Frekvens #13 by Ungdomsavisen Frekvens

f ekven

KULTURMAGASIN FOR UNGDOM 5. ÅRGANG | NR. 13

GRATIS

TRUE DETECTIVE / UGANDA / KHALIK ALLAH / FREKVENS ANBEFALER / TELLEF RAABE / ANTONIO STASI

Frekvens er et kulturmagasin laget av ungdom, for ungdom. Vi ønsker å inspirere unge til å oppdage og være en aktiv del av Bergens kulturliv. Frekvens gir også en oversikt over byens kulturtilbud på papir og nett. www.ungfrekvens.no

ungfrekvens @

I denne utgaven kan du lese om hvorfor Khalik Allah tar bilder av mennesker som har blitt sviktet av verden, hvordan det var å være ung i Italia og hvilke koselåter Tellef Raabe anbefaler.

kolofon FREKVENS NR. 13 April 2014

UTGIVER

Bergen kommune

ANSVARLIG REDAKTØR David Grytten

PROSJEKTLEDER

Mona Maria Løberg manamoria@gmail.com

SKRIBENTER

David Grytten Dania Bertz Synne Sofie Bårdsdatter Bønes Valdemar Nyvoll Brita Gram Økland Per Morten Mjølkeråen

leder Helt siden jeg var liten har jeg hatt en driv for å skape ting. Det begynte smått med Lego, tog og andre leker. Etterhvert begynte jeg å tegne og male. Flere ganger har jeg fått høre historier fra pappa sine venner om en enormt upolitisk korrekt tegneserie

venner handlet det om en superhelt som gjorde de slemme ukomfortable med pinlig lange klemmer. Åtte år senere sitter jeg her med den samme trangen for å skape ting. Lysten til å uttrykke meg bestod, mens historier om uortodokse superhelter har forsvunnet. I denne utgaven av Frekvens, som forøvrig er min første som redaktør, har vi

fra New York tar bilder av mennesker som blir oversett og bare fotografert av overvåkningskameraer, mens bergenske Antonio Stasi gjør det mulig for andre fotografer å fremkalle sine egne bilder. I tillegg er det også mange andre talentfulle mennesker som har både bidratt og får komme til ordet i denne utgaven av Frekvens. Jeg håper at

jeg begynte å lage da jeg var ti år gammel; «Kaptein Homo» het den. Jeg kan ikke huske selv om det var et ordentlig prosjekt jeg begynte på eller hva den handlet om. I følge pappa sine

møtt flere mennesker som også har den samme trangen for å uttrykke seg. Den ellers muntre Tellef Raabe bruker musikken sin for å uttrykke en mørkere side av seg selv. Khalik Allah

du som leser får like stor glede og inspirasjon som jeg har fått mens vi har jobbet med denne utgaven – god lesning!

TEKST DAVID GRYTTEN

FOTOGRAFER

William Glandberger Synne Sofi Bårdsdatter Bønes Oline Eriksen Rio Oda Fagerland Nicolas Bondevik Simen Hovlandsdal Brita Gram Økland

OMSLAGSBILDE

Synne Sofi Bårdsdatter Bønes William Glandberger

PRODUKSJON/DESIGN

bidragsytere

Byar / Khiem Tran khiem.tran@byar.no

TRYKK Bodoni

OPPLAG 3 000

KONTAKT

www.ungfrekvens.no www.facebook.com/ungfrekvens www.twitter.com/ungfrekvens post@ungfrekvens.no

DAVID GRYTTEN. Ansvarlig redaktør.

SYNNE SOFI BÅRDSDATTER BØNES. Fotograf og skribent.

DANIA BERTZ. Skribent.

PER MORTEN MJØLKERÅEN.

BRITA GRAM ØKLAND.

VALDEMAR NYVOLL.

Skribent.

Ungdomshuset Attenåtti, Domkirkegt. 4, 5017 Bergen Tlf.: 55 57 74 55

Ø M E R KE T ILJ

WILLIAM GLANDBERGER. Fotoredaktør.

9 Trykksak 6

ODA FAGERLAND. Fotograf.

SIMEN HOVLANDSDAL.

OLINE ERIKSEN RIO.

NICOLAS BONDEVIK.

Fotograf.

innhold Skjønnhetens antonymer Khalik Allah fotograferer Lexington Avenue, en gate befolket av narkomane, forbrytere, prostituerte og alkoholikere.

Den mørke sosserockeren

GALLERI

Tellef Raabe kom fra Ålesund, via Wales, for å gi oss sortkledd pop.

Oda Fagerland s. 8-9 Oline Rio s. 38

Foreldre nå til dags Puberteten er ikke alltid så lett. Særlig ikke for foreldrene.

5 10 24

Då eg var ung: Antonio Stasi OM TIDEN DA INGENTING VAR VANSKELIG.

True Detective EN HYLLEST TIL NIC PIZZOLATTO SIN SERIE.

Austlandskfobi KÅSERI OM FRYKTEN FOR DIALEKTER UTEN R.

25 34 37

Nicolas Bondevik s. 12, 18 William Glandberger s. 29 Simen Hovland s. 34-35

Langs en bilvei i Uganda Å GÅ GIR MYE Å TENKE PÅ.

Det tapte mennesket OM FRANZ KAFKA SITT VERK «PROSESSEN».

Frekvens anbefaler SYNNE OG DAVID GIR SINE BESTE TIPS AKKURAT NÅ.

Da Antonio Stasi var ung gjorde han mye gøy. Han spilte fotball, løp 5000 meter og reiste ut på landet der faren eide en gård. Barndommen var fantastisk, forteller han. TEKST DANIA BERTZ FOTO

SYNNE SOFI BÅRDSDATTER BØNES

VAR DU GODT KJENT MED FOTOGRAFI DA DU VAR BARN? BRUKTE DERE KAMERAER GJENNOM DIN OPPVEKST? Nei, familien var ikke interessert i kamera, men jeg begynte å bruke kamera da jeg var mellom 14-15 år. Men jeg hadde en onkel som var veldig interessert i å ta bilder og naboen hans var en profesjonell fotograf, så jeg lærte mye av han.

HVORDAN VAR DET Å VÆRE UNGDOM I ITALIA? Det var fantastisk. Jeg gjorde mye på fritiden, blant annet å spille fotball og løpe 5000 meter. Ellers lekte jeg mye rundt og koste meg mye med å ta bilder.

HVA HUSKER DU BEST FRA DEN TIDEN? Jeg husker godt at på den tiden hadde Italia enorm økonomisk utvekst. Italia var et av de rikeste landene i Europa, og industrien gikk veldig bra. Så det var masse penger for alle sammen, men det jeg husker aller best var når jeg og min far reiste ut på landet. Der eide faren min en gård. Vi bodde ikke på gården, men i byen, og når vi var på gården var det fantastisk. Jeg husker at jeg likte veldig godt å sove under trærne når det var sommer, og spise lunsj der og kose oss.

Det var egentlig ingenting som var utfordrende med å være ungdom på den tiden Antonio Stasi

Jeg likte veldig godt å sove under trærne når det var sommer Antonio Stasi

HVA VAR UTFORDRENDE? Det var egentlig ingenting som var utfordrende med å være ungdom på den tiden. Det var helt fantastisk, for ikke bare i Italia men i mange land i Europa var det enorm utvekst i alle bransjer, både i musikk, industri, økonomi, og politikk.

HVA HOLDT UNGDOM PÅ MED NÅR DE HADDE FRI? De lekte, koste seg og gjorde mye rart sånn som alle ungdommer gjør hver dag, men vi gjorde dumme ting også. Vi slåss sammen, vi hadde krig, men det var selvfølgelig bare på gøy, ikke noe alvorlig.

HVORDAN HAR UNGDOMSTIDEN GJORT DEG TIL DET MENNESKET DU ER I DAG? Det hjalp veldig mye for jeg hadde en veldig fin barndom med familien, og vi hadde ingen økonomiske problemer. Jeg hadde også en tante som eide et stort kjøpesenter, så vi fikk alltid rabatt når familien gikk og handlet mat der.

HVILKE FORSKJELLER ER DET FRA DA DU FØRST BEGYNTE Å TA BILDER? Det er enormt mye forskjell. Når jeg først begynte å ta bilder fotograferte jeg alt

mulig. Nesten alt jeg så på tok jeg bilde av bare for å prøve, mens i dag er jeg mer kritisk. Jeg tar ikke bilde av alt, men bare det mest interessante.

HVORFOR FLYTTET DU TIL NORGE? Jeg var gift med en norsk kvinne.

HAR DET VÆRT NOEN UTFORDRINGER MED Å DRIVE DENNE BUTIKKEN? Det har vært noen utfordringer, men alle har vel noen utfordringer iblant. Men det som har vært bra med å drive denne butikken, er at jeg har møtt mange interessante folk og at jeg kan ta så mange bilder jeg vil uten å betale noen ting. Jeg får materialet fra butikken og kan fremkalle selv og kan gjøre hva jeg vil.

HVA HAR VÆRT DET GØYESTE ELLER MORSOMSTE MED Å DRIVE DENNE BUTIKKEN? Det gøyeste er vel det jeg gjør hver dag. Det er så gøy at alt er fritt, og at jeg kan komme og gå som jeg vil.

ODA FAGERLAND

ARVEN ETTER TRUE DETECTIVE 10

På lik linje med Twin Peaks, vil True Detective huskes om 25 år. True Detective kom og gikk. Kun åtte episoder, fordelt på ni uker, og den nye krimserien tok verden med storm. Eksepsjonelt kompleks og uredd i sine sjangerkonvensjoner, er dette en serie såpass selvsikker at den kanskje har skrevet seg inn i historiebøkene som dette tiårets Twin Peaks. En oppsiktsvekkende uttalelse, og gjerne overskygget av hvor fersk serien er i minnet, men like fullt potensielt sann. Det er ikke bare fordi seriene deler mange kvaliteter, både på det narrative og dramatiske plan, men også fordi serieskaper Nic Pizzolatto har et regissørgrep like sterkt som David Lynch. Lynch bygde seg et renommé på det stemningsfylte. Hele hans filmografi reflekterer dette, fra den surrealistiske Eraserhead til den intense Lost Highway. Twin Peaks er et slags sammensurium av Lynch sine villeste ideer og fantasier, som han gjennom flere filmer har konstruert i sitt eget hode. Alle kjenner kjernen av serien, enten du har sett den eller ei. Laura Palmers lik blir funnet, innpakket i plastikk, ved en innsjø i 1989. I True Detective finner de et lik i 1990. En blond ung kvinne, utstyrt med gevir og knyttet i en posisjon som illustrerer at hun – på et eller annet vis, religiøst, seksuelt, evolusjonistisk – er undertrykt. Begge seriene gir uttrykk for én fellesnevner, hvor en

av seriene sier det direkte: «Alt handler om en historie. Den eldste historien, som er lys versus mørke». Ingen av seriene er interessert i å stille seg på den ene eller andre siden av kampen mellom lys og mørke, men begge vet å si sitt om hvem som vinner. Twin Peaks avsluttes på en måte som hinter til at mørket vinner over lyset, og at de onde kreftene i Twin Peaks til slutt får fritt spillerom. True Detective tar også et konkret standpunkt i sin siste episode. Midt oppi alt det

Nic Pizzolatto er ikke interessert i å være en kunstner metafilosofiske som kommer fra Rust (Matthew McConaughey), bekrefter serien at ondskap er noe som eksisterer i og rundt oss, og at alle valgene vi tar i løpet av livet vil få konsekvenser. En nihilist som tilsynelatende hater alt og alle, lever med en streng moralsk kode som skaper en gråsone når det kommer til «lys versus mørke». True

TEKST PER MORTEN MJØLKERÅEN BILDE SYNNE SOFI BÅRDSDATTER BØNES

Detective er derfor langt mer dvelende og tankevekkende i sin avbildning av tematikken, men i sin enkleste form står den på lik linje med Twin Peaks. For der Twin Peaks, i hendene til multitalentet og kunstneren David Lynch, blir presentert som et maleri – alltid dynamisk, nesten ukonsentrert i sin sjangerblanding – er True Detective hele veien konstruert med en hard neve. Fordelt på åtte episoder er alt planlagt helt ned til seriens minste detalj. Det skapes en historie som best kan sammenlignes med et velkomponert musikkstykke hvor hver note sitter som den skal, uten noen spor av spontanitet og impulsivitet – altså det motsatte av Twin Peaks kunstneriske fremtoning. Nic Pizzolatto er ikke interessert i å være en kunstner. Til tross for at serien kan tolkes på utallige måter, er dette helt klart en serie som handler om

hvordan vi som mennesker oppfatter det vi blir fortalt. Rust og Martin (Woody Harrelson) ser tilbake på historien (jakten på morderen) i 2012. De forteller historien til to andre detektiver, og etter hvert blir det klart at ikke alt skjedde som Rust og Hart forteller det. Rust sier selv, «then start asking the right fucking questions» til detektivene som leter etter mer informasjon om saken. Likefult sier Rust det like mye til seerne, for på den tiden handlet alle diskusjonstrådene om Robert W. Chambers novellesamling The King in Yellow. I serien blir morderen kalt

«The Yellow King», og fascinasjonen for den udefinerbare ondskapen som oser fra novellene til Chambers, ble betraktet som grunnidéen til serien. Det ledet mange på villspor. Nic Pizzolatto har selv sagt at ingen bør lese novellene mens de ser serien. Rust derimot, ber oss stille de korrekte spørsmålene og peker tilbake på seriens egentlige vei. Lys versus mørke, ikke det mørkes totaldominans. Når vi er raskt inne på sitater fra True Detective, er det verdt å peke på enda flere. Matthew McConaughey stjeler showet fra en like flink Woody Harrelson på grunn av et manus som

gir Rust et spennende sitatsarkiv. «I think human consciousness, is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware, nature created an aspect of nature separate from itself, we are creatures that should not exist by natural law». Jeg blir ofte offer for å hylle en film eller en TV-serie høyt i diskusjoner med venner og bekjente, for så å innen noen dager senere at det var nyforelskelsen som snakket. Det jeg etter fire år med kulturrelatert journalistikk har lært, er å ikke skrive lengre tekster før forelskelsen har roet seg og forholdet kan betraktes

mer analytisk og dyptgående. Derfor er mine opprinnelige utrop fra episode 4 «Dette er bedre enn Twin Peaks!» ikke like relevant lenger, men å si at True Detective har gitt nytt liv til en allerede blomstrende TV-serie-æra, er helt sant. Å se den i lys av Twin Peaks er ikke bare fortjent fordi de har mange fellestrekk, men fordi True Detective sin enestående stemning og sluttprodukt vil stå nedskreven i historiebøkene om 25 år.

FAKTA David Lynch Er først og fremst en amerikansk regissør, men også et multitalent innen flere kreative yrker. Twin Peaks En TV-serie fra 1990 som i dag kalles en kultsuksess. The King in Yellow Er en novellesamling skrevet av Robert W. Chambers, og gitt ut i 1895. Nihilisme Holdning til samfunnet som avviser normene i en gitt epoke eller gruppe; betegnelsen er oftest brukt i filosofi og sosiologi. (SNL)

NICOLAS BONDEVIK

SKJØNNHETENS ANTONYMER 14

Den amerikanske fotografen Khalik Allah tar vakre og ærlige bilder av mennesker som kanskje ikke virker så vakre og ærlige. Lexington Avenue er en gate befolket av narkomane, forbrytere, prostituerte, og alkoholikere. For Khalik er dette også settet for all kunsten hans. Bildene hans er alltid en blanding av frykt og nysgjerrighet, skjønnhet og stygghet og en fascinasjon over den menneskelige tilstand. Khalik forteller at han har vært i mange farlige situasjoner i denne gaten, men holder alltid hodet kaldt. Når han forteller om å fotografere i dette miljøet trekker han inn sitatet «A hand with no wound can safely handle poison». Det er hans holdning for å komme seg gjennom farlige hendelser.

Å SE SKJØNNHETEN I ALT Han beskriver sin oppdragelse som et samarbeid mellom hans foreldre, besteforeldre, brødre, kriminelle, musikk og TV. Som barn var han svært absorberende, og forteller at en sensitiv oppfatning er nødvendig for å se nyansene i livet. – Da jeg vokste opp i New York på nittitallet var det så mye å se! Min ubeskyttede oppdragelse er hvor jeg trekker mye av min inspirasjon fra. Khalik prøver å se det beste i alt, å se skjønnhet i alle uansett hvilken effekt tiden har hatt på dem. Han ber en bønn før han drar ut og tar bilder, og forteller at det er viktig å tilgi, å aldri bli støtet og å aldri støte. Lexington Avenue er det

TEKST DAVID GRYTTEN

eneste stedet Khalik tar bilder, og han har dedikert seg selv helt til prosjektet. – Jeg mener folk burde dedikere seg selv til en ting de virkelig tror på. Jeg dedikerte meg selv til Lexington Avenue fordi alt som skjer der er så uforutsigbart. God kunst er uforutsigbar. Jeg jobber ikke i et studio med lys og modeller. Denne gaten er godt belyst og full av karakterer som fortjener å stå på en scene. Jeg har aldri sett noen andre fotografer ta bilder der, bare overvåkningskameraer. Det tok en stund for meg å bli akseptert, men nå er jeg dypt inne i det! Ekte prosjekter tar tid. – Jeg representerer den universelle gateintelligensen. Jeg absorbe-

rer lys i form av kunnskap og skildrer det gjennom min fotografering. Det viktigste er at mitt arbeid handler om ærlighet.

FOR EN GOD SAK OG IKKE EN PORNOSIDE I august 2010 skulle han få besøk fra sin gode venn GZA fra Wu-Tang, som ville at Khalik skulle fotografere han. Khalik eide ikke et kamera på den tiden, og spurte broren sin om han kunne låne hans digitale kamera. Han nektet. Han spurte så sin far, som ga Khalik hans gamle Canon AE1. Det gamle kameraet brukte 35mm-film og var laget av metall, noe som fascinerte Khalik. Han forteller at det var

ALLE FOTO: KHALIK ALLAH

NÆRVÆR. Khalik er ikke redd for å komme tett på motivene sine.

FRENCHIE. Hovedkarakteren i Khalik sitt arbeid. Selv når han ikke er hovedmotivet er han alltid i nærheten.

Denne verdenen kan ikke tilfredsstille alle Khalik Allah

selve kameraet som var katalysatoren for hans steg videre i fotografi. – Folk lurer alltid på hvorfor jeg vil ta bilde av dem, og hva jeg skal bruke det til. Jeg prøver å svare på disse spørsmålene før de blir spurt. Først stopper jeg dem og gir dem et kompliment, og så forteller jeg dem at jeg jobber med en fotobok og har lyst til at de skal bidra. Folk liker å vite at de bidrar til noe positivt. Om det er en kvinne gir jeg henne et kompliment, men forteller at jeg ikke prøver å legge an på henne. Jeg forteller at det er for god sak og ikke en pornoside, for til og med en fullt påkledd kvinne vil tro at bildet ender opp på en pornoside. – Tilnærmingen min til menn er

annerledes. Jeg når ut til dem på en halvveis aggressiv måte, som fortsatt er avvæpnende. Jeg vil at de skal være komfortable, men jeg vil ikke virke svak. Jeg fotograferer i et aggressivt område, så jeg må være veldig rett på og aldri stusse på ordene mine. Om du er ærlig og går opp til folk og forteller dem hva du trenger, så vil de hjelpe deg.

KOMMUNISERER GJENNOM DRØMMER Khalik sine bilder forteller en historie, og det er flere karakterer som går igjen i historien hans. En av dem er en mann som blir kalt for Frenchie. – I løpet av livet får vi bare møte et gitt antall mennesker. Jeg har vært

velsignet for å møte en slik person som Frenchie. Han er bare en mann som vet at ingenting i denne verdenen er viktig. Selvfølgelig blir han oversett, sett på som en boms og en narkoman. Men for meg er han en legende, og et lysende eksempel på renhet. Jeg har laget to filmer med Frenchie, Urban Rashomon og Antonyms of Beauty. Nå jobber jeg med en tredje. – Vi deler en dyp forbindelse fordi vi ikke ønsker noe fra hverandre. Han har ingen telefon som han kan ringe meg med, men vi kommuniserer gjennom drømmer. Det er bare noen få mennesker jeg kan forholde meg sånn til. Det er så mye dypere enn fotografering; våre sjeler har arbeid vi må få gjort. Han er

hovedpersonen i historien jeg forteller med fotografier. Jeg bestemte meg for at jeg må fotografere han fra nå av og frem til han forlater denne verden – uansett hvor lenge det måtte være. Når Khalik snakker om mennesker beskriver han dem alltid som sin bror, som kan gjøre det forvirrende om han snakker om en i slekten, en venn eller bare et annet menneske. Ordet virker som mer enn bare slang, men er også en viktig pekepinn for menneskesynet til Khalik.

MENNESKER SOM HAR BLITT SVIKTET AV VÅR VERDEN – De mest interessante menneskene å fotografere er de jeg kan identifisere

V책re sjeler har arbeid vi m책 f책 gjort Khalik Allah

Fotografi er en spirituell ting, og alle bildene mine er en salme til himmelen Khalik Allah

meg med. Mange av menneskene jeg fotograferer ser litt ødelagte ut, som om verden sviktet dem eller de sviktet verden. For å være ærlig, så kan ikke denne verdenen tilfredsstille alle. Det har vært en skuffelse siden begynnelsen. Jeg hører ikke til her. Jeg vil vise min kunnskap her på jorden og deretter dra videre. Etterhvert som jeg ferdiggjør min reise gjennom tiden vil jeg minne på Guds barn at de trenger å stige opp fra denne dimensjonen til de høyere planene av virkelighet. Fotografi er en spirituell ting, og alle bildene mine er en salme til himmelen. Khalik blir ofte forbauset når han ser sine egne bilder, og forteller at det

noen ganger virker som om det er noen andre som har tatt dem. Tidligere har han gjennomført intervjuer med magasiner og nettsider, og latt dem velge hvilke bilder de skal bruke. Når han senere leser artikkelen blir han nesten redd for det han selv har fotografert, og det blir uforståelig at han har brukt så mye tid der. Det er etter sånne hendelser at han selv forstår at hans egne bilder er interessante, fordi de skaper et så stort inntrykk på han selv.

– DETTE ER IKKE CRACK! Når man fotograferer på et sted som Lexington Avenue kan man ofte ende

opp i dramatiske situasjoner. En gang, i det som Khalik beskriver som sin mest minneverdige tabbe, tok han en prostituert med til et isolert område for å ta bilder av henne. Hun spurte etter penger, så han ga henne syv dollar. De var bak en togstasjon, og hun gikk bort til en fyr for å kjøpe noe av han. Hun kom deretter klagende tilbake til Khalik og sa «dette er ikke crack!» Mannen hadde solgt henne en hvit stein. Khalik tok steinen fra henne og gikk bort til mannen og skjelte han ut. Før mannen kunne svare skjønte Khalik hvor dumt det var. Han kastet steinen på bakken og kom seg vekk derifra før han kom i trøbbel.

Khalik sine bilder viser frem en annerledes og fjern verden, som han klarer å nå takket være sin store empati. Han har klare mål, og leter nå etter en utgiver for sin første bok. Khalik ønsker at boken skal bli så god som mulig for å sette standarden for hans senere utgivelser. Mot slutten av intervjuet spør jeg Khalik om det er noe han vil legge til, og han sier: – Tilgi alle.

NICOLAS BONDEVIK

DEN MØRKE SOSSEROCKEREN FRA ÅLESUND 20

Ålesunderen entret Bergen og ga oss sortkledd pop. I en alder av 23 år har Tellef Raabe allerede rukket å ha egen TV-serie, bodd i Wales, vært praktikant i det franske kulturdepartementet, studert i Bergen OG er om litt plateaktuell musiker! Hvem er egentlig denne Tellef Raabe?

FORFENGELIG Med en gang man ser Tellef legger man merke til at han er opptatt av hvordan han tar seg ut og du vil for eksempel aldri kunne observere ham i joggebukse, for i motsetning til mange av oss andre så eier han ingen daffebukse. – Jeg er en forfengelig type, men bruker ikke mye tid på utseendet mitt. Det tar ikke så lang tid å kneppe på seg en fin skjorte. Garderoben min er begrenset og nøye gjennomtenkt. Jeg kjøper nesten bare brukte klær, både på grunn av miljøvern og pris. Det er også mye lettere å finne ting ingen andre har om man kjøper brukt. Jeg vil si jeg har en klassisk stil, inspirert av den mørkere delen av 80-tallsmoten. Søstrene mine kaller meg for en sosserocker.

ÅLESUND OG UNITED WORLD COLLEGE Musiker Tellef Raabe vokste opp i det han selv kaller for Norges vakreste by,

TEKST OG FOTO SYNNE SOFI BÅRDSDATTER BØNES

Ålesund. Som barn var han en snåling som leste tung litteratur av forfattere som Bjørneboe og Bjerke. Han var på juniorlandslaget i klatring og hadde sin egen TV-programserie om ekstremsport etter skoletid på NRK. «Girls Vomit Candy» var kun et av flere punkband han spilte i med rare navn fra ungdommen. Ålesund føltes for lite kulturelt og kvelende, så unge 17-årige Tellef dro til Wales for å ta videregående skole på United World College of The Atlantic. Det var her Tellef begynte å lage musikk, og låter som Stranger than the rest og Thinking=you, ble skrevet der. – Jeg hadde skrevet noen dårlige sanger før jeg dro til Wales, til og med en på norsk, men jeg vil si det var i Wales jeg begynte å utfordre meg selv og lage musikk. Jeg spilte faktisk inn et helt 13-spors, akustisk album på en håndholdt opptaker der. – Det var intenst på skolen og det skjedde mye hele tiden ellers også. På internatskole er det ikke så mye privatliv å få. Jeg tror at musikken var en måte å prosessere tankene og følelsene mine. Det var min måte å rømme vekk. Jeg husker jeg dro inn til en landsby ikke langt ifra og satt meg på en lokal pub, med noe mørkt øl og skrev mørke tekster.

KJØLIG. Tellef varmer opp til konsert i et kjølerom på Tilt i Oslo i anledning OffLarm.

MUSIKKGLAD FAMILIE – Jeg er vokst opp i en familie der kultur står høyt. Begge foreldrene mine er akademikere, men vi har flere bøker i bokhyllen enn penger på bok. I barndommen fikk alltid jeg og søstrene mine lov å være med på konserter, utstillinger og i teater. Ingen i familien min er profesjonelle musikere, men vi har alle et sterkt forhold til musikk og det har vært viktig å drive med musikk. Som barn tok jeg pianotimer, noe jeg hatet, og senere gitartimer. Lillesøster Sigrid lærte piano av bestemor og lillesøster Johanne tok sangtimer. Vi spiller alltid sammen når familien samles

og vi har også hatt et par konserter sammen som akustisk trio. I fjor ble vi alle tre anbefalt av Urørt med våre forskjellige prosjekter, det var jo ganske spesielt. Hele familien min har et veldig nært og åpent forhold, så vi gir hverandre tilbakemeldinger og hjelper hverandre med det vi holder på med. (Sjekk ut Johanne Raabe og Sigrid Raabe på Soundcloud og Urørt!)

MUSIKER I BERGEN For snart tre år siden kom Tellef til Bergen for å starte skolegangen på NHH. Der møtte han Johan Hatleskog fra The New Wine og ble introdusert for mange musikere her i Bergen. Det

var da han fikk tanker om å ta musikken sin til et nytt nivå. Med kun et par punkkonserter fra ungdomsskoletiden og en katastrofal open-mic konsert i Paris bak seg, hadde Tellef Raabe sin første konsert på Apollon høsten 2012. Det hele startet med Tellef og gitaren, men nå har han med seg et helt band bestående av musikere fra andre Bergensbaserte prosjekter. – Her i Bergen er det et veldig tett musikkmiljø der man nesten får følelsen av at alle kjenner alle og alle spiller med hverandre. Det er en veldig fin ting, hele bandet mitt er jo et resultat av vennskap og alle er

veldig dyktige musikere. Med meg har jeg også produsent Njål Paulsberg (Young Dreams). Han er veldig viktig for å utvikle lydbildet vårt, selv om han ikke er medlem i bandet. – Jeg trives veldig godt i Bergen. Det er masse flinke og inspirerende folk, og ikke minst så er byen utrolig vakker. Jeg føler meg nesten som en bergenser selv! Med dyp bass stemme synger den ellers positive fyren om hans indre mørke med melankolske og lengtende tekster. – Jeg tror ikke det finnes noe som ligner helt på musikken min. Det er en blanding av mørk folk, post-rock

Jeg er en forfengelig type, men bruker ikke mye tid p책 utseendet mitt Tellef Raabe

HVA ER HEMMELIGHETEN BAK DET PERFEKTE HÅRET? – Jeg klipper meg hos barbereren bak DNS. Jeg har tykt og stritt hår og ber om et klassisk herreklipp. Når jeg dusjer om morgenen greier jeg håret bak i en sleik mens håret er vått og lar det tørke sånn. Det hele holder seg

TELLEFS TOPP 5 LÅTER Å KOSE TIL (IKKE EN DYNAMISK SPILLELISTE)

på plass med litt hårvoks. Yo La Tengo – Autumn Sweater Mac Demarco – My Kind of Woman

MEDLEMMENE I TELLEFS BAND SPILLER ALLE I ANDRE BAND SOM OGSÅ ER VERDT Å SJEKKE UT

Lars (Advanced Language)

Erik Satie – Gymnopédies

Martin (Martin Vinje Trio)

David Crosby – Lee Shore

Eirik (Put Your Hands Up for Neo-Tokyo)

Rhye – The Fall

Adrian (The New Wine)

23 og elektronisk pop, samtidig som jeg beholder singer/songwriter essensen. En anmelder kalte det en gang kassegitarmetal. Alle tekstene mine er veldig mørke, nære og personlige. Jeg klarer ikke helt å skrive om ting som er bra. I låtene mine tar tekstene stor plass og det er viktig å sette seg ned og lytte ordentlig på musikken min, noe jeg håper folk gjør. Det er ikke musikk som skal flyte i bakgrunnen. Det er kanskje ikke noe for alle, men jeg vil heller nå et lite og bevisst publikum enn et stort.

DEBUTALBUM Den organiserte og strukturerte typen som ellers aldri planlegger langt frem i tid har hele 2014 planlagt. – Det blir et spennende år. Neste singel heter Of Smith’s friends (Apostrofen står på rett sted, hehe), og er en

hyllest til bandet The Smiths. Den blir remixet av flere dyktige produsenter som Stockhaus og Lysgaard. Jeg har også komponert filmmusikk sammen med duoen Dunkelvolt til filmen Å sove med øynene åpne. Vi er så fornøyd at vi kommer til å utgi materialet som et eget album senere i vår. Det kommer både en EP og en singel til før det endelig er tid for debutalbumet på nyåret. Jeg tror og håper at det blir en plate som utfordrer, en plate som kan bety noe for flere enn meg selv. Det blir kjekt å vise fram alt sammen! Tellef har fått oppmerksomhet hjemme i Ålesund for musikken sin, både med oppslag i Sunnmørsposten og fått støtte til debutalbumet av Stiftelsen Kjell Holm. – Ålesund er en liten by så folk får med seg ting. Jeg har fått mange

positive tilbakemeldinger. Jeg er ikke sikker på om de helt forstår greien min, men det ser jo ut som om det går bra for meg og musikken. Det liker de. Jeg gleder meg veldig til å spille på Sommerfesten på Giske i sommer. Jeg har selv vært artistvert der i flere år, og nå skal jeg få min egen. Det er stas!

MANGE BALLER I LUFTEN I tillegg til musikken er politikk, kunst, mote, film og litteratur viktig for den unge mannen som alltid har mange baller i luften. – For meg er det viktig at jeg ikke begrenser meg til én ting og ikke satse alt på ett kort. Jeg har et bredt interessefelt og får masse glede av masse forskjellige ting, det viktigste er å ha det kjekt. Jeg liker å se filmer på Cinemate-

ket, gå i teateret og besøke de mange galleriene i Bergen. I tillegg går jeg gjennomsnittlig på 4-5 konserter i uken. – Jeg kom jo hovedsakelig til Bergen for å studere, først på NHH og nå på UiB. Nå studerer jeg organisasjonspsykologi og filmhistorie på siden. I tillegg er jeg nestleder i Kulturstyret, som gir penger til studentkulturen i Bergen. Så nå er jeg musiker, student og involvert i kulturpolitikken. Uten noen dårlige hår-dager eller daffeklær dager, klarer Tellef stødig å sjonglere mellom alle tingene han trives med. Nå mens han forsiktig blander folk, pop og mørke tekster til et debutalbum har vi flere ting å glede oss til. Så mens vi venter kan vi sette oss ned og varme opp ved å lytte til musikken som kommer strømmende fra sosserockeren resten av 2014.

AUSTLANDSKFOBI 20

Vi med austlandskfobi toler ikkje å høyre dei austlandske dialektane og får derfor store problem i kvardagen, for eksempel når dei skal sjå på nyheiter. Trass problema, er fobien ganske utbreidd blant oss bergensarar. Eg har bestemt meg for å stå fram med eit problem eg har. Eg er redd for dei austlandske dialektane. Eg lid av austlandskfobi. Og det er ingenting å le av. Austlandskfobi er heilt vanleg blant oss som snakkar bergensk. Austlendingar er ei eige rase med sin eige avskyelege dialekt. Dei er over alt, som ekle og bitre småkryp. Uansett kvar eg går treff eg dei barske og avskrekkande austlendingane. Det firkanta harde talespråket deira slår seg inn i hovudet mitt som ein slagdrill i ein Lecablokk. Eg er sikker på at eg aldri hadde overlevd ein dag på det farefulle austlandet. Vi som lid av austlandskfobi har det frykteleg vondt. Austlendingane er dei verste i landet. Dei vandrar rundt med heva hovud som om dei er konge over oss vestlendingar, og alle som snakkar med skarre-r-ar er dumme. Dei feige og fråstøytande austlendingane seier heile tida at me bergensarar er dumme, fordi vi snakkar med skarre-r. Men her ein dag fann eg ut at det er ikkje oss vestlendingar som er dumme. Det er nok omvendt, som om alle austlendingar har dysleksi. Dei kan jo rett og slett ikkje snakke! Eg vil gjerne fortelje om korleis det er for ein

med austlandsfobi når austlendingar kjem gåande forbi. Det var ein helt fin og alminneleg dag her i vesle Bergen. Eg var glad og uroa. Plutseleg kjem det to sutrete, pripne og fisefine austlendingar gåande forbi. Eg fekk sjokk. Sveitten rann som Angelfossen nedover ryggen min. Eg blei raud i trynet. Kven har gitt dei vemmelege og motbydelege småkrypa rett til å være i feilfrie Bergen? Prøver dei å invadere oss?! Som om dei ikkje allereie har gjort grufulle og fæle ting mot oss. Det verste er vel at dei stal vår hovudstad og kåra seg sjølv til Noregs nye hovudstad. Så dei to sytete austinsekta som kom gåande forbi meg snakka som to babyar. Austlendingar seier at me snakkar med skarre-r, men dei kan ikkje seie bokstaven R i det heile tatt. Eg overhøyrte samtala deira og høyrte blant anna nokon namn dei sa. Dei nemnde Maren, Bjørn og Martin. Eit vanleg menneske ville sagt alle bokstavane, men neida, austlendingane som er kome frå verdsrommet for å øydelegge oss, sa Ma-an, Bjøn og Mattin. Kvifor i helsike seier dei noko anna enn det som står? Dette gjer oss bergensarar gale. Sjølvsagd skal dei små krypane snakke med den «nydelege» songstemma. Dei klarar ikkje å si «hei» ein

TEKST DANIA BERTZ

gong utan å overdrive. Hadde to egoistiske austlendingar møttes ville dei ikkje sagt «Hei!». Nei, dei ville sagt «heeeeeeeiii hvodan gååå de» i den mest irriterandes, utspekulert og vondskapsfulle tonen du nokon gang kjem til å høyre. Kort sagt er austlendingar nokon vemmelege aliens med dysleksi som har den mest tilbakeståande dialekta vi nokon gong får høyre. Eg burde kanskje søke profesjonell hjelp for å bli kurert for denne fobien. Men eg tør ikkje. For korleis kjem eg til å reagere dersom eg sit meg ned i stolen og dokteren opnar samtalen med å spørje: «Heeei, haa du det fiiint?»

Jeg elsker å gå i Bergens gater! Nå har jeg også vandret langs veiene i Uganda. Det ga meg mye å tenke på – både om Norge og Uganda. TEKST OG FOTO BRITA GRAM ØKLAND

Det går en kvinne ved siden av meg med et barn på ryggen. Et veldig lite barn, sikkert bare noen måneder gammelt. Barnet henger i et rødt og langt sjal. Det er slik du har sett Afrikas kvinner på TV. Det lukter brent. En godt voksen mann brenner et bål på andre siden av veien. Lukten er god, det må være mat rundt bålet. Barna skriker etter mor. De vil smake den

deilige maten. Det er åpenbart. Det er syv barn mellom ett og ni. Afrikas kvinner går konstant gravide. Tanken på at det kunne vært meg er til å spy av. Noen litt eldre barn får øye på meg like ved en jordhytte litt ovenfor veien. De peker og vinker sjenerte og glade. «Muzongo, muzongo!» roper de. Jeg vet hva det betyr. Det betyr hviting. Du kan ikke være hvit i Afrika uten å bli kalt for muzongo. Jeg går langs bilveien, på venstre side. Uganda har ikke fortau. Uganda er faktisk kjent for å ikke ha fortau.

Likevel kan noen bo tre-fire meter fra veien. Barnas lekeplass er i bilveien. Jeg tenker litt overfladisk at den største dødsårsaken til barn etter sykdom må være overkjørsel. Stedet hvor de leker må de dele med sinte, middelaldrene sjåfører. Det er vel ingen lett lek å vinne. Fremskrittspartiet burde være fornøyd med de veiene vi har i Norge. Vi har gode bilveier og sjåførene slipper å konkurrere med barna. Uganda er fruktbar og fyldig i dag. Ekstremt grønt, frodig og vakkert. Fyldig av mennesker. Mange mennesker.

Og biler. En rød bil tuter høyt. Ikke som de beskjedne tutingene i Norge. Denne bilen tuter som en løve. Den brøler. Bilen tuter som vanlig for at menneskene og dyrene skal flytte seg fra veien. Er det plass til alle? Og hvor skal de gå? Den røde bilen er borte fra mitt syn fortere enn det tar å gå mellom 7-Eleven og China Palace på Torgallmenningen. Det er kort tid, det. En mann tigger og roper etter meg på den andre siden av veien. Jeg gir ikke penger til tiggerne. Jeg

Veskene er ikke laget av Prada og de ser ikke ut som Chanel, dette er African-style Brita Gram Økland

har fått høre av de drikker bare opp pengene. Det sa en venninne av mor som bor i Nairobi. Jeg støtter heller seriøse hjelpeorganisasjoner. «No, no!» må jeg rope til mannen. Det gjør litt vondt å si nei. Men det er kanskje best. Jeg krysser bilveien. Jeg går mot en kiosk som ser ut til å være hjemmet til noen. I kassen står en ung frue med et lite barn. Denne unge fruen ser ut til å være like gammel som meg. Søtten år. De glor på meg. Jeg merker det selv om jeg ikke ser dem

inn i øynene. Jeg får øye på en ugandisk avis. «THE PARLAMENT HAS VOTED FOR THE NEW GAY LAW». Uganda har fått en motbydelig ny homolov. Homofile blir satt i fengsel hvis de viser seg offentlig eller blir oppdaget av politiet. Mange homofile fra Uganda rømmer fra landet for å få være seg selv. Det logiske ville være at en ny homolov i Uganda kan kun gå en vei, den riktige og rettferdige veien. Jeg kjøper avisen og en Coke. Jeg tok feil. Homoloven i Uganda er blitt enda

styggere. Nå kan man få livstid for å være homofil. «Faen, det suger!» hører jeg meg selv si på brei bergensdialekt. Er ikke jeg fra Norge like mye et menneske som damen rett ved siden av meg? Hvorfor er du så frekk mot mine medmennesker, du vakre og fruktbare Uganda? Jeg øker tempoet mitt i aggresjon for hva jeg nettopp leste. Jeg fortsetter med å holde meg på høyre side av veien, hvor bilene kommer bak meg. Etter jeg har gått 50 meter med sinne i kroppen ser jeg noe underlig.

To menn. De holder hender. Tør de virkelig det? De kan jo bli drept. Jeg kjenner adrenalinet mitt kicke. Det er tøft gjort. Jeg kommer fort på venninnen til mor igjen. Hun hadde sagt at det er helt naturlig for menn å holde hender i Uganda. De gjør det som venner, brødre og søsken. Adrenalinet mitt synker, de er sikkert bare venner. En mann med en sykkel full av bananer stopper meg opp. Han vil handle med meg. Afrikas bananer er kjent for å være gode. Helt ærlig, ser de skitne og ekle ut. Men jeg er

To menn. De holder hender. Tør de virkelig det? De kan jo bli drept Brita Gram Økland

tross alt ikke i Norge på Rema 1000, jeg er i Uganda. Slikt må jeg tåle. Jeg kjøper to. 1 shilling kostet det, det er tilsvarende 50 norske øre. Jeg gir han 1 shilling til. Bananene var små, men kjempegode. Du kan ikke dra til Afrika uten å smake på bananene. En taxi stopper meg og vil gi meg skyss langs veien. Jeg vil ikke. Det er fint å gå i Uganda. Midt på bilveien, sammen med tutende biler og opptatte mennesker. Det er ikke lange veien hjem heller. Jeg drikker en slurk av Coken jeg kjøpte. Den er varm. Det

gjør ingenting, dette er jo Afrika. Her har de ikke kjøleskap. Nå er det blitt mørkt i kalde vinterNorge. Men der er ikke jeg. Jeg er like ved ekvator og går langs en bilvei. Her blir det ikke mørkt før klokken åtte. Det er to timer til. Jeg kjenner igjen den gamle kvinnen fra i dag morges. Hun sitter fortsatt med veskene sine. Det ser ikke ut som hun har fått solgt noe. Jeg stopper opp et øyeblikk og kikker. Veskene er ikke laget av Prada og de ser ikke ut som Chanel, dette er African-style. Jeg kjøper en. Den

er blå med rødt mønster og knapper med alle mulige farger på. Kvinnen blir glad. Det blir de alltid. Jeg har faktisk ikke kjøpt vesken for å være snill, den var nice, superstilig! Afrikas urolige bilvei blir stille mens jeg passerer inn en gate til venstre for veien. Det sitter noen tenåringsgutter med skoleuniform på en trapp like ved inngangsporten jeg skal inn. Guttene er rundt fjorten-femten år. Forventet levealder i Uganda er 54 år. Jeg som kommer fra Norge har en forventet levealder på 81 år. Det er

urettferdig at jeg skal leve mye lenger enn dem. Jeg puster dypt inn mens portvakten åpner for meg, og puster ikke ut før jeg er inne. Det er en fin vei å gå langs bilveien i Uganda.

WILLAM GLANDBERGER

FORELDRE NÅ TIL DAGS Når man kommer i puberteten er det mye som endres. Det blir vanskelig å forholde seg til ting og tang og utseende blir viktigere enn noen gang. For foreldrene er det heller ikke lett. Barbering av hår under armer, på legger og på kinn begynner å bli viktig når man kommer i den vanskelige og gøyale perioden, puberteten. Det blir fort snubling i sine egne, altfor lange, ujevne og klumsete ben. Det blir også total fokus på utseende, både på seg selv og andre. Jenter blir to kilo tyngre hver morgen på grunn av all den sminken de tar på, mens gutter blir stadig mer avhengig av dataspill. Alt dette er ting som finner sted i løpet av en normal dag for en helt normal

ungdom nå til dags. Når barn går fra å være liten, søt og uskyldig, til et monster med ukontrollert hårvekst på ukontrollerbare steder, og som bare spiser og spiser uten å bli mett, ja, da vet du at noe er galt, noe fryktelig galt. Da vet man at det lille uskyldige barnet forvandles til det man kaller en ungdom. Folk over 40 får panikk når de hører det ordet. Ja, ser de en ungdom som går forbi begynner svetten å renne nedover ryggen. Det må jo være avskrekkende

TEKST DANIA BERTZ FOTO

SYNNE SOFI BÅRDSDATTER BØNES

og fryktelig å se på ungdommer nå til dags. Buksene glir stadig lengre ned og puppene blir dyttet lenger opp i ansiktet. Og Gud, hvem vil vel snakke om selve ansiktet til jenter? Ansiktet blir gjemt bort med mer og mer brunkrem, foundation, mascara, eyeliner, rouge, concealer, lipgloss, leppestift, øyenskygge, kajal og Gud vet hva. Og øyenbrynene deres ser ut som at de har blitt sponset av Nike. Hos gutter blir ansiktet deres mer eller mindre klint mot tv-skjermen. Flere

gutter bruker også kosmetikk som parfyme og voks i håret. For et syn det blir for en 45 år gammel kvinne å se gutter og jenter gå forbi, et mareritt. Tenk, bare parfymen ungdommen bruker vil forurense hele byen, eller hele landet, eller til og med hele verden. Jeg tenker, hvordan er det å være den stakkars lille forelderen til de skrekkelige og grusomme ungdommene. Det må vel være som å gå inn i et lite rom fullt av giftig gass der du

Alt blir normalt og kjedelig, og du vet ikke lenger hva du skal gjøre for å holde dem hjemme og underholdt 31

må holde pusten for å overleve, siden døren ut er låst. Hvis du har en datter eller sønn som er i denne merkelige forandringens periode, mister du som regel mye kontakt. Din sønn er alltid sliten og lat, og gidder derfor aldri å snakke med sine gørrkjedelige besteforeldre. Mens hvis du har en datter blir det større problemer i huset. For henne er det ikke trygt nok å snakke med uforstående mamma, for mamma sier alt videre til teite pappa som heller ikke

forstår noe. Derfor betror datteren seg gjerne til en god venninne istedenfor. Da vet du ikke lenger hemmelighetene i vennegjengen til datteren din, eller hva kult som har skjedd blant vennene på skolen til din sønn. Du føler deg naken, og du er ikke lenger i posisjon til å forsvare dem og til å passe på. Du blir satt på sidebenken til dine egne barn. Lørdagskvelden blir heller aldri det samme lenger. Ungdommene, som de så ofte blir kalt, er ikke lenger

hjemme når hele familien samles for å spise deilig, hjemmelaget pizza, og for å se en kjempegøy, fin, morsom og litt søt familiefilm. Det er ikke noe stas lenger å få lørdagssnopet i en liten, fargerik skål med navnet sitt på, slik at de ikke forveksler det med de andre søsknene sitt snop, og det er ikke lenger spesielt å få lov å drikke brus på lørdager heller. Alt for dem blir normalt og kjedelig, og du vet ikke lenger hva du skal gjøre for å holde dem hjemme og underholdt. Du er

plutselig, usynlig? Vel, hvis vi ser på hele denne vanskelige og gøyale perioden puberteten ovenfra, vil du se at det hele er en morsom vits. Det lille hullet vi satt fast i, og som vi trodde kom til å sitte fast i resten av livet, vil om noen år vise seg å bare være en bitteliten fase av livet. Tiden går og det vil foreldrene nå også snart finne ut av.

DET TAPTE MENNESKET 32

Selv om tapet av seg selv fører til sorg og angst finnes det noe godt ved tapet. Bevisstheten over sin egen væren og det instinktive, naturlige håpet i mennesket.

TEKST VALDEMAR NYVOLL

Prosessen er en roman skrevet av den tysk-jødiske forfatteren Franz Kafka (1852-1921). Boken som ble gitt ut i 1925 blir i dag regnet som et av de mest betydningsfulle, litterærere verkene innenfor moderne litteraturhistorie. Hva er det som ligger til grunn – bortsett fra hans elegante og perfeksjonistiske setninger – for suksessen til boken? Hva er det som treffer menneskene som møter denne boken? Jeg mener at det er sinnets skjulte sannheter og drømmer som vekker leserens følelser til live. Det rører ved

vår eksistensielle væren; jeg er. Disse drømmene og sannhetene ligger i underbevisstheten, og mennesket har derfor ikke en klar bevissthet om dem. Kafka fryktet sannheten. Allikevel evnet han å beskrive handlinger og prosesser uten å kjenne seg selv. Han hadde en anelse og en bevissthet om hva som rørte seg i underbevisstheten til mennesket. Slik ble han stor.

DIFFUSE SVAR Hovedpersonen i boken blir omtalt som Josef K. En morgen blir K. uventet arrestert. Absurd nok får K. ingen informasjon om verken agentene som arresterer ham eller hva som ligger til grunn for selve arrestasjonen.

Likevel endrer ikke arrestasjonen livsstilen til K. Den eneste begrensningen er kravet fra agentene om ikke å rømme byen. Videre prøver K. å fremskynde rettsprosessen for å få en endelig dom av domstolene. K. får hjelp av flere mennesker med gunstige stillinger til å hjelpe med rettsprosessen. Blant andre jurister som har god kjennskap til loven. Likevel virker alle svarene fra menneskene diffuse. Det virker som en umulighet å unnslippe prosessen helt og holdent. Et år senere etter arrestasjonen fant sted – uten å utdype mer – dør Josef K. Og de siste ordene fra fortelleren er: «som en hund»

EN ENDELØS DOM K. klarer aldri å fremskynde rettsprosessen før han dør, og kan derfor aldri bli dømt av domstolene. Det må skyldes rettsinstansene. De som er der for å klargjøre rettsaken og gi K.s endelige dom. I stedet fungerer de mot sin hensikt. De klargjør ikke, men hindrer K. i å få sin dom. Nettopp på grunn av rettsprosessens mangel på utvikling, blir den til en uendelig og byråkratisk prosess uten noen form for konstruktiv utvikling. Tanken om en uendelig rettsprosess er klaustrofobisk og stressende for K. og gjør ham engstelig til enhver tid. Dette kommer frem ved flere beskrivelser i boken. Spesielt hvordan

FOTO: FLICKR.COM, CREATIVE COMMONS

måten rettslokalene blir beskrevet som klaustrofobiske og rotete viser K.s ubehagelige tilstand under rettsprosessen. I tillegg klarer heller ikke K. å utføre arbeidsoppgaver på jobben like lett som før.

DEN UBEVISSTE TANKEN Flere av K.s hjelpere beskriver instansene som teoretiske og abstrakte. Beskrivelsen fremmer tanken om en rettsprosess som kun fungerer i teorien og som ikke vil ha noen positiv noen betydning for K.s liv. Det virker umulig å få vite noe som helst om rettsprosessens tilstand. Dette kan bety at rettsprosessen er vanskelig å nå fram til eller at

rettsprosessen ikke fungerer. Det kan tenkes at det egentlig ikke finnes noe rettsprosess. Dermed vil rettsprosessen være en allegori for en tankeprosess som foregår i K.s sinn. Da vil tankeprosessen være en form for begrensning av K.s tanker. Arrestasjonen vil da være selve symbolet på begrensningen. K. får ingen informasjon om rettsprosessen. Likeså har ikke K. klarhet i sin egen tankeprosess. Flere av tankene har han begrenset bevissthet over. Da K. blir arrestert uten å vite hvorfor, kan dette være et symbol på at K. ikke vet hvorfor han har en begrenset innsikt i sine egne tanker.

DEN FRIE TANKEN Arrestasjonen fører til at K. ikke har tillatelse til å forlate byen. Det gir K. en følelse av å miste sin frihet. Allikevel ville han høyst sannsynlig aldri forlatt byen. Men det kan virke som tanken på dette – akkurat som å kunne ha en frihet over tankene – gir K. en følelse av uro. Under visse omstendigheter må disse følelsene omdirigeres ved forsvarsmekanismer for å kunne takle tankeprosesser. Da vil tanker stenges ute fra det bevisste i menneskesinnet. Mennesket K. Da K. dør drar han med seg tankeprosessene. K. forsvinner fra et liv som for hans vedkommende var en form for fangenskap. Dette

er ikke fysisk fangenskap. Heller et psykisk fangenskap der tapet av sitt egentlige «jeg» fører til en begrenset livsutfoldelse. De siste ordene til K. er «som en hund». K. er som en hund. Underlagt autoriteter har han distansert seg mer og mer fra sin egentlige væren. På denne måten blir Prosessen tragisk. Likevel finnes det noe godt ved Prosessen. En ærlighet mot det menneskelige. Mot sorg og angst. Og det er i dette møtet jeg som leser vet; Kafka har beskrevet et menneske.

SIMEN HOVLAND

FREKVENS ANBEFALER

ICE CREAM CATHEDRALS

I mars i fjor kom den danske trioen ut med sitt debutalbum The Drowsy Kingdom. De spiller spacepop med heftige trommer, drømmende synth og en kraftig vokal med merkelige melodier. De presterer både på innspillinger og live. Deilig musikk å høre på i headphones når du går aleine gjennom byen.

SYNNE 1

5 3

HAWKON

Hawkon er en London-basert bergenser som med en ru silkestemme lager tropisk left-field-pop og R&B. Det er mye bra og forvente fra den kanten fremover. soundcloud.com/hawkonfire

PEDERPEDERMAYNE

Bergensrapperen PederPederMayne kom i fjor ut med EPen «Fullt Rom Tomme Lommer». Over sørstatsinspirerte, egenproduserte beats legger Peder ned vers om den mørke siden av byen, blodsfamilien og den valgte familien. Han er snart aktuell med ny EP og det er verdt og følge med på det kommende «ny låt hver mandag» konseptet Maynedag.

AREA FY

Som kanskje den eneste norske rapperen som får det til å høres fett ut på engelsk, leverer Bergenseren AreaFY fengende rap med feilfri flow. Han er snart aktuell med EPen Seven. Se opp!!

ERLEND AND THE CARETAKERS

Seks gutter i et Oslo-kollektiv startet opp prosjektet Erlend and the Caretakers, som over Rockabillyinspirerte melodier leverer direkte kjærlighet med rå vokal. soundcloud.com/ erlendandthecaretakers

DAVID

BONES

LIL SPOOK/SPOOKY BLACK

SUB LUNA CITY

MAC DEMARCO

I et hav av internettrappere som gjemmer seg bak det å være «ironisk», er Bones, også kjent som «Th@ Kid», kanskje den mest seriøse av dem alle. Han er et helt klart multitalent, og veksler mellom å rappe, å synge og å skrike på låter. Tekstene går fra å handle om overdoser på dop, sårbar kjærlighet og typisk hiphop-skryting. Han har en utgivingsfrekvens fra en annen verden, og har gitt ut et dusin plater på en periode på to år. Det musikalske bak rappingen er en blanding av lofi, akustisk gitar, sørstats-hiphop og melodier fra værmeldinger. Ja, melodier tatt fra værmeldinger. Bones regisserer også alle videoene sine. Han filmer dem selv med familiens gamle hjemmekamera, som gjør at man føler at man har plutselig kommet inn i den hemmelige verdenen til en forstyrret gutt på 90-tallet. De to beste mixtapene til Bones er Deadboy, og utfordrende Teenwitch, som forteller historien om Columbine High School-massakren.

Spooky Black er et eksemplarisk produkt av sin generasjons tilgang til internett. I den hjemmelagde videoen til «Without U» ligger den unge artisten på sofaen i tillegg til å gå rundt ute i snøen iført en for stor turtleneck, gullkjede og gjennomsiktig do-rag. I de 37 sekundene før han selv åpner munnen gjør man seg klar til pinlig, prepubertal rapping. Man blir derimot møtt av Spooky sin vakre falsett som synger genuint gode tekster. Beatsene er en blanding av indiepop, trap og RnB, som passer Spooky som hånd i hanske. Black Silk mixtapen kan anbefales på det sterkeste, og er en samling med låter som er altfor stemningsfulle og modne for hans unge alder.

Den britiske hiphop scenen har aldri helt nådd opp til sitt fulle potensiale. Her er derimot en ung guttegjeng som klarer å sette et britisk preg på sjangeren. Rapperne Rago Foot, Jadasea, Black Mack, med King Krule under aliaset Edgar the Beatmaker bak spakene, leverer spennende, samplebasert hiphop med dialekter som man sjeldent hører i hiphop. Mixtapen City Rivims Mk 1 er tilgjengelig på Bandcamp for en billig penge. Det kan også være verdt å sjekke ut den andre EPen til King Krules hiphop alias; Darkest Shades of Blue, som har mange av de samme rapperne med.

23 år gamle Mac DeMarco er kjent for sitt kanskje litt usofistikerte image, og kaller selv musikken sin for «jizz jazz». Musikken hans derimot viser en stor modenhet. Med gitarspilling som ikke er fjernt fra surfemusikkens storhetstid, viser DeMarco, som også spiller alle instrumentene selv, en stor dybde i låtskrivingen. Han finner hele tiden en balanse mellom det melankolske og det lykkelige i sine egne låter, i tillegg til å stjele melodier fra obskur japansk jazz på den mesterlige låten Chamber of Reflections.

soundcloud.com/teamsesh

lilspook.bandcamp.com

sublunacity.bandcamp.com

OLINE RIO

TING DU MÅ SJEKKE UT

EGGSTOCK-FESTIVALEN

UROM

UFLAKKS

HORDALAND KUNSTSENTER

Eggstock-festivalen gir uetablerte band i Hordaland muligheten til å opptre foran et større publikum. Hvert år arrangeres festivalen av AKKS Bergen, og band etter band melder seg på etter førstemann til møllen prinsippet. Juryen med etablerte musikere velger ut en vinner. Det blir delt ut alt fra spillejobber, studiotid til goodiebags med det nødvendige for en musiker. I år samarbeider festivalen også med Tall Ship Races, og første plassen kan blant annet vinne tokt med et av skipene og spillejobb foran store publikum både i Bergen og Esjeberg (Danmark). Flere band og artister som vi kjenner til i dag har deltatt på festivalen, blant andre Sondre Lerche, Hvitmalt Gjerde, Fröder, Major Parkinson og Matias Tellez.

Sammen med studenter fra Bergen Arkitekthøgskole har Bergen Offentlige Bibliotek laget en ny ungdomsavdeling som heter UROM. Etter å ha snakket med unge om hva de ønsker seg fra den nye avdelingen, har de totalrenovert rommet med spennende nye løsninger og sitteplasser.

En relativt ny konsertserie av og for unge. Hver måned arrangerer en gruppe ungdommer konsert med fri alder på ungdomshuset Attenåtti. Det hele organiseres av AKKS Bergen med mål om å lære unge å arrangere konserter og å øke konserttilbudet til unge i Bergen. Til nå i år har vi sett Funky Penguins, The Well og Línt. 30. april tar Yoguttene over scenen. Det er selvfølgelig fri aldersgrense, og billetten koster 120 kr (90 kr AKKS-medlem).

Ta turen ut mot Nordnes og besøk Norges første kunstnerdrevne kunstsenteret fra 1976. Stedet byr på seminarer, boklanseringer, presentasjoner, performancer, lesesirkel, bokhandel og – selvfølgelig – kunstutstillinger. Akkurat nå vises gruppeutstillingen The Structure and Properties of Matter. Den kan få oss til å forstå fortiden og nåtiden, og hvordan vi skriver oss selv inn i historien.

4.-6. juni 2014 Det Akademiske Kvarter W

www.eggstock.no

100/80 kr - dagspass 150/130 kr - festivalpass

man-tors, 10.00-20.00 fre, 10.00-17.00 lør, 10.00-16.00

ons-søn, 12.00–18.00

søn, 12.00-16.00 Klosteret 17, 5005 Bergen

Bergen Offentlige Bibliotek W

urombergen.tumblr.com

www.kunstsenter.no

Frekvens trenger flere dyktige skribenter / fotografer / illustratĂ¸rer Kontakt oss pĂĽ post@ungfrekvens.no