Frekvens #11 by Ungdomsavisen Frekvens

f ekven

KULTURMAGASIN FOR UNGDOM 3. ÅRGANG | NR. 11

GRATIS

spesial

Trend / Musikk / Kunst / Aktiviteter / Konserter / Utstillinger / Teater / Filmer / Bøker

Frekvens er et kulturmagasin laget av ungdom, for ungdom. Vi ønsker å inspirere unge til å oppdage og være en aktiv del av Bergens kulturliv. Frekvens gir også en oversikt over byens kulturtilbud på papir og nett. www.ungfrekvens.no

ungfrekvens @

I denne utgaven kan du lese om hvorfor Mania ble graffitikunstner, hvordan det er å være ung i Palestina, og hvorfor det er både slitsomt og fantastisk å henge på Fløibanen.

= sant

UNG 13 og Frekvens har vært sammen i noen måneder nå. Selv om Frekvens er et magasin, og UNG13 er en minifestival for ungdom, har forholdet allerede vart i 2,5 måned. Det har vært både koselig og spennende, og resultatet... er dette UNG13-spesialnummeret! UNG 13 har oppfordret oss i Frekvens, og andre unge i Bergen til å jobbe med temaene kjønn, språk, subkultur og sted. Frekvens har i denne utgaven fått tilsendt tekster fra unge bergensere utenfor redaksjonen. Du finner dem igjen under denne markøren:

elevtekst

kolofon frekvens nr. 11 november 2013

Utgiver

Bergen kommune

Ansvarlig redaktør Heidi Namtvedt Leiknes

prosjektleder

Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com

skribenter

Heidi Namtvedt Leiknes David Grytten Lisa Thowsen Karen Thowsen Ingeborg Grindheim Slinde Andrea Meyer Iben Møller Oda Fagerland

Fotografer

Synne Sofi Bårdsdatter Bønes William Glandberger Oline Eriksen Rio Tobias Salomonsen Apeland Iben Møller

leder tekst heidi namtvedt leiknes

Er det noe jeg liker med Frekvens, så er det den fantastiske muligheten det gir meg til å skrive, reflektere og produsere noe som jeg kan være stolt av og ha glede av å vise frem. Det gjør meg så stolt og kry hver gang jeg ser et eksemplar av Frekvens, og kan si «Jeg kjenner hun som har tatt dette bildet» eller «Jeg har skrevet denne saken». Det er derfor det er så fint å kunne si at i denne utgaven, så har vi fått muligheten til å samarbeide med UNG13. UNG13 tar opp tema som identitet og språk, stil og tilhørighet. Vi har gjort det samme, og spurte derfor fotografene våre om de kunne

ta bilde av seg selv, favorittstedet og favorittkameraet sitt. Resultatet er så vakkert, og det skaper et så flott bilde av hvordan man ser på seg selv og verden rundt seg. Vi har også pratet litt med Goldenboy. De er de guttene som drømte om å bli rockestjerner når de ble voksne, og som aldri klarte å kvitte seg med den drømmen da de ble voksne. Vi har også snakket med en graffitikunstner. Taggingen hans balanserer mellom å være hærverk og kunst, det kommer selvfølgelig an på øyet som ser. Er det ikke slik med det meste her i livet? Jo mer vi opplever, desto mer nyansert blir vår oppfatning av verden. I denne utgaven av Frekvens får du et innblikk i hvordan det er å være ung i Palestina. Les om Lone fra Ramallah,

som beskriver seg selv som en helt vanlig jente som gruer seg til eksamen og gleder seg til sommerferien. Samarbeidet med UNG13 har resultert i mange fine ting, for eksempel at skoleelever i Bergen har kunnet sende inn sine tekster til oss. Du får lese noen av disse tekstene i denne utgaven, for eksempel hvordan det er å være gutt kontra hvordan det er å være jente i 2013. Det morsomste med de to tekstene er at den ene konkluderte med at det var best å være gutt, og den andre med at det var best å være jente. Igjen kommer det an på øyet som ser. Er det ikke fantastisk at vi alle har så forskjellige oppfatninger om hvordan det er å bare være til? God lesing!

omslagsbilde

William Glandberger

produksjon/DESIGN Byar / Khiem Tran khiem.tran@byar.no

bidragsytere

Trykk

Bodoni

Distribusjon Bodoni

Opplag 4 000

Kontakt

www.ungfrekvens.no www.facebook.com/ungfrekvens www.twitter.com/ungfrekvens post@ungfrekvens.no

heidi namtvedt leiknes. Ansvarlig redaktør.

ingeborg Grindheim slinde. Skribent.

david grytten. Skribent.

karen thowsen. Skribent.

lisa thowsen. Skribent.

tobias salomonsen apeland. Fotograf.

oda fagerland. Skribent.

andrea meyer. Skribent.

iben møller. Skribent og fotograf.

U1880, Domkirkegt. 4, 5017 Bergen Tlf.: 55 57 74 55

Ø M E R KE T ILJ

9 Trykksak 6

oline eriksen rio.

william glandberger.

Fotograf.

synne sofi bårdsdatter bønes. Fotograf.

innhold

12 Bybanens oaser 17 Grev Dracula 28 Gi meg nokke gelt tjommi 30 Med Adidas og lusekofte 32 Gullguttenes dobbeltliv 34 Heidi henger 45 Kem e’: Wil y/Synne/Oline Identitet gjennom analoge fotografier.

Kåseri om kjøpesentrene langs bybanesporet.

En tjommi fra Romania.

UNG13: Elevtekster 11 16 26 36 44

Hjemlandet Overgang Hvordan det er å være gutt + Hvordan det er å være jente I dag skal jeg si det Hverdag

Hvordan du snakker, sier hvem du er.

Galleri

Simon Alejandro møtte hiphopen på Hellen skole.

Kompisene som nektet å kvitte seg med bandet.

Heidi kjemper om sitteplassene på Bybanen og henger på Fløibanen.

10 37

Tegning og tekst av Oda Fagerland Fotografier av William Glandberger

Sommerferie i Palestina

Da jeg mĂ¸tte Lone fra Ramallah.

Mania Galskapen har tatt over Sandviken.

DĂĽ eg var ung Helge Jordal om tiden med konstant revolusjon og frynsejakker.

helge jordal Då EG var ung

Da hele Bergens favorittskuespiller var ung, var alt i endring. Ungdommen fikk endelig utfolde seg og den unge Jordal gikk i stive dongeribukser og drev med skoleteater. tekst heidi namtvedt leiknes foto

synne sofi bårdsdatter bønes

Hva var utfordrende med å være ungdom? Ungdomstiden min var en tid i endring. Da vi snakket om fremtiden så vi for oss alle mulige science-fiction scenarier, og masse av det vi drømte om er faktisk en realitet i dag. Når noen oppførte seg rart sa vi: «Dra til månen!» Det var jo tross alt utenkelig. Men plutselig reiste mennesker til månen. Vi fikk store EDBmaskiner, forløperen til datamaskiner. Den tok opp et helt rom og var enorm! Det var datarevolusjon og industriell revolusjon. Det var revolusjon hele tiden!

Hvordan har ungdomstiden formet deg? Ungdomstiden min var en veldig fri tid, noe som var en stor kontrast med hvordan mine foreldres ungdomstid hadde vært. De jobbet hele tiden og i den generasjonen var det på en måte innforstått at man giftet seg og levde sammen. Kvinnen hadde sin plass og mannen sin plass. Da jeg var ung ville vi snakke om følelsene! Vil ville si ting som «I love you, baby». Det var en utrolig samfunnsutvikling og jeg var interessert i teater og musikk. Vi hadde bare DNS og kinoen, men jeg engasjerte meg også i Fana Gymnas sitt skoleteater. Den erfaringen kom godt med da jeg bestemte meg for å bli skuespiller.

Hva tenker du på når jeg sier «ungdomstid»? Glede! Det var en slik livsutfoldelse. Vi var så livsglade! Vi var de som hadde tid til å stoppe opp og se på livet.

Hva slags musikk hørte du på? Det var på denne tiden rock og roll kom! Musikken var en del av ungdomstiden på den tiden. Endelig fikk ungdommen en plass! James Dean var helten – han utstrålte så mye følelse.

Da jeg senere bestemte meg for å bli skuespiller, turte jeg ikke å si det til noen. Det gikk i mot det som «passet inn». Det var ikke lett å være annerledes

Jeg hadde halvlangt «rocke»-hår som mine foreldre ikke var spesielt fornøyd med

Hvordan gikk du kledd? Dongeribuksen var alltid på plass. De var helt stive, og vi måtte ligge på rygg for å få de på oss. De måtte vi gå ut, og de var dritdyre! Det gikk i Leebukser og Wrangler-bukser. Vi jobbet hele sommeren for å få råd til dem. Jeg hadde halvlangt «rocke»-hår som mine foreldre ikke var spesielt fornøyd med. Litt seinere kom hele den «make love, not war»-bevegelsen med Woodstock og hippier. Da fikk jeg meg sånn frynsejakke, som jeg for så vidt har i dag også. Det var en slik hippiestil jeg hadde da jeg kom inn på Teaterskolen i Oslo.

Hvordan så ungdomsrommet ditt ut? Jeg var faktisk heldig, for jeg fikk eget

rom da jeg begynte på skolen. Veggene var dekket med plakater av film- og rockestjerner. Elvis og Mick Jagger var selvfølgelig på plass. Dean Martin hang der og. Jeg hadde også noen fine plakater av Marlyn Monroe og Jane Mansfield med sitt blonde hår og store pupper. Noen år seinere så jeg en film med Jane Mansfield og det viste seg at hun også var en veldig god skuespillerinne i tillegg til å være så fin! På den tiden var det skikkelig grensesprengende at jentene turte å utfordre på den måten. Nå er det ingen som blir overrasket når en skuespillerinne kler av seg.

Gymnas, og jeg tror mye av grunnen til at jeg gjorde det bra var på grunn av skoleteateret i Fana. Jeg fikk i alle fall vitnemålet mitt! Det la jeg i en skuff, og siden har jeg ikke fått bruk for det.

Hvordan gjorde du det på skolen?

Husker du en lærerik hendelse fra ungdomstiden?

Jeg gjorde det veldig bra på det vi da kalte for «realskolen». Jeg gikk på Fana

Jeg husker spesielt en hendelse fra 4. klasse på det som da het

folkehøyskolen. Jeg hadde vel litt mer makk i rumpen enn de andre elevene, men denne gangen hadde jeg og kompisene mine fått skyld for noe vi ikke hadde gjort. Jeg kan ikke engang huske hva det var vi hadde gjort, men det som slo meg var hvor urettferdig det var. Jeg syns det var så skuffende at lærerinnen min ikke gjorde mer for å finne ut av

Det gikk i mot det som «passet inn». Det var ikke lett å være annerledes.

Hvilken lærer spesielt godt?

hvem som var skyldig. Så slo deg med plutselig; hvorfor skulle vi sitte der når vi ikke hadde gjort noe? Vi kjeftet og skremte nesten vettet av Frøken. Og så gikk vi bare! Det lærte meg på en måte å ikke finne meg i urettferdighet. Jeg husker også at jeg så noen dansere på tv – da tv var noe veldig nytt. Den mannlige danseren var helt

fantastisk, han nærmest fløy over dansegulvet. Jeg bestemte meg for å bli danser! Men det å være danser var jo homo. Homo var et vanlig skjellsord og det å være kunstner ble assosiert med å være homo. Det var mye rasisme på den tiden. Mot kvinner, fargede og homofile. Da jeg senere bestemte meg for å bli skuespiller, turte jeg ikke å si det til noen.

husker

Jeg husker spesielt min klasseforstander på Gymnaset. Vi kalte han for Lektor Helland og han var en veldig bekymret og kristen mann. Han var også veldig omsorgsfull, spesielt ovenfor meg. Dette skoleteateret jeg holdt på med var ikke bra, mente han. Han smattet veldig når han snakket og det var ofte han stilte meg spørsmålet: «Har du tenkt å ta eksamen, du?». Han sendte meg mange bekymringsfulle brev og sendte meg til og med opptak av en dansk predikant som skulle oppmuntre meg til å ta eksamen.

Jeg synes det i grunnen var veldig rørende. Det var første gang en voksen person utenfor familien brydde seg om meg. Vi fortsatte å utveksle brev, og det hjalp meg veldig å formulere meg. Jeg ble faktisk invitert i 85-årsdagen hans der jeg leste opp en tekst for han. Han var veldig stille og man kunne merke at han hadde blitt en gammel mann. Da jeg var ferdig å lese så han på meg og sa: «Du har vært med på så mye du.» Det synes jeg var veldig rørende.

SE DEG OM, DA Å se, ser, så, har sett. Skjønner du hva jeg mener? Det er liksom det verbet. Det er så mye som hører til det verbet. Alt hører på en måte til. Eller gjør det? Kanskje ikke. Hva vet vel vi. Det kan være at alt er en illusjon. Vi har laget oss en boble, ikke sant. Boblen inneholder alt vi ser, men også det vi ikke ser. Er det komplisert? Nei, ja, kanskje. Hva om boblen sprekker? Da må vi se oss om. Finne en ny boble. Vi burde egentlig sett oss om for lenge siden. Skapt litt forandring. Det er jo ikke bare øynene som ser, vet du. ODA FAGERLAND

elevtekst

hjemlandet Jeg har bodd i Norge i mange år, nesten halve livet mitt. Men jeg føler meg ikke norsk, ikke halvnorsk engang. Jeg vet at det er ingen som tvinger meg til å være her, eller til å føle meg norsk. Men jeg vet også at livet i landet mitt hadde vært enda vanskeligere. Det er jo derfor moren og faren min kom hit. For å tjene penger for å få et godt liv, for meg, for å slutte å leve «fra måned til måned». Men jeg føler at god økonomi ikke er alt. Jeg har familie og venner i landet mitt. Det er der jeg føler at jeg hører til, det er der jeg ble født. Jeg har ingen problemer med språket. Når jeg begynner å snakke med noen, ser de på meg som på en norsk ungdom. Men jeg føler at når de finner ut at jeg er fra Polen, så ser de på meg helt annerledes. Og jeg skjønner jo ikke helt hvorfor. Jeg føler meg stolt av å

være polsk, jeg vil ikke skjule det at jeg kommer fra Polen. Jeg føler ikke at det er noe jeg må skjule, jeg har jo ikke gjort noe som er galt. Det at noen polakker stjeler, driver med smugling eller er flinke håndverkere, betyr jo ikke at jeg er en flink maler som stjeler og har alkohol til salgs. Jeg synes at det verste med mennesker er at de har en tendens til å ha stereotypier og sette alle i en boks. Jeg hadde ønsket så sterkt at alle, absolutt alle, begynte med blanke ark. Og at det var mine handlinger og mine ord, som bestemte hvordan folk så på meg. Kanskje hvis folk ikke hadde sett på meg som «polakk», men en polsk jente, så hadde jeg ikke hatt det så dårlig eller følt meg så uvelkommen i Norge.

KEM Eâ&#x20AC;&#x2122; WILLY synne oline Meg Stedet Kameraet Bilder sier mye. Blant annet hvem vi er.

Jeg heter William og er fotograf for Frekvens. Her er noen bilder jeg har tatt analogt. Bildet av meg er tatt i en forlatt fabrikk. Jeg digger silhuetter og vinduer. Jeg har tatt bilder i 3 år, og det er noe av det gøyeste jeg gjør.

willy

Selve stedet i dette bildet er ikke mitt favorittsted, men det er på en måte det. For bildet er fra innspillingen av en av musikkvideoene jeg har vært med å produsere. Favorittstedet mitt å være, er bak kamera under en innspilling. Det er noe av det gøyeste jeg vet! Dessuten er det tatt i et forlatt hus, og jeg digger forlatte hus. Kameraet jeg har tatt disse bildene med heter Canon T70 og er fra 1984. Jeg liker dette kameraet fordi det er så lett å bruke og du har veldig mange muligheter med det. Spesielt med den linsen jeg bruker, som er en 35-70mm. Jeg fikk det av min far for et år siden, og har brukt det siden den gang.

Stedet.

selvportrettet.

kameraet.

synne

Det e viktig å kunne vere aleine. Kjede seg. Ikkje vere avhengig av noen.

ser på tragiske filmer om kjærlighet, italiensk mafia eller dokumentarer om e-stoffer, leser om suksess, fotografi og tragedier, der skriver eg, der tenker eg. Der sover eg.

Hemsen min e favorittstedet mitt.

For tiden er dette mitt favorittkamera (Zenza Bronica). Med det har eg masse muligheter når det kommer til objektiver, søkere, magasiner og film. Eg likar å jobbe analogt for då blir en mer selektiv når en tar bilder. Eg føler og at bildet eg fotograferer er mer «mitt», det er mer arbeid og det er eg som «skaper» bildet. I tillegg e halve gøyen og måtte fremkalle og ikkje kunne se resultatet med en gang.

Der ligger: - Puten eg fikk då eg var 3. - Diktbøkene - Idébøkene - Fotobøkene - Filmene - Bildene - Brevene eg aldri sendte - Bamsen eg fremdeles trenger (Gompen <3) Der e eg aleine. Det e der eg drømmer om campingbiler og Madagaskar, der hører eg på alt fra Jay-z til Franz Schubert,

Med Bronicaen tar eg bilder av: - venner - ferier - artister - band - meg sjøl

selvportrettet.

kameraet.

stedet.

oline

Mitt kamera er et nydelig Nikon FM2. Eller, teknisk sett er det vel egentlig min far sitt. Kjøpt på Fiji på begynnelsen av 90-tallet. Jeg må si at det er mitt favorittkamera for øyeblikket og det jeg bruker mest. Svart/hvitt er definitivt å foretrekke og lettere for meg siden da kan jeg fremkalle selv. Når jeg skulle ta bilde av et sted bladde jeg de siste bildene jeg hadde tatt og fant dette bilde jeg tok da jeg dro til England noen uker tilbake. Jeg trives rett og slett veldig godt høyt oppe i luften og mener at lite kan måle seg med følelsen når du sitter på et fly på vei til et spennende sted. Selvportrettet er tatt på rommet mitt og etter litt jobbing med hvor kameraet skulle plasseres og mange rare blikk utenfra, ble dette resultatet.

selvportrettet.

kameraet.

STEDET.

elevtekst

overgang 16

Jeg bodde i Sverige. Jeg rullet på R-en. Jeg sang «Du gamla, du fria». Jeg skrev sykkel med C. Jeg endte alfabetet med Å Ä Ö. Jeg var svensk. Jeg bor i Norge. Jeg skriver bokmål og nynorsk flytende. Jeg lager matpakke. Jeg har bunad. Jeg er norsk.

bybanens oaser

Bystasj onen

De er overalt. I snitt dukker de opp hvert 7,5 minutt på strekningen Byparken – Lagunen. Bybanens oaser, mer kjent som kjøpesentre, er et vanlig syn for de mange bybanereisende. tekst ingeborg grindheim slinde

Bergens nye stolthet, Bybanen, har blitt et nytt bindeledd mellom sentrum og Bergen Sør. Småsjenert og med sine etter hvert ganske dype riper i lakken, triller den stille rundt i bybildet. Bybanen har blitt diskutert til det kjedsommelige og det er alltid temaer som dårlig planlegging og lav effektivitet som blir tatt opp. Diskusjonen rundt

disse temaene får de viktige aspektene ved bybanen til å falle i skyggen og bli glemt. Det er for eksempel ingen som nevner det fascinerende antallet kjøpesentre som befinner seg på den trettiminutters lange strekningen. Som små oaser dukker de opp, klare til å tilby alle tenkelige varer og tjenester. De krydrer opp bybanestrekningen med sine forskjellige besøkende, og hjelper oss med å holde shoppingabstinensene i sjakk.

Man har ikke sittet mange minutter på bybanen før det første kjøpesenteret dukker opp i det fjerne og en bergensstemme sier rolig «neste stopp; Bystasjonen». Mye er sagt om dette stedet, men for en utenforstående kan det raskt trekkes en parallell til entomologien. Senteret minner nemlig overraskende mye på en maurtue. Med perfekt beliggenhet i sentrum av Bergen, er det en oase for ivrige maurtuearbeidere. Utallige mennesker med handleposer i hendene og målrettet kjøpelyst i blikket, er klar til å dra kortet og bidra til maurtuen. Tempoet er høyt og faren for å

bli påkjørt av en sparkesykkel er stor. I likhet med faktiske maurtuer, finnes det også på Bystasjonen snyltere på maurtuen. Disse snylterne utnytter fordelene ved senteret, uten å bidra noe særlig selv. Snylterne på Bystasjonen utarter seg som mørkkledde ungdommer, sittende i inngangspartiet. Disse ungdommene står i stor kontrast til de hastende menneskene som tydeligvis skal få unnagjort shoppingen for resten av livet. De mørkkledde ungdommene sitter i ro. For en unormal oppførsel. Hvem er de? Hva venter de på? Mysteriene rundt dem er mange. Når øynene nettopp har vendt seg

Lagunen Sletten

Som en perle i gettoen ligger Sletten Senter og skinner til lyset etter tunnelen fra Wergeland, dukker et nytt kjøpesenter opp som troll i eske. Som en perle i gettoen ligger Sletten Senter og skinner. På Sletten Senter er tempoet tjue hakk lavere enn på Bystasjonen og omgivelsene tatt i betraktning er det der er overaskende mange pensjonister som spaserer rundt. Man forventer gjerne ungdomspøbler som henger og er kule på hjørnet, men i stedet er det gråsprengte kvinner og menn på kjøpesentertur som dominerer. Den eldre garden på Sletten Senter har mange likehetstrekk med de svartkledde ungdommene på Bystasjonen. De er begge snyltere på maurtuene og

nyter godt av benkene som er satt opp på sentrene. Tar man seg bryet med å bruke andre sanser enn synet, kan man høre språk fra flere av verdens hjørner. Likevel er ikke dette det viktigste. Juvelen i kronen, rosinen i pølsen, selve essensen av Sletten Senter er matbutikken Meny og ikke minst de mange gratis smaksprøvene! Shoppingabstinensene har ikke sjans til å bli for kraftige før man kan skimte Nesttun senter i det fjerne. Bygningen er pimpet opp med litt eføy her og der, men ellers er det et trist senter. Hvis man skal beskrive Nesttun Senter med ett ord, hadde kjedelig vært det mest passende. For sultne

bybanereisende er senteret likevel verdt et besøk. Det er hele to bakerier hvor det selges kakemenn fra midten av oktober. Sist, men ikke minst er endestoppet. Ut av bybanen kommer en flom av striglede ungdommer med sleik eller perleøredobber. På Lagunen Storsenter er det høy tetthet av Acneskjerf, hvor merkelappen selvfølgelig vises, og Canada Goose-jakker. Man kan spørre seg hvor mange coyoter som har ofret livet sitt for å varme de mange pappaguttene- og jentene. Det mest iøynefallende er likevel ikke den uniforme stilen, men lysene på parkeringsplassen. Lagunen Storsenter har

nemlig utviklet et intelligent system hvor et rødt lys dukker opp over parkeringsluken når den er opptatt. Denne revolusjonerende teknologien kan ta pusten fra hvem som helst. Hvem hadde trodd at man kan se etter røde lys istedenfor parkerte biler? Dessuten skaper de røde lysene en julestemning som får de smilende kakemennene på Nesttun Senter til å blekne. Et annet blikkfang på Lagunen Storsenter er de mange besøkende. Det er et kaos av mennesker i alle størrelser og fasonger, som igjen skaper en ufrivillig sirkelkomposisjon på bybanereisen - fra maurtue er du kommet, til maurtue skal du bli.

mania

Every time I get into a train, almost every day I see my name. I say, «Yeah, you know it. I was there, I bombed it.» It’s for me. It’s not for nobody else to see. l don’t care – l don’t care about nobody else seeing it, or the fact if they can read it or not. tekst david grytten

foto william glandberger

Galskapen har tatt over store deler av Sandviken, Kalfaret og Bergen sentrum. Mania, mania, mania står det skrevet oppover vegger, gjerder, brannhydranter og vinduer. Det blir sagt at til all tid er det en edderkopp tre meter unna et menneske. Det samme teller for tagsene gjort av den flittige mannen som går under navnet Mania, et pseudonym opprinnelig brukt bare fordi det hørtes kult ut, men som er nå en passende beskrivelse for aktiviteten.

– Når jeg var liten bodde familien min på et sted hvor det fantes mange underganger i nærheten. De var fulle av graffiti, så jeg så alltid masse på dem. Når jeg gikk gjennom undergangene skapte det alltid en god følelse i sjelen min. En vinter da jeg gikk i en undergang med moren min, var det en tag på utveien av en av undergangene. Det var en gul tag, og jeg kunne lukte den ferske malingen. Det lå litt snø inn mot gangen, og det var fotspor som gikk fra veggen og ut i snøen. Jeg maste ganske mye på min mor om vi kunne følge etter de fotsporene, for å se hvordan en tagger så ut. Da sa min mor at jeg kom til å bli tagger når jeg ble stor.

Man har bare noe å tape, og det er en ganske risikabel ting man driver med

– Graffiti handler om å tilføre bybildet noe annerledes enn det man forventer. Det handler om å gi samfunnet en litt mer interessant scene. Det meste folk gjør har en økonomisk gevinst, men graffiti er helt annerledes. Man har bare noe å tape, og det er en ganske risikabel ting man holder på med. Man ofrer ganske mye for at det bare føles rett. Det handler også litt om

å provosere, fordi det man gjør er jo tross alt ulovlig. Selv om du liker det eller ikke, så kommer du til å gå forbi det og få en reaksjon fra det. Det er det kunst handler om. Jeg har gått gjennom ganske mange utfordringer med dette, men i stedet for å gi opp når jeg har fått problemer med loven, så har jeg heller prøvd å lære av det og å gjøre det bedre neste gang.

– En god tag har vitalitet, bevegelse og følelse. Du kan se om en tag er statisk eller om det er en vital tag som har sjel. Nå har jeg tagget i åtte år, og jeg føler at jeg har begynt å få en viss kontroll på tags. Nå kan jeg lage mer enn bare en fin piece, men også variere på tagsene mine og gjøre dem unike. Taggen føles som om den er min da. For min del er tags like viktige og like vanskelige som å lage en kul piece, fordi en bra tag er såpass sjeldent å komme over. – Jeg kom fra en by hvor det var veldig strengt og kriminelt å tagge. Det fantes ingen lovlige vegger, og ingen plasser hvor man kunne henge heller. Graffiti var veldig ulovlig, og det ble mye fokus på tags. Det fantes ingen avanserte piecer, for de var nødt til å bli ferdig fort. Du kan jo ikke stå i to timer og lage en piece midt på veien.

– Jeg pleier sjeldent å tagge på plasser om det er noen som kan se meg, eller om det er et veldig folksomt sted. Noen ganger slutter det aldri å være folk på plassen, men så er man bare nødt til å ha den spotten. En av de gangene tenkte jeg ”fuck it, jeg gjør det bare”, så jeg gikk jeg og dro en tag. Da jeg var ferdig med taggen kjente jeg at det var noen som tok tak i armen min fra siden. Reaksjonen min var bare å se vekk, så under hele hendelsen hadde vi ingen øyekontakt. Vi begynte å slåss. Han prøvde å holde meg igjen, mens jeg bare prøvde å komme meg vekk derifra. Det gikk ikke, og etterhvert begynte denne personen å rope at han var fra politiet. Da var det i alle fall ikke aktuelt for meg å stoppe. Etterhvert klarte han å få meg i et politigrep, hvor jeg lå nede på bakken. Han var veldig stor og lå på ryggen min. Jeg hadde ingen sjanse å komme meg ut fra situasjonen, så det jeg gjorde var å lage falske kvelelyder. Jeg harket og hostet og ropte etter hjelp, og greide å rope ut «Jeg blir kvelt, jeg får ikke puste». Han sa at han hadde allerede ringt politiet, og det gjorde meg bare mer motivert til å komme meg vekk. Etter at jeg skrek tok noen han bort fra ryggen min, og så dukket det opp en skikkelse som hjalp meg på bena. Jeg sa tusen takk, sprang vekk og kikket meg aldri tilbake.

Han prøvde å holde meg igjen, mens jeg bare prøvde å komme meg vekk derifra

hvordan det er å være gutt 26

Jeg er en gutt på 17 år. Jeg er en vanlig gutt som driver med sport, er med venner og i tillegg har jeg en kjæreste som jeg tilbringer mye tid med. Jeg spiller mye fotball, både med laget mitt og med venner. Jeg skal skrive om meg selv og hvordan det er å være en gutt. Dagens gutter er normale på sin måte, de fleste driver med idrett. Men det er noen som også driver med dataspill og andre ting. Å være gutt er vanskelig, men samtidig utrolig gøy. Når jeg er med mine beste venner finner vi alltid på noe gøy. Selv om det er en regnfull søndag, så kan vi alltid gå og spille fotball på banen. Selv om man er alene hjemme er det alltid noe å gjøre. En gutt klarer å være alene en hel dag. Det tror jeg er fordi gutter en mer glad i å se på tv og spille PlayStation. Gutter vil jeg tro er mer oppfinnsomme enn det jenter er, men jeg vil ikke si at det er sikkert.

elevtekst

Det sies at gutter ikke har følelser, men det stemmer ikke Det sies at gutter ikke har følelser, men det stemmer ikke. Mange gutter har vanskelig for å uttrykke følelsene sine når det kommer til seriøse ting som kjærlighet for eksempel. Dette vet jeg av egen erfaring. Før merket jeg det var vanskelig å vise følelsene mine ovenfor andre, spesielt for kjæresten min, særlig i begynnelsen. Men etter hvert som månedene gikk klarte jeg å vise mine egne følelser,. Og nå er det enkelt, i motsetning til før, da jeg

syntes det var utrolig vanskelig. Gutter har følelser, men vi har vanskelig med å vise det til andre. Jenter sier gjerne til hverandre hva som skjer i livet sitt og hvilke følelser de har ovenfor det. Det er gjerne litt dramatisk i forhold til gutter. Gutter kan også snakke om alvorlige eller viktige ting, men vi gutter viser ikke følelser til kompisene våre. Vi bare lar det gå, og så snakker vi liksom ikke noe mer om det. Gutter kjenner nok seg igjen når de blir sett på som useriøse og tullete, og det stemmer. Altså, jeg sier ikke at gutter ikke kan være seriøse, men at mange oppfører seg på en måte som gjør at de blir sett på som useriøse og tullete. Jeg får høre at jeg må være litt mer seriøs i enkelte situasjoner. Og jeg vet selv at jeg kan være useriøs og ler mye hele tiden. Å være gutt kan som sagt være vanskelig og veldig gøy.

hvordan det er å være jente Hei! Jeg er en jente på 17 år fra Bergen. Nå har vel de fleste ungdommer på min alder funnet ut hvem de er, eller de tror kanskje at de har det. Sikkert bare halvparten av dem har funnet det ut. I disse årene har vi funnet mer og mer ut av hvordan vi er som personer. Og i de årene som kommer, skjer det mye. Man forandrer seg hele tiden når man er ungdom. Da jeg var liten spilte ikke alt det som er viktig i dag en rolle, men jeg bare koste meg som liten uten så mange bekymringer. I dag er det så mange jenter som er usikre på seg selv, og leker at de har den høyeste selvtilliten når det egentlig ikke er tilfelle. Jeg vil si at det er et stort press på oss jenter, om hvordan utseendet og kroppen skal se ut. Jeg syns det er viktig å se bra ut, og at andre også synes det. Oppi alt dette fokuset på utseendet kan veldig mange miste selvtilliten, og begynne å sammenligne seg selv med andre. Dette skjer hele tiden, og jeg vet det ikke er bra for meg eller for alle de andre jentene som gjør det. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv, men det hender

at jeg sammenlikner meg selv med andre. Da må jeg bare drite i den tanken, og tenke at det ikke er noen poeng i å gjøre det. Jeg er meg, og du er deg. Vi kan faktisk ikke forandre utseendet vårt noe mer enn å bruke sminke og å ordne håret finere. Jeg føler vi har forventninger til hvordan vi skal være. Vi skal være feminine og flinke til mye. Vi skal være nybarberte, og lukte godt. Vi bør være trente og flotte. Hvis vi er alt dette, er vi jenter andre jenter kan se opp til, og ville være som. Jeg tror også spesielt gutter har visse forventninger til hvordan vi skal være. De lager seg et bilde over hvordan en jente skal være, kanskje ut ifra sosiale medier. På en annen side er det veldig kjekt å være jente. Vi kan klemme og kose på hverandre, uten at det er rart. Vi kan bruke sminke og pynte oss ekstra mye, med fine kjoler og skjørt. Gutter kan også pynte seg, men ikke på samme måte som vi kan. Det gjør heller ingenting om vi suger i fotball, fordi vi er jenter og fotball er en «guttesport». Personlig elsker jeg å være

Vi kan kose og klemme på hverandre, uten at det blir rart jente, og kunne ikke tenkt meg å være gutt. Vi kan vise følelser og være skikkelig jentete, noe jeg elsker! Jeg føler jeg vet sånn ca hvem jeg er nå, hva jeg vil og hva jeg liker. Jeg tror ikke jeg kommer til å forandre meg så mye mer personlighetsmessig, men man vet aldri. Vi forandrer oss jo hele tiden og treffer nye mennesker som kan være med på å forandre oss. I framtiden tror jeg at jeg vil bli mer og mer sikker på hvem jeg er og hvem jeg ønsker å omgås. Hvem som får fram de gode sidene hos meg, og hvem som gjør meg glad. Vi jenter vil alltid ha forventninger knyttet til oss, og det å ville se best mulig ut kommer vi alltid til å ville.

Grev Dracula

tekst david grytten foto

william glandberger

Å filme i et forlatt hus er en blanding av spenning, redsel for det ukjente og avsky for lukten. Etter mange måneder med forberedelser skulle vi endelig gi liv til fortellingen vi hadde planlagt så nøye, men vi hadde ikke forberedt oss på de andre formene for liv som skulle dukke opp på filmsettet. De første scenene vi filmet foregikk utenfor det forlatte huset, men det viste seg at huset var kun forlatt i den betydning at ingen bodde der lovlig. Inne var det flere tegn til liv. Poser med skrot lå spredt rundt, improviserte

senger lå i noen rom og det var ingen mangel på urin og avføring. Vi prøvde å få kontakt med de som bodde i huset flere ganger. «Hello? We are just filming a short film», ble raskt et slagord som ble ytretutallige ganger. Lukten inne var vond, og var en blanding av avføring, boss og det neglisjerte bygget. De første forsøkene på å få kontakt med dem gikk dårlig: vi ble møtt av låste dører, og om vi møtte på noen i de mørke gangene løp de hurtig fra oss. Å filme inne i huset ble raskt en stor utfordring: hvem visste hva som kunne gjemme seg i mørket? Om vi ikke visste hva slags folk som befant seg her, hvordan kunne vi forsvarlig ta

med oss alt utstyret vi hadde og de fire skuespillerne våre inn i dette stedet? Jeg ble enormt irritert og lei meg for dette, vi hadde jo tross alt leid masse dyrt utstyr for å filme her. Jeg begynte å prøve å finne nødløsninger og andre improviserte prosjekter vi kunne lage i løpet av helgen istedenfor å filme inne i huset. Timene gikk, og vi gjorde oss ferdig med scenene som skulle skje utenfor. Så ringer William meg. William, en kompis av meg i filmcrewet, hadde sittet utenfor inngangen til huset og passet på strømtilførselen vår. To menn hadde gått ut fra huset og snakket med han. – De var skikkelig tjommi, sa

William til meg. Jeg ble overlykkelig, og stemningen på settet ble raskt bra igjen – filmen var reddet! William begynte å fortelle om mennene som kom ut, og han ene ble raskt den mest interessante. Han het Julian, var fra Romania, og bodde her i Norge ulovlig. Han var høy, blond og tynn, og gikk under navnet Dracula på grunn av hans forsømte tenner. Alle rumenere har derimot litt vampyrblod i seg, påstod han. Under filmingen i løpet av den lange og slitsomme langhelgen møtte vi ofte på Dracula. Menneskene i huset styrte alltid på. Mens vi filmet møtte vi på folk som kom bærende på matvarer, sykler og poser fra Vinmonopolet. De var

Hvem visste hva som kunne gjemme seg i mørket?

nysgjerrig på hva vi holdt på med, og stilte masse spørsmål. – Oh, you’re filming, sa en av dem begeistret og lagde en firkant med fingrene, for å symbolisere en TV-skjerm. – Are you filming a movie about life on the streets? spurte en skallet rumener oss. – Yes, yes we are, svarte vi, mens vi egentlig bare filmet en litt for innviklet skrekkfilm. Dracula var alltid den mest pratsomme, og han ville gjerne spille vampyr i filmen vår, og foreslo en betaling på 1000 kroner pluss en pakke sigaretter. Uavhengig av sin nåværende bosituasjon, hadde han klart å få seg et nettverk av kompiser: han fikk besøk av en brite kledd i fullt

Adidasutstyr som jobbet som en hagedesigner. Vi kunne også høre Dracula sin mobil ringe i blant, som var gjenkjennelig takket være gangsterrap ringetonen han brukte. Jeg fikk nummeret hans for å gjennomføre et intervju til en annen anledning. – I like blood, sa Dracula en gang han var nede og snakket med oss. – I’m just kidding. But when I see blood, I lick it. Senere latet han som om han skulle bite kompisen min Nicolas, som i ettertid fortalte at han kunne kjenne tennene hans i nakken. Da vi gikk rundt og snakket med Dracula en dag, spurte jeg han om hvor mange som bodde her. – Are you police? spurte han

meg, halvveis spøkende. Han fortalte deretter at det bodde 12 mennesker i bygget. Menneskene som bodde der fast holdt til i tredje etasje, mens narkomane flommer inn og ut av første og andre etasje. – One time, there were 35 addicts in the second floor, forteller han. Dracula var veldig opptatt av at vi skulle vite at han selv ikke var narkoman. Han sa at de andre som bodde i tredje etasje, som også var hovedsakelig rumenerne i samme situasjon som han, ikke var narkomane heller, men de var veldig glad i å drikke. Kriminelle var de heller ikke sa han, og gjentok flere ganger en historie om hvordan han fant en lommebok med et bankkort

og 500 kroner, og leverte det til politiet istedenfor å beholde det selv. Vi returnerte til huset noen uker senere for å filme igjen, og da var det plutselig ingen tegn til den pratsomme vampyren fra Romania. Jeg prøvde å ringe nummeret hans, men ble bare møtt med en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. – Where is Dracula? spurte jeg en av dem som bodde der mens han var på vei ut. Han stoppet opp for å tenke, og takket være en ustødig engelsk tok det en stund før jeg fikk noe svar. Så kom det. – In Dublin.

DAIER

FEITA

SYK

DAIER

TOK MATA

SNÅTTABAJAS LUDDI

PÅ STELL

TIDI

KNEKE LØYEn SLØKKET JÆLA SNOP MÅNEBEKKABEDOTten LOKK RÆVADILTER BELITE

SVAI

SNÅTTABAJAS LUDDI gelter

SLAUR BOSS HALLAIEN gelter

SVAI

TJOMMI

SVAI

TOK MATA

TIDI

DAIER

SYK

TJOMMI

SNÅTTABAJAS LUDDI

PÅ STELL

SYK

FEITA

HALLAIEN

FEITA

SYK

gelter

TOK MATA

TIDI

KNEKE LØYEn SLØKKET JÆLA SNOP MÅNEBEKKABEDOTten LOKK RÆVADILTER BELITE

SNÅTTABAJAS LUDDI

TJOMMI

SLAUR BOSS HALLAIEN

Gi meg nokke PÅ STELL gelt tjommi KNEKE LØYEn SLØKKET JÆLA SNOP MÅNEBEKKABEDOTten LOKK RÆVADILTER BELITE SLAUR BOSS

TJOMMI

DAIER

FEITA

HALLAIEN

gelter

JÆLA SNOP MÅNEBEKKABEDOTten LOKK RÆVADILTER BELITE SLAUR BOSS

SVAI

SLØKKET

TOK MATA

TIDI

PÅ STELLKNEKE LØYEn

Folk fra byen og Sandviken snakker annerledes enn folk fra Fana, med sine jeg-er og meg-er

Sosiolekter kan høres ut som det kjedeligste noensinne, men visste du at det var det som hjalp Lars Vaular å bli kjent? tekst andrea meyer

En sosiolekt er nemlig forskjellige varianter av samme dialekt. Variantene viser hvor du kommer fra, og hvem du henger med. Da Lars Vaular begynte å rappe på tidlig 2000-tallet, gjorde han det på engelsk, sånn som absolutt alle andre gjorde. Men, etter hvert gikk han over til bergensk, for å gjøre det mer særegent og spesielt. Noe vi godt ser igjen i tekstene hans i dag. Ord som «Nonsens», «tjommi» og «gale mathias» blir brukt i sangene, som er typiske bergenskord. Vaular rappet ikke bare på bergensk, men på sin sosiolekt. Han kommer fra Åsane, ikke akkurat den fineste delen av byen. Han henger med NMG/Ggjengen, hvor en stor del kommer fra arbeiderklassen. For eksempel rapperen Jonas V, som i sangen «Sonar ut, flippar ut» snakker om Slettebakken og hvordan sossejenter blir smelt på tjukken.

Sosiolekter hjelper oss å skille ut hvor man kommer fra. Folk fra byen og Sandviken snakker annerledes enn folk fra Fana, med sine jeg-er og meger. Og du hører om noen kommer fra dalen, eller Åsane, med den ekstreme skarringen, og den breie, kjeftete måten å snakke på. Men sosiolekter handler ikke bare om bosteder og hvor hjertet ditt ligger, men også om hvilken gruppe du tilhører i samfunnet. Overklassen snakker annerledes enn arbeiderklassen. Folk som gjerne vil klatre oppover eller nedover i samfunnet, kan bruke sosiolekter for å prøve å tilpasse seg den samfunnsgruppen de egentlig vil være. Vi viser hvem vi er gjennom sosiolekter. Vi viser hvor vi kommer fra, hvilken musikk vi hører på, og hvilke grupper vi tilhører. Sånn sett kan man vel egentlig si at sosiolektene er de nye klærne.

Med Adidas og lusekofte Den albumaktuelle rapperen Simon Alejandro fra Bergen lager jazzete hiphop inspirert av stemningsfulle beats, hverdags-problemer og barndommens basketkamper.

Simon Alejandro sitter i en avsidesliggende kafé i Bergen. Han er påkledd en knallrød Adidas joggedress med en lusekofte over. – Sjekk ut integreringen, sier han om antrekket og ler. Han er bare 20 år gammel, men lager hiphop inspirert av 90-tallet. Han rapper med entusiasme og liker å leke seg med ord over beats som består av tunge, hardtslående trommer og jazzete, rolige samples, hvor elektrisk piano dominerer.

Boombox på Hellen skole – Det første jeg hørte av hiphop var gjennom en fyr som spilte basket på samme sted som oss, når vi var sånn ti år, sier rapperen.

– Det var på Hellen skole. Han hadde med seg en boombox, så kom han ned og spilte New York-rap. Sånn gammel, fet hiphop. Det var kanskje det første møtet med i musikken. Det første møtet med hiphoppen gjorde stort inntrykk på rapperen, som om noen måneder slipper sin nye plate Utenfor Sentrum. Det han lager nå er fortsatt sterkt preget av det første møtet med hiphop på Hellen skole, men også soul, funk, brasiliansk musikk, reggae og afrobeat musikk blir nevnt som inspirasjonskilder. – Beatsene er ganske 90-tallsinspirert. Vi har prøvd å få crispy lyd, og de fleste samplene har vi tatt fra vinyl. Beatsene har vi tenkt mest på, mens skrivingen og rappingen har bare skjedd som det alltid har gjort, forteller Simon. Det er få gjester på platen, og det er hovedsakelig rappingen til Simon og produsenten Lars B sine beats som står i fokus. – Jeg har bare tatt med de som har vært tilstede når jeg har mekket låter, eller om jeg har tenkt på en spesiell person og tenkt at han passer bra på låten, avslører musikeren.

Franskspråklig hiphop

Hiphop har gått fra å være en bevegelse som startet i blokkene i New York, til en internasjonal sjanger hvor man kan finne rappere og DJer i alle verdens hjørner.

tekst david grytten foto

william glandberger

Bidragsyterne på platen reflekterer dette, og inkluderer rapperen Naba Doc fra Nord-Norge, Joel fra Sverige og David fra Frankrike. – David bor i Beijing, sier Simon. – Han rapper på fransk! På sangen han er med i, kommer først mitt vers på bergensk, så Joel på svensk, og så kommer Naba Doc på nordlansk, og deretter kommer David på fransk. Det var et skikkelig internasjonalt samarbeid på den altså. Simon forteller om hvordan han har en kompis i Beijing som satt dem i kontakt, og hvordan han deretter sendte en mail med beat og tema. Et par uker senere fikk de David med på låten «Mer». – Det var kanskje det vanskeligste verset å legge over beaten i musikkprogrammet, sier Simon, grunnet språkbarrieren.

lytt til musikken https://soundcloud.com/simonalejandro https://soundcloud.com/lars-b

Norskspråklige hjemmestudio

tekster

Simon har et avslappet og vennlig tonefall både når han snakker og rapper, og skriver tekstene sine på norsk for å gjøre dem personlige. For han ville det vært unaturlig å utrykke seg i et annet språk enn sitt eget.

– Hvordan kan jeg si at jeg gikk på butikken i går, møtte en kompis, kjøpte en brus og gikk hjem igjen på engelsk? Det blir så jævlig påtatt gangster. Hverdagslige ting og hverdagsproblemer er temaer som rapperen er opptatt av i tekstene sine. Rasisme dukker opp i et par låter, men han vil ikke gjøre

et stort nummer ut av det i musikken. – Lokalrasisme skjer hver eneste dag, enten man er hvit, brun, gul eller svart. I den ene låten så nevner jeg «kompisen som ble kuttet til blods med barberblad» eller noe sånt. Det høres jo jævlig heftig ut, men det skjedde faktisk her i Bergen. På bussen for et par år

siden. Han var chilener. Teksten til en sang blir derimot veldig kraftig påvirket av stemningen til beaten. – Jeg har ofte en idé på forhånd, men av og til kommer hele verset av seg selv. Det er fett å skrive noe som catcher stemningen. Plutselig så treffer du produsenten som lagde beaten som sier «Faen, jeg følte akkurat det samme når det gjaldt den sangen!» Sånne ting syntes jeg er skikkelig fett. Simon er også engasjert i å hjelpe musikkinteresserte ungdommer å spille inn sin egen musikk, og har nå satt sammen et studio på Landås hvor han skal være tilstede en gang i uken. – Å spille inn egne låter er enklere og billigere enn folk tror, så studioet blir som et spark i ræven; se her, det er dritenkelt! Spar opp penger, og skaff deg et hjemmestudio. Den nye platen til Simon heter Utenfor Sentrum, og vil være tilgjengelig på nettet og lokale butikker i Bergen.

Hvordan kan jeg si at jeg gikk på butikken i går, møtte en kompis, kjøpte en brus og gikk hjem igjen på engelsk? Det blir så jævlig påtatt gangster Simon Alejandro

Gullguttenes dobbeltliv For 14 år siden i et lite øvingsrom startet et band som i dag heter Goldenboy. Gruppen består av en profesjonell løper, en lærer og en fysioterapeut. Selv om virkeligheten og popstjernedrømmen kolliderer, holder Goldenboy fortsatt på med bandet. tekst lisa og karen thowsen

Hvordan kom dere på navnet, Goldenboy? – Goldenboy kommer fra en episode, fra en serie som heter Seinfeld. Der hovedpersonen kaller skjorten sin, som han nekter å kvitte seg med, uansett hvor slitt, stygg og skitten den er blitt, for Goldenboy. Og det var der vi fikk navnet vårt, sier Torkel Hofslett Thowsen (36).

Har dere hatt noen spesielle oppturer og nedturer? – Det har egentlig vært en eneste lang nedtur! En 13-års lang nedtur. Vi var veldig gode på starten, men så har vi bare blitt dårligere med årene, sier Torkel og ler.

Når bestemte dere dere for å starte et band? – Nils og jeg spilte i band sammen som het ”Plush” da vi gikk på videregående. Det spilte vi i 2 år. Og etter jeg begynte på lærerhøyskolen, fikk Nils og jeg lyst til å spille i band igjen. Og da traff vi BT (Bjørn Tore) og en som heter Gaute som også gikk på lærerhøyskolen, en trønder. Vi startet Goldenboy i 1999. Men Gaute flyttet til San Diego i USA, med svømmebasseng og et godt liv.

Påvirker Goldenboy vanlige liv?

deres

– Det var et veldig godt spørsmål, sier Torkel og tenker. Ja, det påvirker jo vårt vanlige liv. Hvis vi har planer om å spille inn i studio, ha turneringer eller øvinger, så må vi jo legge til rette for det. Det er jo ganske vanskelig å få til

når alle har fått familie og alle er i full jobb ved siden av.

Hvor lenge skal dere holde på med bandet? – Nei, hvert fall til i morgen. Og forhåpentligvis litt lenger. Vi har ikke bestemt oss for noen dato vi skal gi oss på. Men vi er jo litt mindre aktive enn da vi startet, men vi prøver å øve en gang i uken. Men vi reiser ikke så mye på turner og sånt, som vi gjorde før da vi dro til USA og masse forskjellig, sier Torkel. – Men vi kommer egentlig aldri til å gi oss med musikken. Vi kommer nok til å sitte på gamlehjemmet og kose oss med pop-punk, sier BT og alle ler.

Er det vanskelig å holde motivasjonen oppe? – Ja, det er det faktisk. Det er vanskelig med familier og avtaler, og at man kanskje ikke kan reise vekk så mye som vi ønsker. Også er det vanskelig når vi nettopp har laget ny plate. Vi gjør alt på egenhånd; promotering, og markedsføring av platen, sier Torkel. – Men det er jo Torkel som jobber mest for å holde det gående noen

Vi kommer nok til å sitte på gamlehjemmet og kose oss med pop-punk ganger. Det er han som skriver sangene og jobber hardest, kommer det fra BT.

Kan dere fortelle litt om den nye platen? – Låtene har vi jo jobbet med i ganske mange år, og innspillingen tok 2-3 uker. Også har vi mixet og mastret litt i dette året her da. Gjort en sånn siste finish på den. Dette er nok den platen vi er mest fornøyd med, sier Torkel. Den nye platen til Goldenboy, Lesson 3: Arts and Craft, kan kjøpes på iTunes og høres på Spotify.

foto: tom egil dørum

gullguttene. Goldenboy består av vokalist og lærer Torkel Hofslett Thowsen (36) (midten), løper og trommis Bjørn Tore Kronen Taranger (34) (venstre) og fysioterapeut Nils Hægstad Flom (36) på bass (høyre).

elevtekst

i dag skal jeg si det 36 Det var tidlig vinter, klokken var fem på ettermiddagen, mørket hadde lagt seg over Bergen og snøflakene smeltet i det de traff bakken. Jeg satt på lekeplassen utenfor huset mitt. Jeg bare satt der og så ned i bakken. Ned i ingenting. Jeg er egentlig for gammel til å være på en lekeplass, alle sier det. Jeg vet det. Jeg er jo ikke dum heller. De sier det nok bare for å ha noe å mobbe meg for. For det er flere ting de sier, roper og skriker til meg. Vonde ting. «Du er en idiot», «Du er stygg, teit og dum» er bare noen av ordene de roper til meg midt på skolegården, foran lillebroren min. Lillebroren min. Som jeg skal være stor og sterk for. Beskytte ham. Jeg? Nei, jeg tror nok ikke det. Det er like godt omvendt. Det har skjedd før. Tenk det da. Din egen lillebror. En andre klassing må beskytte storebroren sin. En sjuende klassing. Det er ikke mye stolthet i det.

Men her sitter jeg. På lekeplassen. Helt alene, uten venner. Ikke en gang lillebroren min vil snakke med meg hvis vi møtes ute. Hvorfor gidder jeg? Jo, det er en jente. Det er det eneste som holder håpet mitt oppe. Den eneste personen på hele skolen som sier «Hei» til meg når hun går forbi meg. Den eneste som gir meg et smil. Den eneste som ikke kaller meg noe annet enn navnet mitt. Det er ikke mange ganger jeg hører. I morgen er det mandag igjen og denne jenten er den eneste grunnen som får meg til å ville gå. Jeg har allerede planlagt dagen. Jeg skal vente til storefri. Da skal jeg si hva jeg føler. Jeg har tenkt det før, men har aldri klart å gå bort til henne. Det var mandag og fem minutter igjen til storefri. Hun er alltid først ut av klasserommet så jeg hadde allerede pakket sakene mine ned i sekken. Der

ringte det. Det må være det lengste ringet jeg har hørt. Jeg reiste meg i det hun gikk forbi pulten min og gikk etter henne ut av klasserommet. «Hei», sa hun og smilte. «Hei», svarte jeg. Det gikk sikkert tusen tanker i hodet mitt akkurat nå. «Du?», sa jeg så lavt at det gikk nesten ikke an å høre det. «Ja», sa Sofie og smilte like nydelig som alltid. Jeg sto helt stille. Jeg klarte ikke å røre en muskel. Etter en stund fikk jeg ut ordene. «Vil du være sammen med meg?». Hun sto der som om hun hadde blitt slått i fjeset. Jeg hørte fnising bak meg. Når jeg snudde meg stod hele klassen og hylte av latter. Jeg snudde meg mot henne igjen. Hun stod og fniste hun også. Jeg løp ut av skolen og ut i skogen. Langt inne i skogen var det en klippe. Jeg stoppet ved klippen og satt meg ned på kanten. Jeg bare satt der og så utover, det var sikkert 100 meter ned til bakken. Det snødde

nå, men snøflakene smeltet ikke i det de traff bakken lenger. Jeg hørte kirkeklokkene langt, langt i det fjerne. Jeg så nesten ikke noe håp, kun tomrom. Jeg hørte noe i buskene bak meg. Jeg skulle ikke grine, det var det verste jeg kunne gjøre. Jeg tenkte på hvordan de kunne være så hjerteløse. Jeg tok et steg fremover mot kanten, men i det hørte jeg en stemme bak meg. Det var hun. Hun smilte og lo. Men nå føltes det annerledes. Det var som om hun lo til meg eller med meg, ikke av meg. Jeg lo litt jeg også, og tok et steg vekk fra kanten. Når jeg kom hjem spurte Mamma om jeg hadde hatt det bra på skolen, som om ingenting hadde skjedd. «Den var bra», sa jeg og gikk inn på rommet mitt.

WILLIAM GLANDBERGER

Sommer ferie i Palestina

Mens jeg vanligvis ligger på strender i Danmark om sommeren, skulle jeg noe helt annet i år. Jeg tilbrakte to uker i konfliktfylte Palestina. Dette er en tekst om hva jeg så, opplevde og menneskene jeg møtte. tekst OG FOTO IBEN MØLLER

I juli dro pappa, meg og ett titalls andre nordmenn på tur til Palestina. Vi fikk se byer, religiøse steder, og lærte om alt fra politikk til helt hverdagslige ting. Det var en veldig annerledes måte å reise på enn jeg var vant til. Det var intenst, med tett program på 9-10 timer hver dag. Det kunne være slitsomt til tider. Ikke bare fysisk, men også psykisk. Det var mange inntrykk å ta innover seg, og det kunne være både tungt og vanskelig. Vi så konflikten på så nært hold og hørte om elendigheten. Ungdommer som arresteres, urettferdighet og barn uten trygg skolevei. Det verste var at jeg følte jeg ikke var i stand til å gjøre noe for å hjelpe dem. Dette er naturligvis ikke sant, men der og da følte jeg meg veldig maktesløs. Muren er noe som bidrar til all elendigheten. Den er en begrensing, både for Palestinerne og livene deres, men også for en eventuell konfliktløsning. Den ødelegger livene til mange bønder og vanlige mennesker og gjør hverdagen slitsom. Muren gjør det vanskelig for Palestinerne å drive egen industri og bli helt selvstendige. Mange steder er den dobbelt så høy som berlinermuren var og går tvers gjennom nabolag og landsbyer.

Lone fra Ramallah Det jeg synes var mest spennende og positivt med turen, var alle menneskene vi fikk møte. Det var forskjellige mennesker, med forskjellig bakgrunn, forskjellig aldre, forskjellige religioner og forskjellige historier. Det var alt fra bønder til prester til vanlige mennesker. Dette var fint fordi vi fikk se mangfoldet i landet, folket og religionene. Alle sammen var de gjestfrie, åpne, og tok oss godt imot. En fattig gammel mann i en av flyktningeleirene ga oss av brødet sitt da vi kom på besøk. Ikke fordi han måtte, men som ett tegn på gjestfrihet. Det mennesket som gjorde størst inntrykk på meg av alle jeg møtte, var Lone. Lone var en ung muslimsk jente fra

Ramallah. Hun var den som jeg lettest kunne relatere meg til. Hun var 17 år, og som mange norske ungdommer var hun opptatt av skole og venner. Hun var på Facebook, likte musikk, spilte cello og hadde vært en ivrig Alexander Rybak fan ett par år tilbake. Hun var utadvendt, moden og lett og snakke med. Når Lone snakket om seg selv, fremstilte hun seg selv som ganske vanlig. Hun var opptatt av å gjøre det bra på eksamen og gledet seg til sommerferien. Men etter at vi hadde snakket en stund kom det frem ting som for meg ikke var helt vanlige. Da Lone var liten måtte de flytte til en annen leilighet fordi det ble for farlig der de bodde. Jødiske bosettere hadde bosatt seg rett i nærheten av nabolaget deres, og en natt skjøt de inn i leiligheten deres. En annen ting som var veldig uvanlig, var at Lone sin far Ali, er nektet adgang til Israel/Palestina de neste 5 årene, uten å få oppgitt noen grunn. Han har hatt dansk statsborgerskap lenge, og har de siste 20 årene måtte reise inn og ut av Palestina hver 3. måned for å få fornyet visumet sitt. For ett halvt år siden sa de israelske myndighetene plutselig nei. Han fikk ikke komme tilbake til Palestina de neste 5 årene. Da jeg møtte Lone hadde hun ikke møtt han på mange måneder og hadde bare snakket med ham på telefon. Han hadde den siste tiden bodd i København, men var akkurat da i Jordan for å prøve å komme nærmere familien. Foreldrene var skilt, så da Ali plutselig en dag ikke kunne komme hjem, måtte Lone flytte ut av leilighet og bo hos moren istedenfor. Lone hadde opplevd mye gjennom livet, som man i Norge ville sett på som traumatisk. Hun fortalte om hvordan soldatene ved de militære kontrollpostene undertrykker folk, lar dem vente i timevis for så nekte dem adgang. Hun fortalte at for mange var ikke skoleveien trygg. Hun fortalte om den forrige intifadaen, da militære hadde kommet og tvunget alle beboerne i bygget inn i en leilighet. Der hadde de blitt værende i dagevis, mens soldatene brukte

Muren. Pappa ved muren rett utenfor Jerusalem.

1. lekeplassen. Dette er fra Sil’wan. Foran er en storebror som hjelper lillesøster/venn. I bakgrunnen kan man se ett nedrevet hus (housedemolition). 2. demonstranten. Rett før en demonstrasjon i Bei’lin. Dette er av en av de lokale unge guttene. 3. flagget. En av de lokale lederne i landsbyen veiver et palestinsk flagg under demonstrasjonen. 4. slyngen. En av de lokale unge guttene kaster glassflasker og steiner med slynge mot muren. På den andre siden står israelske soldater godt beskyttet. 5. kontrollposten. En checkpoint vi krysset. På bildet er de israelske soldatene som inspiserte bussen vår, sjekket pass osv. Slik så de fleste israelske soldatene ut ved checkpointene.

42 bygningen til utkikkspost. En annen gang hadde moren til Lone kommet kjørende til en kontrollpost. Der fikk hun beskjed om at hun måtte la bilen stå og heller gå hjem til Ramallah. Den turen var på 36 km, over dobbelt så langt som fra Torgallmenningen til Flesland.

Helt hverdagslig Det virket aldri som om Lone syntes veldig synd på seg selv. Hun mente at mange andre har hatt det mye vanskeligere, og at dette bare var hverdagen deres. Mens vi var på besøk hos dem, hørte vi på ett tidspunkt en pistol bli avfyrt i nabolaget. «Sannsynligvis bare israelsk politi som arresterer noen», sa moren og trakk på skuldrene. Helt hverdagslig. Det gikk opp for meg hvor mange små bagateller jeg klager over i hverdagen. Jeg klager over politikerne våre, mens politikerne i Palestina risikerer å bli skutt. Jeg sutrer til pappa fordi jeg ikke vil rydde, mens Lone har ingen far å sutre til. Jeg føler meg ikke trygg hvis jeg går ute midt på natten, mens Lone føler seg ikke trygg i landet sitt. Etter min første tur gjennom en militær kontrollpost fikk jeg kjenne på dette. Der ble jeg skjelt ut på hebraisk av en israelsk jente med maskinpistol fordi jeg ikke forstod.

Det var ubehagelig og nedverdigende. Jeg var vant til sikkerhetskontrollen på flyplassen, ikke dette! Jeg hadde ikke kontroll over situasjonen, og det var skummelt. Jeg opplevde bare dette en gang, mens palestinere opplever dette hver dag, og de er helt hjelpeløse i disse situasjonene. Dette er hverdagen til mange palestinere, også Lone.

Uten rettigheter Jeg ble imponert over Lone. Hun var smart, jordnær og tøff! Etter skolen skulle Lone flytte til Tyskland for å studere. Likevel var hun fast bestemt på å flytte tilbake til Palestina når hun var ferdig. Det var det ingen tvil om. Palestina var hennes land, hennes hjem og selvfølgelig skulle hun bo der. Men det er ikke en selvfølge at Lone alltid kan bo der. Jeg ser på det som en selvfølge at jeg skal få bo i Norge. Forskjellen er at jeg er trygg her. Jeg har rettigheter, frihet, og kan dra hvor jeg vil, når jeg vil. Lone kan ikke det. Lone lever uten rettigheter i ett land som blir tatt fra henne. Jeg har ingen svar eller fasit på konflikten. Alt jeg kan si noe om, er hvordan det er å være 16 år og reise på Vestbredden. Jeg har prøvd å fortelle om hva jeg har sett, hørt og opplevd.

3 4

elevtekst

hver dag 44

Min hverdagshistorie begynner i det vekkerklokken ringer tidlig om morgenen. Jeg prøver å la den slumre så lenge som mulig, men en gang i løpet av de neste 5 minuttene er jeg nødt til å stå opp for å rekke bussen. Skoledagene går fort og hodet er tungt når jeg endelig kommer meg hjem. Men skoledagen er bare en liten del av handlingen i hverdagshistorien min. Skoledagen er bare en oppvarming for ettermiddagstimene som kommer fortere enn jeg kan huske. Det neste på planen er å gjøre lekser eller det som er nødvendig til timene neste dag så fort som mulig, før jeg løper ut døren. En av de fire treningsøktene for uken står for tur, og jeg merker at jeg ikke er motivert når jeg går til trening. Tankene om

hva jeg heller burde gjort surrer rundt i hodet mitt. Ofte tenker jeg på hva mine skolekamerater driver med på fritiden. Har de bedre karakterer enn meg fordi de har bedre tid til skole kanskje? Noen dager skulle jeg gitt veldig mye for å sove videre eller sett på en ny episode av «Broen». Men, tilbake til det mest sentrale i min hverdagshistorie, nettopp håndballen. Selvfølgelig er gode venner og familie i fokus også, men håndballen er noe som kan forbindes med meg. Min posisjon og personlighet på banen vil jeg si er en del av min identitet. Det er sånn jeg ser på meg selv, og ikke minst mine lagvenninner, trenere og de som ser på. Slik jeg oppfører meg på banen viser min personlighet.

Selv om jeg ofte tenker at håndballen bare er slit som jeg ikke gidder å drive på med, gir det meg faktisk mange gode og uforglemmelige øyeblikk. Og det er disse øyeblikkene som gjør det verdt å bruke så mye tid på håndball. For omtrent et halvt år siden vant mitt lag Bring-serien, noe som gjorde oss til norgesmestre. At det har skjedd har enda ikke gått opp for meg. De kampene hvor jeg kjente pulsen var på sitt høyeste, men hvor jeg fremdeles hadde noe å gi og adrenalinet pumpet i kroppen, er noe av det beste jeg har opplevd. Øyeblikket da klokken stoppet og seieren var vår, da kunne endelig lykken bryte ut. Som lag hadde vi jobbet for dette i over ett år, og vi hadde klart det! Gleden ved å drive med dette, er noe som kan forbindes med meg. Det å spille på lag er noe som definerer meg; å bringe andre frem i lyset og gjennomføre oppgaver sammen. Det å virkelig kjempe for noe og lykkes, er en av de beste følelsene i livet. Dette er en del av min identitet, som jeg tror kan hjelpe meg veldig langt i livet. Både sosialt og i min fremtid som et voksent og selvstendig menneske. Jeg har lært at man ikke alltid bare trenger seg selv når man skal vise sin identitet, men de rundt seg også. Jeg lever for uforglemmelige øyeblikk.

HEIDI HENGER

Er det noe jeg digger med Bergen, så er det Fløibanen og Bybanen. Hopp på en bane og flykt fra byens konstante larm og marm opp til frisk luft og svaiende trær. Press deg inn på den andre banen og vær en del av larmen. tekst HEIDI NAMTVEDT LEIKNES foto

oline eriksen rio

BYBANEN 46

Hvor: Fra Byparken til Lagunen. Eller fra Nonneseter til Wergeland. Eller kanskje du vil fra Nesttun til Mårdalen? Opp til deg. Fantastisk, er det ikke? Forventinger: Ser frem til en rolig tur uten større problemer med trafikk og kø. Har store forhåpninger til de små musikksnuttene som spilles på hvert stopp. Har hørt at den ene snutten er en del av «Kanskje kommer kongen» - min personlige favoritt. Jeg står forventningsfullt på perrongen. Det elektroniske skiltet viser «Byparken 3 min». Det vanlige skiltet viser at jeg står på bybanestoppet «Lagunen». Det har dannet seg en liten flokk rundt meg. Vi ser ikke på hverandre, og vi snakker heller ikke sammen. Men vi vet det alle sammen. Vi vet hva som kommer til å skje om 3 minutter. Da kommer Bybanen, og da begynner kampen om tilværelsen. Jeg kjenner så vidt en slags fellesskapsfølelse krype over meg. Det er oss mot dem nå. Vi som står på perrongen mot de som kommer av Bybanen. Som en oransje orm åler Bybanen seg rundt svingen mot oss som venter. Pulsen min stiger. Spenningen i luften er til å ta og føle på. Jeg inntar kampposisjonen min. Dørene åpner seg i det som virker som sneglefart. Vi står ansikt til ansikt med fienden - de avstigende passasjerene på Bybanen. Vi trenger oss på og etter

en hard kamp, har vi erobret Bybanen og kastet fienden ut. Seieren skyller innover meg, og i et øyeblikk ser jeg stolt utover mine medsoldater. Helt til jeg forstår at kampen er ikke over. Nå har kampen om sitteplassene begynt. Vi som for kun sekunder siden kjempet for vår rett til å komme på Bybanen fortest mulig, kjemper nå for retten til sitteplass. Og vi kjemper mot hverandre. I et øyeblikk er jeg lammet av skuffelse over at mine medsammensvorne har forrådt meg så fort. Men så kommer jeg til meg selv, og kaster meg over nærmeste sete. Jeg setter meg ned og later som om ingenting har skjedd. Vi later alle som om ingenting har skjedd. Vi ser ned på smarttelefonene våre, fikler med handleposene våre og unngår hverandres blikk. Av og til kan det være vi får blikkontakt. Da smiler vi som oftest og lar blikket gli ut

igjennom vinduet. Så tenker vi at det er ganske koselig at man kan smile til noen man ikke kjenner. Vi sitter rolig og venter på musikksnutten som forteller oss at vi er nær enden på reisen vår. Vi sitter helt i ro, slik at ingen skal se at vi planlegger kampen som venter oss når vi skal stige av Bybanen.

løp ved siden av Tips Ikke Bybanedøren når den er på vei inn på perrongen. Da ser du desperat ut og motstanderne vil skjønne at du er et lett bytte.

FLØIBANEN Hvor: Fra Bergen sentrum til Fløien stasjon langs Fløyfjellet. Forventninger: Jeg forventer å føle at jeg flyr fra det stressende bylivet og opp til det rolige fjellet. Her vil jeg mest sannsynlig finne min indre ro. Jeg er et bymenneske. Jeg går heller på kafé enn å gå en tur i skog og mark. Jeg foretrekker å være inne i stedet for ute. Det er derfor det er helt genialt å ha et fremkomstmiddel som Fløibanen her i Bergen! På ca. 10 minutter kan jeg gå fra å være midt i det heseblesende storbylivet til å se ned på menneskemylderet. Og det beste av alt: jeg trenger nesten ikke å bruke beina mine i det hele tatt! Jeg blir varm om hjerte av å tenke på at jeg kan føle naturen uten å måtte

traske inn i myrer og på smale stier. Når man stiger inn i Fløibanen, er det som man stiger inn i en liten boble. Det er så utrolig deilig å føle at man stiger bort fra mengden og opp til frisk luft! Som regel er reisen opp til Fløyen bare fryd og gammen. Den lille banen gir deg følelsen av at den passer på deg og skjermer deg for høydeskrekk når den drar deg oppover fjellet. Men det er derimot en ting man bør passe seg for på Fløibanen. Og det er turistgrupper. Noe skjer med et menneske

når det bestemmer seg for å reise på ferie i store grupper ledet av en guide. Og en av disse tingene er at man totalt glemmer folkeskikk. Det merkes spesielt godt på Fløibanen. Alle skal ta bilder av alt fra utsikten, hverandre og av og til tar de bilder av deg også. Da føles den lille banen som et klaustrofobisk rom som fengsler deg fra omverdenen og gir deg høydeskrekk. Men heldigvis har de is på toppen, så reisen blir verdt det uansett.

for at du kommer Tips Sørg først inn på banen slik at du kan få hedersplassen i fronten. Du kommer til å bli lammet av bergenspatriotisme og kanskje felle en liten tåre fordi utsikten er så fantastisk.