«Vi bruker alle friheten vår på måter vi ikke burde gjort»
Portrettet
LARS FR. H. SVENDSEN LARS FR. H. SVENDSEN (f. 1970) kommer fra Moss. Han er forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han er også engasjert som prosjektleder i tankesmien Civita. I 2008 ble han tildelt Meltzerprisen for fremragende forskningsformidling. Bøkene hans er oversatt til 26 språk.
En humanistisk optimist Lars Fr. H. Svendsen kjøper fortsatt musikk i fysisk format, han ser mye film og er god til å sløve. Men som filosof er han arbeidsom, og ikke redd for å moralisere. Etter å ha skrevet Frihetens filosofi har han også klart for seg hvordan vi bør benytte oss av friheten vår. Tekst: Marte stapnes / Foto: Morten brakestad
Svendsen har blitt portrettert i Klartekst tidligere, for 13 år siden. Den gangen hadde han akkurat skrevet Kjedsomhetens filosofi og Kunst, og var i ferd med å skrive Ondskapens filosofi. Sistnevnte bok utgis i revidert utgave denne våren. Ifølge ham selv har han utviklet seg som filosof siden den gang. Men drivkraften for det han gjør, er fortsatt den samme: forvirring. – For meg er det alltid sånn med filosofi. Det er noe jeg ikke skjønner, som jeg ikke helt får taket på og som plager meg. Å skrive er et forsøk på å få klarhet. Han presiserer at han ikke skriver om fenomener som nødvendigvis er plagsomme for ham personlig. Han er stort sett påpasselig med å holde seg selv utenfor. – Mitt sjelsliv er irrelevant. Jeg skriver essay i den forstand at man merker at det er en subjektivitet der som mener noe. Men det er med vilje ikke så mye om meg der. Det hadde for øvrig kanskje vært greit om ordet jeg hadde vært forbudt i sakprosa en periode. Et fritt menneske
Vanligvis skriver Svendsen relativt slanke bøker om filosofi ut fra et tema, som Arbeidets filosofi, Mote, Kjedsomhetens filosofi eller Frykt. Denne gangen er han klar med en tykk bok om frihetsfilosofi. – Hvorfor følte du behov for å skrive en bok om frihet? – Fordi det er et av de mest grunnleggende aspektene ved hele vår eksistens og hvem vi er. Frihet er det som skiller oss fra alle andre dyr. Dessuten er det et begrep som flyter rundt og brukes av mange. Alle er for frihet, du skal lete ganske lenge etter noen som er mot. Det er først når man begynner å spesifisere hva man legger i begrepet, at man potensielt sier noe kontroversielt. Svendsen skriver seg gjennom frihetsbegrepet ut fra det metafysiske, det politiske og det etiske. – For en som er glødende opptatt av naturvitenskap, vil fri vilje og determinismeproblematikken være det som er mest interessant. For den som er opptatt av politikk, vil det være den politiske friheten. Jeg vil mene den politiske dimensjonen er den viktigste, derfor har den fått størst plass. – Så, filosof Svendsen, hva er frihet? – Tja. Å kunne leve ett liv snarere enn et annet? Det er i hvert fall én grunnbetydning. Han avrunder boken med å beskrive hva frihet i praksis vil si for ham: «Hva
i all verden skal friheten vår være til, om ikke for å kunne velge å gjøre en innsats for de menneskene som betyr mest for oss når de behøver oss mest?» – Å virkelig forplikte seg overfor noen og gjøre en innsats for dem, det er en realisering av ens frihet. Noe av grunnen til at denne boken ble såpass forsinket, er at jeg i halvannet år satte det meste til side for å pleie faren min frem til han døde. Det var jo ikke noe som var til hinder for min frihet, det var noe som var en realisering av min frihet. Det var noe jeg valgte å gjøre. Og det var vel kanskje noe av det mest meningsfylte jeg noensinne har gjort. – Mener du andre også burde bruke friheten sin slik? – Jeg mener jo det. Jeg er en moralist som ikke har noen problemer med å si hva jeg synes er moralsk riktig og galt. Og selvfølgelig skal man bry seg om andre. Selvfølgelig skal man hjelpe andre som behøver det. Vi har forpliktelser overfor hverandre. Hvis noen sier «det der er bare moralisme», vil jeg si ja, selvfølgelig er dette moralisme. Vi har så mye ureflektert estetisme hvor estetiske dommer felles i hytt og pine. På det aller dummeste nivået har vi for eksempel disse terningkastene i avisene over hvilke kjoler folk har på seg. Det oppfattes gjerne som uproblematisk, mens det å felle en moralsk dom, å si at noe er greit og noe annet er ugreit, det er utålelig. Jeg finner det veldig pussig. Sånn sett synes jeg det er forfriskende med litt solid moralisme. – Finnes det feil måter å bruke friheten sin på? – Vi bruker alle friheten vår på måter vi ikke burde gjort. Et ganske fremherskende trekk ved vår tid er denne ekstreme, patologiske selvopptattheten, hvor egen selvrealisering blir den ypperste verdien. Jeg skal ikke skryte på meg noen voldsom livsvisdom på mine toogførti år på kloden, men en ting jeg har skjønt er at hva enn man leter etter her i livet, så finner man det ikke ved å rote rundt i sin egen navle. Det onde i oss
Venner og kolleger av Svendsen rapporterer at han er arbeidsom, kunnskapsrik og veldig omsorgsfull. De nevner også at han er en humanist som tror på mennesker og vil mennesker vel. – Mister du noen gang troen på mennesket? Blir du oppgitt? – Alle blir oppgitt fra tid til annen, men jeg blir mer og mer optimistisk for hvert år som går. Jeg er en frafallen pessimist, og var mye mer pessimistisk anlagt tidligere. Det er klart at vi har enorme utfordringer på mange områder, Klartekst 1/13
9
Portrettet
men i det store og det hele har det aldri vært bedre! Hvis man kunne velge et tidspunkt å fødes inn i verden, fra tidenes morgen og frem til i dag, ville akkurat nå være utmerket timing. Det finnes en haug ulike indikatorer på det, nedgangen i antall sultrammede, nedgang i spedbarnsdødelighet og analfabetisme – det går riktig vei. Og mer frihet er i dag tilgjengelig for flere mennesker enn noensinne tidligere i historien. – Det skjer fortsatt helt forferdelige ting som vi må håndtere, men la oss ikke miste helhetsbildet av syne her. Den lille boken om Frykt som jeg ga ut for noen år siden – tittelen kunne kanskje få noen til å tro at det var en nedstemt bok, men den var egentlig ganske optimistisk. Det var Ondskapens filosofi også. Ok, det var en forferdelig deprimerende bok å skrive, den boken sendte meg noen turer ned i kjelleren. Men det var også en bok som munnet ut i en tanke om at vi kan gjøre noe med dette. Det er det jeg kaller en slags humanistisk optimisme, at vi noen ganger kan lære av de feilene vi gjør, at vi skritt for skritt kan gjøre verden til et bedre sted – og det gjør vi.
legg til å være interessert i klokker, tennis og musikk snakker han reflektert om film, tv, litteratur og spill. – Står hjernen på som filosof hele tiden? – Nei, jeg er faktisk ganske god til å ta meg fri. Jeg spiller Assassin’s Creed på Playstation fordi det er gøy. En Playstation hører for øvrig hjemme i ethvert møblert hjem. Jeg spiller tennis fordi det er gøy, og ser utrolig mye tøyse-tv. Jeg er god til å sløve. – God gammeldags sløving har fått et ufortjent dårlig rykte. Dette skrev jeg litt om i Arbeidets filosofi; for mange har fritiden blitt en jobb nummer to. Fri tiden blir mer strukturert enn arbeidstiden, bundet opp i ulike typer avtaler. Det er definitivt ikke en fri tid. – Venner av deg rapporterer at du leser fort og mye. Hva liker du å lese? – Jeg leser bredt, mye historie, mye sakprosa. Skjønnlitterært kan jeg nevne Samuel Beckett, J. G. Ballard, Don DeLillo, Cormac McCarthy og Philip K. Dick. Den forfatteren som i de siste par årene har gitt meg det største kikket, er Javier Marías. Jeg leser dessverre ikke spansk, men hans Your face tomorrow-trilogi er virkelig det beste jeg har lest på mange, mange år. Hvis du kan tenke deg den perfekte symbiosen av Proust og le Carré; hver side er velskrevet, hver side er klok. Det skjer knapt noen ting. Jeg er ofte utålmodig med den type bøker, men Marías er virkelig briljant. Jeg liker David Foster Wallace, som jeg siterer i begynnelsen av Frihetens filosofi. Men alle liker jo Wallace. Mange gjør feilen med å begynne med Infinte Jest. Jeg ville tatt den til slutt. – Før lå jeg kanskje på et snitt på én bok om dagen. Det gjør jeg ikke lenger. Men jeg leser relativt mye.
«God gammeldags sløving har fått et ufortjent dårlig rykte»
Prosessen
En ting som ikke har forandret seg i årenes løp, er Svendsens forbløffende arbeidsprosess. – Jeg skriver alle bøker på nøyaktig samme fremgangsmåte, helt likt hver eneste gang. Jeg gjør aller først research, det tar fryktelig mye tid. Jeg tar ikke notater underveis. Jeg leser bøker og klusser og streker i dem og behandler dem helt forferdelig. Men så, når jeg har gjort unna researchen, da har jeg en forestilling om hva jeg kan gjøre her, med akkurat dette temaet. Så setter jeg meg ned med blokk og penn, og så skriver jeg et førsteutkast for hånd. Med stereoanlegget på bånn pinne. Når jeg har gjort det, skriver jeg det inn på maskin. Da kaster jeg gjerne tretti prosent av teksten. Og da er jeg ferdig. – Jeg tror egentlig det er veldig tidsbesparende å skrive alt for hånd først. Fordi jeg rent fysisk må skrive det to ganger, ser jeg godt hva som fungerer og hva som ikke fungerer når jeg må skrive det inn igjen. Da faller alt på plass ganske kjapt og greit. – Mener du å si at du har skrevet hele Frihetens filosofi på 368 trykte boksider for hånd? – Ja. Jeg skriver kronikker, artikler og bøker for hånd først. Som regel med rød penn, jeg vet ikke hvorfor, jeg bare liker rød penn. Men det er ikke nevrotisk, har jeg ingen røde penner, kan jeg godt skrive med blå eller grønne, men jeg er veldig glad i å skrive på blokk med rød penn, og sånn gjør jeg det hver gang. Jeg hører på bra musikk, gjerne med en malende pusekatt på fanget. Og så skriver jeg. – Det høres såre enkelt ut. – Vel, å skrive bøker, det er jo egentlig bare å skrive en setning, og så enda en setning. Så gjentar man det veldig mange ganger, og kaster de dårlige setningene. – Hvordan finner du tema for bøkene dine? –Ideer til bokprosjekter er billige, det er ikke mangel på temaer. Jeg prioriterer hvilke bøker jeg tror jeg får tid til. Jeg jobber med en bok om ensomhet. Og så er det over hundre år siden Georg Simmel ga ut Philosophie des Geldes. Pengenes filosofi, det er et annet bra tema. Men det finnes også mange temaer Svendsen ikke vil skrive om. Særlig ting han liker å holde på med til vanlig. – Det er fint å kunne ha et helt uprofesjonelt forhold til ting man liker. Jeg kommer nok ikke til å skrive om klokker, i og med at jeg er opptatt av klokker. Jeg kommer ikke til å skrive om tennis. Jeg skriver veldig lite om musikk fordi jeg er opptatt av musikk. Så det synes jeg det er greit å holde utenom. Tid for sløving
Det er vanskelig å finne et tema som Svendsen ikke har en mening om. I til10 Klartekst 1/13
Ut i verden
Svendsen har gitt ut ti bøker. Til sammen har disse blitt oversatt til 26 ulike språk, i nærmere 70 utgivelser. – Hva har alle oversettelsene betydd for deg? – Det er en veldig takknemlig situasjon å være i. Jeg skriver jo bøker for at de skal bli lest, og nå selger jeg flere bøker utenfor Norge enn i Norge. Å bli oversatt har vært en viktig døråpner. Jeg liker å skrive på norsk, og det er ikke et stort hinder for å nå ut, i motsetning til hva veldig mange synes å tro. – Men jeg hadde ikke planlagt at Kjedsomhetens filosofi skulle oversettes til 26 språk. Jeg hadde ikke planlagt den som en bok engang, det er Knut Olav Åmås sin feil. Da han jobbet som forlagsredaktør i Universitetsforlaget, spurte han hva jeg holdt på med for tiden. Jeg fortalte at jeg holdt på med et essay om kjedsomhet, og han lurte på om jeg ville gi det ut som bok. Jeg sa «Ok, men ingen kommer til å lese den». Så snakket vi om at den kanskje kunne bli en smal kultbok. Det var der vi hadde lagt lista. – Det viktigste har vært å bli oversatt til engelsk, og det har banet vei for en haug andre språk. Når det er sagt, synes jeg jo det er kuriøst når bøkene dukker opp på steder jeg aldri hadde forestilt meg. Å bli oversatt til amharisk (offisielt språk i Etiopia, red.anm.) synes jeg jo er litt eksotisk. – Hvis du ikke var filosof, hva hadde du vært da? – Ikke godt å si. I tenårene hadde jeg en viss ambisjon om å bli børshai. Det var nok et produkt av 80-tallet. Da jeg var 5-6 år, ble jeg spurt om hva jeg ville bli når jeg ble stor, og da svarte jeg pensjonist. Å jobbe virket lite attraktivt, så jeg ville like gjerne gå rett inn i pensjonisttilværelsen. – Jeg planla aldri noen akademisk karriere. Jeg likte filosofi, men kom fra en ikke-akademisk bakgrunn hvor det ikke var lest så fryktelig mange bøker før jeg gjorde det. Og jeg begynte å lese bøker ganske sent også, jeg var kanskje 16–17 da jeg ble opptatt av bøker. Men filosofi var noe jeg begynte å studere for å rydde litt i hodet mitt, og så ga det meg et veldig stort kikk, så da fortsatte jeg. Og at det ble en akademisk karriere…hva skal jeg si? Jeg var ung, jeg trengte pengene.