) Musikk: Peter Gabriel: Passion (1989) Kanskje er det en íde å bare senke tempoet? Jeg skal liksom skape noe. Jeg vil ha et kreativt resultat. Stresser meg voldsomt opp på at kvalitetsnivået skal være høyt. Så er det Italia. Hva har jeg lært av Federico Fellini? Det er begivenheten undervegs som er innholdet. Samme hvor man kommer fra og samme hvor man skal. Det er å leve undervegs. Ting trenger ikke å være større enn de er. Selv om kunsten er stor og mektig i denne byen ved navn Venezia, så er dagliglivet minst like viktig. Her skal man senke skuldrene. Det skal være et velbehag med selve eksistensen. Derfor skal jeg ikke løse livets dramatiske gåter, ved mitt opphold her. La ting komme som de gjør. En stresset sjel fungerer dårlig her. Bare vær tilstede og observer.
ion (1989)
Peter Gabriel: Pass
Hvilken farge har jeg lagt merke til? - Terrakottarødt lagt merke til? Hvilken lyd har jeg t r hotellet. Sykehuse fo en ut n ie ve på e - Ambulansen ta her. (Mirano) ligger rett borti ga
Hvilken lukt har vært den beste? - Matduften. Generellt lukter det veldig godt med all mat her i Italia. Som Kjell Aukrust ville sagt: - “Det smaker best den maten man har eti sjæl.”
rt størst Hva har gjo k så langt? ari iosa dei Fr s inntryk lo G ia r a v asilica´s M orginaler a n e o n tt e - Tizzian. B s ikk ritt. us Bosch. F tørste favo s - Hieronym r e ll a in Anders kanskje m Vibeke og , n a ti is r K et med - Vennskap Hva er den største overr askelsen? - Tegningene Dårlig opplevelse? til kursdeltag er Anders - Uten tvil det hotellrommet jeg Gunnerud. først fikk når jeg kom hit. Hva savner jeg mest? - Kanskje litt flere skriveøvelser under kursdagene. Det ble hektisk med mye informasjon. Er nok vanskelig å legge inn mer skrivetid i programmet. Det er lite jeg ville vært foruten, og da er det vanskelig å få til mer skrivetid. Men er veldig glad jeg blir igjen her nå noen dager.
Hva håper jeg å sitt e igjen med? - Nok materiale til å lage en fanzine.
om, når jeg kommer Hva vil jeg finne ut mer hjem? de “Salvator Mundi” - Sjekk ut Leonardo`s bil det er helt sinnsykt… Historien rundt dette bil
VIEW
Klokkehjulet bryter monotonien i solstillheten. Alderdomsgrensene flytter seg et hakk nærmere evighetsdøden.
Det er livsselskap i sekundene som tikker avsted. Tankene brydde seg ikke om slikt før. Nå kjenner man bevegelsen som livsrytmen er. Den slår taktfast med dagen som nettopp har begynt.
Den siste dagen i Venezia. Det var nå det løsnet. Hemmeligheten var musikken. Venezia`s egen musikk. Ved porten inn til Venezia satt jeg på Verdi:La Traviata. Nå kunne jeg gå innover i byen. Med rak rygg og se. Look but see!
En god spasertur innover. Der. Der fant jeg mitt torg. En benk. Min benk. Ny musikk på øret. Vivaldi: The four seasons. Der satt jeg en time. Løfter på Lubitel kameraet. Tar bilder. Nå. Nå er Venezia under huden min. Nettopp slik skal det være. Der og da, vet jeg at jeg skal tilbake til denne byen.
Den siste kvelden i Venezia Casino! Gjester: Kristian Kristin TS Min nye kursvenn, Kristian, har snakket om Casino tur. Siden vi nå skulle ha disse ekstra dagene her, så ble vi også enige om å møtes den siste kvelden for dette. (Det hører med til historien av vi spiste en bedre middag først. Selvfølgelig.) Ekstra gledelig at vår kursleder Kristin, også ville bli med på casino. Denne kvelden skal jeg altså få oppleve noe jeg aldri har vært på før. Et Casino! I ankomsthallen er det bevæpnet politi.Vi blir fotografert og registrert i resepsjonen. Så skal vi opp trappen til 2. etage. Dette casionoet har vært i drift siden 1638 så her ligger det tjukt av skjebner klistret til veggen. Det hele virker velorganisert og ordentlig. Casino vertene er iskalde og proffesjonelle. Vi er nok litt tidlig ute, for det er ikke så mange folk her enda. Bruker den første tiden til å sette oss inn i spillereglene. Ruletten er nok min favoritt. Dette hadde virkelig ikke vært greit å skjønne uten Kristin som italiensk tolk. Det fylles opp med flere folk. For det meste hvithårete menn, noe opp i aldersligaen. De er dresskledde og stilig antrukket. For mange er nok dette bare en morsom hobby. Men det er heller ingen tvil om at enkelte som spiller her, har mistet det meste…. Det oser av et siste håp.
Kristian og jeg hadde blitt enige om en spillegrense på maks 50 Euro på forhånd. Men med litt plussmuligheter i tilfelle. Mitt første spill. Jeg gikk “all in” med en 10 Euro sjetong kun på tallet 8. Kula i rulletten går. Det ble selvfølgelig ikke 8. Banken tar inn alt på bordet. Spillet er over. Var det alt? Gikk det så fort å kvitte seg med en hundrings? Våre tilmålte 50 euro er bare småpenger i dette gamet. Folk legger inn store summer på bordet hele tiden. 100 euro sedler byttes inn i sjetonger over en lav sko. Det er helt ekstremt å se hvor mye penger som faktisk er i omløp. - Og det er enda mer ekstremt å se hvor fort hvert eneste spill går unna. Det er ekstremt. Sa jeg ekstremt? Ekstremt å se hvordan banken skyfler pengene ned i et hull på enden av bordet. Ordet pengesluk fikk ny betydning. Dette er rett og slett vanvittig. En fjong eldre rødkledd dame stiller seg opp ved bordet. Hun putter sjetonger for ca.1000,- kroner inn på bordet. Hun svetter og er nervøs. Hun krysser fingrene og er helt anspent. Game over. Hun tapte alt. Banken tar det meste. Noe av pengene går tilbake til vinneren av spillet. Det blir en fin pott denne gang til vinneren. Likevel er det banken som tar det meste. Damen i rødt fortviler. Så forsvinner hun ut.
En annen eldre herremann er helt desperat. Han løper fra bord til bord og spiller på flere spill, samtidig. Dette er ikke en hobby. Dette lyser desperasjon. Han forsøker et tappert smil, når han taper på samtlige bord. Stemningen i lokalet er forøvrig ganske avslappet. Jeg synes det hele er ganske fascinerende. Men jeg holdt meg godt innenfor budsjett. 40 euro fikk holde. Spillene gikk altfor raskt og mine beskjedne sjetonger var bare synlige som en fjert på bordet. De forsvant i bankens hull uansett. Dette var virkelig en morsom opplevelse. Angrer ikke et sekund på at jeg gikk inn disse dørene. Men å tro på flaks og rikdom her, ble jeg ganske godt kurert for. Stor takk til både Kristin og Kristian for denne underlige opplevelsen vi fikk i felleskap.
Epilog Til Venezia Idé til et bokprosjekt Det er 2 byer jeg har forelsket meg sånn littegrann i. Den ene er Røros. Den andre er Venezia. Jeg har en idè. Et aldri så lite plot på gang. Dette har dels oppstått av mine dagdrømmer og historien må starte på Røros. For å ta dagdrømmen først: Jeg kunne godt tenkt meg en vinter i stillhet på Røros. Med peisbål og 40 minus på utsiden. Der, akkurat der, sitter jeg i en god stol og skriver. Det handler om forarbeid og innsikt i bergstaden. Jeg skal skrive et poetisk lite mesterverk, eller en roman... Det må handle om stillhet på noe vis. Meditasjon? Stillhetens kraft. I seg selv en fin tittel. For en fantastisk vinter det ville vært. Jeg liker Røros. I andre enden er Venezia. Det var da virkelig noe her også? Det var noe udefinerbart jeg ikke fant med engang, men som våknet etter noen dager. På et vis er dette to svært kommersielle plasser i Europa. Jeg har muligens, sier muligens, forelsket meg i begge. Det er endel likheter som for eksempel lange historiske tråder. Hva bringer fremtiden for disse byene?
Der slutter min dagdrøm, og plutselig går det over til å bli en historie jeg vil skrive. Men historien utspinner seg ikke bakover i tid. Den går fremover! Et fremtidsperspektiv. Rett og slett science fiction! Der har vi ideén. Jeg har mye som surrer i hodet allerede. Et bakteppe av historiske kilder for et fremtidsdrama på disse stedene! Det er en bok jeg vil skrive! Fra Røros til Venezia. År 2084, eller noe sånt. Det tror jeg ville blitt en kul bok. Jeg kunne brukt av min vitenskaplige interesse for fremtidsvisjoner. Jeg kunne brukt av min menneskekunnskap om relasjoner mellom personer. Jeg kunne brukt av min fascinasjon for naturkatastrofer som selvfølgelig har skjedd i tiden som går mellom nå og til 2084. Nok av muligheter å hente frem. Det er bare litt over 60 år frem i tid. Hva har skjedd? Hvordan ser verden ut? Og selvfølgelig er alt dette sett gjennom øynene til en hovedperson i boken, som kommer fra Røros og opplever et moralsk forfall i Venezia... Alt dette kan jeg presentere i en bok. I en fortelling. Det krever tid og ressurser. Jeg har ingen av delene. Verden vil ikke få se denne boken.
Det er litt synd, for denne boken kunne blitt veldig orginal og morsom å lese. Gatene i byene er fortsatt de samme i fremtiden. (I Venezia kan vi regne med at noe er tapt.) Dette drar fremtidsdramatikken til noe vi kjenner igjen idag. Jeg liker denne ideèn. Men det krever en del undersøkelser. Aller helst bør jeg ha et kortere bo-opphold på disse stedene. Bli kjent med gatene. Bli kjent med pulsen. Hvilken nerve er sannsynlig i fremtiden? Hvilken kultur er fremtidens ansikt? I Røros? I Venezia? Jeg vet jeg kan finne noen kloke svar på dette. En fortelling om en person i fremtiden som er fra Røros og besøker Venezia. 2084. 100 år etter George Orwell`s fortelling 1984. (Utgitt i 1949) Noen perspektiver jeg tror på: Vi har såvidt landet et menneske på Mars. Jeg vil så gjerne oppleve dette i min levetid, men det skjer nok etter. Kanskje er det en begivenhet i 2084? Tror vel egentlig litt før. Det er mye som tilsier at vitenskapen fortsetter i en enorm ekspansiv kraft i forståelsen av universet. (Kosmologi) Men jeg tror vi mennesker er godt begrenset i forhold til våre evner å komme seg utover i solsystemet vårt. Dette skjer ikke slik vi mennesker er skapt. Men kanskje vil evolusjonen hjelpe til? Men det er en helt annen bok. Hovedpersonen i denne boken kommer fra Røros. Vedkommende faller delvis i synd og fordervelse i Venezia.
Har med seg både overflaterikdom og klokskap. Men vi må ha drama, og dermed blir vedkommende ganske frustrert i Venezia. Det er snakk om å tilbringe mye tid i byen. Vanlig turisme slik vi kjenner det idag er ikke lenger aktuellt i byen. Man må søke visum for å komme til byen. Ellers er unntaket konferanser og kortvisitter med definert besøksmål. Da må man være med som gruppe. Dette blir det selvfølgelig interessante ulovlige subkulturer av. Vår hovedperson blir en stund i Venezia. Verden er stor i Venezia i forhold til Røros. Her er det bare å fråtse av personligheter på godt og vondt. At det ligger et historisk konsensus over hele historien er en selvfølgelighet. At jeg også må skape “fakta” fra vår nåtid og frem til 2084 er nesten det morsomste. Eller tragiske. Alt ettersom.Verden har forandret seg. Barn som faktisk lever idag er blitt besteforeldre. Det er ikke enormt store forandringer på det å være menneske. Men alt de skal oppleve av teknologi og naturhendelser undervegs må jeg konstruere. Faen så gøy! Regnskogen i Brasil finnes ikke mer. Grov utnyttelse førte til at skogen ikke klarte å skape sine egne skyer. (Noe det gjør idag) Verdenshavene er steget, men ikke så dramatisk som man vil ha det til. Dette berører selvfølgelig Venezia. Vulkanen Katla på Island skapte furore da den smalt av i 2035. Konsekvensene var store for hele kloden, men etter noen år var alt som normalt igjen. En solstorm i 2055 tok nesten knekken på all kommunikasjon. Men vi bygde det opp igjen på rekordtid. - Og hvor traff meteoritten som utslettet en hel by? Hvilken by får du vite om boken blir realisert. Verden får ikke denne historien... Jeg er dessverre ikke så godt bemidlet. På vakt blant annet i det offentliges tjeneste for å tjene til et eksistensminimum. Helvete heller.
Jeg har da en god historie her? Jeg vil heller skrive om vår person i fremtiden. En som driter seg ut med de kulturelle betingelsene som gjelder i 2084. En spådom fra min side. Den norske folkesjelen anno 2084. I møte med det europeiske handelsmarkedet og kulturparadiset i Venezia. Likevel er Venezia forandret fra det vi ser idag. Det må skje. Men folket er likefullt de samme italienere med sine egne koder. Både rikdommen og fattigdommen er blitt større enn idag. Dette er svært synlig i Venezia. Forfall og velstand står i grelle kontraster til hverandre. Vår helt får innblikk på begge sider. Selvfølgelig. Derfor må også mine undersøkelser basere seg på dagens fakta. Det MÅ ligge i bunnen for hele historien. Det koster penger. Noe jeg ikke har. Men du verden for en bok dette ville ha blitt. Et Italia uten romantikk går ikke. Har en og annen litt krevende idè om hvordan vår helt skal forholde seg til dette... For en bok dette ville ha blitt. Verden får ikke se den. Medmindre: Historien kan fullføres mot et stipend på 200 000,Da får jeg gjort det som er nødvendig “research” og kan kjøpe meg tid til å holde fokus på denne historien. Den blir kul. Det tror jeg på.
VIEW Pilot Bok Satt med Gill Sans 12 pt Tekst, Alle foto & Design: Tom StĂĽle Engebretsen Portrettfoto av AFG: Tom StĂĽle Engebretsen, Oslo sommer 19 Foto/scanning av AFG tegninger: Erik Five Gunnerud Kontaktinfo: tlf: 90133016 mail: tseart@gmail.com twitter: @tsengebretsen instagram: tomstaleengebretsen web: www.tseart.blogspot.com
Oslo 2019