TEFT 2/2011

Forskingsmagasin frå Universitetet i Agder NR 2 2011

blir norge som før?

Fem forskere om følger av 22/7 side 3 –15

Portrettet: Paul Leer-Salvesen side 16 Skole-sykling bremser overvekt side 22 Dypdykk i barnas musikkunivers side 25 Utvikler facebook for eldre side 33

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

Mnemosyne Blir Norge som før? 3–6 Utfordrer vår retorikk 7–9 Treng inga lovendring 10–12 etter 22. juli Tror på mer 13–15 edruelig islamdebatt Englebarnet 16–20 Skole-sykling 22–24 bremser overvekt Dypdykk i barnas 25–29 musikk­univers – Det handler om å leve! 30–32

Cand.theol. og adjunkt ved Kristiansand katedralskole Nicolai Wergeland, leverte hausten 1810 eit svar til ei prisoppgåve som Det kongelege selskap for Norges vel hadde kunngjort, om eit universitet i Norge. Oppgåvesvaret kalla Nicolai Wergeland for Mnemosyne.

Mnemosyne er i gresk mytologi personifiseringa av minnet. Ho var dotter til Uranos, himmelen, og Gaia, jorda, og blei mor til dei ni musene, dei guddommelege vesena som inspirerer til kunstartane.

200 års-jubileet for etableringa av Universitetet i Oslo kan vere ein god grunn til å trekkje fram Nicolai Wergelands vesle avhandling om universitetet og verdien eit universitet har for eit folk.

For oss verkar det i overkant høgstemt å knyte universitetet til greske gudinner. Mnemosyne var neppe skrive for å bli folkelesing. Både tittelen og sjølve avhandlinga med sitat på tysk, engelsk, gresk og latin viser at dette er ein tekst for dei innvigde.

Men innhaldet var viktig for Noreg som nasjon. Wergeland argumenterer for at eit eige universitet, eit ”complet Universitet” som han kallar det, er nødvendig for eit folk som skal byggje opp sivilisasjonen sin og velstanden sin. Universitetet vil vere viktig for utdanninga til viktige embete i landet. Men universitetet skal vere ei drivkraft i utviklinga av heile samfunnet, og spreie kunnskap og opplysning i alle lag av folket.

200 år etter at Universitetet i Oslo blei etablert, med 18 studentar og 7 professorar då undervisninga starta to år etter, har Noreg 8 universitet. Meir enn 100.000 er skrive inn som universitetsstudentar i 2011. Medrekna offentlege og private høgskular er det 250.000 studentar i Noreg.

Men likevel er utdanningsnivået i Noreg veldig ulikt geografisk fordelt. I Oslo har 16% av den vaksne befolkninga meir enn 4 års universitets- eller høgskuleutdanning. I Agder har berre 5% slik utdanning. Insentivet og høvet til å ta høgare utdanning er ikkje lik alle stader i landet.

Det gjer at det framleis er slik ”at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent”, som Hernesutvalget skreiv i innstillinga si i 1988.

blir norge som før?

• Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli tok 77 liv og sendte sjokkbølger gjennom landet. Norge mistet sin uskyld brutalt og rått.

• Ingen er uberørt av det som skjedde, og landet er ennå tydelig påvirket av handlingene. Vil vi noen gang kunne bli det landet vi var før?

Utvikler facebook 33–35 for eldre Fireåringer lærer 36–38 matematikk med et museklikk

• I dette nummeret av TEFT setter fem forskere søkelyset på hvordan terrorhandlingene påvirker diskursen innen deres fagfelt, og hvordan de tror Norge vil bli påvirket av handlingene på sikt.

Torunn Lauvdal rektor

Side 4 – 15

Nytt doktorgradsprogram 39 i helsevitenskap

Redaksjonsråd: Kjell Tybring Andresen (kjell.t.andresen@uia.no ), Helge Simon Møll (helge.s.moll@uia.no), Tor Martin Lien (tormartin.lien@uia.no), Anne Falch Skaran (anne.f.skaran@uia.no) Magasinkonseptet er utvikla av UiA i samarbeid med Mediepartner A/S og Agendum. Tekst, foto, design og layout til denne utgaven: UiA og Agendum Forsidefoto: Sidsel Jørgensen. Baksidefoto: May Elin Aunli Trykk: Birkeland Trykkeri. Opplag: 3500 Redaksjonen for TEFT 2 2011 avslutta 15. november 2011. ISSN 1890-8055 (trykt utgåve) ISSN 1891-4217 (elektronisk utgåve)

Abonnementet er gratis. Bestill abonnement hos Formidlingsavdelinga UiA via telefon 3814 10 00, e-post: postmottak@uia.no eller post: UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand.

Foto: Sidsel Jørgensen

Teft forskingsmagasin Utgjevar: Universitetet i Agder Ansvarleg redaktør: Dag Gjerløw Aasland (dag.g.aasland@uia.no) Redaktør: Jan Arve Olsen (jan.a.olsen@uia.no)

TEFT 3

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

Mnemosyne Blir Norge som før? 3–6 Utfordrer vår retorikk 7–9 Treng inga lovendring 10–12 etter 22. juli Tror på mer 13–15 edruelig islamdebatt Englebarnet 16–20 Skole-sykling 22–24 bremser overvekt Dypdykk i barnas 25–29 musikk­univers – Det handler om å leve! 30–32

Cand.theol. og adjunkt ved Kristiansand katedralskole Nicolai Wergeland, leverte hausten 1810 eit svar til ei prisoppgåve som Det kongelege selskap for Norges vel hadde kunngjort, om eit universitet i Norge. Oppgåvesvaret kalla Nicolai Wergeland for Mnemosyne.

Mnemosyne er i gresk mytologi personifiseringa av minnet. Ho var dotter til Uranos, himmelen, og Gaia, jorda, og blei mor til dei ni musene, dei guddommelege vesena som inspirerer til kunstartane.

200 års-jubileet for etableringa av Universitetet i Oslo kan vere ein god grunn til å trekkje fram Nicolai Wergelands vesle avhandling om universitetet og verdien eit universitet har for eit folk.

For oss verkar det i overkant høgstemt å knyte universitetet til greske gudinner. Mnemosyne var neppe skrive for å bli folkelesing. Både tittelen og sjølve avhandlinga med sitat på tysk, engelsk, gresk og latin viser at dette er ein tekst for dei innvigde.

Men innhaldet var viktig for Noreg som nasjon. Wergeland argumenterer for at eit eige universitet, eit ”complet Universitet” som han kallar det, er nødvendig for eit folk som skal byggje opp sivilisasjonen sin og velstanden sin. Universitetet vil vere viktig for utdanninga til viktige embete i landet. Men universitetet skal vere ei drivkraft i utviklinga av heile samfunnet, og spreie kunnskap og opplysning i alle lag av folket.

200 år etter at Universitetet i Oslo blei etablert, med 18 studentar og 7 professorar då undervisninga starta to år etter, har Noreg 8 universitet. Meir enn 100.000 er skrive inn som universitetsstudentar i 2011. Medrekna offentlege og private høgskular er det 250.000 studentar i Noreg.

Men likevel er utdanningsnivået i Noreg veldig ulikt geografisk fordelt. I Oslo har 16% av den vaksne befolkninga meir enn 4 års universitets- eller høgskuleutdanning. I Agder har berre 5% slik utdanning. Insentivet og høvet til å ta høgare utdanning er ikkje lik alle stader i landet.

Det gjer at det framleis er slik ”at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent”, som Hernesutvalget skreiv i innstillinga si i 1988.

blir norge som før?

• Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli tok 77 liv og sendte sjokkbølger gjennom landet. Norge mistet sin uskyld brutalt og rått.

• Ingen er uberørt av det som skjedde, og landet er ennå tydelig påvirket av handlingene. Vil vi noen gang kunne bli det landet vi var før?

Utvikler facebook 33–35 for eldre Fireåringer lærer 36–38 matematikk med et museklikk

• I dette nummeret av TEFT setter fem forskere søkelyset på hvordan terrorhandlingene påvirker diskursen innen deres fagfelt, og hvordan de tror Norge vil bli påvirket av handlingene på sikt.

Torunn Lauvdal rektor

Side 4 – 15

Nytt doktorgradsprogram 39 i helsevitenskap

Redaksjonsråd: Kjell Tybring Andresen (kjell.t.andresen@uia.no ), Helge Simon Møll (helge.s.moll@uia.no), Tor Martin Lien (tormartin.lien@uia.no), Anne Falch Skaran (anne.f.skaran@uia.no) Magasinkonseptet er utvikla av UiA i samarbeid med Mediepartner A/S og Agendum. Tekst, foto, design og layout til denne utgaven: UiA og Agendum Forsidefoto: Sidsel Jørgensen. Baksidefoto: May Elin Aunli Trykk: Birkeland Trykkeri. Opplag: 3500 Redaksjonen for TEFT 2 2011 avslutta 15. november 2011. ISSN 1890-8055 (trykt utgåve) ISSN 1891-4217 (elektronisk utgåve)

Abonnementet er gratis. Bestill abonnement hos Formidlingsavdelinga UiA via telefon 3814 10 00, e-post: postmottak@uia.no eller post: UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand.

Foto: Sidsel Jørgensen

Teft forskingsmagasin Utgjevar: Universitetet i Agder Ansvarleg redaktør: Dag Gjerløw Aasland (dag.g.aasland@uia.no) Redaktør: Jan Arve Olsen (jan.a.olsen@uia.no)

TEFT 3

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

En annerledes terror­handling Da Norge ble rammet 22. juli, mistenkte terror­ forsker Katja H-W Skjølberg raskt at det ikke var en internasjonal organisasjon som stod bak.

Av Christina Fjellstad

ANNERLEDES: – Svært mye med terrorhandlingene 22. juli var annerledes enn tidligere attentater i Europa, sier forsker Katja H-W Skjølberg. Foto: Jan Arve Olsen

– Sammenlignet med både nasjonale og internasjonale terroraksjoner, var det mye som umiddelbart slo meg som utypisk, sier Skjølberg som har sitt daglige arbeid ved Fakultet for økonomi- og samfunnsvitenskap.

Ser på årsakene Som del av en doktorgradsstudie undersøker hun blant annet hvilke årsaker som ligger til grunn for nasjonale terrorhandlinger i etablerte demokratiske land.

– Det finnes visse fellestrekk mellom l­ and som ofte blir utsatt for terrorhandlinger. I motsetning til hva mange tror, fører nasjonale terroraksjoner sjelden til store dødstall. De som utfører aksjonene er gjerne med i en gruppe som bruker voldshandlinger som virkemiddel for å fremme et politisk, ideologisk eller religiøst budskap, og selve terrorhandlingen er ofte av symbolsk karakter. Hvis aksjonen medfører voldsofre, er disse oftest instrumentelle, det vil si at de er tilfeldig utvalgte budbringere, forklarer Skjølberg.

4 TEFT

Hun nevner eksempelet bretonske og korsikanske separatister, som aksjonerer for retten til å utøve sin kultur, snakke sitt språk og oppnå et visst selvstyre. Disse har, i følge Skjølberg, gjerne mer å vinne på å sprenge en statlig radiomast fordi den er et symbol på og et redskap for den franske sentralmakten.

– Ofte varsler nasjonale terrorgrupper på forhånd at de har plassert en bombe et gitt sted slik at politiet kan evakuere området.

Disse gruppene er avhengige av legitimitet i befolkningen for å bli hørt, og det oppnår de ikke ved å ta livet av uskyldige medmennesker, påpeker hun.

Skjevhet mellom realitet og frykt Skjølberg hadde holdt på med forsknings­ prosjektet om nasjonal terrorisme i flere år da det smalt i regjeringskvartalet i sommer. ­­Mange fryktet umiddelbart at det var en ­islamistisk gruppe som stod bak. Tall fra ­Europol viser imidlertid at av totalt 249 terror­

aksjoner utført i EU i 2010, kan kun tre knyttes til islamistiske grupper.

– Dette viser at det er en skjevhet mellom realitet og frykt, noe som sannsynligvis skyldes at islamistiske terroraksjoner tradisjonelt har vært mye større av omfang og alvorlighetsgrad enn hjemlige, interne aksjoner. I motsetning t­ il nasjonal terrorisme, er internasjonale terrororganisasjoner ikke i like stor grad avhengige av legitimitet i befolkningen i de landene de opererer. Hadde det vært en internasjonal organisasjon som stod bak hendelsene i Oslo, ville de ut fra den kjennskapen vi har fra før, mer sannsynlig og typisk sprengt en bombe på T-banen eller et annet område med flere sivile tilstede, forklarer hun.

Uten sidestykke Hendelsene i Norge i juli skiller seg ikke bare fra typiske internasjonale terrorhandlinger, men også fra de nasjonale, som Skjølberg har studert så langt i sitt arbeid.

– Jeg kjenner ikke til et terrorangrep som har hatt akkurat denne formen. Det har vært utført attentat mot profilerte enkeltpersoner, men det å massakrere uskyldige sivile på denne måten, er så vidt meg bekjent uten sidestykke. Terrormålet var også utypisk på den måten at høyreekstreme terrorister oftere angriper enkeltpersoner eller grupper med en annen hudfarge. I tillegg har ingen såkalte «ensom-ulv-terrorister» koordinert to angrep av såpass stort omfang. Den mest nærliggende sammenligningen er Oklahoma-bomberen, Timothy McVeigh, som tok livet av 168 mennesker med en bilbombe i Oklahoma City i 1995, sier ­Skjølberg.

Terrorisme eller frihetsbekjempelse?

Dersom dette er en såpass utypisk handling, hvorfor omtales det da som en terroraksjon?

Er det i det hele tatt mulig å sammenligne 22. juli med mer organiserte former for terror?

– En av de store utfordringene i terrorforsk-

Fakta om terrorisme • Tall fra 1950 til 2004 viser at de 9730 terror­ aksjonene som er utført i vesteuropeiske land i perioden har ført til 2943 dødsfall • Av totalt 515 terroraksjoner i EU i 2008, var 397 begått av separatister, 45 av venstre­orienterte grupper og anarkister, og 1 av islamister • Av 294 terroraksjoner i EU i 2009, var 237 av separatister og 1 av islamister • Av 249 terroraksjoner i EU i 2010, var 160 av separatister i Spania og Frankrike, 45 av venstreorienterte grupper, og 3 av islamistiske grupper. Sistnevnte settes i for­bindelse med karikaturstriden i Danmark og Sverige • Tall fra Europol viser også at av antall pågrepne mistenkt for terrorisme har rundt hver 5. tilknytning til islamistiske terrorgrupper Kilder: Europol og Jan Oskar Engene (2007) TEFT 5

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

En annerledes terror­handling Da Norge ble rammet 22. juli, mistenkte terror­ forsker Katja H-W Skjølberg raskt at det ikke var en internasjonal organisasjon som stod bak.

Av Christina Fjellstad

ANNERLEDES: – Svært mye med terrorhandlingene 22. juli var annerledes enn tidligere attentater i Europa, sier forsker Katja H-W Skjølberg. Foto: Jan Arve Olsen

– Sammenlignet med både nasjonale og internasjonale terroraksjoner, var det mye som umiddelbart slo meg som utypisk, sier Skjølberg som har sitt daglige arbeid ved Fakultet for økonomi- og samfunnsvitenskap.

Ser på årsakene Som del av en doktorgradsstudie undersøker hun blant annet hvilke årsaker som ligger til grunn for nasjonale terrorhandlinger i etablerte demokratiske land.

– Det finnes visse fellestrekk mellom l­ and som ofte blir utsatt for terrorhandlinger. I motsetning til hva mange tror, fører nasjonale terroraksjoner sjelden til store dødstall. De som utfører aksjonene er gjerne med i en gruppe som bruker voldshandlinger som virkemiddel for å fremme et politisk, ideologisk eller religiøst budskap, og selve terrorhandlingen er ofte av symbolsk karakter. Hvis aksjonen medfører voldsofre, er disse oftest instrumentelle, det vil si at de er tilfeldig utvalgte budbringere, forklarer Skjølberg.

4 TEFT

Hun nevner eksempelet bretonske og korsikanske separatister, som aksjonerer for retten til å utøve sin kultur, snakke sitt språk og oppnå et visst selvstyre. Disse har, i følge Skjølberg, gjerne mer å vinne på å sprenge en statlig radiomast fordi den er et symbol på og et redskap for den franske sentralmakten.

– Ofte varsler nasjonale terrorgrupper på forhånd at de har plassert en bombe et gitt sted slik at politiet kan evakuere området.

Disse gruppene er avhengige av legitimitet i befolkningen for å bli hørt, og det oppnår de ikke ved å ta livet av uskyldige medmennesker, påpeker hun.

Skjevhet mellom realitet og frykt Skjølberg hadde holdt på med forsknings­ prosjektet om nasjonal terrorisme i flere år da det smalt i regjeringskvartalet i sommer. ­­Mange fryktet umiddelbart at det var en ­islamistisk gruppe som stod bak. Tall fra ­Europol viser imidlertid at av totalt 249 terror­

aksjoner utført i EU i 2010, kan kun tre knyttes til islamistiske grupper.

– Dette viser at det er en skjevhet mellom realitet og frykt, noe som sannsynligvis skyldes at islamistiske terroraksjoner tradisjonelt har vært mye større av omfang og alvorlighetsgrad enn hjemlige, interne aksjoner. I motsetning t­ il nasjonal terrorisme, er internasjonale terrororganisasjoner ikke i like stor grad avhengige av legitimitet i befolkningen i de landene de opererer. Hadde det vært en internasjonal organisasjon som stod bak hendelsene i Oslo, ville de ut fra den kjennskapen vi har fra før, mer sannsynlig og typisk sprengt en bombe på T-banen eller et annet område med flere sivile tilstede, forklarer hun.

Uten sidestykke Hendelsene i Norge i juli skiller seg ikke bare fra typiske internasjonale terrorhandlinger, men også fra de nasjonale, som Skjølberg har studert så langt i sitt arbeid.

– Jeg kjenner ikke til et terrorangrep som har hatt akkurat denne formen. Det har vært utført attentat mot profilerte enkeltpersoner, men det å massakrere uskyldige sivile på denne måten, er så vidt meg bekjent uten sidestykke. Terrormålet var også utypisk på den måten at høyreekstreme terrorister oftere angriper enkeltpersoner eller grupper med en annen hudfarge. I tillegg har ingen såkalte «ensom-ulv-terrorister» koordinert to angrep av såpass stort omfang. Den mest nærliggende sammenligningen er Oklahoma-bomberen, Timothy McVeigh, som tok livet av 168 mennesker med en bilbombe i Oklahoma City i 1995, sier ­Skjølberg.

Terrorisme eller frihetsbekjempelse?

Dersom dette er en såpass utypisk handling, hvorfor omtales det da som en terroraksjon?

Er det i det hele tatt mulig å sammenligne 22. juli med mer organiserte former for terror?

– En av de store utfordringene i terrorforsk-

Fakta om terrorisme • Tall fra 1950 til 2004 viser at de 9730 terror­ aksjonene som er utført i vesteuropeiske land i perioden har ført til 2943 dødsfall • Av totalt 515 terroraksjoner i EU i 2008, var 397 begått av separatister, 45 av venstre­orienterte grupper og anarkister, og 1 av islamister • Av 294 terroraksjoner i EU i 2009, var 237 av separatister og 1 av islamister • Av 249 terroraksjoner i EU i 2010, var 160 av separatister i Spania og Frankrike, 45 av venstreorienterte grupper, og 3 av islamistiske grupper. Sistnevnte settes i for­bindelse med karikaturstriden i Danmark og Sverige • Tall fra Europol viser også at av antall pågrepne mistenkt for terrorisme har rundt hver 5. tilknytning til islamistiske terrorgrupper Kilder: Europol og Jan Oskar Engene (2007) TEFT 5

te m a • H ø y r e e k s t r e m i s m e

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

«Jeg kjenner ikke til et terrorangrep som har hatt akkurat denne formen.»

Katja Skjølberg, forsker

ningen er jo nettopp å finne en god definisjon på terrorisme. I dag finnes det om lag 200 definisjoner som vil variere avhengig av hvilket fagfelt de tar utgangspunkt i, og hvilken side i konflikten de representerer. Mange av handlingene som utføres av terrororganisasjoner er jo også virkemidler i for eksempel en krig eller et gjengoppgjør. Det sies at én manns terrorist er en annen manns frihetskjemper. De som ofte defineres som terrorister ser på seg selv som frihetskjempere som ønsker å få frem sitt budskap.

– Det var også tilfellet ved hendelsene i Norge, og det finnes høyreekstreme i andre land som har uttalt at de er inspirert av ideologien bak dem. På den ene siden er det vanskelig å sammenligne dette med andre terrorhandlinger, men det er også problematisk bare å avfeie det, siden det er såpass mange elementer som kvalifiserer til terror. Disse hendelsene vil bli behandlet som terroraksjoner i min forskning, men foreløpig som et helt særskilt tilfelle, sier Skjølberg.

Tap av uskyld Selv om de alvorlige hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya vil prege det norske samfunnet for ettertiden, mener Skjølberg likevel at nasjonen har normalisert seg relativt raskt.

– Vi har nok mistet litt av vår uskyld fordi vi aldri trodde noe slikt kunne ramme oss.

For eksempel vil hendelsene sannsynligvis medføre økt sikkerhet rundt våre politikere og i forbindelse med større arrangementer.

På overvåkningssiden vil det nok også bli noen innskjerpinger. Likevel har vi kommet raskt tilbake til det normale. Jeg skulle gjerne sett litt mer av det engasjementet som ble vist i dagene etter terrorhandlingene i valgdeltakelsen i høst, sier hun.

Skjølberg tror normaliseringen har sammenheng med at man klarer å plassere handlingene hos én enkelt person, og ikke en større gruppe.

– På den måten er jeg glad det ikke var en islamistisk gruppe som stod bak. Da ville nok dette preget oss mye mer, og det kunne ført til en irrasjonell frykt for muslimer generelt. Det at handlingene er utført av en som er etnisk norsk, gjør at enkelte kanskje må revurdere sitt syn på hvem som utfører slike handlinger, mener

Slik definerer FN terrorisme

6 TEFT

Norge stiller seg bak denne definisjonen, men har også en egen lov mot fenomenet. Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste § 3.5, definerer terrorhandlinger som: «Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål».

Foto: Colourbox

Foto: Wikipedia

«Terrorisme oppstår dersom en person ulovlig og med vilje gjør en handling som fører til død eller alvorlig skade på personer, eller ­alvorlig skade på offentlig eller p ­ rivat eiendom, (­inkludert offentlige plasser, ­statlige bygninger, offentlig transportsystem og infrastruktur). Når en handling er gjort for å skade befolkningen, eller for å tvinge en ­regjering ­eller en internasjonal organisasjon til å ­handle eller avstå fra å handle, er dette å regne som ­terrorisme.»

Høyreekstremistiske tenkemåter – Å kunne gjenkjenne og avsløre høyreekstreme tenkemåter og logikker er viktig for kritisk tenkning, demokratisk debatt og for ikke å bli tankemessig manipulert.

Av Anne Cecilie Baltzersen

Dette sier professor i historie May-Brith Ohman Nielsen, som har forsket på fascistiske og ekstreme tenkemåter hos fremstående personer i norske høyreekstreme politiske miljøer. Da hun studerte manifestet til Anders Behring Breivik identifiserte hun mange sterke likhetstrekk mellom terroristen og eldre fascistisk og høyreekstrem tenkemåte: – Disse høyreekstreme har en sterk tendens til kopiering, plagiering og etterlikning, og har et gjennomgående to-delende syn på verden og mennesker. Språket deres kjennetegnes av en selvsentrert monologisk kommunikasjonsform og ligger oftest på et påstandsnivå, løsrevet fra elementære krav til argumentasjon. De har også sterke fikseringer på et eller svært få historiske tema eller begivenheter, men uten evne til historisk refleksjon, forklarer Ohman Nielsen. Hun mener at det nettopp er disse tenkemåtene som gjør at slike personer fremstår som uforståelige, kunnskapsløse og ulogiske tåkefyrster for de fleste. For deres meningsfeller derimot, oppfattes de som kunnskapsrike, beleste og veltalende, slik at det de sier dermed oppleves som “sant” og “logisk”.

Ohman Nielsen fremholder fire av tenkemåtene som preger denne høyreekstreme måten å tenke på: Etterlikning og kopiering som tenkemåte Det høyreekstreme tankeuniverset i Norge omfatter personer som blant annet Vidkun

Quisling, Johan E. Mellbye og fremstående meningsfeller i miljøet omkring dem.

– Da jeg leste Johan E. Mellbye sine dagbøker, personlige notater, taleutkast og brev på jakt etter hans innerste tanker og innsikter, så jeg det samme fenomenet som i Quislings såkalte “Universisme-papirer”. Der deres innerste tanker skulle stå var disse tekstene egentlig bare fulle av sitater og tekster av andre, sier Ohman Nielsen. Den ekstreme kopieringsvirksomheten og etterlikningen skal gi inntrykk av at disse personene har store tanker og unike innsikter i store sammenhenger og at de er en slags “historiens røst” til verden.

Ohman Nielsen påviser også hvordan imitasjoner i fremtredelsesformer, symboler, rekvisitter og ritualer er gjennomgående.

– De kler seg opp og jåler seg til med andres ord, ordener og ornamenter. Dette er også svært typisk for tekstene og fremtoningen til terroristen Breivik, sier Ohman Nielsen, som påpeker at evne til selvstendig refleksjon, analytisk tenkning, kreativitet eller nytenking er nærmest totalt fraværende i tekstene til de høyreekstreme.

– De oppfatter nyansering og innvendinger som truende og farlige. I stedet gjentar de sine fraser som mantra. For disse høyreekstreme skapes nemlig sannhet gjennom deres egen tro. Dermed finnes det ingen andre gyldige sannhetskriterier som forplikter eller som kan virke korrigerende på deres oppfatninger. Til

TEFT 7

te m a • H ø y r e e k s t r e m i s m e

te m a • T e r r o r f o r s k n i n g

«Jeg kjenner ikke til et terrorangrep som har hatt akkurat denne formen.»

Katja Skjølberg, forsker

ningen er jo nettopp å finne en god definisjon på terrorisme. I dag finnes det om lag 200 definisjoner som vil variere avhengig av hvilket fagfelt de tar utgangspunkt i, og hvilken side i konflikten de representerer. Mange av handlingene som utføres av terrororganisasjoner er jo også virkemidler i for eksempel en krig eller et gjengoppgjør. Det sies at én manns terrorist er en annen manns frihetskjemper. De som ofte defineres som terrorister ser på seg selv som frihetskjempere som ønsker å få frem sitt budskap.

– Det var også tilfellet ved hendelsene i Norge, og det finnes høyreekstreme i andre land som har uttalt at de er inspirert av ideologien bak dem. På den ene siden er det vanskelig å sammenligne dette med andre terrorhandlinger, men det er også problematisk bare å avfeie det, siden det er såpass mange elementer som kvalifiserer til terror. Disse hendelsene vil bli behandlet som terroraksjoner i min forskning, men foreløpig som et helt særskilt tilfelle, sier Skjølberg.

Tap av uskyld Selv om de alvorlige hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya vil prege det norske samfunnet for ettertiden, mener Skjølberg likevel at nasjonen har normalisert seg relativt raskt.

– Vi har nok mistet litt av vår uskyld fordi vi aldri trodde noe slikt kunne ramme oss.

For eksempel vil hendelsene sannsynligvis medføre økt sikkerhet rundt våre politikere og i forbindelse med større arrangementer.

På overvåkningssiden vil det nok også bli noen innskjerpinger. Likevel har vi kommet raskt tilbake til det normale. Jeg skulle gjerne sett litt mer av det engasjementet som ble vist i dagene etter terrorhandlingene i valgdeltakelsen i høst, sier hun.

Skjølberg tror normaliseringen har sammenheng med at man klarer å plassere handlingene hos én enkelt person, og ikke en større gruppe.

– På den måten er jeg glad det ikke var en islamistisk gruppe som stod bak. Da ville nok dette preget oss mye mer, og det kunne ført til en irrasjonell frykt for muslimer generelt. Det at handlingene er utført av en som er etnisk norsk, gjør at enkelte kanskje må revurdere sitt syn på hvem som utfører slike handlinger, mener

Slik definerer FN terrorisme

6 TEFT

Norge stiller seg bak denne definisjonen, men har også en egen lov mot fenomenet. Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste § 3.5, definerer terrorhandlinger som: «Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål».

Foto: Colourbox

Foto: Wikipedia

«Terrorisme oppstår dersom en person ulovlig og med vilje gjør en handling som fører til død eller alvorlig skade på personer, eller ­alvorlig skade på offentlig eller p ­ rivat eiendom, (­inkludert offentlige plasser, ­statlige bygninger, offentlig transportsystem og infrastruktur). Når en handling er gjort for å skade befolkningen, eller for å tvinge en ­regjering ­eller en internasjonal organisasjon til å ­handle eller avstå fra å handle, er dette å regne som ­terrorisme.»

Høyreekstremistiske tenkemåter – Å kunne gjenkjenne og avsløre høyreekstreme tenkemåter og logikker er viktig for kritisk tenkning, demokratisk debatt og for ikke å bli tankemessig manipulert.

Av Anne Cecilie Baltzersen

Dette sier professor i historie May-Brith Ohman Nielsen, som har forsket på fascistiske og ekstreme tenkemåter hos fremstående personer i norske høyreekstreme politiske miljøer. Da hun studerte manifestet til Anders Behring Breivik identifiserte hun mange sterke likhetstrekk mellom terroristen og eldre fascistisk og høyreekstrem tenkemåte: – Disse høyreekstreme har en sterk tendens til kopiering, plagiering og etterlikning, og har et gjennomgående to-delende syn på verden og mennesker. Språket deres kjennetegnes av en selvsentrert monologisk kommunikasjonsform og ligger oftest på et påstandsnivå, løsrevet fra elementære krav til argumentasjon. De har også sterke fikseringer på et eller svært få historiske tema eller begivenheter, men uten evne til historisk refleksjon, forklarer Ohman Nielsen. Hun mener at det nettopp er disse tenkemåtene som gjør at slike personer fremstår som uforståelige, kunnskapsløse og ulogiske tåkefyrster for de fleste. For deres meningsfeller derimot, oppfattes de som kunnskapsrike, beleste og veltalende, slik at det de sier dermed oppleves som “sant” og “logisk”.

Ohman Nielsen fremholder fire av tenkemåtene som preger denne høyreekstreme måten å tenke på: Etterlikning og kopiering som tenkemåte Det høyreekstreme tankeuniverset i Norge omfatter personer som blant annet Vidkun

Quisling, Johan E. Mellbye og fremstående meningsfeller i miljøet omkring dem.

– Da jeg leste Johan E. Mellbye sine dagbøker, personlige notater, taleutkast og brev på jakt etter hans innerste tanker og innsikter, så jeg det samme fenomenet som i Quislings såkalte “Universisme-papirer”. Der deres innerste tanker skulle stå var disse tekstene egentlig bare fulle av sitater og tekster av andre, sier Ohman Nielsen. Den ekstreme kopieringsvirksomheten og etterlikningen skal gi inntrykk av at disse personene har store tanker og unike innsikter i store sammenhenger og at de er en slags “historiens røst” til verden.

Ohman Nielsen påviser også hvordan imitasjoner i fremtredelsesformer, symboler, rekvisitter og ritualer er gjennomgående.

– De kler seg opp og jåler seg til med andres ord, ordener og ornamenter. Dette er også svært typisk for tekstene og fremtoningen til terroristen Breivik, sier Ohman Nielsen, som påpeker at evne til selvstendig refleksjon, analytisk tenkning, kreativitet eller nytenking er nærmest totalt fraværende i tekstene til de høyreekstreme.

– De oppfatter nyansering og innvendinger som truende og farlige. I stedet gjentar de sine fraser som mantra. For disse høyreekstreme skapes nemlig sannhet gjennom deres egen tro. Dermed finnes det ingen andre gyldige sannhetskriterier som forplikter eller som kan virke korrigerende på deres oppfatninger. Til

TEFT 7

te m a • H ø y r e e k s t r e m i s m e

te m a • S p r å k

Revitaliseringen av språket grunn ligger forestillingen om at det er ideene som former verden og at det bare finnes et fåtall store ideer som er styrende for menneskene og menneskelige samfunn. Disse ideene kan gis nye navn over tid for å tilpasses samtidens språk, og er blitt kalt både “tanke”, “ånd”, “-isme” og “kultur”. Breiviks forestilling om en “kulturmarxisme” er et tydelig eksempel på en slik tankefigur, forklarer Ohman Nielsen.

To-deling av verden Ved å studere tekstene til disse høyreekstreme har Ohman Nielsen påvist hvordan de deler verden og virkeligheten i to. I deres idéstyrte verden finnes det bare to hovedgrupper av mennesker. På den ene siden står de onde, falske og farlige med syke og destruktive ideer, mens det på den andre siden står noen få personer som tenker som dem selv, fordi de er i besittelse av en helt spesiell innsikt i verden.

– På den “onde” siden står dertil i praksis også alle mennesker omkring dem, som har andre oppfatninger av virkeligheten. Disse oppfattes som bevisstløse eller kyniske og fungerer som det ondes redskaper. Derfor er disse menneskene motstandere og fiender som bør ryddes av veien. Med et så totaliserende konfliktbilde og fiendeforståelse, kan ekstreme midler både forsvares og helliggjøres, og det er dette Breivik gjør, sier Ohman Nielsen.

8 TEFT

Monologisk kommunikasjonsform Et tredje typisk trekk Ohman Nielsen har identifisert er den dominerende enetalen disse høyreekstreme operer med.

– De kommuniserer massivt enveis i korte eller lange tirader og bruker gjerne sterke effekter. Samtale, og det å lytte, forstå og forholde seg til andre menneskers synspunkter krever fleksible tankeoperasjoner, og er en ferdighet disse ikke behersker, sier Ohman Nielsen. Dette gjør det slitsomt for omgivelsene deres å forholde seg til dem og gjør at disse personene på nært hold ofte fremstår som einstøinger. De har ofte få virkelige eller nære venner, og deler gjerne menneskene omkring seg inn i to grupper: de som er med dem og de som er i mot dem. Tilfellet Breivik er typisk.

– Når han ikke klarer å fungere i, eller få beundring fra personer, grupper eller miljøer, så mener han alltid det er de andre det er noe galt med, ikke ham selv. Dermed fortjener de andre hat og forakt. Slike ekstreme og monologiske personer er egentlig ikke interessert i andre mennesker. De er bare interessert i seg selv, og forventer at andre skal være interessert i dem også. “Jeg skal tale til verden, dere må lytte til meg!” er deres mantra. De er overbevist om at å ha ordet i sin makt også gir dem et godt grep på virkeligheten. Det gjelder bare å skaffe seg oppmerksomheten, forklarer Ohman Nielsen.

“Historie” uten historieforståelse Disse høyreekstreme bruker historiske enkeltbegivenheter, personer og tema for å tillegge seg selv stor historisk betydning og gi sine meninger en form som fremstår som historisk sann, viktig og uunngåelig.

– De strør om seg med løsrevede historiske referanser, og har sterke fikseringer på enkelte historiske begivenheter og fenomener. Slik ønsker de å fremstå som både i pakt med historien og forut for sin tid. For ukritiske eller historisk uskolerte kan slike personer fremstå som beleste, kunnskapsrike og ikke minst “veldig historieinteresserte”. I realiteten mangler de både helt grunnleggende forståelser av hva historie er, og innsikt i større historiske prosesser. De er dessuten helt blinde for sin egen manglende innsikt i grunnleggende historiske sammenhenger og fakta. Fjerner man fikseringene og de historiske etterapingene fra deres tenkning og politiske budskap, så blir det ingen ting igjen, sier Ohman Nielsen. Hun trekker frem Breiviks fiksering på slaget om Wien i 1683, korsfarere og vikingmytologi som typisk for dette.

– Andre store historiske fenomener, verdier og begreper som har formet de moderne vestlige sivilisasjoner, kan de være helt blinde for, forklarer Ohman Nielsen.

Mange synes det har vært vanskelig å finne ord til å beskrive de tragiske hendelsene 22. juli. Det er ikke språkforsker Sylfest Lomheim enig i.

Han mener ordene virkelig kom til sin rett og at vi har et språk som fungerer akkurat som det skal.

Av Anne Cecilie Baltzersen

– Jeg leste og hørte mange journalister som klagde over at de ikke klarte å finne dekkende ord for å uttrykke seg. Det synes jeg er skivebom! Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya var en massakre og et blodbad. Å beskrive det som noe annet blir feil. Et sunt språksamfunn bruker de ordene som dekker det som skjer. Vi skal bruke det som er gjengs språkbruk, sier Lomheim. Han mener språket fikk en vitalisering som følge av hendelsene 22. juli.

– Ord som samarbeid, sympati og samhold fikk nå nytt liv og ble mer meningsfylte enn før.

Vi fikk virkelig se og kjenne hva disse ordene betyr, sier Lomheim. Han retter heller en kritikk mot vår generelle språkbruk, og spesielt når det gjelder dem som daglig uttaler seg i det offentlige rom. Han mener vi er på vei til å bli et lite bevisst språksamfunn. Her har vi alle en

jobb for å være mer presise i ordbruken.

– Jeg mener at spesielt politikere er mindre bevisste på språkbruken sin enn før. Når de uttaler seg i media, har de med seg ord og uttrykk de ikke alltid kjenner. Dessuten tyr de ofte til klisjeer. Bare folk tenker seg om og blir mer bevisste, vil de kunne heve kvaliteten i språket.

Bevisstløs og håpløs språkbruk gjør at vi får et lavkvalitetsspråk, mener Lomheim, som påpeker at offentlige talspersoner, som politikere og bedriftsledere, kan risikere å miste tillitt når de ikke bruker et korrekt og presist språk.

– Språket er ikke kulturell kakepynt, men den fremste redskapen vi har for å bygge opp vårt omdømme og vår posisjon. Det viser hvem vi er. Så språkbruk kan både bygge opp og rive ned tillitt. Og alle vet at det tar mye lengre tid å bygge opp tillitt enn å bryte den ned, forklarer Lomheim.

Kollektivt stemmeskifte Språkforskeren mener at stemmebruken i det norske samfunnet endret seg etter hendelsene 22. juli, og førte det norske samfunnet inn i et slags kollektivt stemmeskifte.

– Hadde vi hatt et instrument som kunne måle lydnivået og stemmebruken til dem som snakket norsk i tiden rett før, under og etter 22.juli, mener jeg vi ville funnet en endring i stemmeleiet, sier Lomheim. Han mener man kunne merke dette spesielt i det offentlige rom.

– Stemmeleiet til statsministeren selv gikk ned. Hvis du hører på stemmen til Stoltenberg før dette skjedde, og sammenlikner det med hvordan han snakket de neste ukene, da han holdt over femti taler, vil du høre at stemmen hans er mer dempet og rolig. Det var altså han som satte standarden for dette kollektive stemmeskiftet vi da opplevde, avslutter Lomheim.

TEFT 9

te m a • H ø y r e e k s t r e m i s m e

te m a • S p r å k

Revitaliseringen av språket grunn ligger forestillingen om at det er ideene som former verden og at det bare finnes et fåtall store ideer som er styrende for menneskene og menneskelige samfunn. Disse ideene kan gis nye navn over tid for å tilpasses samtidens språk, og er blitt kalt både “tanke”, “ånd”, “-isme” og “kultur”. Breiviks forestilling om en “kulturmarxisme” er et tydelig eksempel på en slik tankefigur, forklarer Ohman Nielsen.

To-deling av verden Ved å studere tekstene til disse høyreekstreme har Ohman Nielsen påvist hvordan de deler verden og virkeligheten i to. I deres idéstyrte verden finnes det bare to hovedgrupper av mennesker. På den ene siden står de onde, falske og farlige med syke og destruktive ideer, mens det på den andre siden står noen få personer som tenker som dem selv, fordi de er i besittelse av en helt spesiell innsikt i verden.

– På den “onde” siden står dertil i praksis også alle mennesker omkring dem, som har andre oppfatninger av virkeligheten. Disse oppfattes som bevisstløse eller kyniske og fungerer som det ondes redskaper. Derfor er disse menneskene motstandere og fiender som bør ryddes av veien. Med et så totaliserende konfliktbilde og fiendeforståelse, kan ekstreme midler både forsvares og helliggjøres, og det er dette Breivik gjør, sier Ohman Nielsen.

8 TEFT

Monologisk kommunikasjonsform Et tredje typisk trekk Ohman Nielsen har identifisert er den dominerende enetalen disse høyreekstreme operer med.

– De kommuniserer massivt enveis i korte eller lange tirader og bruker gjerne sterke effekter. Samtale, og det å lytte, forstå og forholde seg til andre menneskers synspunkter krever fleksible tankeoperasjoner, og er en ferdighet disse ikke behersker, sier Ohman Nielsen. Dette gjør det slitsomt for omgivelsene deres å forholde seg til dem og gjør at disse personene på nært hold ofte fremstår som einstøinger. De har ofte få virkelige eller nære venner, og deler gjerne menneskene omkring seg inn i to grupper: de som er med dem og de som er i mot dem. Tilfellet Breivik er typisk.

– Når han ikke klarer å fungere i, eller få beundring fra personer, grupper eller miljøer, så mener han alltid det er de andre det er noe galt med, ikke ham selv. Dermed fortjener de andre hat og forakt. Slike ekstreme og monologiske personer er egentlig ikke interessert i andre mennesker. De er bare interessert i seg selv, og forventer at andre skal være interessert i dem også. “Jeg skal tale til verden, dere må lytte til meg!” er deres mantra. De er overbevist om at å ha ordet i sin makt også gir dem et godt grep på virkeligheten. Det gjelder bare å skaffe seg oppmerksomheten, forklarer Ohman Nielsen.

“Historie” uten historieforståelse Disse høyreekstreme bruker historiske enkeltbegivenheter, personer og tema for å tillegge seg selv stor historisk betydning og gi sine meninger en form som fremstår som historisk sann, viktig og uunngåelig.

– De strør om seg med løsrevede historiske referanser, og har sterke fikseringer på enkelte historiske begivenheter og fenomener. Slik ønsker de å fremstå som både i pakt med historien og forut for sin tid. For ukritiske eller historisk uskolerte kan slike personer fremstå som beleste, kunnskapsrike og ikke minst “veldig historieinteresserte”. I realiteten mangler de både helt grunnleggende forståelser av hva historie er, og innsikt i større historiske prosesser. De er dessuten helt blinde for sin egen manglende innsikt i grunnleggende historiske sammenhenger og fakta. Fjerner man fikseringene og de historiske etterapingene fra deres tenkning og politiske budskap, så blir det ingen ting igjen, sier Ohman Nielsen. Hun trekker frem Breiviks fiksering på slaget om Wien i 1683, korsfarere og vikingmytologi som typisk for dette.

– Andre store historiske fenomener, verdier og begreper som har formet de moderne vestlige sivilisasjoner, kan de være helt blinde for, forklarer Ohman Nielsen.

Mange synes det har vært vanskelig å finne ord til å beskrive de tragiske hendelsene 22. juli. Det er ikke språkforsker Sylfest Lomheim enig i.

Han mener ordene virkelig kom til sin rett og at vi har et språk som fungerer akkurat som det skal.

Av Anne Cecilie Baltzersen

– Jeg leste og hørte mange journalister som klagde over at de ikke klarte å finne dekkende ord for å uttrykke seg. Det synes jeg er skivebom! Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya var en massakre og et blodbad. Å beskrive det som noe annet blir feil. Et sunt språksamfunn bruker de ordene som dekker det som skjer. Vi skal bruke det som er gjengs språkbruk, sier Lomheim. Han mener språket fikk en vitalisering som følge av hendelsene 22. juli.

– Ord som samarbeid, sympati og samhold fikk nå nytt liv og ble mer meningsfylte enn før.

Vi fikk virkelig se og kjenne hva disse ordene betyr, sier Lomheim. Han retter heller en kritikk mot vår generelle språkbruk, og spesielt når det gjelder dem som daglig uttaler seg i det offentlige rom. Han mener vi er på vei til å bli et lite bevisst språksamfunn. Her har vi alle en

jobb for å være mer presise i ordbruken.

– Jeg mener at spesielt politikere er mindre bevisste på språkbruken sin enn før. Når de uttaler seg i media, har de med seg ord og uttrykk de ikke alltid kjenner. Dessuten tyr de ofte til klisjeer. Bare folk tenker seg om og blir mer bevisste, vil de kunne heve kvaliteten i språket.

Bevisstløs og håpløs språkbruk gjør at vi får et lavkvalitetsspråk, mener Lomheim, som påpeker at offentlige talspersoner, som politikere og bedriftsledere, kan risikere å miste tillitt når de ikke bruker et korrekt og presist språk.

– Språket er ikke kulturell kakepynt, men den fremste redskapen vi har for å bygge opp vårt omdømme og vår posisjon. Det viser hvem vi er. Så språkbruk kan både bygge opp og rive ned tillitt. Og alle vet at det tar mye lengre tid å bygge opp tillitt enn å bryte den ned, forklarer Lomheim.

Kollektivt stemmeskifte Språkforskeren mener at stemmebruken i det norske samfunnet endret seg etter hendelsene 22. juli, og førte det norske samfunnet inn i et slags kollektivt stemmeskifte.

– Hadde vi hatt et instrument som kunne måle lydnivået og stemmebruken til dem som snakket norsk i tiden rett før, under og etter 22.juli, mener jeg vi ville funnet en endring i stemmeleiet, sier Lomheim. Han mener man kunne merke dette spesielt i det offentlige rom.

– Stemmeleiet til statsministeren selv gikk ned. Hvis du hører på stemmen til Stoltenberg før dette skjedde, og sammenlikner det med hvordan han snakket de neste ukene, da han holdt over femti taler, vil du høre at stemmen hans er mer dempet og rolig. Det var altså han som satte standarden for dette kollektive stemmeskiftet vi da opplevde, avslutter Lomheim.

TEFT 9

te m a • L o v e n d r i n g

te m a • x x x x

Treng inga lovendring etter 22. juli I etterkant av dei tragiske hendingane i sommar har det vore ein debatt om straffenivået i Noreg. Professor Paul Leer-Salvesen ved Institutt for teologi, filosofi og historie meiner vi ikkje treng noka endring i straffelova.

Av Anne Cecilie Baltzersen

er derfor vi treng rettsinstitusjonen for å rydde opp for oss. Hadde det vore mitt barn som hadde blitt drepen på Utøya, hadde eg blitt kjenslemessig engasjert på ein heilt annan måte og hadde hatt problem med å vite korleis eg skulle handtert situasjonen. Det er noko ein skal sleppe å ta stilling til sjølv, og det er her rettsstaten kjem inn og ordnar opp for deg.

– Er det nokon sjanse for at det blir lovendringar etter 22. juli? Og kva for endringar er det då mest sannsynleg at vi får?

– Hendingane 22. juli demonstrerte at vi ­lever i eit ekstremt opent samfunn. Det er sannsynleg at 22. juli-kommisjonen vil kome opp med nye forslag til for eksempel betre kontroll, auka personvern og auka mogleg­heiter for politiet til å følgje med, men dette kan ta lang tid. Vi bør ta ein grundig debatt om dette, men ikkje akkurat no. 22. juli-kommisjonen har ein frist til august neste år til å kome med ei utgreiing. På det tidspunktet er også rettssaka mot ABB over, så eg vil tru at vi får ein debatt då.

Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Sidsel Jørgensen

10 TEFT

Paul Leer-Salvesen, du meiner at vi ikkje må ha lovendringar etter 22. juli? Kvifor?

– Eg meiner at straffelova slik vi har henne i dag, speglar tenkinga og verdigrunnlaget i den norske rettsstaten. Å endre henne etter katastrofa i sommar meiner eg er feil. For det første så kan ikkje ei lov bli gitt med tilbakeverkande kraft, så vi kan ikkje bruke henne til å straffe han på ein annan måte. For det andre kan Anders Behring Breivik i første omgang bli dømt til 21 års forvaring. D ­ eretter kan straffa forlengjast med fem år om gongen. Det gjer at samfunnet i prinsippet har moglegheit til å halde eit menneske innesperra på livstid. Det held.

Ein annan ting å tenkje på er straffa. For korleis skulle ei rettferdig gjengjelding sjå ut etter 22. juli? Å pine gjerningspersonen for at det skulle bli samanliknbart klarer vi aldri å oppnå.

Reknestykket går ikkje opp. For min del vil eg nødig leve med og i ein stat som med fullt overlegg piner andre menneske til døde ut i frå den udåden som er gjort.

Når det er sagt, er det veldig forståeleg at det er ekstremt sterke kjensler i sving her, og det

TEFT 11

te m a • L o v e n d r i n g

te m a • x x x x

Treng inga lovendring etter 22. juli I etterkant av dei tragiske hendingane i sommar har det vore ein debatt om straffenivået i Noreg. Professor Paul Leer-Salvesen ved Institutt for teologi, filosofi og historie meiner vi ikkje treng noka endring i straffelova.

Av Anne Cecilie Baltzersen

er derfor vi treng rettsinstitusjonen for å rydde opp for oss. Hadde det vore mitt barn som hadde blitt drepen på Utøya, hadde eg blitt kjenslemessig engasjert på ein heilt annan måte og hadde hatt problem med å vite korleis eg skulle handtert situasjonen. Det er noko ein skal sleppe å ta stilling til sjølv, og det er her rettsstaten kjem inn og ordnar opp for deg.

– Er det nokon sjanse for at det blir lovendringar etter 22. juli? Og kva for endringar er det då mest sannsynleg at vi får?

– Hendingane 22. juli demonstrerte at vi ­lever i eit ekstremt opent samfunn. Det er sannsynleg at 22. juli-kommisjonen vil kome opp med nye forslag til for eksempel betre kontroll, auka personvern og auka mogleg­heiter for politiet til å følgje med, men dette kan ta lang tid. Vi bør ta ein grundig debatt om dette, men ikkje akkurat no. 22. juli-kommisjonen har ein frist til august neste år til å kome med ei utgreiing. På det tidspunktet er også rettssaka mot ABB over, så eg vil tru at vi får ein debatt då.

Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Sidsel Jørgensen

10 TEFT

Paul Leer-Salvesen, du meiner at vi ikkje må ha lovendringar etter 22. juli? Kvifor?

– Eg meiner at straffelova slik vi har henne i dag, speglar tenkinga og verdigrunnlaget i den norske rettsstaten. Å endre henne etter katastrofa i sommar meiner eg er feil. For det første så kan ikkje ei lov bli gitt med tilbakeverkande kraft, så vi kan ikkje bruke henne til å straffe han på ein annan måte. For det andre kan Anders Behring Breivik i første omgang bli dømt til 21 års forvaring. D ­ eretter kan straffa forlengjast med fem år om gongen. Det gjer at samfunnet i prinsippet har moglegheit til å halde eit menneske innesperra på livstid. Det held.

Ein annan ting å tenkje på er straffa. For korleis skulle ei rettferdig gjengjelding sjå ut etter 22. juli? Å pine gjerningspersonen for at det skulle bli samanliknbart klarer vi aldri å oppnå.

Reknestykket går ikkje opp. For min del vil eg nødig leve med og i ein stat som med fullt overlegg piner andre menneske til døde ut i frå den udåden som er gjort.

Når det er sagt, er det veldig forståeleg at det er ekstremt sterke kjensler i sving her, og det

TEFT 11

te m a • I s l a m d e b a tt e n

te m a • L o v e n d r i n g

22. juli-kommisjonen: • Ein uavhengig kommisjon nedsett av regjeringa, som blei oppretta som følgje av terrorangrepa i Noreg 22. juli 2011.

Det har blitt lagt vekt på å setje saman ein kommisjon med ulik fagleg ekspertise.

• Målet til den uavhengige kommisjonen er å gi svar på kva som skjedde den tragiske dagen 22. juli 2011.

• Kommisjonen skal ikkje vere ein granskingskommisjon, men gi ei samla framstilling av det som skjedde denne dagen i regjeringskvartalet og på Utøya, samt gi tilrådingar ut frå den lærdomen ein eventuelt kan trekkje av det ein finn ut.

• I statsråd fredag 12. august 2011 blei Alexandra Bech Gjørv utnemnt til leiar for 22. juli-kommisjonen, som skal gjere greie for terrorhandlingane.

• Avgjersla blei teken av regjeringa i eit møte onsdag 27. juli, men avgjersla blei også teken i samråd med alle opposisjons­politikarane på Stortinget.

• Kommisjonen skal vere uavhengig av regjeringa og Statsministerens kontor.

• Kommisjonen skal avslutte arbeidet 10. august 2012 og leggje fram ein ­rapport.

• Rapporten skal først leggjast fram for statsministeren. Deretter vil regjeringa få han på bordet og deretter vil kommisjonen sitt arbeid bli lagt fram som ei stortingsmelding.

Kjelde: Wikipedia og 22julikommisjonen.no

12 TEFT

– Vil Behring Breivik klare å kome tilbake til samfunnet?

– Han må jo vernast mot andre, og der fungerer faktisk fengsel også som eit asyl for menneske som treng å vernast. Når det er sagt, er det at menneske kan forandre seg, ein viktig del av det menneskesynet eg står for. Det som er ein berebjelke i eit humanistisk og kristent verdisyn, er at moglegheita til vekst og endringar er til stades. Når det gjeld Behring Breivik, har ein teikna eit bilete av han som eit monster.

På mange måtar er det lettare å sjå på han slik, for då liknar han ikkje oss, noko som gjer det mindre ubehageleg. Eg meiner det er ein naiv og enkel måte å løyse problemet på. Problemet er at valden blir gjort av eit menneske. Den jødiske filosofen Hannah Arendt strevde med dei same spørsmåla etter Holocaust, og i den berømte boka hennar om rettssaka mot Adolf Eichmann (ein av dei hovudansvarlege for logistikken under Holocaust) i Jerusalem, formulerte ho denne tanken: Det er nettopp fordi han ikkje er eit monster eller ei maskin at han kan stillast til ansvar og erklærast skuldig. Ho beskriv rettssaka som ein prosess der Eichmann blei menneskeleggjort, i kraft av å bli ansvarleggjort.

– Trur du vi får eit annleis samfunn etter dette?

– Terroren sin innebygde karakter er å skremme og skape frykt. Han sigrar når folk blir reddare enn det dei var. Når dei individuelle liva våre blir råka av angst, må vi finne ein god terapi som kan lære oss å leve med han.

Frykta etter 22. juli er no på eit kollektivt nivå.

Om vi kan klare å leve så normalt som mogleg med denne frykta, vil ikkje samfunnet endre seg. I andre byar, som Madrid og London, som har vore utsette for terror i 40 år, ser vi at folk ­klarer å leve liva sine med denne frykta.

For Noreg sin del er eg foreløpig optimistisk.

Eg tykkjer at det har vore ei samling rundt rettsstaten og verdiane våre som har vore veldig positiv, og det har vore situasjonar der for eksempel patruljerande politi blir stoppa av folk på gata som takkar dei og roser dei for den innsatsen dei har gjort. Vi har også ei regjering som har stilt opp i alle gravferdene.

Slike bilete, sett i lys av det som har skjedd desse vekene, gjer meg optimistisk.

MODERERTE SEG: – En rekke islamkritikere tok selvkritikk og modererte språkbruken sin etter 22. juli, sier Levi Geir Eidhamar. Foto: Sidsel Jørgensen

Tror på mer edruelig islamdebatt – Den store utfordringen blir nå å opprettholde og skape et edruelig debattklima slik at vi kan finne gjensidig forståelse som kan forhindre ytterliggående holdninger, sier førstelektor Levi Geir Eidhamar.

Av Anne Cecilie Baltzersen

TEFT 13

te m a • I s l a m d e b a tt e n

te m a • L o v e n d r i n g

22. juli-kommisjonen: • Ein uavhengig kommisjon nedsett av regjeringa, som blei oppretta som følgje av terrorangrepa i Noreg 22. juli 2011.

Det har blitt lagt vekt på å setje saman ein kommisjon med ulik fagleg ekspertise.

• Målet til den uavhengige kommisjonen er å gi svar på kva som skjedde den tragiske dagen 22. juli 2011.

• Kommisjonen skal ikkje vere ein granskingskommisjon, men gi ei samla framstilling av det som skjedde denne dagen i regjeringskvartalet og på Utøya, samt gi tilrådingar ut frå den lærdomen ein eventuelt kan trekkje av det ein finn ut.

• I statsråd fredag 12. august 2011 blei Alexandra Bech Gjørv utnemnt til leiar for 22. juli-kommisjonen, som skal gjere greie for terrorhandlingane.

• Avgjersla blei teken av regjeringa i eit møte onsdag 27. juli, men avgjersla blei også teken i samråd med alle opposisjons­politikarane på Stortinget.

• Kommisjonen skal vere uavhengig av regjeringa og Statsministerens kontor.

• Kommisjonen skal avslutte arbeidet 10. august 2012 og leggje fram ein ­rapport.

• Rapporten skal først leggjast fram for statsministeren. Deretter vil regjeringa få han på bordet og deretter vil kommisjonen sitt arbeid bli lagt fram som ei stortingsmelding.

Kjelde: Wikipedia og 22julikommisjonen.no

12 TEFT

– Vil Behring Breivik klare å kome tilbake til samfunnet?

– Han må jo vernast mot andre, og der fungerer faktisk fengsel også som eit asyl for menneske som treng å vernast. Når det er sagt, er det at menneske kan forandre seg, ein viktig del av det menneskesynet eg står for. Det som er ein berebjelke i eit humanistisk og kristent verdisyn, er at moglegheita til vekst og endringar er til stades. Når det gjeld Behring Breivik, har ein teikna eit bilete av han som eit monster.

På mange måtar er det lettare å sjå på han slik, for då liknar han ikkje oss, noko som gjer det mindre ubehageleg. Eg meiner det er ein naiv og enkel måte å løyse problemet på. Problemet er at valden blir gjort av eit menneske. Den jødiske filosofen Hannah Arendt strevde med dei same spørsmåla etter Holocaust, og i den berømte boka hennar om rettssaka mot Adolf Eichmann (ein av dei hovudansvarlege for logistikken under Holocaust) i Jerusalem, formulerte ho denne tanken: Det er nettopp fordi han ikkje er eit monster eller ei maskin at han kan stillast til ansvar og erklærast skuldig. Ho beskriv rettssaka som ein prosess der Eichmann blei menneskeleggjort, i kraft av å bli ansvarleggjort.

– Trur du vi får eit annleis samfunn etter dette?

– Terroren sin innebygde karakter er å skremme og skape frykt. Han sigrar når folk blir reddare enn det dei var. Når dei individuelle liva våre blir råka av angst, må vi finne ein god terapi som kan lære oss å leve med han.

Frykta etter 22. juli er no på eit kollektivt nivå.

Om vi kan klare å leve så normalt som mogleg med denne frykta, vil ikkje samfunnet endre seg. I andre byar, som Madrid og London, som har vore utsette for terror i 40 år, ser vi at folk ­klarer å leve liva sine med denne frykta.

For Noreg sin del er eg foreløpig optimistisk.

Eg tykkjer at det har vore ei samling rundt rettsstaten og verdiane våre som har vore veldig positiv, og det har vore situasjonar der for eksempel patruljerande politi blir stoppa av folk på gata som takkar dei og roser dei for den innsatsen dei har gjort. Vi har også ei regjering som har stilt opp i alle gravferdene.

Slike bilete, sett i lys av det som har skjedd desse vekene, gjer meg optimistisk.

MODERERTE SEG: – En rekke islamkritikere tok selvkritikk og modererte språkbruken sin etter 22. juli, sier Levi Geir Eidhamar. Foto: Sidsel Jørgensen

Tror på mer edruelig islamdebatt – Den store utfordringen blir nå å opprettholde og skape et edruelig debattklima slik at vi kan finne gjensidig forståelse som kan forhindre ytterliggående holdninger, sier førstelektor Levi Geir Eidhamar.

Av Anne Cecilie Baltzersen

TEFT 13

te m a • I s l a m d e b a tt e n

te m a • I s l a m d e b a tt e n

Foto: Coloubox

Gjerningsmannen fra den 22.juli var en ytter­ liggående islamkritiker. Dermed ble all islamkritikk mer problematisk. Likevel gikk Jens Stoltenberg tidlig ut og sa at vi ikke skulle legge et lokk på debatten.

– Stoltenberg samlet folket fordi han ikke beskyldte islam- og innvandringskritikerne for å ha båret ved til gjerningsmannens bål. Hadde han gjort det, hadde debatten blitt betent og splittende, mener Eidhamar. Statsministeren gikk tvert imot ut med et sterkt budskap om mer åpenhet og demokrati. Det gjorde at det fortsatt ble rom for en islamkritisk debatt, på samme måte som alle religioner og livssyn må tåle kritikk.

– En spesifikk skjerming av islam fra religionskritikk, ville i realiteten innebære en diskriminering av muslimer. Da signaliserer man at de ikke tåler et kritisk søkelys på sitt livssyn på lik linje med alle andre, understreker Eidhamar. Han mener det er mulig å være uenig i deler av en religions lære eller praksis samtidig med at man har respekt for tilhengerne av den samme religionen.

Islam er mer synlig enn andre religioner Førstelektoren mener det er flere årsaker til at vi har hatt mer debatt om islam enn andre religioner.

– Gjennom flere år har vi hatt en medie­ fokusering som knytter sammen islam og terrorisme. I tillegg finnes det religionsinterne forklaringer. På samme måte som flere andre hellige skrifter, inneholder Koranen sitater 14 TEFT

som kan tolkes i en voldelig retning. Hvert ord i Koranen blir sett på som absolutt ufeilbarlig, noe som fører til en bokstavtro tolkning. Noen få individer og organisasjoner tolker dette som en legitimering av vold og terrorhandlinger, slik som vi blant annet har sett bin Laden gjøre. Til sist kan det nevnes at islam er en altomfattende religion som preger livet på en helt spesiell måte, blant annet i forhold til bekledning, noe som gjør den svært synlig. Fordi den er så åpenbart synlig i samfunnet kan islam oppleves mer påtrengende av mange, forklarer Eidhamar.

Bedre debattklima Førstelektoren mener at islamdebatten har fått et preg av større edruelighet etter terroren.

– Jeg opplever at debattklimaet er bedre og at man er mer forsiktig med å anklage muslimer og holde dem kollektivt ansvarlig. Etter 22. juli opplevde islamkritikere selv hvor ille det var å bli satt kollektivt ansvarlig for en enkelt terrorists handlinger. Dette førte til at en rekke islamkritikere tok selvkritikk og modererte språkbruken sin. Med unntak av noen få som vil holde deler av høyresiden ansvarlig for det som har skjedd, har debatten om dette stort sett vært redelig, sier Eidhamar. Han peker samtidig på at islamdebatten fortsatt er et problematisk område i Norge og oppleves veldig forskjellig fra ulike hold.

– Jeg har snakket med mange muslimer som sier er at de aldri opplever at noen sier noe positivt om islam. Ironisk nok sier islamkritikere

det samme, bare med stikk motsatt fortegn.

Deres opplevelse er at det blir lagt bånd på all islamkritikk. De føler seg uglesett overalt og hevder at det bare er venstresidens politisk korrekte stemme som blir hørt. Det er interessant å se at begge gruppene har den stikk mot­satte oppfatningen av nøyaktig den samme offentlige debatten, sier Eidhamar.

Selvforsterkende ekkobokser Førstelektoren mener en åpen debatt er viktig, men påpeker at alle debatter på Internett ikke nødvendigvis er like sunne.

– Konsekvensene av å legge lokk på en debatt er at den går under jorda og blir usunn.

Den delen av debatten som kun pågår i alternative forum på nettet er ofte selvforsterkende.

Der debatterer man med sine meningsfeller.

Da fungerer debattforumet som en ekkoboks.

Et sted der egne meninger bare blir bekreftet.

Anders Behring Breivik levde i sin boble på nettet, og fikk hele tiden bekreftelser på det han mente. Får man debatten ut i det åpne rom, med faktapregede diskusjoner, kan det kanskje være at noen troll kan sprekke, sier Eidhamar.

Den edruelige debatt Eidhamar mener den pågående debatten i det moderate politiske Norge holdes på et edruelig nivå, men påpeker at den fortsatt kan oppleves som ubehagelig for muslimer.

– For en god del år tilbake i TV2-programmet Holmgang var et av debattemaene: ”Skal mus-

limer få bygge moské i Norge?” Noen sterke islamkritikere gikk imot. Flere, inkludert Carl I Hagen, mente at muslimene i utgangspunktet burde ha rett til å bygge moské. Da programmet kjørte en telefonavstemming blant seerne, var det nesten 90 prosent som ville nekte muslimene retten til å bygge moskeer. Gjennom mitt arbeid har jeg mange muslimske venner og kontakter, og umiddelbart etter dette programmet ringte en muslimsk jente til meg og spurte fortvilet om dette var nordmenns oppfatning av muslimer. Det var veldig sterkt. For mange muslimer er religion det viktigste i livet.

Derfor er det viktig å føre en edruelig debatt, sier Eidhamer. Han mener dagens debatter preges av mye synsing og for lite reell viten.

– En edruelig debatt kjennetegnes ved at den ikke er empiriresistent, men villig til å la seg styre av faktabasert kunnskap og nyanserte analyser. For å eksemplifisere dette kan jeg nevne en kjent uttalelse som har blitt gjentatt av flere: ”De fleste muslimer er ikke terrorister, men de fleste terrorister er muslimer”.

Noen har kritisert dette standpunktet med én begrunnelse: det svartmaler muslimer.

Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at påstanden faktisk er feil. Dette kan telles og måles på flere ulike måter. I følge FBI står muslimer for kun seks prosent av terrorismen begått mot USA i perioden 1980 til 2005. Både på verdensplan og i Europa har langt flere terroraksjoner blitt begått av ikke-muslimske grupper, som for eksempel LTTE i Sri Lanka og IRA i Nord-Irland, sier Eidhamar.

Må se saken fra to sider Førstelektoren mener man kan debattere religion på en god måte, men at det må gjøres med kognitiv empati.

– Selv om man ikke er enig med en motdebattant, må man ha evnen til å se en sak fra to sider. Dette er kognitiv empati og innebærer evnen til å forstå hvordan saken ser ut gjennom motpartens øyne. Det gjelder i alle debatter. Hvis debatten fungerer som en konstruktiv samtale, hvor man kommer sammen fra ulike ståsteder, der partene er lyttende, kan man komme frem til gode løsninger. Det er ikke alltid like enkelt, men demokrati betyr å kompromisse. Det å finne kompromisser gjennom debatt er det som kan forhindre ytterliggående holdninger og i ytterste forstand vold, sier Eidhamar.

med at mediene vil ha spennende debatter, og inviterer debattanter som representerer hvert sitt ytterpunkt for underholdningens skyld. Men de skal også føre en konstruktiv og nyansert debatt som kan føre mennesker sammen. Jeg savner nyanserte debattanter som har stor kunnskap til feltet, for eksempel forskere. Slike stemmer kan være med på å skape gjensidig forståelse og kognitiv empati, selv om de kanskje ikke er like underholdene, avslutter Eidhamer.

Ønsker flere nyanserte stemmer i debatten Internett og de store dominerende mediene har ulike funksjoner i debatten. Førstelektoren mener at selv ”ekkoboksforumene” på Internett må bestå fordi ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp i demokratiet. Samtidig etterlyser han en konstruktiv og mer nyansert stemme i debatten som foregår i aviser og debatter i TV-kanalene.

– De store mediene har et redaksjonelt ansvar for at debatten som føres er edruelig.

Stort sett gjør de en god jobb. Det jeg imidlertid savner i mediedebattene er den konstruktive stemmen i midten. Det henger nok sammen TEFT 15

te m a • I s l a m d e b a tt e n

te m a • I s l a m d e b a tt e n

Foto: Coloubox

Gjerningsmannen fra den 22.juli var en ytter­ liggående islamkritiker. Dermed ble all islamkritikk mer problematisk. Likevel gikk Jens Stoltenberg tidlig ut og sa at vi ikke skulle legge et lokk på debatten.

– Stoltenberg samlet folket fordi han ikke beskyldte islam- og innvandringskritikerne for å ha båret ved til gjerningsmannens bål. Hadde han gjort det, hadde debatten blitt betent og splittende, mener Eidhamar. Statsministeren gikk tvert imot ut med et sterkt budskap om mer åpenhet og demokrati. Det gjorde at det fortsatt ble rom for en islamkritisk debatt, på samme måte som alle religioner og livssyn må tåle kritikk.

– En spesifikk skjerming av islam fra religionskritikk, ville i realiteten innebære en diskriminering av muslimer. Da signaliserer man at de ikke tåler et kritisk søkelys på sitt livssyn på lik linje med alle andre, understreker Eidhamar. Han mener det er mulig å være uenig i deler av en religions lære eller praksis samtidig med at man har respekt for tilhengerne av den samme religionen.

Islam er mer synlig enn andre religioner Førstelektoren mener det er flere årsaker til at vi har hatt mer debatt om islam enn andre religioner.

– Gjennom flere år har vi hatt en medie­ fokusering som knytter sammen islam og terrorisme. I tillegg finnes det religionsinterne forklaringer. På samme måte som flere andre hellige skrifter, inneholder Koranen sitater 14 TEFT

som kan tolkes i en voldelig retning. Hvert ord i Koranen blir sett på som absolutt ufeilbarlig, noe som fører til en bokstavtro tolkning. Noen få individer og organisasjoner tolker dette som en legitimering av vold og terrorhandlinger, slik som vi blant annet har sett bin Laden gjøre. Til sist kan det nevnes at islam er en altomfattende religion som preger livet på en helt spesiell måte, blant annet i forhold til bekledning, noe som gjør den svært synlig. Fordi den er så åpenbart synlig i samfunnet kan islam oppleves mer påtrengende av mange, forklarer Eidhamar.

Bedre debattklima Førstelektoren mener at islamdebatten har fått et preg av større edruelighet etter terroren.

– Jeg opplever at debattklimaet er bedre og at man er mer forsiktig med å anklage muslimer og holde dem kollektivt ansvarlig. Etter 22. juli opplevde islamkritikere selv hvor ille det var å bli satt kollektivt ansvarlig for en enkelt terrorists handlinger. Dette førte til at en rekke islamkritikere tok selvkritikk og modererte språkbruken sin. Med unntak av noen få som vil holde deler av høyresiden ansvarlig for det som har skjedd, har debatten om dette stort sett vært redelig, sier Eidhamar. Han peker samtidig på at islamdebatten fortsatt er et problematisk område i Norge og oppleves veldig forskjellig fra ulike hold.

– Jeg har snakket med mange muslimer som sier er at de aldri opplever at noen sier noe positivt om islam. Ironisk nok sier islamkritikere

det samme, bare med stikk motsatt fortegn.

Deres opplevelse er at det blir lagt bånd på all islamkritikk. De føler seg uglesett overalt og hevder at det bare er venstresidens politisk korrekte stemme som blir hørt. Det er interessant å se at begge gruppene har den stikk mot­satte oppfatningen av nøyaktig den samme offentlige debatten, sier Eidhamar.

Selvforsterkende ekkobokser Førstelektoren mener en åpen debatt er viktig, men påpeker at alle debatter på Internett ikke nødvendigvis er like sunne.

– Konsekvensene av å legge lokk på en debatt er at den går under jorda og blir usunn.

Den delen av debatten som kun pågår i alternative forum på nettet er ofte selvforsterkende.

Der debatterer man med sine meningsfeller.

Da fungerer debattforumet som en ekkoboks.

Et sted der egne meninger bare blir bekreftet.

Anders Behring Breivik levde i sin boble på nettet, og fikk hele tiden bekreftelser på det han mente. Får man debatten ut i det åpne rom, med faktapregede diskusjoner, kan det kanskje være at noen troll kan sprekke, sier Eidhamar.

Den edruelige debatt Eidhamar mener den pågående debatten i det moderate politiske Norge holdes på et edruelig nivå, men påpeker at den fortsatt kan oppleves som ubehagelig for muslimer.

– For en god del år tilbake i TV2-programmet Holmgang var et av debattemaene: ”Skal mus-

limer få bygge moské i Norge?” Noen sterke islamkritikere gikk imot. Flere, inkludert Carl I Hagen, mente at muslimene i utgangspunktet burde ha rett til å bygge moské. Da programmet kjørte en telefonavstemming blant seerne, var det nesten 90 prosent som ville nekte muslimene retten til å bygge moskeer. Gjennom mitt arbeid har jeg mange muslimske venner og kontakter, og umiddelbart etter dette programmet ringte en muslimsk jente til meg og spurte fortvilet om dette var nordmenns oppfatning av muslimer. Det var veldig sterkt. For mange muslimer er religion det viktigste i livet.

Derfor er det viktig å føre en edruelig debatt, sier Eidhamer. Han mener dagens debatter preges av mye synsing og for lite reell viten.

– En edruelig debatt kjennetegnes ved at den ikke er empiriresistent, men villig til å la seg styre av faktabasert kunnskap og nyanserte analyser. For å eksemplifisere dette kan jeg nevne en kjent uttalelse som har blitt gjentatt av flere: ”De fleste muslimer er ikke terrorister, men de fleste terrorister er muslimer”.

Noen har kritisert dette standpunktet med én begrunnelse: det svartmaler muslimer.

Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at påstanden faktisk er feil. Dette kan telles og måles på flere ulike måter. I følge FBI står muslimer for kun seks prosent av terrorismen begått mot USA i perioden 1980 til 2005. Både på verdensplan og i Europa har langt flere terroraksjoner blitt begått av ikke-muslimske grupper, som for eksempel LTTE i Sri Lanka og IRA i Nord-Irland, sier Eidhamar.

Må se saken fra to sider Førstelektoren mener man kan debattere religion på en god måte, men at det må gjøres med kognitiv empati.

– Selv om man ikke er enig med en motdebattant, må man ha evnen til å se en sak fra to sider. Dette er kognitiv empati og innebærer evnen til å forstå hvordan saken ser ut gjennom motpartens øyne. Det gjelder i alle debatter. Hvis debatten fungerer som en konstruktiv samtale, hvor man kommer sammen fra ulike ståsteder, der partene er lyttende, kan man komme frem til gode løsninger. Det er ikke alltid like enkelt, men demokrati betyr å kompromisse. Det å finne kompromisser gjennom debatt er det som kan forhindre ytterliggående holdninger og i ytterste forstand vold, sier Eidhamar.

med at mediene vil ha spennende debatter, og inviterer debattanter som representerer hvert sitt ytterpunkt for underholdningens skyld. Men de skal også føre en konstruktiv og nyansert debatt som kan føre mennesker sammen. Jeg savner nyanserte debattanter som har stor kunnskap til feltet, for eksempel forskere. Slike stemmer kan være med på å skape gjensidig forståelse og kognitiv empati, selv om de kanskje ikke er like underholdene, avslutter Eidhamer.

Ønsker flere nyanserte stemmer i debatten Internett og de store dominerende mediene har ulike funksjoner i debatten. Førstelektoren mener at selv ”ekkoboksforumene” på Internett må bestå fordi ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp i demokratiet. Samtidig etterlyser han en konstruktiv og mer nyansert stemme i debatten som foregår i aviser og debatter i TV-kanalene.

– De store mediene har et redaksjonelt ansvar for at debatten som føres er edruelig.

Stort sett gjør de en god jobb. Det jeg imidlertid savner i mediedebattene er den konstruktive stemmen i midten. Det henger nok sammen TEFT 15

te m a • x x x x

P o r t r e tt e t

Englebarnet Han har arbeidd som fengselsprest og løfta vekter med nokre av dei tyngste kriminelle i landet, skrive over tjuefem barne- og ungdomsbøker, og like mange fagbøker, om etikk, teologi og kriminologi sidan han var tjuetre.

Men mest av alt liker han å leike. Og halde midnattsmessa kvar jul.

Av Anne Cecilie Baltzersen

Kven: Paul Leer-Salvesen Kva: Professor, Institutt for religion, filosofi og historie Sivilstatus: Gift Aktuell: Fyller 60 år i år.

STERK: Idretten har vore eit fast innslag i heile livet til Paul Leer-Salvesen. Her er han i vektløftarrommet til universitetet. Foto: Sidsel Jørgensen

Professor Paul Leer-Salvesen har i løpet av ­livet rekt over meir enn dei fleste. Han har vore fengselsprest, journalist og forskar i ­kriminologi. No er han professor i teologi og etikk i Kristiansand ved sidan av å vere forfattar. Det heile starta i Oslo for 60 år sidan.

– Om oppveksten pleier eg å seie at eg er fødd i Oslo, lærte å snakke i Bergen, var ten­åring på Sunnmøre og blei gymnasiast i ­Kristiansand. Sidan mor mi fekk jobb som teolog i Kristiansand, flytta vi dit då eg var femten. Etter det studerte eg teologi i Oslo og hadde to år på Jæren som fengselsprest på deltid.

På 80-talet var eg frilansforfattar og journalist, men så blei eg valdsforskar, der eg seinare tok doktorgrad. I dag arbeider eg som professor her i Kristiansand og er forfattar på si, fortel han på klingande bergensdialekt.

16 TEFT

Det er eit ganske stort spenn mellom forfattar av barne- og ungdomslitteratur og fengselsprest?

– Ja, eg liker skilnader. Det er eitt eller anna med det å halde på med ulike ting. Eg liker å vere professor i etikk og samtidig vere barneog ungdomsforfattar, drive med vekttrening og lage mat. Særleg matlaging er noko av det beste eg veit. Eg har budd i Italia i to periodar av livet og hospiterte på to restaurantar mens eg budde der.

– Har du ein spesialitet?

– No som eg bur her i Kristiansand er eg velsigna med Noregs beste fisk og skaldyr, så ein favoritt er definitivt sjømat. Eg lager all maten heime, men så er eg også glad i å ha både venner og studentar på middag, så det tykkjer eg er veldig hyggeleg. Eg liker

veldig godt kontakten og den gode dialogen eg har med ­studentane mine. Gode samtaler og diskusjonar er viktig for meg, og det er vel ei kjent sak at ein god diskusjon trivst spesielt godt i ­selskap med eit betre måltid med god drikke til.

Språkleg reaksjon i fengsel Karrieren som fengselsprest begynte heilt til­ feldig. Den unge teologistudenten fekk praksis­ plass i løpet av studia allereie som 26-åring. ­Møtet med institusjonen skulle prege store ­delar av livet hans både som forfattar og forskar.

– Det er ei av dei største reisene i livet mitt.

– På kva måte då?

– Det var først og fremst ei språkleg reise.

Frå før av hadde eg studert og lært meg mange forskjellige språk, men no skulle eg snakke

og kommunisere med innsette som hadde gjort forferdelege ting. Eg fekk ein språkleg reaksjon som gjorde at det blei viktig for meg å ­formulere meg slik at eg blir forstått. For meg var det òg ei svært spesiell oppleving å møte nokon på min eigen alder som hadde drepe eit anna menneske. Overraskinga var størst då eg innsåg at han ikkje likna det monstret han hadde blitt framstilt som. Den opplevinga gjorde noko med meg. Å arbeide med tungt kriminelle gjorde så sterkt inntrykk på den unge presten at han valde å forske vidare på kriminologi og skrive bøker om temaa basert på det han opplevde i fengselet og oppdaga gjennom forskinga.

– Det er skjønnlitteratur, men det er ingen tvil om at det er inspirert av tida mi i fengsla.

Eg brukte også fangar som konsulentar då eg skreiv den eine boka mi, men det er klart

at dette er bøker eg umuleg kunne ha skrive utan å ha personleg erfaring frå det.

Forskinga hans har foreløpig resultert i mellom anna tre bøker, som i stor grad har krinsa om tema som skuld, soning, skuldfølelse, forsoning og straff.

– For meg er det veldig viktig at det ikkje er noko klart skilje mellom forsking og formidling. Eg vil skrive slik at eg blir forstått.

I doktoravhandlinga mi «Menneske og straff» intervjua eg tretten drapsdømde menn om tankane og kjenslene deira rundt soning og tilgiving. Desse følgde eg over ganske lang tid, og det blei til slutt eit arbeid om straffeetikk og fenomenet skuld. Det neste litt større arbeidet mitt handlar om tilgiving. Der er e­ mpirien basert på brev frå hundre menneske, mellom anna tretten kvinner som har opplevd valdtekt og incest. Det tredje forskingsarbeidet mitt TEFT 17

te m a • x x x x

P o r t r e tt e t

Englebarnet Han har arbeidd som fengselsprest og løfta vekter med nokre av dei tyngste kriminelle i landet, skrive over tjuefem barne- og ungdomsbøker, og like mange fagbøker, om etikk, teologi og kriminologi sidan han var tjuetre.

Men mest av alt liker han å leike. Og halde midnattsmessa kvar jul.

Av Anne Cecilie Baltzersen

Kven: Paul Leer-Salvesen Kva: Professor, Institutt for religion, filosofi og historie Sivilstatus: Gift Aktuell: Fyller 60 år i år.

STERK: Idretten har vore eit fast innslag i heile livet til Paul Leer-Salvesen. Her er han i vektløftarrommet til universitetet. Foto: Sidsel Jørgensen

Professor Paul Leer-Salvesen har i løpet av ­livet rekt over meir enn dei fleste. Han har vore fengselsprest, journalist og forskar i ­kriminologi. No er han professor i teologi og etikk i Kristiansand ved sidan av å vere forfattar. Det heile starta i Oslo for 60 år sidan.

– Om oppveksten pleier eg å seie at eg er fødd i Oslo, lærte å snakke i Bergen, var ten­åring på Sunnmøre og blei gymnasiast i ­Kristiansand. Sidan mor mi fekk jobb som teolog i Kristiansand, flytta vi dit då eg var femten. Etter det studerte eg teologi i Oslo og hadde to år på Jæren som fengselsprest på deltid.

På 80-talet var eg frilansforfattar og journalist, men så blei eg valdsforskar, der eg seinare tok doktorgrad. I dag arbeider eg som professor her i Kristiansand og er forfattar på si, fortel han på klingande bergensdialekt.

16 TEFT

Det er eit ganske stort spenn mellom forfattar av barne- og ungdomslitteratur og fengselsprest?

– Ja, eg liker skilnader. Det er eitt eller anna med det å halde på med ulike ting. Eg liker å vere professor i etikk og samtidig vere barneog ungdomsforfattar, drive med vekttrening og lage mat. Særleg matlaging er noko av det beste eg veit. Eg har budd i Italia i to periodar av livet og hospiterte på to restaurantar mens eg budde der.

– Har du ein spesialitet?

– No som eg bur her i Kristiansand er eg velsigna med Noregs beste fisk og skaldyr, så ein favoritt er definitivt sjømat. Eg lager all maten heime, men så er eg også glad i å ha både venner og studentar på middag, så det tykkjer eg er veldig hyggeleg. Eg liker

veldig godt kontakten og den gode dialogen eg har med ­studentane mine. Gode samtaler og diskusjonar er viktig for meg, og det er vel ei kjent sak at ein god diskusjon trivst spesielt godt i ­selskap med eit betre måltid med god drikke til.

Språkleg reaksjon i fengsel Karrieren som fengselsprest begynte heilt til­ feldig. Den unge teologistudenten fekk praksis­ plass i løpet av studia allereie som 26-åring. ­Møtet med institusjonen skulle prege store ­delar av livet hans både som forfattar og forskar.

– Det er ei av dei største reisene i livet mitt.

– På kva måte då?

– Det var først og fremst ei språkleg reise.

Frå før av hadde eg studert og lært meg mange forskjellige språk, men no skulle eg snakke

og kommunisere med innsette som hadde gjort forferdelege ting. Eg fekk ein språkleg reaksjon som gjorde at det blei viktig for meg å ­formulere meg slik at eg blir forstått. For meg var det òg ei svært spesiell oppleving å møte nokon på min eigen alder som hadde drepe eit anna menneske. Overraskinga var størst då eg innsåg at han ikkje likna det monstret han hadde blitt framstilt som. Den opplevinga gjorde noko med meg. Å arbeide med tungt kriminelle gjorde så sterkt inntrykk på den unge presten at han valde å forske vidare på kriminologi og skrive bøker om temaa basert på det han opplevde i fengselet og oppdaga gjennom forskinga.

– Det er skjønnlitteratur, men det er ingen tvil om at det er inspirert av tida mi i fengsla.

Eg brukte også fangar som konsulentar då eg skreiv den eine boka mi, men det er klart

at dette er bøker eg umuleg kunne ha skrive utan å ha personleg erfaring frå det.

Forskinga hans har foreløpig resultert i mellom anna tre bøker, som i stor grad har krinsa om tema som skuld, soning, skuldfølelse, forsoning og straff.

– For meg er det veldig viktig at det ikkje er noko klart skilje mellom forsking og formidling. Eg vil skrive slik at eg blir forstått.

I doktoravhandlinga mi «Menneske og straff» intervjua eg tretten drapsdømde menn om tankane og kjenslene deira rundt soning og tilgiving. Desse følgde eg over ganske lang tid, og det blei til slutt eit arbeid om straffeetikk og fenomenet skuld. Det neste litt større arbeidet mitt handlar om tilgiving. Der er e­ mpirien basert på brev frå hundre menneske, mellom anna tretten kvinner som har opplevd valdtekt og incest. Det tredje forskingsarbeidet mitt TEFT 17

P o r t r e tt e t

handla om forsoningane etter krenkingar. Boka blir innleidd med intervju med tre søner som har vakse opp med valdelege fedrar, der mellom anna den eine tok livet av far sin. No er dei komne midt i livet og fortel om forsoning.

Det er ganske tunge tema?

– Ja, det er jo det, men dette er tema som ­interesserer meg, og er noko eg kjem til å skrive om og forske på så lenge toppetasjen fungerer. Når det er sagt, så tykkjer eg at eg har komme meg litt, då. I dei siste bøkene mine er det tilgiving og forsoning som er tema. Det er jo lysare enn det var i alle fall, ler han, men blir fort alvorleg att.

– Ei av dei verste barnebøkene eg har skrive, handlar om ein gut som blir skuld i at ein hund døyr. Sjølv om barnebøkene mine har alvorlege tema, er dei ofte skrivne humoristisk.

Det ­tykkjer eg er spanande. Gråten og latteren er nære slektningar, veit du.

18 TEFT

Skriv i kloster Forfattarar har ulike stader der dei finn inspirasjon og ro til å skrive. Mange reiser vekk og isolerer seg på skrivestover langt unna folk. Leer-Salvesen tek det heile eit steg vidare. Mange av bøkene hans er nemleg blitt til i kloster, og han underviser regelmessig i eit kloster i Hellas.

– Universitetet i Agder har ein fantastisk studiestad på Lesvos. Der har vi eit kloster til disposisjon som vi bruker til å halde kurs.

Der har eg undervist og skrive i snart tjue år.

Eg skriv ein del heime òg, men det er noko heilt spesielt å vere der.

For tida går forfattaren svanger med fleire bøker.

– Eg skriv alltid på noko. No held eg mellom anna på med ei barnebok og ei fagbok i lag med ein annan forfattar og forskar, så eg håper i alle fall å få ut éi bok neste år.

Professoren er stort sett nøgd med ting han har gjort, og trivst veldig godt med både forskinga og forfattarskapen og håper han kan halde fram med å skrive, lese og undervise.

– Hadde eg hatt endå meir tid, skulle eg kanskje trena litt meir. Gjennom heile livet har eg drive med idrett, og eg heng framleis med

Foto: Sidsel Jørgensen

Prøvde seg på krim Sidan bokdebuten i 1974 har det blitt mange bøker, både innanfor den skjønnlitterære og faglitterære sjangeren. Han har blitt påskjøna med fleire prisar, og mange av bøkene

hans har blitt omsette til andre språk. Men det er ikkje alle forsøka som har hatt livets rett.

– Eg prøvde meg på ein krim ein gong. Sidan eg har arbeidd mykje med kriminologi, tenkte eg at det var ein sjanger eg burde ha gode føresetnader for å lukkast med. Men etter å ha levert eit manusutkast til kona mi gjekk eksemplaret rett i peisen, ler han.

Det er ikkje berre kona som har verka inn på arbeidet og livet til Leer-Salvesen. Både mora og faren var teologar og ein ­naturleg inspirasjon for ein ung prest.

– I dei første arbeidsåra mine var eg kollega med mor mi. Ho var ein av dei aller første ­kvinnelege teologane i landet og har vore viktig for utviklinga mi, men det er også andre som eg set veldig høgt. Eg blei nyleg minna på éin i samband med at eg såg filmen Valkyrie, som handlar om attentatet mot Hitler. Ein av dei sentrale personane bak var Dietrich ­Bonhoeffer, som blei avretta 9. april 1945, e­ tter å ha sete fleire år i fengsel. Han gav ut mange bøker og artiklar om teologi og politikk samt tekster som var veldig modig å kritisere i posisjonen hans på den tida. Han er eit stort førebilete for meg når det gjeld fag.

i ein gamal treningsgjeng som har kome saman i over 20 år. Eg liker den forma for regelmessigheiter som det å vere i den same gruppa over lengre tid. Damer kan sitje og prate over ein kaffikopp, mens vi menn ofte møtest for å gjere ei aktivitet.

– Rett og slett multitasking? Det har jo de menn fått mykje kritikk for at de er dårlege til. Er det treningsrommet som er arenaen dykkar?

– Ja, det er vel eitt av dei områda der vi menn faktisk gjer fleire ting samtidig. Eg tykkjer det er veldig fint å møtast, løfte vekter, få sveitta litt og prate samtidig. Det gjorde eg ilag med dei innsette då eg arbeidde som fengselsprest òg, noko eg tykte var veldig fint. Det er noko leikent over det heile som eg liker veldig godt.

– Apropos leiken. Du fyller jo 60 år dette året. Kor gamal føler du deg?

– Eg kjenner meg nokså trygg på min eigen alder. Inst inne i kvar ein mann finst det ein liten gut som vil ut og leike, så eg håper ikkje eg mistar den leikne delen av meg sjølv.

For meg betyr det å vere leiken så mangt.

Eg leiker meg med å lage mat, gå i symjehallen med eit barnebarn og gjere ting med menneske som eg er glad i.

P o r t r e tt e t

– Når du ser tilbake på karrieren din, kva har gitt deg mest glede?

– Kvar julaftan held eg midnattsmesse i mellomalder­kyrkja i Oddernes. Det har eg gjort i tjue år, og det er veldig spesielt og viktig for meg. Det er også svært gledeleg å få brev frå lesande barn og vaksne som fortel at ei av bøkene mine har gjort inntrykk. Elles er jo dei største gledene veldig ofte private. Det gjeld jo også de største sorgene.

TEFT 19

P o r t r e tt e t

handla om forsoningane etter krenkingar. Boka blir innleidd med intervju med tre søner som har vakse opp med valdelege fedrar, der mellom anna den eine tok livet av far sin. No er dei komne midt i livet og fortel om forsoning.

Det er ganske tunge tema?

– Ja, det er jo det, men dette er tema som ­interesserer meg, og er noko eg kjem til å skrive om og forske på så lenge toppetasjen fungerer. Når det er sagt, så tykkjer eg at eg har komme meg litt, då. I dei siste bøkene mine er det tilgiving og forsoning som er tema. Det er jo lysare enn det var i alle fall, ler han, men blir fort alvorleg att.

– Ei av dei verste barnebøkene eg har skrive, handlar om ein gut som blir skuld i at ein hund døyr. Sjølv om barnebøkene mine har alvorlege tema, er dei ofte skrivne humoristisk.

Det ­tykkjer eg er spanande. Gråten og latteren er nære slektningar, veit du.

18 TEFT

Skriv i kloster Forfattarar har ulike stader der dei finn inspirasjon og ro til å skrive. Mange reiser vekk og isolerer seg på skrivestover langt unna folk. Leer-Salvesen tek det heile eit steg vidare. Mange av bøkene hans er nemleg blitt til i kloster, og han underviser regelmessig i eit kloster i Hellas.

– Universitetet i Agder har ein fantastisk studiestad på Lesvos. Der har vi eit kloster til disposisjon som vi bruker til å halde kurs.

Der har eg undervist og skrive i snart tjue år.

Eg skriv ein del heime òg, men det er noko heilt spesielt å vere der.

For tida går forfattaren svanger med fleire bøker.

– Eg skriv alltid på noko. No held eg mellom anna på med ei barnebok og ei fagbok i lag med ein annan forfattar og forskar, så eg håper i alle fall å få ut éi bok neste år.

Professoren er stort sett nøgd med ting han har gjort, og trivst veldig godt med både forskinga og forfattarskapen og håper han kan halde fram med å skrive, lese og undervise.

– Hadde eg hatt endå meir tid, skulle eg kanskje trena litt meir. Gjennom heile livet har eg drive med idrett, og eg heng framleis med

Foto: Sidsel Jørgensen

Prøvde seg på krim Sidan bokdebuten i 1974 har det blitt mange bøker, både innanfor den skjønnlitterære og faglitterære sjangeren. Han har blitt påskjøna med fleire prisar, og mange av bøkene

hans har blitt omsette til andre språk. Men det er ikkje alle forsøka som har hatt livets rett.

– Eg prøvde meg på ein krim ein gong. Sidan eg har arbeidd mykje med kriminologi, tenkte eg at det var ein sjanger eg burde ha gode føresetnader for å lukkast med. Men etter å ha levert eit manusutkast til kona mi gjekk eksemplaret rett i peisen, ler han.

Det er ikkje berre kona som har verka inn på arbeidet og livet til Leer-Salvesen. Både mora og faren var teologar og ein ­naturleg inspirasjon for ein ung prest.

– I dei første arbeidsåra mine var eg kollega med mor mi. Ho var ein av dei aller første ­kvinnelege teologane i landet og har vore viktig for utviklinga mi, men det er også andre som eg set veldig høgt. Eg blei nyleg minna på éin i samband med at eg såg filmen Valkyrie, som handlar om attentatet mot Hitler. Ein av dei sentrale personane bak var Dietrich ­Bonhoeffer, som blei avretta 9. april 1945, e­ tter å ha sete fleire år i fengsel. Han gav ut mange bøker og artiklar om teologi og politikk samt tekster som var veldig modig å kritisere i posisjonen hans på den tida. Han er eit stort førebilete for meg når det gjeld fag.

i ein gamal treningsgjeng som har kome saman i over 20 år. Eg liker den forma for regelmessigheiter som det å vere i den same gruppa over lengre tid. Damer kan sitje og prate over ein kaffikopp, mens vi menn ofte møtest for å gjere ei aktivitet.

– Rett og slett multitasking? Det har jo de menn fått mykje kritikk for at de er dårlege til. Er det treningsrommet som er arenaen dykkar?

– Ja, det er vel eitt av dei områda der vi menn faktisk gjer fleire ting samtidig. Eg tykkjer det er veldig fint å møtast, løfte vekter, få sveitta litt og prate samtidig. Det gjorde eg ilag med dei innsette då eg arbeidde som fengselsprest òg, noko eg tykte var veldig fint. Det er noko leikent over det heile som eg liker veldig godt.

– Apropos leiken. Du fyller jo 60 år dette året. Kor gamal føler du deg?

– Eg kjenner meg nokså trygg på min eigen alder. Inst inne i kvar ein mann finst det ein liten gut som vil ut og leike, så eg håper ikkje eg mistar den leikne delen av meg sjølv.

For meg betyr det å vere leiken så mangt.

Eg leiker meg med å lage mat, gå i symjehallen med eit barnebarn og gjere ting med menneske som eg er glad i.

P o r t r e tt e t

– Når du ser tilbake på karrieren din, kva har gitt deg mest glede?

– Kvar julaftan held eg midnattsmesse i mellomalder­kyrkja i Oddernes. Det har eg gjort i tjue år, og det er veldig spesielt og viktig for meg. Det er også svært gledeleg å få brev frå lesande barn og vaksne som fortel at ei av bøkene mine har gjort inntrykk. Elles er jo dei største gledene veldig ofte private. Det gjeld jo også de største sorgene.

TEFT 19

P o r t r e tt e t Foto: Sidsel Jørgensen

Norvegr Noregs historie i fire bind, utgitte på ­Aschehoug forlag hausten 2011.

Redaktør og forfattar av fyrste bind (fram til 1400): Professor Hans Jacob ­Orning, Historisk institutt, Høgskulen i Volda.

Forfattar av andre bind (1400-1840): Førsteamanuens Magne Njåstad, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU Forfattar av tredje (1840-1914) og fjerde bind (etter 1914): Professor May-Brith ­Ohman Nielsen, Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder.

Paul Leer-Salvesen (fødd 31. ­oktober 1951 i Oslo) er teolog, professor, sakprosaforfattar og barne- og ungdomsbokforfattar, ­busett i Kristiansand.

Han voks opp som presteson i Bergen og på Sunnmøre og har budd i Kristiansand sidan han var 15 år gamal. Han er cand.theol. frå Universitetet i Oslo, 1976, og dr.philos frå juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, 1991. Han er no professor ved Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder, og har tidlegare arbeidd mellom anna som fengselsprest og journalist.

Han har skrive 25 barne- og ungdomsbøker, 2 romanar for vaksne og 25 fagbøker.

Han fekk Riksmålforbundet sin barne- og ungdomsbokpris i 1993 og Skolebibliotekarforeningen sin litteraturpris i 1996. Fleire av bøkene hans er omsette.

Kjelde: Wikipedia.no

20 TEFT

Foto: Privat

– Den vakraste noregshistoria Historia blir skriven på nytt. Det er ikkje noko nytt i det. Det blir forska i historie og skriven historie for at vi skal forstå oss sjølv og samfunnet betre, ikkje for at vi skal få eit «riktigare» bilete av fortida. Kvar nye generasjon historikarar ser på faget sitt nye måtar. Dessutan har historiebøker eit stort publikum. Med jamne mellomrom utgir derfor norske forlag noregs­ historia på nytt.

– Aschehougs nye noregshistorie, Norvegr, er skriven av ein ny generasjon forfattarar, for ein ny generasjon lesarar, sa forlagsredaktør Mads Nygaard då historieverket blei lansert 8. september.

Verket er møtt med stor interesse og stort sett svært gode kritikkar i pressa etter lanseringa.

Bøkene er designa av Per Spook og arkitekt- og designselskapet Snøhetta.

Designen har fått mykje merksemd. Aage Borchgrevinks omtale i Aftenposten har fått overskrifta Norgeshistorie på boks – Solid julegavepotensial: Norges historie i en boks med fire bind i lekker design. Kåre Lunden skriv i Klassekampen at «formgjeving, omslag, ­illustrasjonar, papir og trykk gjev langt den vakraste norgeshistoria til no».

Men det er også professor Kåre Lunden som har gitt uttrykk for mest kritiske haldningar til det nye historieverket. I omtalen sin i Klassekampen 17. september, der han vurderer dei to fyrste binda, skriv han at bøkene sine skildringar av individet og lokalsamfunnet sin ­vesentlege verdi i mellomalderen ikkje kan forklare korleis vi har fått samfunnet vi har no.

Ei tydelegare skildring av «statsnivået» i samfunnet er nødvendig for å forstå dei historiske årsakene til utviklinga av Noreg som samfunn.

Professor Øyvind Thomassen omtaler UiA-professor May-Brith Ohman Nielsens to bind i Klassekampen same dag. Han er tydeleg meir fornøgd. Han avsluttar meldinga si med – Dette er godt skrive, perspektivrikt og opplysande lesing. Kva meir kan ein eigentleg forlange? God lesing!

Ein annan nestor i historiefaget, professor Hans Fredrik Dahl skriv i Dagbladet at bind 1 har «en viss nordnorsk forkjærlighet», bind 2 «en forankring i Trøndelag», og bind 3 og 4 er «mildt ­Sørlandsrettet».

– Og med godt resultat! skriv Dahl.

– Den framstillingen hun (dvs. May-Brith Ohman Nielsen) gir, av arbeidsliv, kommunikasjoner, sosialpolitikk og kultur, er virkelig flott, historieskriving på sitt beste. Disse 40 sidene danner en verdig avslutning av verket om helhet – dets ambisjoner, perspektiver og resultater, avsluttar Hans Fredrik Dahl omtalen sin med.

Disputerer på mobil kommunikasjon 10. november disputerte Yuanyuan Ma for ph.d-graden i IKT ved UiAs doktorgradsprogram i informasjons- og kommunikasjons­ teknologi (IKT). Hun er den åttende kandidaten som disputerer i dette ph.d-programmet.

Avhandlingen har tittelen «Broadband Wireless Communication Systems: Channel Modeling and System Performance Analysis».

Forskningen konsentrerer seg om å bidra til å løse problemer dagens mobile bredbåndkommunikasjon møter, som eksempelvis overføring av store datamengder også på lite tilgjengelige steder, eller begrenset tilgjengelighet av overføringssignaler.

Arbeidet har allerede resultert i en publisert og en antatt tidsskriftartikkel, samt 10 konferansepapers. Yuanyuan Ma arbeider nå i Oslo, der hun forsker på «MIMO channel modelling and physical layer aspects of MIMO-OFDMsystems».

Ved UiA var Yuanyuan Ma med i Mobile Communications Group ved Institutt for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ved Fakultet for teknologi og realfag.

TEFT 21

P o r t r e tt e t Foto: Sidsel Jørgensen

Norvegr Noregs historie i fire bind, utgitte på ­Aschehoug forlag hausten 2011.

Redaktør og forfattar av fyrste bind (fram til 1400): Professor Hans Jacob ­Orning, Historisk institutt, Høgskulen i Volda.

Forfattar av andre bind (1400-1840): Førsteamanuens Magne Njåstad, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU Forfattar av tredje (1840-1914) og fjerde bind (etter 1914): Professor May-Brith ­Ohman Nielsen, Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder.

Paul Leer-Salvesen (fødd 31. ­oktober 1951 i Oslo) er teolog, professor, sakprosaforfattar og barne- og ungdomsbokforfattar, ­busett i Kristiansand.

Han voks opp som presteson i Bergen og på Sunnmøre og har budd i Kristiansand sidan han var 15 år gamal. Han er cand.theol. frå Universitetet i Oslo, 1976, og dr.philos frå juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, 1991. Han er no professor ved Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder, og har tidlegare arbeidd mellom anna som fengselsprest og journalist.

Han har skrive 25 barne- og ungdomsbøker, 2 romanar for vaksne og 25 fagbøker.

Han fekk Riksmålforbundet sin barne- og ungdomsbokpris i 1993 og Skolebibliotekarforeningen sin litteraturpris i 1996. Fleire av bøkene hans er omsette.

Kjelde: Wikipedia.no

20 TEFT

Foto: Privat

– Den vakraste noregshistoria Historia blir skriven på nytt. Det er ikkje noko nytt i det. Det blir forska i historie og skriven historie for at vi skal forstå oss sjølv og samfunnet betre, ikkje for at vi skal få eit «riktigare» bilete av fortida. Kvar nye generasjon historikarar ser på faget sitt nye måtar. Dessutan har historiebøker eit stort publikum. Med jamne mellomrom utgir derfor norske forlag noregs­ historia på nytt.

– Aschehougs nye noregshistorie, Norvegr, er skriven av ein ny generasjon forfattarar, for ein ny generasjon lesarar, sa forlagsredaktør Mads Nygaard då historieverket blei lansert 8. september.

Verket er møtt med stor interesse og stort sett svært gode kritikkar i pressa etter lanseringa.

Bøkene er designa av Per Spook og arkitekt- og designselskapet Snøhetta.

Designen har fått mykje merksemd. Aage Borchgrevinks omtale i Aftenposten har fått overskrifta Norgeshistorie på boks – Solid julegavepotensial: Norges historie i en boks med fire bind i lekker design. Kåre Lunden skriv i Klassekampen at «formgjeving, omslag, ­illustrasjonar, papir og trykk gjev langt den vakraste norgeshistoria til no».

Men det er også professor Kåre Lunden som har gitt uttrykk for mest kritiske haldningar til det nye historieverket. I omtalen sin i Klassekampen 17. september, der han vurderer dei to fyrste binda, skriv han at bøkene sine skildringar av individet og lokalsamfunnet sin ­vesentlege verdi i mellomalderen ikkje kan forklare korleis vi har fått samfunnet vi har no.

Ei tydelegare skildring av «statsnivået» i samfunnet er nødvendig for å forstå dei historiske årsakene til utviklinga av Noreg som samfunn.

Professor Øyvind Thomassen omtaler UiA-professor May-Brith Ohman Nielsens to bind i Klassekampen same dag. Han er tydeleg meir fornøgd. Han avsluttar meldinga si med – Dette er godt skrive, perspektivrikt og opplysande lesing. Kva meir kan ein eigentleg forlange? God lesing!

Ein annan nestor i historiefaget, professor Hans Fredrik Dahl skriv i Dagbladet at bind 1 har «en viss nordnorsk forkjærlighet», bind 2 «en forankring i Trøndelag», og bind 3 og 4 er «mildt ­Sørlandsrettet».

– Og med godt resultat! skriv Dahl.

– Den framstillingen hun (dvs. May-Brith Ohman Nielsen) gir, av arbeidsliv, kommunikasjoner, sosialpolitikk og kultur, er virkelig flott, historieskriving på sitt beste. Disse 40 sidene danner en verdig avslutning av verket om helhet – dets ambisjoner, perspektiver og resultater, avsluttar Hans Fredrik Dahl omtalen sin med.

Disputerer på mobil kommunikasjon 10. november disputerte Yuanyuan Ma for ph.d-graden i IKT ved UiAs doktorgradsprogram i informasjons- og kommunikasjons­ teknologi (IKT). Hun er den åttende kandidaten som disputerer i dette ph.d-programmet.

Avhandlingen har tittelen «Broadband Wireless Communication Systems: Channel Modeling and System Performance Analysis».

Forskningen konsentrerer seg om å bidra til å løse problemer dagens mobile bredbåndkommunikasjon møter, som eksempelvis overføring av store datamengder også på lite tilgjengelige steder, eller begrenset tilgjengelighet av overføringssignaler.

Arbeidet har allerede resultert i en publisert og en antatt tidsskriftartikkel, samt 10 konferansepapers. Yuanyuan Ma arbeider nå i Oslo, der hun forsker på «MIMO channel modelling and physical layer aspects of MIMO-OFDMsystems».

Ved UiA var Yuanyuan Ma med i Mobile Communications Group ved Institutt for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ved Fakultet for teknologi og realfag.

TEFT 21

B a r n o g o v e r v e k t

Barn og overvekt

Skole-sykling bremser overvekt Barn og unge som sykler til skolen har mindre sannsynlighet for å bli overvektige enn de som går eller tar bussen.

Av Christina Fjellstad

Foto: Sidsel Jørgensen 22 TEFT

Det viser en ny studie som er utført av ansatte ved UiA i samarbeid med Erasmus-universitetet i Rotterdam, og som nylig er publisert i tidsskriftet International Journal of Pediatric Obesity.

Studien ble gjort over en periode på to år ved 12 ungdomsskoler i Kristiansand og 16 i Rotterdam, i perioden 2004 – 2008. Formålet var å undersøke de langsiktige sammenhengene mellom sykling til skolen og vekt.

– Disse byene ble valgt fordi det her er vanlig å sykle til skolen. Resultatet viser en økning i antall overvektige blant ungdomsskolelever som slutter å sykle til skolen. De som syklet hadde mindre sannsynlighet for å bli over­ vektige enn både de som tok buss, kjørte eller gikk, forklarer professor i folkehelsevitenskap, Elling Bere, som sammen med professor Stephen Seiler står bak UiAs bidrag i studien.

Merkbar vektøkning Elevene ble delt inn i fire kategorier; de som ikke syklet i det hele tatt, de som startet å sykle, de som sluttet å sykle, og de som fortsatte å sykle gjennom hele perioden. Høyde og vekt ble målt på begynnelsen og slutten av undersøkelsen, og overvekt ble definert ut fra kroppsmasseindeks (KMI), som er vekt delt på høyde ganger høyde. I følge verdens helseorganisasjon, anses KMI på mellom 18,5 og 24,9 som normalvektig hos voksne. Resultatene viste klare vektforskjeller mellom de som syklet og de som ikke gjorde det.

– De som sluttet å sykle i løpet av den tiden studiet varte, hadde større sannsynlighet for overvekt ved andre måling, mens de som fortsatte å sykle i hele perioden hadde mindre sannsynlighet for overvekt enn alle de tre andre kategoriene. Det som er interessant er at vektøkning i de to byene var like høy.

I Kristian­sand økte andelen overvektige fra 9% til 17% blant de som sluttet å sykle, mens tilsvarende i Rotterdam var fra 11% til 19%.

Til sammenligning hadde de andre gruppene liten endring i andelen overvektige, forklarer Bere.

TEFT 23

B a r n o g o v e r v e k t

Barn og overvekt

Skole-sykling bremser overvekt Barn og unge som sykler til skolen har mindre sannsynlighet for å bli overvektige enn de som går eller tar bussen.

Av Christina Fjellstad

Foto: Sidsel Jørgensen 22 TEFT

Det viser en ny studie som er utført av ansatte ved UiA i samarbeid med Erasmus-universitetet i Rotterdam, og som nylig er publisert i tidsskriftet International Journal of Pediatric Obesity.

Studien ble gjort over en periode på to år ved 12 ungdomsskoler i Kristiansand og 16 i Rotterdam, i perioden 2004 – 2008. Formålet var å undersøke de langsiktige sammenhengene mellom sykling til skolen og vekt.

– Disse byene ble valgt fordi det her er vanlig å sykle til skolen. Resultatet viser en økning i antall overvektige blant ungdomsskolelever som slutter å sykle til skolen. De som syklet hadde mindre sannsynlighet for å bli over­ vektige enn både de som tok buss, kjørte eller gikk, forklarer professor i folkehelsevitenskap, Elling Bere, som sammen med professor Stephen Seiler står bak UiAs bidrag i studien.

Merkbar vektøkning Elevene ble delt inn i fire kategorier; de som ikke syklet i det hele tatt, de som startet å sykle, de som sluttet å sykle, og de som fortsatte å sykle gjennom hele perioden. Høyde og vekt ble målt på begynnelsen og slutten av undersøkelsen, og overvekt ble definert ut fra kroppsmasseindeks (KMI), som er vekt delt på høyde ganger høyde. I følge verdens helseorganisasjon, anses KMI på mellom 18,5 og 24,9 som normalvektig hos voksne. Resultatene viste klare vektforskjeller mellom de som syklet og de som ikke gjorde det.

– De som sluttet å sykle i løpet av den tiden studiet varte, hadde større sannsynlighet for overvekt ved andre måling, mens de som fortsatte å sykle i hele perioden hadde mindre sannsynlighet for overvekt enn alle de tre andre kategoriene. Det som er interessant er at vektøkning i de to byene var like høy.

I Kristian­sand økte andelen overvektige fra 9% til 17% blant de som sluttet å sykle, mens tilsvarende i Rotterdam var fra 11% til 19%.

Til sammenligning hadde de andre gruppene liten endring i andelen overvektige, forklarer Bere.

TEFT 23

Barns musikkopplevelser

Barn og overvekt

Overvekt hos barn og unge • Det har vært en jevn økning i andelen barn med overvekt og fedme de siste 30 årene • I 2010 hadde 17 prosent av guttene og 22 prosent av jentene i tredje klasse i Norge (gjennomsnitt 8,3 år) overvekt eller fedme. Under seks prosent av jenter og gutter i denne aldersgruppen har fedme, henholdsvis ca 5 prosent av guttene og 3 prosent av jentene • 13-14 prosent av tenåringer i 15-16-årsalderen har overvekt eller fedme (2005) Andelen med fedme var cirka fire prosent blant gutter og én prosent blant jenter.

• Etter treårsalderen er fedme hos barn forbundet med økt risiko for fedme i voksen alder. Risikoen øker med stigende alder, og er enda større hvis en eller begge foreldre har fedme.

• I voksen alder er fedme forbundet med ulike følgesykdommer, særlig hjerte- og karsykdommer og stoffskifteproblemer • Som en del av WHOs kartlegging av overvekt og fedme blant europeiske barn, ble barnevekststudien gjennomført i et utvalg tredjeklasser over hele landet i 2008 og 2010. Studien skal gjentas i 2012. Kartleggingen skal foregå i 20 land. Tall fra Folkehelseinstituttets undersøkelse i 2010 viser at tredjeklassingene i gjennomsnitt veide 300 gram mer enn i 2008.

Kilde: Folkehelseinstituttet

All aktivitet er positiv Undersøkelsen til Bere og Seiler skiller seg fra tidligere undersøkelser ved at den separerer de som går fra de som sykler. Tidligere studier innen samme fagfelt har ikke gjort denne distinksjonen, og har heller ikke kunnet påvise noen sammenheng mellom aktiv transport og overvekt. Bere og Seilers funn kan altså tyde på at det å gå til skolen ikke har samme positive effekt på vektutviklingen som det å sykle til skolen.

– Først fremst er det viktig å understreke at all aktivitet er positiv. Dersom valg av transportmiddel står mellom det å gå eller å kjøre bil, er det selvfølgelig bedre å gå. Likevel har dette såpass lav intensitet at det ikke nødvendigvis bidrar til bedre helse for allerede friske og sunne barn og unge. Sykling er en mer energikrevende aktivitet som gjør at man forbrenner mer. Dette kan være med å forklare funnene i undersøkelsen. Vi må heller ikke glemme at både det å gå og det å sykle er langt bedre for miljøet vårt enn det er å kjøre bil, sier Bere.

Sammensatte årsaker I følge folkehelseinstituttet har overvekt blant barn og unge økt betraktelig de siste 30 årene som et resultat av ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk. Likevel er det mange biologiske og psykologiske forhold som kan påvirke energiregnskapet, slik som for eksempel arv. Bere understreker at undersøkelsen alene ikke gir svar på årsaken til overvekt hos de undersøkte ungdommene. Men han mener klart at funnene bidrar til en bedre forståelse av hva som kan være viktig for å reversere overvektsepidemien.

– Det kan jo for eksempel ligge ukjente årsaker til grunn for at enkelte elever ­slutter å sykle.

Slike faktorer kan også være med å forklare vektøkningen. Videre kan det tenktes at ­elevene som fortsatte å sykle har et sunnere kosthold eller en mer aktiv livsstil generelt. ­Andre undersøkelser har også vist at både ­vekten og helserelaterte atferder henger sammen med for eksempel sosioøkonomisk status, så det er vanskelig å vise noen klar årsakssammenheng her, forklarer Bere.

Dypdykk i barnas musikk­ univers

Fedmefremmende samfunn Selv benytter Bere sykkelen som fremkomstmiddel i hverdagen, og er en ivrig forkjemper for aktiv transport. Han mener forskning på dette området er mer aktuelt enn noensinne.

– Vi lever i et fedmefremmende samfunn som gjør denne forskningen ekstra viktig.

I tidligere tider måtte man bruke energi for å komme dit man skulle og for eksempel å skaffe seg mat. I dag trenger man ikke det.

Mange sitter hele dagen og kjører til jobb og andre aktiviteter. Dette får konsekvenser for helsen vår, sier han – Det som er viktig med denne undersøkelsen, er jo nettopp at den viser de negative konsekvensene av å slutte med en fysisk aktivitet.

Denne undersøkelsen er en liten bit i et stort puslespill, og det er flere undersøkelser som nå peker i samme retning. Dette kan hjelpe oss å forhindre og forebygge fedme i fremtiden, og dermed også forekomsten av livsstilssykdommer, slik som hjerte- og karsykdommer.

Vi bør jobbe aktivt for å promotere aktiv transport. Det er viktig at folk ikke slutter å sykle, sier Elling Bere.

Tony Valberg har under­ søkt hvordan man skaper musikk for barn, og har funnet at det finnes ­metoder for å gi de gode kunstopplevelser, helt ned i spedbarnsalder.

Av Maria Kristine Myrvoll

SPØRRRENDE: – Jeg forsøker å belyse hvilke muligheter som åpner seg for barn og musikk, dersom musikken blir tolket først og fremst som et relasjonelt fenomen, sier Tony Walberg. Foto: Sidsel Jørgensen 24 TEFT

TEFT 25

Barns musikkopplevelser

Barn og overvekt

Overvekt hos barn og unge • Det har vært en jevn økning i andelen barn med overvekt og fedme de siste 30 årene • I 2010 hadde 17 prosent av guttene og 22 prosent av jentene i tredje klasse i Norge (gjennomsnitt 8,3 år) overvekt eller fedme. Under seks prosent av jenter og gutter i denne aldersgruppen har fedme, henholdsvis ca 5 prosent av guttene og 3 prosent av jentene • 13-14 prosent av tenåringer i 15-16-årsalderen har overvekt eller fedme (2005) Andelen med fedme var cirka fire prosent blant gutter og én prosent blant jenter.

• Etter treårsalderen er fedme hos barn forbundet med økt risiko for fedme i voksen alder. Risikoen øker med stigende alder, og er enda større hvis en eller begge foreldre har fedme.

• I voksen alder er fedme forbundet med ulike følgesykdommer, særlig hjerte- og karsykdommer og stoffskifteproblemer • Som en del av WHOs kartlegging av overvekt og fedme blant europeiske barn, ble barnevekststudien gjennomført i et utvalg tredjeklasser over hele landet i 2008 og 2010. Studien skal gjentas i 2012. Kartleggingen skal foregå i 20 land. Tall fra Folkehelseinstituttets undersøkelse i 2010 viser at tredjeklassingene i gjennomsnitt veide 300 gram mer enn i 2008.

Kilde: Folkehelseinstituttet

All aktivitet er positiv Undersøkelsen til Bere og Seiler skiller seg fra tidligere undersøkelser ved at den separerer de som går fra de som sykler. Tidligere studier innen samme fagfelt har ikke gjort denne distinksjonen, og har heller ikke kunnet påvise noen sammenheng mellom aktiv transport og overvekt. Bere og Seilers funn kan altså tyde på at det å gå til skolen ikke har samme positive effekt på vektutviklingen som det å sykle til skolen.

– Først fremst er det viktig å understreke at all aktivitet er positiv. Dersom valg av transportmiddel står mellom det å gå eller å kjøre bil, er det selvfølgelig bedre å gå. Likevel har dette såpass lav intensitet at det ikke nødvendigvis bidrar til bedre helse for allerede friske og sunne barn og unge. Sykling er en mer energikrevende aktivitet som gjør at man forbrenner mer. Dette kan være med å forklare funnene i undersøkelsen. Vi må heller ikke glemme at både det å gå og det å sykle er langt bedre for miljøet vårt enn det er å kjøre bil, sier Bere.

Sammensatte årsaker I følge folkehelseinstituttet har overvekt blant barn og unge økt betraktelig de siste 30 årene som et resultat av ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk. Likevel er det mange biologiske og psykologiske forhold som kan påvirke energiregnskapet, slik som for eksempel arv. Bere understreker at undersøkelsen alene ikke gir svar på årsaken til overvekt hos de undersøkte ungdommene. Men han mener klart at funnene bidrar til en bedre forståelse av hva som kan være viktig for å reversere overvektsepidemien.

– Det kan jo for eksempel ligge ukjente årsaker til grunn for at enkelte elever ­slutter å sykle.

Slike faktorer kan også være med å forklare vektøkningen. Videre kan det tenktes at ­elevene som fortsatte å sykle har et sunnere kosthold eller en mer aktiv livsstil generelt. ­Andre undersøkelser har også vist at både ­vekten og helserelaterte atferder henger sammen med for eksempel sosioøkonomisk status, så det er vanskelig å vise noen klar årsakssammenheng her, forklarer Bere.

Dypdykk i barnas musikk­ univers

Fedmefremmende samfunn Selv benytter Bere sykkelen som fremkomstmiddel i hverdagen, og er en ivrig forkjemper for aktiv transport. Han mener forskning på dette området er mer aktuelt enn noensinne.

– Vi lever i et fedmefremmende samfunn som gjør denne forskningen ekstra viktig.

I tidligere tider måtte man bruke energi for å komme dit man skulle og for eksempel å skaffe seg mat. I dag trenger man ikke det.

Mange sitter hele dagen og kjører til jobb og andre aktiviteter. Dette får konsekvenser for helsen vår, sier han – Det som er viktig med denne undersøkelsen, er jo nettopp at den viser de negative konsekvensene av å slutte med en fysisk aktivitet.

Denne undersøkelsen er en liten bit i et stort puslespill, og det er flere undersøkelser som nå peker i samme retning. Dette kan hjelpe oss å forhindre og forebygge fedme i fremtiden, og dermed også forekomsten av livsstilssykdommer, slik som hjerte- og karsykdommer.

Vi bør jobbe aktivt for å promotere aktiv transport. Det er viktig at folk ikke slutter å sykle, sier Elling Bere.

Tony Valberg har under­ søkt hvordan man skaper musikk for barn, og har funnet at det finnes ­metoder for å gi de gode kunstopplevelser, helt ned i spedbarnsalder.

Av Maria Kristine Myrvoll

SPØRRRENDE: – Jeg forsøker å belyse hvilke muligheter som åpner seg for barn og musikk, dersom musikken blir tolket først og fremst som et relasjonelt fenomen, sier Tony Walberg. Foto: Sidsel Jørgensen 24 TEFT

TEFT 25

Barns musikkopplevelser

te m a • x x x x

Hvem: Tony Valberg Yrke: Førsteamanuensis ved Institutt for musikk Aktuell med: Disputert for den filosofiske doktorgrad (fil. dr.) ved Gøteborgs universitet med avhandlingen En relasjonell musikkestetikk – Barn på orkesterselskapenes konserter

26 TEFT

Barns opplevelse av musikk Samtidig som Superdalang var godt i gang, fikk ymfoniorkestrene i hele Skandinavia politiske pålegg om å intensivere arbeid med barnekonserter, og slik ble det også at orkesteret i Kristian­sand ble en viktig samarbeidspartner for Valberg. Det var fra dette arbeidet Superdalang ble utviklet i et nytt felt.

I sin doktorgrad med tittelen «En relasjonell musikkestetikk – Barn på orkesterselskapenes konserter» har han bidratt med teori og fagterminologi til feltet musikk og barn.

– Symfoniorkestrene har nemlig tatt mål av seg til å møte barn som publikummere i snart 100 år, men måten man kommuniserer med barn på i musikalsk sammenheng, har endret seg betraktelig, sier Valberg.

Innad i orkester-miljøet har satsningen mot barn tidvis blitt oppfattet som noe som ligger på siden av deres egentlige mandat.

Målet med avhandlingen har vært å se hvordan de kan lykkes med å nå ut til et nytt publikum, og ­mulighetene for at barnekonsertene kan vinne legitimitet og bli en fullverdig del av ­orkestrenes identitet. I tillegg har Valberg drøftet forestillingen om barns opplevelse av kunst.

Stor aktivitet med barnekonserter på 1920-tallet Har du funnet noe underveis i arbeidet som har overrasket deg?

– Da jeg undersøkte historikken til barneorkestrene så jeg at Filharmonisk Selskap i Oslo holdt konserter for over 30 000 barn i sin 1920/21 sesong. Til sammenligning har

trene og arbeiderbevegelsen sluttet seg til.

I arbeidet var det interessant for Valberg å se den samstemthet mot småborgerlig, lettbente «skitt»-kultur, «dusinfabrikerte dikning», «rusdrikk» og «synkoperte rytmer» som kom til utrykk i skrifter både fra Arbeidernes opplysnings­forbund og Filharmonisk Selskap på 1930 tallet. Dannelsesidealene i den unge nasjonalstaten la grunnen for konserter der barna innledningsvis fikk innføring i musikkens form, komponisten, tiden verket ble skapt i og råd om riktig lyttemåte. Valberg forteller at musikken var hentet fra den musikalske ­kanon, enkle og melodiøse verk fra komponister som Grieg og Svendsen.

Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Sidsel Jørgensen

På vei til konsert for å se sin egen sønn spille med Honningbarna på Rockefeller, tar Valberg seg tid til å snakke om avhandlingen han nylig disputerte med. Det er neppe noe tilfeldighet at sønnen Edvard har endt opp som vokalist i punkbandet fra Kristiansand. Musikken har alltid vært en stor del av Valbergs liv, og denne lidenskapen har gått i arv. Valberg er utdannet innen den klassiske skolen, men var også i mange år rockemusiker.

Som frontfigur var Valberg fascinert av måten bandet kommuniserte med publikum på under konsertene, den følelsen av relasjon og felleskap som oppstod og som var forankret i musikken.

– Det er også det jeg snakker om i forskningen min i dag. Jeg forsøker å belyse hvilke muligheter som åpner seg, ikke minst i forhold til barn og musikk, dersom musikken blir tolket først og fremst som et relasjonelt fenomen.

Da 40-årsdagen nærmet seg, bestemte han seg for å legge rockebiten av karrieren på hylla.

Han arbeidet da som musikkterapeut, og startet samtidig et arbeid med å utvikle konserter for barn, i alle sjangre, og slik ble Superdalang til på 90-tallet.

– Det så kanskje noe uvanlig ut at en rocker dukket opp i barnehagen, men selv opplevde jeg det kun som å fortsette med det samme, nemlig å utforske forholdet mellom musikk og relasjon. Det som særlig kjennetegnet Superdalangs produksjoner var forsøkene på å stille til skue nye konsertformer som balanserte kvalitetene ved å spille for og spille sammen med publikum.

orkesteret årlig ca. 8000 barn som publikummere i dag. Det til tider betydelige arbeidet som orkestrene gjennom sin historie har lagt ned i å spille konserter for barn og unge må sies å være underkommunisert. Kanskje har barnekonsertene ikke falt inn i den kunstforankrede identitetsberetning som orkestrene har villet vise seg med?

Det oppsiktsvekkende høye tallet handlet også om større samfunnsmessige trender.

Det fantes en entusiasme rundt tanken om dannelse og en nasjonal enhetskultur som både dannelsesborgerskapet rundt orkes-

Endring med postmodernismen Sammen med det postmoderne kom også nye måter å tilnærme seg barnekonsertene.

Valberg har gjort en analyse av samtlige norske barne- og ungdomskonserter i perioden 20012005 og finner at barnekonsertene fremtrer med bestandige sjangerkjennetegn som skiller dem både fra de tradisjonelle abonnementskonsertene og barnekonsertene i Storbritannia og på Kontinentet. For eksempel er de ofte flermediale, en konsert kunne være kombinert med dukketeater. Dessuten var de preget av dialog og samhandling mellom scene og sal. Ideologisk er fokuset flyttet fra ideen om konserten som et dannelsesprosjekt til ideen om at barn skal få en god konsertopplevelse på linje med andre publikumsgrupper.

Med postmodernismen ble også forestillingen om det relasjonelle styrket, hvorledes intersubjektiv utveksling av tegn bestemmer TEFT 27

Barns musikkopplevelser

te m a • x x x x

Hvem: Tony Valberg Yrke: Førsteamanuensis ved Institutt for musikk Aktuell med: Disputert for den filosofiske doktorgrad (fil. dr.) ved Gøteborgs universitet med avhandlingen En relasjonell musikkestetikk – Barn på orkesterselskapenes konserter

26 TEFT

Barns opplevelse av musikk Samtidig som Superdalang var godt i gang, fikk ymfoniorkestrene i hele Skandinavia politiske pålegg om å intensivere arbeid med barnekonserter, og slik ble det også at orkesteret i Kristian­sand ble en viktig samarbeidspartner for Valberg. Det var fra dette arbeidet Superdalang ble utviklet i et nytt felt.

I sin doktorgrad med tittelen «En relasjonell musikkestetikk – Barn på orkesterselskapenes konserter» har han bidratt med teori og fagterminologi til feltet musikk og barn.

– Symfoniorkestrene har nemlig tatt mål av seg til å møte barn som publikummere i snart 100 år, men måten man kommuniserer med barn på i musikalsk sammenheng, har endret seg betraktelig, sier Valberg.

Innad i orkester-miljøet har satsningen mot barn tidvis blitt oppfattet som noe som ligger på siden av deres egentlige mandat.

Målet med avhandlingen har vært å se hvordan de kan lykkes med å nå ut til et nytt publikum, og ­mulighetene for at barnekonsertene kan vinne legitimitet og bli en fullverdig del av ­orkestrenes identitet. I tillegg har Valberg drøftet forestillingen om barns opplevelse av kunst.

Stor aktivitet med barnekonserter på 1920-tallet Har du funnet noe underveis i arbeidet som har overrasket deg?

– Da jeg undersøkte historikken til barneorkestrene så jeg at Filharmonisk Selskap i Oslo holdt konserter for over 30 000 barn i sin 1920/21 sesong. Til sammenligning har

trene og arbeiderbevegelsen sluttet seg til.

I arbeidet var det interessant for Valberg å se den samstemthet mot småborgerlig, lettbente «skitt»-kultur, «dusinfabrikerte dikning», «rusdrikk» og «synkoperte rytmer» som kom til utrykk i skrifter både fra Arbeidernes opplysnings­forbund og Filharmonisk Selskap på 1930 tallet. Dannelsesidealene i den unge nasjonalstaten la grunnen for konserter der barna innledningsvis fikk innføring i musikkens form, komponisten, tiden verket ble skapt i og råd om riktig lyttemåte. Valberg forteller at musikken var hentet fra den musikalske ­kanon, enkle og melodiøse verk fra komponister som Grieg og Svendsen.

Foto: Sidsel Jørgensen

Foto: Sidsel Jørgensen

På vei til konsert for å se sin egen sønn spille med Honningbarna på Rockefeller, tar Valberg seg tid til å snakke om avhandlingen han nylig disputerte med. Det er neppe noe tilfeldighet at sønnen Edvard har endt opp som vokalist i punkbandet fra Kristiansand. Musikken har alltid vært en stor del av Valbergs liv, og denne lidenskapen har gått i arv. Valberg er utdannet innen den klassiske skolen, men var også i mange år rockemusiker.

Som frontfigur var Valberg fascinert av måten bandet kommuniserte med publikum på under konsertene, den følelsen av relasjon og felleskap som oppstod og som var forankret i musikken.

– Det er også det jeg snakker om i forskningen min i dag. Jeg forsøker å belyse hvilke muligheter som åpner seg, ikke minst i forhold til barn og musikk, dersom musikken blir tolket først og fremst som et relasjonelt fenomen.

Da 40-årsdagen nærmet seg, bestemte han seg for å legge rockebiten av karrieren på hylla.

Han arbeidet da som musikkterapeut, og startet samtidig et arbeid med å utvikle konserter for barn, i alle sjangre, og slik ble Superdalang til på 90-tallet.

– Det så kanskje noe uvanlig ut at en rocker dukket opp i barnehagen, men selv opplevde jeg det kun som å fortsette med det samme, nemlig å utforske forholdet mellom musikk og relasjon. Det som særlig kjennetegnet Superdalangs produksjoner var forsøkene på å stille til skue nye konsertformer som balanserte kvalitetene ved å spille for og spille sammen med publikum.

orkesteret årlig ca. 8000 barn som publikummere i dag. Det til tider betydelige arbeidet som orkestrene gjennom sin historie har lagt ned i å spille konserter for barn og unge må sies å være underkommunisert. Kanskje har barnekonsertene ikke falt inn i den kunstforankrede identitetsberetning som orkestrene har villet vise seg med?

Det oppsiktsvekkende høye tallet handlet også om større samfunnsmessige trender.

Det fantes en entusiasme rundt tanken om dannelse og en nasjonal enhetskultur som både dannelsesborgerskapet rundt orkes-

Endring med postmodernismen Sammen med det postmoderne kom også nye måter å tilnærme seg barnekonsertene.

Valberg har gjort en analyse av samtlige norske barne- og ungdomskonserter i perioden 20012005 og finner at barnekonsertene fremtrer med bestandige sjangerkjennetegn som skiller dem både fra de tradisjonelle abonnementskonsertene og barnekonsertene i Storbritannia og på Kontinentet. For eksempel er de ofte flermediale, en konsert kunne være kombinert med dukketeater. Dessuten var de preget av dialog og samhandling mellom scene og sal. Ideologisk er fokuset flyttet fra ideen om konserten som et dannelsesprosjekt til ideen om at barn skal få en god konsertopplevelse på linje med andre publikumsgrupper.

Med postmodernismen ble også forestillingen om det relasjonelle styrket, hvorledes intersubjektiv utveksling av tegn bestemmer TEFT 27

Barns musikkopplevelser

Med kunst som forskningsfelt Ved å produsere fire egne konserter som følger ved avhandlingen som en DVD, har Valberg hatt mulighet til å skaffe seg førstehånds ­erfaringer innen feltet.

– Hvordan var det å forske på noe så lite håndfast som kunst?

– Det byr selvfølgelig på metodiske utfordringer. Men kunstneren og forskeren er også knyttet nært sammen. Begge inntar eksilperspektivet. Jeg har fra jeg var ganske liten følt meg litt annerledes, til tross for at jeg er en ganske alminnelig mann. Når jeg har forsøkt å finne

28 TEFT

meg en plass i samfunnsveven har jeg sikkert lett etter arenaer der utenforskapet er det ­mandat virksomheten er forankret i. Kunsten og forskningen er skjenket et slikt mandat for sitt blikk utenfra. Så til alle som føler seg litt utafor er det bare å si: forsett med det, du er på rett veg, sier Valberg med en god latter.

– Hva skal til for at barn skal kunne ha en god kunstopplevelse?

– Det er et viktig spørsmål, for det ville være forhastet å trekke slutningen at når vi kan forsvare forestillingen om barns kunstopplevelse, så er det bare å spille Schönbegs «Verklärte Nacht» og så vil det skje noe magisk i barnet. Det kan vi ikke ta for gitt.

Barn har en noe ­annerledes lyttestrategi enn voksne, med et særlig finstemt øre overfor klang, dynamikk, ­tempo og forholdet mellom musikk og ­bevegelse. Det bør vektlegges i det musikalske møtet med barn. Og dessuten er barns forventning til det relasjonelle sosiale samværet på konsert ganske annerledes enn det kutyme som den diskrete, borgelige væremåte på symfoniske konserter representerer. Barn ­etterspør andre deltagerstrategier enn de som er båret fram av det tradisjonelle konsert­publikummet til symfoniorkestrene.

Doktorgradsavhandlingen er ferdig, men det er fortsatt mye som foregår i Valbergs liv. Det siste året har han blant annet reist rundt sammen sønnen sin og Honningbarna, det av den enkle årsak at sønnen hans inntil nylig ikke var myndig. Han måtte ha «verge» på egne konserter. Valberg trives i grunnen med at scenen er overlatt til den yngre genera-

sjonen. Så kan han selv fokusere på å lære bort det han kan.

– Jeg har i etterkant av disputasen tenkt, hva nå? Skal jeg ta opp igjen tråden fra ting jeg ikke har hatt tid til på mange, mange år?

Men jeg så et Rolling Stones-program på NRK forleden. En kan ikke annet enn å la seg imponere av 67 år gamle Mick Jagger, han er fortsatt svigemors mareritt. Gud velsigne ham. Men samtidig kunne jeg ikke unngå å ­forstyrres av at prosjektet hans tilsynelatende var å være nesten like god som på begynnelsen av 1970-tallet, da han var som en konge. Både hans eget og ­publikums blikk var tilbakeskuende. Og det minte meg om at de fleste av mine helter la frem sine viktigste bidrag før de var tretti, slike som Stravinskij, Cage, Reed, Elvis, ­Einstein, jeg tør ikke tenke på Mozart og Haydn. Å søke bakover i sin egen historie virker hasardiøst, og å utvikle nye prosjekter er også det. Der har du livet i et nøtteskall! ­Kanskje det er refleksjon vi i «den gamle garde», for å ta til Honningbarnas terminologi, er best på. Vi har ervervet noe kunnskap, og stiller oss til tjeneste for de mange begavede studentene vi omgir oss med, sier Tony Valberg.

Foto: Jan Arve Olsen

våre forestillinger om menneskelige vilkår.

Samtidig som forskningen på siste halvdel av det 20. århundre erkjenner at spedbarn utvikler taus kunnskap gjennom et finmasket relasjonelt samspill med omgivelsene sine, får også forestillingen om hva kunst kan være et sterkt relasjonelt tilskudd gjennom den såkalte relasjonelle estetikken på slutten av 1990-tallet. Når kunst blir forstått som et felt for utveksling av relasjonelle gester, åpner det seg mulighet til å inkludere det intensjons­ søkende relasjonelle barnet i kunstdiskursen.

– Og at også barn få en opplevelse av kunstøyeblikket, at «en engel gikk gjennom rommet» som vi sier.

To av de filosofene som har vært med på å legge grunnen for et slikt paradigmeskifte er Theodor Adorno og Walter Benjamin.

Valberg forteller at å lese Adorno og Benjamin med barnets blikk, har kunnet åpne nye og viktige perspektiver på arbeidet deres.

te m a • x x x x

Håp ved gravens rand «Hva sier presten i en begravelse for å forkynne håp til pårørende som har mistet en av sine kjære?» Dette spørsmålet står sentralt i av handlingen til Bjarte Leer-Salvesen som disputerte for ph.d.-graden ved ved UiAs doktorgradsprogram i religion, etikk og samfunn fredag 4. november, med avhandlingen «Levende håp – en praktisk-teologisk analyse av 51 presters forkynnelse ved gravferd».

Analysen består både av minneordene om avdøde og den påfølgende andakten, og prestene som har skrevet materialet tjenestegjør i Oslo bispedømme og Agder og Telemark bispedømme.

I Norge velger det store flertall av befolkningen Den norske k­ irkes ordning for gravferd når de skal følge sine nærmeste til graven. ­Dette medfører at prester i begravelser forkynner evangeliet til et ­bredere lag av befolkningen enn de som kommer til en gudstjeneste søndag for­middag. Hva presten forkynner om Gud og mennesket i en begravelse, er dermed avgjørende for å få en moderne forståelse av hvordan det forkynnes i Den norske kirke.

Prestene har gjennomgående en relasjonell forkynnelse med vekt på forholdet mellom Gud og mennesker og forholdet enkeltmennesker i mellom. Sentrale elementer fra evangeliene, som Jesu død og oppstandelse, benyttes for å forkynne håp til de etterlatte. Og samtidig forkynnes det om Gud som velsigner enkeltmennesket og bærer det gjennom livet. Menneskelivet blir beskrevet som skjørt og døden som Guds og menneskets største fiende. Prestene løfter også frem et håp om et liv etter døden.

Bjarte Leer-Salvesen (f. 1978) arbeider som sokneprest i Dovre i NordGudbrandsdalen. Han er Cand. Philol. og teolog fra Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, og han var stipendiat ved UiA fra 2007 til 2010.

TEFT 29

Barns musikkopplevelser

Med kunst som forskningsfelt Ved å produsere fire egne konserter som følger ved avhandlingen som en DVD, har Valberg hatt mulighet til å skaffe seg førstehånds ­erfaringer innen feltet.

– Hvordan var det å forske på noe så lite håndfast som kunst?

– Det byr selvfølgelig på metodiske utfordringer. Men kunstneren og forskeren er også knyttet nært sammen. Begge inntar eksilperspektivet. Jeg har fra jeg var ganske liten følt meg litt annerledes, til tross for at jeg er en ganske alminnelig mann. Når jeg har forsøkt å finne

28 TEFT

meg en plass i samfunnsveven har jeg sikkert lett etter arenaer der utenforskapet er det ­mandat virksomheten er forankret i. Kunsten og forskningen er skjenket et slikt mandat for sitt blikk utenfra. Så til alle som føler seg litt utafor er det bare å si: forsett med det, du er på rett veg, sier Valberg med en god latter.

– Hva skal til for at barn skal kunne ha en god kunstopplevelse?

– Det er et viktig spørsmål, for det ville være forhastet å trekke slutningen at når vi kan forsvare forestillingen om barns kunstopplevelse, så er det bare å spille Schönbegs «Verklärte Nacht» og så vil det skje noe magisk i barnet. Det kan vi ikke ta for gitt.

Barn har en noe ­annerledes lyttestrategi enn voksne, med et særlig finstemt øre overfor klang, dynamikk, ­tempo og forholdet mellom musikk og ­bevegelse. Det bør vektlegges i det musikalske møtet med barn. Og dessuten er barns forventning til det relasjonelle sosiale samværet på konsert ganske annerledes enn det kutyme som den diskrete, borgelige væremåte på symfoniske konserter representerer. Barn ­etterspør andre deltagerstrategier enn de som er båret fram av det tradisjonelle konsert­publikummet til symfoniorkestrene.

Doktorgradsavhandlingen er ferdig, men det er fortsatt mye som foregår i Valbergs liv. Det siste året har han blant annet reist rundt sammen sønnen sin og Honningbarna, det av den enkle årsak at sønnen hans inntil nylig ikke var myndig. Han måtte ha «verge» på egne konserter. Valberg trives i grunnen med at scenen er overlatt til den yngre genera-

sjonen. Så kan han selv fokusere på å lære bort det han kan.

– Jeg har i etterkant av disputasen tenkt, hva nå? Skal jeg ta opp igjen tråden fra ting jeg ikke har hatt tid til på mange, mange år?

Men jeg så et Rolling Stones-program på NRK forleden. En kan ikke annet enn å la seg imponere av 67 år gamle Mick Jagger, han er fortsatt svigemors mareritt. Gud velsigne ham. Men samtidig kunne jeg ikke unngå å ­forstyrres av at prosjektet hans tilsynelatende var å være nesten like god som på begynnelsen av 1970-tallet, da han var som en konge. Både hans eget og ­publikums blikk var tilbakeskuende. Og det minte meg om at de fleste av mine helter la frem sine viktigste bidrag før de var tretti, slike som Stravinskij, Cage, Reed, Elvis, ­Einstein, jeg tør ikke tenke på Mozart og Haydn. Å søke bakover i sin egen historie virker hasardiøst, og å utvikle nye prosjekter er også det. Der har du livet i et nøtteskall! ­Kanskje det er refleksjon vi i «den gamle garde», for å ta til Honningbarnas terminologi, er best på. Vi har ervervet noe kunnskap, og stiller oss til tjeneste for de mange begavede studentene vi omgir oss med, sier Tony Valberg.

Foto: Jan Arve Olsen

våre forestillinger om menneskelige vilkår.

Samtidig som forskningen på siste halvdel av det 20. århundre erkjenner at spedbarn utvikler taus kunnskap gjennom et finmasket relasjonelt samspill med omgivelsene sine, får også forestillingen om hva kunst kan være et sterkt relasjonelt tilskudd gjennom den såkalte relasjonelle estetikken på slutten av 1990-tallet. Når kunst blir forstått som et felt for utveksling av relasjonelle gester, åpner det seg mulighet til å inkludere det intensjons­ søkende relasjonelle barnet i kunstdiskursen.

– Og at også barn få en opplevelse av kunstøyeblikket, at «en engel gikk gjennom rommet» som vi sier.

To av de filosofene som har vært med på å legge grunnen for et slikt paradigmeskifte er Theodor Adorno og Walter Benjamin.

Valberg forteller at å lese Adorno og Benjamin med barnets blikk, har kunnet åpne nye og viktige perspektiver på arbeidet deres.

te m a • x x x x

Håp ved gravens rand «Hva sier presten i en begravelse for å forkynne håp til pårørende som har mistet en av sine kjære?» Dette spørsmålet står sentralt i av handlingen til Bjarte Leer-Salvesen som disputerte for ph.d.-graden ved ved UiAs doktorgradsprogram i religion, etikk og samfunn fredag 4. november, med avhandlingen «Levende håp – en praktisk-teologisk analyse av 51 presters forkynnelse ved gravferd».

Analysen består både av minneordene om avdøde og den påfølgende andakten, og prestene som har skrevet materialet tjenestegjør i Oslo bispedømme og Agder og Telemark bispedømme.

I Norge velger det store flertall av befolkningen Den norske k­ irkes ordning for gravferd når de skal følge sine nærmeste til graven. ­Dette medfører at prester i begravelser forkynner evangeliet til et ­bredere lag av befolkningen enn de som kommer til en gudstjeneste søndag for­middag. Hva presten forkynner om Gud og mennesket i en begravelse, er dermed avgjørende for å få en moderne forståelse av hvordan det forkynnes i Den norske kirke.

Prestene har gjennomgående en relasjonell forkynnelse med vekt på forholdet mellom Gud og mennesker og forholdet enkeltmennesker i mellom. Sentrale elementer fra evangeliene, som Jesu død og oppstandelse, benyttes for å forkynne håp til de etterlatte. Og samtidig forkynnes det om Gud som velsigner enkeltmennesket og bærer det gjennom livet. Menneskelivet blir beskrevet som skjørt og døden som Guds og menneskets største fiende. Prestene løfter også frem et håp om et liv etter døden.

Bjarte Leer-Salvesen (f. 1978) arbeider som sokneprest i Dovre i NordGudbrandsdalen. Han er Cand. Philol. og teolog fra Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, og han var stipendiat ved UiA fra 2007 til 2010.

TEFT 29

Ru s b e h a n d l i n g

Ru s b e h a n d l i n g

«I bunn og grunn er hver sak så individuell, at hjemvendte er prisgitt ressurser, prioriteringer og personer i den kommunen de kommer hjem til.»

Jan Ivar Ekberg

MYE Å TJENE: – Både samfunnent og den enkelte har mye å tjene på best mulig ettervern, sier forsker og prosjektleder Trond Stalsberg Mydland, ruskonsulentene Jan Ivar Ekberg og Siren Nodeland, og professor Anne Marie Støkken. Foto: Jan Arve Olsen

– Det handler om å leve!

– Det er når folk kommer hjem fra rusbehandling at den virkelige jobben begynner. Tilbudene er også svært avhengig av hvilken kommune de kommer tilbake til.

Av Jan Arve Olsen

30 TEFT

Det sier ruskonsulentene Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg i brukerorganisasjonen ROM (Råd og Muligheter. Brukerstyrt kompetansesenter innen rus og psykisk helse).

– Å komme hjem er nemlig ingen spøk.

Det er en virkelig stor utfordring. Mange har ingenting når de kommer. Ingen bolig.

Ingen nettverk. Ingen jobb. Svært få som bryr seg. Og lav selvfølelse. Sammen utgjør faktorer som dette ikke noe særlig solid grunnlag for å klare seg.

Hjemvendte fra rusbehandling er derfor som oftest helt og holdent avhengig av god hjelp fra det offenlitge, i praksis fra kommunen de kommer til. Her er som oftest viljen til stede – men det er ikke alltid ressursene strekker til.

– Vi vet i dag en god del om hva som bør tilrettelegges for folk som kommer hjem fra rusbehandling. Vi har også et godt lov- og ­regelverk for oppfølging. Men dessverre opplever de som kommer hjem at dette svært ofte ikke blir praktisert etter intensjonene.

Følgene blir også deretter: Flere enn nødvendig får tilbakefall, sier Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg Fokus på det faktiske tilbudet De to brukerrepresentantene har de siste tre årene vært sentrale i samarbeids­prosjektet «Ettervern rus», ett av åtte delprosjekter i utviklings- og forskningsprosjektet HUSK Agder, som avrundes ved nyttår. Ettervernsprosjektet har hatt faglig ledelse fra en av de ansatte ved Agderforskning, som har deltatt i HUSK-prosjektet helt fra starten. Men mye av det konkrete prosjektarbeidet er utført av en gruppe brukerrepresentanter fra ROM og ­A-LARM, og prosjektet har hatt tette bånd til både Universitetet i Agder, Nav, brukerorganisasjonene og ettervernstilbudet for rusbrukere i seks agderkommuner: Flekkefjord, Lillesand,

­Kristiansand, Mandal, Songdalen og Søgne.

Målet med prosjektet har vært å kartlegge det ettervernstilbudet hjemvendte fra rus­ behandling faktisk møter, samt se hvordan de ulike aktørene i ettervernsfeltet kan sam­ arbeide bedre.

– Vi har hatt en tanke om at det er viktig å ­arbeide med ettervernsmodeller som har størst mulig sannsynlighet for å lykkes.

Dette vil både skåne brukere for risiko ved nederlag, øke muligheten til å oppnå tjenester som gir et positivt utbytte – også for ansatte som utøver tjenestene. Det vil videre også være klart samfunnsøkonomisk gunstig, sier prosjektmedarbeider Jan Ivar Ekberg.

Prisgitt kommunen Og funnene deres er entydige: – I førstelinje­ tjenesten, hos ruskonsulentene og andre som arbeider direkte med de som kommer hjem, er viljen til å hjelpe best mulig helt klart til stede. Mange strekker seg også lengre enn forventet i jobbene sine, sier forsker og prosjektleder Trond Stalsberg Mydland ved Agderforskning.

– Samtidig kan det være vanskelig å få prioritert ettervernsoppgavene i en kommune som til daglig sliter med økonomien. Andre oppgaver prioriteres i stedet. Samlet sett gjør det at mange som kommer hjem ikke alltid får det de har krav på, eller føler seg forvirret og klarer ikke å utnytte tilbudene de får, sier han.

– I bunn og grunn er hver sak så individuell hva oppfølging angår, at hjemvendte er prisgitt ressurser, prioriteringer og personer i den kommunen de kommer hjem til, i følge Jan Ivar Ekberg.

faktisk er for brukere som kommer hjem fra rusbehandling. Det er gjort gjennom to faser; en kartlegging og en større konferanse i februar i år.

– Nå er en større fase III under planlegging. Prosjektet har i første omgang fått 350.000 kroner fra Helsedirektoratet til et forprosjekt, og det vil bli søkt flere midler til et hovedprosjekt neste år sier professor Anne Marie Støkken ved UiA. Her vil nye modeller for ettervernsarbeid prøves ut over et par år og følgeforskes i et ­aksjonsforskningsperspektiv med deltakelse fra de fire aktørkategoriene: Brukere, ­praktikere, undervisere og forskere. ­ Målet er å utvikle og utprøve gode modeller for ­ettervern.

– For å identifisere kunnskapen om god ­koordinering av ettervernstjenester, ønsker vi å se spesielt på overganger i tilknytning til behandling, ulike aktørers involvering, b ­ rukerne i møte med/mellom ulike oppfølgnings­systemer, sier Trond Stalsberg Mydland.

– Vi mener denne kunnskapen kan identifiseres blant annet ved å følge «institusjonslinjen». Det vil si at vi ønsker å se på kjeden og overgangene mellom eksempelvis: lege/ kontakt­punkt, henvisning, behandlings­ institusjon, kommune, eventuelle andre, sier han.

– En må imidlertid ikke glemme at for de det angår handler det om å om å begynne å leve! Et hverdagslig og vanlig liv, med jobb, hjem, bolig, familie, nettverk, og rom for personlig vekst – det er hva alle ønsker seg og trenger. Tidligere rusbrukere også, sier Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg.

Nye ettervernsmodeller Så langt har Ettervern rus-prosjektet synliggjort hvordan møtet med hjelpeapparatet TEFT 31

Ru s b e h a n d l i n g

Ru s b e h a n d l i n g

«I bunn og grunn er hver sak så individuell, at hjemvendte er prisgitt ressurser, prioriteringer og personer i den kommunen de kommer hjem til.»

Jan Ivar Ekberg

MYE Å TJENE: – Både samfunnent og den enkelte har mye å tjene på best mulig ettervern, sier forsker og prosjektleder Trond Stalsberg Mydland, ruskonsulentene Jan Ivar Ekberg og Siren Nodeland, og professor Anne Marie Støkken. Foto: Jan Arve Olsen

– Det handler om å leve!

– Det er når folk kommer hjem fra rusbehandling at den virkelige jobben begynner. Tilbudene er også svært avhengig av hvilken kommune de kommer tilbake til.

Av Jan Arve Olsen

30 TEFT

Det sier ruskonsulentene Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg i brukerorganisasjonen ROM (Råd og Muligheter. Brukerstyrt kompetansesenter innen rus og psykisk helse).

– Å komme hjem er nemlig ingen spøk.

Det er en virkelig stor utfordring. Mange har ingenting når de kommer. Ingen bolig.

Ingen nettverk. Ingen jobb. Svært få som bryr seg. Og lav selvfølelse. Sammen utgjør faktorer som dette ikke noe særlig solid grunnlag for å klare seg.

Hjemvendte fra rusbehandling er derfor som oftest helt og holdent avhengig av god hjelp fra det offenlitge, i praksis fra kommunen de kommer til. Her er som oftest viljen til stede – men det er ikke alltid ressursene strekker til.

– Vi vet i dag en god del om hva som bør tilrettelegges for folk som kommer hjem fra rusbehandling. Vi har også et godt lov- og ­regelverk for oppfølging. Men dessverre opplever de som kommer hjem at dette svært ofte ikke blir praktisert etter intensjonene.

Følgene blir også deretter: Flere enn nødvendig får tilbakefall, sier Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg Fokus på det faktiske tilbudet De to brukerrepresentantene har de siste tre årene vært sentrale i samarbeids­prosjektet «Ettervern rus», ett av åtte delprosjekter i utviklings- og forskningsprosjektet HUSK Agder, som avrundes ved nyttår. Ettervernsprosjektet har hatt faglig ledelse fra en av de ansatte ved Agderforskning, som har deltatt i HUSK-prosjektet helt fra starten. Men mye av det konkrete prosjektarbeidet er utført av en gruppe brukerrepresentanter fra ROM og ­A-LARM, og prosjektet har hatt tette bånd til både Universitetet i Agder, Nav, brukerorganisasjonene og ettervernstilbudet for rusbrukere i seks agderkommuner: Flekkefjord, Lillesand,

­Kristiansand, Mandal, Songdalen og Søgne.

Målet med prosjektet har vært å kartlegge det ettervernstilbudet hjemvendte fra rus­ behandling faktisk møter, samt se hvordan de ulike aktørene i ettervernsfeltet kan sam­ arbeide bedre.

– Vi har hatt en tanke om at det er viktig å ­arbeide med ettervernsmodeller som har størst mulig sannsynlighet for å lykkes.

Dette vil både skåne brukere for risiko ved nederlag, øke muligheten til å oppnå tjenester som gir et positivt utbytte – også for ansatte som utøver tjenestene. Det vil videre også være klart samfunnsøkonomisk gunstig, sier prosjektmedarbeider Jan Ivar Ekberg.

Prisgitt kommunen Og funnene deres er entydige: – I førstelinje­ tjenesten, hos ruskonsulentene og andre som arbeider direkte med de som kommer hjem, er viljen til å hjelpe best mulig helt klart til stede. Mange strekker seg også lengre enn forventet i jobbene sine, sier forsker og prosjektleder Trond Stalsberg Mydland ved Agderforskning.

– Samtidig kan det være vanskelig å få prioritert ettervernsoppgavene i en kommune som til daglig sliter med økonomien. Andre oppgaver prioriteres i stedet. Samlet sett gjør det at mange som kommer hjem ikke alltid får det de har krav på, eller føler seg forvirret og klarer ikke å utnytte tilbudene de får, sier han.

– I bunn og grunn er hver sak så individuell hva oppfølging angår, at hjemvendte er prisgitt ressurser, prioriteringer og personer i den kommunen de kommer hjem til, i følge Jan Ivar Ekberg.

faktisk er for brukere som kommer hjem fra rusbehandling. Det er gjort gjennom to faser; en kartlegging og en større konferanse i februar i år.

– Nå er en større fase III under planlegging. Prosjektet har i første omgang fått 350.000 kroner fra Helsedirektoratet til et forprosjekt, og det vil bli søkt flere midler til et hovedprosjekt neste år sier professor Anne Marie Støkken ved UiA. Her vil nye modeller for ettervernsarbeid prøves ut over et par år og følgeforskes i et ­aksjonsforskningsperspektiv med deltakelse fra de fire aktørkategoriene: Brukere, ­praktikere, undervisere og forskere. ­ Målet er å utvikle og utprøve gode modeller for ­ettervern.

– For å identifisere kunnskapen om god ­koordinering av ettervernstjenester, ønsker vi å se spesielt på overganger i tilknytning til behandling, ulike aktørers involvering, b ­ rukerne i møte med/mellom ulike oppfølgnings­systemer, sier Trond Stalsberg Mydland.

– Vi mener denne kunnskapen kan identifiseres blant annet ved å følge «institusjonslinjen». Det vil si at vi ønsker å se på kjeden og overgangene mellom eksempelvis: lege/ kontakt­punkt, henvisning, behandlings­ institusjon, kommune, eventuelle andre, sier han.

– En må imidlertid ikke glemme at for de det angår handler det om å om å begynne å leve! Et hverdagslig og vanlig liv, med jobb, hjem, bolig, familie, nettverk, og rom for personlig vekst – det er hva alle ønsker seg og trenger. Tidligere rusbrukere også, sier Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg.

Nye ettervernsmodeller Så langt har Ettervern rus-prosjektet synliggjort hvordan møtet med hjelpeapparatet TEFT 31

Facebook for eldre

Ru s b e h a n d l i n g

Fakta om tilbakefall • Nesten halvparten (46%) av rusbrukere som kommer hjem etter rusbehandling får tilbakefall.

• Mange rusbrukere lider av depresjon (34%) og angst (32%).

• De fleste rusbrukere har alkohol som sitt «hovedrusmiddel» (46%). 27% oppgir opiater.

• Ca 60 % som er på behandling har misbrukt flere rusmidler samtidig.

VANLIG LIV: – Det handler om å leve et hverdagslig og vanlig liv, sier ruskonsulentene Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg i bruker­organisasjonen ROM. Foto: Jan Arve Olsen

De viktigste risikofaktorene for tilbakefall synes å være: • Alder. Yngre rusbrukere får lettere tilbakefall enn eldre.

• Arbeidsledighet. Rusbrukere som får arbeid etter behandling får sjeldnere tilbakefall enn de som går uten arbeid.

Kilde: Patients with Substance Use Disorders, an investigation of Relapse Substance Use and Recovery. Trond Nordfjærn (2011)

FREMTIDSFORSKERE: – Et sosialt internettnettverk for eldre ikke kan erstatte direkte kontakt, men det kan utvide kontaktkretsen for mange og kanskje også bidra til å forlenge tiden eldre kan bo og klare seg fint hjemme, sier Elin Thygesen og Rune Werner Fensli.

Foto: Åsmund Rodvig Somdal

HUSK står for Høgskole- og UniversitetsSosialKontor. Det er et femårig nasjonalt utviklings- og forskningsprosjekt som ble initiert av Sosial- og helsedirektoratet i 2006, senere overtatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Foto: Colourbox

Kort om HUSK

Utvikler facebook for eldre

HUSK har som hovedmål å styrke kunnskapen om og kvaliteten i sosiale tjenester.

Det skal bla skje gjennom et likeverdig samarbeid mellom utdannings- og forsknings­ miljøer, tjenesteytere og brukere.

Et eget sosialt medium, med god kontakt til slekt, venner og med doktoren, vil kunne bedre livskvaliteten til hjemmeboende eldre i Norge.

Fire forsknings- og utdanningsmiljøer er med: Midt-Norge (Universitetet i Trondheim og Høgskolen i Sør-Trøndelag), Stavangerregionen (Universitetet i Stavanger), ­Kristian­sand (Universitetet i Agder) og Oslo-regionen (Høgskolen i Oslo og Diakon­ hjemmets sosialhøgskole).

Av Jan Arve Olsen

Alt i alt inkluderer nettverket ca. 50 delprosjekter på landsbasis. I HUSK Agder omfatter dette samarbeid med seks kommuner, to brukerorganisasjoner, fylkesmennene og Nav på fylkesnivå.

Prosjekter gjennomført i Agder er: • Kompetanseutvikling om samarbeid og samordning på tvers • Samarbeid sosialtjenesten – Nav • Fagutviklerstillinger i Songdalen og Kristiansand • På sporet av brukermedvirkning • Sosialt arbeid i et flerkulturelt samfunn • Ettervern Rus • Brukerkunnskap inn i sosionomutdanningen • Praktikeres arbeidssituasjon og rom for fagutvikling 32 TEFT

TEFT 33

Facebook for eldre

Ru s b e h a n d l i n g

Fakta om tilbakefall • Nesten halvparten (46%) av rusbrukere som kommer hjem etter rusbehandling får tilbakefall.

• Mange rusbrukere lider av depresjon (34%) og angst (32%).

• De fleste rusbrukere har alkohol som sitt «hovedrusmiddel» (46%). 27% oppgir opiater.

• Ca 60 % som er på behandling har misbrukt flere rusmidler samtidig.

VANLIG LIV: – Det handler om å leve et hverdagslig og vanlig liv, sier ruskonsulentene Siren Nodeland og Jan Ivar Ekberg i bruker­organisasjonen ROM. Foto: Jan Arve Olsen

De viktigste risikofaktorene for tilbakefall synes å være: • Alder. Yngre rusbrukere får lettere tilbakefall enn eldre.

• Arbeidsledighet. Rusbrukere som får arbeid etter behandling får sjeldnere tilbakefall enn de som går uten arbeid.

Kilde: Patients with Substance Use Disorders, an investigation of Relapse Substance Use and Recovery. Trond Nordfjærn (2011)

FREMTIDSFORSKERE: – Et sosialt internettnettverk for eldre ikke kan erstatte direkte kontakt, men det kan utvide kontaktkretsen for mange og kanskje også bidra til å forlenge tiden eldre kan bo og klare seg fint hjemme, sier Elin Thygesen og Rune Werner Fensli.

Foto: Åsmund Rodvig Somdal

HUSK står for Høgskole- og UniversitetsSosialKontor. Det er et femårig nasjonalt utviklings- og forskningsprosjekt som ble initiert av Sosial- og helsedirektoratet i 2006, senere overtatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Foto: Colourbox

Kort om HUSK

Utvikler facebook for eldre

HUSK har som hovedmål å styrke kunnskapen om og kvaliteten i sosiale tjenester.

Det skal bla skje gjennom et likeverdig samarbeid mellom utdannings- og forsknings­ miljøer, tjenesteytere og brukere.

Et eget sosialt medium, med god kontakt til slekt, venner og med doktoren, vil kunne bedre livskvaliteten til hjemmeboende eldre i Norge.

Fire forsknings- og utdanningsmiljøer er med: Midt-Norge (Universitetet i Trondheim og Høgskolen i Sør-Trøndelag), Stavangerregionen (Universitetet i Stavanger), ­Kristian­sand (Universitetet i Agder) og Oslo-regionen (Høgskolen i Oslo og Diakon­ hjemmets sosialhøgskole).

Av Jan Arve Olsen

Alt i alt inkluderer nettverket ca. 50 delprosjekter på landsbasis. I HUSK Agder omfatter dette samarbeid med seks kommuner, to brukerorganisasjoner, fylkesmennene og Nav på fylkesnivå.

Prosjekter gjennomført i Agder er: • Kompetanseutvikling om samarbeid og samordning på tvers • Samarbeid sosialtjenesten – Nav • Fagutviklerstillinger i Songdalen og Kristiansand • På sporet av brukermedvirkning • Sosialt arbeid i et flerkulturelt samfunn • Ettervern Rus • Brukerkunnskap inn i sosionomutdanningen • Praktikeres arbeidssituasjon og rom for fagutvikling 32 TEFT

TEFT 33

Facebook for eldre

Facebook for eldre

«Facebook, slik dette er i dag, kan for eksempel ikke brukes.

Til det gir dagens brukere fra seg for mye informasjon til facebookeierne til at helseopplysninger kan gå gjennom denne kanalen.»

Elin Thygesen og Rune Werner Fensli

Foto: Colourbox

Foto: Colourbox

Det er konklusjonen i en nylig avsluttet pilot­ studie som fokuserer på nettopp hva som må til dersom en ønsker å spesialdesigne et internettbasert kommunikasjonsvertøy som ivaretar de viktigste behovene eldre selv sier de har når de bor hjemme.

– Det vi har gjort er å se nærmere på hvordan det er mulig å kombinere flere ulike behov både hos den enkelte men også i samfunnent generelt, for å utnytte internett-teknologien i arbeidet med å bedre folks livskvalitet i hverdan, sier førsteamanuensene Rune Werner Fensli og Elin Thygesen ved henholdsvis UiAs instutter for informasjons- og kommunikasjonsteknologi og helse- og sykepleievitenskap.

– Sosiale medier som facebook er i stor bruk blant yngre og middeladrende i Norge, og det er økende blant eldre. Samtidig står helsevesenet i Norge framfor store utfordringer knyttet til effektivisering og styrking av sine tjenester og tilbud Det gjør at vi tror vi sosiale kommunikasjonsverktøy som ivaretar eldres behov for sosial kontakt óg for kontakt med helsevesenet, vil bli nyttig. Og da gjelder det å vite hvordan en skal legge det opp, sier de to.

34 TEFT

Flerfeltsforskning I studien som er gjennomført har forskerne sammenholdt tidligere undersøkelser innen både livskvalitet hos hjemmeboende eldre og innen bruk av sosiale medier. Funn gjort i to mastergradsstudier om fremtidige IKT-behov hos hjemmeboende eldre i Norge er også inkludert.

– Vi har dermed fått fram både fordeler som vi ser i dag, og områder hvor en må endre på både lover, regler og teknologi dersom vi skal kunne ta i bruk internettbaserte kommuniksjonsverktøy på best mulig måte, sier Rune Werner Fensli.

Fokus på datasikkerhet Facebook, slik dette er i dag, kan for eksempel ikke brukes. Til det gir dagens brukere fra seg for mye informasjon til facebook-eierne til at helseopplysninger kan gå gjennom denne kanalen. Alternativet er at et eget og nytt sosialt medium må utvikles, der denne type sikkerhet er ivaretatt, både praktisk i form av dataprogrammer og maskinvare, og i form av tilpassede regler om bruk og tilgang til helseopplysninger.

– Dette kan høres tungvindt ut, men vi er ganske sikre på at dette vil komme. Det finnes allerede flere kommersielle selskaper, både i Norge og i utlandet, som arbeider med nettopp dette – altså skreddersydde «facebook»-system som ivaretar brukernes behov for ­sikkerhet .

Når disse foreligger vil en for eksempel kunne koble opp både eldre, deres venner og slektninger, og helsepersonell i samme sikre nettverk, forteller Fensli.

– På den andre siden vil effektiviserings­ hensyn innen helsevesenet, for eksempel gjennom den kommende samhandslingsreformen, tvinge fram løsninger som tar i bruk inter­ netteknologier mer effektivt enn i dag. Og da vil også regelendringer komme, slik at dette faktisk kan tas i bruk, sier han.

Viktige helsefunksjoner Ved siden av å være et sosialt nettverk for kommunikasjon mellom eldre, deres venner og amilie, har studien avdekket de fem viktigste helse- og omsorgsfunksjonene fremtidens «facebook for eldre» bør ha: • Kommunikasjon med lege og hjemmesykepleie (via e-post, chattefunksjoner, videodiagnostikk, m.m.)

• Bestilling av vaktmester og matservering • Forum for ulike sykdommer (dele erfaring, spørre om råd og hjelp) • Støttefunksjoner for både fysisk og psykisk trening for å bevare bevegelighet og mental evne lengst mulig.

Både Rune Werner Fensli og Elin Thygesen understreker at et sosialt internettnettverk for eldre ikke kan erstatte direkte kontakt mellom eldre og helsepersonell, men vil kunne virke som et verdifullt tillegg som kan bedre livs­kvaliteten og forelenge tiden eldre kan bo og klare seg fint hjemme.

Senter for e-helse og omsorgsteknologi • Forskningen til Rune Fensli og Elin ­Thygesen er utført i regi av Universitetet i Agders nystartede Senter for e-helse og ­omsorgsteknologi (2010).

• Senteret er et tverrfakultært samarbeidsprosjekt mellom universitetets fakulteter for økonomi og samfunnsvitenskap, teknologi og realfag og helse- og idrettsvitenskap.

• Senter for e-helse og omsorgsteknologi driver praksisnær, brukerorientert forskning og behovsdrevet utvikling og utprøving av fremtidens omsorgsteknologi, og bidrar med dette til bedre og mer effektive løsninger som kan gi trygghet, sosial kontakt, omsorg og livskvalitet i folks hverdag. Senterets ­nettadresse er: www.ehealth.no.

TEFT 35

Facebook for eldre

Facebook for eldre

«Facebook, slik dette er i dag, kan for eksempel ikke brukes.

Til det gir dagens brukere fra seg for mye informasjon til facebookeierne til at helseopplysninger kan gå gjennom denne kanalen.»

Elin Thygesen og Rune Werner Fensli

Foto: Colourbox

Foto: Colourbox

Det er konklusjonen i en nylig avsluttet pilot­ studie som fokuserer på nettopp hva som må til dersom en ønsker å spesialdesigne et internettbasert kommunikasjonsvertøy som ivaretar de viktigste behovene eldre selv sier de har når de bor hjemme.

– Det vi har gjort er å se nærmere på hvordan det er mulig å kombinere flere ulike behov både hos den enkelte men også i samfunnent generelt, for å utnytte internett-teknologien i arbeidet med å bedre folks livskvalitet i hverdan, sier førsteamanuensene Rune Werner Fensli og Elin Thygesen ved henholdsvis UiAs instutter for informasjons- og kommunikasjonsteknologi og helse- og sykepleievitenskap.

– Sosiale medier som facebook er i stor bruk blant yngre og middeladrende i Norge, og det er økende blant eldre. Samtidig står helsevesenet i Norge framfor store utfordringer knyttet til effektivisering og styrking av sine tjenester og tilbud Det gjør at vi tror vi sosiale kommunikasjonsverktøy som ivaretar eldres behov for sosial kontakt óg for kontakt med helsevesenet, vil bli nyttig. Og da gjelder det å vite hvordan en skal legge det opp, sier de to.

34 TEFT

Flerfeltsforskning I studien som er gjennomført har forskerne sammenholdt tidligere undersøkelser innen både livskvalitet hos hjemmeboende eldre og innen bruk av sosiale medier. Funn gjort i to mastergradsstudier om fremtidige IKT-behov hos hjemmeboende eldre i Norge er også inkludert.

– Vi har dermed fått fram både fordeler som vi ser i dag, og områder hvor en må endre på både lover, regler og teknologi dersom vi skal kunne ta i bruk internettbaserte kommuniksjonsverktøy på best mulig måte, sier Rune Werner Fensli.

Fokus på datasikkerhet Facebook, slik dette er i dag, kan for eksempel ikke brukes. Til det gir dagens brukere fra seg for mye informasjon til facebook-eierne til at helseopplysninger kan gå gjennom denne kanalen. Alternativet er at et eget og nytt sosialt medium må utvikles, der denne type sikkerhet er ivaretatt, både praktisk i form av dataprogrammer og maskinvare, og i form av tilpassede regler om bruk og tilgang til helseopplysninger.

– Dette kan høres tungvindt ut, men vi er ganske sikre på at dette vil komme. Det finnes allerede flere kommersielle selskaper, både i Norge og i utlandet, som arbeider med nettopp dette – altså skreddersydde «facebook»-system som ivaretar brukernes behov for ­sikkerhet .

Når disse foreligger vil en for eksempel kunne koble opp både eldre, deres venner og slektninger, og helsepersonell i samme sikre nettverk, forteller Fensli.

– På den andre siden vil effektiviserings­ hensyn innen helsevesenet, for eksempel gjennom den kommende samhandslingsreformen, tvinge fram løsninger som tar i bruk inter­ netteknologier mer effektivt enn i dag. Og da vil også regelendringer komme, slik at dette faktisk kan tas i bruk, sier han.

Viktige helsefunksjoner Ved siden av å være et sosialt nettverk for kommunikasjon mellom eldre, deres venner og amilie, har studien avdekket de fem viktigste helse- og omsorgsfunksjonene fremtidens «facebook for eldre» bør ha: • Kommunikasjon med lege og hjemmesykepleie (via e-post, chattefunksjoner, videodiagnostikk, m.m.)

• Bestilling av vaktmester og matservering • Forum for ulike sykdommer (dele erfaring, spørre om råd og hjelp) • Støttefunksjoner for både fysisk og psykisk trening for å bevare bevegelighet og mental evne lengst mulig.

Både Rune Werner Fensli og Elin Thygesen understreker at et sosialt internettnettverk for eldre ikke kan erstatte direkte kontakt mellom eldre og helsepersonell, men vil kunne virke som et verdifullt tillegg som kan bedre livs­kvaliteten og forelenge tiden eldre kan bo og klare seg fint hjemme.

Senter for e-helse og omsorgsteknologi • Forskningen til Rune Fensli og Elin ­Thygesen er utført i regi av Universitetet i Agders nystartede Senter for e-helse og ­omsorgsteknologi (2010).

• Senteret er et tverrfakultært samarbeidsprosjekt mellom universitetets fakulteter for økonomi og samfunnsvitenskap, teknologi og realfag og helse- og idrettsvitenskap.

• Senter for e-helse og omsorgsteknologi driver praksisnær, brukerorientert forskning og behovsdrevet utvikling og utprøving av fremtidens omsorgsteknologi, og bidrar med dette til bedre og mer effektive løsninger som kan gi trygghet, sosial kontakt, omsorg og livskvalitet i folks hverdag. Senterets ­nettadresse er: www.ehealth.no.

TEFT 35

M at e m atik k i ba r n eh age n

M at e m atik k i ba r n eh age n

Fireåringer lærer matematikk med et museklikk Fire- og femåringene i barnehagen er langt flinkere i matematikk enn du tror. I alle fall om en skal dømme etter hva de får til når de setter seg foran skjermen. Vanlig andreklassepensum lærer de lekende lett – med kompetent støtte fra førskolelærerne.

Av Jan Arve Olsen

Pluss og minus og mengdeberegning er ­sentralt i første og andre klasse på skolen.

Men i barnehager der en tar i bruk IKT-ressurser i matematikk, er det fullt mulig å få barn helt ned i treårsalderen til å løse slike oppgaver – dersom de får kompetent støtte fra førskolelæreren.

Imponert – Vi har helt klart latt oss imponere. Barn i barne­hagealder er generelt sett utrolig flinke til å lære matematikk, langt flinkere enn vi trodde i utgangspunktet. Så dette har virkelig vært et veldig moro prosjekt å arbeide med.

Det sier tre entusiastiske matematikkdidaktikkforskere ved UiAs Fakultet for teknologi og realfag, førsteamanuensene Per Sigurd Hundeland, Ingvald Erfjord og Martin Carlsen.

Vanligvis forsker de på matematikklæring for litt eldre barn og ungdom, men de siste to 36 TEFT

årene har de konsentert seg om matematikk­ læring og IKT i barnehager. Det har de gjort med god støtte fra universitetets lærings­ utviklingsprosjekt LA2020.

Gjennom forskningsprosjektet «IKT og læring av matematikk i barnehagen», som etter planen avsluttes neste år, har de tre forskerne sett nærmere på ulike læringsforhold i skjæringspunktet IKT – matematikk – barnehager.

Prosjektet er et samarbeid mellom UiA og tre barnehager på Sørlandet: Karus og Tinnstua barnehager i Kristiansand og Kvisla barnehage i Mandal.

Bakteppet er overordnede målsettinger om økt fokus på matematikk i barnehagene i Norge, slik dette kommer fram i ramme­ planen for barnehagen fra 2006 samt nasjonale retningslinjer inkludert eget temahefte om IKT i barnehager utviklet på oppdrag fra Kunnskapsdepartmentet.

Nye læringsmuligheter I arbeidet har de særlig fokusert på hvordan 4-5-åringer lærer matematikk støttet av hjelpemidler som IKT-redskaper, dvd-er og nettressurser, samt hvordan barna og førskolelærerne kommuniserer i denne prosessen.

Forskningsspørsmålet de stilte seg var: På hvilke måter kan IKT-verktøy gi nye lærings­muligheter for matematikk i barne­ hager?

Helt konkret fokuserte forskerne på tre områder hvor de ville vite mer: • Hvilken rolle spiller kommunikasjonen mellom barna og førskolelærerne når barna lærer matematikk med støtte i IKT-bruk?

• Hvilken type matematikk er det aktuelt å jobbe med i barnehager?

• Hva slags matematisk og digitalt lærings­ utbytte får barna?

KJEMPEGØY MED MATTE: Ingen i Tinnstua barnehage i Kristiansand klager på interessen på matematikk på skjerm. Det er helt klart en av de mer populære inneaktivitetene. Foto: Sidsel Jørgensen TEFT 37

M at e m atik k i ba r n eh age n

M at e m atik k i ba r n eh age n

Fireåringer lærer matematikk med et museklikk Fire- og femåringene i barnehagen er langt flinkere i matematikk enn du tror. I alle fall om en skal dømme etter hva de får til når de setter seg foran skjermen. Vanlig andreklassepensum lærer de lekende lett – med kompetent støtte fra førskolelærerne.

Av Jan Arve Olsen

Pluss og minus og mengdeberegning er ­sentralt i første og andre klasse på skolen.

Men i barnehager der en tar i bruk IKT-ressurser i matematikk, er det fullt mulig å få barn helt ned i treårsalderen til å løse slike oppgaver – dersom de får kompetent støtte fra førskolelæreren.

Imponert – Vi har helt klart latt oss imponere. Barn i barne­hagealder er generelt sett utrolig flinke til å lære matematikk, langt flinkere enn vi trodde i utgangspunktet. Så dette har virkelig vært et veldig moro prosjekt å arbeide med.

Det sier tre entusiastiske matematikkdidaktikkforskere ved UiAs Fakultet for teknologi og realfag, førsteamanuensene Per Sigurd Hundeland, Ingvald Erfjord og Martin Carlsen.

Vanligvis forsker de på matematikklæring for litt eldre barn og ungdom, men de siste to 36 TEFT

årene har de konsentert seg om matematikk­ læring og IKT i barnehager. Det har de gjort med god støtte fra universitetets lærings­ utviklingsprosjekt LA2020.

Gjennom forskningsprosjektet «IKT og læring av matematikk i barnehagen», som etter planen avsluttes neste år, har de tre forskerne sett nærmere på ulike læringsforhold i skjæringspunktet IKT – matematikk – barnehager.

Prosjektet er et samarbeid mellom UiA og tre barnehager på Sørlandet: Karus og Tinnstua barnehager i Kristiansand og Kvisla barnehage i Mandal.

Bakteppet er overordnede målsettinger om økt fokus på matematikk i barnehagene i Norge, slik dette kommer fram i ramme­ planen for barnehagen fra 2006 samt nasjonale retningslinjer inkludert eget temahefte om IKT i barnehager utviklet på oppdrag fra Kunnskapsdepartmentet.

Nye læringsmuligheter I arbeidet har de særlig fokusert på hvordan 4-5-åringer lærer matematikk støttet av hjelpemidler som IKT-redskaper, dvd-er og nettressurser, samt hvordan barna og førskolelærerne kommuniserer i denne prosessen.

Forskningsspørsmålet de stilte seg var: På hvilke måter kan IKT-verktøy gi nye lærings­muligheter for matematikk i barne­ hager?

Helt konkret fokuserte forskerne på tre områder hvor de ville vite mer: • Hvilken rolle spiller kommunikasjonen mellom barna og førskolelærerne når barna lærer matematikk med støtte i IKT-bruk?

• Hvilken type matematikk er det aktuelt å jobbe med i barnehager?

• Hva slags matematisk og digitalt lærings­ utbytte får barna?

KJEMPEGØY MED MATTE: Ingen i Tinnstua barnehage i Kristiansand klager på interessen på matematikk på skjerm. Det er helt klart en av de mer populære inneaktivitetene. Foto: Sidsel Jørgensen TEFT 37

M at e m atik k i ba r n eh age n

Doktorgrad

Nytt doktorgradsprogram i helsevitenskap Seks stipendiater startet i høst på det nye doktorgradsstudiet ved Fakultetet for helse- og idrettsvitenskap.

Av Christina Fjellstad

hovedfinansiering av Nasjonalt Senter for Alderdom og Helse / Sykehuset Innlandet HF) • Tore Dag Bøe (Stipendiat UiA) • Per Arne Lidbom (finansiert av Sørlandet sykehus HF)

Foto: Jan Arve Olsen

Foto: Sidsel Jørgensen

«Vi har helt klart latt oss imponere. Barn i barnehagealder er generelt sett utrolig flinke til å lære matematikk, langt flinkere enn vi trodde i utgangspunktet!»

Per Sigurd Hundeland, Ingvald Erfjord og Martin Carlsen

Klarer 2.-klassepensum – Det vi kan si nå, før prosjektet er avsluttet, er at vi har fått svar på noen områder, mens vi på andre ennå leter etter dem, sier Per Sigurd Hundeland.

– Konkret tror jeg det er riktig å si at vi er overrasket over hvor få dvd-er og nettressurser det egentlig finnes som kan bidra til læring av matematikk for barn i barnehager. Her har nok både dvd-produsenter og lærebokforlag mange muligheter dersom de vil bruke dem.

– Men mest overrasket er vi kanskje over at barnehagebarn ser ut til å kunne løse relativt kompliserte matematikkoppgaver – under forutsetning av at de har en god dialog med førskolelærerne og andre voksne. Faktisk er det slik at mange 3 – 5-åringer klarer å løse en rekke oppgaver som egentlig er pensum i 2. klasse på skolen, altså når de er 7 – 8 år gamle.

38 TEFT

Fokus på læringsutbytte Når det gjelder barnas totale læringsutbytte av IKT-basert matematikkundervisning i barne­ hagen, har forskerne ennå ingen klare svar.

Det er noe de arbeider med nå i innspurten av prosjektet, som avsluttes neste år.

– Vi mener at barna, gjennom bruk av IKTressurser, får rike erfaringer med å bruke matematikk som redskap og språk for å løse utfordringer i sin egen hverdag, sier Hundeland – Men som sagt: Detaljinnsikten rundt dette vet vi for lite om til å trekke sikre konklusjoner ennå, understeker han.

Stor internasjonal interesse Arbeidet til de tre UiA-forskerne har så langt vekket internasjonal interesse. De har til nå blitt invitert til både Polen og Island. I februar skal de til Tyskland for å delta på en workshop

om emnet. To mindre konferansebidrag om prosjektet og resultater er godkjent for publisering i proceedings fra konferansen CERME 7 og fra konferansen NORMA 11. En mer utdypende, vitenskapelig artikkel arbeides det med.

Utviklingsforskning De tre forskerne i prosjektet kaller forskningen de utfører for utviklingsforskning. Dette innebærer at forskere og i dette tilfellet ansatte i barnehager jobber tett sammen for å utvikle praksis. Det gir stor nærhet til den praksis det forskes på og gjør at forskning kan ha en direkte effekt på praksis. Det bygger også på den forutsetningen at utvikling av praksis kun kan skje ved at de som jobber der tar ansvar og styring av denne utviklingen.

Målet med det nye ph.d.-tilbudet er å jobbe med helsefremmende tiltak i nærmiljøet på tvers av ulike fagområder.

– Vi ønsker å se på helheten i helsefremmende tiltak og få frem synspunkter fra ulike fagmiljøer. Helsefremmende tiltak bør ikke overlates til en enkelt profesjon, men bør involvere både brukere av helsetjenester, helse­ arbeidere, frivillige og offentlige institusjoner og samfunnet rundt, sier professor i helsefag ved UiA, Kjell Kristoffersen.

Bred faglig profil Programmet vil gi mulighet for spesialisering i forskjellige fagfelt både innen forebyggende helsetiltak og rehabilitering.

– I utgangspunktet skulle graden hete folkehelsevitenskap, men i følge definisjonen til Folkehelseinstituttet, var dette begrepet ikke dekkende nok for det vi ønsker med dette programmet. Folkehelse dreier seg for det meste

om befolkningens helsetilstand, det vil si forebyggende tiltak slik som for eksempel sykling til jobben. Dette er selvsagt viktig for oss, men vi ønsker også å være et program som tilbyr forskning innen rehabilitering og omsorg.

Våre nåværende stipendiater forsker på svært ulike felt som toppidrett, fysisk aktivitet, psykisk helse hos eldre, helseetikk, ungdom med psykososiale problemer, ernæring og e-helse, forteller Kristoffersen.

Bred finansiering Stipendiatene er finansiert av flere kilder.

De seks stipendiatene er: • Thomas Andre Haugen – ansatt og finansiert av Olympiatoppen • Daniela Lillekroken – stipendiat ved HiO • Solveig Vindholmen – stipendiatstilling finansiert av arbeidsmarkedsbedriften Durapart • Jon Wergeland – stipendiatstilling med

Flere opptak kommer – Vi har konkrete planer for tre nye opptak i nærmeste fremtid, men målet vårt er å komme opp i 20 stipendiater. Kriteriet for å bli tatt opp til programmet, er at man har mastergrad i et helserelatert fag. I tillegg må man ha full finansiering av de tre årene graden varer.

Vi lyser selv ut enkelte stipendiater, men tar også inn kandidater med finansiering fra andre institusjoner. Her samarbeider vi for eksempel tett både med kommunen og med Helse Sør.

Vi ønsker også å kunne tilby moduler i opp­ læringsdelen av programmet på engelsk, slik at vi kan ønske internasjonal søkere velkommen, forklarer Kristoffersen.

Viktig kompetanse til regionen Kristoffersen tror det er behov for et slikt program ved UiA, og håper det vil bidra med viktig kompetanse til regionen.

– Vårt mål er at de som gjennomfører dette programmet tar med seg kunnskapen ut på sine arbeidsplasser for å styrke kompetansen ved de ulike institusjonene i regionen.

I tillegg håper vi jo at kandidatene skal forske videre på helsefremmende tiltak etter endt doktorgradsprogram. Det som er viktig er at vi arbeider på tvers for å finne gode løsninger på de helserelaterte utfordringene vi står overfor i dagens samfunn, sier han.

TEFT 39

M at e m atik k i ba r n eh age n

Doktorgrad

Nytt doktorgradsprogram i helsevitenskap Seks stipendiater startet i høst på det nye doktorgradsstudiet ved Fakultetet for helse- og idrettsvitenskap.

Av Christina Fjellstad

hovedfinansiering av Nasjonalt Senter for Alderdom og Helse / Sykehuset Innlandet HF) • Tore Dag Bøe (Stipendiat UiA) • Per Arne Lidbom (finansiert av Sørlandet sykehus HF)

Foto: Jan Arve Olsen

Foto: Sidsel Jørgensen

«Vi har helt klart latt oss imponere. Barn i barnehagealder er generelt sett utrolig flinke til å lære matematikk, langt flinkere enn vi trodde i utgangspunktet!»

Per Sigurd Hundeland, Ingvald Erfjord og Martin Carlsen

Klarer 2.-klassepensum – Det vi kan si nå, før prosjektet er avsluttet, er at vi har fått svar på noen områder, mens vi på andre ennå leter etter dem, sier Per Sigurd Hundeland.

– Konkret tror jeg det er riktig å si at vi er overrasket over hvor få dvd-er og nettressurser det egentlig finnes som kan bidra til læring av matematikk for barn i barnehager. Her har nok både dvd-produsenter og lærebokforlag mange muligheter dersom de vil bruke dem.

– Men mest overrasket er vi kanskje over at barnehagebarn ser ut til å kunne løse relativt kompliserte matematikkoppgaver – under forutsetning av at de har en god dialog med førskolelærerne og andre voksne. Faktisk er det slik at mange 3 – 5-åringer klarer å løse en rekke oppgaver som egentlig er pensum i 2. klasse på skolen, altså når de er 7 – 8 år gamle.

38 TEFT

Fokus på læringsutbytte Når det gjelder barnas totale læringsutbytte av IKT-basert matematikkundervisning i barne­ hagen, har forskerne ennå ingen klare svar.

Det er noe de arbeider med nå i innspurten av prosjektet, som avsluttes neste år.

– Vi mener at barna, gjennom bruk av IKTressurser, får rike erfaringer med å bruke matematikk som redskap og språk for å løse utfordringer i sin egen hverdag, sier Hundeland – Men som sagt: Detaljinnsikten rundt dette vet vi for lite om til å trekke sikre konklusjoner ennå, understeker han.

Stor internasjonal interesse Arbeidet til de tre UiA-forskerne har så langt vekket internasjonal interesse. De har til nå blitt invitert til både Polen og Island. I februar skal de til Tyskland for å delta på en workshop

om emnet. To mindre konferansebidrag om prosjektet og resultater er godkjent for publisering i proceedings fra konferansen CERME 7 og fra konferansen NORMA 11. En mer utdypende, vitenskapelig artikkel arbeides det med.

Utviklingsforskning De tre forskerne i prosjektet kaller forskningen de utfører for utviklingsforskning. Dette innebærer at forskere og i dette tilfellet ansatte i barnehager jobber tett sammen for å utvikle praksis. Det gir stor nærhet til den praksis det forskes på og gjør at forskning kan ha en direkte effekt på praksis. Det bygger også på den forutsetningen at utvikling av praksis kun kan skje ved at de som jobber der tar ansvar og styring av denne utviklingen.

Målet med det nye ph.d.-tilbudet er å jobbe med helsefremmende tiltak i nærmiljøet på tvers av ulike fagområder.

– Vi ønsker å se på helheten i helsefremmende tiltak og få frem synspunkter fra ulike fagmiljøer. Helsefremmende tiltak bør ikke overlates til en enkelt profesjon, men bør involvere både brukere av helsetjenester, helse­ arbeidere, frivillige og offentlige institusjoner og samfunnet rundt, sier professor i helsefag ved UiA, Kjell Kristoffersen.

Bred faglig profil Programmet vil gi mulighet for spesialisering i forskjellige fagfelt både innen forebyggende helsetiltak og rehabilitering.

– I utgangspunktet skulle graden hete folkehelsevitenskap, men i følge definisjonen til Folkehelseinstituttet, var dette begrepet ikke dekkende nok for det vi ønsker med dette programmet. Folkehelse dreier seg for det meste

om befolkningens helsetilstand, det vil si forebyggende tiltak slik som for eksempel sykling til jobben. Dette er selvsagt viktig for oss, men vi ønsker også å være et program som tilbyr forskning innen rehabilitering og omsorg.

Våre nåværende stipendiater forsker på svært ulike felt som toppidrett, fysisk aktivitet, psykisk helse hos eldre, helseetikk, ungdom med psykososiale problemer, ernæring og e-helse, forteller Kristoffersen.

Bred finansiering Stipendiatene er finansiert av flere kilder.

De seks stipendiatene er: • Thomas Andre Haugen – ansatt og finansiert av Olympiatoppen • Daniela Lillekroken – stipendiat ved HiO • Solveig Vindholmen – stipendiatstilling finansiert av arbeidsmarkedsbedriften Durapart • Jon Wergeland – stipendiatstilling med

Flere opptak kommer – Vi har konkrete planer for tre nye opptak i nærmeste fremtid, men målet vårt er å komme opp i 20 stipendiater. Kriteriet for å bli tatt opp til programmet, er at man har mastergrad i et helserelatert fag. I tillegg må man ha full finansiering av de tre årene graden varer.

Vi lyser selv ut enkelte stipendiater, men tar også inn kandidater med finansiering fra andre institusjoner. Her samarbeider vi for eksempel tett både med kommunen og med Helse Sør.

Vi ønsker også å kunne tilby moduler i opp­ læringsdelen av programmet på engelsk, slik at vi kan ønske internasjonal søkere velkommen, forklarer Kristoffersen.

Viktig kompetanse til regionen Kristoffersen tror det er behov for et slikt program ved UiA, og håper det vil bidra med viktig kompetanse til regionen.

– Vårt mål er at de som gjennomfører dette programmet tar med seg kunnskapen ut på sine arbeidsplasser for å styrke kompetansen ved de ulike institusjonene i regionen.

I tillegg håper vi jo at kandidatene skal forske videre på helsefremmende tiltak etter endt doktorgradsprogram. Det som er viktig er at vi arbeider på tvers for å finne gode løsninger på de helserelaterte utfordringene vi står overfor i dagens samfunn, sier han.

TEFT 39

Returadresse: Formidlingsavdelinga UiA, Postboks 422, 4604 KRISTIANSAND

B FrÅ vrimlearealet på Campus Grimstad.

Foto: May Elin Aunli.

www.uia.no