«En sjeldent modig bok»
MAREN TOFT
«Et viktig verktøy i et krevende landskap»
JØRGEN CARLING
Anette Bringedal Houge & Anja Emilie Kruse (red.)
En ærlig lærebok
om kvalitativ forskning
på sensitive temaer
ETISK UBEHAG
«I en tid hvor etikk og etiske vurderinger er viktigere enn noen gang, evner denne boken å løfte fram et tema som de fleste forskerne kjenner igjen, men få har våget å diskutere inngående i den akademiske debatten. Denne nøye utformede samlingen byr på tankevekkende og nyanserte eksempler som inspirerer leseren til å vurdere og revurdere egne erfaringer og etiske vurderinger. Boken forbereder både yngre og erfarne forskere til å håndtere de etiske utfordringer ved å forske med og på andre mennesker.»
NERINA WEISS
«Etisk ubehag er et viktig verktøy i et krevende landskap. Når forskningsetiske dilemmaer ikke kan møtes med entydige svar, betyr det ikke at det er hipp som happ hva forskeren gjør, men at behovet for kontinuerlig refleksjon er svært høyt. Denne boka, med sine ulike stemmer og mange eksempler, gir solid næring til nettopp denne refleksjonsevnen.»
JØRGEN CARLING
ETISK UBEHAG
Anette Bringedal Houge og
Anja Emilie Kruse (red.)
ETISK UBEHAG
En ærlig lærebok om kvalitativ forskning
på sensitive temaer
universitetsforlaget
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024
ISBN 978-82-15-06855-8
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Redaktørene har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).
Kapittelforfatterne har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag og illustrasjoner: Christian Bloom
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt
Papir: 100 g Amber Graphic
DEL 2 HVOR NÆRGÅENDE KAN FORSKNINGEN VÆRE?
Skjønnsmessige
Kapittel 4
På
Moa
Kapittel 5
Døden
Kapittel 6
Farvel
Helga
DEL 3 KAN VI SKILLE FORSKNINGEN FRA LIVET?
Kapittel 9
Om
DEL 4 HVOR FRI ER FORSKNINGEN, EGENTLIG?
Dragkamper
Kapittel 10 Oppdragsforskningens
Kapittel 11
«Ingenting om oss uten oss». Samskaping, avkolonialisering av kunnskap og forskningsfatigue
Lena Gross
balansere mellom fallgruver
møte en vegg hvor andre ser en dør: forskerens posisjonalitet
Forord Ubehaget i forskningsetikken
Vidar Enebakk
«Forskningsetikken gjør skade på det samfunnet den er ment å beskytte», sto det i Morgenbladet vinteren 2022 i en kronikk av Tore Wig, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Noe av bakgrunnen var at flere forskningsprosjekter under pandemien, for eksempel om effekten av skolenedstengning, ikke fikk forhåndsgodkjenning fra en etisk komite og dermed ble stanset. Og dette var bare toppen av isfjellet: Det avtegnet seg et større problemkompleks – «et forskningsetisk regime» – som blokkerte for akademisk frihet, relevant forskning og kunnskapsbasert politikk (Wig, 2022). Vi som jobber med forvaltningen av forskningsetikk, måtte stille oss et ubehagelig spørsmål: «Er det vi som er isfjellet?»
Kritikken er imidlertid ikke ny. I Norge har det vært mye debatt om rettsliggjøringen av forskningsetikk, spesielt siden revisjonen av forskningsetikkloven i 2017 og innføringen av GDPR i 2018. Også i andre land er «jussifisering» av etikken kritisert for å stikke kjepper i hjulene for forskningen, for eksempel med krav om forhåndsgodkjenning. Det er en form for «etisk imperialisme», hevder mange samfunnsvitere og humanister, som er kritiske til at slike praksiser blir overført fra medisin til andre fagområder (Schrag, 2017; Enebakk, 2017). I Sverige foregår det en liknende debatt, og i mai 2023 signerte 2489 forskere et opprop mot en ny lov om forskningsetikk, beskrevet som «et akut hot mot svensk samhällsvetenskap och humaniora» (Fugelsnes, 2022; Opprop, 2023).
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) forvalter og formulerer fagspesifikke retningslinjer basert på et prinsipp om selvregulering. Det er altså forskerfellesskapet selv som setter standarden, og ansvaret ligger hos forskerne og forskningsinstitusjonene. Denne selvreguleringen er en styrke ved det norske systemet, og derfor er det viktig å ikke kaste barnet ut med badevannet: Er problemet forskningsetikken, forvaltningen eller lovreguleringen? (Enebakk, 2022).
Debatten om «jussifisering» kan også bidra til å overskygge andre viktige spørsmål som denne boka løfter fram: Hvordan tar forskere ansvar? Hvordan utøves etisk skjønn? Og hvordan håndteres usikkerhet, frustrasjoner og feil på en forsvarlig måte?
Boka presenterer konkrete caser om sensitive temaer, sårbare grupper og konfliktfylte steder. I stedet for å unngå utfordringene blir forskerne «værende i det vanskelige» og drøfter sitt etiske ubehag. På den måten inviterer boka til refleksjon, samtidig som den utvikler et rikt, nært og tett språk som fort forsvinner i juridiske lover og forskningsetiske retningslinjer. I fortsettelsen er det derfor hensiktsmessig å skille mellom juridisk regulering, formalisert forskningsetikk og forskernes eget ansvar basert på skjønn og selvregulering – omtalt i boka som den egentlige forskningsetikken. Mitt bidrag er å løfte fram noe av ubehaget med å jobbe med forskningsetikk på systemnivå.
Juridisk regulering
Det er både frustrerende og flaut hvor mye tid og ressurser som går med til å rydde opp i spørsmål om juss. Det finnes en rekke lover som regulerer personvern og forskningsetikk, og det er nyttig å kjenne til dem og skille dem fra hverandre. Samtidig er det viktig å ikke rette baker for smed: Utfordringer i møte med jussen blir ofte formulert som kritikk av etikken.
For det første må all behandling av personopplysninger ha et lovlig grunnlag (jf. GDPR/personopplysningsloven). Mange institusjoner bruker Sikt som rådgiver, men det er viktig å huske at Sikt kun gir råd, ikke godkjenning. Lovverket gjelder dessuten bare behandlingen av personopplysninger, ikke den etiske beskyttelsen av personer som inngår i eller deltar i forskning. Uklarheter her, knyttet til skillet mellom juss og etikk, er en konstant kilde til ubehag, og nylig foretok NESH en rekke justeringer i retningslinjene for å klargjøre dette skillet i nær dialog med Sikt (NESH, 2023).
For det andre må all medisinsk og helsefaglig forskning ha forhåndsgodkjenning (jf. helseforskningsloven). Utfordringene i andre land oppstår når et slikt forskningsetisk regime utvides til å omfatte all forskning på alle mennesker. Ubehaget i Norge er at mange forskere tilsynelatende tror at det også er et krav om forhåndsgodkjenning i humaniora og samfunnsvitenskap. Denne mangelen på kunnskap om lovverket kan i seg selv utgjøre en trussel mot akademisk frihet i form av selvpålagte begrensninger (NOU 2022: 2, s. 67).
For det tredje må all forskning skje i henhold til anerkjente forskningsetiske normer (jf. forskningsetikkloven). Forskerne har en aktsomhetsplikt (§ 4) og institusjonene et ansvar (§ 5) for å sikre at forskningen er etisk forsvarlig. Institusjonen plikter å
gi opplæring til alle ansatte og andre som deltar i forskning, og de må ha et redelighetsutvalg og behandle saker om mulige brudd (§ 6). Loven har altså to formål: å fremme god forskningsetikk og å forebygge og behandle uredelighet. Samtidig er det fortvilende hvordan forskningsetikkloven, spesielt etter revisjonen i 2017, har bidratt til å dreie søkelyset mot vitenskapelig uredelighet og gransking av brudd (FEK, 2023).
De tre lovene stiller ulike krav, som kan skape usikkerhet og utfordringer for forskere. For eksempel oppstiller lovene ulike vilkår for hva det vil si å innhente samtykke. Videre er det lett å tenke at jussen begrenser forskningen, men det er viktig å huske at jussen også sikrer grunnleggende rettigheter som institusjonell autonomi og individuell akademisk frihet. Universitets- og høyskoleloven formulerer både rettigheter og plikter, og en av pliktene er at forskningen skal utøves i tråd med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Sånn sett er etikken faktisk en forutsetning for den akademiske friheten, som loven sikrer (NOU 2022: 2, s. 67).
En ubehagelig konsekvens er uansett at både rommet og språket for en faglig diskusjon om forskningsetikk nærmest forsvinner i juridiske detaljer og spissfindigheter. Derfor er det viktig å fastholde skillet mellom juss og etikk.
Rådgivende retningslinjer
De nasjonale retningslinjene fra NESH er ikke juridiske regler som skal følges til punkt og prikke. De skal være retningsgivende, bidra med råd og invitere til refleksjon, men som denne boka viser til gagns, er det lettere sagt enn gjort. Bidragene i boka utforsker og utfordrer retningslinjene med utgangspunkt i egne refleksjoner om forskningsetiske gråsoner og grenseland. Sånn sett utfyller boka retningslinjene, samtidig som disse blir problematisert og kritisert. Det er ikke nødvendigvis en svakhet ved retningslinjene, men snarere en påminnelse om at den egentlige forskningsetikken utøves av forskere i praksis.
De forskningsetiske retningslinjene bygger på flere ulike normsett. Det handler dels om å beskytte individer og samfunn, dels om å fremme god forskning og dels om å beskytte selve forskningen fra samfunnet. I praksis er det ofte mest søkelys på den delen av forskningsetikken som er knyttet til personvern, dels fordi dette overlapper med veiledningen fra Sikt knyttet til meldeskjema og informasjonsskriv. Denne boka favner imidlertid hele bredden i forskningsetikken – fra spørsmål om forskning og sannhet til spenninger mellom forskning og samfunn. Bidragene viser også hvordan ulike normer kan vektes mot hverandre i praksis.
Mest grunnleggende er sannhetsnormen, som i NESHs retningslinjer er knyttet til begreper som sannhetssøken, sannhetsforpliktelse, redelighet og ærlighet. Retnings-
linjene henvender seg imidlertid til ganske abstrakte størrelser som «forskeren» og «forskersamfunnet», og bidragene i boka utforsker disse kategoriene: Hvor sannferdig eller ærlig må en forsker være? Og når kan det være rimelig eller riktig å fravike de grunnleggende normene? Forskerens rolle og posisjon blir problematisert gjennom refleksive analyser av ståsted, situerthet, selvstilisering, selvransakelse og selvsensur. Det handler ikke primært om epistemologi, hvorvidt kunnskapen er sann eller ikke, men snarere om etikk, hvorvidt forskeren er sannferdig og faktisk snakker sant. Retningslinjene vektlegger også kravet om å respektere alle personer som inngår i eller deltar i forskning. De skal ikke reduseres til objekter eller passive deltakere, og forskeren skal respektere deres grunnleggende menneskeverd og integritet. Men som flere bidrag i boka framhever: Når blir forskerens forsiktighet eller paternalisme uforenelig med grunnleggende normer som sannferdighet og ærlighet? Når bør forskere faktisk være mer kritiske og konfronterende? Hvordan kan følelser som skam, skepsis og sinne være en ressurs for en mer sannferdig dialog og datainnsamling? Og hvor distansert skal man være i relasjon til døende eller nylig avdøde?
Boka formidler flere situasjoner hvor forskere har gått seg bort eller gjort feil. Her finnes det mange gråsoner, og feil er ikke nødvendigvis fusk. Poenget er snarere at vi trenger en bredere faglig diskusjon om ulike forskningsetiske spørsmål og saker som ikke handler om brudd: Hva er egentlig et «brudd» i forskningsetisk forstand? Er alle brudd like alvorlige? Hvor langt kan du bøye en norm før den brekker? Hva hvis det bare blir en brist, ikke et brudd? Kanskje vi heller bør snakke om avvik eller atferd som er diskutabel, uønsket, tvilsom, omstridt, kritikkverdig, uakseptabel, uforsvarlig eller ganske enkelt uetisk? Og hva med forskningsetiske spørsmål og saker som ikke handler om fusk, men hvor forskeren snarere er flau eller feig? Hva med forskning som bryter barrierer og flytter grenser, uten at det er snakk om brudd? Hva med forskning som er ubehagelig, men ikke nødvendigvis uredelig?
Ved å åpne opp for selvkritikk og invitere til diskusjon målbærer boka to andre grunnleggende normer i forskningsetikken: Boka er ydmyk fordi det kan være krevende å formidle sin egen usikkerhet (Kalleberg, 2007). Og den er modig fordi vi, med forskningsetikkloven, har et system for å slå ned på «brudd», noe som kan gjøre det skummelt å snakke om ubehag. Jeg mener selvsagt ikke at noen av forfatterne har gjort noe ulovlig. Boka viser snarere at vi trenger et mye rikere språk for å beskrive og håndtere forskningsetiske spørsmål slik det fortoner seg for ansvarlige forskere i praksis. Den beste måten å forebygge brudd og vitenskapelig uredelighet på er nettopp gjennom åpen refleksjon og diskusjon om vanskelige forskningsetiske spørsmål.
Rom for refleksjon
I forvaltningen av forskningsetikk er det lett å ty til generelle formuleringer om hva forskere eller institusjoner bør gjøre, for eksempel at forskere «har ansvar», og at institusjoner må finne «rom for refleksjon». I en hektisk forskerhverdag kan det være vanskelig, både tidsmessig og fysisk, å finne disse rommene. Hvor skal en forsker gå for å drøfte et forskningsetisk spørsmål? Hvordan kan en veileder få avklart en forskningsetisk sak? Og hvor kan forskerfellesskapet løfte og drøfte etiske dilemmaer?
Denne boka er et sånt rom.
Boka kan plasseres i en bredere sammenheng av publikasjoner hvor fagmiljøer går sammen i antologier eller egne tidsskrifter for å drøfte forskningsetikk. Det er avgjørende for å knytte reguleringen til konkrete utfordringer i forskningen. I Norge har antropologene ledet an med et spesialnummer av Norsk antropologisk tidsskrift om forskningsetikk og akademisk frihet (Vike & Fürst, 2020). I stedet for å klage over nye begrensninger knyttet til GDPR tok fagmiljøet tak i rammeverket og redefinerte det ut fra sine egne forskningsbehov. På denne måten kan rammen tilpasses selve bildet heller enn at bildet innskrenkes og redefineres av rammen. Et internasjonalt eksempel er tidsskriftet History of Science, som i 2021 laget et spesialnummer om sammenhengen mellom vitenskapshistorie og forskningsintegritet (Mody et al., 2020). Et annet eksempel er Forensic Sciences Research, som i 2022 viet et nummer til forskningsintegritet innen sitt fagområde (Hammatt, 2021).
I Norge har også De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) laget en rekke antologier med bidrag fra forskere som deler kunnskap og erfaringer knyttet til Etisk skjønn i forskning (Fossheim & Ingierd, 2015), De berørte etter 22. juli (Enebakk et al., 2016) og Vitenskapelig (u)redelighet (Vinther et al., 2016). Alle disse utgivelsene er fulle av konkrete refleksjoner og råd som kan være nyttige for forskere og studenter. Det kan være ubehagelig å dele sin egen usikkerhet, men det er både inspirerende og skjerpende for dem som kan lese og lære av tidligere frustrasjoner og feil. Derfor egner slike bøker seg godt til utdanning og opplæring. Det gjelder også denne boka om Etisk ubehag (2024), kanskje spesielt for studenter som kan lære mye av slike konkrete eksempler.
Ubehaget i forskningsetikken handler om å finne en balanse mellom frihet og regulering (jf. Freud, 1929). Det forskningsetiske systemet er et slags «super-ego» som forvalter juridiske regler, etiske retningslinjer og institusjonelle rammeverk, men systemet har også et janusansikt: Velmente råd og retningslinjer kan legge hindringer i veien for forskere som vil utforske grenser og gå opp nytt terreng. Samtidig er det mange forskere som skriker opp om akademisk frihet, mot alle former for styring
og regulering, uten å reflektere over hva det faktisk vil si å ta ansvar. Denne boka inviterer til å kjenne på individuell skam, men kanskje viktigere: Den viser hvordan et forskerfellesskap kan ta ansvar sammen ved å legge til rette for organisert skeptisisme og kollektiv selvregulering.
Løsningen er ikke flere regler og retningslinjer, men at flere forskere tar ansvar, slik at samfunnet kan ha tillit til forskning. Selvsagt er mange forskere allerede ansvarlige, og det er allerede mye oppmerksomhet på forebygging og behandling av brudd. Så kanskje handler det mer om å vise og forklare hvordan forskere faktisk tar ansvar i praksis, også når forskningen er flau eller ubehagelig. Derfor er ydmykhet en grunnleggende forskningsetisk norm (Kalleberg, 2007). Mest grunnleggende er likevel mot. Det er nettopp når normene blir satt under press, at de må klargjøres og forsvares i praksis. Denne boka viser verdien av slike grunnleggende normer.
Referanser
Enebakk, V. (2017). Forskningsetikkens Janus-ansikt. Magasinet Forskningsetikk, 17(2), 32–33.
Enebakk, V. (2022, 20. februar). Er problemet forskningsetikken, forvaltningen eller lovreguleringen? Khrono.
Enebakk, V., Ingierd, H. & Refsdal, N.O. (red.) (2016). De berørte etter 22. juli. Forskningsetiske perspektiver. Cappelen Damm.
FEK (2023). Veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk. De nasjonale forskningsetiske komiteene.
Fossheim, H. & Ingierd, H. (red.) (2015). Etisk skjønn i forskning. Universitetsforlaget. Freud, S. (1992 [1929]). Ubehaget i kulturen. Cappelens upopulære skrifter nr. 9. Cappelen Damm.
Fugelsnes, E. (2022). Heftig debatt om svensk etikk-straff. Magasinet Forskningsetikk, 22(1), 12–15.
Hammatt, Z. (2021). Spotlight on research integrity: international insights on strengthening research culture in the forensic sciences and beyond. Forensic Sciences Research, 6(4), 281–282. https://doi.org/10.1080/20961790.2021.2015114
Kalleberg, R. (2007). A Reconstruction of the Ethos of Science. Journal of Classical Sociology 7(2), 137–160. https://doi.org/10.1177/1468795X07078033
Mody, C.C.M., Sibum, H.O. & Roberts, L.L. (2020). Integrating research integrity into the history of science. History of Science, 58(4), 369–385. https://doi. org/10.1177/0073275320952257
NESH. (2023). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).
NOU 2022: 2 (2022). Akademisk ytringsfrihet. Kunnskapsdepartementet.
Opprop (2023, 16. mai). Systemet för etikprövningar ett akut hot mot forskningen. Dagens Nyheter
Schrag, Z.M. (2017). Ethical imperialism. Institutional review boards and the social sciences, 1965–2009. The Johns Hopkins University Press.
Vike, H. & Fürst, E.L. (2020). Forskningsetikk og forskningens frihet: utfordringer for antropologifaget. Norsk antropologisk tidsskrift, 31(3), 165–176. https://doi. org/10.18261/issn.1504-2898-2020-03-02
Vinther, T., Enebakk, V. & Hølen, J.C. (red.) (2016). Vitenskapelig (u)redelighet. Cappelen Damm.
Wig, T. (2022, 28. januar). Kommentar. Morgenbladet.
Redaktørenes takk
Etisk ubehag er boka vi skulle ønske at fantes da vi for første gang bega oss ut på ambisiøse kvalitative forskningsprosjekter om mennesker i sårbare livssituasjoner. Da var vi temmelig ferske i akademia, fulle av bedragersyndrom og redd for å bli avslørt, men likevel møtte vi mennesker i krise, med traumer i bagasjen og brutale, vonde eller krevende livserfaringer som ikke liknet våre egne. Vi satte oss nøye inn i de gjeldende forskningsetiske retningslinjene, søkte det som den gangen het NSD (nå Sikt) om tilrådning, og drøftet makt og kjønn i forsker–deltaker-relasjonen, informert samtykke og datalagring og -sikkerhet, både i publikasjoner og med kollegaer. De forskningsetiske retningslinjene var nettopp det: retningsgivende, grunnleggende og viktige. Men i praksis var det mye de ikke ga svar på, og som vi også i dag i liten grad finner drøftet eller besvart i kvalitative metodebøker eller forskningsetiske standardverk. Og det er jo litt rart, for i felt og i vår forskningshverdag handler svært mye av vår praksis om skjønn, tvil og utilitaristisk nyansering av forskningsetikkens krav. Praktisk forskning innebærer en stadig avveining mellom ivaretakelse og samfunnsnytte, forskningsformål og metodiske muligheter, forskningsetiske normer og grensedragninger. Vi er de første til å innrømme at vi har tråkket feil, holdt tilbake hva vi føler eller mener overfor informanter vi vil ha i tale, og fleipet om ting vi egentlig ikke synes er det spor morsomt, bare for å gruble i sene nattetimer på om dette egentlig sømmer seg for en forsker – og om vi er alene om å ha det sånn. For det er ikke kutyme å dele usikkerhet, snubling og halvgrei oppførsel i akademia. Misforstå oss rett: Man kan gjerne fortelle om utfordrende situasjoner, men de skal helst følges opp av en redegjørelse for hvordan man møtte disse, på en fornuftig, ryddig og forbilledlig måte, slik at forskeren selv framstår stødig og veloverveid. Men det er jo ikke alltid vi oppfører oss eksemplarisk i møte med det uforutsette eller ubehagelige. Slike erfaringer deler man ikke like gjerne – ikke fordi det ikke er sant eller relevant – men fordi det vil stille en selv i et ufordelaktig lys. Uten arenaer for også å snakke om dette ubehaget tror vi at vi mister noe essensielt.
Det er herfra Etisk ubehag kommer. Dette er boka som handler om å gjøre feil, treffe valg som får konsekvenser man ikke forutser, eller stå i vanskelige dilemmaer hvor fasitsvaret ikke er åpenbart – og likevel måtte ta en beslutning. Boka handler om å lære av det, både av ubehaget man selv forårsaker, og det andre skaper. Karikert kan vi si at det er en norsk book of failures, som skal gjøre leseren bedre forberedt på alt det man som student eller forsker kjenner seg uforberedt på – men som man heller aldri blir utlært om, selv med mange års forskningserfaring bak seg. Tilnærmingen vi velger i denne boka, dreier seg ikke om å dyrke feil, ubehag eller uforløste dilemmaer, men om å erkjenne dem og lære av dem i åpenhet og fellesskap. Hensikten er å oppmuntre til aktivt engasjement med en forskningsetikk som går utover prosedyreetikken: å utvide diskusjonen om forskeres ansvar for historiene og livene vi møter, hører, leser, analyserer og gjenforteller, og diskutere i dybden etiske fordringer om å lytte, se og fortelle i forskning.
Denne boka er et overskuddsprosjekt, men også vårt akademiske hjertebarn. Vi har både ledd og grått, men først og fremst lært i arbeidet med den, og det er mange som har bidratt til å gjøre Etisk ubehag mulig.
Vår første og største takk går til bidragsyterne: Thomas Ugelvik, Monika Rosten, Moa Nyamwathi Lønning, Margareta Aurén-Møkleby, Gunvor Aasbø, Lisbeth Thoresen, Helga Eggebø, Elisabeth Stubberud, Reidar Schei Jessen, Maria Hansen, Halvard Leira, Benjamin de Carvalho, Lena Gross og May-Len Skilbrei. Vi vet at akademikere flest har mer enn nok med å publisere artikler og bøker, skaffe forskningsmidler og framstå (og være!) excellent på de riktige måtene, om ikke dere også skal dele deres egne feil og uløste etiske dilemmaer. Dere har likevel tatt utfordringen vi ga dere, på strak arm. Vi kjenner på forpliktelsen det er å forvalte historiene dere deler, men også takknemlighet overfor tilliten vi har fått. Dere har gått inn i dette prosjektet med engasjement, galgenhumor og mer eller mindre såre erfaringer med deres egne feilsteg og egne styrker, med ydmykhet og trygghet og med investert interesse i hverandres arbeid og refleksjoner. Dere har gjort akademias til tider dårlige rykte til skamme, for dere har lest og hørt hverandre varmt, men strengt og skapt rom for å dele, reflektere over og vokse på opplevelser som kan kjennes utleverende – et rom som denne boka var avhengig av for å bli til. Arbeidet med denne boka har vært preget av en gjensidighet vi setter stor pris på. En særlig takk går til bidragsyterne som ikke skriver fra tryggheten en fast stilling i akademia gir, men fra midlertidige stillinger der presset om å prestere, skinne og levere på de riktige måtene, i de riktige formatene og på de riktige flatene kan oppleves som avgjørende for framtida som forsker.
Illustrasjonene til Christian Bloom rammer inn og løfter fram dilemmaene vi står i som forskere, på nydelig vis, både utenpå boka og inni. Vi unner alle forskere
den øyeåpnende erfaringen det er at en kunstner av Blooms kaliber leser, tolker og så tegner ordene man har skrevet, poengene man har polert, og innsiktene man har forsøkt å fange. Vidar Enebakk kom inn i prosjektet som en energidrikk tidlig en workshopmorgen, og du har gitt oss både en stødig innramming i forordet, relevant litteratur og inspirasjon til å gønne på. Kjersti Ericsson har fulgt dette prosjektet fra siden og gitt oss verdifulle innspill og konstruktiv kritikk underveis, men også implisitt gjennom sine mange publikasjoner, som vi redaktører alltid kommer tilbake til. At det er akkurat Kjersti som runder av denne boka, gjør oss både ydmyke og stolte.
Forlagsredaktør Jenny Holmsen har, sammen med Universitetsforlaget, gitt boka et godt hjem og nødvendige rammer for å utvikle en ganske hårete idé til et ferdig manuskript. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Fritt Ord og Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS) ved Universitetet i Oslo har bidratt med avgjørende økonomisk støtte. Vi skylder også fagfellene en stor takk for deres konstruktive lesning av manus.
Takk til alle som har sendt oss heiarop og egne erfaringer, og en særlig takk til Nora Milch, Katrine Fangen og Sébastien Tutenges, som har gitt svært verdifulle tilbakemeldinger til prosjektet underveis.
Og sist, men ikke minst: Alle slags takk til dere som i kraft av å ha vært deltakere i våre forskningsprosjekter også har måttet være en slags prøvekanin eller statist i våre dannelsesprosjekter – der vi har trådt feil eller forkjært, klønet det til eller bare ikke vært helt up to the task. Vi blir aldri feilfrie, men vi kan alltid bli bedre.
Oslo/Nesodden, desember 2024
Anja Emilie Kruse og Anette Bringedal Houge
InTRodUKSJon
Feil, følelser og forskningsetikk
Anette Bringedal Houge og Anja Emilie Kruse
Voldelige gjenfortellinger
Når: November, 2015
Hvor: Noen timers kjøretur utenfor Sarajevo (Bosnia-Hercegovina)
Hva: Datainnsamling til et forskningsprosjekt om strafferettens betydning etter konfliktrelatert seksuell vold
Da jeg (Anette) i 2015 omsider kom meg til Bosnia-Hercegovina for å gjøre intervjuer til mitt doktorgradsprosjekt om strafferettens rolle og virkning etter krigen som ble avsluttet 20 år tidligere, hadde jeg med meg en rekke forestillinger i bagasjen. Jeg var godt farget av det som kan kalles akademisk voyeurismekritikk (Jacobs, 2004), knyttet til mye forskning på nettopp seksuell vold i krig og konfliktsituasjoner. Denne kritikken påpeker hvordan internasjonale forskere – men også journalister og humanitære aktører – gjerne drar til den til enhver tid gjeldende «hotspoten» for internasjonal oppmerksomhet rettet mot krigsvoldtekter, for å samle de mest brutale og detaljerte fortellingene om voldens uttrykk (se for eksempel også Cronin-Furman & Lake, 2018; D’Errico et al., 2013). I publikasjoner som følger, blir ofre gjerne beskrevet og re-presentert som hjelpeløse og ødelagte med utgangspunkt i detaljerte beskrivelser av volden de opplevde. Overgriperne, på sin side, blir gjerne omtalt som kalkulerende monstre og opportunistiske sadister. Voyeurismekritikken omtaler denne typen fortellinger fra krig som sosialpornografiske og motivert av noe annet enn et ønske om å øke forståelsen eller hjelpe til. I stedet gjør slike fortellinger om seksuell krigsvold, tortur og drap at vi lettere tyr til «monsterforklaringer». Som mange kriminologer før meg har påpekt (se for eksempel Christie, 1972; Kruse, 2020), gir monsterforklaringer oss muligheten til å distansere oss og holde bestialiteten på avstand, men de gjør oss
sjelden klokere: «[M]onsteret blir sine egne onde handlingers forklaring» (Houge, 2020). De voldsutsatte – ofre og overlevende – fremmedgjøres, ikke bare i volden, men også i vår omtale av den og dem, fordi volden, ikke personen, omgivelsene eller strukturene, blir utgangspunktet for vår forståelse og interesse.
Jeg var enig i denne kritikken. Derfor var det viktig for meg å ikke spørre forskningsdeltakerne om deres krigsopplevelser. I stedet inviterte vi advokater, politikere og representanter for ofres interessegrupper til å delta i samtaler om sosiale, politiske og økonomiske utfordringer og muligheter for krigens ofre 20 år etter at den formelt ble avsluttet. Særlig snakket vi sammen om betydningen av rettferdighet generelt og strafferett spesielt etter krigen (se for eksempel Houge & Skjelsbæk, 2018).
Selv om jeg ikke spurte deltakerne om deres krigsopplevelser, delte alle i varierende grad sine krigserfaringer med oss, mens de samtidig reflekterte over sitt eget engasjement i etterkrigstida og betydningen og viktigheten av ulike former for forsoningsarbeid. Flere fortalte at de selv hadde overlevd tortur og seksuell vold, og mange av dem kommenterte overrasket etter intervjuene at jeg ikke hadde bedt dem om å beskrive volden de hadde vært utsatt for. De takket meg eksplisitt for at jeg ikke gjorde det, og uttrykte frustrasjon overfor forskere som de følte at reduserte dem til den volden de hadde vært utsatt for, og som bare hadde interesse for dem i den grad de beskrev volden og hvordan den hadde ødelagt (for) dem, så detaljert som mulig. Jeg ble imponert over at deltakerne fortsatt møtte opp til intervju med det som for flere av dem må ha vært enda en forsker som ville snakke med dem om krigen og dens konsekvenser. Pinlig nok ble jeg også smigret. Jeg følte meg kompetent til å gjøre jobben og kvalifisert til å spørre om deltakernes perspektiver. Denne selvtilfredsheten fikk seg imidlertid et slag under et intervju som fortsatt fyller meg med skam.
Intervjuet fant sted noen timers kjøretur utenfor Sarajevo og ble tilrettelagt av erfarne ansatte ved en lokal NGO som jobber med forsoningsarbeid. Jeg kjente ikke til forskningsdeltakeren fra før, men jeg visste at hun var en av mer enn 20 000 kvinner som hadde blitt voldtatt under krigen, og at hun i etterkant hadde engasjert seg for å sikre overlevende rettferdighet. En time før intervjuet satte jeg meg ned med tolken og forskningsassistenten jeg reiste sammen med. Vi snakket om intervjuspørsmålene og om hvordan vi ville legge vekt på ulike forståelser av rettferdighet og den nåværende og framtidige politiske, sosiale og økonomiske situasjonen for mennesker i denne delen av landet. Jeg mente at vi var godt forberedt.
Da forskningsdeltakeren kom, takket jeg for at hun fant tid til oss, snakket litt om bakgrunnen for intervjuet og sa at jeg forventet at samtalen vår skulle vare i underkant av to timer inkludert pauser. Jeg understreket at hun ikke trengte å svare på spørsmål hvis hun ikke ville, og at hun kunne trekke seg når som helst. Jeg spur-
te deretter om det hele hørtes greit ut for henne, og understreket viktigheten av informert samtykke. Hun bekreftet med et utålmodig vink med hånda og begynte å fortelle sin krigshistorie – kronologisk og gjennom detaljerte beskrivelser av volden hun hadde overlevd, hvem som hadde gjort hva med henne, hvorfor, og hvor mange ganger, og hun fortalte også historiene til andre kvinner. Hun stoppet bare noen få ganger for å la tolken oversette. Ansiktet hennes viste ingen følelser, ingen mimikk, og tonen hennes var monoton – i en slags sterk kontrast til de voldsomme erfaringene hun delte.
Som om hun snakket fra et manus, fortalte hun en sammenhengende, kronologisk og detaljert historie med eksplisitt terminologi uten bruk av den typen metaforer som ofte brukes til å omtale seksuell vold i dagligtale. Det kom ikke som noen overraskelse at hun hadde vitnet i en rekke rettssaker og i forskjellige fora for å gi stemme til sine egne og andres erfaringer, og at hun hadde blitt intervjuet av forskere og journalister ved flere anledninger enn hun kunne telle.
Mens hun snakket, røykte hun uten stans, luften var tung, og rommet var uten ventilasjon. Jeg prøvde å stille noen spørsmål, og da vi nærmet oss en time, prøvde jeg å forklare at vi trengte en kort pause, både av hensyn til tolken fordi det var mye å ta inn over oss, og fordi det var ubehagelig luft der inne. Det virket ikke som om hun la merke til noe av dette, og jeg fant ingen respektfull måte å avbryte henne på. Jeg sparte spørsmålene mine til etterpå. Men så – brått, virket det for meg – slukket hun den siste sigaretten i det fulle askebegeret idet hun reiste seg fra stolen og tok på seg jakken mens hun forlot kontoret. Det hele skjedde i én og samme bevegelse. Tolken oversatte fortsatt, og jeg avbrøt henne for å spørre om forskningsdeltakeren gikk ut for å ta en pause, og til det svarte tolken bare: «Nei, hun er ferdig.» Forvirret reiste jeg meg, løp ut og fikk øye på henne da jeg rundet hjørnet av bygningen. Jeg ropte navnet hennes. Hun stoppet og snudde seg mot meg, og jeg løp bort til henne og sa: «tusen takk for at du tok deg tid», haltet det samme på bosnisk, gestikulerte «takk» og forsøkte, klønete, samtidig å kommunisere ærefrykt. Da jeg var ferdig med både å snakke og gestikulere, ga hun kanskje et lite nikk i min retning (jeg husker ikke, og feltnotatene mine beskriver ikke dette), og så snudde hun seg og gikk bort raskt.
Forskningsfortellingenes etikk og makt
Mange og kritiske ting kan sies om intervjuet over og om Anettes manglende kontroll slik det utspilte seg. Hadde hun ikke vært tydelig nok med tilretteleggeren og tolken om formålet? Kunne hun ha funnet en måte å gjøre intervjuet mer til en samtale om det hun var der for å utforske? For intervjuet føltes ikke som et intervju eller som
«et samarbeid mellom deltaker og forsker», slik idealintervjuer i kvalitativ forskning gjerne omtales som (Kostovicova & Knott, 2020, s. 3). Anette avbrøt ikke fordi hun ikke ville være respektløs overfor forskningsdeltakeren som hadde sagt ja til å delta, og som hadde forberedt denne detaljerte, personlige og brutale beretningen om krigen. Det som slo Anette den gangen, i motsetning til den relasjonelle omsorgsetikken (Ellis, 2017) hun ønsket å praktisere, og som var ledsaget av en følelse av skam, var at forskningsdeltakeren fortalte en uutholdelig historie som Anette ikke etterspurte, og som hun heller ikke var så interessert i. Anettes forsøk på å styre intervjuet var fåfengt da og virker kanskje også uempatisk nå.
Anette forsto historien hun fikk høre, som et uttrykk for forskningsdeltakerens tidligere erfaring med forskere og deres interesse for og utnyttelse av hennes lidelseshistorie. Hun skammet seg over å representere denne delen av akademia. Men det kan jo også hende at forskningsdeltakeren tok kontroll over intervjuet for å fortelle det hun mente var viktigst, og at hun var bevisst distansert og løsrevet fra historien hun fortalte – ikke på grunn av fordommer eller forakt, men for at hun skulle være i stand til å fortelle (og gjenfortelle) den. Eller så skyldtes intervjuets og deltakerens form noe helt annet. Uansett utgjorde denne opplevelsen det Guillemin og Gillam (2004) betegner som et «etisk viktig øyeblikk» i Anettes forskning:
På den ene siden styrket intervjuet Anettes frustrasjon over at vold snevrer inn forskeres interesser – og forskningsdeltakernes liv i deres publikasjoner – til voldelige erfaringer. I stedet for fortellinger om bredden og dybden i levde liv lærer forskningsdeltakere seg etter hvert hvilke historier forskere er ute etter. Dette kan særlig være tilfellet der forskere og journalister stadig vender tilbake for å snakke med representanter for grupper eller mennesker i utsatte posisjoner eller situasjoner. Da vil det gjerne være noen få som snakker «på vegne av» mange flere – om og om igjen.1 Slik øker slitasjen på den enkelte, men flertallet skjermes samtidig for belastningen det kan være å stille til krevende intervjuer.2 På den andre siden var intervjuet også en sterk påminnelse om at krigen aldri kan bli ugjort eller helt tilbakelagt. Intervjuet demonstrerte hvordan Anette – som var trent i akademisk voyeurismekritikk, og hadde en økende selvtillit som stammet fra andre deltakeres tilbakemeldinger i nylige intervjuer – naivt gikk inn i intervjuet med en forventning om å kunne sette
1 Det er ikke bare i konfliktkontekster at dette er tilfellet. Et nærliggende eksempel er at det også ble viktig å skjerme overlevende og etterlatte etter 22. juli-angrepene i Oslo og på Utøya for forskningsforespørsler. Et tiltak var opprettelsen av en egen koordineringsgruppe for forskning etter 22. juli (se Enebakk et al., 2016).
2 Det er ikke gitt at det å delta i et forskningsintervju om vanskelige erfaringer utelukkende er en belastning. Det kan også være forløsende eller fylle en funksjon for deltakeren, slik for eksempel Bredal et al. (2022) og DiMarco og Sandberg (2023) gjør rede for.
forskningsdeltakerens krigserfaringer i parentes for å kunne snakke om deres betydning i nåtida (Keyel, 2021). Det var en etisk viktig erfaring som vekket refleksjonene vi gjerne vil at leserne av denne boka også skal bli engasjert i, mange år senere.
Skamfulle ubehag?
Intervjuet i casen over og refleksjonene som følger etter, er tidligere beskrevet i og oversatt fra en artikkel som ble utgitt i tidsskriftet Qualitative Research (Houge, 2023). Det var i arbeidet med den artikkelen at ideen til læreboka du holder i hånda nå, utkrystalliserte seg. I alle sammenhenger der Anette presenterte og snakket om denne artikkelen, både i og utenfor Norge, delte andre forskere også sine egne ubehagelige erfaringer og feilsteg – det være seg kollegaer som forsket kvalitativt på alt fra alvorlig sykdom og dødens betydning, vold i nære relasjoner og rasisme til terror og krigsforbrytelser og deres ettervirkninger. De fleste gjorde dette på tomannshånd i etterkant heller enn i plenum der andre kunne lytte. Det påfallende var at dette var erfaringer de ikke hadde artikulert eller delt tidligere – til tross for at det hadde vært en del av, og noen ganger avgjørende for, forskningen deres på sensitive temaer. Da artikkelen etter hvert ble publisert, fikk Anette meldinger fra akademikere i inn- og utland som ville dele sine egne erfaringer. Flere takket for at de nå hadde en referanse de kunne dele med studenter og unge forskere om det å tråkke feil eller ikke klare å gjennomføre forskningsprosjektene sine slik man ønsker, på grunn av ubehag man selv forårsaker. En del sa også at de hadde erfaringer de fortsatt ikke turte å dele, på grunn av sin egen skamfølelse eller av lojalitet til noen de ikke ville utlevere.
En måte å forstå denne fortielsen på er å se den i lys av at mange akademiske miljøer preges av det man kan kalle en perfeksjonskultur der forskere og forskningsmiljøer måles på «excellence», slik store finanseringsaktører som Det europeiske forskningsrådet uttrykker det. I miljøer der det er avgjørende å være fremragende på denne måten, kan det bli viktigere å framstå som lærd og uangripelig enn å fokusere på hva man selv kan lære av og lære bort fra sin egen (feilbarlige) praksis. Sosiolog Anette Brunovskis (2015, s. 58) bringer opp et annet perspektiv som kan være med på å forklare hvorfor det å dele etiske ubehag oppleves som vanskelig.
Hun skiller mellom fagfellekritikk som går på tekniske og metodiske aspekter ved forskningsprosjekter, og kritikk som setter spørsmålstegn ved om «det man har gjort er etisk forsvarlig eller ikke». Det første kan riktignok kjennes surt, også når det er godt begrunnet, og bidrar til at det endelige forskningsproduktet er mer solid.
Men det siste kan ifølge Brunovskis oppleves mye tøffere fordi kritikk av ens etiske skjønnsutøvelse treffer dypere og kan oppleves som kritikk av hvem man er, ikke
bare i forskerrollen, men som menneske. Vi tror hun er inne på noe helt sentralt som ikke bare gjelder hvordan vi opplever fagfellevurderinger av manuskripter, men også påvirker hvordan vi framstiller vår egen forskning. Vi anerkjenner at det krever større trygghet og mot å være ærlig om etisk klanderverdige eller litt ugreie beslutninger i felt enn om mer tekniske «shortcomings», som «kun» går på metodekompetanse eller teoretiske slutninger. Men forskningsetiske vurderinger er mer enn et startpunkt for forskningen som kjennetegnes av å huke av for korrekt databehandling og følge formaliserte prosedyrer. De utgjør heller en integrert og uløselig del av forskningen. Hvor fri er forskningen egentlig hvis vi ikke våger å fortelle også om vanskeligheter, uløste dilemmaer og svakheter i vår egen forskningsetiske praksis?
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH, 2023) understreker i sine retningslinjer betydningen av at forskere utvikler «en åpen og ikke-diskriminerende kultur hvor det er rom for faglig uenighet, konstruktiv kritikk og diskusjon om forskningsetiske spørsmål». Vi tar dette oppdraget på alvor og åpner med Etisk ubehag denne vanskelige samtalen – noen ganger med en dose skam og alltid med en grunnleggende respekt for forskningens samfunnsoppdrag og alle dens involverte parter.
Utgangspunktet vårt er at det er relativt enkelt å følge de forskningsetiske retningslinjene hvis man forholder seg til dem på overflaten: Den formelle forskningsetikken er relativt klar. Den praktiske forskningsetikken, derimot, den som handler om virkeligheten man møter som forsker ute i felt, hos forskningsdeltakere med mer eller mindre realistiske forventninger eller med store traumer i bagasjen, er ofte et mer grumsete farvann å navigere i. Det kan være at et intervju ikke går etter planen, eller at en blir følelsesmessig overveldet og ikke er profesjonell nok. Det kan være at noen man intervjuer, tråkker over sine egne, dine eller intervjuets grenser, og at man ikke sier ifra tydelig eller raskt nok hvor grensene går. Det kan også være at man i ettertid forstår at man uforvarende har skrevet om en forskningsdeltaker, en gruppe eller et fenomen på en måte som bidrar til misforståelser, feiloppfatninger eller fordommer. Noen ganger kan situasjonen kreve at man går på kompromiss med sin egen overbevisning, og at man gjør ting som utfordrer egen eller andres integritet. Men hvor eksakt går den grensa? Og kan man egentlig vite hvor den går, før man tråkker over den?
I denne boka er det denne typen forskningsetikk som får plass. Det dreier seg om det vi kanskje kan kalle den egentlige forskningsetikken: de løpende etiske vurderingene som oftest er usynlige i forskningspublikasjonene, men som kan (og noen ganger bør!) føre til ubehag eller dårlig samvittighet.3 Dette er etikken som hand-
3 For mer om følelsers betydning i felt og for vurderingen og analysen av feltdata, se Davies og Spencer (2010).
«En god bok kan være som en god venn. Etisk ubehag er en slik bok. Den fungerer som en god venn for kvalitative forskere som prøver og feiler i sine forsøk på å utvikle ny kunnskap, og som ofte kjenner på en nagende tvil om det de gjør er riktig. Ydmykt og modig, ærlig og åpent, bretter denne boka ut en rekke sider ved kvalitativ forskning som utløser etisk ubehag. Som en god venn gir boka trøst, oppmuntring og kloke råd til kvalitative forskere som ønsker å gjøre det rette, men som ofte befinner seg i situasjoner hvor det er nesten umulig å ikke gjøre feil.»
KRISTIAN MJÅLAND
«En sjeldent modig bok som tør å problematisere gråsonene i forskningsetikken. Milevis fra manualorienterte og oppskriftsbaserte tilnærminger, bidrar boka til å utpeke refleksivitet som hjertet av all forskningspraksis. En velplassert knyttneve mot tendensen til spisse albuer og jakten på ufeilbar excellence i dagens akademia.»
MAREN TOFT
Å FØLGE formelle forskningsetiske retningslinjer kan virke enkelt, men den praktiske forskningsetikken er vanskeligere. Som forsker må du kanskje inngå kompromisser som utfordrer din eller andres integritet. Men hvor går grensen for hva som er innafor – og kan du egentlig vite det før du har krysset den?
ETISKE DILEMMAER synliggjøres sjelden i forskningspublikasjoner. Likevel kan de ha stor betydning både for forskningens innretning og utfall, og ikke minst for den enkelte forskeren, i form av stress og usikkerhet. Med denne boka inviterer forfatterne til aktivt engasjement i forskerrollen, mellom prosedyreetikk, kompleks virkelighet, og sårbare mennesker. Hva er forskeres etiske ansvar for historiene de samler inn, tolker og gjenforteller?
ETISK UBEHAG er en ærlig og utradisjonell lærebok i praktisk forskningsetikk. Her deler både ferske og mer erfarne forskere dilemmaer de har stått i, og reflekterer åpent om problemene som forskningshverdagen iblant serverer. Forfatterne kommer fra ulike disipliner innenfor samfunnsvitenskapene, humaniora og sosial og helsefagene, og boka er et særlig nyttig verktøy for deg som skal gjennomføre forskning på sensitive temaer.
Bidragsytere
VIDAR ENEBAKK
ANETTE BRINGEDAL HOUGE
ANJA EMILIE KRUSE
THOMAS UGELVIK
MONIKA GRØNLI ROSTEN
MOA NYAMWATHI LØNNING
MARGARETA AURÉN-MØKLEBY
LISBETH THORESEN
GUNVOR AASBØ
HELGA EGGEBØ
ELISABETH STUBBERUD
REIDAR SCHEI JESSEN
MARIA HANSEN
HALVARD LEIRA
BENJAMIN DE CARVALHO
LENA GROSS
MAY-LEN SKILBREI
KJERSTI ERICSSON