Hva er arkitektur by Universitetsforlaget

9788215024783_1korr.qxd:omslag1

02-03-15

11:34

Side 1

ARKITEKTUR

Mari Hvattum (f. 1966) er arkitekt og arkitekturhistoriker, professor i arkitekturhistorie og -teori ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Hun skriver og foreleser om samtidsarkitektur og arkitekturhistorie, og har utgitt blant annet Gottfried Semper and the Problem of Historicism (2004), og Heinrich Ernst Schirmer. Kosmopolittenes arkitekt (2014).

ISBN 978-82-15-02478-3

Mari Hvattum

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Det er umulig å unnslippe arkitektur. Bygninger, byer og landskap kan være vakre eller stygge, brukbare eller uhensiktsmessige, men de virker på oss gjennom hele livet og kan vanskelig velges vekk. Derfor er arkitektur viktig. hva er ARKITEKTUR er en engasjert introduksjon til arkitektur som fenomen og fag. God arkitektur har med omsorg og overraskelse å gjøre, hevder Hvattum. Ved hjelp av velvalgte eksempler fra samtid og fortid beskriver hun arkitektur som et rikt, innviklet og mangfoldig felt som spenner fra konkret materie til abstrakte forestillinger, og fra dørhåndtaket til byen og landskapet.

hva er ARKITEKTUR Mari Hvattum

hva er arkitektur

har utkommet: hva er ANGST hva er ARKITEKTUR hva er BIOLOGI hva er BUDDHISME hva er DIPLOMATI hva er ETIKK hva er EU hva er FEMINISME hva er FILM hva er FILOSOFI hva er FOTBALL hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HUKOMMELSE hva er HUMANISME hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAM hva er JOURNALISTIKK hva er KLIMA hva er KOSMOS

hva er KREATIVITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er KUNSTIG INTELLIGENS hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MATEMATIKK hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er NYRELIGIØSITET hva er PEDAGOGIKK hva er PSYKOLOGI hva er RASISME hva er RELIGION hva er RETORIKK hva er RETT hva er SAKPROSA hva er SMERTE hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er TID hva er TILLIT

www.hvaer.no

Mari Hvattum

hva er ARKITEKTUR

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2015 ISBN 978-82-15-02478-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Universitetsforlaget Omslagsfoto: Isidor Åstrøm Sats: Type-it, Trondheim Trykk og innbinding: Bookwell AB Boken er satt med : Minion 9,5/13,5 Papir: Munken Print White 1,8

Innhold Innledning 7 kapittel 1 Sykkelskur og katedraler 13 kapittel 2 Om 책 oppleve arkitektur: fem bygninger 21 kapittel 3 Arkitektvirket 52 kapittel 4 Arkitektutdannelsen 70 kapittel 5 Arkitekturhistorie og arkitekturteori 85 kapittel 6 Debatter om det byggede 106 kapittel 7 Hva er arkitektur? 127 Noter 135 Register 143

Innledning Det er umulig å unnslippe arkitektur. Den omgir deg på alle kanter enten du vil eller ikke. Selv om du flykter til en øde øy eller drar langt opp på fjellet, tar det ikke lang tid før arkitekturen innhenter deg. Du flytter på en stein slik at bålflammen får ly fra vinden. Du kutter bar til sitteunderlag og spar ut en benk i snøen. Eller du kommer over spor som viser at noen har vært der før deg. Mennesker setter spor etter seg, spor som endrer og tilrettelegger omgivelsene. Det finnes nok menneskelige samfunn som ikke bygger bygninger, men det finnes neppe samfunn som ikke på en eller annen måte ordner og endrer omgivelsene slik at de svarer til forskjellige behov. En sånn tilrettelegging er arkitekturens domene. Behovene det tilrettelegges for er mangfoldige, og arkitektur omfatter alt fra fysisk beskyttelse til religiøse ordningsakter. Sånn sett er arkitekturen eldre og mer vidtfavnende enn arkitektfaget, og slett ikke forbeholdt arkitekter. Derfor bruker denne boka da også vel så mye tid på å diskutere hva arkitektur er som hva arkitekter gjør, og er mer opptatt av arkitektur som en måte å ordne verden på enn av å sortere stiler og skoler. hva er ARKITEKTUR er en introduksjon til arkitektur som fenomen og fag. Første kapittel dreier seg om arkitekturens vesen og virkefelt, om hvordan dens oppgaver og virkemidler blir og er blitt forstått. Andre kapittel handler om arkitekturopplevelse. Det tar for seg fem bygninger, spør hvorfor de er som de

hva er arkitektur

er, og undersøker hvordan de virker. Kapittel tre og fire utforsker arkitektfaget og arkitektutdannelsen. Hva gjør arkitekter, hvordan jobber de, og hvordan blir man arkitekt? Femte kapittel studerer arkitekturens historiske og teoretiske rammeverk, mens kapittel seks ser på noen dagsaktuelle arkitekturdebatter. Hvem er det egentlig som bestemmer hvordan byer og bygninger skal bli, og hvilke utfordringer står arkitekturen overfor i dag? Det finnes ikke noen overgripende forklaringsmodell som ordner opp i spørsmålet om hva arkitektur er, én gang for alle. En bygning kan forstås ut ifra en mengde forskjellige perspektiver: oppgaven den er bygget for; stedet den er bygget på; materialene og konstruksjonene den er bygget av; arkitektens eller håndverkerens håndlag; den samfunnsmessige konteksten bygningen springer ut fra, eller hvordan den brukes og oppleves av sine beboere. En by er enda mer komplisert, med et nærmest uendelig antall faktorer å ta hensyn til. Fysiske omgivelser er produkter av teknologi, økonomi, politikk og jus, men også av levevis, visjoner og tradisjoner, muligheter og begrensninger av ymse slag, samt stadig vekslende forestillinger om hva som er vakkert, brukbart og godt. Ulike fag tar for seg ulike biter av denne kompliserte helheten, og spør du sosiologen, geografen, kunsthistorikeren eller ingeniøren om hva arkitektur er, får du antagelig ganske forskjellige svar. På den ene siden er arkitektur noe dønn konkret: vegger, tak og gulv bygget av håndfaste og (vanligvis) velkjente materialer. På den andre siden tar bygninger, byer og landskap del i kompliserte og temmelig abstrakte sammenhenger som har å gjøre med måten liv leves og samfunn organiseres på. Arkitektur spenner fra stum materie til meningsspekket menneskeliv, et spenn som gjør den interessant og ikke så lite uhåndterbar. En bok som vil si noe om hva arkitektur er, må ta hele dette spennet inn over seg. Men hvordan? En metodisk anlagt forfatter

innledning

ville kanskje prøvd å undersøke alle disse faktorene og samspillet mellom dem på en analytisk og systematisk måte. Det er mulig det ville gått an, men det ville nok i så fall kreve mer enn 150 små sider. Jeg har valgt en framgangsmåte som er mindre systematisk, men mer erfaringsnær, nemlig å strukturere boka omkring noen få, konkrete arkitektureksempler, oftest i form av bygninger. Ved å romstere omkring i noen hus og rom og undersøke disse bygningenes hva, hvordan og hvorfor, håper jeg i hvert fall glimtvis å få fram hva arkitektur er og gjør. Bygningene som beskrives i kapitlene utover, er ikke valgt fordi de er de vakreste eller viktigste her i verden. Noen av dem er berømte, andre er mer beskjedne. Snarere enn å bygge opp under (eventuelt rive ned) en etablert kanon, har jeg lett etter eksempler som på en særlig tydelig måte viser hvordan arkitektur oppleves, lages, reflekteres over og diskuteres, i fortid og nåtid. I diskusjonen om arkitektur og bærekraft i kapittel 6, for eksempel, trekker jeg fram tre bygninger som representerer helt forskjellige svar på hva bærekraftig arkitektur er eller bør være. Og når jeg skal vise hvordan arkitekter jobber, zoomer jeg inn på to byggede prosjekter av ulik størrelse og kompleksitet for å gi en anelse om spennet i arkitektens arbeidsoppgaver. Det er sikkert ikke alle som synes jeg spenner vidt nok. Arkitekter sysler ikke bare med bygninger, men også med byer, landskap, interiører og ting. De driver dessuten ikke bare med prosjektering av nye byggverk, men også med planlegging, bevaring, analyser og utredninger. Arkitekter er alltid og nødvendigvis involvert i politiske og økonomiske prosesser, og som vi skal se, er arkitektur vel så mye et resultat av slike prosesser som av arkitektens egne visjoner. Jeg klarer ikke dekke alt like grundig i denne lille boka, men håper eksemplene vil inspirere til videre studier. Aller mest håper jeg boka vil inspirere til å se seg omkring, for hverdagsomgivelsene er fulle av arkitektoniske overraskelser.

hva er arkitektur

I 1957 utga den danske arkitekten Steen Eiler Rasmussen en liten bok med tittelen Om at opleve arkitektur. I forordet fortalte han at den skulle handle om «hvordan vi fornemmer ting, der omgiver os». Så la han til: «jeg synes, det har været vanskelig at give det i ord.»1 Denne boka her forsøker også å si noe om våre fornemmelser for omgivelsene. Og som Rasmussen synes jeg det er vanskelig å beskrive dem i ord. For å formidle arkitektur holder det nemlig ikke med teoretiske overlegninger, den eneste måten jeg kan gjøre det på, er ved å vise. Ettersom hva erformatet ikke tillater bilder, og jeg ikke kan ta deg med på en spasertur gjennom fine bygninger, må jeg vise med ord. Det byr på en del utfordringer. Tekst er – i hvert fall vanligvis – sekvensiell. Ting må fortelles i tur og orden, det ene etter det andre. Arkitekturopplevelse, derimot, er simultan: Man sanser, ser og gjør mange ting på én gang. Målet mitt er selvsagt å beskrive bygningene slik at du ser dem for deg og liksom beveger deg gjennom rommene sammen med meg. Men i tilfelle jeg ikke lykkes, kan du alltids google deg fram til bilder av bygningene det er snakk om, og se selv. Bare husk at arkitektur ikke er bilde. Bygninger har tre, kanskje til og med fire dimensjoner, for til forskjell fra et bilde er du selv med på å forme arkitekturen gjennom bevegelse og bruk.

Omsorg og overraskelse Jeg vokste opp i et boligfelt fra 1960-tallet, omgitt av toetasjes eneboliger med brunbeiset trepanel over hvite mursokler. Husene hadde saltak og husmorvinduer, lå på ettmåls tomter med frukttrær, plen, og det vi fra indre østland kalte «rabbatt» med buskfuru og trykk på første stavelse. Selv om jeg bodde på samme sted gjennom hele barndommen, husker jeg ikke ordent-

innledning

lig hvordan nabohusene så ut. De bare var der, til lek og bruk. Så lenge de ikke brant eller datt ned, la vi stort sett ikke merke til dem. Jeg tenkte ikke særlig over at noen hadde formgitt disse husene – at noen faktisk hadde bestemt hvordan stuevinduet skulle sitte i veggen, vurdert om man skulle ha utsikt fra badekaret (det skulle man typisk ikke i Norge på 1960-tallet), eller tenkt på hvordan sola skulle falle inn i spisestua en søndag ettermiddag i februar. Husene bare var sånn, de var gitt, nesten som et stykke natur. Det tok mange år før det gikk opp for meg at arkitektur slett ikke er natur. At hus ikke er gitt, men skapt, som produkter av titusen små og store valg. Jeg husker et barndomsbesøk hos noen familievenner på ei hytte i Vestfold. Alt var liksom helt annerledes i den hytta. Det var vinduer med dyp vinduskarm så man nærmest kunne sitte inne i utsikten. Noen hadde laget en glugge i barnehøyde ved siden av kjøkkenbenken sånn at ungene kunne se sjøen mens de hjalp til med oppvasken. Ved inngangen hang det en tykk kjetting fra takutstikket. Den ledet vannet fra takrenna og ned i en liten røys med runde, hvite steiner. Jeg husker at jeg var imponert over at noen hadde giddet å bære så mye stein for ei takrennes skyld. Ting var forunderlig forskjellig, ikke på en dramatisk eller prangende måte, men stillferdig annerledes slik dagligdagse ting kan være. Noen hadde brydd seg med å tenke litt ekstra over hvordan det var å være akkurat der. Arkitektur har med den omsorgen å gjøre. Det handler om å huse behov og begjær på en vakker, meningsfull og gjenkjennelig måte. Men det handler også om overraskelser: om å rykkes ut av det vante, og om den forundrede gleden over å oppdage at noe dagligdags er blitt til noe bitte litt annerledes. Derfor dreier denne boka seg blant annet om forundring, glede, gjenkjennelse og overraskelse. Det er viktige virkemidler i arkitekturen og har vært det lenge. Nå er det jo ikke all arkitektur som overrasker, og

hva er arkitektur

slett ikke all som gleder, men på sitt beste kan den gjøre begge deler. Og da er vi allerede i gang med å tenke over hva arkitektur er, og hvordan den virker.

Videre lesning Som de fleste fag har arkitekturen en masse fagterminologi. Hver minste bygningsdel har navn, noen har opptil flere. Konstruksjonsmåter, materialer, former og ornamenter sorteres av innfløkte taksonomier og benevnes av et rikt og spesialisert språk. I tillegg henter arkitekter kunnskap fra mange omliggende felt og bruker (og misbruker) fagterminologi fra fysikken, sosiologien, filosofien, kunsten og sikkert et dusin andre fag og felt. Jeg har forsøkt å gjøre ordene forståelige gjennom bruk, men foreslår følgende oppslagsbøker dersom fagtermene allikevel skulle volde besvær: Jan Torsten Ahlstrand, Arkitekturtermer: lexikon över svenska, engelska, tyska och franska arkitektur- och stadsplanetermer, Lund: Studentlitteratur 1976. James Steven Curl (red.), Dictionary of Architecture and Landscape Architecture, Oxford: Oxford University Press 2006. Nikolas Davies og Erkki Jokiniemi, Dictionary of Architecture and Building Construction, Amsterdam: Elsevier 2008. Arne Gunnarsjaa, Arkitekturleksikon, Oslo: Abstrakt forlag 2007.

kapittel 1

Sykkelskur og katedraler Ikke alle vil være enig med meg når jeg kaller en bålgrop eller en snøbenk for arkitektur. For det første har de ikke tak og vegger, for det andre er de ikke – i hvert fall ikke nødvendigvis – laget med tanke på skjønnhet eller kunstnerisk opplevelse. «Et sykkelskur er en bygning, Lincoln-katedralen er et stykke arkitektur», skrev arkitekturhistorikeren Nicolaus Pevsner i 1942, i en av de mest berømte arkitekturdefinisjonene noen sinne.2 Pevsner trakk et skille mellom en kunstnerisk høyverdig arkitektur og det som «bare» er en bygning. Bare det som har estetisk appell kunne kalles arkitektur, mente han. Den fransk-sveitsiske arkitekten Charles-Édouard Jeanneret, bedre kjent under kunstnernavnet Le Corbusier, var inne på noe lignende: Vi begynner å bygge i stein, i tre, i betong, vi bygger hus og palasser. Dette er å bygge. Oppfinnsomhet i arbeid. Men plutselig gripes mitt hjerte, jeg blir glad, jeg sier: «Dette er vakkert.» Da er det arkitektur. Kunsten er her.3

For Le Corbusier og Pevsner har arkitektur med kunst å gjøre, og bare når en bygning berører oss som et kunstverk, kan den kalles arkitektur. Det er noe flott med en sånn definisjon fordi

hva er arkitektur

den peker på at bygninger er – eller kan være – noe mer enn bare tak over hodet. Arkitektur berører og virker på oss, og bærer i seg en lang rekke assosiasjoner, både sanselige og kulturelle. Bygninger er ikke bare fysiske, funksjonelle rammer, men også kilder til opplevelse, erindring, skjønnhet og refleksjon. Allikevel er ikke Pevsners distinksjon helt uproblematisk. Dersom sykkelskuret ikke er arkitektur, hvor begynner i så fall arkitekturen på skalaen fra bruk til kunst? Det finnes mange eksempler på vakre skur, og like mange eksempler på stygge og ugjennomtenkte kirker. Å sondre mellom det kunstnerisk høyverdige og det som kun er brukelig, er vrient, for arkitektonisk kvalitet finnes på de mest uventede steder – også i et skarve skur. Denne boka tar konsekvensene av Pevsners dilemma og opererer med et vidtfavnende arkitekturbegrep. Den arkitekturen jeg snakker om, omfatter sykkelskur og katedraler, byer og landskap, vinduskarmer og dørhåndtak. Det er mange praktiske og pedagogiske grunner til å skjelne mellom urbanisme, landskapsplanlegging, arkitektur og interiørdesign, men de hører i bunn og grunn sammen. Det betyr at arkitektur, slik jeg skriver om det her, ikke bare består av kunstnerisk høyverdige bygninger, men i prinsippet alt som er bygget. Det betyr også at arkitektur ikke bare er arkitektens domene, men like mye tilhører selvbyggeren, håndverkeren, bonden, landskapsarkitekten, arealplanleggeren, produktdesigneren, ingeniøren, urbanisten, interiørarkitekten og kunstneren. I stedet for å skille mellom kunst og konstruksjon eller mellom arkitektur og «bare» bygning, skiller denne boka heller mellom god og dårlig arkitektur. Det har også sine problemer (ganske store, vil mange mene), men får i hvert fall fram at det ikke er byggeoppgavens status eller størrelsen på budsjettet som bestemmer arkitektonisk kvalitet, men graden av omtanke som investeres. Sånn sett er det mye rart som kan kalles arkitek-

1 sykkelskur og katedraler

tur, og eksemplene i denne boka spenner fra hundehus til templer. Det fine norske ordet byggekunst dekker dette spennet godt. Kunsten i byggekunst peker ikke mot et eksklusivt estetisk domene, men mot et virke, på linje med legekunst og kokekunst. I denne boka brukes arkitektur og byggekunst om hverandre, både for å snakke om kunsten å bygge og for å beskrive resultatet av byggingen: bygningen selv og måten den møter oss på. «After food and sex, we build. It’s the third thing we do», sa den amerikanske arkitekten Philip Johnson visstnok en gang. Utsagnet er sleivete, men slående óg. Arkitektur er noe fundamentalt, et primærbehov på linje med mat og forplantning. Bygninger kan være vakre eller stygge, gode eller dårlige, men de virker på oss gjennom hele livet og kan ikke velges vekk. Derfor er arkitektur viktig.

Aristippus’ oppdagelse Det verserer en historie om den greske filosofen Aristippus, som levde omkring 400 år før Kristus. Aristippus led skipbrudd i Egeerhavet og drev i land på noe han først trodde var en øde øy. Da det engstelige mannskapet begynte å utforske øya, oppdaget Aristippus noen geometriske figurer som var risset inn i en klippe. «Vær ved godt mot – jeg ser spor etter mennesker», ropte han til mennene sine. Aristippus var lettet. Oppdagelsen ga håp om at de ikke hadde havnet i et ukjent kaos, men befant seg i en ordnet, menneskepreget verden. Det er ikke noe dårlig bilde på hva arkitektur gjør, nemlig å etablere en menneskelig sfære i en verden som i utgangspunktet er temmelig ubegripelig. Historien om Aristippus ble fortalt av den romerske arkitekten Marcus Vitruvius Pollio i hans bok De architectura libri

hva er arkitektur

decem, eller på norsk Ti bøker om arkitekturen. Det er den første systematiske drøftingen av arkitektur vi kjenner, skrevet omkring år 50 før Kristus. Vi vet ikke riktig hva slags status Vitruvius hadde i sin samtid, men fra seinmiddelalderen og fram til langt ut på 1800-tallet var boka hans fenomenalt innflytelsesrik. Vitruvius presenterte arkitektur som en grunnleggende menneskelig aktivitet med ett overordnet mål: å skape samfunn. Det går fram av historien han forteller om arkitekturens opprinnelse, et par kapitler før fortellingen om Aristippus. Pussig nok er det ingen bygninger til stede i Vitruvius’ opphavsfortelling, men derimot to andre oppdagelser: ilden og språket. I en slags mytisk-poetisk fabelform forteller Vitruvius at en gang for lenge siden, da menneskene ennå var ville og levde ensomme og språkløse i villmarken, slo lynet ned og det tok fyr i noen tørre trestammer. Først ble folk redde, men snart kjente de at ilden varmet godt, og at det føltes trygt å samles omkring den. De begynte å lage lyder for å gjøre seg forstått, og samarbeidet om å samle tørre greiner så ilden ikke skulle slokne. Slik ble språket skapt, skriver Vitruvius, og med det kom det første samfunnet. Først da språkfellesskapet rundt ilden var godt etablert, begynte menneskene å lage husly for seg og sine. Noen bygget hytter av greiner, andre gravde huler i fjellsidene, mens andre igjen gjorde som svalene og blandet kvist og gjørme til en slags deig som kunne formes og tørkes til vegger. De lærte av hverandre og brukte materialene som fantes på stedet. Gjennom generasjoner med utprøving erfarte de hvilke materialer og byggemåter som ga de vakreste og varigste løsningene. Det oppsto byggetradisjoner som var tilpasset levemåte og naturforhold, forskjellige tradisjoner i ulike deler av verden.4 Vitruvius’ fortelling er ikke en arkeologisk korrekt framstilling av arkitekturens begynnelse, og var neppe ment sånn heller. Ikke at han var helt på jordet: De første sporene av menneskelig

1 sykkelskur og katedraler

bosetting er faktisk ildsteder, svimlende 500 000 år gamle, funnet i huler i Kina og Frankrike.5 Men Vitruvius’ ærend var filosofisk, ikke empirisk. Han ville ha fram to poenger, tror jeg. For det første at arkitektur har med menneskelig fellesskap å gjøre, ikke først og fremst med individuelle fysiske behov. For det andre at arkitektur er noe som skapes over tid. Selv en enkel bygning inneholder mange generasjoners erfaring og hukommelse. Begge poengene er stadig vekk relevante. God arkitektur er alltid mer enn bare en løsning på individuelle behov og involverer alltid en eller annen form for akkumulert erfaring – en historie. Selv på sitt mest eksperimentelle og originale refererer arkitektur til andre rom, levemåter og byggetradisjoner, i protest eller aktelse. Det kommer til å dukke opp mange eksempler på det i kapitlene som kommer.

Lek, dans, hus Vitruvius’ opphavsfortelling er blitt fortalt i utallige varianter i de drøyt to tusen årene siden den ble skrevet. Hver gang arkitekturen har stått overfor store endringer, har man diktet en ny fortelling om dens begynnelse – ikke fordi man nødvendigvis har vært så interessert i historie, men fordi man har lett etter gyldige måter å bygge og leve på, her og nå. Tenk på Robinson Crusoe, for eksempel, som i løpet av 28 år på sin øde øy bygget seg gjennom alle stadier av arkitekturens historie, fra hulen til hytta til festningen og til sist en hel liten by. Daniel Defoe, som ga ut The Life & Strange Surprising Adventures of Robinson Crusoe i 1719, var dypt fascinert av teorier om arkitekturens opprinnelse. Han var i godt selskap, for 17- og 1800-tallslitteraturen er full av fortellinger om primitive hytter og teorier om hva det aller første byggverket kunne ha vært for noe. Noen tenkte seg at arkitek-

hva er arkitektur

tur oppsto med hulen, andre at det var teltet eller den primitive trehytta som var byggekunstens opprinnelse. En av mine favoritter i denne sjangeren ble skrevet av den tyske arkitekten Gottfried Semper på midten av 1800-tallet. Dette var en tid da både samfunnet og arkitekturen gjennomgikk dramatiske forandringer. Nye materialer og produksjonsformer hadde gjort at man kunne skape rom og bygningstyper som før var utenkelige. Ny historisk forskning hadde åpnet et vell av kunnskap og gjort det mulig å reprodusere kinesiske palasser, egyptiske templer, romerske bad eller gotiske katedraler etter eget forgodtbefinnende. Problemet var bare, slik Semper så det, at de nye mulighetene ikke hadde ført til bedre arkitektur. 1800tallsarkitekturen var preget av kaos og smakløshet, mente han, og både bygningskunsten og samfunnet for øvrig befant seg i en dyp krise. Bare ved å gå tilbake til arkitekturens grunnleggende prinsipper ville man kunne løse denne krisen, hevdet Semper, og opphavsfortellingen hans var ment å definere disse prinsippene. Som hos Vitruvius er det merkelig få bygninger i Sempers arkitekturhistorie. I stedet snakker han om lek og dans, om hvordan de første menneskene forsøkte å begripe verden omkring seg ved å etterligne dens rytme. Naturen er full av rytmisk tid: vekslinger mellom dag og natt, sommer og vinter, flo og fjære. Dans og rytmiske ritualer er menneskets måte å leve seg inn i denne rytmen på og gjøre den til sin, skriver Semper. Etter hvert ble den rytmiske bevegelsen oversatt i menneskeskapte ting: ornamenter som ble risset inn i bergveggen eller trestammen; kjeder av skjell; tatoveringer. Ritualene og ornamentene bidro til å etablere en menneskelig verden, et «her inne» i kontrast til «der ute». Mennesket gjorde verden forståelig gjennom lek, leken ble oversatt til form, og så – langt ut i utviklingsforløpet – til bygninger.6

1 sykkelskur og katedraler

For det er først nå arkitektur dukker opp i Sempers fortelling. Ikke som hytter og huler, men som fire enkle elementer som alle har sin opprinnelse i dans, ornamenter, ritualer og lek. Først kom ildstedet, der menneskene samles. Så kom det opphøyde gulvplatået som definerte samlingsplassen, innhegningen som skilte inne fra ute, og til slutt taket som beskyttet for vær og vind. De eldste innhegningene var vevd av strå og pinner, påstår Semper, og beskriver hvordan vevrytmen kan finnes igjen i seinere tiders veggutsmykninger, for eksempel assyrernes steinrelieffer eller arabernes keramiske fliser. Men i begynnelsen var veggen en vevd innhegning, en slags bekledning som avgrenset en menneskelig verden fra omgivelsene. Det fascinerende med Sempers opphavsteori er at den snur opp ned på vante forestillinger om hvordan bygninger blir til. Det virker jo unektelig fornuftig å bygge huset først og pynte det etterpå, altså at det konstruktive kommer før det ornamentale. Men her har vi altså en som påstår det stikk motsatte: at det dekorative har forrang over det konstruktive, og at det til og med kom først. Det betyr selvsagt ikke at Semper ikke forsto at bygninger måtte ha en solid konstruksjon for å være brukbare. Han var selv en dyktig konstruktør og tegnet store, avanserte bygninger over hele Europa, for eksempel den berømte Dresden-operaen og to gedigne museer i Wien. Men som Vitruvius mente han ikke desto mindre at arkitektur først og fremst handler om å skape meningsfulle handlingsrom for et menneskelig fellesskap. Og tenker man sånn, da er konstruksjon et middel, ikke et mål. Sammenhengen mellom konstruksjon, rom, materialer og uttrykk er i det hele tatt mer komplisert enn man kunne tro, og forholdet er stadig vekk kilde til kontrovers, nytolkning og nytenkning i arkitekturen.

hva er arkitektur

Videre lesning Lise Bek, Arkitektur som synlig tale, Risskov: Ikaros Press 2010, er en lærd, men lettlest introduksjon til arkitektur og arkitekturopplevelse. Adrian Forty, Words and Buildings. AVocabulary of Modern Architecture, London: Thames & Hudson 2000, er på samme tid en ordbok, en historiebok og en usedvanlig presis analyse av det tjuende århundrets arkitektur. Steen Eiler Rasmussen, Om at opleve arkitektur, København: Gads forlag 1957, er en klassiker som gir en innforlivet introduksjon til arkitektur som opplevelse og erfaring. Joseph Rykwert, Adam’s House in Paradise. The Idea of the Primitive Hut in Architectural History, Cambridge, Mass.: MIT Press 1971, er en god introduksjon til arkitekturens opprinnelser og til hvorfor opphavsfortellingene stadig vekk spiller en rolle. Joseph Rykwert, The Idea of a Town: The Anthropology of Urban Form in Rome, Italy and the Ancient World, New Jersey: Princeton Architectural Press 1976, undersøker byens opprinnelse, både som idé og som fysisk virkelighet.

9788215024783_1korr.qxd:omslag1

02-03-15

11:34

Side 1

ARKITEKTUR

ISBN 978-82-15-02478-3

Mari Hvattum

hva er

hva er ARKITEKTUR Mari Hvattum