Innhold
Tone Pernille Østern, Kari Holdhus, Helene Illeris, Kristian Nødtvedt Knudsen og Sofia Jusslin
Kunstfagdidaktikk
Tone
Østern, Sofia Jusslin, Kristian Nødtvedt Knudsen, Helene Illeris og Kari Holdhus En
(Re)integrering av kunst: Utforskning av (gjen)møter med «hvem» og
Sofia Jusslin, Alexia Buono og Helena Bichão
forskning som former tre (gjen)møter
Tone Pernille Østern, Helene Illeris, Kristian Nødtvedt Knudsen,
Sofia Jusslin og Kari Holdhus
praksis: Med proposisjoner som omdreiningspunkt for kunstfagdidaktikk
MDD-læreren i et a/r/tografisk perspektiv: Kunstfagdidaktiske mulighetsrom i og gjennom et performativt møte med læreplanen i
Remi André Slotterøy og Kristian Nødtvedt Knudsen
«Alle fag skal bidra til å realisere verdigrunnlaget for opplæringa» ....
Mulighetsrom i mellomrom – diffraksjon som analytisk tilnærming ...
Kunstfagdidaktiske mulighetsrom i og gjennom læreplanen i musikk, dans og
lydperformance
Koreografi som naturveiledning: en lesning av tre koreografiske prosjekter som naturveiledende praksiser ..........................
Camilla Reppen, Josefine Alfredsson og Clara Bankefors
Aha! Naturveiledning – et mål i en kunstnerisk virksomhet? .........
Dansepedagogisk og naturveiledende praksis i et paradigmeskifte
i et ekspandert perspektiv
om naturveiledning og ekspansjon av naturveiledning mot
Å gjen-vende (til) koreografier i diffraksjon med naturveiledning
og forskjeller som meningsskapende provokasjoner
Sunniva S. Hovde, Kari Holdhus og Asante S. Maulidi
Forestillinger om køn, krop og subjektivitet – sårbarhed og risiko som performativ agens i en drama/teaterdidaktisk kontekst
Kristian Nødtvedt Knudsen og Ida Fugli Forestillingen Fluid:
og sårbarhed som performativ agens
som skabende, relationel og performativ
og Lisbet
Tenåringers kunstmøte med TIU-programmet Ensomhet under
Nina Dahl-Tallgren Velkommen inn i Teater-I-Undervisningen-verdenen
læring gjennom affekt, og transformativ
Transformere forståelsen av ensomhet gjennom affekt
Et kunstmøte som legger til rette for etisk tenkning blant tenåringer
Hvordan TIU-programmet Ensomhet gjorde en forskjell ............
Kunstfagdidaktikk som kritisk litterasitet – en sosial og politisk praksis ...
Raúl Alberto Mora og Polina Golovátina-Mora
Innramming av vår samtale ..................................
Kunst utover sin egenverdi, eller kunst som sosial ansvarlighet .......
Kunstfagdidaktikk møter kritisk litterasitet ... en dans, en dialog, sosial ansvarlighet som en vibrasjon, som en praksis
Kunstfagdidaktikk som kritisk litterasitet: Champeta som dansepraksis
Kunstfagdidaktikk er kritisk litterasitet … og
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
Tone Pernille Østern, Kari Holdhus, Helene Illeris, Kristian Nødtvedt Knudsen og Sofia Jusslin
Vårt hovedpoeng med denne boka er at kunstfagdidaktikk kan være en kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis, og dermed en engasjert aktør i og med den verden vi er en del av. Vi utfordrer altså kunstfagdidaktiske ideer og praksiser som har hovedvekt på kunnskapsoverføring av bestemte teknikker eller estetikker. Et slikt syn på didaktikk holder kunstfagene konstante, der didaktikken handler om å tilpasse seg faget, og dermed også om å luke ut alle de som ikke kan eller vil tilpasse seg kunstfagene som formidling av forhåndsdefinert innhold. Vi foreslår i stedet et performativt syn på kunstfagene, altså at kunstfagene hele tiden må forstås som åpne og tilblivende i møte med ulike aktører og med verden. Kunstfagdidaktikk blir da undervisningspraksiser som forsøker å oppmerksomt lytte, åpne og trekke inn ulike elever, studenter og lærere i lærende, affektive og skapende prosesser. En forutsetning for boka er at vi ser kunstfagdidaktikk som didaktiske praksiser, ikke først og fremst som teoretisk refleksjon. Videre ser vi kunstfagdidaktikk som et transformativt og dynamisk begrep, som ikke kan settes i hva-hvordan-hvorfor-kategorier eller låses i allerede bestemte termer som innhold, mål, deltakerforutsetninger og lignende. En kunstfagdidaktiker interesserer seg altså for hvordan man kan åpne for læring og meningsskaping i, med eller gjennom kunstfag i praksis.
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin
Kunstfagdidaktikk har vokst fram i norsk og nordisk kontekst som et begrep som kan lokaliseres midt mellom kunstfag og kunstpedagogikk. På svensk brukes begrepene konstämnenas didaktik eller estetiska ämnens didaktik, på finsk taideaineiden didaktiikka og på dansk de kunstneriske fags didaktik eller de praktisk-musiske fags didaktik. Når vi oversetter kunstfagdidaktikk til engelsk, bruker vi arts education. Arts education er et bredt begrep som inkluderer både det vi mener med kunstfagdidaktikk og kunstpedagogikk, altså både praksisnær (didaktikk) og mer overgripende (pedagogikk) praktisering og teoretisering av kunstfag i utdanningskontekster. Verken det norske begrepet eller de skandinaviske eller finske ekvivalentene er ensbetydende, verken innad i egen språkgruppe eller mellom språkene. De trenger å defineres, praktiseres og kontinuerlig diskuteres. Denne boka gjør nettopp det – ser på kunstfagdidaktikk som noe som aktivt relaterer seg til og engasjerer seg i samtiden basert i redaktørenes og forfatternes pågående undervisnings- og forskningspraksiser.
Kunstfagdidaktikk er et paraplybegrep over didaktikker i ulike kunstfag. Vi redaktører har bakgrunn i fagene og kunstformene dans (Tone), visuell kunst (Helene), drama/teater (Kristian), språk og litteratur (Sofia) og musikk (Kari). Ser man på de forfatterne som bidrar i boka, har de i tillegg bakgrunn fra andre felt, for eksempel biologi og filosofi, og nesten alle forfatterne har tilknytning til høyere utdanning. Boka er skrevet fram som teoretiseringer fra redaktørenes og forfatternes undervisningspraksiser. Som helhet kan boka ses som en tverrfaglig kunstfagdidaktisk konstellasjon som gir både enfaglige, flerfaglige og tverrfaglige impulser, men vi har hele tiden beveget oss i fler- og tverrfaglige landskap. Både kunstfeltet og utdanningsfeltet er per definisjon tverrfaglige, og de ulike kunstfagenes didaktikker både inspirerer og utfordrer hverandre til stadig utvikling i takt – eller utakt – med kunst- og utdanningsfeltet. På noen steder i boka brukes begrepet «kunstdidaktikk». Det betyr didaktikk i visuelle kunstfag. Alle redaktørene har tilknytning til lærerutdanning og/eller høyere kunstutdanning. Vi har alle aktivt gjennom studieprogramutforming og -ledelse i høyere utdanning, våre undervisningspraksiser og forskningsprosjekter vært med på å skape, forme, praktisere og artikulere kunstfagdidaktikk i norsk og nordisk kontekst. Det samme gjelder forfatterne
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden som bidrar i boka. Redaktørene og mange av forfatterne har også bidratt til undersøkelse og artikulering av kunstfagdidaktikk, eller mer generell didaktikk der kunsten spiller en rolle som noe som aktivt engasjerer seg i samtiden i nordisk kontekst over det seneste desenniet, og denne boka fortsetter dermed tidligere utforskninger. Vi tenker for eksempel på EDGE: 20 essays on Contemporary Art Education (Göthlund, Illeris og Thrane 2015), Estetikk og samfunn. Tekster mellom samtidskunst og kunstdidaktikk (Aure og Bergaust 2015), Performative Approaches in Arts Education – Artful Teaching, Learning, and Research (A.-L. Østern og Knudsen 2019), Dybde//læring – en flerfaglig, relasjonell og skapende tilnærming (T.P. Østern et al. 2019), Kunstens betydning? Udvidede perspektiver på kunst og barn & unge (Skregelid og Knudsen 2022), Crafting Relationships with Nature through Creative Practices (Fredriksen og Haukeland 2023) og Performativ læring. Skapende og samskapende utdanning (T.P. Østern et al. 2024). Denne boka er dermed et (midlertidig) produkt av en langsom utforskning og framskriving av kunstfagdidaktikk som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis, en utforskning av oss og andre som bølger videre også etter at denne boka er skrevet.
Kunstfagdidaktikk som skapende, medlærende og medforskende praksis
Med denne boka argumenterer vi for kunstfagdidaktikk som en kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis der lærer/forskerposisjonen er skapende, medlærende og medforskende. Kunstfagdidaktikk slik vi skriver den fram i boka, søker dermed aktivt å bryte med undervisningsparadigmer innenfor kunstfagene preget av mesterlære og forståelsen av kreativitet som en særlig medfødt evne. I stedet (ut)forsker redaktører og forfattere aktivt hvordan man kan undervise og forske i/med/ gjennom kunstfag på mulighetssøkende måter, der kunstfagenes tradisjoner og didaktikker er åpne for reforhandling (se for eksempel Bagheri og Østern 2023; Holdhus 2019; Holdhus, Romme og Espeland 2021; Illeris, Knudsen og Skregelid 2022; Jusslin 2022; Knudsen og Krøgholt 2019; T.P.
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin 16
Østern et al. 2022). Med en slik bakgrunn blir kunstfagdidaktikk en provokatør på det kunstfaglige feltet, og utfordrer undervisning som overføring av ekspertkunnskap i form av teknikker og estetikker som tradisjonelt står sterkt i mange av kunstfagenes læringssyn. De «selvfølgelige» syn på kultur, kunnskap og subjektivitet som ligger innbygd i didaktikkene knyttet til ulike kunstfag, har tradisjonelt favorisert vestlige, euro-amerikanske estetikker og syn på læring (Gaztambide-Fernández, Kraehe og Carpenter II 2018; Hall og Tandon 2017; Illeris 2007, 2009; Martin et al. 2021; Mignolo og Vázquez 2013; Ulrichsen, Eriksen og Bayati 2021). Kunsten er også tradisjonelt funksjonsnormativ («ableist») og krever dermed kontrollerte kropper og sanser som kan utføre presise motoriske handlinger, for eksempel koordinere synserfaringer med håndens bevegelser, håndtere instrumenter på gitte måter eller utføre perfekte trinn på dansegulvet ut fra forutbestemte definisjoner av hva som er riktig og feil (Illeris 2002; Ilmola-Shepphard et al. 2021; T.P. Østern et al. 2023). Vi erfarer dermed at mange av kunstfagene har en didaktisk arv som er mer ekskluderende enn inkluderende, både teknisk, håndverksmessig og estetisk, noe som bidrar til at mange, både barn og voksne, ikke makter å inkludere det kunstnerisk skapende som en del av sine liv. Sentralt i denne boka er derfor framskriving av en kunstfagdidaktikk som klarer å skape plass for normkritisk, inkluderende og eksperimenterende undervisning i kunstfag. Dette innebærer at boka bryter med ideen om pedagogisk grunnlagstenkning i kunstfag, siden denne grunnlagstenkningen ofte allerede er begrensende og i verste fall kolonial og ekskluderende.
En fortelling fra Karis utforskende arbeid med å designe musikkdidaktisk høyere utdanning som en performativ og deltakende praksis (jf. T.P. Østern et al. 2021) viser både muligheter og utfordringer med bokas målsetting med å «undervise og forske i/med/gjennom kunstfag på mulighetssøkende måter, der kunstfagenes tradisjoner og didaktikker er åpne for reforhandling» (sitat dette kapittelet).
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
Karis kunstfagdidaktiske praksis: Å bryte med
konsertformatet – vi prøver (og feiler?)
På vår masterutdanning innen kreative fag og læreprosesser kjemper vi stadig mot musikalske konvensjoner – vi er normkritiske i forhold til verkorienterte estetikker og prøver å tilby studentene alternativer til sender-mottakerrelasjonen når musikk skal framføres. Dermed må vi også være normkreative.
Kollega Jonas Romme og jeg har i flere år arbeidet med design og gjennomføring av et kurs der studentene får prøve å skape relasjonell estetikk –altså musikalske interaksjoner der publikum skal være deltakere. Da må det skapes rammer som publikum kan operere innenfor, og som er passe løse og passe stramme.
Historien jeg skal fortelle, handler om et produkt i et slikt kurs. Her hadde fire studenter tenkt ut et opplegg der publikum skulle få spille «på dem». Jeg har fått tillatelse av alle involverte til å skrive denne fortellingen.
Studentene hadde bestemt at de skulle fordele seg rundt i rommet med instrumenter, og at publikum skulle aktivere dem ved hjelp av å skru av og på brytere eller tråkke på en planke, altså fungerte bandet som en slags analog synthesizer. De hadde avtalt og øvd på musikken på forhånd, slik at det til en viss grad skulle passe sammen uansett om og når den enkelte var «påskrudd» av publikummet. Musikk er jo en ganske konservativ kunstart når det kommer til medvirkning, så dette var et veldig uvant format for studentene, som hadde lest en del teori om deltakerbasert kunst og relasjonell estetikk (Bourriaud 2007; Vist og Holdhus 2018) før de satte i gang med å utforme prosjektet sitt.
Da musikken var på plass, begynte studentene å bli mer konseptuelle. Dette skulle ikke bare handle om å styre musikken ved å tråkke på en planke, det skulle også handle om kostyme, dekor og rom slik at publikum fikk en totalopplevelse – det hadde de lest om i pensum. Fordi vi lærere var opptatt av hvordan rom og topologi er med på å forme kunstverkene, sendte vi studentene rundt på campus for å finne et passelig rom (Engelsrud et al. 2023; Ellsworth 2005; Page 2020). Denne gruppen ble kjempebegeistret over … kapellet!
Vår lærerutdanning ble startet i 1839, og på den tiden var det naturlig at lærerskolen hadde sitt eget kapell. Det ligger fortsatt i kjelleren i det gamle hovedbygget. Rommet kan virke gotisk, med blyglassvinduer så vidt over
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin
bakken og synlige steiner i muren og på gulvet. Det er mindre besøkt nå for tiden, så det var ledig og vi fikk bruke det.
Nå tok det litt av for våre studenter, og som tilretteleggere og lærere burde Jonas og jeg kanskje ha satt en fot i bakken(?). Siden dette var under koronapandemien, tok alle de fire studentene på seg hvite frakker og munnbind, og til innledning fant de på at de skulle spørre publikummet om hva de gledet seg mest til når pandemien tok slutt. Dette skulle publikum si inn i en mikrofon før de gikk inn i lokalet, og uttalelsene deres ble brukt i en av loopene som publikum styrte under framføringen. Deltakerne skulle få lov til å «spille» så lenge de orket, og så skulle hendelsen/konserten være over.
Siden vi har en utdanning med flere profiler, bruker vi ofte studenter fra andre profiler som publikum. Medstudentene skulle komme to og to og drive med det som kanskje var deltakerbasert kunst.
Karis fortelling inneholder mange av de perspektivene, mulighetene og utfordringene denne boka setter søkelys på når man forsøker å endre kunstfagdidaktikk fra å handle om overføring av veletablerte konvensjoner, her i musikk, til å jobbe med kunstfagdidaktikk på en mer performativ, deltakende og dermed uforutsigbar måte. Kari forteller videre at mens noen av studentpublikummerne tok ideen til seg, spilte og eksperimenterte, reagerte en student med å ikke ville være i rommet i det hele tatt. Rommet (kapellet), settingen, de hvite frakkene og munnbindene samt den relasjonelle musikkonserten med å benytte seg av tilbudet om samskaping med kunstnerne ble for overveldende – et for stort brudd med forventninger til hva en konsertopplevelse skal være, og også hva utdanning i musikk skal være. I fortellingen er både lærere, studenter og publikum/deltakere underveis i å avlære gammel praksis og etablere en ny tenke- og handlemåte. Karis fortelling kan være et eksempel på utfordringer, opplevelser og ansvar i kunstfagdidaktikk som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis som går igjen i de ulike kapitlene i denne boka – kapitler som vi kort vil presentere i det følgende.
«Kunstfagdidaktikk som performativ undervisningspraksis» er skrevet av Tone Pernille Østern, Sofia Jusslin, Kristian Nødtvedt Knudsen, Helene Illeris og Kari Holdhus. I kapittelet undersøker forfatterne hvordan de
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
performative metodologiske og filosofiske tilnærmingene som a/r/tografi, relasjonell kunst og praktikerforskning har bidratt til endring innenfor både utdanning, kunstfelt og forskning de seneste årtiene. Med performativ poengterer forfatterne kunstfagdidaktikk som en nysgjerrig praksis, der didaktikken hele tiden er skapende, relasjonell og i prosess. Kunstfagdidaktikk som performativ undervisningspraksis blir dermed ikke en didaktikk som overfører kunnskap om kunstformene på en satt og bestemt måte, men i stedet kunstfagdidaktikk som en aktiviserende, oppmerksom, mulighetssøkende, normkritisk, normkreativ, inkluderende og kunstnerisk samskapende praksis.
I «(Re)integrering av kunst: Utforskning av (gjen)møter med «hvem» og «hvorfor» i kunstintegrering» fokuserer Sofia Jusslin, Alexia Buono og Helena Bichão på å forstyrre underordnede og instrumentelle tilnærminger til kunst. (Re)integrering av kunst forsøker å skape forhold der kunsten ikke blir sett på som en historieløs, frakoblet enhet eller noe som bare tjener andre fag. Forfatterne undersøker tre konkrete undervisningspraksiser, som de tenker med posthumanistiske og dekoloniale teorier. Disse tilbyr holistiske og ikke-hierarkiske forståelser av (re)integrering av kunst, og lar forfatterne diskutere behovet for (re)integrering av kunst på et større institusjonelt nivå ved å stille spørsmål ved normer og verdier.
Tone Pernille Østern, Helene Illeris, Kristian Nødtvedt Knudsen, Sofia Jusslin og Kari Holdhus har skrevet «Å forske med kunstfagdidaktikk».
Basert på en forståelse av kunstfagdidaktikk som performativ undervisningspraksis, undersøker forfatterne her tre sammenhengende spørsmål for å avklare hva det betyr a) å forske med kunstfagdidaktikk som en praksis, b) å forske og undervise med kunstfagdidaktikk som en kunstnerisk praksis og c) å teoretisere fra praksisen. Posisjonert et sted midt imellom kunstbasert forskning, a/r/tografi og kunstnerisk forskning diskuterer forfatterne hvordan det å forstå kunstfagdidaktikk som praksisledet og kunstnerisk (ut)forskning innebærer å ha en kontinuerlig forskende og kunstnerisk tilnærming til egen undervisningspraksis.
I kapittelet «MDD-læreren i et a/r/tografisk perspektiv: Kunstfagdidaktiske mulighetsrom i og gjennom et performativt møte med læreplanen i musikk, dans og drama» undersøker Remi André Slotterøy og Kristian
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin
Nødtvedt Knudsen hvordan et performativt møte med læreplanen i musikk, dans og drama i videregående skole kan åpne opp for nye innganger til kunstfagdidaktiske praksiser. De utforsker a/r/tografisk mellomrommene mellom kunnskaping og undervisning, teori og praksis, læreren i videregående skole og læreplanene. Som forskningsmateriale bruker de en lydperformance av førsteforfatter, inspirert av lydkunstneren Alvin Lucier. Gjennom analysen diskuterer de hvorvidt risiko, uforutsigbarhet, kropp og tekst som performative agenter får noe kunstfagdidaktisk betydningsfullt til å skje.
«Kunstdidaktikk materialisert gjennom sammenfiltring av ulltoving» av Samira Jamouchi og Helene Illeris samhandler med ull, vann, luft, tid, sted/ rom samt lyd, bilder og skrift som aktive medspillere. I kapittelet undersøker de to forsker-kunstner-lærerutdannerne kunstdidaktiske prosesser med materialiteter som til sammen skaper fenomenet ulltoving. I skriving av kapittelet lar de særlig begrepene materiell diskurs og diffraksjon av Karen Barad ha agentskap på deres tenkning. Ullen er med dem hele tiden som «partner», som «lærer», som didaktisk «innhold», som kroppslig «redskap» og som performativ og transformativ på én gang. Arbeidsprosessen med ulltoving er selve målet med undervisningen, ikke bare et ferdig produsert objekt.
I «Mellom hengivelse og kritisk distanse: Erfaringer fra performative kunstfaglige utdanningsrom» undersøker Marianne Nødtvedt Knudsen og Tormod Wallem Anundsen hvordan møter med performancekunst som tar i bruk immersive strategier, kan inspirere en performativ kunstfagdidaktikk. De diskuterer erfaringer fra egen undervisningspraksis samt opplevelser fra å delta sammen med egne studenter i en 24-timers beboelse i den danske performancen Sisters Hope Home. Forfatterne belyser hvordan ulike erfaringer med og utprøvinger av performancekunstens virkemidler peker på muligheter for en medskapende og medlevende kunstfagdidaktikk, men også hvordan kritiske erfaringer og styrken i de performative virkemidlene krever både en kritisk bevissthet og et tilrettelagt design for å kunne anvendes i utdanning.
Helene Illeris og Lisbet Skregelid har skrevet kapittelet «‘Lukte, smake, høre og føle naturen.’ Sanselig bæredygtighedsdidaktik som kunstfagdidaktisk tilgang» basert på sitt arbeid med to ukelange workshoper innen-
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
for fagområdet kunst og håndverk med lærerstudenter ved Universitetet i Agder. Studien er a/r/tografisk kombinert med nymaterialistiske og prosessfilosofiske teoretiske begreper. Lærerstudentene utforsket naturområder i nærheten av universitetet gjennom å lukte, smake, høre og føle. De jobbet med kunstdidaktiske tilganger til bærekraft gjennom sansebaserte øvelser og gjennom å utvikle «proposisjoner» til hverandre i små grupper. I workshopene arbeidet forfatterne aktivt med tre fokuserte områder: økologisk oppmerksomhet, proposisjoner som didaktisk verktøy og bærekraft som sanselig relasjonsform.
Camilla Reppen, Josefine Alfredsson og Clara Bankefors er koreografer-pedagoger i dansekollektivet Arkeolog 8 i Stockholm i Sverige. De jobber for å virke som endringsagenter med samfunnsengasjerte prosjekter i takt med klimaendringene, med fokus på omstilling og kontakt med naturen. I «Koreografi som naturveiledning: en lesning av tre koreografiske prosjekter som naturveiledende praksiser» gjen-vender de (til) tre av sine koreografiske prosjekter for å utforske praksisene som naturveiledning.
Forfatterne artikulerer hvordan naturveiledning gjennom koreografisk praksis kan åpne opp for forskjeller, flertydigheter, uvissheter og brytninger, og dermed tilby provokasjoner som kan stimulere kritisk tenkning og deltakernes egen meningsskaping i en naturveiledningssituasjon.
Stige Ø er et rekreativt område skapt over en søppelplass i Odense Fjord i Danmark. I kapittelet «At blive menneske i Stige Ø. Kunstfagdidaktiske tilgange til dannelse i det antropocæne» undersøker Helene Illeris og Michael Paulsen hvordan kunstfagdidaktiske tilnærminger kan bidra til å utvikle nye værensformer i det antropocene. Forfatterne fokuserer på hvordan gjensidig kontakt kan oppstå (eller ikke) mellom dem og landskapet. Kan vi i kunstnerisk-sanselig interaksjon med Stige Ø (gjen)skape oss selv? spør forfatterne. I kapittelet diskuterer de tre mulige kunstfagdidaktiske tilnærminger til Stige Ø: 1) den romantisk kompensatoriske, 2) den kritisk disillusoriske og 3) den økologisk åpnende.
En silo har tykke vegger og slipper i liten grad inn frisk luft (og friske tanker), skriver Sunniva S. Hovde, Kari Holdhus og Asante S. Maulidi, og bruker silo som metafor for konservative diskurser innen musikk- og danseutdanninger. I kapittelet «Om musikkfellesskap, å finne gapahuker
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin
og egne ressurser» undersøker forfatterne fortellinger fra sine egne musikalske liv der de opplevde livsglede, trygghet og kunne blomstre. Gjennom å tenke med Judith Butlers teoretiske begrep shelters (jf. gapahuk) og bell hooks’ tanker om frigjørende pedagogikk, skriver de fram mulige performative agenter som kan bidra til trygghet og glede i musikalsk og kunstfagdidaktisk praksis og forskning.
I «Forestillinger om køn, krop og subjektivitet – sårbarhed og risiko som performativ agens i en drama/teaterdidaktisk kontekst» undersøker Kristian Nødtvedt Knudsen og Ida Fugli hvordan et møte mellom en teaterforestilling og en drama/teaterworkshop kan skape rom for performativ utforskning av temaene kjønn, kropp og subjektivitet med elever i norsk videregående skole. I dialog med Judith Butler og Karen Barad peker forfatterne på at det er viktig å skape arenaer i skole og høyere utdanning der vanskelige temaer kan bearbeides og diskuteres. Med studien argumenterer forfatterne for at kunstfagene og en performativ kunstfagdidaktik er særlig egnet til å skape slike (lærings)arenaer.
«Når kunsten leder an – konkret kunst og abstrakte kunstmøter» er skrevet av Heidi Kukkonen og Lisbet Skregelid. Forfatterne spør seg hvilke formidlingsgrep abstrakt kunst inviterer til i museer og gallerier, og hva nymaterialisme, abstrakt kunst og kunstteori kan bidra med til kunstdidaktikk. Ved hjelp av konseptene abstraksjon, dissens og intuisjon undersøker de to formidlingssituasjoner: 10–12-årige elevers møter med utstillingen Abstraksjon! på tidligere Sørlandets Kunstmuseum (nå Kunstsilo) i Kristiansand, og bachelorstudenter fra Universitetet i Agder sine formidlingsprosjekter for ungdomsskoleelever i utstillingen KONKRET! ved samme museum. Forfatterne foreslår at abstrakt kunst inviterer til formidlingsgrep som er intuitive, kroppslige og sanselige.
Fra den sammenvevde posisjonen som kunstner, lærer, forsker og prosjektleder har Nina Dahl-Tallgren skrevet «Tenåringers kunstmøte med TIU-programmet Ensomhet under en pandemi», der TIU betyr teater-iundervisning. Kapittelet omhandler et prosjekt ved Wasa Teater i Finland i årene 2020–2023. Forfatteren undersøker hvordan performative læringsprosesser er i arbeid som kunstmøte ut fra perspektivet til tenåringene (13–16 år gamle) som deltok i programmet. TIU-programmet Ensomhet
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
provoserte fram affekt og etisk tenkning. I dialog med Inkeri Savas teori om transformasjoner i et kunstmøte diskuterer forfatteren hvordan elevene som deltok, har gjennomgått aspekter som gjør en forskjell og diskuterer det transformative potensialet til performative læringsprosesser.
Antologiens siste kapittel, «Kunstfagdidaktikk som kritisk litterasitet –en sosial og politisk praksis» av Raúl Alberto Mora og Polina GolovátinaMora åpner opp nye begynnelser mer enn å trekke sammen trådene fra boka. Forfatterne undersøker den karibiske rytmen og dansen chámpeta som en sosial, kroppslig litterasitetspraksis i Colombia, og vever slik sammen kritisk litterasitet, kunstpedagogikk og kunstfagdidaktikk. Forfatterne inviterer til å skape åpne rom og didaktiske praksiser, og unngå disiplinbaserte former for kontroll på utdanningsfeltet. De inviterer også til å finne egne stier gjennom kunstfagdidaktikken, slik kritisk litterasitet ønsker å myndiggjøre elever til å skape egne veier gjennom litterasitetspraksiser som kunst.
Med kunstfagdidaktikk som samfunnsengasjert aktør
Målgruppen for denne boka er forskere, lærerutdannere, lærere og studenter som er nysgjerrige på hvordan undervisning i og med kunstfag kan være en kunstnerisk, forskende og oppmerksom praksis i stadig mulighetssøkende, utvidende og inkluderende endring. Forfatterne løfter fram kunstfagdidaktikken som aktiv sammenkoblende aktør mellom kunstfagene i norsk og nordisk utdanningskontekst og UNESCOs (og videre den norske fagfornyelsens) mål om utdanning for framtiden der sosial og økologisk oppmerksomhet, bærekraft og holdbar utvikling står helt sentralt, og der «inclusion, equity, human rights, and peace define our future» (UNESCO 2021, vi). Med boka argumenterer vi for kunstfagdidaktikk som en praksis og som en aktiv aktør i samfunnet som blir til gjennom å aktivere kunstens formskapende tilbud og som – på sitt beste – tilbyr kunstneriske opplevelser.
Referanser
Aure, Venke og Kristin Bergaust, red. 2015. Estetikk og samfunn. Tekster mellom samtidskunst og kunstdidaktikk. Oslo: Fagbokforlaget.
Bagheri, Maryam Nesami og Tone Pernille Østern. 2023. «Inclusion as Folded Choreo-Writing.» I Making Connections in and through Arts-Based Educational Research, redigert av Hala Mreiwed, Mindy R. Carter, Sara Hashem og Candace H. Blake-Amarante, 183–198. Singapore: Springer Nature.
Bourriaud, Nicholas. 2007. Relasjonell estetikk. Oversatt av Boel Christensen-Scheel. Oslo: Pax forlag.
Ellsworth, Elizabeth. 2005. Places of Learning: Media, Architecture, Pedagogy. London: Routledge.
Engelsrud, Gunn Helene, Oddrun Hallås, Suzanne Lundvall, Aslaug Nyrnes, Ove Ronny Olsen Sæle og Tobias Werler. 2023. Didaktiske praksiser i lærerutdanning: steder i et landskap. Oslo: Universitetsforlaget.
Fredriksen, Biljana C. og Per Ingvar Haukeland, red. 2023. Crafting Relationships with Nature through Creative Practices. Oslo: Universitetsforlaget.
Gaztambide-Fernández, Rubén, Amelia M. Kraehe og B. Stephen Carpenter II. 2018. «The Arts as White Property: An Introduction to Race, Racism, and the Arts in Education.» I The Palgrave Handbook of Race and the Arts in Education, redigert av Amelia M. Kraehe, Rubén Gaztambide-Fernández og B. Stephen Carpenter II, 1–31. London: Palgrave Macmillan.
Göthlund, Anette, Helene Illeris og Kirstine Thrane, red. 2015. EDGE: 20 Essays on Contemporary Art Education. København: Multivers Academic.
Hall, Budd L. og Rajesh Tandon. 2017. «Decolonization of Knowledge, Epistemicide, Participatory Research and Higher Education.» Research for All 1 (1): 6–19. https://doi.org/10.18546/RFA.01.1.02
Holdhus, Kari. 2019. «When Students Teach Creativities: Exploring Student Reports on Creative Teaching.» Qualitative Inquiry 25 (7): 690–699.
Holdhus, Kari, Jonas Cicar Romme og Magne Espeland. 2021. Skole og konsert – fra formidling til dialog: Sluttrapport fra et innovasjonsprosjekt. Høgskulen på Vestlandet. https://hdl.handle.net/11250/2723184
Illeris, Helene. 2002. Billede, pædagogik og magt – postmoderne optikker i det billedpædagogiske felt. København: Samfundslitteratur.
Illeris, Helene. 2007. «Constructions of the Body in Danish Visual Arts Education.» I The International Handbook of Research on Arts Education, redigert av Liora Bresler, 1159–1160. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.
Kunstfagdidaktikk som agentisk og oppmerksom aktør i og med verden
Illeris, Helene. 2009. «Visual Events and the Friendly Eye: Modes of Educating Vision in New Educational Settings in Danish Art Galleries.» Museum & Society 7 (1): 16–31.
Illeris, Helene, Kristian Nødtvedt Knudsen og Lisbet Skregelid. 2022. «A/r/tografi som tilgang til udvikling af en sanselig bæredygtighedsdidaktik i kunstfagene.» Nordic Journal of Art and Research 11 (1): 1–20. https://doi. org/10.7577/information.5067
Ilmola-Sheppard, Leena, Pauli Rautiainen, Heidi Westerlund, Kai Lehikoinen, Sari Karttunen, Marja-Lena Juntunen og Eeva Anttila. 2021. ArtsEqual: Equality as the Future Path for the Arts and Arts Education Services. Helsinki: University of the Arts Helsinki.
Jusslin, Sofia. 2022. «Re-thinking Inspiration as In-betweens in Arts-integrated Literacy Practices.» Linguistics and Education 72, no. 101098. https://doi. org/10.1016/j.linged.2022.101098
Knudsen, Kristian Nødtvedt og Ida Krøgholt. 2019. «Revitalizing Drama in Education through Fictionalization: A Performative Approach.» I Performative Approaches in Arts Education. Artful Teaching, Learning and Research, redigert av Anna-Lena Østern og Kristian Nødtvedt Knudsen, 38–55. Oxon: Routledge.
Martin, Rose, Sunniva Skjøstad Hovde, Robert Chanunkha og Pauline Hiroti. 2021. «Decolonizing Perspectives of Arts Education. Editorial.» JASEd Journal of Research in Arts and Sports Education 5 (4): 1–3. https://doi. org/10.23865/jased.v5.3620
Mignolo, Walter og Rolando Vázquez. 2013. Decolonial Aesthesis: Colonial Wounds/Decolonial Healings. https://socialtextjournal.org/periscope_article/ decolonial-aesthesis-colonial-woundsdecolonial-healings/ Page, Tara. 2020. Placemaking: A New Materialist Theory of Pedagogy. Edinburgh: Edinburgh University Press.
Skregelid, Lisbet og Kristian Nødtvedt Knudsen, red. 2022. Kunstens betydning? Udvidede perspektiver på kunst og barn & unge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Ulrichsen, Gry O., Helen Eriksen og Zarah Bayati. 2021. «Struggling to Decolonise Ourselves as an Antiracist Act within the Field of Nordic Community School of Music and Arts.» JASEd Journal of Research in Arts and Sports Education 5 (4): 19–38. https://doi.org/10.23865/jased.v5.2978
UNESCO. International Commission on the Futures of Education. 2021. Reimagining our Futures Together: a New Social Contract for Education. https://doi.org/10.54675/ASRB4722
Østern, Holdhus, Illeris, Nødtvedt Knudsen og Jusslin
Vist, Torill og Kari Holdhus. 2018. «Does this Work [of Art] Invite me into [Intersubjective] Dialogue? Discussing Relational Aesthetics in Music Education.» European Journal of Philosophy in Music Education 3 (1). https://doi. org/10.5281/zenodo.3383768
Østern, Anna-Lena og Kristian N. Knudsen, red. 2019. Performative Approaches in Arts Education – Artful Teaching, Learning, and Research. Oxon: Routledge.
Østern, Tone Pernille, Thomas Dahl, Alex Strømme, Jesper Aagaard Petersen, Anna-Lena Østern og Staffan Selander, red. 2019. Dybde//læring – en flerfaglig, relasjonell og skapende tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget.
Østern, Tone Pernille, Sofia Jusslin, Kristian Nødtvedt Knudsen, Pauliina Maapalo og Ingrid Bjørkøy. 2021. «A Performative Paradigm for Postqualitative Inquiry.» Qualitative Research 23 (2): 272–289. https://doi. org/10.1177/14687941211027444
Østern, Tone Pernille, Rose Martin, Helena Bichão og Arnhild Staal Pettersen. 2022. «Insectography: A Choreographic Crafting of Insects and Us.» I Expanding Environmental Awareness in Education through the Arts – Crafting-with the Environment, redigert av Biljana C. Fredriksen og Camilla Groth, 157–170. Singapore: Springer Nature.
Østern, Tone Pernille, Terje Olsen, Elen Øyen, Lise Lien og Lene Christin Holum. 2023. Tilgjengelige kunstnerskap? Et kunnskapsprosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge. Oslo: Kulturdirektoratet.
Østern, Tone Pernille, Thomas Dahl, Ingrid Bjørkøy, Sunniva Skjøstad Hovde, Polina Golovátina-Mora og Rose Martin, red. 2024. Performativ læring. Skapende og samskapende utdanning. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunstfagdidaktikk er en kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis der lærer/forskerposisjonen er skapende, medlærende og medforskende. Det er hovedargumentet i denne vitenskapelige antologien, der kunstfagdidaktikk forstås som en aktiv aktør i samfunnet og samtiden. Kunstfagenes tradisjoner og didaktikker blir dermed åpne for reforhandling.
Målgruppen for boka er forskende lærerutdannere, lærere, kunstnere og studenter som er nysgjerrige på hvordan undervisning og forskning i og med kunstfag kan være en skapende, utforskende og performativ praksis i mulighetssøkende, kritisk og inkluderende endring.
Redaktørene er Tone Pernille Østern, Helene Illeris, Kristian Nødtvedt
dans, visuell kunst, drama/teater, språk og litteratur og musikk, og er alle tverrkunstfaglig orientert. Både redaktører og forfattere, som er kunstnere, lærere, lærerutdannere og/eller barnehagelærerutdannere, har over tid vært med på å skape, forme, praktisere og artikulere kunstfagdidaktikk i norsk og nordisk kontekst.
ISBN 978-82-15-06595-3
Med Kunstfagdidaktikk som kunstnerisk, forskende og oppmerksom undervisningspraksis argumenterer redaktører og forfattere for kunstfagdidaktikk som en praksis som blir til gjennom å aktivere kunstens formskapende tilbud og, som på sitt beste, tilbyr kunstneriske opplevelser.
