Klartekst nr. 1/2001

• FORTELLERNE kommer SIDE 4–5

KLARTEKST • MORDET ved sykehussengen SIDE 11

• SEXISTENSIALISME – en vei til frihet? SIDE 15

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR.1.2001

«– Man kan godt være kulturkritisk uten å ha som mål å ta folk med buksene nede!»

• PORTRETTET: Marianne Gullestad SIDE 9 8–10

Redaksjonelt

Varige spor I Universitetsforlaget har vi siden etableringen på vårparten i fjor vært oss bevisst en kjempeutfordring: Raskt å realisere det åpenbare potensialet som lå i sammenslåingen av forlaget Tano Aschehoug og universitets- og tidsskriftredaksjonen i det tidligere Universitetsforlaget. Vi har et enestående utgangspunkt i vår samlede backlist, vi har et unikt og forpliktende forlagsnavn, vi har et flertall av Norges ypperste fagformidlere med oss, vi har et solid forlagshus i ryggen – og da er resten opp til oss.

Vi må ganske enkelt lykkes med å drive moderne fagforleggeri på en måte som gir resonans i fagmiljøene, ved å stå for viktige utgivelser som betyr noe i fagdebatten, ved å by på arenaer for meningsutveksling og fagbrytning, ved å være våre nåværende og fremtidige forfatteres foretrukne forlagspartner. Så enkelt og så vanskelig! Konkurransen er hard, og vi må hele tiden bevise at vi leverer kvalitet.

For å oppnå dette, må vi ha en sterk og vedvarende tro på det vi gjør. Vi må være profesjonelle, modige og entusiastiske. Vi må ha en visjon for vår virksomhet, som uttrykker målet og ambisjonene på egne og våre forfatteres vegne. Høsten 2000 formulerte vi en ny og felles visjon for Universitetsforlaget som uttrykker det overordnete mål for forlaget og som skal være som et fyrtårn for oss i vår virksomhet:

VI SKAL SETTE VARIGE SPOR I DET NORSKE KUNNSKAPSSAMFUNNET

For å sette spor, må vi våge å begi oss ut i ukjent lende. For å sette spor, må vi være åpne og villige til å bli etterprøvd, evaluert og etterfulgt. For å sette varige spor, som tåler kritiske blikk og tidens tann, må Universitetsforlaget velge sine satsingsområder med omhu, i nær og aktiv kontakt med forfatterne og samtidens tanker. Vi må utvise lydhørhet, originalitet, godt skjønn, smak og noen ganger en stor porsjon mot og kanskje også galskap! Sporene etter Universitetsforlaget, med sin lett gjenkjennelige logo-U, skal signalisere kvalitet, engasjement, konsistens.

Klartekst 1/2001 er ett av flere slike spor som vi setter etter oss denne våren. I tillegg til artikler og intervjuer knyttet til sentrale forfattere og utgivelser denne våren, fins det stoff om begivenheter som vårens Fagforum og om den nye Idunn-prisen for fremragende fagformidling. Vi oppfordrer også til et besøk på vårt «nyoppussede» nettsted: www.universitetsforlaget.no! Der har vi lagt ut flere spor.

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR.1.2001 Nr. 1 2001 - 2. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Laila Stange Redaktør: Vibeke Feldberg

2

Klartekst / 1.01

I redaksjonen: Nils Petter Hedemann, Hege Ramseng, Mariann Bakken og Mari Bjørkeng Design og layout: Gazette as

Adresse: Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no

Ny bok

!

Et verdiskapende Norge TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: LINDA CARTRIDGE

Parallelt med den vanvittige mediestøyen rundt Torger Reves verv som styreleder i NRK, har BI-rektoren i samarbeid med kollega Erik W. Jakobsen fullført forskningsprosjektet «Et verdiskapende Norge» og presentert resultatene i en ny bok med samme tittel.

Forfatterne varsler et verdiskapingsgap i norsk økonomi, når oljeog gassinntektene faller. De fremmer konkrete forslag til hvordan vi kan kompensere dette gapet av udekket verdiskaping. Klartekst har snakket med Erik W. Jakobsen, som er førsteamanuensis i strategi og leder for Senter for verdiskaping ved Handelshøyskolen BI. HVA SKAL VI LEVE AV?

– Når slår verdiskapingsgapet inn i norsk økonomi?

– Det er vanskelig å si eksakt, for det avhenger av prisutviklingen i oljeog gassektoren. Men i løpet av et tiår eller to vil resultatene i alle fall være meget merkbare, og kanskje vil det gå fortere.

– Hvilke næringer skal vi satse på for å fylle gapet?

– Vi må først og fremst gjøre store kunnskapsinvesteringer i norsk næringsliv, og da særlig på tre områder: sjømat, energi og maritime næringer. I tillegg er vi nødt til å gjøre betydelige investeringer i den grunnleggende næringen IKT, informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

NÆRINGSKLYNGER

– Hvordan har dere funnet at disse tre områdene har størst potensial?

– Vi har konstruert en næringsklyngeindeks, der disse tre områdene skiller seg klart ut. Næringsklynger er kjennetegnet ved selvforster-

Utland

Erik W. Jakobsen

Torger Reve

kende vekst, blant annet gjennom kunnskapspredninger og innovasjonspress.

– Dere legger stor vekt på disse næringsklyngene. Kan du si litt mer om hva en næringsklynge er?

– Disse samlingene av bedrifter har en rekke «klyngeegenskaper», som mobilitet av ansatte bedriftene imellom, mange og rike kommunikasjonsarenaer, nærhet til avanserte og krevende kunder, effektiv konkurranse i alle markeder, samarbeid mellom bedriftene i næringen, kompetente leverandører i området, godt utbygget infrastruktur, m.m. Gode eksempler er møbelklyngen på Sunnmøre, teknologiklyngen på Kongsberg og sjømatklyngen på Austevoll. Klyngene viser selvforsterkende vekstmekanismer, og det er på slike områder kunnskapsinvesteringene kaster mest av seg.

– Hva håper dere boken vil føre til?

– Vi håper på mer oppmerksomhet og fokus på langsiktig verdiskaping i den økonomiske politikken. Gjennom media er det stort sett kortsiktige problemer som fokuseres. Langsiktig verdiskaping var så godt som fraværende både i debatten om siste statsbudsjett og i forrige valgkamp.

Det er imidlertid tegn til bedring. Samrådene til Finansministeren er ett eksempel, og vi tror på en diskusjon om langsiktig verdiskaping i den kommende valgkampen.

– Hvem bør lese «Et verdiskapende Norge»?

– Ikke minst hele det politiske miljø rundt Storting, regjering osv. I tillegg bør den leses av folk i nærings- og arbeidslivet. Dessuten er det en tverrfaglig bok som kan brukes som pensumlitteratur for studenter i økonomi og samfunnsvitenskapene.

⁄

SKIRBEKK OG GILJE INNTAR RUSSLAND «Filosofihistorie» av professorene Gunnar Skirbekk og Nils Gilje fortsetter sin internasjonale seiersgang. Det begynte med at deres filosofiverk med vekt på Frankfurterskolens perspektiv og politiske filosofi ble oversatt fra nynorsk til tysk og utgitt av det anerkjente forlaget Suhrkamp. Enkelte har sammenliknet denne kultureksporten til filosofilandet Tyskland med å selge sand til Sahara. Dette var ikke et tilfeldig blaff.

Ikke bare har verket gått i flere opplag i Tyskland; nå er det også blitt utgitt på russisk. Fra bokmessen i Moskva i september i fjor ble det meldt at «Filosofihistorie» har gått i 60 000 eksemplarer.

Slike tall kan de ikke fremvise på Island, men der har det islandske universitetsforlaget utgitt verket etter et språklig nybrottsarbeid der praktisk talt hele det islandske filosofmiljøet har vært engasjert for å gjenoppvekke eller nyskape

islandske filosofitermer. Noe lettere var det nok å oversette verket til bokmål, svensk og dansk.

En engelsk utgave kommer nå på Routledge i London, og en kinesisk utgave er det også inngått avtale om. Det siste er en seriøs interesse fra Sør-Korea, et land med 104 universiteter og over 1 million studenter, forteller rettighetssjef Lars Alldén til Klartekst.

Klartekst / 1.01

3

Bakgrunn

=

Storytellers

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: ROALD SUNDBY

I begynnelsen var fortellingen. Nå har vi fått narratologien. Litteraturvitenskapelige begreper om historiefortelling, som diskurs, narrasjon og diegese, har fått anvendelse på en rekke fagområder. Hvorfor har fortellingen fått en så kraftig renessanse i vår tid, og hva kan vi lære av narratologien?

«I begynnelsen var fortellingen» er tittelen på Halldis Breidlid og Tove Nicolaisens nye bok om fortelling i ulike religioner med utgangspunkt i grunnskolefaget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

Fortellingen har en helt sentral plass i alle religioner og livssyn, og i boken presenteres fortellingsstoff fra gresk mytologi, hinduisme, buddhisme, jødedom, kristendom og islam ut fra ulike synsvinkler. Boken legger stor vekt på det positive ved at fortelling er så sterkt fokusert i det nye KRL-faget, men underslår heller ikke at det også er utfordrende sider ved fortellingsdidaktikken. Klartekst har snakket med Halldis Breidlid om fortellingens inntog i undervisningen.

SÅ MANGE HISTORIER…

– Hvorfor har fortellingen fått slik renessanse i pedagogikken?

– Etter en periode med mer problemorientert undervisning, er det utvilsomt en trend i tiden at fortellingen kommer tilbake med full tyngde. Jeg tror det har sammenheng med at fortellingen står for noe grunnleggende i mennesket. Til alle tider har mennesker fortalt, og erfaring og kunnskap er formidlet via fortellingen. Den gjør det lettere å huske og lettere å forstå.

– Har fortellingen betydning for elevenes livstolkning og identitetsutvikling?

4

Klartekst / 1.01

– Fortellingen gir oss en forståelsesramme å se våre egne liv opp mot. Dermed får vi også en tolkningsnøkkel til våre egne liv. I tillegg ser vi at fortellingene fungerer i undervisningen, engasjerer og danner utgangspunkt for mange meningsfulle samtaler.

– Betyr den nye fortellingspedagogikken at vi vender tilbake til den gamle bibelhistorieundervisningen?

– Det blir annerledes i det nye KRL-faget, fordi elevene møter forskjellige typer fortellinger fra ulike religioner. Vi tror elevene vil utvikle det vi kaller en transversal idenitet.

Det vil si at mange fortsatt står med den tyngste delen av sin identitet i én tradisjon, men at de samtidig vil bli påvirket av de andre fortellingene og bygge elementer av dem inn i sin identitet. Det er viktig for oss å understreke at alle kan lære noe av alle fortellinger, selv om man ikke deler religion eller livssyn. Vi oppfordrer lærerne til å legge vekt på den allmennmenneskelige dimensjon i alle fortellingene.

– Ser du store forskjeller mellom fortellingene fra de ulike religioner?

– Fortellingene gjenspeiler selvsagt kulturen de er blitt til i. Samtidig ser vi at mange temaer er felles. Kampen mellom det gode og det onde står sentralt i alle tradisjonene.

– Mange av de gamle fortellingene kan være både rå og voldelige og med et heller tvilsomt syn på kvinner eller fremmede folkeslag. Hvordan kan dette tilpasses moderne pedagogikk?

– Dette er jo en del av virkeligheten, men man må vurdere på hvilket alderstrinn man introduserer de ulike fortellingene. I forhold til undervisningsplanen er det noen blodtørstige historier som med fordel kunne ventet til senere. På den annen side skal man ikke bare

presentere glansbildefortellinger og late som alt er uproblematisk. Men det er viktig å klargjøre hvem det er som forteller. For eksempel er det israelitter som forteller om egyptere, og menn som forteller om kvinner.

BAK ORDENE

Bente Erlien har arbeidet med informasjon i en årrekke, som informasjonssjef i Oslo kommune, Byplankontoret, informasjonsleder i NRK og redaktør i Telenor konsernkommunikasjon. I 1997 utgav hun boken «Intern kommunikasjon – planlegging og tilrettelegging», som kom i ny utgave to år senere. Snart kommer oppfølgeren med den mer litterære tittelen «Bak ordene», som handler om gjennomføring av kommunikasjonsplanen og evaluering av kommunikasjonen. Men det er mer enn tittelen som skiller de to bøkene. Denne gang har Erlien valgt å plassere sine eksempler og erfaringer inn i en oppdiktet bedrift et sted i Norge. I fiktive Borgesund følger vi Tone Marie Lund i informasjonssjefjobben i Storvik Vei og Transport A/S. – Hvorfor valgte du fortellingsformen til din nye fagbok?

– For det første ville jeg behandle en modningsprosess som tar tid, der hovedpersonen møter motstand, bedriftskulturen lærer noe nytt, og begge gjennomgår en utvikling.

Gjennom fortellingen er det lettere å få fram en slik utvikling over tid. For det andre hadde jeg mange gode eksempler i hodet om makt, prestisje, motstand mot nye tanker osv. For-

«Til alle tider har mennesker fortalt, og erfaring og kunnskap er formidlet via fortellingen.»

tellingen var egnet til å anonymisere slike konkrete eksempler fra virkeligheten for å unngå gjenkjennelighet. I tillegg var det hensiktsmessig å dikte opp en bedrift med både akademiske kunnskapsmiljøer, service- og produksjonsarbeid, i grenselandet mellom privat og offentlig sektor, slik at folk fra mange bransjer og sektorer kan kjenne seg igjen.

– Tittelen «Bak ordene» er også uvanlig for en fagbok?

– Bakgrunnen for boken var at en anmelder utfordret meg til å skrive en praktisk oppfølger til den forrige boken. Arbeidstittelen var også i tråd med den: «Intern kommunikasjon – gjennomføring og evaluering». Men etter som formen ble såpass forskjellig, føltes det riktigere med en tittel som gjenspeilet dette.

– Hvilke forfattererfaringer har du høstet av å skrive to bøker om internkommunikasjon med så forskjellig tilnærming til stoffet?

– Jeg har jo selv en bakgrunn først og fremst som praktiker, ikke som teoretiker. Det er kanskje årsaken til at jeg har følt meg veldig bekvem med den nye formen. Jeg syns denne teknikken har gjort det lettere å illustrere og komme nærmere en komplisert virkelighet.

Ved siden av de saklige og faglige aspekter kan fortellingsformen få med emosjonelle forhold og menneskelige relasjoner, som er så viktige for kommunikasjonsprosessen. Dessuten lever vi jo i en tid der så mye informasjon svirrer forbi, og en sammenhengende historie kan gjøre det lettere å forstå hva som skjer.

MED NARRATOLOGIEN SOM VEIVISER

Parallelt med den nye interessen for fortellingen, ser vi at stadig flere analyserer historier og fortellinger med narratologiens begrepsapparat. Begreper om narrativ fiksjon tas i bruk på nye fagområder. Narratologiens fremste opphavsmann er franskmannen Gérard Genette, som bygde på strukturalismen og den russiske formalismen, og presenterte grunnbegrepene i sin Proust-analyse «Discours du récit» i 1972.

Jacob Lothe, som er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, er en av våre fremste kjennere av narrativ teori. Han tok metoden i bruk i boken «Fiksjon og film», som kom første gang i 1974 og er blitt en norsk klassiker på området. I fjor ble denne boken i revidert og ajourført utgave utgitt på engelsk under tittelen «Narrative in Fiction and Film» av selveste Oxford University Press.

Vi har spurt Lothe om hvorfor fortellingen har fått sin renessanse i vår tid.

– Psykologer som har arbeidet med dette, mener at det narrative fortellermønsteret er helt grunnleggende i vår livserfaring. Den kunnskapen som betyr noe for oss, er den vi kan omdanne til en fortelling. Vi oppfatter livet som en fortelling fra begynnelse til slutt, og søker etter mening og sammenheng. Dessuten utsettes vi i vår tid for en uoverskuelig informasjonsstrøm, som blir stadig vanskeligere å bearbeide og narrativisere. Mye flyr forbi, og vi sliter med å danne et bilde som gir mening. Det narrative behovet oppstår også på grunn av denne uendelige mengden

informasjon og mangelen på struktur og sammenheng.

– Hvordan kan narratologien hjelpe oss?

– Vi kan ha god nytte av narratologien i å analysere informasjonsstrømmen fra medier, reklame osv., hvordan den fungerer og er sammensatt. Når det kan virke som om grunnleggende sammenhenger er borte, hjelper narratologien oss med å studere hvordan historiene er satt sammen og blir konstituert.

Narratologien er et viktig hjelpemiddel i studier av litteratur, film og medier.

– Begrepsapparatet har også spredd seg til andre fag. Gir dette mening?

– Jeg syns denne overføringen av litteraturvitenskapelige begreper til andre fagområder i hovedsak er positiv. Selvsagt må man vokte seg for å overføre begrepene for direkte; en filmdiskurs er eksempelvis ganske forskjellig fra en litterær diskurs. At det narrative i vid forstand går på tvers av fagene og slår gjennom på mange fagområder, ser jeg som et godt eksempel på hvor foreldet de gamle faginndelingene er, og at vi trenger kommunikasjon på tvers av fagene.

– Du er ikke redd for at et motebegrep som diskurs forfaller til tanketom akademisk sjargong?

– Nei, men det er selvsagt viktig å komme bak begrepet, sette seg inn i narratologien og diskutere hva den kan brukes til. For dem som er ute etter kunnskaper på området, anbefaler jeg gjerne Rolf Gaaslands innføringsbok i litterær analyse, «Fortellerens hemmeligheter», som ble utgitt i 1999.

VELKOMMEN TIL UNIVERSITETSFORLAGETS FAGBOKSEMINAR 2. APRIL Vi gjentar suksessen fra tidligere år og inviterer til fagbokseminar i Folkets hus i Oslo. Forfatterne presenterer nye pensumbøker innen psykologi, helse- og sosialfag, pedagogikk, fagdidaktikk og humaniora. En stor utstilling vises i forbindelse med seminaret. Deltakelse er gratis og seminaret finner sted på Folkets hus 2. april. Kontakt Liv Sundby for påmelding og nærmere informasjon.

Telefon 24 14 75 24 eller e-post liv.sundby@universitetsforlaget.no Klartekst / 1.01

5

Nyheter

*

Mental ernæring for sykepleiere * Liv Strand har skrevet «Mental ernæringsbok for sykepleiere. Stille døgn i Bethesda». Hun mener det over tid har vært for ensidig fokus på slit, strev og dårlig lønn i sykepleieryrket.

– Sykepleierne møter mennesker, liv og død; møter som i høy grad kan stimulere ens utvikling som humanist og åndsmenneske. De vitale sykepleierne som liker jobben sin, må stå fram og gi sykepleierne gode rollemodeller!

– Hvordan står det til med den mentale helsen i sykepleien?

– Den er nok i motbør. Til grunn for det å bli sykepleier ligger ønsket om å utøve den gode gjerningen. Men betingelsene for å utøve den gode gjerningen må forbedres, mener hun.

Liv Strand er selv sykepleier, pedagog og har billedkunstutdanning. I boken skriver hun ikke om lønn og rammebetingelser. Med utgangspunkt i kunst og kreativitet, skriver hun om omsorgsarbeideren og hennes forhold til seg selv og sine verdier.

– Når man har som jobb å møte andres behov, fordrer det at man er tilgjengelig følelsesmessig, mentalt og intellektuelt. Man må ha ro til å kunne la det som skjer, nå seg. Sykepleieren må også kjenne seg selv og ha den sansvarheten som kreves. Hvis ikke, kan egne følelser og behov projiseres inn i den andre personen og hjelpen blir forfeilet.

– Og det kan boken hjelpe med?

– Ja, det tror jeg. Den kan stimulere til å bli kjent med seg selv og kilder som man kan fokusere på for å være i og kunne formidle lys, ro og kraft. Det er områder som kan bringe en til kjernen i det å gi god hjelp.

Folk på vandring * Til alle tider har det vært bevegelser av mennesker i verden. Problemstillingene rundt flytteprosesser, rasisme, flyktningestrømmer og arbeidsinnvandring er langt fra så nye som mange later til å tro. Dette skriver sosialantropologen Øivind Fuglerud i sin nye bok «Migrasjonsforståelse», som både kan gi innsikt og helle kaldt vann i blodet på deltakerne i vår tids mest opphetede politiske ordskifte. Øivind Fuglerud har solid bakgrunn på dette fagområdet. Han er sosialantropolog og dr. polit. I ni år arbeidet han som rådgiver i Utlendingsdirektoratets juridiske avdeling.

Nå er han forsker ved NOVA, der han koordinerer det strategiske instituttprogrammet om innvandring og integrering, «Et flerkulturelt Norge». Hans nye bok er en innførings- og lærebok i temaer fra internasjonal migrasjonsforskning.

– Hvordan har det vært å skrive lærebok?

– Det var vanskeligere enn jeg trodde, selv om jeg har arbeidet med migrasjonsproblematikk i lang tid. Delvis er det vanskelig å skrive pedagogisk, men det var også en oppdagelse for meg å se hvor aktuelle mange av de problemstillingene som er behandlet i tidligere litteratur fortsatt er. Jeg innrømmer at jeg ble overrasket over kompleksiteten og det sofistikerte nivået. Det ble viktig for meg å peke på den rike fagtradisjonen som ligger eksempelvis i den historiske forskningen om utvandringen til Amerika og i Chicago-skolens arbeider om urban kulturell kompleksitet.

– Du snakker om fagtradisjonen, men hvilke fagområder er boken egentlig myntet på?

– Dette er i høy grad en tverrfaglig bok. Boken «Migrasjonsforståelse» vil være av særlig interesse for sosialantropologer, sosiologer, geografer, demografer og historikere. Jeg får vel legge til at min egen fagbakgrunn har gitt

boken det preg at den legger større vekt på de sosiale og kulturelle forhold enn de rent økonomiske og historiske.

– Hvordan forklarer du at vi er blitt så opptatt av migrasjonsfenomenet i vår tid, og at den politiske debatten er blitt så betent?

– Min oppfatning i kortversjon er at dette må tilskrives en kollisjon mellom den økte økonomiske globaliseringen og nasjonalstatens behov for å vokte sine grenser og kulturelle identitet. Migrasjon er et globalt fenomen, som reiser internasjonale etiske spørsmål, bl.a. om retten til å bevege seg i verden. Misforholdet oppstår når slike store spørsmål besvares med snevert utgangspunkt i for eksempel Norges indre anliggender: Hvor mange skal få komme hit? Hvor mange bør kastes ut? Fokus blir Norge mot røkla, og en fullstendig fordreining av perspektivet.

– Har det faglige arbeidet med boken, og ellers på migrasjonsfeltet, gitt deg sterke meninger om flyktning- og asylpolitikk, innvandring og rasisme?

– Jeg mener at den offentlige asyl- og innvandringspolitikken er en årsak til bekymring for forholdet mellom folkegrupper i Norge.

Da tenker jeg ikke først og fremst på Fremskrittspartiet og det som verre er. Det er ikke den folkelige rasismen som er innvandrernes største problem, men møtet med den norske staten. Den statlige politikken bidrar til å holde innvandrergrupper i permanent usikkerhet og isolasjon, og fører til en etnifisering av norsk identitet. Men jeg vil gjerne understreke til slutt at «Migrasjonsforståelse» ikke er en politisk debattbok. Snarere har jeg vært opptatt av å levere en bakgrunnskunnskap som kan bringe diskusjonen inn i et riktigere og mindre opphetet spor.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Tekst: Mari Bjørkeng

Historiske nerver * «Sentralnervesystemet» er en tittel med historie, og i februar kommer den ut i en ny og oppdatert utgave. Bokens forløper ble utgitt i 1943 på Johan Grundt Tanum for-

lag, en av forgjengerne til Universitetsforlaget.

Boken het «Nevro-anatomi i relasjon til klinisk nevrologi», og forfatteren het Alf Brodal.

Senere skiftet boken navn til «Centralnervesystemet», og kom til sammen i fire utgaver fram til 1974.

Alf Brodal fikk en sønn, Per Brodal. Han er professor i medisin ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, og har i mange år drevet

eksperimentell forskning på nervesystemets koplingsmønstre. I 1990 utga han en ny og modernisert utgave av farens bok. Annen utgave av den «nye» Sentralnervesystemet kom allerede i 1995, som et uttrykk for den voldsomme utviklingen innen utforskningen av nervesystemet. Tredje utgave vil foreligge i februar 2001. Boken er oversatt og utgitt på engelsk på Oxford University Press.

Fra informasjon til kunnskap * Informasjonssamfunnet er i ferd med å utspille sin rolle, skriver Petter Gottschalk i boken «IT-ledelse for kunnskapsbedrifter». Han peker på at økt tilgang på informasjon ikke lenger betyr økt effektivitet, snarere tvert i mot. Men informasjon kan bli til kunnskap når den behandles i menneskehjernen, og denne kunnskapen er i ferd med å bli den viktigste ressurs i næringsliv og forvaltning. Det er nivået på kunnskap og

evnen til å utnytte den som vil skille vinnere fra tapere i konkurransen framover.

Temaet i Petter Gottschalks nye bok er hvilken rolle informasjonsteknologien kan spille når vi står på terskelen til kunnskapssamfunnet.

Hvordan kan IT støtte kunnskapsbedriftene i deres kunskapsforvaltning? Boken tar utgangspunkt i kritiske utfordringer innen IT-ledelse. Så drøftes bokens kjerne, den IT-støttede kunnskapsforvaltning, med eksempler fra en fersk empirisk undersøkelse om situasjonen i norske advokatfirmaer. Til slutt følger kapitler om strategisk IT-ledelse og IT-sjefens lederroller, som reiser høyaktuelle problemstillinger for bokens primære målgrupper, IT-studenter og IT-ledere.

Fysisk fostring * De utdanningssøkende har i stigende grad vendt den ytre fysiske verden ryggen til fordel for den virtuelle virkeligheten. Men om nasjonen skal henge med i den internasjonale konkurransesituasjonen, trengs realfaglig kompetanse og fysisk fostring. Fysikeren Jan R. Lien sammen med kolleger Norge rundt har gjort noe med problemet, ved å lage et nytt og ambisiøst fysikklæreverk.

Realistene er nok den studentgruppen som framfor noen har vært henvist til angloamerikanske læremidler. Det er både en faglig begivenhet og en imponerende forfatterprestasjon når Universitetsforlaget nå kan presentere et nytt og bredt anlagt innføringsverk i fysikk på norsk. Dette løftet er også muliggjort gjennom støtte fra KUF ved Lærebokutvalget for høyere utdanning og fra Norges forskningsråd. Første bind av «Generell fysikk for universiteter og høgskoler» kommer nå i vinter. Boken omhandler mekanikken og er skrevet av Jan R. Lien og Gunnar Løvhøiden fra universitetene i Bergen og Oslo. Til høsten skal bind 2 være klart, der Lien sammen med Egil Lillestøl, som er knyttet til både UiB og CERN, og Ola Hunderi fra NTNU i Trondheim, behandler varmelære, elektrisitet, magnetisme, optikk og elektromagnetisme. Forfattergruppen vurderer også muligheten for et tredje bind om kvantefysikk, som sammen med laboratoriekurs vil gjøre den fysiske grunnutdanningen komplett. Klartekst har snakket med Jan R. Lien om det nye fysikkverket.

– Hvorfor trenger vi et fysikklæreverk på norsk?

– For det første holder mange av de engelskspråklige fysikkbøkene et lavere matematisk nivå enn det som er ønskelig ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Dernest er det en kulturpolitisk målsetting å skaffe lærebøker på

morsmålet for begynnerundervisningen ved universiteter og høyskoler. Studentene ønsker seg norske lærebøker, og et slikt innføringsverk kan være med og slå et slag for fysikkfaget.

– Hvem er boken beregnet på?

– For det første fysikkstudenter ved de fire norske universitetene, der vi etter hvert har fått ganske like undervisningsopplegg. I tillegg er bøkene tilpasset høyskolene, særlig ingeniørutdanningen, for de er tilrettelagt slik at det er enkelt å velge ut de deler av stoffet som passer der. Vi tror også at verket kan ha et internasjonalt marked, ettersom andre land i Europa og i Østen har samme problemer som oss med de angloamerikanske fysikkbøkene, så vi vurderer å lage en engelsk utgave etter hvert.

– Realfagene har slitt med dårlig rekruttering og nivåsenkning i skoleverket, sies det. Er fysikkfaget i krise?

– Realfagene har slitt med manglende oppslutning i videregående skole, og det har gitt for dårlig uttelling for elevene å velge de krevende kursene. Også på universitetene har studenttallene vært i tilbakegang. Heldigvis ser vi visse tendenser til bedring nå. Valg av realfag i videregående belønnes bedre, og kvaliteten på våre studenter øker. De som er genuint interessert i faget, er gjerne både motiverte og flinke.

– Hvorfor er fysikkfaget så viktig?

– Stadig flere er bekymret for at norsk næringsliv kan komme i en situasjon hvor vi mangler folk med kunnskap i realfag. Teknisk og naturvitenskapelig kompetanse er helt nødvendig i dagens konkurransesituasjon. Vi håper at fysikkverket kan bli et bidrag til å styrke denne kompetansen.

– Er fysikkstudiet noe for de mange IT-interesserte?

– Fysikken har lagt grunnlaget for mye av

den rivende utviklingen innen datateknologi.

Etableringen av den elektroniske verdensveven kom jo som en følge av fysikernes behov for overføring av store datamengder mellom forskningslaboratoriene. Fysikk handler mye om modellbygging og gir studentene en høyere og annerledes IT-kompetanse enn den som tilbys så mange andre steder.

– Har fysikken noe å lære oss som står utenfor fysikernes fagkrets?

– De store fysikerne – som Newton og Einstein – har utvilsomt lagt grunnlaget for mye av vår måte å tenke på. Når de behandler grunnleggende spørsmål, er ikke veien lang mellom fysikk og filosofi. Til mange av kapitlene i det nye læreverket har norske fysikere skrevet små essays, som et apropos til stoffet.

Disse tekstene er ment å plassere fysikken i en videre sammenheng og fortelle litt om hva de ulike fysiske fenomener og oppdagelser har hatt å si for menneskers liv og tenkemåte.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Klartekst / 1.01

7

Portrettet

– Å skrive er en vidunderlig ting TEKST: EVA GRINDE / FOTO: ROALD SUNDBY

Hun har skrevet side opp og side ned om hjeminnredning og dagligliv. Om dine og mine tanker, handlemønstre og verdier.

Hun har sklidd umerkelig inn ved de tusen kjøkkenbord og deltatt i kaffekosen – og tolket oss hverdagsmennesker.

– Er dette kikkerforskning – et slags vitenskapelig svar på «Big Brother»?

Smilende tenksomt nei fra forfatteren, for det er ikke det private ved situasjonene som er interessant. Tvert om finner hun grunnleggende informasjon om hele vår sivilisasjon i de mest trivielle situasjoner. På 70- og 80-tallet deltok hun i kaffeslabberas rundt kjøkkenbordene. Småpraten ble tolket og gav innhold til en rekke vitenskapelige analyser om norske tenkemåter. På 90-tallet har hun analysert selvbiografier skrevet av såkalt vanlige mennesker i boken «Hverdagsfilosofer» (1996).

Nå for tiden bruker hun kunnskapen om hverdagskulturen til å analysere den norske innvandringsdebatten. Hun skriver om det som blir skrevet.

Og det er i stor grad skrivingen som er hennes egen drivkraft, og det som gjør arbeidet som kulturforsker så meningsfullt. Det er rett og slett Marianne Gullestads hverdag å skrive.

Og hun elsker det, selv om det koster.

– Jeg strever mye med tekstene mine, stryker og endrer og river i stykker og begynner på nytt. For meg er skrivingen en vesentlig del av forskningsprosessen. Jeg tenker mens jeg skriver, det er da jeg kan være kreativ og idéskapende, sier Gullestad.

Og hun liker å eksperimentere med mange sjangre, fra større monografier til akademiske tidsskrifter og dagspresse. Sistnevnte blant annet gjennom årelangt virke som fast spaltist i Aftenposten.

– Jeg liker å forme mine observasjoner i tekster som jeg så sender ut i verden der de lever sitt eget liv, sier Gullestad litt underfundig. Å stille opp i intervjuer derimot, er hun bare sånn passelig begeistret for! Dette lover ikke helt godt… Gullestad er heldigvis rask med å utdype hva hun mener.

– En viktig del av mitt eget hverdagsliv består av å verne om et område, skape rom og ro for å lese, skrive og tenke. Forskervirkeligheten er så gjennombyråkratisert at det ikke automatisk blir tid til forskning! Deltakelse i mediene og foredragsvirksomhet er noe jeg bare sier ja til en gang i blant. Jeg bruker skrekkelig mye energi på det hver gang – blir nervøs og stresset – venner meg aldri helt til det! Jeg er først og fremst et skriftlig menneske, betror hun oss.

NORSK LIKHET

Det er også å skrive Marianne Gullestad holder på med når vi ankommer hennes knøttlille og overfylte kontor på Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Hun er i ferd med å bearbeide sin ferskeste artikkel «Likhetens grenser» til engelsk. Likhetstankegangen i norsk kultur er temaet for den antologien artikkelen skal inn i, og temaet går også som en rød tråd gjennom Gullestads forfatterskap. Nå står begrepet sentralt i hennes analyser av norsk offentlig debatt om innvandring. I Norge er det nemlig vanlig å forveksle likeverd med likhet: for å være like mye verdt, så må du være lik.

Bak en anselig stabel med bøker inne i kroken mellom bordet og flere bokhyller får fotografen ålet seg ned på observatørplass. Det er litt nervepirrende når intervjuobjektet balanserer seg inn med et brett med kaffe til oss alle tre. Det er i sånne stunder jeg kunne ønske jeg ikke hadde bedt om melk og sukker til kaffen.

Men det går bra.

MARIANNE GULLESTAD (f. 1946) er sosialantropolog. Hun arbeider som forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Her undersøker hun norsk innvandringsdebatt med støtte fra IMER-programmet i Norges forskningsråd. Hun har blant annet skrevet et kapitel med tittelen «Likhetens grenser» som gis ut i antologien «Likhetens paradokser» på Universitetsforlaget i vår.

• Hverdagsfilosofer: Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge (1996) vakte stor offentlig interesse. Her analyseres fire selvbiografier skrevet av «vanlige mennesker».

Gullestad supplerer med et kapittel med materiale fra sin egen oppvekst. Denne boken er også tilgjengelig på engelsk på Universitetsforlaget: «Everyday Life Philosophers» (1996).

• «Kultur og Hverdagsliv – på sporet av det moderne Norge» (1989) er et annet viktig verk i Gullestads forfatterskap (fire opplag, finnes på pensum mange steder). En utvidet og bearbeidet versjon finnes også på engelsk: «The Art of Social Relations» (1992).

• Boken «Livsstil og likhet» (1985, tre opplag) kan bestilles som opptrykk gjennom Pensumtjeneste.

• Doktorgradsarbeidet «Kitchen Table Society» (1984) er blitt kåret til «one of the favourite books of the last 25 years» av tidsskriftet Contemporary Sociology. Kjøkkenbordprat mellom hjemmeværende husmødre i drabantbyer utenfor Bergen utgjør råmaterialet. To opplag er utsolgt, Universitetsforlaget har nå planer om å trykke opp et nytt opplag.

Gullestad snakker videre på sitt avslepne bergensk med den type rolig intensitet som gjør at folk lytter uten at hun må rope. En anelse sjenanse viker fort plass for hennes mangslungne engasjement: – Samfunnsfaglig språk er ofte uhyre tørt og kjedelig! Det har nok mye å gjøre med at fagområdet er relativt ungt. Samfunnsviterne er redde for ikke å bli sett på som vitenskapelige nok. Derfor brukes ofte en virkelighetsfjern og teknisk prosa, sier forfatteren.

Klartekst / 1.01

9

Portrettet

APE I ZOO

Selv er Gullestad langt fra tørr og teknisk. Det faller hverdagseksperten etterhvert naturlig å skli ut i anekdoter, store smil eller små fortellinger om personlige opplevelser. Som da hun hadde skrevet sin første avhandling, som senere ble boken «Livet i en gammel bydel» (1979). En ung kvinne som hadde bidratt med informasjon, meldte tilbake til forskeren at avhandlingen fikk henne til å føle seg som en ape i zoologisk hage…!

– Et evig dilemma for en som studerer menneskelig atferd er jo balansegangen mellom nærhet og distanse. Kvinnen reagerte selvsagt på den avstanden det var mellom det forholdet hun opplevde at hun hadde til meg personlig, og det som kom ut i en skriftlig avhandling, der stoffet var systematisert, bearbeidet og sett i sammenheng med annen kunnskap. Jeg lærer masse av responsen fra kildene. Heldigvis er den oftest positiv! Uansett får kommentarene meg til å stoppe opp og reflektere.

Sin lange akademiske merittliste til tross – Gullestad skjærer befriende klar av arrogante ovenfra og ned-holdninger.

– Man kan godt være kulturkritisk uten å ha som mål å ta folk med buksene nede! I den siste artikkelen sin har hun analysert hele ideen om «grumset i folkedypet», og mener at den er elitistisk. – Man ser liksom for seg samfunnet som et kar med vann der det tenkes rene, klare tanker på toppen og der slagget faller ned som bunngrums. Dette er en måte å forestille seg samfunnet på som fritar den kulturelle og politiske eliten fra å reflektere over egne fordommer, slår forskeren fast.

«NORDMENN» OG «INNVANDRERE»

Forskeren har de siste par årene skiftet beite.

10

Klartekst / 1.01

Fra å hente stoffet sitt direkte fra hverdagsmennesker studerer Marianne Gullestad for tiden mennesker med mer makt og innflytelse i samfunnet, nærmere bestemt de som deltar i den offentlige innvandringsdebatten.

Hun er blant annet skeptisk til den begrepsmessige todelingen av befolkningen i «nordmenn» og «innvandrere». (Derfor skriver hun også disse ordene konsekvent i hermetegn.)

Gullestad viser til bildet av verten (nordmennene) og gjesten (innvandrerne). Dette er tilsynelatende nøytrale og vennligsinnede kategorier. Men maktforholdet ligger implisitt. Det er verten som kan sette foten ned, hvis gjesten ikke tilpasser seg vertens regler.

Da kan gjesten risikere å bli omdefinert til inntrenger. Det er i debatten ikke langt fra gjest til inntrenger, fiende og okkupant, hevder Marianne Gullestad.

Hun mener at den intellektuelle og politiske eliten, inkludert alle dem som ser seg selv som velmenende, legitimerer mange fordommer.

– På tross av gode intensjoner kan bruken av begreper og bilder bidra til en sementering av grensene mellom «nordmenn» og «innvandrere».

ALT VAR MYE BEDRE FØR

– Den norske nasjonalstaten er i likhet med andre vestlige land utsatt for betydelig press.

Raske omveltninger og en stadig hardere økonomisk konkurranse nasjonalt og globalt bidrar til en utbredt følelse av usikkerhet. Vi er dømt til i større grad enn før å skape oss selv, velge identitet. Mange opplever store og raske forandringer som truende, mener antropologen.

«Alt var mye bedre før»-oppfatningen kom tydelig fram da Marianne Gullestad studerte

livshistoriene fra selvbiografikonkurransen «Skriv ditt liv».

– Når omgivelsene synes utrygge og omskiftelige, blir tilsynelatende gitte kvaliteter som hjem, slekt og oppvekstmiljø svært viktige for folk. Men disse faktorene er ikke gitt fordi vi kan velge å vektlegge disse sidene ved vår identitet. Vi opplever nå nettopp en slik søken etter røtter og tilhørighet. Denne tendensen kombinert med likhetstankegangen, innebærer den største barrieren mot at innvandrere skal bli godtatt som vanlige medborgere i Norge, mener Gullestad.

RIKETS TILSTAND

Hun er imidlertid forsiktig med å konkludere bombastisk om det typisk norske. Og hun er overhodet ikke på jakt etter den norske folkesjelen. Men hun ønsker blant annet å forstå hvilke strategier folk bruker for å skape seg identiteter og mestre nye utfordringer. Og disse strategiene og identitetene er det ikke opp til vitenskapen verken å demonisere eller romantisere, mener hun.

Og akkurat når du leser dette, sitter kanskje Marianne Gullestad på den andre siden av kloden med en lap-top og driver med sin yndlingsgeskjeft: å skrive. For etter at barna hennes ble store har hun frigjort seg fra litt av stedbundetheten i den typiske kvinnehverdagen. Dermed får vi et levende eksempel på at hverdagslivet ikke bare varierer med sosial klasse eller nasjonal tilhørighet, men i stor grad også endres i takt med ulike livsfaser.

– Den livsfasen jeg er i nå, gjør det mulig av og til å kunne henlegge mitt eget hverdagsliv til spennende steder, smiler Marianne Gullestad. Seks uker i Chicago, Paris eller Mexico for å skrive ferdig en publikasjon. For eksempel.

Nyheter

*

Mordet ved sykehussengen TEKST: MARI BJØRKENG

Vi har hørt historien om Florence Nightingale, og husker bildet over sengen av den reddende engelen med den lidende i armene. Sånn ser vi for oss den kvinnelige sykepleieren som ofrer seg for å hjelpe andre. I sykepleieteorien finnes hun fremdeles, men finnes hun i virkeligheten?

Det er ikke lenge siden kvinner fremdeles identifiserte seg med den omsorgsfulle engelen. For 40 år siden var det et naturlig yrkesvalg for kvinner å bli sykepleiere. I dag vil unge kvinner heller bli leger eller jurister. Et fåtall av dem som blir sykepleiere har det øverst på ønskelisten, og et stort antall poster i omsorgssektoren er kun stillingsannonser uten søkere. Det er rett og slett ikke noe særlig attraktivt å bli identifisert med den omsorgsfulle morsfiguren, samtidig som behovet for omsorgspersonell er økende.

– Vi står overfor en kulturell krise i omsorgsyrkene. Krisen er en ikke-tilsiktet konsekvens av velferdssamfunnet og kvinnenes løsrivelse fra kjøkkenbenken på 70-tallet. Velferdsstaten er bygd på at ett kjønn stiller sitt liv til rådighet, på at ett kjønn ofrer seg. Denne offerviljen er en kulturell kapital som er i ferd med å bli oppbrukt, sier Runar Bakken, forfatter av boken «Modermordet».

ER HUN DØD?

Som lektor i pedagogikk ved sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Telemark, har sykepleier og dramatiker Runar Bakken opplevd at omsorgsprofesjonene har mistet sitt naturlige rekrutteringsgrunnlag. Den selvfølgelige alliansen mellom kvinneligheten og sykepleien, omsorgsprofesjonenes mor, brytes.

– Kan sykepleieren gjenopplives?

– Jeg vet ikke helt. Høyere lønn er ikke nok til å redde sykepleierutdanningen ut av krisen, og hvis tanken om kallet kjøres fram, blir sykepleien en slags subkultur for spesielt interesserte. Jeg tror kanskje det bør legges større vekt på søkernes omsorgskompetanse enn teoretiske bakgrunn. Utdanningen kan også gjøres mer kunnskapsbasert slik at den frigjøres fra den selvfølgelige og tause tilknytningen til den tradisjonelle kvinnerollen. Kanskje utdanningen bør splittes i flere grener med økt spesialisering innenfor grenene? Det kan hende spesialiseringen kan føre til at menn og kvinner blir stående mer likt i utdanningen. Jeg vet ikke.

Kanskje det er gjennom en «import» av

kvinner fra Asia en søker å løse rekrutteringskrisen i omsorgsbaserte yrker? spør han mer enn han svarer.

KVINNEFELLESSKAP

Runar Bakken mener at sykepleien selv er med på å opprettholde eksklusjonen av menn.

Som de fleste andre menn, forlot han raskt det omsorgsbaserte arbeidet ved sykesengen og fant mer maskuline «øyer» innen faget; for hans del ble det undervisning. Han er opptatt av mannens plass i det han selv kaller «ingenmannsland».

– I ingenmannslandet er det naturlig for kvinnen å gi omsorg og gre en gammel kvinnes hår, fordi hun trenger den hjelpen. Men for mannen ser dette rett og slett ikke ut til å være nok. Jeg tror riktignok den nye «naive supre» mannen er mindre engstelig for sånne tradisjonelle «dameting», men kvinnene i faget har lett for å fremelske den tradisjonelle mannen i mannen. Uansett hvor idealistisk mannen i utgangspunktet er, blir ikke mannen lenge ved sykesenga. Han søker, eller ekskluderes til spesialiserte avdelinger der han kan utøve en form for medisinsk ekspertise.

Der blir han ikke definert utfra andres behov for å bli ivaretatt, men utfra pasienters ønske om å bli friske og uavhengige. Det sies jo at kvinnen er noe for seg selv ved å være noe for andre, mens mannen er noe for andre ved å være noe for seg selv.

MENINGSFYLT

Som kvinneyrke er sykepleie ett av de yrker som har størst tillit og troverdighet i den norske befolkning. Er ikke sykepleie som yrke aktuelt i jakten på den meningsfylte tilværelsen?

– Sykepleiens fundament er som hånd i hanske for et meningsfylt liv, men det er avhengig av at man ser det meningsfylte i å bidra til at folk som trenger bistand, får det.

Hvis sykepleie først og fremst blir et spørsmål om hva som er meningsfylt for meg, står vi overfor et omvendt omsorgsmotiv.

HVEM MYRDET HENNE?

– Jeg kan ikke peke på én morder, det er mange elementer med i bildet. Men jeg har skrevet en bok som forhåpentligvis gir noen av svarene, sier Bakken.

Sjølovene – nå i 26. utgave * Viktor Haxthows «Sjølovene» ble første gang utgitt i 1892. Når boken nå på nyåret kommer i sin 26. utgave, går denne sjeldent slitesterke fagboken dermed inn i sitt andre millenium og sitt tredje århundre!

Etter lang tradisjon er boken rettet mot sjøens folk, studenter ved de maritime høyskoler og andre praktikere. Boken er først og fremst en praktisk oppslagsbok om sjørettslige emner. Det er Jan E. Hovik som nå forestår revisjonen av Haxthows klassiker. I forhold til forrige utgave i 1997 har han innarbeidet en rekke viktige endringer i boken. Det gjelder bl.a. betydelige forandringer i både sjøloven og lov om arbeidstid til sjøs, nye regler om sikkerhetsstyringssystem og om utdannelse og sertifisering av offiserer på handelsfartøy.

Klartekst / 1.01

11

Bakgrunn

=

Uansett e, er læring det interessante TEKST: CAMILLA WIIG, ASCHEHOUG KOMPETANSE

I midten av desember 2000 utga det amerikanske utdanningsdepartementet en ny handlingsplan for bruk av teknologi i utdanningssystemet: «E-Learning: Putting a World-Class Education at the Fingertips of All Children». Den nye planen innebærer et radikalt skifte i forhold til å legge premisser for hvordan teknologi kan reformere undervisning og læring.

Hovedforskjellen mellom ny og gammel plan er at fokuset i den gamle planen i stor grad var å få infrastrukturen på plass, mens det i den nye planen legges vekt på å bruke denne teknologien til å endre undervisning og læring, påpeker direktøren for feltet utdanningsteknologi, Linda Roberts. To andre sentrale forskjeller er fokusering på å sikre at studentene utvikler kunnskaper i å behandle informasjon og teknologi gjennom å trene lese- og skriveferdigheter med teknologi, og større grad av evaluering og forskning for å undersøke hvilke former for teknologiske applikasjoner i undervisning og læringsprosesser som kan gi best mulig læringseffekt.

Hva har så endringer i amerikanske politikeres syn på utdanningsteknologi med norske forhold å gjøre? I de senere årene har det vist seg at trender i USA i svært stor grad legger føringer for den norske og europeiske utdanningspolitikken. I USA har bevilgningene til utdanningsprogram med fokusering på teknologi økt fra 30 millioner dollar i 1994 til 3 milliarder dollar i 2000. Med slike enorme satsninger på prosjekter med bruk av ulike former for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i utdanning, er forsknings- og utviklingsarenaene langt flere og langt mer komplekse enn det vi kan bidra med i Norge.

Evalueringsrapportene som produseres i USA, 12

Klartekst / 1.01

kan gi relevante innspill til vår satsing på bruk av IKT i utdanning. Og ved å problematisere tendensene fra USA, kan vi utvikle en beredskap slik at vi kan utnytte de gode erfaringene fra utviklingsforsøkene.

Imidlertid er det noen problemer med å overføre forskningsresultater direkte til våre forhold. Dels handler det om at vi befinner oss i ulike kulturer med forskjellig historisk, politisk og sosial utvikling av skolesystemet. På en annen side er ett av de største problemene at rapportene i USA i svært liten grad formidler hva de definerer som e-læring, og hvordan det er mulig å måle læringseffekt gjennom bruk av ulike teknologiske applikasjoner i undervisning og læringsprosesser.

HVA ER E-LÆRING?

REN (Research and Educational Network) som er et samarbeidsforum for kompetanseheving innen IKT-basert opplæring i Norge, har sitt hovedkontor i San Fransisco.

Gjennom Eksportrådet blir det utviklet bakgrunnsrapporter, faglige nettverk og møteplasser for utveksling av informasjon og samarbeid mellom aktører innen forskning, utdanning og næringsliv i USA og Norge. I REN-rapport nr. 2 fra 1999 defineres e-læring eller elektronisk læring som: «teknologiske hjelpemidler som skal øke elevens kunnskap og forbedre ferdigheter» (Nilsen 1999). I en slik definisjon er det de teknologiske hjelpemidlene som på en eller annen måte skal øke brukernes kunnskaper og utvikle ferdigheter.

Definisjonen er basert på en forenklet forståelse av IKT som noe som gir effekt.

I dag er det en rekke ulike forståelser av begrepet e-læring her i Norge. Noen hevder at e-læring innebærer «electronic learning», andre «efficiency learning». Mitt poeng er

imidlertid at uansett hvilken forståelse vi legger i e’en, så er det begrepet læring som er det interessante!

I et større norsk forskningsprosjekt: «Ny teknologi – nye praksisformer», ble det utviklet en rekke rapporter knyttet til bruk av IKT i norsk skole. I delprosjektet «Elektronisk ransel» som er en studie fra tre klasserom i tre ulike videregående skoler i Narvik, fikk alle elevene og deres lærere hver sin bærbare PC. Målet med prosjektet var å undersøke hva som skjer når man setter like mange PC-er inn i et klasserom som det er elever og lærere.

Funnene som er nedfelt i rapporten viste at det ikke skjedde noe med læringsprosessene selv med full PC-dekning! Det var først da fokuset ble rettet mot å organisere meningsfulle læringsprosesser med bruk av ulike former for teknologi, at de store endringene var å finne. I min analyse av prosjektet er det et sentralt poeng at kulturelle og historiske strukturer ved skolene som utdanningsinstitusjoner, i stor grad påvirker hvordan IKT brukes i læringsaktiviteter i klasserommene. Alle de tre skolene fikk i utgangspunktet det samme tekniske verktøyet til alle elevene og lærerne involvert i prosjektet, nemlig en bærbar PC. Imidlertid kom det tydeligere fram i løpet av et år at det utviklet seg tre ulike skolekulturer med forskjellig historisk beredskap for å ta opp i seg og bruke teknologien. Samtidig var det en tendens til at det grunnleggende synet på læring førte til ulike læringsaktiviteter med IKT. Teknologien i seg selv kan derfor ikke skilles ut som eneste årsak eller virkning for endringer i læringsaktiviteter i klasserommene i Narvik. Bruk av IKT må ses i relasjon til historiske, sosiale og institusjonelle faktorer i skolene som kulturelle institusjoner.

Det er en klar tendens til at IKT tilpasses det

eksisterende slik at det passer eksakt inn i den pedagogiske filosofi som eksisterer rundt synet på læring i kulturen. Det som i stor grad kjennetegner syn på læring i den norske kulturen, er at det er noen som vet, og noen som ikke vet; det eksisterer et gitt sett av grunnleggende kunnskaper som alle må kunne, og mestringen av disse kommer gjennom formidling; altså som tilegnelse, internalisering (gjøre til sitt eget), øving og modning (forståelse). I et slikt syn på læring kan kunnskaper overføres, og teknologiens rolle er å assistere i en slik prosess. Dette teknosentriske paradokset innebærer en illusjon om at det er teknologien i seg selv som vil skape endring i utdanningsog læringssituasjoner. Det er derimot IKT som må mestres som et hjelpemiddel eller som et verktøy for at en skal kunne lære med teknologi. Teknologien er ikke den endelige årsaken til at studenter tilegner seg kunnskaper eller sosiale ferdigheter.

HVORDAN MÅLE EFFEKT AV E-LÆRING?

I dag er det i mindre grad viktig hva du har med deg «inni hodet» eller hva du kan av isolerte faktakunnskaper, enn hvordan du greier å nyttiggjøre deg av kunnskapene i ulike situasjoner. Et slikt læringssyn finner vi støtte for i deler av de nye skolereformene i Norge, Europa og i USA. Imidlertid viser den nye amerikanske handlingsplanen for bruk av tek-

nologi i utdanningssystemet et sterkt fokus på mer evaluering og forskning på hvordan teknologien kan gi læringseffekt. Med utgangspunkt i at det ikke er teknologien i seg selv som skaper læring og gir effekt, blir et slikt utgangspunkt svært snevert i forhold til den kompleksitet som preger forskningsfeltet læring med IKT. Å måle læringseffekt ut fra hvilke former for teknologiske applikasjoner som brukes, blir et grunnleggende feil fokus for å studere læringsprosesser. En slik innfallsvinkel tar ikke hensyn til at det å lære med IKT skjer i en kontekst som ikke kan isoleres fra de historiske, sosiale og institusjonelle faktorene som preger læringsprosessene. Slik kan det se ut til at forskningen om læringseffekt ikke skiller mellom studier av hvordan mennesker bruker informasjon og kunnskaper i ulike læringssituasjoner. Teknologien kan ikke transformere informasjonen til kunnskaper for de lærende.

HVA ER MÅLET MED LÆRINGSPROSESSER MED IKT?

Det er viktig å problematisere begreper og syn på IKT og e-læring. Slik kan vi komme frem til dilemmaer og utfordringer slik at vi kan finne meningsfulle former for samspillet mellom læring og bruk av eksisterende teknologi i utdanningssystemet. Det sentrale bør være å ta utgangspunkt i hva som er målet med en læringsprosess, og deretter utnytte de teknologiske mulighetene til å tilføre læringssituasjonene noe nytt som vi ikke allerede har tilgjengelig i andre medier eller hjelpemidler.

Målet med å bruke IKT i undervisning må være å organisere læringsaktiviteter knyttet til det teknologien faktisk er unik på, og gjennom et slikt samspill få til meningsfylte læringssituasjoner.

HISTORISK PRIS Forskningsprisen 2000 fra Universitetets fond for historisk forskning er – etter beslutning i Det akademiske kollegium – tildelt Narve Fulsås for boken «Historie og nasjon – Ernst Sars og striden om norsk kultur».

«Historie og nasjon» utkom i fjor i Universitetsforlagets serie Det Blå Bibliotek, og fikk meget god mottagelse, bl.a. av Karsten Alnæs, som skrev i Dagbladet: «Narve Fulsås’ bok bringer oss langt nærmere en av de mest fascinerende åndspersonligheter i forrige århundre: Johan Ernst Sars.»

HUSK IDUNN-PRISEN Universitetsforlagets pris for fremragende fagformidling har fått nytt navn. Idunn-prisen er oppkalt etter Brages hustru, den norrøne gudinnen Idunn, som betyr den fornyende og foryngende. Dette har sitt opphav i at Idunn tok hånd om æsenes mest dyrebare skatt: eplene som gav evig ungdom. Kriteriene for tildeling av Idunnprisen følger denne tradisjonen: Prosjektet skal representere en faglig og pedagogisk nyvinning. I tillegg skal prosjektet representere faglitteratur av høy akademisk kvalitet, og bør være pensumrelevant på høgskole- eller universitetsnivå.

Idunn-prisen er på 100 000 kroner. Det innsendte materialet til Idunn-prisen 2001 skal inneholde tre elementer: prosjektbeskrivelse, prøvekapittel og fremdriftsplan.

Prisen omfatter også prosjekter som helt eller delvis innebærer nettbaserte løsninger. Debutanter ønskes spesielt velkommen.

Spørsmål om prisen kan rettes til Kristin Helstad i Universitetsforlaget, og siste frist for innlevering er 2. april.

Klartekst / 1.01

13

-.

Skrifter i tiden

rif tgs tad ønsket tidssk Redaktør Rune Sla men skribentene velkom

Gudmund Hernes om markens grøde kom fra Paris og snakket som himmelsk gled e

Om mat og makt TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: INGRID HIORTH

Fullt hus i Aschehougs kantine da Nytt Norsk Tidsskrift inviterte sine skribenter til samling i januar. Anledningen var utgivelsen av nytt nummer, temaet var makt og mat, og innledere Gudmund Hernes og Henry Notaker.

Erik Rud mange tilheng og Bendik Rug aas var bla ørerne nt de

Det var i 1984 initiativtakeren Rune Slagstad og medredaktørene Francis Sejersted, Hans Skjervheim og Øyvind Østerud kontaktet forlagsdirektør Tor Bjerkmann med forslag om å starte Nytt Norsk Tidsskrift.

Bakgrunnen var redaktørenes oppfatning av at den fordomsfri samfunnsdebatt og -analyse var i ferd med å bli klemt inne mellom støyende medieslagsmål, et problem som knapt er blitt mindre siden. I alle fall gav Universitetsforlaget grønt lys, og gjennom 17 år har tidsskriftet nå stått som et sentralt forum i spenningsfeltet mellom politikk og vitenskap. Fortsatt Både tegneren Finn Graff og red Slagstad har jobbet med Nytt Noraktøren Rune sitter Rune Slagstad på redaktørkrakken. sk Tidsskrift siden star ten i 1984 I redaksjonen har Fredrik W. Thue overtatt Hans Skjervheims plass. I dag er Bente Roalsvig redaksjonssekretær, mens tidsskriftets faste tegner Finn Graff har vært på laget hele tiden.

Tidlig på nyåret inviterte redaktør Rune var hans eget. Han leverte en forfriskende rapSlagstad tidsskriftets skribenter til samling ved sodi med frie assosiasjoner om mat og makt.

Sehesteds plass i anledning utgivelsen av nytt – Den som sier mat, sier makt, hevdet maktuthefte. Og det var en fullsatt Aschehoug-kantirederen og spissformulerte at det er matstrevet ne som møtte de to innlederne. Henry Notasom forklarer vår historie, et synspunkt som ker tok for seg spørsmålet om vi har en nasjohar fått ny gyldighet nå når oksekjøttet er blitt nal matkultur, som han også behandler i siste den heteste poteten i europeisk politikk. nummer av tidsskriftet. Han gikk i rette med Nytt Norsk Tidsskrift har i sin 17-årige hisrådende ideologiproduksjon om nasjonal torie samlet de fremste essayistiske penner i matkultur, og påpekte at i Norge er gjerne en krysningspunktet mellom samfunnsdebatt, tradisjon noe man gjør for annen gang. En vitenskap og kultur. Dette kom tydelig til syne annen bidragsyter, Gudmund Hernes, hadde i det etterfølgende ordskiftet om mat og makt, tatt turen fra Paris for å fuske i et fag som ikke der debattanter som Astrid Nøkleby Heiberg, 14

Kokebokeksperten Henr y Notaker kritiserte ideologibyggingen rundt nasjonal matkultur

Ottar Brox, Marianne Gullestad, Francis Sejersted, Andreas Hompland, Asbjørn Aarnes og Trond Nordby diskuterte med innsikt og eleganse alt fra ernæringspolitikk til bordmanerer, landbruksnæring og nytelsesmidler, Eilert Sundt og Conrad Nicolai Schwach, middelhavsdiett og eskimokosthold, urokser og aserbadsjanske griser. Både møtet, diskusjonen og det nye nummeret bekreftet at Nytt Norsk Tidsskrift holder stillingen som det sentrale forum for fordomsfri analyse og debatt på tvers av politiske skillelinjer.

Klartekst / 1.01 Klartekst / 1.00

14

-.

Skrifter i tiden

Sexistensialisme – en vei til frihet?

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: ROALD SUNDBY

«Sexistensialismen» – en moderne frihetsbevegelse som sverger til fri mote, fri sex, fri legning og fri kjønnsidentitet – er i ferd med å gjøre sitt inntog i Norge. Er dette en vei til frihet og selvrealisering, eller bare god, gammeldags puritanisme snudd på hodet? Jone Salomonsen har vurdert fenomenet i det nye nummeret av Tidsskrift for samfunnsforskning.

Sexistensialismen vokste fram i USA i kjølvannet av 1960- og 70-tallets motkultur. De siste årene har ulike varianter dukket opp i norsk offentlighet, det være seg som film, annonse, livsstilsmagasin, meningsytring eller reportasje fra hovedstadens motemønstring, klubbarena og subkulturelle natteliv, eller som messetilbud à la «Sexhibitionmessen» på Rockefeller og «Mann 2000» på Sjølyst. Sexistensialismens særtrekk er estetisk og etisk opphøyelse av pornografiske uttrykk, samt eksperimentering med seksuell identitet og praksis, slik man ellers prøver ut klesmoter og andre nye trender. Skam i denne sammenhengen er trusselen om mislykket selvrealisering og henfallenhet til et ordinært A4-liv, mens ære tilkommer den som skamløst signaliserer dristighet og åpenhet i motens og erotikkens verden.

STILIG SEX FRA INNSIDEN

Teologen Jone Salomonsen nærmer seg i artikkelen denne kulturelle koden gjennom grundige empiriske studier. Hun gjør rede for opphavet i den amerikanske stilig sex-bevegelsen, som funderer sin etikk på estetikkens frihetlige evangelium. Her møter vi stylesurferne, som surfer fra valg til valg og betegner seg som panseksuelle med en helt fri og flytende identitet. Videre tar hun for seg Oslos nye legninger, slik de fremtrer på sexmesser og gjennom utelivsrapporter i aviser og i bokform. Under

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING • TfS publiserer bidrag fra sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie, m.m.

• TfS har 41 års historie som et ledende faglig diskusjonsforum for samfunnsvitenskapene.

• TfS utgis ved Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd • TfS kommer fire ganger i året.

• Geir Høgsnes er ansvarlig redaktør.

fortalte om medaljens bakside, skadeskutte mennesker uten evne til dybde og intimitet.

DUALISME VERSUS KJÆRLIGHET

I tillegg til å velge look – så som klesstil, frisyre, sminke, tatoveringer og piercinger – velger stadig flere seksuelt image som en siste, avgjørende finesse i det å virkeliggjøre seg selv estetisk som unikt og stilig kunstverk.

et studieopphold i USA fikk forfatteren selv være vitne til hvordan den amerikanske varianten kan arte seg, da hun besøkte et sexpalass i San Francisco. Møtet med terapibevegelsen for «recovery from sex-style-surfing»

I sitt essay om sexistensialismen kommer Salomonsen fram til at bevegelsen skjuler et påfallende dualistisk verdensbilde og ditto menneskesyn. For i denne verden troner pornografen og asketen på hver sin foraktede motpol. Spørsmålet blir om sexistensialismen er noe annet enn omvendt puritanisme, og om skamløsheten egentlig er noe annet enn krampaktig 1900-talls modernisme med røtter i klassisk libertinasje og promiskuitet. Som en motvekt trekker Salomonsen fram K.E. Løgstrups begreper om kjærlighet og bluferdighet. Hun avslutter artikkelen med følgende spørsmål: «Men ville det ikke, tross alt, være en utfordring å bryte med 1900-tallets skamløse hedonisme, og utvikle et nytt erotisk språk og nye erotiske samhandlings- og samlivsformer som er noe annet og mer enn småborgerlighetens og bedehusfolkets påståtte angst for sex snudd på hodet?»

FRA BERGEN TIL TROMSØ Redaksjonen for Norsk statsvitenskapelig tidsskrift har flyttet fra Bergen til Tromsø fra årets første utgave. Ivar Bleiklie og Audun Offerdal, som har sittet med redaktøransvaret siden starten av 1998, har fått avløsning. De nye redaktørene er Hans-Kristian Hernes og Turid Moldenæs. Begge er tilknyttet Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Klartekst / 1.01

15

www.universitetsforlaget.no

Presseklipp

()

Debatt

«

NSU-leder Ine Saxvik: «Denne boken vil få legemiddelindustrien til å bite negler, psykiaterne vil få nervøst sammenbrudd, og pasientene vil få menneskeverd og håp.»

Lars Olle Engaas, Klassekampen, om Ellen Finnøy: Dødelig terapi

«Dødelig dårskap … Finnøys meget krasse angrep på medikamentell behandling kan på ingen måte sies å ha rot i vitenskapelig forskning.»

Fredrik A. Walby i kronikk i Dagbladet om samme bok «Nyttig bidrag til Wilde-forståelsen fra norsk forsker som vil lese tekstene uten moralsk henblikk på opphavsmannen, men som allikevel tviholder på homofilien som fortolkningsramme.»

Jan E. Hansen i Aftenposten om Birger Angvik: Oscar Wilde «En kunnskapsmettet, akademisk biografi om den tidlige kristendommens store tenker.»

Christopher Hals Gylseth i Dagbladet om Trond Berg Eriksen: Augustin. Det urolige hjerte «Da manuset ble levert, mente forlaget at stoffet måtte begrenses. Kanskje er det derfor han skriver på en ny bok om livleger … I mellomtiden kan du som leser glede deg over de mange historiene i den første boken om livlegene og la deg undre, og forundre.»

Lisbeth Nilsen i Dagens Medisin om Nils Ludvig Dahl: Livlegenes historie «Vi som bekymrer oss for leveveien til norske mennesker i postoljealderen er i godt selskap.

Blant de siste ankomne er Torger Reve og Erik W. Jacobsen ved BI som i uke en kom med boken «Et verdiskapende Norge». Der argumenterer de for en fundamental omstilling til en blomstrende kunnskapsbasert økonomi.»

Arnhild Skre i en kommentar til Aftenposten

Bort fra pensum!

Hvordan vurderer studentene dagens læreboktilbud og undervisningssituasjonen ved universiteter og høyskoler? Hvilke saker står øverst på den studentpolitiske dagsorden?

Klartekst har spurt studentenes fremste tillitskvinne, NSU-leder Ine Saxvik.

– Hvordan vurderer du dagens læreboktilbud til studentene, Ine Saxvik?

– Det er vanskelig å svare generelt på det, for det er veldig varierende fra fag til fag, fra fakultet til fakultet, og ikke minst fra lavere til høyere studienivå. Vårt største problem er at lærebøker er dyre saker, og at veldig mye av studielånet går med til litteratur. Vi hadde tro på at nettbokhandlene skulle skaffe oss billigere bøker, men det har ikke slått til. Ellers kunne jeg ønske flere oversettelser til norsk eller engelsk av sentrale grunnbøker på andre språk.

– Er det viktig å skaffe flere norske innføringsbøker?

– Etter min mening: nei. Du vil nok treffe en del studenter som er opptatt av dette. Men jeg mener at det å møte engelskspråklige bøker allerede på innføringsnivå er et godt incentiv og en utfordring studentene bør takle.

– Hvordan vurderer du bokbransjens evne til å møte behovene i akademia?

– Det er jo studentbokhandlene som dominerer studentenes liv i denne forbindelse. I hvert fall på de større lærestedene tror jeg vi kan være rimelig godt fornøyd. Det er godt samsvar mellom pensum og det som tilbys i bokhandlene. Så boksituasjonen er ingen kampsak for norske studenter i dag. Men jeg syns gjerne studentene kan bli litt mer kritiske og kravstore på dette området. Det er en svakhet at vi er alt for pensumorientert.

– Tror du ny teknologi vil rokke ved lærebokas betydning?

– Ikke fundamentalt. Vi arbeider for at IKT

skal bli et utfyllende hverdagstilbud til studentene, der de kan finne artikler, kildestoff, osv.

Men jeg håper virkelig ikke at det skal erstatte boktilbudet, for jeg tror bøkene vil forbli våre primære kunnskapskilder i overskuelig framtid.

– Ser du for deg andre endringer i studentenes undervisningssituasjon?

– Jeg mener vi skal bort fra pensumlistene og bort fra den eksamensformen vi har i dag, som er en ren reproduksjonsvurdering. Vi må komme over til en mer løpende evaluering, en slags mappevurdering, som tillater studentene å bli kjent med temaene og som kan gjøre kunnskapstilegnelsen mindre låst enn i dag. Studentene bør få mer ansvar for valg av egen litteratur, ikke bare møte en ferdig meny, men selv bidra til å komponere den.

– Hvilke saker står ellers øverst på din studentpolitiske agenda?

– Nå er det først og fremst arbeidet i forbindelse med stortingsmeldingen om høyere utdanning, som vi venter vil foreligge i mars til politisk behandling før sommeren. Vi har skrevet høringsuttalelser, og helt sentralt for oss står et bedret læringsmiljø, med mer ansvarliggjøring av institusjonene i forhold til Staten og mer ansvarliggjøring av studentene i forhold til institusjonene. Vi ser ganske positivt på forslagene fra Mjøs-utvalget, men ønsker mer tverrfaglighet, en konkretisering av hva som er bedre studiekvalitet og ikke minst en bedring av rammevilkårene og studiefinansieringen.

Aamodt-utvalget, som behandler studiefinansieringen, inneholder en del nyttige forenklinger av systemet. Men økonomisk er det alt for dårlig. Kostnadsnormen må økes kraftig, opp til to ganger Folketrygdens grunnbeløp, om vi skal gjenreise heltidsstudenten. I tillegg bør vi få til en høyere stipendandel.

Tekst: Nils Petter Hedemann