Frekvens #15 by Ungdomsavisen Frekvens

f ekven

KULTURMAGASIN FOR UNGDOM 5. ÅRGANG | NR. 15

GRATIS

THEA HJELMELAND / ACTION THE MAN / EMO-RAP/ HEIDI HANG / FEMINISME / UNG15 / FREKVENS ANBEFALER

Frekvens er et kulturmagasin laget av ungdom, for ungdom. Vi ønsker å inspirere unge til å oppdage og være en aktiv del av Bergens kulturliv. Frekvens gir også en oversikt over byens kulturtilbud på papir og nett. www.ungfrekvens.no

ungfrekvens @

I denne utgaven kan du lese om hvordan en ny depressiv rapsjanger dukket opp fra internett, hvem som får lov til å kalle seg feminist og hva folk på Cuba ikke vil snakke om.

kolofon

leder

FREKVENS NR. 15

November 2014 – og for alltid.

Dette er den 15. utgaven av Frekvens. Selv om Frekvens bare har eksistert i nesten fire år syntes jeg at dette er et godt tidspunkt til å være litt nostalgisk. Det virker nå som det er godt mulig at den 15. utgaven av Frekvens blir også den siste utgaven. Frekvens

rappere, få verdifulle tilbakemeldinger, profesjonelt design og muligheten til å nå ut til tusenvis av mennesker? At kommunen kan påstå at et prosjekt bestående av ungdom som har produsert 15 så gode blader er «mislykket» er helt absurd. Regjeringen vår består av politikere som mener at kultur er en hobby som man får betalt for å holde

me utviklingen fra å like one-piece til å like øl). Engasjert ungdom har klart å lage et kvalitetsprodukt med gode intervjuer, artikler, anmeldelser og bilder, men det er deres egne, halvveis gjennomførte distribusjon som de skylder på for nedleggelsen. Men nå får det bare være, i alle fall i dette øyeblikket. Sett deg ned nå, les gjennom et jævlig fett blad skrevet

startet som en god idé fra en gruppe engasjerte ungdommer, som hadde lyst til å skrive. Det er dette Frekvens har vært videre. Kanskje en av de beste mulighetene for engasjert ungdom som har lyst til å skrive. Hvor ellers kan man bli en del av en kreativ gruppe likesinnede, få skrive om akkurat hva man vil om, uansett om det er dataspill eller emo-

på med. Kulturbudsjetter kuttes ned, fordi folk må jo kunne finansiere «hobbyene» sine selv. Kommunen kutter støtten til bladet tidlig, fordi de er misfornøyd med distribusjonen av bladet, distribusjonen som de er ansvarlige for. Bladet leses ikke nok av den umulige målgruppen 13 til 19 år (årene hvor noen kan gå gjennom den enor-

av ungdom for ungdom. Og om du liker det, si i fra. Si det til en venn, en bekjent eller en politiker at kulturkutt er dumt.

TEKST DAVID GRYTTEN

UTGIVER

Bergen kommune

ANSVARLIG REDAKTØR David Grytten

PROSJEKTLEDER

Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com

SKRIBENTER

David Grytten Rafael Eish Per Morten Mjølkeråen Synne Bjerkestrand Stella Scofano Adrian Nyhammer Olsen Sigrid Knag Heidi Namtvedt Leiknes Nobel

FOTOGRAFER

William Glandberger Oline Eriksen Rio Sigrid Knag Synne Bjerkestrand Heidi Namtvedt Leiknes

PS: Fuck alle som hindrer inspirert ungdom til å skrive.

bidragsytere

ILLUSTRATØR Lina Knudsen

OMSLAGSBILDE

William Glandberger

PRODUKSJON/DESIGN Byar / Khiem Tran khiem.tran@byar.no

TRYKK Bodoni

OPPLAG

DAVID GRYTTEN. Ansvarlig

3 000

RAFAEL EISH. Skribent.

redaktør.

PER MORTEN MJØLKERÅEN. Skribent.

SYNNE BJERKESTRAND. STELLA SCOFANO. Skribent. LINA KNUDSEN. Illustratør Skribent.

og skribent.

KONTAKT

www.ungfrekvens.no www.facebook.com/ungfrekvens www.twitter.com/ungfrekvens post@ungfrekvens.no

Ø M E R KE T ILJ

9 Trykksak 6

Ungdomshuset Attenåtti, Domkirkegt. 4, 5017 Bergen Tlf.: 55 57 74 55

ADRIAN NYHAMMER OLSEN. Skribent.

WILLIAM GLANDBERGER.

SIGRID KNAG. Fotograf og

HEIDI NAMTVEDT LEIKNES.

OLINE ERIKSEN RIO.

Fotoredaktør.

skribent.

Fotograf og skribent.

Fotograf.

innhold Rapper i god form Veteranen av Bergens hip hop-undergrunn, Action the Man, blander sammen alt han liker.

Hvis du synes kunst er kjedelig, er det antagelig fordi du ikke forstår den.

Lina Knudsen s. 5, 12, 17, 36

Heidi forteller om årene hun elsker å hate: ungdomstiden.

6 10 20 27

GALLERI

Kunst i forkledning

Heidi hang

På jakt etter en god grunn TIDLIGERE REDAKTØR LETER ETTER ÅRSAKEN TIL AT FREKVENS LEGGES NED.

Thea Hjelmeland y Sus Amigos SYNNE ANGRER PÅ AT HUN IKKE OPPDAGET THEA HJELMELAND FØR KONSERTEN PÅ BIMF.

U-feministisk HVA SKJER NÅR NICKI MINAJ OG MILEY CYRUS STÅR FREM SOM STOLTE FEMINISTER.

LLLLLL DEN DEPRESSIVE NYE RAPSJANGEREN SOM OPPSTOD FRA INTERNETT.

31 34 41

William Glandberger s. 9, 30

Oline Rio s. 22

En reise tilbake i tid CUBA ER EN VAKKER ØY FASTLÅST I 60-TALLET - MED EN MØRK SIDE.

Ved enden av en æra BOARDWALK EMPIRE BRILJERTE. OG BLIR NÅ PRESSET UT AV HBO-FAMILIEN.

Frekvens anbefaler VI TIPSER DEG OM HVA DU BØR LESE, SE OG LYTTE TIL.

LINA KNUDSEN

PÅ JAKT ETTER EN GOD GRUNN 6

Uengasjert ungdom, dårlig innhold, for dyr i drift, en feilslått målgruppe eller en syklende fireåring uten støttehjul? Hvorfor legges Frekvens ned? TEKST ADRIAN NYHAMMER OLSEN ILLUSTRATØR LINA KNUDSEN

– Nei, hva er det, svarer kulturbyråd Helge Stormoen (Frp) på spørsmål om han vet hva Frekvens er. Han er øverste leder for kultur i Bergen kommune, og foreslår hvilke kulturtilbud som skal få penger av kommunekassen. Det er nå bestemt at Frekvens ikke er blant de heldige som får penger av kommunen for neste år. Kanskje det blir litt pompøst å betegne det som en avsluttet era, men siden 2011

har dette magasinet du nå holder i hendene tilbudt et magasin for og av unge.

– LA KREATIV UNGDOM VÆRE KREATIV  Ingen flere skal lenger gå fra redaksjonsmøte til Roll&Råkk. Ingen skal lenger bruke Frekvens-kontoret som sted for å vorse. Ingen skal bli sammen med musikkredaktøren, ingen skal kjenne lukten av et helt ferskt blad, ingen skal få nye bestevenner når de maler kontorveggene i grimme blå- og oransjefarger. Ingen skal starte karrieren sin her, ingen

skal få utløp for en eller annen trang til å skrive noe tullete om emorap eller tegne karikaturer av Frp-politikere. Ingen skal drive Frekvens videre. – Jeg synes det er skikkelig trist, sier redaktør David Grytten. Han er den siste redaktøren, kapteinen på den synkende skuten.  – Jeg synes kommunen skulle latt kreativ og inspirert ungdom skrive. Det er dumt at en så stor og fin mulighet skal gå bort, sier han.

ARRANGEMENTER FLYR, FREKVENS BLIR Han sitter i en brun, slitt skinnsofa, til-

En gruppe kids gikk sammen og drodlet, og i januar 2011 ble Frekvens lansert.

KULTURSJEFEN. Helge Stormoen (Frp) er kulturbyr책d og den personen med ansvar for kultur i Bergen kommune.

synelatende et møblement fra gis-bortsiden på finn.no. Den står på Frekvenskontoret, i 3. etasje på Ungdomshuset Attenåtti. Det er nye tider her. En eller annen kunstner har tatt over det gamle kontoret og det nye lukter annerledes. Men fortsatt henger det plakter i gangen nede, plakater om «Oktoberdans», «Hiphop Hangout» og andre arrangementer «ingen» går på. – Mange av de arrangementene blir små, og det blir bare akkurat der og da når det skjer. Men Frekvens ..., begynner han, og tar en pause.    Toneleiet er dypt, han er litt skranglete i stemmen, der han sitter omkranset av vegger strippet for innretninger.    – Frekvens varer liksom. Når magasinet er ferdig er det der, og alle kan få nytte av det, fortsetter han.   Grytten forteller om musikere han har fått møtt som følge av at han skriver for bladet, smekkfulle slippfester, ungdommer som snakker om magasinet.

MÅLGRUPPE 13-19 ÅR Det hele startet vinteren 2010. Bergen

kommune, Barn i Byen og en gruppe kids gikk sammen og drodlet, og i januar 2011 ble Frekvens lansert. Siden er det blitt arrangert cirka hundre redaksjonsmøter, utkommet 14 utgaver, et stort antall liter elendig kaffe gått ned på høykant og et par-tre-fire møter med fylkeskommunen har gått uten nevneverdig utfall. Noen av disse møtene med fylkeskommunen har blitt arrangert fordi fylkeskommunen driver de videregående skolene i Bergen, og Frekvens har villet distribuert bladene til videregående. Bergen kommune, som eier Frekvens, distribuerer for det meste til ungdomsskoler. – Kommunen ønsker at Frekvens skal være for ungdom mellom 13 og 19. Det er ikke en målgruppe som fungerer, sier redaktør Grytten. Det er nemlig Fylkeskommunen som har ansvaret for videregående skoler i Bergen, mens ungdomsskoler er kommunens. Når kommunen da finansierer Frekvens, har det vært i deres beste hensikt å distribuere det til ungdomsskoler. Det er derimot ikke til å stikke

Situasjonen ligner en far som lærer sitt førstefødte barn å sykle, men egentlig skulle ventet litt lenger før han tok bort hendene sine. Adrian Nyhammer Olsen

under stol at elever på videregående skole er Frekvens sin hovedmålgruppe. Få på ungdomsskolene i Bergen bryr seg, eller har hørt om Frekvens. På videregående er det i hvert fall litt bedre. Det har blant annet alltid vært mange flere videregåendeelever i Frekvens-redaksjonen enn ungdomsskoleelever.

KOMMUNENS PENGER – Det tynget meg veldig at jeg skulle redde Frekvens, sier prosjektleder Mona Maria Løberg. Hun er den tredje og siste prosjektlederen i rekken.  – Jeg har på følelsen av at de tenker jeg skal jobbe mye frivillig, sier hun. Hun er ansatt i en 20 prosent stilling i kommunen, for å drive magasinet som eneste fast betalte. Dagen magasinene blir trykket kjøres de med budbilfirma til steder der du kan hente magasinet, blant andre ungdomsskolene. Det tar sin del av Frekvens-budsjettet. Magasinet blir trykket på kvadratisk glanspapir, og grafisk designer blir honorert. Tidligere har det vært snakk om å også lønne ansvarlig redaktør, men dette valgte Frekvens-ungdommene selv å si nei til.

KOMMUNEN: – FREKVENS MISLYKTES  Signy Lyngsgård har siden oppstarten vært Frekvens sin støttespiller i kommunen. Hun har hatt kontakt med redaktør og prosjektleder. Lyngsgård forteller at kommunen har dårlig økonomi, og at alle avdelinger ble bedt om å se på hvilke tilbud de skulle kutte ut. Valget falt på Frekvens.   – Alternativet var å kutte i «kulturtilbudet til ungdom», forteller Lyngsgård. Dette «kulturtilbudet til ungdom»

ville de i hvert fall ikke kutte ut, og de fant ut at prosjektet Frekvens ikke fungerte slik de ønsket. – Vi har ikke lyktes, men det er ikke fordi vi ikke har prøvd. – Men har det ikke en verdi for de som er med i Frekvens da?  – Jo, selvfølgelig. Alle som har vært med i Frekvens er fantastisk ungdom som har brukt sinnsykt mye av fritiden sin. Jeg er utrolig lei meg for at det ikke er penger, sier hun. – Få ungdommer kommunen har snakket med vet hva Frekvens er, sier Lyngsgård. – Men alle her i kommunen som har noe med kultur å gjøre, vet hva Frekvens er, sier Lyngsgård. Utenom sjefen da, tydeligvis.

HALVHJERTET KOMMUNAL HJELP  Frekvens fikk en midlertidig bevilgning i 2011, og intensjonen var at magasinet på sikt skulle stå på egne bein, slik for eksempel Ung Film klarte, sier Lyngsgård.  – Det virker ganske halvhjertet, at vi skal gjøre det selv, sier redaktør Grytten.  – Hvordan da?   – Nei, kommunen sendte oss to lenker til steder vi kunne søke penger, og det var det, sier han, og får støtte av prosjektleder Mona Maria Løberg.   – Jeg har fått minimalt med hjelp til å søke midler, sier hun. Når det nå har gått tre år, er det ingen Forrest Gump som rister av seg støtteskinnene og spurter når Jenny sier løp. Det ligner mer en far som lærer sitt førstefødte barn å sykle, men egentlig skulle ventet litt lenger før han tok bort hendene sine. «Jeg holder deg». Neida.

WILLIAM GLANDBERGER

THEA HJELMELAND Y SUS AMIGOS 10

Thea Hjelmeland y Sus amigos var en av mange velplukkede grupper som spilte under Bergen Internasjonale Musikkfestival i år. Konserten hennes i samarbeid med musikere hentet direkte fra Cuba var garantert et høydepunkt. I en symfoni av cubanske og klassiske toner gir hun en spektakulær opptreden. I det Hjelmeland går inn på scenen trenger hun så vidt ikke å si et eneste

ord før hun har fanget publikum. Hun spiller selv gitar samtidig som hun synger. Musikken er en god blanding av cubanske rytmer og syngende melodier, som glir sammen i perfekt symfoni. Ofte kan melodiene minne mye om de syngende tonene til den velkjente gruppen «Florence and the Machine». Det er helt klart noe svært originalt ved musikken til Thea, og hun blander både fransk, spansk og engelsk inn i tekstene sine. Hun får med seg publikum, og jeg som før

ikke har hørt musikken hennes blir imponert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ønsker jeg hadde hørt noe fra Thea Hjelmeland tidligere. Det faktum at jeg selv har vært på Cuba gjør vel egentlig opplevelsen enda bedre. Musikken til Hjelmeland

tar meg tilbake til de lune gatene i Havana og den friske brisen på Malècon. Dersom du ikke har lyttet til musikken hennes før, er det bare å få fingeren ut og skru musikken på fullt.

FOTO: ANDREW AMORIM

TEKST SYNNE BJERKESTRAND

I det Hjelmeland går inn på scenen trenger hun så vidt ikke å si et eneste ord før hun har fanget publikum.

LINA KNUDSEN

RAPPER I GOD FORM Veteranen av Bergens hiphop-undergrunn snakker om debutplaten, musikk som terapi og om 책 utvide lydbildet sitt. TEKST OG FOTO AV DAVID GRYTTEN OG WILLIAM GLANDBERGER

blant annet Verk, Store P, Mats Dawg, Lars Vaular, Cfau, Vågard, Miss Tati, Bikkja, og gitt ut to EPer gjennom Nabovarsel. Før Action setter seg ned i studioet for å fortelle om hans nye plate, «Altfor god form», setter han på ovnen for å varme middagen. Kjøttboller fra Fjordland. – Jeg ble hustlet, sier Action og ler. – På etiketten er det bilde av tyttebærsyltetøy, men det kom ikke med noe syltetøy her.

UTVIDER LYDBILDET

– Drakk du opp alle ølene våre på Garage? Hvem drakk opp alle ølene, hvem slapp de inn og hvem tok med seg de to håpløse damene? spør en frustrert kompis av bergensrapperen Action The Man, når han kommer inn i atelieret de deler. 28 år gamle Action, som egentlig heter Selim Mutic, deler på atelieret i en kjeller på Nordnes sammen med elleve andre musikere, fotografer og billedkunstnere. Rommene er fulle av uferdige malerier, graffiti, og musikk- og fotofremkallingsutstyr. Et av rommene, som tidligere var studioet, står helt tomt etter at Action

Jeg har vært jævlig imot digital musikk. Action the Man og kompani fikk for mange klager av naboene grunnet for høy lyd. Artistene i atelieret jobber mye sammen og inspirerer hverandre. I blant kommer man litt for tett på hverandre slik som Action sin frustrerte kompis illustrerer, men Action er rask til å desarmere hele situasjonen.

JOBBER MED DEBUTPLATEN Det er syv år siden Action slapp sin første mixtape «100% Action», hvor han jobbet tett sammen med gudfaren til Bergensk hiphop, Peewee. Siden den gang har han gitt ut enda en mixtape, samarbeidet med andre musikere

Studioet til Action vitner om utviklingen av musikken hans de siste årene. Utallige synthesizere sitter stablet oppå hverandre på veggene, mens milevis av kabler kobler en mikser og forskjellige bokser opp til en datamaskin med et operativsystem fra nittitallet. – Jeg har laget masse oldschool hiphop, så det er jo en bevisst tanke å lage mer elektronisk musikk, forteller Action. Han prøver å fjerne sine fordommer mot andre typer musikk, for å så kunne utvikle sin egen musikk videre. – Jeg har vært jævlig i mot digital musikk før, for jeg hadde mange dårlige assosiasjoner med det. Om jeg har hørt en hit som en kjip jævel har laget, så har jeg tenkt at jeg kanskje hater alt fra 80-tallet. Å bare si noe sånt er en evig sperre, og det tok meg lang tid før jeg klarte å phase sånne tanker ut og tenke «jeg hater virkelig ikke denne lyden. Jeg hater denne låten, men hva om jeg bruker denne lyden i min egen låt på min egen måte?» Resultatet blir ofte jævlig interessant. For Action er musikken alltid under konstant utvikling. Han mener selv at

han går litt frem og tilbake etter hvilken respons han har fått fra folk, men også etter hva han har lyst til å skrive selv.

UTLEVERENDE TEKSTER OG MUSIKK SOM TERAPI – Det har vært to forskjellige driv på en måte, sier Action og forteller om en låt han skrev for lenge siden, «Ungdoms poesi». Låten fikk god respons, og mange år etterpå var det folk som kom bort til han og skrøt av låten eller kjente seg igjen i den. Action tenkte at det var den utleverende teksten, som fokuserte på den kjipe siden av livet som gjorde at

Jeg hater denne låten, men hva om jeg bruker denne lyden i min egen låt på min egen måte? Action the Man

den traff folk. – Det handlet jo litt om det, men var jo ikke bare det heller, men den tanken gjorde at jeg utviklet en litt mer utleverende stil, med en nesten terapeutisk stemning der jeg prøvde å dele mange problemer. Jeg prøver bare å dele alt som er vanskelig, uansett hva. Det terapeutiske i musikken har blitt viktig for Action, og han klarer ikke å se for seg et liv uten. – Jeg klarer ikke å slutte. Det er jævlig gøy. Så det er en blanding av terapi, selvutvikling og hobby. En blanding av alt egentlig. Jeg vet ikke hvordan det ville vært uten musikken,

men selv om jeg tenker mye på det og driver mye med musikk, lever jeg et helt vanlig liv også. Jeg må jo få endene til å møtes.

DET BESTE FRA BEGGE VERDENER – OG NYE VERDENER – Som jeg sa, så heter den nye platen heter «Altfor god form», forteller Action og stopper brått for å tenke seg over. – Shit! Middagen!, roper Action før han løper inn i naborommet for å sjekke hvordan det går med Fjordlandkjøttkakene, 20 minutter etter han satt

dem inn i ovnen. Action kommer inn igjen i studioet og ser lettet ut. Kjøttkakene har ikke brent seg, men er veldig, veldig varme. – Men ja, platen. Den skal være litt av begge verdener, og litt av nye verdener. Det er det som er målet, å lage ny musikk. Jeg prøver å blande alle lydene jeg har tilgjengelig for meg, jeg føler at noe annet blir feil. Så det blir både oldschool ting, og newschool ting. Jeg vil bare blande sammen alt jeg liker. Singelen fra platen er «Evig spaced», en basstung, men melankolsk

låt. Tekstmessig er det en klassisk Action-låt, hvor han funderer på forholdet mennesker har med livet. Lydbildet derimot er det mest moderne Action har hatt, med sine raske, sørstatstrommer, tunge pianoakkorder og oppkuttede vokalsamples. – Låten begynte med hooket. Jeg og noen kompiser satt på en balkong og røykte, også så jeg opp i himmelen og sa «så på verdensrommet, tenkte det var evig spaced» som en joke. Det gikk et sekund eller to, så skjønte de den og lo. Jeg skrev det på Twitter, og

flere måneder etterpå så tenkte jeg at jeg måtte bruke det som refreng. Action vil ikke fortelle for mye om hva låten handler om, og vil la lytteren finne ut av det selv. Det han vil si er at det er en låt med mange selvmotsigelser. Det er en kamp mot egoet, en utforskning av hvorfor man har lyst til å ruse seg. – Hvorfor et det et så stort behov for dop? Hvorfor er det så mange som vil ha det, avslutter Action.

LINA KNUDSEN

KURS FOR UNGDOM VÅREN 2015 Liker du å skape noe selv? Har du lyst å bruke kreativiteten din og lære noe nytt? Meld deg på vårens kurs. Vi kobler deg opp med utrolig dyktige kunstnere og fagfolk som brenner for det de driver med. De gir deg personlig oppfølging og presenterer deg for nye materialer og ulike teknikker. Du får jobbe og ha det sosialt med andre som har samme interesser som deg. Kanskje blir du hekta på noe du aldri har prøvd før! Denne våren tilbyr vi unike og spennende kurs i glasskunst, skulptur/keramikk, søm og design, trykk, fotografi, redesign av møbler ++++ All informasjon om kursene, og link til påmelding finner du på: www.bergen.kommune.no/UNG15 www.fb.com/UNG15

KREATIV? VIS DET FREM! Høsten 2015 lager vi en stor utstilling der det beste og mest spennende fra ulike kurs blir vist frem for publikum. I forkant av utstillingen blir det ulike workshops der man kan jobbe med kunstprosjekter og installasjoner knyttet til området rundt utstillingsstedet. Du kan også bli med på en sommerworkshop; en actionfylt og utfordrende uke der du bor og jobber sammen med andre ungdommer, og gjennom veiledning av spennende kunstnere fra inn- og utland samarbeider om å skape større kunstinstallasjoner. Interessert? Ta kontakt med Christoffer.pedersen@bergen.kommune.no eller følg med på nettside og Facebook for oppdatert informasjon.

UNG15 Flyt er et prosjekt i regi av kulturkontorene i Bergen kommune.

LANSERINGSFEST – KURSKATALOG UNG15 HVITMALT GJERDE / POKAL / UNILOIDPRO Tirsdag 9. desember, 18:00 – 19:30 Robot, Domkirkegaten 4 Liker du å skape noe selv? Har du masse kreativitet, men er usikker på hvordan du skal komme i gang? Vi lanserer nye kurs våren 2015 som glassblåsing, analogfoto, keramikk, søm, tekstil, design, redesign, trykk og merch. www.bergen.kommune.no/UNG15 www.fb.com/UNG15

Instagram: @UNG15Bergen

U-FEMINISTISK OPPFØRSEL? Kan man være en dårlig feminist? Burde man nekte enkelte å i det hele tatt kalle seg feminister? TEKST STELLA SCOFANO ILLUSTRATØR LINA KNUDSEN

FORVIRRENDE FEMINISME

Selv i 2014 blir ordet feminisme av mange sett på som et skjellsord og assosiert med sinte lesbiske mannehatere som brenner bh-er på bål. Feminisme blir av noen omtalt ved «f-ordet» som om det var noe forbudt, fælt og tabu. Heldigvis er det flere og flere som er komfortable med begrepet og vet at det handler om at kvinner og menn burde ha like rettigheter. Men samtidig som flere blir feminister, blir det også flere meninger om hva som er feministisk oppførsel og hva som ikke er det. Feminismen blir forvirrende og man kan føle at enkelte ting man gjør får en til å bli en dårlig feminist og at enkelte hobbyer eller interesser man har er motstridende i forhold til feminismen.

KJENDISTREND Feminisme har vært mye omtalt i media i det siste. Det har blitt en slags trend blant Hollywood-kjendiser å kalle seg en feminist. FN-talen til Emma Watson der hun snakker om kampanjen «He for She», som går ut på at menn burde ta mer del i den feministiske kampen fordi den ikke bare handler om kvinner, ble svært omtalt i

Det har blitt en slags trend blant Hollywood-kjendiser å kalle seg feminist media og mange ble inspirerte. Man kan spørre seg selv om hvorfor mange menn føler at de ikke kan støtte kvinner bare fordi feminismen ikke fokuserer på menn? Det er vel slik at man kan støtte andre og jobbe for deres rettigheter uten å være en del av gruppen selv. Skal man ikke støtte homofiles rettigheter fordi man ikke er homofil kanskje?

blir av noen sett på som oppførsel som legger opp til objektivisering av kvinner. Nicki Minaj sin musikkvideo til sangen «Anaconda», fokuserer mye på det seksuelle og består for det meste av henne og noen andre kvinner som danser rundt i antrekk som ikke overlater mye til fantasien. Artisten Drake er med i denne videoen og får en «lapdance» av henne.

KONTROVERSIELLE FEMINISTER

DÅRLIG FEMINIST?

Andre «mainstream» - artister som Taylor Swift, Beyonce, Nicki Minaj og Miley Cyrus står også stolt frem som feminister og prøver å spre det gode budskapet. Men dette skaper en del debatt, for mye av det disse kjendisene gjør og er kjent for, mener mange ikke er særlig feministisk. Miley Cyrus har for eksempel de siste årene hatt en litt kontroversiell oppførsel. Måten hun kler seg på og hvordan hun oppfører seg på på scenen og i sine musikkvideoer

Mange vil kanskje lure på på hvilken måte hun er feministisk, og på hvorfor hun i det hele tatt kaller seg selv en feminist. Er ikke denne oppførselen med på å fremstille kvinner som objekter som kun er her for å tilfredsstille menn? Men er det mer feministisk å ikke vise kroppen sin, og å gjemme den vekk, enn å vise den stolt frem? Er det mer feministisk å ikke vise at man har en seksualitet enn å spille på den? Hvem er det som bestemmer om noe er bra eller dårlig feministisk

oppførsel? Skal man frata noen retten til å støtte kvinners rettigheter fordi de gjør det på en måte som mange regner som en «dårlig måte»?

PÅ INNSIDEN AV OBJEKTIVISERINGSKULTUREN Disse kjendisene er kanskje ikke de beste forbildene når det gjelder objektivisering av kvinner, men vi kan vel ikke nekte dem adgang til feminist-fellesskapet på grunn av dette? Feminismen trenger alle støttespillerne den kan få, så enhver som ønsker å være feminist burde være velkommen. Disse kjendisene er en del av den kulturen som objektiviserer kvinner og om vi har dem med på laget er det kanskje de som kommer til å endre denne kulturen. Det er de som har tilgang på innsiden og faktisk kan gjøre en stor forskjell. Man bør ikke ekskludere folk fordi de ikke lever på den måten vi kanskje skulle ønske de gjorde. Å være en feminist betyr ikke at man må oppføre seg eller kle seg på en bestemt måte. Feminisme er ikke en regel for hvordan man skal være. Om man er lettkledd eller ikke, gjør deg ikke til en dårlig feminist. Det eneste som er felles for alle feminister er at vi ønsker at menn og kvinner skal være likestilte, uansett om du velger å ønske det mens du gir noen en «lapdance» eller ikke.

FEMINISME

GODE NETTSIDER

- Tanken om at kvinner og menn burde ha like rettigheter.

ROOKIEMAG.COM

- Å kjempe for å forbedre kvinners rettigheter med det målet å oppnå likestilling mellom kjønnene.

Et nettsted for unge jenter med tekster om alt fra musikk, tv-serier og filmer til tips om egentlig alt man kunne tenke seg. UPWORTHY.COM/GENDER Nettside med mange interessante saker som er verdt å lese.

OLINE RIO

KUNST I FORKLEDNING TEKST OG FOTO AV SIGRID KNAG

Det er helg, og du har tid å slå ihjel. Så hvorfor ikke gå på et museum? For de som bor i Bergen sentrum har jeg gode nyheter! I Klosteret 17 finner du nemlig Hordaland Kunstsenter! Det første du møter når du kommer inn på kunstsenteret er et koselig kaférom, med et lite utvalg av mat og drikke. Rommet er malt i lyse koselige farger. Det er stille og rolig. Det meste av belysningen kommer gjennom glassdørene ut fra gaten. Ved siden av kafeen finner du en liten bokhandel der du finner bøker som er skrevet av kunstnere, til/for kunstnere og folk som er interessert i kunst. Videre går du inn i et rom der utstillingen «Mined Soil» av Filipa César var. Belysningen er veldig dempet, det eneste lyset i rommet kommer fra to

lamper og en filmskjerm. Stemningen minner om en arkeologisk utgravning. For i utstillingen finnes det kart over forskjellige steder i Portugal, avstøpning av en nummerert prøveplate, et frimerke og kjevebein av et ibirsk svin. Jeg la også merke til at scenen utstillingen stod på, er lik på lysformen som du kan se på kartet som heter «Carta militar de Portugal». Det var litt gøy å oppdage.

FORSKER OG FRIHETSKJEMPER Forskeren Amílcar Cabrals forsket rundt erosjon i Portugal, etter et jord-

skjelv hadde brutt ut i hovedstaten Lisboa. Hans forskning rundt dette har Filipa César fått med i kunststykket og dokumentarfilmessayet sitt.

HVORFOR AMILCAR CABRAL? Amicar Cabral var ikke bare forsker, han var afrikansk agronom (utdannet bonde) skribent og geriljaleder. César valgte ikke Cabrals bare fordi han var forsker, men også fordi han var politisk engasjert. Da ville Filipa César ikke bare få kunst som var fin og se på, men hun får også frem et budskap gjennom kunsten. Kunsten har et innhold.

ÉN PERSONS TOLKNING Jeg har vært på dette museet, så hvordan tolket jeg det? Det første inntrykket mitt var at det var veldig fremmed. Jeg trodde jeg skulle se på bilder og malerier (for av en eller annen grunn er det det første jeg tenker på når noen begynner å snakke om kunst til meg). Istedenfor fikk jeg se et rart bord med en lysprosjektor, noen utstilte bøker og et kart over steder jeg aldri hadde hørt om… Utstillingen ga meg en følelse av mystikk, at vi var i et rom som man egentlig ikke har lov å være i. Jeg

LITT HJELP PÅ VEIEN Så til dere som har lyst å interessere dere for kunst, men synes den er vanskelig å forstå, her er noen enkle tips og råd:

Stemningen minner om en arkeologisk utgravning skal si at det var ikke så lett å tolke kunsten, selv om vi hadde en guide med oss. Det hjalp veldig, og kanskje det burde vært flere guider som kunne forklare hva de forskjellige tingene er. For hvis jeg ikke hadde hatt en guide hadde jeg tenkt at det handlet om en som reiste rundt, og jeg hadde iallfall ikke forstått at det var damen som var kunstneren og mannen som var forskeren. Vel, vel, det var min tolkning, din kan bli helt anderledes!

ER DU SMART NOK TIL Å FORSTÅ KUNST? Når du kommer på en utstilling som dette så er ikke det første du tenker «Aha! jeg vet hva alt dette betyr». Nei, det er det veldig få som gjør… For kunst er ikke lett. Det er ikke bare

HORDALAND KUNSTSENTER - Første kunstnerdrevne kunstsenter i Norge. - Har utstillinger, seminarer, presentasjoner og dialog Adresse: Klosteret 17, 5005 Bergen Åpent: onsdag – søndag, 12:00 – 18:00 www.kunstsenter.no

smarte folk som kan forstå kunst, for det finnes ingen spesifikk oppskrift. Det er kanskje en av de mange grunnene til at folk sier at kunst er kjedelig eller at det ikke interesserer dem, for de forstår det ikke! Et spørsmål som jeg tror ofte stilles er: hvorfor er det så komplisert laget til? Se for deg at du kommer inn i et rom. Det henger noen bilder på en vegg, noen gjenstander ligger på et bord, en film som spiller der de snakker på en poetisk og dramatisk måte og du står der og ingenting gir mye mening. Hvorfor gjør de det så komplisert? Med alle ordene og tekstene og alle tingene som ikke gir

så mye mening for deg, siden det ikke står noe om det. Vel, det er fordi at når du ikke vet hva det er, da begynner du og spekulere, lure og tenke på hva det kan være. Jeg tror det er det kunstnere vil. At du skal tenke over det du ser foran deg, være nysgjerrig, sånn at kunsten deres pirker fram et engasjement.

KUNSTNEREN VIL HA KONTAKT MED PUBLIKUM! Ja, det er helt sant. Det som er spesielt med disse utstillingene på

1. Husk! Kunst skal ikke alltid bli forstått. Mange kunstverk skal bare være mystisk slik at man skal tenke etter hva det kan være. For det er ikke som reklame der budskapet er veldig tydelig. Kunst skal vekke nysgjerrighet i folk. 2. Kunst skal bli tolket på forskjellige måter. Det finnes ikke bare ett svar! 3. Se dere rundt i rommet. Hva slags følelse får dere av av det dere ser? Hva er helhetsinntrykket deres? Diskuter med en venn! Les på informasjonlappene og prøv å finn ut av hva kunstneren vil.

Hordaland Kunstsenter er at på hver åpning så kommer kunstnerne. De kommer for å snakke om kunsten sin, men ikke bare det, du kan utnytte sjansen til å stille dem spørsmål òg! For disse kunstnerne har lyst å nå ut til publikum på flere måter. Ikke bare med kunsten sin, men også med bøker og møter.

Om hver dag har nok med sin egen byrde, Hva så med natten? Når brydenes skrik bører tyngre enn gledens rop? Da mørkets anker ikke gir slipp, da tyngden av feil ikke veier opp. Natten bærer byrden videre. - Nobel.

LLLLLL 2010 betydde et vendepunkt for hiphopen slik vi kjente den. Med inspirasjon fra blant annet vaporwave og sørstatsrap dukket en ny, depressiv rapsjanger opp fra nettet. Aldri har rapmusikk vært så emo og leken om hverandre. 27

TEKST RAFAEL EISH

«Er dette seriøst? Altså, dette er ikke noe tunge-mot-skinnet-drit? For dette er egentlig bare tidlig 2000-talls emo med en rnb/hip-hopvibbe? Mann, dette er bisart. Det samplede riffet høres ut som om det er tatt fra en av de bandene. Altså, det høres ut som starten på en Silverstein-låt eller et eller annet. Jeg vet ikke hva som skjer lenger. Internettet begynner å bli for mye til at jeg klarer å fordøye det. Eller kanskje det ikke er meningen at jeg skal forstå det lenger. Jeg vet ikke. Men dette dritet her er 2002 på nytt med en hiphop-feel. Så jeg håper dette dritet er en slags «emo-shawty-out-here-2000s-taking-back-sunday-swagsadboyz-20048» og ikke en ekte grine-på-soverommet-om-natten-musikk», kommenterte Youtube-brukeren Brokenupbeat på musikkvideoen til Numb av Horse Head, én av mange unge kiser som de siste årene har tatt over nettet med emosjonell trap eller hva faen man skal kalle det. Hvordan sjangeren har oppstått har jeg ingen klare kilder på, men antar ut ifra lydbildet, tematikken og estetikken at det er et av mange musikalske utspring fra sider som Bandcamp, soundcloud, 4chan og Reddit fra tidlig 2010-tallet. I likhet med andre nisjesjangre som Witch House, Chill Wave og nå nylig PC Music. Med

estetikken fra vaporvawe, trommene og screwingen fra skitten sørstatsrap og sårbarheten til tidlig 2000-talls emopop kan man trygt definere sjangeren som et heftig samtidsronk. Musikalsk glir mye av musikken over i cloudrap som ble gjort kjent av artister som SpaceGhostPurrp og A$AP Rocky. Innholdet er dog ofte langt mer emosjonelt, og lydbildet mer bisart grunnet blandingen av emosjonelle gitarsamples og snarerolls. Samtidig er mye cloudrap mer psykedelisk. Selv om emo-rap er nytt, er ikke sårbarhet i hiphop det. Det skal en stor dose ignoranse til for å påstå at artister som Geto Boys, 2Pac, Trae og Z-Ro (for å nevne noen) ikke hadde følsomme tekster, men dagens sad-rap eller emo-rap har likevel en helt annerledes innpakning som ikke en gang kan sammenlignes. Ei heller tas like seriøst. I tillegg til musikalske inspirasjonskilder som nevnt ovenfor, kan nok Lil B, Gucci Mane og Tyler, the Creator og resten av Odd Future trekkes fram som avgjørende for sjangerens utbredelse og popularitet. Gucci og Lil B ved at de gir ut låter og albumer så fort at folk umulig kan følge med og OF ved å trekke fokus vekk fra businesskledde kontortoker som svermer rundt musikken, og inn på gutterommet. I tillegg har Lil B uten tvil hatt stor påvirkning på tematikken og gutteromsidealet etter hans #BASED-periode som virkelig utfordret badboy-

imaget som tidligere har preget rapmusikk. Alt dette er vesentlige faktorer i emo-rap og andre nye sjangre med utspinn fra internett som gir en stor fåkkefinger til etablerte musikkmiljøer. Som Leo så fint trekker fram på Nokke Feita 1-teipen til A-Laget: ATP = Artistene Tar Pengene. Jævlig viktig. Paradoksalt nok tjener ikke så mange av disse artistene penger, ettersom det stort sett er unge kiser med en mikk på gutterommet som sampler ulovlig og fyrer ut låter ukentlig med alt fra 0 til 10 000 avspillinger. De fleste er nok heller ikke registrert i Tono eller lignende, fordi som sagt «fåkk det etablerte». De fleste artistene det snakkes om gir også ut musikken sin gratis eller med valgfri

kjøpesum. Med rapperen Bones’ sitat «jeg har aldri betalt for musikk selv, så det gir jo ikke mening om jeg da skal ta betalt heller» , vises en ny, sunn ideologi rundt musikken. Det er dog visse artister som skiller seg ut fra resten av emoguttene, spesielt med tanke på popularitet. Sad Boys, Gravity Boys, TeamSesh, Goth Money Records og Spooky Black er eksempler på disse. Den svenske trioen Sad Boys er jo som kjent klikken til Yung Lean bestående av han selv og produsentene Yung Sherman og Yung Gud. Trioen trenger vel ingen musikalsk introduksjon i seg selv, ettersom de nok er de største innen denne undersjangeren i tillegg til at de opptrådte i Bergen i høst under Den Elleville Festen. De

De fleste er nok heller ikke registrert i Tono eller lignende, fordi som sagt – «fåkk det etablerte» kan dog være jævlig interessante å følge med på videre. Spesielt produsentene virker å ha mange baller i luften, blant annet kan det virke som om de har en nær tilknytning til det amerikanske musikkfelleskapet FriendsofFriends/WeDidIt og ifølge Groundislavas Twitterprofil koker han og Yung Gud opp noe greier. Det må jo bli fiyah! Gravity Boys er en annen svensk

gruppe med nær tilknytning til Sad Boys. Gruppenes medlemmer er alle fra Stockholm, turnerer sammen og opptrer i hverandres musikkvideoer. De produserer og bidrar også på hverandres låter. Gravity Boys består av Bladee (som også er Yung Leans backuprapper), Ecco2k, Thaiboy Digital og WhiteArmor. Sounden deres er hakket lokere og mer autotunet, men absolutt like dope som Sadboys sin.

Teamsesh er vel mer et kreativt kollektiv enn et musikkollektiv. Det ledes av den 20-år gamle rapperen og musikkvideoregissøren Bones og består av en rekke av hans tjommier innen fotografi, musikkproduksjon og synging og/eller rapping. Bones er jævlig produktiv og slipper album nesten like ofte som Gucci Mane. Han samarbeider med produsenter fra hele verden som han kun kjenner via Skype, lager aldri musikk uten å røyke G og mekker jævlig kule analoge musikkvideoer. Hans introduksjon til gamet var egentlig da han begynte som musikkvideoregissør for Raider Klan/Rvdxr Klvn men har nå sitt egne fiktive univers i musikken som elskes verden rundt. Goth Money Records er et tilsy-

nelatende jævlig stort og udefinerbart musikkollektiv av rappere og produsenter. Jeg vettafaen hvor mange de er, men de mest fremtredende artistene er uten tvil Black Kray og MFK. Black Kray har noe av det aller tristeste og mest emosjonelle (nesten parodiske) rappen OF ALL TIMES som Kanye ville sagt. Gruppen har jævlig mange fete mixtapes (inklusiv instrumentaltapes) og like fete albumcovre. Spooky Black er en helt spesiell ung kis. Han er født i 1998 (!), har stemmen til James Blake og ser ut som J-Roc fra Trailer Park Boys. Han samarbeider med jævlig dyktige produsenter og rappere, og stemmen hans flyter som fløyel over beaten, uansett beat. Han har tidligere gitt ut låter hvor han selv rapper, men ser ut til

å ha gått helt over til synging, noe han uten tvil mestrer best. Lil Spook er også med i TheStand4rd, en gruppe med artister og produsenter bestående av han selv, Psymum, Allan Kingdom og Bobby Raps. Økningen av populariteten til enkelte artister innad i sjangeren, samt sjangerens klare påvirkning på mote (dri fit-klær, slik man brukte på vei hjem fra fotballtrening på ungdomsskolen blandet med high fashion/trapelskede merker som Gucci og Burberry), viser at den sakte men sikkert beveger seg ut av gutterommet og infiltrerer flere og flere hodetelefoner. Dette kan tyde på at nisjesjangeren å utvikle seg fra å være nettopp dét, og beveger seg mer mot en mindre sær krysning mellom hiphop og RnB. Utviklingen kan så klart

være gunstig grunnet større utvikling, men kan også by på problemer grunnet død, slik man så på nittitallet med grungebølgen. Det gjenstår dog enda å se, foreløpig kan man heller lytte til flere fete, loke eller tidige folk som bør sjekkes ut i forbindelse med sjangeren: Ghoste, Horse Head, Dylan Ross (teamsesh), Hester, Free W1f1, Odd Pike, Lil Shark, Lil Sad, Wicca Phase, Little Pain, Suicideyear, Gucci Ferrari Boyz, Xavier Wulf, YPH, Cat Soup, $vai Rex, I Love Makonnen, Lofty, N3_LL, Yung Sloth, YoungGrizzle, Young Salad Boy, Issue, Speaker Knockerz, Greaf, Doc Tee, Rick Pazzø, Galaxy Boys og sinnsykt mange flere om man dypdykker ned i Soundcloud.

WILLIAM GLANDBERGER

EN REISE TILBAKE I TID TEKST OG FOTO AV SYNNE BJERKESTRAND

FOTO: FLICKR.COM / BW JONES

Cuba er som en tidsmaskin hvor pilen i barometeret har slått seg fast i 60-årene. Den sosialistiske republikken er kjent for å være fylt med 60-talls biler og nedslitte hus, men har også en mørkere side. EN FERIE UTENOM DET VANLIGE I januar dette året fikk jeg oppfylt en av mine store drømmer - nemlig å reise til Cuba. Jeg har alltid vært fascinert over denne øyen, som i mine øyne alltid har vært mystisk og på samme tid hatt en slags tiltrekningskraft over seg. Nostalgi og sårbarhet i en fin blanding danner stedets sjarmerende preg. Da jeg reiste nedover hadde jeg mange forventninger til hvordan de to kommende ukene ville være. Men til tross for mange forventninger og tanker rundt denne ferien, ble det ikke i nærheten av det jeg forventet. Før jeg dro så jeg for meg et mye mer pyntet bilde av øyen enn det synet som møtte oss. Det første glimtet var

fra flyet, da vi ankom i nattemørket og Havana lyste opp under oss. Vi landet og jeg ble med en gang slått av de store forskjellene fra den vestlige verden. Spesielt når det kommer til teknologi og logistikk. Her var det ikke snakk om noen moderne flyplass, og vi ble møtt av synet av 60-tallsbiler på rekke og rad langs fortauene. I løpet av de to ukene jeg var der, bodde vi hjemme hos forskjellige cubanere. Dette ga meg uten tvil en unik opplevelse jeg ikke ville byttet mot noen ting. Vi fikk observere og komme tett innpå dagliglivet til en helt normal cubaner, og det gjorde sterke inntrykk. Ikke hadde de særlig mye, men gjestfriheten og smilet var alltid

på plass. Og klisjeene stemmer - det er ikke et uvanlig syn med en cubaner med sigaren godt plantet i munnen og hånden på rattet til en klassisk 60-tallsbil. Det er heller ikke uvanlig med svingende salsadansere og smilende gatemusikanter. Men etter å ha vært der, vet jeg at Cuba er så utrolig mye mer enn disse stereotypene. Cubanere er det mest åpne folket jeg noen gang har møtt, og over alt hvor vi gikk følte vi oss velkomne.

DEN HARDE HVERDAGEN I EN SOSIALISTISK REPUBLIKK Til tross for dette er det sannelig ikke enkelt å være født og oppvokst på denne vidunderlige øyen. På daglig

basis er det hardt å være cubaner - en må slite for pengene og ikke minst føden. Maten kommer i rasjoner, og mengden de gis er knapt nok til å dekke for én uke. Disse rasjonene er ment for å vare i en måned. Arbeid er også svært dårlig betalt på Cuba. En av de mange vi bodde hos tjente mer på å være vert enn å praktisere sin egentlige jobb som advokat. Vedkommende var utdannet advokat ved universitetet i Havana, men måtte legge drømmen til sides grunnet svært dårlige lønnsforhold. I stedet falt valget på å åpne hus- og hjerterom for turister som kommer strømmende fra alle verdens hjørner.

FOTO: FLICKR.COM / DOUG8888

Kommunismen og Fidel Castros harde regime har tydelig satt sine spor på øyen og dens befolkning. En gatekunstner fortalte meg at han hadde blitt tilbudt et prestisjefullt samarbeid med noen likesinnede amerikanere, men samarbeidet hadde blitt avslått av den amerikanske stat. Dette kun begrunnet med at vedkommende var cubaner. Ryktene er altså sanne - til tross for alle årene som har gått er det fremdeles et svært anspent forhold mellom USA og Cuba. Da presidenten i USA under Den kalde krigen, John F. Kennedy, oppdaget at Russland var i ferd med å plante atomraketter på Cuba, satte dette større spor i historien en det en hadde forventet.

USA boikotter i dag øyen – selv etter femti år – og flere cubanere som har familie i USA har ikke mulighet til å besøke sine kjære.

DET FOLK IKKE FORTELLER En annen ting jeg la merke til da jeg var der, var hvor tilbaketrukne cubanerne er når det kommer til regimet de lever under og revolusjonen. Vi prøvde opptil flere ganger å snakke med cubanerne om regimet, men dette viste seg i de fleste tilfeller å være et udiskutabelt tema. Men ut fra det vi fikk høre, og ikke minst oppleve, er cubanere flest svært misfornøyde med regimet de lever under. En av vertene våre i Trinidad - som vel og merke var den

eneste av de vi møtte som ville si et ord om regimet - fnøys nærmest da vi nevnte Fidel Castro og kommunismen. Det cubanerne ikke fortalte oss er den sannheten vi alle kjenner til; Cuba er en ettpartistat styrt av jernhånden til den eldrende Ràul Castro. Landet tillater heller ikke uavhengige medier, og staten har flere ganger blitt anklaget for å forsømme menneskerettighetene. Dette er åpenbart et svært sårt tema for cubanere. For meg som turist er det vanskelig å se hvorfor dette regimet er så grusomt, da Cuba er det mest fredelige stedet jeg har vært. Ikke én eneste gang under oppholdet mitt opplevde jeg å se bruk av rusmidler.

Det er vanskelig å tro - men jeg så kun fredelige mennesker som ikke var ute etter trøbbel. Jeg opplevde heller ikke å se noen form for kriminalitet - som er svært vanlig i Sør-amerikanske land. Alt i alt var Cuba idyllisk, fredelig og utrolig fantastisk. Dette sier jeg så klart bare som turist, og jeg vet at realiteten som innbygger på øyen er mye hardere. De fleste cubanere har svært lite, og jeg som en bortskjemt europeer ville vært svært naiv dersom jeg trodde disse glansbildene var hele sannheten. Reisen til Cuba var en unik opplevelse, og jeg skal uten tvil tilbake til den henrivende øyen en vakker dag. Cuba, jeg glemmer deg aldri.

VED ENDEN AV EN ÆRA – ET SUKKERSØTT FARVEL MED BOARDWALK EMPIRE... 34

Med det il evarslende faktum om at dette muligens er det siste nummeret av Frekvens noensinne, føltes det øyeblikkelig passende å bruke min spalteplass til å ta farvel med Boardwalk Empire. En TV-serie som sendte sine siste episoder på HBO Nordic sent i oktober. TEKST PER MORTEN MJØLKERÅEN

ENESTÅENDE TV-LEVERANDØR De fleste er enig i at HBO er mer enn standard TV-produksjon. Selv midt i de heteste diskusjonene i forskjellige kommentarfelt vil du kunne se folk begrave stridsøksa for å applaudere den amerikanske TV-produsenten/ kanalen som har gitt oss blant annet; The Wire, The Sopranos, Game of Thrones og årets eksepsjonelt gode, True Detective. Alle disse (og flere) er serier som har vært med på å definere underholdningslandskapet de siste årene; The Sopranos er en klar inspirasjon for Breaking Bad, og Game of Thrones har standardisert døde hovedkarakterer med sjokkerende effektivitet.

Det er som om de har lagd en stor familie, hvor kun det aller beste og største blir invitert; The Wire, True Blood, Game of Thrones og mange andre. En fellesnevner for medlemmene i denne familien er høye seertall, det er tross alt en grunn til at de er såpass innflytelsesrik. Dessverre er Boardwalk Empire som en svart sau i denne familien; alltid tilstede og godt likt av noen, men etter fem år med «skuffende» seertall har serieskaper, Terence Winter og co. blitt presset ut av familien, med en nedkortet sesong 5 (kun åtte episoder versus tolv i de tidligere).

FAKSJONELT GANGSTERDRAMA Boardwalk Empire sendte sine første episoder i 2010, og var en av de første seriene til å introdusere store Hollywood-navn til TV-skjermen. Steve

Dessverre er Boardwalk Empire som en svart sau i denne familien Buscemi (Fargo, Reservoir Dogs) inntok rollen som Nucky Thompson (delvis basert på Enoch Johnson), en korrupt og moralsk fordrevet politiker i 1920-tallets, Atlantic City (red. anm. Starten på forbudstiden i Amerika). De første sesongene setter fokus på det enorme svarte markedet som oppstod via kriminaliseringen av alkoholdistribusjon, og tar oss med på en reise gjennom amerikansk gangster-kultur og historie. Her blir fiksjonelle karakterer og situasjoner smeltet sammen med ekte. Vi følger Al Capone fra simpel sjåfør til en av de største og farligste gangsterne i Amerika, og serien er ikke sky med å avbilde Lucky Luciano som den innovatøren han var innen organisert kriminalitet i starten av 30-tallet. Her er det Boardwalk Empire briljerer. De skaper sterke fiksjonelle karakterer, som blandes godt inn i det historiske bildet de fleste kjenner fra den amerikanske gangsterhistorien. På denne måten har de også klart å skape en todelt side av serien

FOTO: HBO

uten at den ene overskrider den andre. Det vil aldri kunne brukes som pensum i en historieprøve, men fungerer overraskende godt som en introduksjon til både organisert kriminalitet og effektene ved forbudsreglementer i et moderne samfunn. Likefult skaper de et intenst og hjertefølt karakterdrama, som tar seg god tid til å introdusere både karakterer og narrative tråder noe som helt klart er med på å skade seertallene, ettersom det krever enorm dedikasjon fra seerne. På papiret høres det ut som et

ekte gangsterepos. Mange forventet kanskje eksplosive skuddvekslinger – som vi så ofte ser i Amerikanske gangsterfilmer - men blir heller presentert med noe som minner lagt mer om et meditativt karakterstudium, hvor de blant annet har lagd det vakreste forholdet mellom en mentor og hans lærling – gangsterkonge (Nucky Thompson) og aspirerende krigshelt (Jimmy Darmody) – noensinne avbildet på TV.

TAKK OG FARVEL Derfor var det ekstra trist når nyheten

kom bare noen uker etter den fjerde sesongen var over; sesong fem vil bli den siste og kun inneholde åtte episoder. Likevel ble det et sukkersøt farvel da disse episodene ble sendt i september og oktober i år, ettersom serieskaper Terence Winter overrasket alle med sesongens ubestridte stolthet og verdighet, i det som muligens er den mest poetisk tilfredsstillende avslutningen en kunne ha ønsket. Når HBO valgte å ta fokus bort ifra en av sine absolutt beste produksjoner viser det enorm dedikasjon fra Terence

Winter, manusforfattere, skuespillere og resten av stabben, når de leverer en sesong som både hyller seg selv og hva enn fremtiden måtte bringe. Nesten hver episode kan representere et hevet glass, en salutt for en tid som er forbi, mens den siste av dem strekker ut en arm og, med mild skepsis, sier velkommen til det nye. «One generation passeth away, and another generation cometh: but the earth abideth for ever», sies det i seriens siste minutter, og før skjermen blir svart, for alle sagt et hjertefølt farvel.

LINA KNUDSEN

HEIDI HANG 37

Ungdomstiden. For noen er det de beste 책rene av deres liv, for andre er det 책rene de elsker 책 hate. TEKST OG FOTO AV HEIDI NAMTVEDT LEIKNES

2011. Gal og forelsket.

2011. Teater.

2012. Blond feminist.

2012. Kul feminist.

Jeg innså at feminisme var det beste som hadde skjedd meg. Mye har skjedd i de nesten fire årene

oss til å strekke oss lenger. Til å skrive

siden Frekvens ble lansert for første gang i januar 2011. Jeg gjorde mitt inntog i 2012 med en klassiker – 5 på gaten. Det ble begynnelsen på det som skulle resultere i at jeg fikk min egen spalte: Heidi Henger. Hadde noen sagt til meg at jeg en gang skulle henge fra en polestang og villig bli fotografert og publisere det med mitt ekte navn i Frekvens, så hadde jeg nok sagt at vedkommende var nokså kjørt og en veldig dårlig menneskekjenner. Men Frekvens har utfordret meg og alle som har jobbet her. Riktignok ble ikke alle utfordret til å poledance, men Frekvens har utfordret

hva vi tenker på. Til å forstå at våre stemmer er stemmer det er verdt å høre på. Og at vi er ganske så kule. Som mitt aller siste bidrag til Frekvens vil jeg derfor mimre. Hva har jeg lært på disse fire årene?

2011 – ÅRET JEG HADDE «VONDT» I HJERTET Året da Maria Amelie ble sendt ut av Norge, William og Kate av Storbritannia giftet seg, Hurtigruta – minutt for minutt ble sendt for første gang, den siste Harry Potter-filmen kom ut. Jeg sang på «Vondt i hjertet» av Razika og begynte

på videregående. Den man var på ungdomsskolen ble fort byttet ut med «hvem vil jeg være på videregående?». Jeg ville være alt og fikk det ikke helt til. Jeg begynte på videregående og hadde bestemt meg for å være en sterk og selvstendig kvinne. Men så ble jeg hodestups forelsket etter kun en uke. Jeg sov ikke, fordi jeg tenkte på han. Jeg spiste ikke, fordi det var ikke plass til mat med så mange sommerfugler i magen. Jeg ble litt gal, likte han meg også? Eller hatet han meg kanskje? Jeg møtte meg selv i døren da jeg tok meg selv i å analysere meldingene hans til det punktet der jeg ble lei meg om meldingen ikke inneholdt et smilefjes. Jeg tok et oppgjør med meg selv og lovet meg selv å være en sterk, forelsket óg selvstendig kvinne. Jeg ble enig med meg selv om at øl ikke var så godt, men at alle som drakk rusbrus var skikkelig dustete. Midt opp i alt dette innså jeg også at jeg ikke var like god i matte som jeg trodde. Jeg kompenserte med å bli dødsgod i samfunnsfag. Jeg dumpet sport og begynte på teater, som er noe av det gøyeste jeg noensinne har gjort. Det viktigste jeg lærte i 2011 var likevel at smilefjeset «xD» egentlig aldri hadde vært en akseptabel kommunikasjonsmåte og at det var veldig vanskelig å slette kommentarer på Facebook som inneholdt «xD». Jeg bestemte meg også for å melde meg inn i et politisk parti,

2013. Pannelugg – dårlig idé.

2013. Voksen.

2014. Feirer kvinnedag.

Jeg lærte at jeg ikke skulle ta meg selv så høytidelig. men jeg klarte ikke å bli enig med meg selv om hvilket parti som passet mine verdier. For hvilke verdier hadde jeg?

2012 – ÅRET JEG BESTEMTE MEG FOR AT FEMINISME VAR KULT Ah, 2012. Året mange trodde skulle bli vårt siste og at jorden skulle gå under. Uten å røpe for mye, kan jeg si at vi overlevde! Det var også året da alle skulle klistre plakater med skriften Kony 2012 over hele verden (jeg telte to plakater i Bergen sentrum) og Gangnam Style kom ut. Jeg begynte i andre klasse på videregående og bestemte meg for å bli blond, og jeg bestemte

meg etter to måneder for å farge håret brunt igjen. Jeg klippet også håret kort. ALDRI en god ide når man har en løvemanke som misliker luftfuktighet. Men for meg representerte kort hår noe mer. For meg signaliserte det feminisme. Jeg bestemte meg for å bli feminist. Jeg følte meg mer og mer som den selvstendige og sterke kvinnen jeg drømte om å være i 2011. Jeg begynte å like meg selv mer og bestemte meg for å like min egen kropp. Jeg innså også hvor vanskelig det var å like sin egen kropp, og bestemte meg for å prøve igjen til neste år. Jeg hadde kjæreste og likte det kjempegodt. Jeg

fant ut at øl faktisk var ganske godt likevel, og slo meg til ro med det. Som en vanlig bergensungdom lærte jeg at det går an å få gode karakterer ved hjelp av skippertak-teknikken og at det hjalp i alle andre fag enn i matematikk. Jeg vurderte enda en gang å melde meg inn i et politisk parti, men ble dårlig ved tanken på å «binde» meg til en mening. Jeg bestemte meg bare for hvilke parti jeg absolutt ikke kunne melde meg inn i.

2013 – ÅRET JEG «BLE VOKSEN» Året da Frekvens «ble ny»! I 2013 fikk vi også en blå-blå regjering, Magnus Carlsen ble verdensmester i sjakk og

det var 200 år siden Ivar Aasen ble født. I 2013 fikk jeg også min egen spalte i Frekvens: «Heidi Henger» som resulterte i at jeg begynte å henge på steder som den blå steinen, på teater og på polestenger. Jeg lærte at jeg ikke skulle ta meg selv så høytidelig, fordi det fantes tross alt bilder av meg på trykk der jeg hang på en polestang. Det var også året jeg ble 18 år og som så mange andre Bergensungdommer før meg, erfarte jeg den harde veien at «Downstairs» ikke var et særlig kult utested. Jeg lærte at øl var skikkelig godt. I tredjeklasse bestemte jeg meg for å slutte å farge håret og være naturlig.

heidi henger 37 45

Heidi HengeR heidi heNgeR av og til kan man bli litt rastløs, men ikke så rastløs at man orker å gå ut av sin ringe bolig. tekst heidi namtvedt leiknes foto

oda fagerland

faceBOOK 28

HVOR: Hvor som helst. Men ikke når som helst! ikke gidd å vær på Facebook i sosiale lag. Det er kjipt, ass. FORVENTINGER: i og med at jeg sjekker Facebook daglig, har jeg ekstremt lave forventninger. Håper på å oppdage noe nytt og spennende; som en hemmelig gruppe for katte-elskere..

Blir du provosert av et innlegg; ikkE kommenter saken! Da blir du spist av 14-åringer som har lært seg hersketeknikker.

Jeg følte meg veldig rar når jeg skulle ta fatt på denne aktiviteten her. Nemlig det å «henge» på Facebook. Mange

ut med avsky i det jeg blar meg ned over siden. Siden skal visst være en plattform der unge kan diskutere

gleden er på topp og jeg trykker meg inn på siden. Til min store glede inneholder den bilder av kattunger som

Men så fikk jeg en forespørsel fra Candy Crush Saga igjen. Nei, nå er det nok! Ikke bruk så mye tid på Face-

vil si at det ikke er en ordentlig aktivitet, i og med at den gjennomsnittlige ungdom er innom Facebook daglig. Men nå skal jeg virkelig gå inn for å henge der. Gjøre meg kjent. Finne ut

politikk, men for meg ser det ut som en side der ungdom henger ut de som har en forskjellig mening enn en selv. Det handler nesten om å være særest og mest intellektuell, for at du så skal

sklir på en rutsjebane og hundevalper med store øyne. Dagen er komplett igjen.

book folkens, ta heller opp telefonen og ring en venn. Så kan dere møtes og lage muffins eller noe sånt.

hva som egentlig skjer. Jeg starter med å slette noen forespørsler fra spillet Candy Crush Saga. «Å, nei du, Facebook, du klarer ikke lure meg!» tenker jeg og smiler

kunne overkjøre meningsmotstanderen din så kraftig at vedkommende melder seg ut av Facebook for godt. Da spørsmålet «Hvilken ideologi tilhører du?», er den en som svarer

lurt for meg selv. Jeg blar litt ned over «newsfeeden» min. Jeg fortsetter nedover mens jeg lurer på hvorfor ingen har oversatt ordet «news feed» enda. «Kanskje det bare heter nyhets

«Autarkist, agorist og individualistisk voluntaryisme». Opp med hånden de som ikke skjønner hva det er. Med hånden oppe og motet nede, trykker jeg meg ut av «Politisk

feed» tenker jeg, mens jeg stopper opp ved et innlegg på en side som kaller seg «Politisk Ungdom». Spennende! Spenningen jeg følte da jeg trykket inn på siden blir fort byttet

ungdom». Jeg blar videre ned i «nyhets feeden» min og plutselig får jeg hjertet i halsen. Et bilde av en kattunge som leker med en andunge! Ååå! Motet og

TipS

TAKK FOR MEG!

Likevel klippet jeg pannelugg og angret nesten med en gang. Jeg inngikk en pakt med min beste venninne om at hvis jeg noen sinne klippet pannelugg igjen, så måtte jeg klippe av meg alt håret dagen etterpå. Jeg skrev et langt kåseri i norsken om at kvinner burde la kroppshåret sitt gro, og jeg fikk en sekser på det. Jeg innså at feminisme var det beste som hadde skjedd meg, men at veldig mange andre så på feminisme som noe negativt. Veldig mange diskusjoner i 2013 gikk ut på å forklare at feminisme ikke betyr «manne-hat». Jeg innså til slutt at det å skulle gå i tredje klasse på videregå-

ende innebærer at skippertak er en dårlig vane, men jeg klarte ikke å bli kvitt den. Den eksistensielle krisen utløst av spørsmål som «Hva skal du når du er ferdig på videregående?» kicket inn for fullt og vedvarer den dag i dag. Jeg fikk endelig stemme ved Stortingsvalget og var sikker på at jeg hadde valgt riktig.

2014 – ÅRET FREKVENS OG UNGDOMSTIDEN MIN TAR SLUTT Og så kom 2014. Et skjebnesvangert år, året Frekvens gir ut sin siste utgave. Jeg kjenner jeg nesten blir litt emosjonell av å tenke på det. I år er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov.

Jens Stoltenberg har fått seg jobb i NATO og jeg har flyttet ut fra mamma og pappa sin trygge favn. Jeg har flyttet i kollektiv og har lært at tre jenter kan rote mye mer enn en familie på fem kan. Jeg har innsett at det finnes flere øl-merker enn Hansa. 2014 har vært året jeg begynte å studere og året da jeg fant ut at skippertak var det dummeste jeg noen sinne har lært. Ungdomstiden min er snart over, fordi om to måneder blir jeg 20 år. Jeg har fortsatt kjæreste og synes det er like gøy fortsatt. Jeg har endelig bestemt meg for å melde meg inn i det politiske partiet jeg stemte på da jeg stemte for første gang. Jeg er

og kommer alltid til å være feminist. Jeg prøver fortsatt å like kroppen min sånn den er og har innsett at det er de små «feilene» som gjør oss vakre. Jeg er derfor ikke flau over at jeg brukte «xD» som mitt faste smilefjes i 2011 eller over at jeg har hatt pannelugg alt for mange ganger. Jeg er heller ikke flau over at jeg fikk tre på eksamen og fem i standpunkt i matte. For uten de tingene hadde jeg vært ganske så kjedelig. Derfor vil jeg si adjø til Frekvens på den beste måten jeg kan: med et flaut bilde av meg selv.

FREKVENS ANBEFALER

STELLA Tre serier laget på 90-tallet begynnelsen av 2000-tallet, med kvinnelige hovedroller som faktisk virker realistiske og som man kan kjenne seg igjen i, i motsetning til mange av de endimensjonale og stereotypiske kvinnelige karakterene i serier og filmer som blir laget nå for tiden.

DARIA

MY SO-CALLED LIFE

En humoristisk MTV-tegneserie om livet til den smarte og sarkastiske tenåringen Daria Morgendorffer som er en outsider blant alle de idiotiske menneskene rundt henne.

Denne dramaserien har ikke humoren til Freaks and Geeks, men tar opp mange viktige tema, og det veldig er lett å kjenne seg igjen i angsten som hovedpersonen Angela Chase føler. Denne serien ble også kansellert etter bare en sesong, men er verdt å se uansett.

FREAKS AND GEEKS Handlingen finner sted på en amerikansk High School, og tar utgangspunkt i to gjenger; nerdene og stonerene/freaksene og handler om livene deres et skoleår. Den er humoristisk og skuespillerne James Franco, Seth Rogen og Jason Segal, som har fått utrolig stor suksess spiller i den. Dessverre ble serien kansellert etter bare en sesong selv om den fikk utrolig god respons av både kritikere og fans.

DAVID

GUCCI MANE & CHIEF KEEF – BIG GUCCI SOSA

JESSE FROM SE

Mixtapen til samarbeidet mellom historiens beste trap-rapper Gucci Mane og den definerende drill-rapperen fra Chicago, Chief Keef, er en overraskende energifull plate, hvor det virker som om duoen revitaliserer hverandre. Begge rapperne kan har vært på autopilot på de siste utgivelsene deres, spesielt Gucci Mane i lys av at det er produsentene hans som setter sammen uferdige vers over nye beats mens han er i fengsel. Man kan høre Gucci og Keef har det gøy når de rapper, noe som det er lenge siden man har hørt fra dem. Keef drar frem en gammel, rask flow med mye klarere uttale som man ikke har hørt fra han siden hans første mixtapes. Spesielt den aller første låten imponerer, med en hypnotiserende beat hvor Gucci åpner det første verset med «Bitch, I’m Gucci Mane, you heard that I go coco-loco / So much money that my pitbull got a diamond choker». Bakenden på mixtapen gjør at den ikke når sitt fulle potensiale, siden de aller siste låtene egentlig bare er resirkulerte låter fra andre mixtapes hvor Gucci og Keef samarbeidet. Noe som er egentlig er forståelig, det er vanskelig å lage musikk når man er i fengsel.

Debut-EPen til rapperen Jesse James fra Sør-London er en øvelse i minimalisme. Rettere sagt er det karrieren til Jesse James som er en øvelse i minimalisme. Det er ikke lett å finne vers fra den tilbakelente rapperen; et par gjestevers på noen Rejjie Snow-låter, en gammel singel, et vers på en RnB-artist fra London sin låt. Jesse holder det kort på EPen også, som bare består av fire låter. En rapper som ikke gir ut mixtape etter mixtape etter mixtape er nesten forfriskende i denne post-internett-generasjonen av hiphop. At Jesse har tatt seg god tid med disse låtene merker man. Hver eneste låt kommer med nye ideer og stiler. I åpningslåten rapper Jesse tankefullt: «Pour some Hennessy for the dargs in the cemetery / Even the enemies get some empathy / We all saw things we wasn’t meant to see/». Beaten er enkel og nedchillet, med svevende synth-akkorder og en funky, minimal basslinje. I låten Tides samarbeider Jesse nok en gang med Rejjie Snow, hvor de legger ned skrytete vers over en boombap beat mens lyden av pistoler er spredd utover. EPen viser tydelig at uttrykket «less is more» definitivt er sant, og samtidig som man har lyst til å høre mer fra rapperen, så har han levert et så godt produkt at man har noe man kan komme tilbake til om igjen og om igjen i en god stund framover.

Les eldre utgaver av Frekvens p책 www.ungfrekvens.no