Filosofi for humanister by Universitetsforlaget

Poenget med å studere filosofi er å lære seg å filosofere. Dette betyr ikke å lære seg noen store filosofers tanker, men å bruke dem til å forme sine egne tanker og til å komme frem til egne standpunkter. Filosofi for humanister gir deg muligheten til å fordype deg i noen sen trale filosofiske temaer og problemstillinger knyttet til kunnskapens, etikkens og estetikkens grunnlag. Bruk boken til å utfordre deg selv til å tenke gjennom dine egne holdninger, hvordan de er forbundet med hverandre, og hvilke følger de har. I møte med filosofiens kanskje uvante betraktningsmåter får du en mulighet til å se dine egne oppfatninger utenfra. Boken har tre deler: Del I omhandler etikk, med vekt på normative etiske teorier, kulturrelativisme og ulike tema knyttet til moralens grunnlag. Del I I dreier seg om hermeneutikk, sannhetsbegrepet og ytringsfrihet. Del III tar for seg estetikk, særlig teorier om smak og kunstfilosofi. Filosofi for humanister gir en tematisk innføring i filosofiske problem stillinger som er relevante for alle studenter ved humanistisk fakultet. 2. utgave er oppdatert og forbedret. Alle de tre forfatterne er professorer i filosofi ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen. ESPEN GAMLUND har arbeidet med temaer som tilgivelse, miljøetikk, bioetikk og døden. En av hans siste bøker er Hva er døden (2020, med Solberg). LARS FR. H. SVENDSEN har utgitt en rekke bøker som er oversatt til 29 språk. Den første er Kjedsomhetens filosofi (1999), den siste er Løgnens filosofi (2020). SIMO SÄÄTELÄ har arbeidet mye med estetisk teori og Wittgensteins filosofi og har publisert i en rekke internasjonale tidsskrifter.

ISBN 978-82-15-05418-6

9788215054186 NY Gamlund mfl- Filosofi for humanister - Omslaget.indd 1

11.06.2021 13:25

Filosofi for humanister

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 1

30.06.2021 07:04

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 2

30.06.2021 07:04

Espen Gamlund, Lars Fr. H. Svendsen, Simo Säätelä

Filosofi for humanister 2. utgave

universitetsforlaget

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 3

30.06.2021 07:04

© Universitetsforlaget 2021 1. utgave 2016 ISBN 978-82-15-05418-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Mette Gundersen, Substans Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: New Baskerville St 11/14 Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 4

30.06.2021 07:04

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora? . . . . . . . 11 Om denne boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 De humanistiske fagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Humaniora som vitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

DEL I ETIKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Kapittel 1 Generelt om etikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Et eksempel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Etikkens tre områder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Etisk argumentasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Sentrale begreper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Hvor begynner man i etikken? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Grunner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Kapittel 2 Kulturrelativisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Noen eksempler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Variasjoner i moralsk praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Objektivisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Kulturrelativisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 5

30.06.2021 07:04

Innhold

Kapittel 3 Normative etiske teorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Konsekvensialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Deontologisk etikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Dydsetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100

DEL II F ORSTÅELSE, SANNHET, YTRINGSFRIHET . . . . . 101 Kapittel 1 Hva er forståelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Fordommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Universalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Tolkningsprosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Kapittel 2 Sannferdighet, løgn, bullshit og sannaktighet . . . . . . . . . . . . 121 Sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Post-sannhet og ekkokamre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Sannferdighet, løgn, sannaktighet og bullshit . . . . . . . . . 129 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Kapittel 3 Ytringsfrihet og akademisk frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Ytringsfrihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Begrunnelser for ytringsfrihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Mills forsvar for ytringsfriheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Innvendinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Kritikken og krenkelsens logikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Toleranse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Ytringsfrihet og ytringskritikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Hva er akademisk frihet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 6

30.06.2021 07:04

Innhold

Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160

DEL III ESTETIKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Kapittel 1 Generelt om estetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Hva er estetikk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Estetisk argumentasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Kapittel 2 Estetikk, sansning og smak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Estetisk objektivisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Smak og estetisk relativisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Kant om smak og dømmekraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Den sosiale kritikken av smaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Kapittel 3 Kunst, kunstfilosofi og estetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Kunst: en kort begrepshistorie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Kunst og kunstteorier: mimesis, uttrykk, form . . . . . . . . . 209 Kunstens autonomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Videre lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 7

30.06.2021 07:04

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 8

30.06.2021 07:04

Forord

Hensikten med examen philosophicum er å gi en innføring i universitetets tenke-, arbeids- og formidlingsmåter, og et filosofisk perspektiv på akademisk kultur og dannelse. Filosofi for humanister gir en introduksjon i noen utvalgte filosofiske temaer. Boken er skrevet med tanke på examen philosophicum ved Humanistisk fakultet (HF), Universitetet i Bergen. Selv om vi ikke tar utgangspunkt i enkelte humanistiske fag, så er utvalget av temaer og problemstillinger gjort med tanke på at boken skal leses av studenter ved HF. Vi har valgt å fokusere på filosofiske problemstillinger knyttet til humanioras, etikkens og estetikkens grunnlag. Dette er filosofiske temaer som vi mener alle studenter ved HF bør kjenne til, og som har forgreninger i flere av fagene ved HF. Boken gir i all hovedsak en systematisk eller tematisk snarere enn en historisk innføring i filosofi. Det betyr at vi ikke først og fremst er opptatt av hvilke filosofer som sier hva, men mer interessert i de filosofiske temaene filosofer har arbeidet og fremdeles arbeider med. Begrunnelsen for dette henger sammen med en generell endring av undervisningsopplegget ved HF-varianten av examen philosophicum, som går i retning av mer spesialisering og fordypning i utvalgte deler av filosofien, heller enn å gi en kortfattet fremstilling av hele bredden av filosofiske temaer, slik det har vært tradisjon for å gjøre i tilsvarende lærebøker tidligere. Vi ønsker rett og slett at du som student skal gis anledning til en grundigere fordypning i noen sentrale filosofiske temaer og problemstillinger, istedenfor å få overfladisk kjennskap til alle deler av filosofien. Det betyr at mye må utelates, men gevinsten er at du som student sitter igjen med en grundigere forståelse for de filosofiske problemene du har fått servert i denne boken. Vi håper du blir fornøyd. Boken har tre forfattere, som har bidratt med hver sin del. Gamlund har skrevet del I om etikk, Svendsen har skrevet del II

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 9

30.06.2021 07:04

Forord

om hermeneutikk, sannhet og ytringsfrihet, og Säätelä har skrevet del III om estetikk og kunstfilosofi. Del I bygger delvis på kap. 12 i Reidar K. Lie, Lars Fr. H. Svendsen og Espen Gamlund (2015), Filosofi og helseforskning. (Bergen: Alvheim & Eide.) Del II bygger delvis på kap. 4 i Lars Fr. H. Svendsen og Simo Säätelä (2007), Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi. 2. utgave (Oslo: Universitetsforlaget), samt på kap. 12 i Lars Fr. H. Svendsen (2013), Frihetens filosofi (Oslo: Universitetsforlaget), Lars Fr. H. Svendsen (2020), Løgnens filosofi (Oslo, Kagge forlag) og Lars Fr. H. Svendsen (2021), «Akademisk frihet», i Arnfinn Pettersen (red.), Ingen frihet uten ytringsfrihet (Oslo, Humanist forlag). Del III bygger delvis på kap. 9, 10 og 11 i Svendsen og Säätelä (2007). Denne 2. utgaven av Filosofi for humanister er revidert med utgangspunkt i tilbakemeldinger fra lærere og studenter. To av delene har byttet rekkefølge, og teksten er slanket og oppdatert. Vi ønsker å takke Claus Halberg, Carl Tollef Solberg, Richard Sørli, Oda Elisabeth Tvedt og Ingrid Ugelvik for nyttige innspill underveis i arbeidet med denne boken. Bergen, Oslo og Uppsala, mai 2021 Espen Gamlund, Lars Fr. H. Svendsen og Simo Säätelä

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 10

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

Det greske ordet filosofia er sammensatt av ordene filos, som betyr «venn», «en som elsker» o.l., og sofia, som betyr «kyndighet», «kunnskap», «visdom» osv. En filosof er altså en venn av visdommen ifølge ordets opprinnelse. En annen måte å si det på er at en filosof er en person som søker visdom. Men dette er slett ikke forbeholdt de som har en akademisk grad i filosofi. Filosofi er ikke bare betegnelsen på et universitetsfag, men også på en allmennmenneskelig aktivitet. Alle bedriver filosofi fra tid til annen i den forstand at de reflekterer over viktige spørsmål knyttet til vår eksistens. Du som leser denne boken, har garantert filosofert mye i løpet av livet, men kanskje ikke tenkt på det som filosofi. Du har kanskje en oppfatning av hvordan verden henger sammen, av forskjellen på rett og galt, av hva døden innebærer, av hvorvidt mennesket har en fri vilje, og så videre. Hvis du har tenkt over disse spørsmålene, så har du filosofert. Det er i en viss forstand uunngåelig å filosofere. Den som måtte mene at filosofi ikke kan gi viktig innsikt, og at vi heller bør søke kunnskap i vitenskaper eller religion, har selv inntatt et filosofisk standpunkt. Et viktig trekk ved oss mennesker er at vi forholder oss til oss selv og forsøker å få en forståelse av verden rundt oss. Dette skiller oss fra dyrene. Når vi forholder oss til oss selv, føres vi med en gang inn mot filosofiske problemstillinger. Hva har verdi? Hvordan bør jeg leve? Hvordan kan jeg vite om noe er sant? Finnes det en Gud? Så fort vi begynner å stille slike spørsmål, er vi i gang med å filosofere over grunnleggende trekk ved menneskets eksistens på jorden. Filosofi er faget som forsøker å tenke systematisk gjennom grunnleggende spørsmål om virkelighetens mest generelle trekk og vår plass i denne virkeligheten. Nå er det ikke slik at vi tenker over filosofiske spørsmål hele tiden. Like fullt har våre oppfatninger og handlinger forutsetninger

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 11

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

og konsekvenser som vi kan og bør reflektere over. Når du går inn i en slik refleksjonsprosess, så filosoferer du. Et viktig mål med filosofien er å komme til klarhet over grunnlaget for de oppfatningene vi har om fakta og verdier i verden: Hvilket grunnlag har vi for å hevde at noe er sant eller usant, at noe er godt eller dårlig, at en handling er riktig eller gal? Filosofien forsøker å vurdere holdbarheten til kunnskapskrav, logiske slutninger, moralske og estetiske vurderinger. Kan vi overhodet finne svar på disse spørsmålene? Kan det finnes fullstendig objektiv erkjennelse, eller er vi prisgitt våre subjektive fordommer? Er subjektivisme og objektivisme de eneste alternativene, eller finnes det andre mellomposisjoner? Poenget med å lese filosofi – for eksempel ved å lese denne boken – er ikke å lære et sett teorier eller formuleringer, men å lære seg å filosofere. Det sentrale er ikke å lære seg noen store filosofers tanker, men å bruke dem til å forme sine egne tanker, dvs. å komme frem til egne standpunkter. Å filosofere er å forsøke å komme frem til rasjonelle oppfatninger. Hvordan kan man avgjøre hvorvidt en oppfatning er rasjonell? Det avhenger av argumentasjonen, av hva som taler for eller imot oppfatningen. For å kunne argumentere på en tilfredsstillende måte er det imidlertid avgjørende at man også har kunnskap om andre betraktningsmåter enn ens egen. En viktig del av formålet med en bok som denne er å tvinge deg som leser, til å måtte tenke gjennom dine egne standpunkter, hvordan de er forbundet med hverandre, og hvilke følger de har. Det gjøres ikke minst ved at du konfronteres med andre tanker som du aldri har tenkt over, for slik å komme til klarhet om hva du mener, og hvorfor du mener det. Mange av de tankene og teoriene som presenteres, vil umiddelbart virke svært fremmede for deg. Det finnes knapt noe synspunkt som ikke er blitt hevdet og forsvart med mer eller mindre reflekterte argumenter av en eller annen filosof. Ved å konfronteres med uvante betraktningsmåter får du også en mulighet til se dine egne oppfatninger utenfra. Overlever de en kritisk vurdering, eller må du revidere dine oppfatninger i lys av ny kunnskap eller bedre argumenter? Prosessen med å filosofere åpner for en refleksjon over oss selv. Vi forstår at det går an å tenke på andre måter. Noe av det samme skjer når vi møter mennesker fra fremmede kulturer. Filosofien kan ofte virke mer fremmed enn noe annet, nettopp fordi den utfordrer etablerte forestillinger vi måtte ha, og underminerer det ukritiske forholdet vi ofte har til disse forestillingene.

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 12

30.06.2021 07:04

Om denne boken

Om denne boken Boken består av tre deler: Del I omhandler etikk, med vekt på normative etiske teorier og ulike temaer knyttet til moralens grunnlag. Del II omhandler hermeneutikk, sannhetsbegrepet og ytringsfrihet. Del III omhandler estetikk, med vekt på teorier om smak og kunstfilosofi. Del I, Etikk, består av tre kapitler. I første kapittel gis det en generell innføring i hva etikk er, i hva slags spørsmål vi jobber med innenfor etikk, og kapitlet forklarer en rekke sentrale begreper. I tillegg diskuteres spørsmålet om hvor vi begynner i etikken, som er et sentralt metodisk spørsmål, og det gis en kortfattet innføring i den rollen grunner spiller i normativ tenkning. I andre kapittel gir vi en liten smakebit på noen temaer fra meta etikk, som er den grenen av filosofien som er viet grunnleggende spørsmål om moralens status, det vil si om det finnes en moral, og om den i så tilfelle er relativ eller objektiv. Vi fokuserer på kulturrelativisme og dens begrunnelse for at moralsk riktig og galt til enhver tid må betraktes som relativt til ulike kulturer og samfunn. I den forbindelse ser vi også på noen utfordringer til et slikt relativistisk syn fra den metaetiske posisjonen objektivisme, som forfekter det synet at det noen ganger finnes objektive svar på hva som er riktig og galt. Kapitlet om metaetikk kan med fordel leses i sammenheng med andre kapittel i del III om estetikk. Det tredje kapitlet gir en fremstilling av de mest sentrale normative etiske teoriene: konsekvensialisme, deontologisk etikk og dydsetikk. Slike etiske teorier forsøker på forskjellige måter å gi systematiske svar på og begrunnelser for hva som er godt og dårlig, rett og galt, rettferdig og urettferdig, dydig og lastefullt. En viktig forskjell mellom konsekvensialisme og deontologisk etikk, på den ene siden, og dydsetikk, på den andre, er at de to førstnevnte teoriene tar utgangspunkt i spørsmålet om hvordan vi bør handle, mens dydsetikk først og fremst er opptatt av spørsmålet om hvordan vi bør leve. Vi skal diskutere hovedtrekk ved alle teoriene og presentere de viktigste innvendingene som har vært reist mot dem. Formålet med del I om etikk er å gi en innføring i noen sentrale etiske spørsmål og problemstillinger som filosofer er opptatt av i dag, samt å gi deg som student et grundigere og mer reflektert forhold til egne moralske standpunkter. Etikk berører mange viktige

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 13

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

sider ved våre liv, både som privatpersoner og som medlemmer av samfunnet. Derfor mener vi det er av betydning at du har kjennskap til etiske spørsmål, og at du øver opp evnen til å reflektere kritisk over egne moralske forestillinger og ta begrunnet stilling til viktige etiske problemstillinger som møter deg i livet. Del II består av tre kapitler. Første kapittel er viet spørsmålet om hva det vil si å forstå. Mennesket er et tolkende vesen. Vi har kun tilgang til andre mennesker, til vår omverden og til oss selv gjennom de tolkningene vi foretar. Hermeneutikk er teorien om hvordan denne tolkningsaktiviteten selv er å forstå. Slike tolkninger er aldri forutsetningsløse, og alltid når man forsøker å forstå noe, må man gjøre det på grunnlag av noe som allerede er forstått. Enhver forståelse finner sted innenfor en horisont av oppfatninger som man allerede har. Denne horisonten er i avgjørende forstand historisk bestemt, dvs. at de tolkningene man foretar av objekter, vil være sterkt preget av tolkerens historiske situasjon. Videre vil all tolkning bli formet av de mulighetene og begrensningene som settes av det språket tolkeren har til rådighet. Språkets grenser er tolkningens og forståelsens grenser. Andre kapittel handler om sannhetsbegrepet, om løgn og om bullshit. Hvordan kommer vi frem til sannhet? Dialog regnes som en viktig måte å nærme oss sannhet på. Men da er det også avgjørende at deltagerne i dialogen respekterer noen grunnleggende spilleregler for hvordan den skal foregå. Tredje kapittel er viet ytringer. Den største delen av kapitlet dreier seg om ytringsfrihet, om hvilke begrensninger lovverket bør sette for hvordan borgerne skal ha anledning til å ytre seg. Det argumenteres for at det skal være få slike begrensninger, fordi vide rammer for ytringsfrihet er en forutsetning for genuin sannhetssøken. Formålet med del II er å gi en innføring i hvilken rolle tolkning og forståelse spiller i menneskets liv, og dels å redegjøre for hvilke rettigheter og plikter vi har som språkbrukere, både som samfunnsborgere og som akademikere. Del III, Estetikk, består av tre kapitler. I første kapittel gis det en kort innføring i hva estetikken er, hva som utmerker estetisk argumentasjon, og hva slags spørsmål som behandles innenfor filosofisk estetikk. Vi tar også opp spørsmålet om hvordan den filosofiske estetikken forholder seg til etikken. Den filosofiske estetikken handler dels om filosofiske problemer knyttet til sansning og smak, dels om kunstfilosofi.

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 14

30.06.2021 07:04

Om denne boken

Det andre kapitlet tar for seg et sentralt problem innenfor estetikken: Er estetiske dommer og estetiske verdier subjektive, eller kan vi tilskrive dem noen form for allmenngyldighet? Vi tar opp to viktige og innflytelsesrike svar på dette spørsmålet: David Humes idé om «smakens standard» som lar oss skille mellom god og dårlig smak, og Immanuel Kants redegjørelse for den estetiske dommens «subjektive allmenngyldighet», som kritiserer Hume på et antall sentrale punkter, og som hevder at estetikken preges av en type autonomi, og at det estetiske har en egenverdi. Kapitlet avsluttes med en gjennomgang av noen kritiske innvendinger til den kantianske estetikken og en diskusjon av den estetiske relativismen. Det tredje kapitlet gir en innføring i kunstfilosofien. Det begynner med en diskusjon om forholdet mellom estetikk og kunstfilosofi og gir en kort forklaring på hvorfor «estetikk» ofte brukes som ensbetydende med «kunstfilosofi». Deretter presenteres de mest sentrale teoriene innen kunstens filosofi: den mimetiske teorien, uttrykksteorien, den formalistiske teorien og den institusjonelle kunstteorien. Disse teoriene prøver på forskjellige måter å besvare det filosofiske spørsmålet om hva kunst er. Vi legger særlig vekt på at dette spørsmålet er blitt aktualisert i den samtidige kunsten gjennom at selve kunstbegrepets omfang er blitt uklart, ettersom hva som helst tilsynelatende kan kalles «kunst». Til sist diskuterer vi spørsmålet om kunstens autonomi, altså hvorfor kunsten i vårt samfunn ofte betraktes som fri i forhold til «utenomkunstneriske» krav og ikke-estetiske verdier. Denne autonomitanken fører også til at spørsmålet om kunstens og estetikkens forhold til moralen og etikken blir aktualisert, og derfor avsluttes boken med en presentasjon av de viktigste filosofiske synspunktene i denne debatten. Formålet med del III er å gi en innføring i noen sentrale spørsmål og problemstillinger innenfor filosofisk estetikk. Estetiske verdier, estetiske dommer og kunsten er en viktig del av våre liv og vår kultur, og en sentral del av det feltet som humanistiske vitenskaper behandler. Derfor er det viktig å ha en kjennskap til de filosofiske teoriene som prøver å klarlegge denne delen av det menneskelige livet som ofte bare avfeies som en «smakssak». En kritisk refleksjon over estetikken og kunsten viser at spørsmålet om hva smak og kunst egentlig er, og hvorfor de er viktige, er langt mer komplisert enn et spørsmål om hvorvidt en person liker det ene eller det andre, og det fører oss inn på grunnlagsproblemer innenfor verditeori, sinnsfilosofi og erkjennelsesteori.

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 15

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

Før vi går i gang med bokens hoveddeler, vil vi gi en kort oversikt over hva som kjennetegner de humanistiske fagene, deres objekter og forskningsmetoder.

De humanistiske fagene

Humanio ra studerer objekter skapt av mennesker

Det er gjort mange ulike forsøk på å avgrense humanistiske fag fra andre universitetsfag. Ingen av disse avgrensningsforsøkene fungerer helt tilfredsstillende. Det er imidlertid noen trekk som er utbredt i humanistiske fag, som at man arbeider med meningsobjekter, at objektene har en historisitet, og at et forståelsesaspekt griper rundt hele den vitenskapelige praksisen i humaniora. Vi mennesker forholder oss ustanselig fortolkende til vår omverden, oss selv og andre, i et forsøk på å komme til klarhet om ulike tings mening. Vi ser symboler, leser ord, merker oss uttrykk og gester hos andre m.m. Men vi forholder oss ikke til alle ting på samme måte. Det er en vesentlig forskjell på hvordan vi forholder oss til et tre og til en bok som er laget av cellulose fra et tre. Treet er et slags «stumt» objekt – vi tror ikke at treet har en hensikt med å ha grenene rettet slik eller slik. Treet har den formen det har uten at noen har hatt noen hensikt med det. Når du åpner en bok, derimot, forholder du deg på en helt annen måte til et meningsobjekt, selv om denne boken er laget av samme fysiske materiale som treet. Du antar at den som har skrevet boken, har ment noe med den. Det synes å være store forskjeller på naturvitenskapenes og humanvitenskapenes objekter. En naturviter og en humanviter kan betrakte én og samme ting, men likevel forholde seg til to nokså ulike objekter. Tenk bare på en geolog og en arkeolog som betrakter en stein fra et utgravningssted. For geologen er denne steinen et rent naturobjekt som er sammensatt av bestemte mineraler. For arkeologen kan denne steinen derimot fortelle noe om mennesker som bodde på plassen flere tusen år tidligere, hva de tenkte, og hvordan de levde. For arkeologen er steinen et potensielt meningsobjekt som skal forstås. I humanistiske studier tar vi for oss objekter skapt av mennesker. I renessansen regnet man fire humanistiske disipliner for å være de sentrale: historie, grammatikk, retorikk og litteratur. Senere har det kommet til langt flere. Ordet «humaniora» er en bøyningsform av det latinske ordet humanus, som betyr «menneskelig». Selve

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 16

30.06.2021 07:04

De humanistiske fagene

uttrykket «humaniora» oppsto etter alt å dømme rundt år 1600, som en forkortelse av studia humaniora, som igjen var en variant av studia humanitatis (studier av det menneskelige) fra renessansehumanismen. Forut for dette hadde antikkens romere sine artes liberales (frie kunster), mens grekerne snakket om enkyklios paideia (dannelsesfag). Det må derfor sies at de humanistiske fagene har en historie som strekker seg helt tilbake til antikken, selv om «humaniora» som en institusjonalisert enhet på universiteter ikke oppsto før på 1800-tallet. På engelsk fikk man etter hvert uttrykket the humanities samt betegnelsen moral science, og på tysk snakker man om Geisteswissenschaft, åndsvitenskap. At fagene er samlet i bestemte enheter – som Det humanistiske fakultet, Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet – er nok mer et produkt av historiske tilfeldigheter enn av at alle fag tilknyttet et gitt fakultet har en felles kjerne som skiller dem fra fag ved andre fakulteter. Humaniora karakteriseres av et så stort mangfold at det er vanskelig å få øye på en fellesnevner som kan begrunne at vi snakker om det som noe avgrenset og enhetlig. Disipliner som filosofi, filologi, lingvistikk, historie, kunstvitenskap, litteraturvitenskap, religionsvitenskap, musikkvitenskap osv. forholder seg til temmelig ulike objekter, og de har også ulike metoder. Man kan si at fagene karakteriseres av at de forholder seg til det menneskelige, men det gjør utvilsomt også alle samfunnsvitenskaper og flere naturvitenskaper. Hvis vi sier at humaniora beskjeftiger seg med den delen av virkeligheten som er kulturskapt, vil vi få avgrensningsvansker mot samfunnsvitenskapene. Et annet forsøk kunne være å si at humaniora undersøker objekter som mennesker har skapt, og det er riktig for mange humanistiske fags vedkommende, men det er litt underlig å si at mennesker har skapt det språket som er lingvistikkens objekt, og det synes vel så rimelig å hevde at mennesket har skapt de politiske institusjonene og sosiale praksisene som studeres av samfunnsvitenskapene. Det fungerer heller ikke så godt å si at humanistiske fag er de som finnes ved humanistiske fakulteter på universitetene, for det varierer fra universitet til universitet. Ved noen universiteter er teologi et eget fakultet, mens det ved andre er lagt til det humanistiske fakultetet. Det samme gjelder psykologi, som på noen universiteter er blant de humanistiske fagene, mens det på andre er blant samfunnsfag ene og på atter andre er et eget fakultet. På noen universiteter er sosialantropologi et humanistisk fag, mens det på andre er en

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 17

Humaniora, av latinske humanus, «menneskelig»

Humaniora karakteriseres av et stort mangfold

30.06.2021 07:04

Å forstå hvordan mennesker har forstått seg selv, andre mennesker og sin omverden

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

samfunnsvitenskap. Historiefaget synes like gjerne å kunne være plassert blant samfunnsvitenskapene som blant de humanistiske fagene, men det er nesten uten unntak å finne på de humanistiske fakultetene. En tendens i nyere tid er fremveksten av nye disipliner som krysser grensene mellom humaniora og naturvitenskap ved at objekter som tradisjonelt studeres innenfor det ene feltet, utforskes ved hjelp av teorier og metoder fra det andre feltet. Et eksempel på dette er evolusjonær estetikk, hvor de estetiske objektene som tradisjonelt utforskes innenfor humaniora, forsøkes forklart med biologiske teorier om menneskeartens utviklingshistorie. Et annet eksempel er dyrestudier, animal studies, hvor en del forskning utføres med de humanistiske fagenes begreper og metoder snarere enn de naturvitenskapelige. Det finnes ikke ett sentralt, humanistisk fag som kan sies å utgjøre «urtypen» for hele humaniora, og som alle de andre humanistiske fagene kan modelleres etter. Mangfoldet er for stort, og det blir stadig større. Det er lite trolig at vi kan lage en definisjon av humanistiske fag som angir nødvendige og tilstrekkelige betingelser, slik at vi kan hevde: «X er et humanistisk fag hvis, og bare hvis …» Det er etter alt å dømme mer hensiktsmessig å studere humaniorabegrepet ut fra det Ludwig Wittgenstein (1889–1951) kaller «familielikheter». Wittgenstein illustrerer dette med begrepet «spill»: Det finnes ikke noen enkelt egenskap som er felles for alt det som kalles spill, men alle spill er likevel forbundet gjennom et komplekst nettverk av likheter. En konsekvens av en slik innfallsvinkel til begrepet er at man må nærme seg det gjennom bruk av eksempler. Vi kan gi eksempler på noe vi kaller humaniora og på hva vi ikke vil kalle humaniora, men vi verken kan eller må angi en definisjon med nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Vi kan også påpeke utbredte trekk ved humanistiske fag, som at de har en klar historisk komponent, og at de er fortolkende, primært overfor tekster, men også andre typer objekter, for eksempel i fag som arkeologi, etnologi og kunsthistorie. Filologen August Böckh (1785–1867) definerte filologien så vidt at den omfattet den historiske konstruksjonen av hele livet. Det handler om å «erkjenne det erkjente», som han formulerte det. Dette kan sies å være en treffende beskrivelse av store deler av humaniora, hvor man beskjeftiger seg med å forstå hvordan mennesker har forstått seg selv, andre mennesker og sin omverden, og hvordan denne forståelsen er blitt nedfelt i skjønnlitteratur, sakprosa, malerier, skulpturer, musikk, film osv.

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 18

30.06.2021 07:04

Humaniora som vitenskap

Man kan si at filologi for Böckh blir en så omfattende disiplin at den sluker de fleste humanistiske fagene, og det er å undervurdere at alle disse fagene også har en egenart som skiller dem fra andre fag. Samtidig må det medgis at lesing av tekster står særlig sentralt innenfor humaniora. Selvsagt utforskes også en rekke andre medier enn tekster, men tekstlesing – filologi i vid forstand – står sentralt også i fag som vier seg til andre medier, og filologiens metoder har tjent som forbilde for mange andre humanistiske vitenskaper.

Humaniora som vitenskap Vitenskap kan vi definere som «den metodiske, systematiske og kritiske undersøkelsen av verden». En slik definisjon lar det stå åpent hva som undersøkes, dvs. hva som er objektet for metodisk, systematisk og kritisk undersøkelse. Et minstekrav for at noe skal kunne kalles vitenskap, er uansett at aktiviteten følger noen metodiske prinsipper. Naturvitenskapene har ofte fremstått som forbilde for andre vitenskaper med hensyn til vitenskapelighet. Det er imidlertid alt annet enn opplagt hvorfor naturvitenskapene skal være en norm for alle andre vitenskaper. De objektene vi arbeider med å forstå innenfor andre vitenskapelige disipliner, synes ikke å komme til sin rett når de skal presses inn i naturvitenskapelige metodeidealer. Dette gjelder særlig humaniora. Det er blitt ganske bred aksept for at det handler om grunnleggende ulike objekter som må utforskes med ulike metoder, dvs. at du må bruke andre metodologiske redskaper når du skal forske på en roman, enn når du skal forske på et tre. Historievitenskapen hevdes gjerne å kunne tilbakeføres til Herodot (484–ca. 425 f.Kr.). Grunnen til dette er at han synes å være den første historikeren som samler inn sitt materiale noenlunde systematisk og har visse prinsipper for å vurdere påliteligheten til sine kilder og det de forteller. Kildekritikk er sentralt i hans praksis. Snarere enn simpelthen å høre på hva folk i hans nærhet fortalte ham om det han skulle beskrive, reiste han rundt for å snakke med kilder som var så nær hendelsene som mulig. Der ulike kilder motsa hverandre, vurderte han dem opp mot hverandre og tok stilling for den kilden som etter hans mening ga den mest plausible beskrivelsen. Thukydid (ca. 460–ca. 400 f.Kr.) mente at Herodots kildekritiske prinsipper var utilstrekkelige, og godtok

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 19

Vitenskap: meto disk, systematisk og kritisk under søkelse av verden

Kildekritikk

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

ikke andre- eller tredjehåndskilder. I stedet skulle man ifølge ham utelukkende basere seg på førstehåndskilder, beretninger fra mennesker som faktisk var til stede da noe skjedde, og kunne fortelle om hva de hadde sett med sine egne øyne. Historievitenskapen har selvsagt utviklet seg siden Herodots og Thukydids tid, men det er her vi finner ansatsen til en vitenskapelig innfallsvinkel til historien. Idiografisk og Vi er imidlertid ikke kommet stort nærmere et svar på spørsmålet om hvordan humanvitenskapene skiller seg fra naturvitenskapene. nomotetisk Det er gjort flere forsøk på å formulere et slikt skille. Wilhelm forskning Windelband (1848–1915) var skeptisk til inndelingen i human- og naturvitenskap etter deres objekter. I stedet burde skillet baseres på deres metoder eller hensikt. Han hevdet at naturvitenskapene karakteriseres av en bestrebelse på å gripe det allmenne, fortrinnsvis i form av naturlover, mens humaniora vil gripe den «historisk bestemte skikkelse», et enkeltobjekt. Han innførte derfor en innflytelsesrik distinksjon med skillet mellom idiografisk og nomotetisk forskning. Uttrykket «nomotetisk» kommer fra det greske ordet nomos, som betyr «lov», og den nomotetiske forskningen har som mål å avdekke lovmessigheter, eller i det minste regelmessigheter, i verden. «Idiografisk» er også avledet fra gresk, fra idios («spesifikt») og grafein («skrive»). Den idiografiske forskningen er opptatt av unike enkeltfenomener. Windelbands skille var lettfattelig klart, og det syntes dessuten å gi humaniora en egen identitet, men det samsvarer dessverre ikke så godt med hva humanistiske forskere har gjort helt siden antikken og fortsatt gjør i dag. Det stemmer at man i humanistiske fag ofte vil studere ett enOgså humanistiske keltobjekt, som én roman, ett maleri eller én symfoni. Humanisfag leter etter mønstre og gene tisk forskning retter seg imidlertid også ofte mot mer allmenne fenomener. Man kan stille spørsmål om hva som kjennetegner relle trekk romaner, malerier eller symfonier allment. Er det noe felles ved alle de objektene vi kaller «romaner», og som skiller dem fra andre typer objekter? Spørsmålet «Hva er en roman?» er like allment som «Hva er et elektron?» eller «Hva er et molekyl?». En tilsynelatende paradigmatisk, idiografisk vitenskap er historievitenskapen, som alltid beskjeftiger seg med det enkelte, som den franske revolusjon eller den russiske revolusjon. Imidlertid kan det også være relevant for en historiker å heve blikket for å si noe mer generelt om ulike revolusjoner, om de har visse fellestrekk. Og allerede å omtale noe som en «revolusjon» er å ha med seg noe allment, nemlig begrepet «revolusjon», inn i undersøkelsen av det enkelte. Vi må alltid

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 20

30.06.2021 07:04

Humaniora som vitenskap

trekke veksler på mer generelle størrelser i våre forsøk på å forstå det enkelte, og omvendt. Helt siden antikken har man lett etter mønstre i den typen objekter som undersøkes av humanvitenskapene, for eksempel om det finnes bestemte regulariteter i språk, musikk eller litteratur. Man har også forsøkt å utforme prinsipper for hvordan disse objektene bør undersøkes, dvs. metoder. Windelbands distinksjon mellom idiografisk og nomotetisk forskning kan skape inntrykk av at humanistisk forskning først og fremst handler om å studere ett og ett enkeltobjekt i dybden, men som vi har sett, finner vi humanistisk forskning på mange nivåer, fra det helt partikulære til det høyst allmenne. Store deler av lingvistikken har utvilsomt hatt ambisjoner om å være en nomotetisk vitenskap, og man har lett etter lovmessigheter på linje med dem naturvitenskapene har formulert om den fysiske naturen. Hvorvidt det er plausibelt å finne denne slags lovmessigheter i språket, er et spørsmål som ikke skal drøftes her. Skillet mellom nomotetisk og idiografisk forskning beskriver ikke to helt distinkte måter å arbeide på, hvor den ene finnes i naturvitenskapene og den andre i humaniora. I stedet må skillet sies å beskrive to ytterpunkter i et kontinuum hvor man ganske riktig kan si at humanistisk forskning oftere befinner seg i den idiografiske enden og naturvitenskapene oftere i den nomotetiske, men i begge typer vitenskap vil det være innslag av begge typer forskning. Både i human- og naturvitenskapene forholder vi oss både til det allmenne og det enkelte, og vi bruker metoder og prinsipper i vår søken. Vi kan si at naturvitenskapenes objekter ofte har en uforanderlighet og kan utforskes med en presisjon som vi ikke finner i humanvitenskapene, men da må vi samtidig påpeke at det er stor variasjon innenfor naturvitenskapene, hvor biologiens objekter har en annen foranderlighet enn fysikkens. Det synes å være umulig å trekke et klart skille noe sted. Hvis vi sier at naturvitenskapene er empiriske, kan man straks påpeke at også de humanistiske vitenskapene er empiriske. Forskere formulerer hypoteser som prøves mot et materiale, og hvor hypotesen styrkes eller svekkes av denne konfrontasjonen. For eksempel vil en tolkning av en tekst innenfor litteraturvitenskapen måtte begrunnes med henvisning til teksten, dvs. at det må sannsynliggjøres at teksten støtter en slik tolkning. Wilhelm Dilthey (1833–1911) forsøkte å trekke et skille mellom naturvitenskaper og åndsvitenskaper ut fra hvordan vi forholder oss til gjenstandene for vitenskapene. I et skille som er beslektet med

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 21

Også de humanis tiske vitenskapene er empiriske

Dilthey: Vi for klarer naturen og forstår sjelslivet

30.06.2021 07:04

Innledning: Hvorfor filosofi og hva er humaniora?

Windelbands, hevder han at vi forklarer naturen og forstår sjelslivet. Naturvitenskapene handler om forklaring, og åndsvitenskapene formidlet gjennom handler om forståelse. Naturvitenskapenes gjenstander gis for sansene og har kvantitative bestemmelser (utstrekning, vekt osv.), og kan den objektiverte beskrives gjennom mekaniske årsaksrelasjoner. Naturvitenskapene ånd beskriver alltid noe ytre i forhold til betrakteren. Åndsvitenskapene beskriver derimot ånden, noe indre, den levende erfaringen. D ilthey hevdet at naturvitenskapenes objekter er blotte eksempler på allmenne lover. Det vil si at det enkelte objektet ikke er interessant i seg selv for en naturviter, men bare i kraft av å eksemplifisere noe strengt allment som vedrører alle objekter av denne typen eller alle objekter overhodet. Humanvitenskapenes objekter er derimot interessante i seg selv, som helt unike, i kraft av å være et individs livsytring. Dilthey mener videre at forklaringen av naturvitenskapenes objekter er et rent utvendig forhold mellom forsker og objekt, mens forståelsen av åndsvitenskapenes objekter forandrer – eller danner – den som forstår. Dessverre er heller ikke Diltheys skille så tilfredsstillende. Man Forklaring: et svar på et spørsmål om må si at absolutt all vitenskap har som formål å forstå sine gjenhvorfor noe er slik stander. Også i naturvitenskapene har man som formål ikke bare å beskrive, men å begripe gjenstandene man studerer. Dessuten kan eller slik man hevde at absolutt alle vitenskaper bestreber seg på å forklare sine objekter. På det mest generelle nivået er en forklaring et svar på et spørsmål om hvorfor noe er slik eller slik. Det kan handle om Grunner og årsaker er vesens hvorfor en stor stjerne i et solsystem blir til et sort hull, eller hvorfor borgerkrig brøt ut i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, eller forskjellige hvorfor Arnold Schönberg utviklet tolvtoneteknikken for musikalsk komposisjon, eller hvorfor Hedda Gabler tar livet av seg i Henrik Ibsens skuespill ved samme navn. Ulike vitenskaper vil gi ulike typer forklaring, men de kan alle i vid forstand sies å gi forklaringer på sine objekter. Derfor er Diltheys skille mellom forklaring og forståelse kanskje ikke så godt egnet for å trekke et skille mellom humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper. Likevel må det sies å være en forskjell her. Naturvitenskapenes objekter er «stumme», dvs. at de ikke henvender seg til oss, mens humanvitenskapenes objekter er grunnleggende meningsbærende. Mennesket er et vesen som forholder seg til seg selv og sin omverden på en forstående måte. Mennesket og dets produkter er meningsbærende, og dette skiller dem fra rene naturfenomener. Menneskelige handlinger og utsagn har mening, mens en kjemisk reaksjon eller en storm ikke Å gjenoppleve

en annens ånd,

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 22

30.06.2021 07:04

Humaniora som vitenskap

har det. Menneskelige handlinger har grunner, mens andre naturfenomener har årsaker. Grunner og årsaker er vesensforskjellige svar på spørsmålet om hvorfor noe skjer. Mening og grunner hører sammen med vesener som har evnen til å uttrykke noe. Giambattista Vico (1668–1744) er en av de viktigste tenkerne i fremveksten av en forståelse av humanistiske fag som noe distinkt. Vico hevdet at det grunnleggende ved mennesket er at det har et språk og en historie. Han ville utforme et prinsipp som kunne gjøre studiet av språk og historie til en vitenskap – og under «historie» inkluderte han alle aspekter ved menneskets kultur og samfunn. Vico foretok så et radikalt grep ved å hevde at naturen er ukjent for oss – den er skapt av Gud, og dens grunnleggende årsaker vil alltid være ukjente for oss – men når det gjelder historien, snakker vi om fenomener vi selv har skapt. Derfor kan vi ha kunnskap om historien, for dens grunnleggende årsaker ligger i menneskets egen natur, og den er et resultat av menneskets handlinger. Ifølge Vico er kulturen sosialt konstruert. Fordi vi selv har skapt alle kulturprodukter, kan vi forstå dem. Naturen er derimot skapt av Gud, og derfor kan bare Gud erkjenne den fullt ut. Et viktig poeng i forlengelsen av Vicos tenkning er at vitenskapsmannen som skal studere historien, må ha kjennskap til seg selv for å få kjennskap til sitt forskningsobjekt. Mens naturvitenskapene arbeider på en måte der forskerens personlige egenskaper helst skal tenkes bort, må humanisten trekke seg selv inn i forskningen. Nå har enkelte forskere, for eksempel Michael Polanyi (1891–1976), hevdet at personlige faktorer inngår i enhver vitenskapelig oppdagelse, i de naturvitenskapelige så vel som i de humanvitenskapelige, men det synes klart at humanistisk forskning i større utstrekning er knyttet til den enkelte forskers subjektive forutsetninger, nettopp fordi forskeren forholder seg til meningsobjekter. En humanvitenskapelig forskers subjektive forkunnskaper har, og må ha, stor betydning for forskningen. Innen hermeneutikken, som vi skal ta for oss i neste kapittel, har man forkastet troen på at man kan arbeide uavhengig av subjektive forutsetninger. Forståelsesaspektet griper rundt hele den vitenskapelige praksisen i humaniora. Vi har sett at det ikke finnes noen minste fellesnevner som klart avgrenser humanistiske fag fra alle andre fag, og det er langt på vei historiske tilfeldigheter som ligger til grunn for at fagene er gruppert som de er ved universitetene. Verken Windelbands skille mellom nomotetisk og idiografisk forskning eller Diltheys skille

9788215054186_Gamlund Svendsen og Säätelä–Filosofi for humanister 2 utg 210521.indd 23

Fordi vi selv har skapt alle kultur produkter, kan vi forstå dem

Forståelses aspektet griper rundt hele den vitenskapelige praksisen i huma niora

30.06.2021 07:04

ISBN 978-82-15-05418-6

9788215054186 NY Gamlund mfl- Filosofi for humanister - Omslaget.indd 1

11.06.2021 13:25