Klartekst nr.1/2002 by Universitetsforlaget

• FRA STJERNEKRIG til gravrøvere SIDE 3

KLARTEKST • MATEMATISK FINANS på norsk SIDE 7 • KRISTUS kler moderne klær SIDE 14

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2002

«Nu føler jeg at jeg stort sett er nitti, men noen ganger er jeg fremdeles nitten» PORTRETTET: Arne Næss

FOTO: SIMEN KJELLIN

Redaksjonelt

Begrepenes makt Den 7. januar i år ble lederen i landets største avis brukt til å drøfte en ny norsk fagbok. Det skjer ikke ofte. «Denne uke kommer forsker Marianne Gullestad med [boken] Det norske sett med nye øyne, hvor hun blant annet hevder at vår manglende vilje til å ta et oppgjør med rasismen hindrer integrering», skrev Verdens Gang. «[I] den offentlige debatten generelt blir minoriteter gjerne fremstilt som en ensartet, ressurssvak gruppe, som krever særlige tiltak og hensyn. Det bygger på mange av de samme fordommene som innvandringsmotstandere beskyldes for å ha. Sannheten er at mange av «dem» for lengst er blitt en av «oss» - uten at det norske samfunnet har klart å ta det inn over seg.» I sin bok kartlegger Marianne Gullestad det språket som tas i bruk i norsk innvandringsdebatt. Hun viser oss igjen at språk er makt, og at denne makten kanskje er aller vanskeligst å gjennomskue der hvor den ytrer seg gjennom tilsynelatende selvfølgelige termer. Det norske sett med nye øyne har vakt debatt. Men også bokas kritikere vil nok være enige i at det fokus Marianne Gullestad setter på begrepene vi betjener oss med er av det gode. For vi har et kontinuerlig behov for å reflektere over våre egne forståelseskategorier. Og vi har alle en forpliktelse til å forstå spørsmål som dem innvandringsdebatten reiser ved hjelp av begreper som er like komplekse som spørsmålene selv.

behovet for å finne enkle løsninger på vanskelige problemer bli større og større. For det akademiske miljøet, uansett fagtilknytning, vil det bli en stigende utfordring å stå imot dette presset. De akademiske miljøene er viktige arenaer for begrepsproduksjon og begrepsavklaring. Dette arbeidet er avgjørende for våre oppfatning av virkeligheten. Men som Marianne Gullestads bok minner oss om, kan språket fort lede oss vill – understøtte fordommer, tilsløre kjensgjerninger eller viske ut flertydigheter. Da er det blant annet fagmiljøenes og faglitteraturens oppgave å reflektere over ordene vi bruker. Å forsøke å se våre kategorier utenfra. Å stå i mot ønsket om forenklende slagord eller billige motebegreper. Det er en utfordring også vi som fagbokforleggere må ta inn over oss. I dette nummeret av Klartekst feirer vi en fagperson som har viet store deler av sitt liv til nettopp dette arbeidet. Gjennom sin saklighetslære, nedfelt ikke minst læreboka En del elementære logiske emner, har han gjort generasjoner av norske akademikere oppmerksomme på hvilke fordringer og idealer som ligger i tanken om en sann vitenskapelig omgang med språket. Vi gratulerer Arne Næss med 90-årsdagen den 27. januar 2002!

Det er vanlig å si at virkeligheten blir stadig mer komplisert, og at verden forandrer seg i et økende tempo. I et slikt kulturelt klima vil

KLARTEKST

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 1. 2002

Nr. 1. 2002 – 3. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg

Klartekst / 1. 02

I redaksjonen: Hege Ramseng, Mari Bjørkeng, Vidar Røggen og Erik Juel Redaksjonell rådgivning: Gazette as Design og Lay out: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Nyheter

Fra stjernekrig til gravrøvere TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

– Om det var morsomt? Det var dødsmorsomt! Men det var også et helvete, sier Eva Liestøl. Hun har spilt seg gjennom timesvis av dataspill – og skrevet bok om opplevelsen. Tidlig på sekstitallet fikk en gruppe forskere ved Massachusetts Institute of Technology en ny datamaskin i gave av en leverandør. Den var selvfølgelig absolutt siste skrik – det vil si omtrent på størrelse med tre kjøleskap – og på den utviklet de tidenes første dataspill, romfartsspillet Spacewar. I dag, nesten 40 år etter de amerikanske forskernes eksperimentering, er dataspill en selvfølgelig del av barns oppvekst. Allerede i 1997 regnet man seg fram til at om lag 50 millioner voksne var preget av erfaringer og minner fra dataspill. Slik sett er det kanskje ikke så overraskende at et P3-program for en tid tilbake jevnlig spilte musikk fra gamle Commadore 64-spill på radio. Men til tross for dataspillenes sentrale plass i den moderne hverdagen, har de fått relativt lite oppmerksomhet fra akademia. Dette forsøker idéhistoriker og medieforsker Eva Liestøl å rette på i boka Dataspill – innføring og analyse. – Forholdet til dataspill har tradisjonelt hatt et visst preg av maskinfrykt, sier hun selv. – Man har vært så opptatt av teknikken, av kabler og maskinvare, at man ikke har sett at dette dreier seg om kulturformidling – på godt og vondt. Man ser ikke at dataspill til dels er kreativt gjenbruk av kulturelt fellesgods. I boka foretar Liestøl nærløsninger av noen av de mest kjente dataspillene – blant annet det nå filmatiserte Tomb Raider – og forsøker å plassere dem i en idéhistorisk og kulturell kontekst. Samtidig ser hun spillerfaringen i lys av moderne pedagogikk – og viser for eksempel hvordan dataspillenes oppgaveløsning ligger nært opptil sentrale tankeganger i problembasert læring. – Det har vært veldig viktig for meg å ta utgangspunkt i spillene selv, sier Liestøl. – Ellers er det veldig lett at man starter med en generell teori, og så trer den ned over spillene. – Vanligvis er man mest opptatt av volden i dataspill, og hvor sterk påvirkning den har på barn? – Når man snakker om disse problemene, blir spilleren ofte gjort til et slags

Utland

http://www.myst3.com/html/concept1.html

redusert menneske, uten noen som helst motstandskraft. Man fokuserer på forførelse og avmakt snarere enn strategier for forståelse og kritikk Jeg er mer opptatt av hva man gjøre for å styrke spillerens motstand mot de verdiene vi ikke vil ha. Det blir jo helt bakvendt å starte med å lære barn at de er avmektige. Vi må heller oppmuntre dem til å stille seg kritisk til innhold, roller eller handlinger. Dette burde være spesielt aktuelt for dataspill som så til de grader dreier seg om spillerens opplevelse av eget nederlag og seier, sier Liestøl. – Hvordan ser du på skolens forhold til dataspill? – Jeg tror dataspill kan trekkes inn i skolen. Jeg ser ikke for meg at man sitter og spiller i skoletida, men lærerne hadde ikke hatt vondt av å kjenne litt mer til dataspillenes gjenbruk av kulturell symbolikk. Hvis man klarte å vise sammenhengen de har med andre kulturuttrykk, ville man kanskje gitt elevene en sterkere følelse av at det er en forbindelse mellom de ulike verdenene de lever i. Selv fikk altså Eva Liestøl erfare denne sammenhengen da hun tok joysticken i egen hånd. Tidligere hadde hun nøyd seg med å se på sine tre barn. – Å begynne å spille var krevende, men jeg tror det er nødvendig for foreldre å spille med, for overhodet å få en føling med hva dette er for noe. Veldig ofte har man vent seg til at barna eier teknologien. Setter man seg ned sammen med dem, får man fort ganske mye å snakke om. – Hvorfor er dataspill så fascinerende for barn? – Jeg tror det henger sammen med opplevelsen av å ha kontroll i et univers som man i andre sammenhenger bare blir servert. Når man spiller, må man foreta valg, handle og finne ut av ting på egenhånd. Man får lov til å bruke seg selv uten å bli overstyrt. Liestøl tar en pause. – Tenk hvis jeg selv hadde hatt noe sånt da jeg var 11–12 år. Det ville vært herlig!

NORSK FILOSOFIHISTORIE SOM DEMOKRATIMEDISIN Gunnar Skirbekk og Niels Giljes lærebok «Filosofihistorie» skal nå også brukes som middel i den usbekiske demokratiseringsprosessen. Det USAbaserte The Open Institute i Tasjkent vil distribuere en usbekisk oversettelse av filosofihistorien

gratis til høyere læresteder over hele Usbekistan. Formålet er å bidra til «en åpen og demokratisk utvikling» i den tidligere Sovjet-republikken. I sitt nyskrevne forord til den usbekiske utgaven har to de to norske filosofene funnet frem til usbekis-

ke tenkere, astronomer og matematikere fra 800til 1400-tallet som har påvirket vestlig tenkning og vitenskapsutvikling. Notis (fra Aftenposten 27. desember 2001) Klartekst / 1. 02

Dokumentar film

˜ ˜

Alt om min fars kjønn TEKST: MARI BJØRKENG

«Jeg vil fjerne diagnoser på barn som blir diagnostisert som annerledes og syke, slik at de kan få et fullverdig liv. Og jeg har dårlig tid!» sier Esben Esther Pirelli Benestad i sønnens dokumentarfilm Alt om min far. Faren vil spre kunnskap om kjønn, og sønnen Even Benestad vil fortelle om hvordan det var å vokse opp med en far i dameklær. Begge to er på god vei. Esben har blant annet utgitt boka Kjønn i bevegelse, og Even har laget filmen Alt om min far. Det er en film om kommunikasjonssvikt og hvordan man merkes av familien på vei mot selvrealisering. Og om altoppslukende lidenskap. – Det koster litt, kan man si, sier Even Benestad (27). – Når begynte du å tenke på å lage filmen? – Jeg var atten år og gikk på folkehøyskole. Pappa ringte og sa at han skulle være med i et TV-program – han skulle stå fram på TV og si at

Klartekst / 1. 02

han var transvestitt. Han hadde ikke på seg dameklær i programmet, men på skrivebordet til programlederen sto det et bilde av Esther Pirelli. Etterpå var det flere som ville lage film om ham. Even mislikte tanken på at noen utenfra skulle fortelle familiens historie. – Jeg ville fortelle historien selv, og ba ham vente til jeg kunne lage den. Og så måtte jeg bare gjøre det. Alt om min far handler om familiære temaer. – Familieliv er noe alle kan identifisere seg med. Alle sakene som ligger og ulmer under overflaten. Det er bra å åpne opp litt og la flere få se en kjernefamilie bak hjemmets fire vegger. Even omtaler sin egen familie som en kjernefamilie med de samme problemene som andre familier har. Alle familiemedlemmene er med i filmen. – Jeg hadde selv tenkt å gjemme meg bak kamera, men det ble feigt hvis jeg selv skulle holde meg bak og bare fortelle de andres historie. Jeg hadde også tenkt å uttrykke meg mer visuelt,

ikke den sosialrealismen jeg endte opp med. Men etter hvert ble det historien som ble det viktigste. – De fleste lager filmer først, blir kjent, og så begynner man å grave i privatlivet. Du gjør vel dette i litt omvendt rekkefølge? – Det blir jo en het start, og så blir det roligere. Det er bare en fordel. Margareth Olin, som har laget Dei mjuke hendene, har sagt at «den siste filmen man gjør, er som regel den mest personlige og mest selvbiografiske.» Hun synes det blir interessant å se hvordan det går med en som snur dette på hodet. Av 93 timer filmmatriale er fjorårets lansering av boka Kjønn i bevegelse viet plass. I boka beskriver Esben sammen med Evens stemor, Elså Almås, de kjønnslige variantene som genetisk er mulig. Her sprer de kunnskap om kjønn og forteller om egne erfaringer. – Det er viktig å se hans sak også. Se at han faktisk gjør det, sier Even.

Nyheter

Islams etikk på norsk TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

– Vi må erkjenne at de ulike religiøse tradisjonene utgjør et problem når det gjelder forholdet til voldshandlinger, sier Oddbjørn Leirvik. Leirvik tar doktorgraden i teologi og er aktuell med boka Islams etikk. I den finnes blant annet et eget kapittel om situasjonen i kjølvannet av 11. september. – Jeg er litt lei av den talemåten hvor man automatisk kaller det et misbruk av religionen når man ser at religion brukes som motivasjon for vold, sier Leirvik. – Vi er nødt til å erkjenne at de hellige skriftene er tvetydige når det gjelder forholdet mellom religion og vold. Leirvik understreker imidlertid at denne problematikken ikke er særegen for islam. I boken gir han eksempler på liknende motsetninger i den jødiske og kristne tradisjonen. – I Det gamle testamentet finner man for eksempel sterke spenninger mellom bildet av Gud som regissør av vold og den mer fredsforkynnende profetiske tradisjonen. Det samme gjelder Det nye testamentet: På den ene siden finner man partier som kan tas til inntekt for et pasifistisk standpunkt. På den andre siden har man stemplingen av jødene som kollektivt skyldige i mordet på Jesus og fordømmelsen av hele det hedenske samfunnet, sier Leirvik. – I denne sammenhengen har kristendommen et like stort problem som islam. Koranen kan for eksempel omtale trosforskjeller som noe Gud ønsker. – Salman Rushdie mener 11. september skyldes at islam ikke har klart å forsone seg med moderniteten.

Hva er din reaksjon på det? – Rushdie har et poeng, men jeg synes ikke han viser tilstrekkelig oppmerksomhet overfor de prosessene som finner sted i for eksempel europeisk islam, hvor man nettopp arbeider med å forene islam og det moderne. Samtidig er det viktig å se at moderniseringsprosessen kan ta mange ulike former – også religiøse. Nå er ikke Islams etikk primært en bok om 11. september. Først og fremst gir den en omfat-

tende og variert presentasjon av de mange ulike tradisjonene innenfor islamsk etikk. Framstillingsmåten er idéhistorisk, men boken gir også mange konkrete eksempler på hvordan dagsaktuelle spørsmål som kjønnsrelasjoner blir håndtert innenfor ulike versjoner av islamsk etikk. – Boka springer ut av den nærkontakten jeg har hatt med norske muslimer og oppdagelsen av hvor mangfoldig islam er. Det viktigste for meg har vært å beskrive alle de mulige innfallsvinklene til islamsk etikk, og vise at alle var sterkt til stede i den klassiske tradisjonen, sier Leirvik. – Er det overhodet mulig å si noe generelt om hva som kjennetegner islams etikk, f.eks. i forhold til kristendommen? – Primært vil jeg si at både islamsk og kristen etikk er veldig rike og mangfoldige tradisjoner, med mange slående likhetstrekk – for eksempel i den filosofiske etikken. Men dette avhenger av hva man oppfatter som mest genuine uttrykket for islam. Tar man for eksempel utgangspunkt i islamsk lov – den mer handlingsorienterte, juridiske delen av etikken – vil man se på de to tradisjonene som radikalt forskjellige. – Du skriver at det etisk sett kan være stor forskjell på å leve i et muslimsk minoritessamfunn, i forhold til det å tilhøre en majoritet? – All klassisk islamsk etikk er artikulert i situasjoner der islam var i majoritet. Derfor må veldig mye islamsk lov nytenkes i en minoritessituasjon. Migrasjon er med på å trigge slik nytenkning. Man kan ikke lenger hvile på storsamfunnets ethos, men er nødt til å tenke gjennom: Hva er egentlig «islam» i den kulturelle bagasjen jeg har med meg til et nytt land?

Det norske sett med nye øyne * Innvandringsdebatten har fokusert på «de andre», men handler like mye om «oss», hevder Marianne Gullestad i Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Boka handler om den norske majoriteten, om hvordan politikere, forskere, journalister og andre elitepersoner uttaler seg om landets nye innbyggere. – Politikere, journalister, forskere og intellektuelle fungerer som megafoner for folks fordommer, hevder hun. I dagens Norge finnes det stor motstand mot ekstrem og voldelig rasisme og nazisme, men lite diskusjon og de tankemønstrene som gjøre hverdagslig trakassering og diskriminering mulig. Hun mener det er nødvendlig med en kritisk gjennomgang av det moralske grunnlaget som det norske samfunnet har bygd på i mesteparten

av det forrige århundret. Marianne Gullestad er dr.philos. i sosialantropologi og forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. TEKST: MARI BJØRKENG

Klartekst / 1. 02

Ny bok

Good to great TEKST: MARI BJØRKENG

«At få mennesker oppnår en fremragende tilværelse, skyldes i stor utstrekning at det er så lett å slå seg til ro med en god tilværelse. Det store flertallet av selskaper blir aldri fremragende, noe som nettopp skyldes at det store flertallet blir ganske gode, og her ligger hovedproblemet deres.» Sånn begynner Jim Collins boka Good to Great. Hvordan vanlige selskaper blir fremragende. Hvordan kan et vanlig selskap forandres fra «good» til «great» og forbli det? Ifølge Jim Collins er det fullt mulig ved å følge seks prinsipper han har utviklet etter å ha studert selskaper som ikke alltid har vært gode, solide selskaper, men de som har hatt en utvikling fra å være middelmådige til å bli fremragende. Jim Collins har tidligere undervist ved Stanford Business School. Nå har han sitt eget forskningslaboratorium i Colorado. I laboratoriet har han og forskerteamet identifisert alle amerikanske selskaper som har oppfylt to kriterier: I femten år har de vært vanlige selskaper med børskurser rundt index. Men etter det har de i minst femten år hatt en utvikling på børsen som er minst tre ganger bedre enn index. LEDEREN ER INGEN MERKEVARE

Mange av selskapene er kjente, internasjonale aktører. Men det er ikke lederne deres. De har det til felles at de holder en lav profil og ikke figurerer i avisene. Selskaper som ikke kvalifiserte

var oftere ledet av publisitetssultne ledere som i større grad er ambisiøse på egne vegne enn på selskapets. Good to Great-lederne er preget av en paradoksal blanding av personlig ydmykhet og profesjonell viljestyrke. Den suksessrike lederen bruker ikke mye tid på å motivere de ansatte. Ved å ansette de riktige folkene til et suksessrikt selskap, trenger man bare bry seg om å ikke demotivere dem. De jobber sammen i en kultur som er preget av disiplin. Collins forventet at lederne tenkte plan og strategi først, og deretter ansatte de riktige folkene. Men de ansatte de riktige folkene først, og så bestemte de seg for en strategi. Prosjektet

INFORMASJONSLEDELSE Det er vanskelig, kanskje umulig, å styre utviklingen i en virksomhet uten en grunnleggende forståelse for informasjonsteknologi og informasjonssystemer. Lederen må kjenne til mulighetene ved bruk av IT og IS. Hun må ha innsikt i utvikling og anskaffelse av informasjonssystemer for å treffe gode beslutninger. Det er utgangspunktet til professor i IT-ledelse ved Handelshøyskolen BI, Petter Gottschalk i boka Informasjonsledelse. Fra forretningsbehov til informasjonssystem Tekst: Mari Bjørkeng

Klartekst / 1. 02

avslørte at den suksessrike lederen brukte liten tid og energi på å tenke på visjon og strategi. DET ENKLE ER OFTE DET BESTE

Collins bruker Isaiah Berlins terminologi, basert på en oldgresk lignelse, og beskriver de suksessrike bedriftene som pinnsvin. Reven vet mye, er lur og listig, mens pinnsvinet reduserer et stort og sammensatt bilde til enkle ideer. For å bli best, kan det hende at et selskap må basere seg på andre områder enn kjernevirksomheten. Kan ikke selskapet bli best i sitt spesialområde, kan ikke selskapet bli fremragende. Men de som drar i gang revolusjoner og dramatiske forandringer, kommer til å mislykkes med å ta spranget til å bli fremragende. Forandringen i GtG-selskapene skjedde aldri over natten. Ingen spesiell hendelse eller oppdagelse fant sted. Collins beskriver prosessen som å skyve et gigantisk svinghjul i én retning, omdreining for omdreining, og bygge opp rotasjonsenergi til et gjennombrudd er passert. Og da kan man begynne å lese forgjengeren til Good to Great, Built to last.

Ny bok

Aksjer og matematikk TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

I boken Matematisk Finans presenteres nobelprisvinnende økonomiske teorier for første gang på norsk. De fleste har lest om Åge Korsvold eller Kjell Almskogs opsjonsavtaler. Men den egentlige opsjonshandelen foregår på børsen, parallelt med kjøp og salg av aksjer. Det dreier seg egentlig om en type forsikringsavtaler: en opsjonsavtale er en avtale om at en gitt aksje kan handles til en viss minimums- eller maksimumspris en gang i fremtiden. Man forsikrer seg med andre ord mot at en aksje blir for billig eller dyr. Men en slik forsikringsavtale koster selvfølgelig penger. Og da er spørsmålet: Hva skal den egentlig koste? Hvordan kan man regne seg fram til en rimelig pris på en gitt opsjonsavtale – avtaler som baserer seg på noe så usikkert som fremtidige aksjepriser? I 1995 ble nobelprisen i økonomi gitt til forskerne Robert Merton og Myron Scholes, som presenterte en mulig løsning på dette problemet. Utveien lå i det matematikerne kaller stokastisk analyse – en gren av matematisk sannsynlighetsteori som baserer seg på statistikk. Nå presenteres altså denne teorien for første gang på norsk. – Det spesielle med denne teorien er at den kombinerer veldig moderne, avansert matematikk med økonomi, sier Fred Espen Benth, forfatter og førsteamanuensis ved Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo. – Økonomer bruker ofte veldig enkel matematisk teori for å løse økonomiske problemstillinger – ikke fordi de kan for lite om matematikk, men fordi de som regel ikke trenger noe mer. Men her er det altså en relativt komplisert matematisk teori som ligger til grunn. – Men den er likevel relevant i konkrete situasjoner? – I aller høyeste grad. Disse teoriene er viktige både for banker, forsikringsselskaper og andre selskaper som kjøper og selger opsjoner. Det som i tillegg er veldig interessant i Norge, er at vi har et

energimarked som på mange måter kan sammenliknes med opsjonshandelen: Hva skal jeg betale i dag for strøm som jeg får levert om to måneder? Det samme gjelder for eksempel oljefondet: Hvordan skal vi gå fram for å få mest mulig framtidig avkastning på midlene der? Disse problemstillingene slekter på dem jeg behandler i boka. – Men hvordan er det mulig å basere matematisk teori på noe så flytende og usikkert som aksjemarkedet? – Hovedideen er at man baserer seg på aksjens historie. Ut fra den kan man selvfølgelig ikke si sikkert hva som kommer til å skje. Men vi kan si at med en viss sannsynlighet vil kursen bli det eller det. Det vi først og fremst gjør, er altså å lage en matematisk beskrivelse av den usikkerheten vi har sett historisk. – Hva med IT-aksjer? Kan den matematiske opsjonsanalysen anvendes på så luftige områder som det? – Teorien ville fungere, selv om det kanskje ville være i grenselandet for hva den tåler. Det kan bli så mye usikkerhet at teorien blir verdiløs, og modellene man setter opp blir selvfølgelig bedre jo bedre grunnlag du har i aksjene. Men i det store og det hele er det ikke så veldig mye informasjon disse modellene trenger. De er ganske robuste. Nettopp denne robustheten er noe av grunnen til at store amerikanske finansselskaper allerede tilbyr konsulenttjenester og dataprogrammer som tar utgangspunkt i den stokastiske opsjonsanalysen. Også Benths eget fagmiljø ved Universitetet i Oslo har merket interessen fra næringslivet. – Norge er i aller høyeste grad med i forskningsfronten når det gjelder forbindelsen mellom økonomi og høyere matematikk, og det har industrien lagt merke til, sier Benth, og legger til: – Foreløpig er vi den eneste skolen i Norge som tilbyr studentene en slik kombinasjon av matematikk og økonomi. Det er vi stolte av.

Kalkulus * Universitetsforlaget gir også ut «Kalkulus med én og flere variabler» i år, av forfatterne Lisa Lorentzen, Arne Hole og Tom Lindstrøm. Boka er skrevet for grunnutdanningen i matematikk ved universiteter og høgskoler, og kan brukes både i matematikk- og ingeniørutdannelsen. Den vil være tilpasset norske studenters forkunnskaper. Klartekst / 1. 02

Portrettet

Næss i nitti TEKST: PER ASBJØRN RISNES JR.

Arne Næss har bare fulgt letteste motstands vei i livet, sier han i hvert fall. – Jeg har fått hevd på å være rar, sier Arne Næss. Han sitter klemt inn i hjørnet av en svart sofa i Einar Skjæråsens vei. Kona Kit Fai er i Hong Kong. Han er lett ubarbert, og har som vanlig en diger rød og gul strikkegenser på seg. På sofaryggen ved hans venstre skulder sitter en stor lyserosa tøygris, som naturlig fører jubileumssamtalen inn på Arne Næss sitt liv som en slags filosofiens Emil. – Om jeg er meg selv på jubileet, og gjør det jeg har lyst til, bare bekrefter det noe alle vet. Jeg fikk hevd på uvanlig oppførsel allerede på skolen. Jeg hadde to forskjellige sokker på meg og alle lo. «Ja, jeg hadde jo bare hull på den ene, hvorfor har dere lagt sånn vekt på å ha to like sokker,» spurte jeg dem. – Var du bevisst den lett avvikende oppførselen din allerede den gangen? – Jeg hadde så mange morsomme innfall. Og det gjorde at jeg fikk uhyre tiltalende venner. Jeg behøvde ikke selv å være så tiltalende. Jeg fant på ting, det var nok. Og slik har det vært siden også. Jeg har alltid hatt unge, litt rare venner, sier han.Vennene i studiemiljøet i Wien på trettitallet var ikke rarere enn at de lurte fælt på denne unge sprenglærte nordmannen. Det gikk rykter om at han ikke drakk øl med de andre nordmennene, men dro på orgelkonserter i stedet. De syntes det var helt naturlig da han spurte om å få anbefalt en psykolanalytiker. – Jeg gjorde det først og fremst fordi jeg var redd for at mine standpunkter i forhold til magistergradsarbeidet var følelsesmessig prioritert. Etter en uke sa Dr. Hirschman til meg at «jeg kan med sikkerhet si at De ikke er schizofren.» Jeg var bare annerledes. Stadig annerledes. – Men du hadde vel personlig glede av analysen også? – Det kom frem at jeg hadde hatt en ganske bastant barnenevrose, blant annet etter tapet av min barnepike Mina. Jeg ble også oppmerksom på at det var ting som hadde hendt fra jeg var fire til fjorten år som ville påvirke min måte å være på resten av livet. Men dette kunne jeg greie å forandre på når jeg nu visste det. Det var en lønnsom investering. – Men den greide ikke å styre deg unna filosofien som du har omtalt som «alvorlig, vanskelig og ikke lett lykkebringende»? – Nei, det er sant. Plantegeografi for eksempel, er mye mer behagelig. Hvor de oppdager og skriver koselige artikler om hvilke blomsterarter som har overlevet istiden og som vokser her og der. Det høres bare koselig ut. Filosofene på sin side krangler mye mer og undervurderer hverandres arbeid. Filosofien er ikke særlig lykkebringende, nei. Hvis den er det, så er man antakelig en nokså dårlig filosof. – Hvordan skal man tolke det, er du en ulykkelig eller dårlig filosof? – Ja, nettopp... Jeg ..., sier Arne Næss før han lar svaret gli ut i en nesten

ARNE DEKKE EIDE NÆSS • Født 27. 01. 1912 i Oslo. Fyller 90 år i år. • Tok i 1933 magistergraden i filosofi ved Universitetet i Oslo, etter studier i Oslo og Paris. Næss er den yngste noensinne som har tatt magistergraden her til lands. • Studerte i Wien 1934–35, hvor bl.a. han kom i kontakt med den såkalte Wienerkretsen av logiske empirister og møtte sentrale filosofer som Rudolf Carnap og Karl Popper. • Ble i 1936 dr.philos. på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten. • Ansatt som professor i filosofi ved Universitetet i Oslo 1939, 27 år gammel. Gjennom lærebøkene En del elementære logiske emner og Filosofiens historie har han øvd stor innflytelse på norsk universitetsutdannelse. • Næss er også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Ledet i 1950 og 1964 ekspedisjoner til Tirich Mir i Hindukush, Pakistan. • Næss har et svært omfattende filosofisk forfatterskap bak seg. Bøkene Interpretation and Preciseness (1953), Hvilken verden er den virkelige? (1969) og Økologi, samfunn og livsstil (1974) regnes blant hovedverkene. I de senere årene har han hatt stor suksess med bl.a. Livsfilosofi (1998) og Gandhi (2000) på Universitetsforlaget. Aktuell med Inn i filosofien. Arne Næss’ ungdomsår, i samarbeid med Inga Bostad.

lydløs, luftig plystring, mens han vandrer med det skarpe blikket. Litt som en liten gutt som venter utenfor rektors kontor og vet at han ikke har gjort noe galt. Mens han prøver å finne tonen med plystringen, kommer jeg på at han en gang har sagt at han «ikke var en talentfull filosof, men søkte min egen vei». Når du er nitti, føler du har svart på det meste før og dessuten hevd på å oppføre deg eksentrisk, kan du overlate til intervjueren å finne svaret. Næss sin vei har gått raskt, men sprikende. Han takket jo ja til å bli filosofiprofessor allerede som 27åring, noe han selv mener var «ille» og som frarøvet ham mye av den friheten han hadde håpet han skulle få, ved å få doktorgrad så tidlig. Likevel fikk han lange ferier han kunne bruke på hytten Tvergastein. Han har sagt at han var på høyden som filosof da han tok doktorgraden, men mener at han ble en bedre foreleser på sine eldre dager. Kanskje er han lykkeligere nå når han ser på seg selv som en dårligere filosof? Næss har alltid to sider. Det tøysete er aldri mer enn et innpust fra det sylskarpt saklige. Gutten er aldri langt unna gubben. – Nu føler jeg at stort sett er jeg nitti, men noen ganger er jeg fremdeles nitten. – Når er du nitten? – Som da jeg dunket en russ på hodet utenfor her og snudde meg og gikk. – Og den handlingen vet du ikke hvor kommer fra? – Nei, men de begynte å rope »Arne, Arne, Arne!». Det var fantastisk. Heldigvis greide jeg å unngå å snu meg til dem. Det var en interessant indre Klartekst / 1. 02

Portrettet

Filosofiens Emil?

dialog jeg hadde da: «Du skal ikke snu deg og takke for oppmerksomheten». – For da hadde du vært nitti igjen? – Ja, jo det er sant. Men det var en stor opplevelse at de hadde sans for Arne Næss. – Ditt store forbilde, Ghandi, ville kanskje ikke hoppet opp og slått en russ i hodet?

Klartekst / 1. 02

– Han hadde sans for humor. Og for risiko. Hans ikke-voldsaksjoner ble gjort med mye humor. Da han besøkte England, forlangte han å besøke distriktet der de laget klær, selv om han selv hadde gått inn for å stoppe importen av britiske klesprodukter til India. Han kom inn i salen til de sinte arbeiderne og fikk klapp salver fordi de så at han forsto situasjonen. Det likte de. Det sindige kroppsspråket. – Det er ikke det samme språket George Bush bruker? – Nei, det er mer «tense», anspent. De burde latt Taliban stå frem på tv og fortelle hva de står for. Man skal ha en dialog med fienden som om han var en venn. Man kan si at «det du har gjort er forferdelig», men på en fin måte. Jeg besøkte mennesker som var dømt for mord i fengselet. Jeg sa: «dere er ikke mordere, dere har begått mord,» sier Næss og mumler mer moralsk indignasjon med hodet en anelse vestover. – «Du er en morder»... det må man ikke si til noen! – Fordi alt kan forbedres? – Ja, for eksempel mener jeg at vi kommer til å fortsette med kriger bare noen ganske få århundrer til. Et århundre er fryktelig liten tid, vet du. For meg er det den nære fremtid. Da begynner man å se på krigene innbyrdes som noe barnslig, som ikke har ført til noe, historisk sett. Om et par tre hundre år... aldri mer krig! Selv om vi ikke blir noe bedre mennesker så får vi bedre sosiale forhold. – Er ikke det å tro at verden kan forbedres, den eneste måte å leve på? – Innsatsviljen blir nok noe mindre ja, om man tenker: «det blir verre uansett hva jeg gjør». Men menneskene kan gjøre vesentlige fremskritt. Jeg nevner for eksempel hevnmoralen. For tusen år siden var det din plikt til drepe ut fra hevnmoralen. Det er vi ferdig med... Som mennesker er vi noen vidunderlige skapninger. Det har for eksempel tatt hundre millioner år å lage akkurat deg og meg... – Hva har livet lært deg disse nitti årene som du ikke har lest deg til? – I 1945 fikk jeg respekt for folk som hadde vært på den gale siden. Det var ufattelig at de kunne det, men livet har lært at om du har hatt en viss oppvekst, så er det et under om du greier å bryte ut. Om du har hatt en overklassetypeoppvekst i Holmenkollen som jeg, så går det jo av seg selv, så og si. – Du har bare fulgt veien rett frem? – Jeg har bare fulgt en vei som har vært lett for meg å følge. Punktum.

Ny bok

Portrett av filosofen som ung mann TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

– Den unge Arne Næss var en veldig selvsikker, ung mann med en god porsjon opprørstrang, sier Inga Bostad. I sin nye bok presenterer hun de syv første årene av filosofens faglige utvikling. I Bostads samtalebok får man tidvis svært private glimt av den unge Arne Næss – en snodig, ung mann som forelsker seg for første gang på gymnaset, på samme tid som han sitter hjemme og skriver kritiske bemerkninger i margen når han leser Kant. Inn i filosofien er likevel ingen portrettbok, først og fremst handler den om de ulike filosofene som inspirerte Næss i begynnelsen av karrieren hans. Målet er å presentere sider ved Arne Næss’ filosofi som tidligere har vært lite diskutert. – Interessen hans for psykologi var for eksempel mye mer presserende enn jeg hadde trodd, sier Inga Bostad, som selv er universitetslektor i filosofi. – Nå var ikke Næss alene om denne interessen i det norske filosofiske miljøet. Men fascinasjonen hans for psykologi – kombinert med en voldsom interesse for vitenskapsteori – gjorde at han havnet litt på utsiden av den tradisjonelle filosofien. Denne følelsen av å stå utenfor etablissementet har nok Arne Næss båret med seg senere. Kanskje er det den samme følelsen som gjør at Næss selv nødig innrømmer noen direkte påvirkning fra andre filosofer. – Arne Næss selv har alltid hatt vanskelig for å få øye på teoriene som har hatt innflytelse på ham, sier Bostad. – Slik sett burde han nok takket flere enn han har gjort i arbeidet sitt. – Som hvem da? – Jeg tror for eksempel den amerikanske pragmatikeren William James har betydd mye for

ham. Og franskmannen Henri Bergson. I tillegg til disse to kommer Næss og Bostad inn på en lang rekke tenkere i boken, fra kjente filosofiske størrelser som Nietzsche og Wittgenstein til mer ukjente navn som Avenarius og Hans Vaihinger. Ifølge Inga Bostad er Inn i filosofien også en bok om vår korte hukommelse. – Det slo meg at mange av tenkerne Arne nevner, er glemt i dag. De får liten eller ingen omtale. Jeg tror det er viktig å reflektere over disse prosessene. Hva velger vi egentlig bort? – I boken kritiserer du også Rune Slagstads karakteristikk av Arne Næss som «positivist». Synes du Næss har fått en urettferdig mottagelse i Norge? – Det er ikke min oppgave å forsvare Arne Næss, men det gjør meg litt frustrert når man ikke klarer å skille mellom klassisk positivisme og Næss’ posisjon. Utover det er det egentlig påtagelig hvor lite omtale og kritikk Arne Næss har fått her hjemme. Som fagfilosof har han fått overraskende lite oppmerksomhet. – Hva er det egentlig som kjennetegner ham som filosof? – Tematisk sett har han jo vært interessert i veldig mye forskjellig. For meg er det nok først og fremst metoden hans som er karakteristisk, måten han stiller spørsmål på og hvordan han møter mennesker og angriper intrikate problemer. Jeg liker godt merkelappen «tillitsfull skep-

tisisme» på Næss’ arbeid. Det synes jeg er betegnende for den antidogmatiske, pluralistiske holdningen hans. – Har han forandret seg mye fra da han var ung? – Faglig sett er det en klar sammenheng hele veien – det er lett å se sporene av Arne Næss i det han gjør. Men han var nok mye mer skråsikker og dogmatisk som ung. Det var kanskje ikke fullt så mye tillitsfull skeptisisme da.

Å VÆRE UNDERVEIS I februar kommer endelig en introduksjon til Martin Heideggers liv og tenkning på norsk. I Å være underveis gir Rune Fritz Nicolaisen en grundig innføring i det 20. århundrets kanskje viktigste og mest omstridte filosof. Boka inneholder blant annet en analyse av Heideggers hovedverk Væren og tid fra 1927 og en grundig diskusjon av hans mye omtalte forhold til nazismen. Nicolaisen er mag. art. i filosofi. Klartekst / 1. 02

Film og media

::: Politiske tårer på en TV-skjerm nær deg

Lærebok om filmkritikk TEKST: MARI BJØRKENG

TEKST: MARI BJØRKENG

– Film er dagens viktigste kulturuttrykk, derfor må vi ha rom til å diskutere den. Anmeldelsen må si noe mer enn om filmen er verdt billetten, sier Anne Gjelsvik, universitetslektor ved Institutt for kunst og mediefag ved NTNU. Hun har skrevet boka Mørkets øyne. Filmkritikk, vurdering og analyse. – Filmkritikk er et emne mange mener mye om, samtidig finnes det et påfallende tomrom når det gjelder en grundig behandling av feltet, både nasjonalt og internasjonalt. De første filmkritikkene kom samtidig som de første filmene i 1896. Etter å ha arvet en bunke gamle utklipp, begynte fagets historie å interesse henne. Hun ønsket å gi en historisk innføring og drøfte fagets utfordringer og muligheter. Et fag og en kunstform som stiller høye krav til sine utøvere. Filmkritikeren må ha en bred kompetanse med kunnskap om fotografi, regi, manusarbeid og skuespill. I forhold til andre kritikere skal filmkritikeren forholde seg til alle sjangrene. Hun siterer Alexander Walker i Evening Standard: «They can all run for the bus, but film criticism is for the marathon men.» PRESSET MOT FILMKRITIKKEN HAR ØKT

– Den største utfordringen for filmkritikerne er at de stort sett skriver det samme. Alle anmeldelsene er bygd over samme lest: referat, infor-

Hun feller en tåre og snakker med gråtkvalt stemme. Og sender sjokkbølger inn i den politiske debatten. Anders Johansens nye bok avdekker troverdighetens skiftende vilkår i den politiske offentligheten.

masjon og terningkast. Det er når filmkritikeren begynner å gi poeng, at kritikken mister sin autoritet, ifølge Gjelsvik. Da blir det et spill alle kan være med å trille terninger i, ikke en kunstform eller et fag. – For at det skal bli en god anmeldelse, må anmelderen ha et godt blikk for hver enkelt film, plassere den i en sammenheng og skrive godt. Her kan man gjerne variere sjangeren. Et godt eksempel synes jeg er en anmeldelse av en Shakespeare-film – skrevet som en sonette.

Myter og realiteter i norske tv-nyheter TEKST: MARI BJØRKENG

Det er ikke grunnlag for å si at NRKs nyhetssendinger er blitt mer tabloide av konkurransen med TV 2, eller at TV 2s sendinger har blitt mer som NRKs. Kanalene har skapt hvert sitt nyhetskonsept som de utvikler, konkluderer medieviterne Ragnar Waldahl, Michael Bruun Andersen og Helge Rønning i boka «Nyheter først og fremst. Norske tv-nyheter: myter og realiteter». Forfatterne av boka om norske tv-nyheter har studert nyhetene i Norge etter TV 2s oppstart i 1992. De har kartlagt hvordan nyhetene har endret seg, og hvordan NRK og TV 2 har påvirket hverandre. Resultatet av undersøkelsene er at det er variasjoner mellom kanalene, og at nyheter spiller en viktig rolle både i NRK og i TV 2. – Endringene i nyhetssendingene har vært

Klartekst / 1. 02

små. TV 2 og NRK har i liten grad påvirket hverandre, men det har vært endringer i nyhetsbildet generelt, med flere nyhetssendinger og impulser fra utenlandske nyhetsendinger. Forfatterne beroliger de som mener at innslagene i Dagsrevyen tabloidiseres. Et nyhetsinnslag i dag er i gjennomsnitt lenger enn i 1993. TV2 har mer krim i sine sendinger, men det har ikke påvirket NRK i nevneverdig grad. Men på enkelte områder har konkurransen gjort at sendingene populariseres. Konkurransen har ført til mer sport i begge kanalenes nyhetssendinger.

- I dag ser vi etter de bittesmå tegnene, flakkende blikk og tårer. Tegn som blir lagt til grunn ved vurdering av budskapet. Tidligere politiske taler fortoner seg som rene italienske operaer for oss i dag, sier han. I Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk førsøker Andersen å vise hvordan disse talene kunne virke troverdige. Han ser på hvordan offentlig kommunikasjon har forandret seg gjennom historien og hvordan politikeres tale endrer seg gjennom nye medier. Resultatet er blant annet en kulturhistorisk kartlegging av vårt syn på politikerne og deres rolle, og det komplekse forholdet mellom personlighet, privatliv og offentlig troverdighet. Dagens politikere må ha en annen form for troverdighet hvis de skal nå fram med sitt budskap. - For å lykkes på TV må taleren være avslappet og personlig, folkelig og hverdagslig. Gjerne litt stotrende og usikker, ikke høyrøstet og »polert». God, moderne retorikk gir ikke inntrykk av å ikke være retorikk i det hele tatt, påpeker Johansen.

På dagsorden

En grunnleggende kritikk av norske intellektuelle verdensbilder TEKST: MARI BJØRKENG

Hvordan tenker nordmenn om verden og verdensutviklingen, og hvorfor tenker vi som vi gjør? Da Krigen mot terroren startet høsten 2001, satte Terje Tvedt i gang med et prosjekt han lenge hadde hatt på kalenderen: Å skrive en analytisk historie om norske intellektuelle verdensbilder. – Det var ikke bare World Trade Center og Pentagon som ble truffet den 11. september 2001, men også fundamentet i de siste ti-årenes dominerende norske verdensbilder. Flystyrtene framskyndet sammenbruddet til en epokes oppfatning av «nord-sør-forhold», mener Terje Tvedt, historiker og professor ved Universitet i Bergen. Boka Verdensbilder foran sammenbruddet? handler ikke om terrorangrepet, men Tvedt har skrevet et langt kapittel om debatten i etterkant. – Diskusjonen i Norge høsten 2001 gjorde det både mer nødvendig og lettere å avdekke noen av de tankemønstrene som har behersket norsk intellektuell offentlighet de siste tiårene. Ikke på grunn av hva som skjedde, men fordi 11. september synliggjorde begrepers og perspektivers historiske og relasjonelle feste, sier Tvedt. I etterkant prøver han å finne svarene på hvordan toneangivende intellektuelle kunne hevde absurde ting som at den islamske verden ikke eksisterer. Og hvorfor al-quaida ble forklart som svar på USAs stormaktspolitikk, og ikke som et prosjekt med rot i en egen idétradisjon der målet var en ny muslimsk idealstat. Norge begynte sin karriere som humanitær stormakt på 1970-tallet. Terje Tvedt har tidligere skrevet om Norges offisielle bilde av u-landene i Bilder av «de andre». Om utviklingslandene i bistandsepoken. – I det offisielle u-landsbildet var «de andre» en fattig, men velordnet størrelse. Det fantes ingen sivilisasjoner, ingen etnisk konflikt. «De andre» lengtet etter utvikling og å bli som «oss». Og heldigvis: Norge var der som «deres lys». I Verdensbilder foran sammenbruddet? identifiserer og analyserer han de intellektuelle verdensbilder i Norge siden 70-tallet, en tid preget av internasjonalisering og politiske ambisjoner. – De er viktige for forestillinger om utvikling, historiens gang og nasjonal identitetsproduksjon. Men de er blitt oversett. De dominerende tenkemåtene er jo delt av omtrent alle som tenker offentlig. Den offentlige intellektuelle samtalen har vært blind for «den andres» forskjellighet, ikke bare i andre land, men også i Norge:

«Vi er alle forskjellige, men kun utenpå». Det er en autoritær tenkemåte, samtidig som blikket svekkes for de komplekse økonomiske, politiske og idémessige motsetningene i verden, sier han. – Ser du noen linjer i verdensbilder i denne epoken? – Jeg sprøver å forklare likheter og forskjeller mellom tredje-verden-ideologien på 1970-tallet og Kina-bildene, journalistenes erobring av

utviklingsland på 1980-tallet som en arena der de snille sto mot de slemme og der norsk presse var Moralens oppmann. Videre likheter og forskjeller mellom hva jeg kaller nasjonal narsissisme forkledd som kosmopolitikk på 1990-tallet og norske intellektuelles fortolkning av bin Laden som en milliardærutgave av Che Guevara, og 11. september som en slags fattigdommens utropstegn. Klartekst / 1. 02

Skrifter i tiden

Kristus kler moderne klær TEKST: KETIL BUAN

Jesus på filmlerretet er teologisk sett å foretrekke idet han får kledd av seg togaen og sandalene og får iført seg mer gjenkjennelige gevanter. Aller helst moderne klær. Det hevder vordende teolog Kjartan Leer-Salvesen i Kirke & Kultur i den første publikasjonen på norsk om Jesus i filmhistorien: «Fra Glansbilde til Cyberfrelser»

EN UAKTUELL JESUS?

Filmhistorien har gitt mange ansikter til Jesus: Leer-Salvesen skisserer en vei fra «toga-og-sandal-filmer» hvor man bygde spennende biroller «for å kompensere for en hovedperson som verken sloss eller ble forelsket», til en epoke hvor Jesus selv ble tildelt biroller (bl.a. Ben Hur). Hollywoods Jesusfilmer gav det store kinopublikom et ufarlig glansbilde av Jesus i generasjoner. Jesu mange ansikter til tross, det er først på syttitallet at det skjer noe nytt i sjangeren. Inntil da er bildet av Jesus i filmene veldig tradisjonelt, filmskaperne har hentet inspirasjon fra kunsthistorien og inkorporert kjente malerier, særlig fra renessansen og barokken. I disse filmene skildres Jesus med stor ærbødighet, en eller flere av karakterene ser alltid på ham med ærbødighet, og resultatet er statiske filmscener. Det hederlige unntaket er Pasolinis Matteusevangeliet (1966)

HOLD AV 10. APRIL TIL UNIVERSITETSFORLAGETS FAGBOKSEMINAR! Se program på www.universitetsforlaget.no

Klartekst / 2. 01

som viser en menneskeligere Jesus, den eneste av de klassiske Jesus-filmene som er basert på bare ett av evangeliene. Den unnår dermed problemene som er forbundet med å harmonisere evangeliene. Plottet i Hollywoods filmer bærer preg av å være «the best of Jesus». Dels for ikke å tape marked, og dels av frykt for å bli stemplet som antisemittiske har filmskaperne gjort Jesus from, kjernegod og tannløs: I flere filmer ytrer han ikke et kritisk ord mot de skriftlærde og farriseerene. Prosessen og dødsdommen mot Jesus framstår dermed som både gåtefull og misvisende. Så kom syttitallet og Jesus Christ, Superstar (1973) og ikke minst Monty Pythons Life of Brian (1979). Disse filmene levde høyt på det de var en reaksjon mot, ikke minst sistnevnte som ironiserer over Hollywoods «toga-og-sandal-filmer». Artikkelforfatteren finner det berettiget å lese Life of Brian som en tragikomisk metafor på hvordan Jesu budskap har blitt brukt. DE BESTE JESUS-FIMENE ER DE SOM IKKE ER JESUS-FILMER

Den største utfordringen filmskaperne står overfor, er å gjøre Jesus-historien aktuell i dag. Hollywoods Jesus er nesten like lite interessant som han er ukontroversiell. Men de siste tretti årene har det dukket opp filmer med Kristus-skikkelser, karakterer som i viktige trekk ligner Jesus, og disse filmene fortjener interesse. Jack Nicholson, Nicholas Cage og Keanu Reeves har alle det til felles at de har en Jesus-rolle, eller bedre en Kristus look-alike rolle bak seg. Nicholson som psykiatrisk pasient i Gjøkeredet (1975) hvor han blir sine medpasienters frelser, Cage som selvutslettende ambulansesjåfør i New York i Bringing out the dead (1999) og sist Reeves som cyberfrelser i Matrix (1999). Leer-Salvesen foretar en nærlesing av disse filmene og ved å systematisere hentydninger og allusjoner finner han

Best uten sandaler.

nok biter til å kunne sette sammen et overbevisende bilde av en Kristus-skikkelse i alle de tre filmene. Å gjenfinne en skjult Kristus i ulike rollefigurer er én ting. Viktigere er det å se hvordan denne Kristus faktisk kommuniserer med kinopublikummet, og det er her artikkelforfatteren hevder at de filmene som ikke eksplistt framstiller Jesus i «Sånn-som-det-var-filmer», har sin styrke: Jesu død blir ikke behandlet som en fjern historisk hendelse.

Skrifter i tiden

Arnes kammertjenere? TEKST: KETIL BUAN

Norsk filosofisk tidsskrift hedrer Arne Næss på 90-årsdagen med å vie halve 2002-årgangen til et festskrift for jubilanten. Her blir både personen og professoren beskrevet, og selv om det er temaene språk og vitenskap som tildeles størst oppmerksomhet, finner vi artikler både om Spinoza, Kierkegaard, Gandhi og Økosofi. Eller økofilosofi som Sigmund Kaløy Setreng helst vil kalle det. Hans artikkel har undertittelen «en rapport fra Arnes miljø», en insiderrapport med andre ord. En annen av bidragsyterne, Gunnar Skirbekk, på sin side, skriver om sitt manglende intime personlige forhold til Arne Næss, at det var godt slik, for da blir det lite å hente for dagens journalister. Og at et filosofisk forhold kanskje er å foretrekke framfor det personlige – Hegel kan ha hatt rett: I kammertjenerens perspektiv blir alle ånder små. Det kunne kanskje være interessant å lese festskriftet i dette lys, fem av de fjorten bidragsyterne har nemlig vært vitenskapelige assistenter til Arne Næss i kortere eller lengre perioder. Hva gjør dette med bidragene? Og hvordan framstår den «store ånd»? Her nøyer vi oss med noen glimt fra Setrengs bidrag, han kaller seg «altmulig-assistent» og forteller om en professor og en instituttleder som under utenlandsopphold viste tillit til sine studenter: «Jeg var satt til å besørge hans kontor og en bunke av instituttets brevark med Arnes signatur – midt på, lenger nede og nederst. Det var opp til meg å fylle ut.» Setreng, som har lært av Arne å «gjengi motpartens standpunkt slik han selv ville formulert det», refererer ganske utførlig hvorfor han og gruppen av økofilosofer valgte en mer aktivistisk linje enn hva Næss gjorde. Det er likevel ikke argumentene man husker fra denne rapporten, de viser nok at vi ikke har med kammertjeneren

å gjøre, men det som huskes, er vennens historier. Her deles kun en av dem. Den er fra 1969, fra da artikkelforfatteren, Arne Næss og Johan Galtung kjørte bil til India. «Vi satt fast i snø i 3000 meters høyde, traff afghanske ulver, plasket oss gjennom jordskjelvforkastninger, krasjet to ganger, ble arrestert, forfulgt av tyrkiske militære osv.» Setreng forteller om en begivenhet, i Khyberpasset mellom Afghanistan og Pakistan. Han hadde oppnådd fortrolighet med en patanerfamilie etter å ha doktorert et tilfelle av ringorm hos husets sønn, hvorpå påskjønnelsen var å bli forevist en børse som mannen i huset skulle bruke til å drepe en som hadde grepet blodig inn i slekten. Men først måtte pataneren drive sitt vertshus en tid, slik at han tjente nok rupier til å betale den boten regjeringen ville pålegge ham for å avlive sin motpart. «Så kom Arne, som etter en rask innføring i problematikken, så seg kallet til en leksjon i ikkevold. Jeg merket at det begynte å gnistre i patanerens øyne, og dro Arne i anorakken. Her sto

vi, Arne og jeg, alene gandhister i nattemørket i et patanersamfunn midt i Khyberpasset, passasjen for utallige konflikter opp igjennom århundrene og stadig tilholdssted for røvere. Arnes mot var upåklagelig, men hva med den empiriske semantikkens advarsler? Joda, jeg framholdt Arne som en mullah – hevet over all verdslig strid, og det hele endte med smil og håndtrykk – og to pakker hashish som avskjedsgave.» I tillegg til mer biografiske artikler inneholder festskriftet mange interessante bidrag fra folk som har satt sitt preg på norsk filosofi og andre som føler seg inspirert av professoren, filosofen, økosofen og mennesket Arne Næss. Her er artikler om sannhet og grunngiving, stedets betydning, Gabriel Scott, språkstruktur og empirisk semantikk – og en tolv siders oversikt over Arne Næss’ publiserte skrifter. Festskriftet kan leses med utbytte både av dem som har lest Næss’ sine bøker de siste årene og av dem som har fulgt ham som filosof gjennom flere tiår.

Klartekst / 2. 01

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

()

En nestor tar bladet fra munnen, sjelden har den farmasøytiske industrien fått gjennomgå som her. Heftig polemikk mot psykoanalysen som det er vanskelig å si seg helt enig i. Ingen nattbordsbok, et stridsskrift til å våkne av. Espen Søbye i Dagbladet, der bokanmelderne plukket ut høstens favoritter. Han valgte Einar Kringlens «Psykiatriens samtidshistorie». I reform 97 (L97) legges det vekt på at læringsprosessen skal ivareta flere dimensjoner ved mennesket, men ikke det lekende, som er en glemt dimensjon. Dataspillenes popularitet og til dels kontroversielle innhold utfordrer oss til å ta det lekende mennesket på alvor. Eva Liestøl til Aftenposten etter utgivelsen av «Dataspill. Innføring og analyse».

Idunn-prisen 2002 UNIVERSITETSFORLAGETS PRIS FOR FREMRAGENDE FAGFORMIDLING

Universitetsforlaget har gleden av å invitere faglitterære forfattere til å sende inn forslag til Idunn-prisen 2002. En frittstående jury vil tildele prisen til ett eller flere gode prosjekter innenfor forlagets utgivelsesområder: Juss. Pedagogikk og fagdidaktikk. Psykologi, helse- og sosialfag. Humanistiske og estetiske fag. Historie og samfunnsvitenskap. Økonomi-, organisasjons- og ledelsesfag. KRITERIER FOR TILDELING AV PRISEN

– Prosjektet skal representere en faglig og pedagogisk nyvinning – Prosjektet skal representere faglitteratur av høy akademisk kvalitet – Prosjektet bør være pensumrelevant på høgskole- eller universitetsnivå Idunn-prisen omfatter også prosjektforslag som helt eller delvis innebærer nettbaserte løsninger. Prisen er på 100.000 kroner.

Dette er på ingen måter en lystig bok – og det kan du umiddelbart anta er dagens underdrivelse. Dette er Svendsens vandring gjennom helvete på jord, med filosofien som følgesvenn. Birger Kolsrud Jåsund anmelder Lars Fr. H. Svendsens bok «Ondskapens filosofi» i Aftenposten. Storverk om staten … Det skal egentlig lukte stempelputer og tørt støv av bøker som dette, men det gjør det ikke av denne. Her ligger det alltid en lun ironi på lur. Espen Søbye i Dagbladet om «Maktens korridorer. Regjeringskontorene 1814–1940» av Ole Kolsrud. Einar Øverengets velskrevne og solide bok er egentlig bare å anbefale. For innsyn i livet til et modig menneske, og for inspirasjon til ansvarlige og frie tanker. Christopher Hals Gylseth anmelder «Hanna Arendt» i Dagbladet. Statistikk er langt meir enn berre registrering av fakta. Boka Faktisk talt syner oss at statistikken er ein av det moderne samfunnet sine største produsentar av røyndom. Narve Fulsås i Dag og tid om «Faktisk talt. Statistikkens historie i Norge».

FRIST FOR Å SENDE INN PROSJEKTFORSLAG ER 29. APRIL 2002

Innsendt materiale til Idunn-prisen 2002 skal inneholde: Prosjektbeskrivelse. Prøvekapittel. Framdriftsplan. Spørsmål om prisen kan rettes til Arne Magnus på telefon 24 14 75 34 eller e-post arne.magnus@universitetsforlaget.no

Sendes til: Universitetsforlaget, Postboks 508 Sentrum, 0105 Oslo Merk sendingen «Idunn-prisen 2002»

Arne Magnus Forlagssjef

IDUNN: Prisen har fått navn etter den norrøne gudinnen Idunn. Navnet betyr fornyende og foryngende, og har sitt opphav i at Idunn forvarte æsenes mest dyrebare skatt: epler som gav evig ungdom. Kunstneren Jens Hauglin har formet en visualisering av Idunn-skikkelsen.