Norge og russland by Universitetsforlaget

Jacob Børresen Gjert Lage Dyndal

Gullow Gjeseth Tormod Heier Paal Sigurd Hilde Geir Hønneland Anne-Kristin Jørgensen Anders Kjølberg Harald H. Mathisen Katarzyna Zysk Kristian Åtland

ISBN 978-82-15-02474-5

788215 024745

Sikkerhetsutfordringene i nordområdene har derfor mange likheter med den kalde krigens utfordringer. Samtidig er også mange av de viktigste rammebetingelsene endret. Russland er betydelig svakere og mindre enn det gamle Sovjetunionen. Den økonomiske avhengigheten mellom øst og vest er også mye større. Denne antologien analyserer de nye forsvarsog sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Med ulike innfallsvinkler diskuteres hvilke forsvarsog sikkerhetspolitiske ressurser norske myndigheter kan spille på, og hvilke utfordringer politikere og militære møter når potensielle kriser i nord må løses.

Norge og Russland

Jo G. Gade

Det siste tiåret har Norge og andre NATO-land rettet mer oppmerksomhet mot nordområdene og Arktis. Fremveksten av et mer selvbevisst Russland – med tydeligere stormaktsambisjoner og et mer potent forsvar – har aktualisert sikkerhetsutfordringene i nord. Dette påvirker også det norske handlingsrommet, politisk og militært. Norge balanserer mellom ulike hensyn, der det å skape forutsigbarhet og tillit i egne nærområder veies opp imot behovet for å støtte NATO når det utvises fasthet overfor Russland.

heier • kjølberg (red.)

Tor Bukkvoll

tormod heier • anders kjølberg (red.)

Norge og Russland Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene

Norge og Russland

Norge og Russland.indd 1

06.05.15 15:59

Norge og Russland.indd 2

ďťż

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg (red.)

Norge og Russland Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene

universitetsforlaget

Norge og Russland.indd 3

06.05.15 15:59

© Universitetsforlaget 2015 ISBN 978-82-15-02474-5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Utgitt med støtte fra Forsvarets høgskole

Omslag: Universitetsforlaget / Sissel Tjernstad Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/13 Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

Norge og Russland.indd 4

06.05.15 15:59

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Innledning Russland og Norge i en ny tid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 tormod heier og anders kjølberg del i norge og russland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Kapittel 1 Norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene. . . . . . . . . . . . . . . . 27 anders kjølberg Kapittel 2 Et innblikk i russisk tenkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 tormod heier Kapittel 3 Kompromisskulturen i Barentshavet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 geir hønneland og anne-kristin jørgensen del ii ytre rammevilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Kapittel 4 Mellom fredsretorikk og militær opprustning: Russlands sikkerhetspolitiske og militære atferd i nordområdene. . . . . . . . 71 katarzyna zysk Kapittel 5 Russlands kriger i Georgia og Ukraina – konsekvenser og lærdommer for Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 tor bukkvoll og kristian åtland

Norge og Russland.indd 5

07.05.15 11:04

Innhold

Kapittel 6 Nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning for NATO. . . . . 96 jo g. gade og paal sigurd hilde del iii indre rammevilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Kapittel 7 Overvåkning og etterretning i nordområdene. . . . . . . . . . . . . . 113 gjert lage dyndal Kapittel 8 Norske interesser i nord – det maritime aspektet. . . . . . . . . . . . 130 jacob børresen Kapittel 9 Forsvaret av Finnmark – i går og i dag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 gullow gjeseth Kapittel 10 Fra Libya og Faryab til Finnmark: overføring av militære erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 harald h. mathisen avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Kapittel 11 Ny usikkerhet – nye konsekvenser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 tormod heier og anders kjølberg Om forfatterne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191

Norge og Russland.indd 6

06.05.15 15:59

Forord

Enkelte ganger oppstår dramatiske hendelser som tvinger frem en revurdering av internasjonal politikk. Tidvis får det også konsekvenser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Av og til også for forsvarspolitikken. Den russiske maktbruken i Ukraina-konflikten var en slik hendelse. Bruk av militære maktmidler mot et annet land i Europa var noe mange trodde hørte fortiden til. Det som skjedde i Ukraina, har skapt bekymring i flere av Russlands naboland. Hvor begrunnet denne bekymringen er kan diskuteres, men den har like fullt ført til en revurdering av NATOs rolle i Europa, og også av det norske trusselbildet. Det trusselbildet vi nå må forholde oss til, og hvilke konsekvenser dette har for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er det overordnede temaet for denne boken. Vi planla boken som en naturlig fortsettelse av våre to tidligere bøker: Mellom fred og krig (Universitetsforlaget 2013) og Norge i internasjonale operasjoner (Universitetsforlaget 2014). Boken fikk dessverre en relevans vi ikke hadde forutsett, noe som gjør at den forhåpentlig kan være et bidrag til kunnskapsutviklingen vi nå ser i hele den vestlige verden, om Russlands rolle i internasjonal politikk, om hvordan vi kan forstå Russland, og ikke minst hvordan vi skal møte utfordringene som dagens Russland representerer. Hovedhensikten med boken er derfor at den kan være et nyttig hjelpemiddel i undervisningen om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ved sivile og militære universitets- og høgskolemiljøer rundt om i landet. I tillegg håper vi at et bredere publikum vil finne kunnskap og ideer som gjør oss alle litt klokere når de norske utfordringene i nord skal forstås. Hvilke utfordringer er så dette? Den første utfordringen ligger i det faktum at den russiske adferden i Ukraina var overraskende. Dette understreker vår manglende evne, og kanskje også vilje, til å forstå russisk politikk og hvorfor de tidvis bruker militærmakt som politisk virkemiddel. Dette er viktig, ikke bare for å forstå kommende utfordringer, men også for å forhindre at vi selv ikke bidrar til å fremprovosere konflikter – i ren uvitenhet om hvordan motparten vil reagere på det vi gjør. Den andre utfordringen går på hvordan NATO og Norge skal håndtere den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, herunder om problemstillingene og begrepsapparatet fra den kalde krigen fremdeles er relevant. Den tredje utfordringen går på de bilaterale forbindelsene med Russland. Hvordan påvirker et «kjøligere» øst–vest-forhold det norsk-russiske samarbeidet som allerede er etablert, og som er viktig for begge land? Den fjerde utford-

Norge og Russland.indd 7

06.05.15 15:59

Forord

ringen er i hvilken grad Norge og NATO er i stand å møte de militære utfordringene vi i dag ser konturene av, men også å vurdere hvorvidt slike utfordringer er relevante for Norge. Det er viktig ikke å overreagere i spente situasjoner. Ingen, og minst Norge, er tjent med en høyspenning og opprustning i nordområdene. For å belyse disse utfordringene har vi fått med oss et team hvor alle har bred og dyp kunnskap om de ulike temaene, og som med sin innsatsvilje har gjort det mulig å få boken ferdig på rekordtid. Uten disse bidragsyterne hadde ikke boken vært mulig! En stor takk også til Helge Blakkisrud, leder av russlandsforskningen på NUPI, som med eksemplarisk grundighet har gått gjennom alle kapitlene. Vi kunne ikke gjort et bedre valg. Også i denne boken har vi hatt forlagsredaktør Per Robstad ved Universitetsforlaget som solid og entusiastisk støttespiller. Krigsskolen og Forsvarets høgskole har på en utmerket måte lagt arbeidsforholdene til rette for redaktørene. Forsvarets høgskole har i tillegg finansiert boken. Oslo, 5. mai 2015 Tormod Heier og Anders Kjølberg

Norge og Russland.indd 8

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Innledning

Russland og Norge i en ny tid Tormod Heier og Anders Kjølberg

I denne boken drøfter vi norske sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer i nord. Dette gjør vi fordi den optimistiske troen fra 1990-tallet, om at Russland ville bli som Vesten, ser ut til å være ved veis ende. I hvert fall for mange år fremover. Det underliggende premisset etter den kalde krigen, om at Russland ville bli gjenforent med sin «fetter i vest» og støtte en liberal «ny verdensorden», er dermed borte. I stedet har det sikkerhets- og forsvarspolitiske landskapet i Europa gradvis vendt tilbake til sine røtter – i den klassiske geopolitikkens tidsalder. Samtidig er det også viktig å understreke at den internasjonale situasjonen mellom øst og vest er en helt annen enn under den klassiske geopolitikkens gullalder på 1800-tallet, og under den kalde krigen. Russland er ikke lenger en supermakt. Landet står for mellom to og tre prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) (Verdensbanken 2014). Til sammenligning stod Sovjetunionen og Warszawapaktlandene for omkring 20 prosent. Sovjetunionen brukte kanskje så mye som 20 prosent av sitt BNP til forsvarsformål. Dagens Russland bruker omkring 5 prosent. NATO-landene totalt bruker kanskje ti ganger så mye til forsvarsformål som Russland. De relative maktforhold er med andre ord helt annerledes enn under den kalde krigen. Det er heller ingen i dag som tror at Russland vil ha militær kapasitet til å utfordre NATO-landenes samlede forsvarsevne. Til tross for dette fremstår likevel Russland som en alvorlig sikkerhetspolitisk og militær utfordring, spesielt for landene i vest. Hva kan dette skyldes? I dette kapittelet gjør vi først rede for ulike syn i tolkningen av internasjonale normer og regler – de såkalte «spillereglene» i internasjonal politikk. Deretter beskriver vi fem forhold som kan utfordre stabiliteten i nordområdene. Til sist setter vi disse utfordringene inn i en bredere historisk kontekst, før «den røde tråden» gjennom boken presenteres.

Norge og Russland.indd 9

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

Kampen om «spillereglene» Hvorfor fremstår Russland i dag som en sikkerhetspolitisk og militær utfordrer til Vesten? Årsakene kan være mange, og ofte vil de være svært sammensatt. Dette gjør at det rent metodisk kan være vanskelig å «måle» hvilke årsaksforhold som har størst forklaringskraft. La oss likevel peke på to forhold som utpeker seg. Den første og kanskje viktigste årsaken knytter seg til den fundamentale uenigheten mellom Russland og Vesten i synet på hvilke «spilleregler» som skal gjelde i internasjonal politikk. Begrepet «verdensorden» (World Order) er sentralt i denne forbindelse. Henry Kissinger definerer begrepet som «the concept held by a region or civilization about the nature of just arrangements and the distribution of power thought to be applicable to the entire world». Han legger til at et slik «orden» bygger på to komponenter: «a set of commonly accepted rules that define the limits of permissible action and a balance of power that enforces restraint where rules break down, preventing one political unit from subjugating all others» (Kissinger 2014:9; se også Ischinger 2015:160). De to begrepene «legitimitet» og «maktbalanse» er derfor avgjørende for å forstå hvorfor vi i dag ser et «kjøligere» klima mellom øst og vest. At en stats adferd er legitim betyr at den blir sett på som «riktig» ut fra et normsystem som er allment akseptert. Et viktig delspørsmål vil derfor være hvorvidt det i det internasjonale systemet i dag finnes adferdsnormer som er allment akseptert. Gjennom historien har mange stater forsøkt å fremme sitt syn på hvilken verdensorden som er den eneste legitime. Den eneste som oppnådde noe nær allmenn legitimitet, var den såkalte «westfalske verdensorden», bygd på prinsippene fra fredskonferansen som ble holdt i Westfalen i 1648, etter tredveårskrigen (1618–1648). Prinsippene om nasjonal uavhengighet, statlig suverenitet, nasjonale interesser og ikke-innblanding i andre staters «indre anliggender» tonet derfor ned det opprinnelige systemet som baserte seg på et internasjonalt hierarki av stater der religion var en viktig drivkraft i utenrikspolitikken. Men også disse prinsippene har i perioder blitt utfordret, ofte anført av en amerikansk «eksepsjonalisme» som tidvis har jobbet hardt for å gi det liberale demokratiet et universelt og globalt nedslagsfelt (ibid.: 6, 8). Også Sovjetunionen vektla sin offisielle kommunistiske ideologi i utenrikspolitikken, men det var ytterst sjelden at verdisettet som lå til grunn for ideologien fikk noen praktisk betydning i den politiske utøvelsen på den internasjonale arenaen (Nistad 2013).

Norge og Russland.indd 10

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Verdifellesskap eller interessesfærer? Under den kalde krigen var det imidlertid stort sett enighet mellom Sovjet unionen og Vesten om hvilke «spilleregler» som skulle gjelde. Maktbalanse, geopolitikk, en stilltiende aksept av motpartens «interessesfærer», og avståelse fra åpen maktbruk supermaktene imellom, var særlig viktig. Denne enigheten er i dag borte. Den vestlige verden, med USA i spissen, understreker at en global verdensorden skal bygge på grunnleggende liberale verdier: demokratiske rettigheter for individet, pluralisme og maktfordeling i samfunnet, og frihet for den enkelte stat til selv å velge sin politiske fremtid (Fukuyama 2014; Kissinger 2014; Nye 2015). Disse verdiene blir sett på som globale og skal derfor også ligge til grunn for mellomstatlig adferd i internasjonal politikk. Samtidig finnes det også ulike tolkninger av disse «spillereglene», særlig utenfor den vestlige verden, bredt forstått. Russland og en rekke andre mindre ikke-vestlige land bestrider Vestens definisjonsmakt og retten til å bestemme hvordan de generelle retningslinjene for mellomstatlig adferd skal følges. Mens Vesten forfølger en mer liberal «postmoderne» tolkning, blant annet gjennom prinsipper som for eksempel «Responsibility to Protect» og «Protection of Civilians», forfølger Russland en mer konservativ tolkning. Med dette menes en videreføring av de opprinnelige «westfalske prinsippene», som ofte kommer til uttrykk gjennom begreper som «geopolitikk», «maktbalanse», «statssuverenitet» og «ikke-innblanding» i andre staters indre anliggender. Dette er et utpreget realpolitisk tenkesett der interaksjonen mellom statene først og fremst ses på som et «nullsumspill». I Vesten, derimot, blir slike tolkninger ofte sett på som gammeldagse, avlegse, og i utakt med den globale og frie flyten av kapital, mennesker, varer og ideer. Motsetningene har særlig kommet til uttrykk i Sentral- og Øst-Europa, der Russland har reagert på utvidelsen av vestlige institusjoner. Dette gjelder først og fremst gjennom ulike runder med NATO- og EU-utvidelser, men kanskje enda sterkere gjennom de stadig tettere båndene som bygges mellom Vesten og Ukraina og Georgia. Russland tolker dette som en bevisst undergraving av landets sikkerhetsbehov, og det kan derfor være et viktig motiv for å forstå de russiske militæroperasjonene mot Georgia i 2008 og mot Ukraina i 2014 og 2015. Sett med russiske øyne tolkes dette som legitime handlinger. I den vestlige verden, derimot, er dette brudd på folkeretten og det internasjonale rettssystemet. Sett med russiske øyne er også «ikke-statlige organisasjoner» (non- governmental organisations) som sprer vestlige verdier, et virkemiddel vestlige stater bruker for å svekke den russiske statsmakten. Denne formen for «innblanding i staters indre anliggender» ses imidlertid på som en riktig og legitim handling i den vestlige verden, i tråd med adferdsnormene i et mer fremtidsrettet, moderne og globalt verdensbilde.

Norge og Russland.indd 11

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

Ulik interessebalanse Et viktig spørsmål er imidlertid hva som kan forklare at Russland tilsynelatende har skapt store utfordringer for den vestlige verdensordenen utover på 2000-tallet? Hva kan bidra til å forklare at Vestens økonomiske og militære dominans ikke fullt ut har vunnet frem i Russlands «nære utland» eller «innflytelsessfære»? To mulige svar kan finnes i det som den amerikanske statsviteren Randall Schweller kaller for «interessebalanse» (balance of interests) (Schweller 1993), samt i betydningen av innenrikspolitiske årsaksforhold i slike sammenhenger (Schweller 2004). I tillegg kan det også hevdes, slik de danske statsviterne Sten Rynning og Jens Ringemose hevder, at «revisjonistiske» stater kan ha en annen og mer aggressiv internasjonal adferd enn mer forsiktige «status quo»-makter (Rynning og Ringmose 2008). Kontrollen over Ukraina og Georgia i Russlands «nære utland» var langt viktigere for russiske enn for vestlige myndigheter. Så lenge de vitale sikkerhetsinteressene tipper i favør av Russland, vil også landet være villig til å «ofre mer» enn Vesten for å fremme sine interesser. Russland kan også ses på som et «revisjonistisk» land som vil gjenopprette sin status og den relative sikkerheten det opplevde under den kalde krigen. For dagens politiske regime i Russland betyr dette så mye at de er innstilt på å utfordre Vestens dominans. Summen av de to forholdene kan bidra til å forklare hvordan det tilsynelatende langt svakere Russland kunne bruke militærmakt på denne måten i Ukraina og Georgia, uten at vestlige mottiltak ble sterkere enn det de ble. Et «kjøligere» klima mellom øst og vest kan derfor forstås som et uttrykk for ulike måter å tolke verdiene og «spillereglene» som ligger til grunn for internasjonal politikk. Verdispørsmål er også svært vanskelig å kompromisse på. Det kan derfor hevdes at uenighet, kriser og tilspissede situasjoner i dag vil kunne være vanskeligere å løse enn under den kalde krigens dager, og at det kanskje også kan være lettere å ty til militære virkemidler fordi faren for en altutslettende storkrig langt på vei er borte. Dette perspektivet skiller seg fra perioden under den kalde krigen fordi konfliktløsningen den gang tok utgangspunkt i stormaktenes felles interesse i å kompromisse på hverandres «interessesfærer», og hvor bruk av åpen maktbruk ble vurdert som altfor risikabelt. Militærmakten har derfor igjen, etter den kalde krigens slutt, blitt et viktigere og mer relevant virkemiddel i så vel Europa som i verden for øvrig. Det er imidlertid verdt å understreke betydningen av den asymmetriske «interessebalansen» som har gjort det mulig for et tilsynelatende langt svakere Russland å utfordre NATO. Den nye situasjonen skaper derfor en rekke sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer, spesielt for land som grenser til Russland. I lys av det overstående kan det derfor stilles spørsmål om hvordan den asymmetriske «interessebalansen» mellom øst og vest kan slå ut.

Norge og Russland.indd 12

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Viktige spørsmål for Norge For å søke mer kunnskap om konsekvensene av et «kjøligere» klima mellom øst og vest vil vi utover i boken studere forhold som dette: Hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer kan Norge stå overfor i møtet med Russland? Er Norges viktigste strategiske område, nordområdene, viktig for NATO, og hvordan er i så fall alliansen innrettet for å møte en eventuell trussel i dette området? Og dersom NATO skulle komme, hvordan vil Russland reagere? Med andre ord: Hvordan ser Russland på Vesten, og hva er Norges plass i dette bildet? Hvilken plass har nordområdene og Norge i russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk? Hvordan bruker Russland sine militære styrker, og hvor viktige er erfaringene fra de russiske operasjonene i Ukraina for norske nærområder? I tillegg vil vi også grave dypere ned i det norske forsvaret for å finne ut hva forsvarsgrenene gjør for å møte fremtidens utfordringer i nord. Viktigheten av norsk overvåkning og etterretning for eget beslutningsgrunnlag og alliert situasjonsforståelse er sentralt. Det samme er de landmilitære vurderingene av Finnmark og de maritime utfordringene i forbindelse med Russlands basekompleks på Kolahalvøya. Slike analyser må imidlertid også ses i lys av de felles interesser som tross alt finnes, blant annet gjennom sivil ressursutnyttelse og militær konfliktforebygging. Norge er en del av Vesten og NATO, men også nærmeste nabo til Russland. Samspillet mellom disse hensynene har preget, og kommer høyst sannsynlig også til å prege norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i fremtiden. Dette til tross for at norske myndigheter hevder at tilliten til Russland er borte, og at forholdet til vår nabo i øst er varig endret (Stortinget 2014). Spørsmålene er mange, og de favner bredt. Samtidig er de tuftet på utviklingstrekk som både indikerer brudd og kontinuitet. Mer enn et kvart århundre etter den kalde krigens slutt er det derfor behov for nye analyser av Norges sikkerhetspolitiske og militærstrategiske utfordringer i nord.

Utfordringene i nord Det kan finnes mange grunner til å gjennomgå de sikkerhetspolitiske og militærstrategiske utfordringene på nytt. Én årsak kan være den iboende uforutsigbarheten som tilsynelatende synes å ligge i russisk politikk og samfunnsliv. Russland har, siden midten av 2000-tallet, ført en ekspansiv utenrikspolitikk for å gjenvinne sin internasjonale posisjon. Gjenoppbyggingen av de væpnede styrkene spiller en viktig rolle i en slik strategi, noe som igjen forutsetter store økonomiske overføringer til de væpnede styrkene og forsvarsindustrien. Samtidig er Russlands 143 millioner innbyggere stadig mer opptatt av å nyte godt av den generelle velstandsøkningen som

Norge og Russland.indd 13

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

resten av Europa har opplevd. Den russiske økonomiske veksten under president Vladimir Putin har da også vært langt høyere enn i Vesten, noe som har skapt en stor middelklasse med store økonomiske forventninger (Kotkin 2015, 143). Men dette innebærer også at russiske myndigheter må levere på flere arenaer samtidig, både «smør og kanoner». Økonomisk sett er Russland først og fremst et råvareeksporterende land, der gass utgjør om lag 70 prosent av eksportinntektene, selv om også andre sektorer har vokst under president Putins år ved makten. Russiske myndigheter er derfor avhengige av relativt stabile og høye energipriser over tid. Kraftig vekst i den globale energiproduksjonen av skifergass og revolusjonen innen produksjon av skiferolje har imidlertid bidratt til lavere energiinntekter. Mulighetene for å imøtekomme befolkningens forventninger, samtidig som de utenrikspolitiske ambisjonene skal opprettholdes, er derfor usikre. Dersom lønns- og trygdeutbetalingene svikter, eller om vareutvalget og tilfanget av mat i butikkhyllene blir knappere, vil dette kunne ha stor betydning for den sosiale kontrakten, og dermed også for den innenrikspolitiske stabiliteten, i verdens største land. En annen begrunnelse ligger i Russlands geografiske størrelse. Landet er 50 ganger så stort som Norge, og nesten dobbelt så stort som USA. Landet har dermed store muligheter til å utøve innflytelse i egne nærområder, med et betydelig politisk og militært press på sine tolv naboland – som ligger spredt over elleve tidssoner fra Østersjøen i vest til Stillehavet i øst. Samtidig kan det hevdes at med geografisk størrelse kommer også sårbarhet. Med en lang og til dels åpen grense, der kontroll- og varslingssystemene tidvis oppleves å være under press, åpnes det opp for trusler mot landets suverenitet, territorielle integritet og sosiale stabilitet. Dette bidrar igjen til å befeste det tradisjonelle ønsket om en sterk og autoritær leder. Hjulpet frem av et stadig mer sentralisert statsapparat, og en underskog av ulike sikkerhetstjenester, har presidentembetet utover på 2000-tallet fått stadig mer kontroll (Renz 2010). Dette gjelder ikke bare over landets guvernører, oligarker og politiske partier. Til syvende og sist har også statsoverhodet fått kontroll med et sivilsamfunn som har færre frihetsgrader enn i vest, og som tradisjonelt er mer opptatt av økonomisk stabilitet enn politisk frihet (Makarin 2011; Kotkin 2015). En tredje begrunnelse ligger i det militære domenet. Russland besitter militære styrker med så vel regional som global rekkevidde. Selv om forsvarsbudsjettet bare utgjør om lag ti prosent av NATOs samlede forsvarsutgifter (cirka 544 milliarder 2014-kroner), og landets bruttonasjonalprodukt er på størrelse med Italias (Verdensbanken 2014), er det vanskelig å overse den militære slagkraften som er bygget opp siden president Putin kom til makten i 1999. De væpnede styrkene ligner stadig mer på NATO-styrkene som USA hjalp sine europeiske allierte med å utvikle gjennom «transformasjonen» på 2000-tallet (Heier 2006; Matlary

Norge og Russland.indd 14

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

og Petersson 2013). Mange av – men langt fra alle – de russiske styrkene holder i dag en kvalitet som ikke står tilbake for flere NATO-lands. Samtidig har stadig flere av de russiske styrkene fått bedre reaksjonsevne, mer utholdenhet, økt strategisk mobilitet og egenbeskyttelse. Selv den største akilleshælen i russisk krigføring, evnen til å samordne innsatsen fra flere forsvarsgrener samtidig, er styrket (Golts 2014; Hedenskog og Pallin 2013; Hakvåg 2011). Selv om det er usikkert i hvor høy grad våpenprogrammet på anslagsvis 4000 milliarder kroner (Etterretningstjenesten 2014) for perioden 2011–2020 oppfylles, gir bevilgningene like fullt inntrykk av et land som ønsker å bli tatt på alvor i utenrikspolitikken. I militær forstand kan derfor Russland ses på som en regional stormakt. I forhold til atomvåpnenes gjengjeldelseskapasitet har imidlertid de strategiske styrkene opprettholdt sin globale rekkevidde. Russland har blant annet, i motsetning til Frankrike og Storbritannia, videreført en troverdig nukleær avskrekkingskapasitet til sjøs, i luften og på land (Blank 2011). En viktig del av denne kapasiteten ligger bare 120 kilometer fra den norske grensen. En fjerde begrunnelse ligger i nordområdenes ressursrikdom, særlig innenfor det som er Norges to største eksportnæringer – petroleum og fisk. Dette er strategiske ressurser av stor verdi, både for land som produserer dem, og for land som mottar dem. Kontroll over, og tilgang til disse ressursene, er derfor viktig. Den strategiske betydningen av petroleum og fisk kan imidlertid også øke konfliktpotensialet i disse områdene. Dette gjelder så vel i spørsmål om hvordan ressursene fordeles, som i spørsmål om hvem som skal ha jurisdiksjonsmyndighet og hevde suverenitet gjennom overvåkning og kontroll. Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010 har fastlagt grensene for kontinentalsokkelen mellom de to land i Barentshavet. Delingen av kontinentalsokkelen for øvrig er imidlertid uavklart. At det fra russisk side både har fremkommet kritikk av den inngåtte delelinjeavtalen, og at landet de senere år har ført en fastere og mer «fremoverlent» politikk i Polhavet, kan derfor føre til fremtidige utfordringer også for Norge (Hønneland 2013a; Hønneland 2013b; Ims 2013). Og for det femte: Nordområdene kan også bli viktigere for den globale varetransporten til sjøs, spesielt av strategiske råvarer som olje og gass. 90 prosent av dagens varehandel foregår til sjøs, og nye sjøruter vil med sikkerhet også oppstå i nord ettersom isen i Polhavet smelter. Den globale oppvarmingen vil med stor sikkerhet føre til at Nordøstpassasjen mellom Europa og Asia, langs den norsk-russiske kystlinjen, blir en lønnsom handelsåre. Allerede i dag bygges det et stort antall nye russiske havne- og baseanlegg – i et område som om 20 eller 30 år kan være isfritt i sommerhalvåret. Miljøendringene vil derfor påvirke den fremtidige geopolitiske betydningen i nord, blant annet ved at det utvidede sikkerhetsbegrepet (der ikke-militære hensyn spiller inn) blandes sammen med mer sensitive

Norge og Russland.indd 15

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

militærstrategiske vurderinger som berører staters sikkerhet (Gibbs 2011; Haftendorn 2011).

Energi og forsvar Summen av de fem forholdene over kan derfor tilsi at nordområdene vil kunne få mer betydning for russisk politikk i fremtiden. Denne viktigheten kommer særlig til uttrykk langs to spor, ett sikkerhetspolitisk og ett energipolitisk. I sikkerhetspolitisk forstand vil nordområdene kunne få en økt militær-strategisk betydning, først og fremst fordi et «kjøligere klima» mellom øst og vest styrker rollen til de kjernefysiske og konvensjonelle styrkene som er stasjonert utenfor Norges «stuedør», på Kolahalvøya. I dette perspektivet kan kontrollen med Norskehavet, Barentshavet, samt Svalbard og sjøområdet rundt, bli av større betydning for russisk forsvarsog krisehåndteringsevne. Dette skyldes dels behovet for å sikre nødvendig «dybde» i eget forsvar, slik at militære sårbarheter kan beskyttes mot stadig mer avanserte vestlige sensorer og våpensystemer (som for eksempel nye jagerfly, ubåter og spesialstyrker med lav signatur, høy reaksjonsevne og stor slagkraft). Men det skyldes like mye behovet for å kommunisere til omverdenen at en viss strategisk varslingstid er påkrevd for at stabiliteten skal opprettholdes i spente situasjoner. Skulle Russlands kjernefysiske andreslagsevne bli truet eller satt ut av spill, vil uforutsigbarheten i en internasjonal krisesituasjon kunne øke dramatisk. I energipolitisk forstand vil også nordområdene få større betydning. Dette er først og fremst fordi landets utenrikspolitikk generelt, og de væpnede styrkene spesielt, forutsetter store og stabile inntekter fra energisektoren. Eksport av olje og gass fra nordområdene vil derfor kunne bli en stadig viktigere inntektskilde, både for å opprettholde statusen som stormakt, for å tilfredsstille befolkningens forventninger til økt levestandard, og for å finansiere militære styrker som skal holde kontroll med cirka 17 millioner kvadratkilometer land. Så fremt olje- og gassprisene holdes på et tilstrekkelig høyt nivå som gjør det lønnsomt å drive en kostbar «offshore»-virksomhet i Polhavet, vil energibehovet kunne bidra til å befeste det russiske nærværet i regionen. Dette er et område som er under sterk endring etter som konkurransen om å gjøre hevd på stadig nye områder av kontinentalsokkelen øker. Samtidig kan det også hevdes at kampen om knappere ressurser ikke nødvendigvis vil bety at konfliktpotensialet øker. Nordområdene ligger i en del av verden der en rekke globale og regionale regimer er mer virksomme enn på den sørlige halvkule. Dette skaper rom for mer samarbeid, mer transparens og bedre konfliktløsing. I et lengre historisk perspektiv har også nordområdene ofte blitt ansett som et fredelig område (Nielsen 2014). Hva er så de historiske erfaringene i det norsk-russiske samarbeidsklimaet?

Norge og Russland.indd 16

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Et historisk riss Historiske erfaringer og tolkningene av disse er viktige for forholdet mellom stater, spesielt når det oppstår kriser eller konflikter (Neustadt og May 1986). Politiske argumenter ut ifra historiske erfaringer vil imidlertid alltid være selektive; ofte møtes de med alternative «fortellinger». Et eksempel på dette kan være fortellingen om «trusselen» fra Russland, som i mange sammenhenger kan utfordres av andre historier der fredelig samarbeid og sameksistens i hundrevis av år er grunntonen. «Trusselfortellingen» bygger oftest på troen om Russlands behov for isfrie havner i nord. Dette har vært en viktig del av det norske trusselbildet i snart 200 år. Tanken ble først presentert av oberst Nicolai Tidemand i 1821, og videreutviklet av generalløytnant Jacob Gerhard Meydell i 1831 (Berghei 2014; Berg 2001:112–115; Nielsen 2014:126–151). Dette trusselbildet, som senere ble videreutviklet med oppfatningen av Russlands behov for «strategisk dybde» i forsvaret av sine strategiske kjernevåpen under den kalde krigen, gjenspeiler det allmenne vestlige synet på Russland som «den andre», altså motparten vi definerer oss selv i forhold til (Neumann 1996), og som fikk sin utforming på 1800-tallet. I denne «fortellingen» blir Russland sett på som en ekspansiv stormakt som også ønsket tilgang på isfrie havner i blant annet Nord-Norge. Det er imidlertid ikke funnet noe i russiske arkiver som underbygger dette trusselbildet. Russerne var snarere bekymret for at Storbritannia ville utnytte norske havner på måter som kunne bli sett på som en trussel mot Russland (Nielsen 2014:97–125). Den konkurrerende historien forteller om tosidige forbindelser der det sjelden var spenning eller krig, men hvor hovedtendensen snarere var preget av handel og samarbeid til begges fordel (Kolstø 2008:230–251). Denne fortellingen henter også næring fra moderne tid, idet Finnmark fylke var det eneste landområde i Europa (samt Bornholm i Østersjøen) som sovjetiske soldater trakk seg ut av da Tyskland kapitulerte i 1945. Ingen av disse «fortellingene» behøver nødvendigvis å være «riktige» eller «gale», men de synliggjør et viktig trekk i det norsk-russiske forholdet: Forbindelser og samarbeid til begges fordel går ofte hånd i hånd med skepsis og mistillit. I dette spenningsfeltet farges også tolkningen av den annen parts intensjoner og handlinger i nordområdene.

Den kalde krigen Det ambivalente forholdet kom særlig til syne da Sovjetunionen og Norge havnet på hver sin side under den kalde krigen. For Norge var erfaringene fra det tyske overfallet i 1940 et uttrykk for småstatens sårbarhet. Uttrykket «aldri mer 9. april» ble stadig oftere brukt i relasjon til den

Norge og Russland.indd 17

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

potensielle trusselen fra øst. Trusselen fra Sovjetunionen var avgjørende for norsk deltagelse i NATO, slik at Norge, i motsetning til 9. april, var sikret effektiv alliert hjelp i en mulig konflikt. Norsk sikkerhetspolitikk ble under hele den kalde krigen basert på «avskrekking» og «beroligelse» (Holst 1967:31–35). «Avskrekking» skulle gjøre et mulig angrep fra øst så kostbart at det ikke ville bli gjennomført, med mindre Sovjetunionen også var villig til å møte USA og resten av NATO. «Beroligelse» balanserte «avskrekking», blant annet gjennom en rekke selvpålagte begrensninger som gjorde det klart overfor Sovjetunionen at Norge ikke ville bli et springbrett for allierte operasjoner i fredstid (Skogrand 2004:187–199). Dette var den norske balansekunsten – å drive avskrekking av den sovjetiske overmakten på en måte som gjorde at nordområdene ikke ble militarisert, samtidig som allierte styrker ble «holdt inne i varmen». Sovjetunionen måtte med andre ord ikke oppleve norsk militær styrkeoppbygging i en NATO-kontekst som truende (Tamnes 1987). Denne balanseringen var tilsynelatende en suksess siden nordområdene ble skånet for alvorlige kriser og tilspissede situasjoner under den kalde krigen. Det er imidlertid grunn til å tro at lavspenningen i nord mest av alt skyldtes supermaktenes egen politikk; «terrorbalansen» skapte stabilitet fordi begge parter hadde interesse av å unngå storkrig (Skogan 2009). Under den kalde krigen strakte «jernteppet» seg helt til Grense Jakobselv i nord, og forbindelsene over grensen var langt på vei redusert til et minimum. Det fantes sovjetiske gruvesamfunn på Svalbard, men disse hadde ikke mer enn høyst nødvendig forbindelse med det norske samfunnet. Russland var et «annet sted» (Waage 1992); med et folk som nordmenn verken hadde særlig kontakt med eller visste mye om. De norsk-sovjetiske relasjonene var da også i stor grad «sikkerhetisert»: Statenes interesser og handlinger ble raskt tolket inn i en sikkerhetspolitisk kontekst (Wæver 1995; Åtland 2013). For eksempel var det på norsk side en generell skepsis mot å inngå bilaterale forbindelser med Sovjetunionen. Tilbud om samarbeid som ikke var forankret i en bredere alliert eller flernasjonal ramme, ble derfor ofte avslått. Unntaket var relasjoner som var til begge parters fordel, spesielt når det gjaldt ressursutnyttelse. Også dette utdypes nærmere av Geir Hønneland og Anne-Kristin Jørgensen i kapittel 3. Det var heller neppe noen tvil om at Moskva så på slike bilaterale relasjoner som en fordel fordi maktforholdet dermed gikk i favør av det største landet i regionen.

En ny verdensorden? Den norske frykten for å havne i et bilateralt samarbeid med Russland fortsatte også etter den kalde krigen, og kom blant annet til uttrykk under

Norge og Russland.indd 18

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Barentssamarbeidet mellom de nordiske land og Russland i 1994. Russiske sonderinger om å inkludere sikkerhetspolitiske saker i dette samarbeidet ble raskt avvist fra norsk side (Baev 1994:177–179). For Norge var det viktig at også andre og større vestlige land og institusjoner ble trukket inn. De sikkerhetspolitiske konsekvenser i samarbeidet var derfor primært av indirekte karakter, eller de innbefattet forhold som falt inn under det «utvidede sikkerhetsbegrepet», som gradvis så dagens lys utover på 1990-tallet (Kjølberg 1993; Kjølberg 1994). Barentssamarbeidet resulterte i mer kontakt over grensen i nord, noe som også medførte utfordringer av hovedsakelig ikke-militær karakter (Finstad 1997). Utover i perioden ble det imidlertid også klart at Russlands væpnede styrker var preget av sterke oppløsningstendenser, samtidig som det sittende Jeltsin-regimet var preget av sterke provestlige holdninger (Barany 2007). Forholdet til Russland burde derfor, ifølge daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo (1993–1997), «normaliseres» (Kosmo 1996). På russisk side blir imidlertid norske utspill som regel tolket i en realpolitisk og sikkerhetspolitisk kontekst. Norske ønsker om «normalisering» gjennom samarbeid kan derfor oppleves annerledes i Russland. Tiltak, som for eksempel forsøk på å bygge opp en bærekraftig arktisk torskestamme i Barentshavet, eller miljøtiltak for å beskytte sårbar natur på Svalbard, kan tidvis ses på som norske forsøk på å fremme egne interesser fremfor russiske. Dermed kan også en norsk «normalisering» av naboforholdet til Russland bli tolket som tiltak for å legge begrensninger på russisk nærvær og innflytelse i nordområdene (Jørgensen 2002). Spesielt gjelder dette på Svalbard, der en russisk bosetning ses på som politisk viktig. Denne typen tenkning kan avledes av realpolitikkens «nullsumtenkning» som har vært dominerende i den sovjetiske, og senere i den russiske utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen (Lebedeva 2004:275; Erzen 2005; Lo 2003:74; Hønneland 2013). Det er likevel klart at Norge, i likhet med andre vestlige demokratier, også legger en «nullsumtenkning» til grunn for sin utenrikspolitikk. Men den er ikke like synlig, og kan best karakteriseres som en «lukket strategi» fordi den passer dårlig inn i bildet som norske myndigheter ønsker å gi av seg selv. Denne strategien kan dermed stå i kontrast til den «åpne strategien» (Bailes 2009), som mer er innrettet for å tekkes opinionen snarere enn å være en presis og detaljert rettesnor for praktisk politikk. Utover på 1990-tallet mistet nordområdene – og dermed også Norge – mye av sin strategiske «tomteverdi», mest for USA og NATO, men også for Russland. Samtidig som Russland ble mer vestvendt i sin utenrikspolitiske orientering, med ønsker om igjen å bli med i «det europeiske hus» (Neumann 1996:166), konsentrerte USA og NATO seg om konfliktene på Balkan og i Midtøsten. Det var imidlertid ikke gjort i en håndvending å «desikkerhetisere» de mange relasjoner som under den kalde krigen hadde

Norge og Russland.indd 19

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

vært «sikkerhetisert» (Åtland 2007:21). I nordområdene var det fortsatt skepsis på begge sider. Norge så fortsatt med en viss bekymring på «resttrusselen» fra øst, spesielt i Etterretningsstaben, som fulgte utviklingen i den russiske Nordflåten og i Leningrad militærdistrikt med argusøyne. På politisk nivå ga dette seg utslag i utbredt skepsis mot å endre Forsvaret i retning av internasjonale operasjoner. Når Norge rundt årtusenskiftet likevel, som de siste i alliansen, helhjertet valgte å følge NATO ut i såkalte «out of area»-operasjoner, var det ikke primært av nasjonale sikkerhetsmessige årsaker. Hovedbegrunnelsen var først og fremst å forhindre en politisk og militær «marginalisering» i nord, der Norge kunne risikere å bli stående alene igjen i en bilateral relasjon med Russland uten at USA eller andre NATO-land brydde seg om det (Heier 2006:83–91). Russland førte i de første årene etter Sovjetunionens oppløsning en utenrikspolitikk hvor landet tilpasset seg USA og NATO. Men etter hvert mente stadig flere ledende politikere at landet fikk lite igjen for innrømmelsene de mente å ha gitt til Vesten. Spesielt ble de nasjonalistiske kreftene som vokste ut av gammelkommunister og nasjonalpatrioter, budbringere for en mer selvstendig retning: Russlands størrelse og posisjon i verden var slik at landet ikke lenger burde bli «tatt for gitt» (Neumann 1996; Trenin 2006; Tsygankov 2013; Haass 2014). Tendensen mot en reorientering vekk fra Vesten begynte allerede på midten av 1990-tallet, og akselererte under Jevgenij Primakovs tid som utenriks- og statsminister (1996–1999). Målet var nå å skape en motvekt til USA, blant annet gjennom samarbeid med andre stater av samme oppfatning. Problemet var at mange av de potensielle samarbeidspartnerne var mer interessert i gode relasjoner med USA, snarere enn å motarbeide det. Kosovokrigen i 1999 skjerpet imidlertid motsetningene, først og fremst fordi USA verken tok hensyn til russiske følelser eller deres nasjonale sikkerhetsinteresser da NATO gikk til krig – uten FN-mandat – mot Russlands gamle allierte Serbia. Men det skyldtes også at USA fremviste en militær-teknologisk overlegenhet som bekymret Russland: I realpolitikkens verden er det harde kapasiteter snarere enn vage intensjoner som er viktig (Bratersky 2014).

Polarisering På 1990-tallet og et stykke utover på 2000-tallet var derfor nordområdene blitt en perifer flanke for NATO (Haftendorn 2011). Det var først og fremst økonomiske og miljømessige forhold som gjorde området interessant. Sikkerhetspolitisk var det «krigen mot terror», og intervensjoner med og uten FN-mandat i Afghanistan og Irak, som fikk mest oppmerksomhet. Den gradvise nedtrappingen i Afghanistan fra 2009 åpnet imidlertid opp for nye prioriteringer, også som en reaksjon på den russiske maktbruken

Norge og Russland.indd 20

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

mot Georgia og den generelle tilspissingen mellom øst og vest. NATOs strategiske konsept fra 2010 gikk inn for en mer balansert tilnærming der forsvaret av medlemmenes respektive «nærområder» skulle bli viktigere sett i forhold til «out of area»-operasjoner. Dette var gode nyheter for NATO- land som lå i nærheten av den russiske «interessesfæren»; så vel Norge som de baltiske landene, og Polen så med bekymring på den russiske styrkeoppbyggingen og argumenterte sterkt for å «bringe NATO hjem». En oppgradering av de væpnede styrkene var imidlertid en forutsetning for å fylle de russiske stormaktsambisjonene med troverdig innhold. Under Jeltsin-regimet hadde militærmakten langt på vei forvitret; det fantes, ifølge Zoltan Barany, ingen eksempler i moderne tid som kunne måle seg med det dramatiske forfallet som skjedde i Russlands væpnede styrker på 1990-tallet (Barany 2007:1). Nå måtte det tilføres store ressurser for å ta igjen etterslepet, både på drifts- og investeringssiden. Opprustningen fikk imidlertid nyttig drahjelp fra de grunnleggende motsetningene som oppstod mellom øst og vest i spørsmålet om hvem som skulle ha definisjonsmakten over «spillereglene» internasjonalt. En viktig, men langt ifra den eneste årsaken til disse konfliktene er det normative innslaget i amerikansk og vestlig utenrikspolitikk utover på 1990-tallet (Kissinger 2014; Mearsheimer 2014). Som vi innledet kapittelet med: Støtte til demokratiutvikling i Russlands «nære utland» blir med vestlige øyne sett på som både viktig og legitimt. I Moskva, derimot, betraktes dette dels som utilbørlig innblanding i andre staters «indre anliggender», og dels som et tap av en strategisk «buffersone» som kan holde vestlige liberale idealer og militære styrker på en armlengdes avstand. Dette fører til et skjerpet konfliktbilde – og i Ukrainas tilfelle – til krig. Ukraina-konflikten angår ikke nordområdene direkte, men gir likevel sikkerhetspolitiske «spill-over»-effekter til norske nærområder. Norge er ikke bare Russlands nabo, men også en integrert del av en vestlig verdensorden. Derfor fører Ukraina-konflikten (2014–) til mindre kontakt og mer mistillit, politisk og militært så vel som i det daglige «folk til folk»-samarbeidet. Mindre kontakt og mer mistillit kan imidlertid føre til at selv mindre hendelser eller episoder lettere kan dukke opp på den sikkerhetspolitiske radaren. Samtidig eksisterer det en frykt, begrunnet eller ikke, for at militærmakt igjen kan bli brukt til å fremme nasjonale interesser, selv i de fredelige nordområdene.

Nordområdene som begrep «Nordområdene» som begrep er relativt nytt og har sitt engelske motstykke i uttrykket «the High North». I norsk sammenheng ble det først brukt av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund (1973–1981, 1986–1987) i

Norge og Russland.indd 21

06.05.15 15:59

Tormod Heier og Anders Kjølberg

1974, mens «the High North» ble introdusert av UD-diplomaten Sverre Jervell, mannen bak ideen om Barentsregionen, i 1986 (Skagestad 2009:20–21). Begrepene er ikke synonyme med «Arktis», for mens Arktis er geografisk definert, er de andre begrepene mer politisk definert (ibid.:21). Hva som legges i begrepet nordområdene, vil derfor være avhengig av hva som er hensiktsmessig ut ifra problemstillingen som drøftes (ibid.:23). Fordi vi i denne boken legger mest vekt på norske luft-, sjø- og landområder, vil nordområdene derfor defineres som disse områdene, men vi holder Svalbard utenfor siden øygruppen representerer andre politiske utfordringer og andre staters sikkerhetspolitiske interesser i dette området.

«Den røde tråden» I dette kapittelet har vi med bred penn skissert noen forhold som vil være av stor betydning for de norsk-russiske relasjonene utover på 2000-tallet. I de neste kapitlene går vi dypere til verks. I den første delen – Norge og Russland – går vi først inn på de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene. Anders Kjølberg (kapittel 1) gir først en historisk gjennomgang av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Tormod Heier (kapittel 2) anlegger deretter et idéhistorisk perspektiv på hvordan Russland ser seg selv i relieff til Vesten og Norge. Geir Hønneland og Anne-Kristin Jørgensen (kapittel 3) redegjør til sist for kompromisskulturen som tross alt har preget det norsk-russiske samarbeidsklimaet i nord. I den andre delen – Ytre rammebetingelser – forlater vi det overordnede og beveger oss ned i det spesifikke, med vekt på russiske og allierte interesser. Katarzyna Zysk (kapittel 4) drøfter innledningsvis Russlands sikkerhetspolitiske og militærstrategiske ambisjoner i nordområdene, og hvordan ambisjonene følges opp i det russiske forsvaret i nord. Deretter analyserer Tor Bukkvoll og Kristian Åtland (kapittel 5) de russiske operasjonene under Ukraina-konflikten i 2014 og drøfter mulige konsekvenser for Norge. Til sist foretar Jo Gade og Paal Sigurd Hilde (kapittel 6) en vurdering av nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning for NATO og hvorvidt alliansen kan fremme medlemslandenes interesser på nordflanken. I den tredje delen – Indre rammebetingelser – ser vi nærmere på hvordan norske myndigheter hevder de nasjonale interessene i regionen. Gjert Lage Dyndal (kapittel 7) drøfter først betydningen av norsk overvåkning og etterretning, med vekt på Luftforsvarets innhentingskapasitet i det internasjonale luftrommet mellom Norge og Russland. Deretter vendes blikket mot havområdene, der Jacob Børresen (kapittel 8) beskriver den norske marinens betydning for norsk interessehevdelse i nord. Gullow Gjeseth analyserer deretter (kapittel 9) den militære betydningen av

Norge og Russland.indd 22

06.05.15 15:59

Innledning Russland og Norge i en ny tid

Finnmark, som har ligget i et militært vakuum etter den kalde krigen. Til sist drøfter Harald Mathisen (kapittel 10) hvordan erfaringer fra skarpe operasjoner i Afghanistan og Libya kan ha betydning for norsk militær innsats i nordområdene. I bokens avsluttende kapittel 11 diskuterer de to redaktørene, Tormod Heier og Anders Kjølberg, hvilke fremtidige sikkerhets- og forsvarsutfordringer norske myndigheter kan stå overfor i møtet med den russiske stormakten i nordområdene.

Norge og Russland.indd 23

06.05.15 15:59

Jacob Børresen Gjert Lage Dyndal

Gullow Gjeseth Tormod Heier Paal Sigurd Hilde Geir Hønneland Anne-Kristin Jørgensen Anders Kjølberg Harald H. Mathisen Katarzyna Zysk Kristian Åtland

ISBN 978-82-15-02474-5

788215 024745

Norge og Russland

Jo G. Gade

heier • kjølberg (red.)

Tor Bukkvoll

tormod heier • anders kjølberg (red.)

Norge og Russland Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene