Norsk presses historie 1660-2010 - Norske aviser fra A til Å by Universitetsforlaget

NORSK PRESSES HISTORIE BIND 4

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 1

03.03.10 14.31

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 2

03.03.10 14.31

NORSK PRESSES HISTORIE 1–4 (1660–2010) HANS FREDRIK DAHL (HOVEDREDAKTØR) NILS E. ØY (BILLEDREDAKTØR) IDAR FLO (REDAKSJONSSEKRETÆR)

BIND 4 NORSKE AVISER FRA A TIL Å IDAR FLO (BINDREDAKTØR)

UNIVERSITETSFORLAGET

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 3

03.03.10 14.31

© Universitetsforlaget 2010 ISBN 978-82-15-01604-7 (bind 4) ISBN 978-82-15-01613-9 (komplett bind 1–4) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Laboremus Oslo AS Omslagsillustrasjon: På forsiden: «Avisgutt», malt av Chr. Krohg. Foto: Hilde Lillejord, Dagsavisen 2010. På baksiden: «Avisguttene», malt av Chr. Krohg. Foto: Per Petterson/O. Væring Eftf as Sats: Laboremus Oslo as Trykk: 07 Gruppen AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10 / 14 pt Papir: Arctic Matt 115 g.

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 4

03.03.10 14.31

INNHOLD

Kva er ei avis? NORSKE AVISER FRA A TIL Å Illustrasjoner Forfatteroversikt Norsk presses historie: ﬁnansiering og prosjektstyre Register

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 5

7 19 397 401 403 405

03.03.10 14.31

«Ein pent kledd herre samla ein liten tilhøyrarskare rundt seg som lyttar interessert til hans høgtlesing ifrå kveldens utgåve av Dagbladet». Teikning: Øyvind Sørensen.

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 6

03.03.10 14.31

K VA E R E I AV I S ?

Den mørke haustkvelden 1897 går Bertrand Narvesen med raske steg oppover Karl Johans gate. I det svake lysskjæret frå dei fåtallige gasslyktene kan han så vidt skimte konturane av den vesle kiosken han har fått oppført på Grand-hjørnet. Vel framme ved kiosken konstaterer han tilfreds at hovudstadens kveldsaviser ligg klare for sal. Like ved har ein pent kledd herre samla ein liten tilhøyrarskare rundt seg som lyttar interessert til hans høgtlesing ifrå kveldens utgåve av Dagbladet. Den opphissa stemninga er ikkje å ta feil av: «Skal vi følgje Dagbladets linje, vil denne flaggsaka føre oss rett ut i krig med Sverige,» utbryt ein av herrane. No stig stemninga, og ho blir nærast gemyttleg etter kvart som Morgenbladet sine unionsvenlege spaltar blir sitert. Narvesen smiler for seg sjølv, vel vitande om at slike hissige ordskifte er gull verdt for avissalet. Med glede kan han notere at mange av dagens aviser allereie er selt frå hans vesle kiosk, plassert midt i maktas sentrum ved Eidsvolls plass. Det var tydeleg at den vesle flokken var samstemt i ei av valkampens viktige saker. Venstre

Bind 4 Kva er ei avis?

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 7

brukte flaggsaka for det den var verdt i kampen om veljarane, for å erobre makta frå det unionsvenlege Høgre. Ikkje berre Dagbladet og Morgenbladet, for aviser over heile landet var den gongen fylt med kvasse innlegg om flaggsaka. I Trondheim mobiliserte Dagspostens redaktør Håkon Løken for det reine norske flagget som lesarane kunne kjøpe gjennom Venstres Flaggsamlag. I same by heldt Adresseavisen fram strategien frå året før, ho averterte for og delte ut unionsflagget gratis.1 Fleire av desse avisene kunne no kjøpast i Bertrand Narvesen sine aviskioskar. I denne tida etablerte han eit nettverk av kioskar der publikum kunne kjøpe aviser frå ulike delar av landet i tillegg til lektyre av det lettare slaget. I løpet av 1897 hadde han 31 kioskar i drift berre i hovudstaden, og det same tilbodet kunne ein finne på stadig fleire jarnbanestasjonar. Fire år seinare byrja han med avissal på dampskipsrutene, til glede for dei mange som lengta etter tidtrøyte på langtekkelege reiser langs med kysten. I 1910 kunne Narvesen tilby 230 norske og utanlandske aviser, samt ei

03.03.10 14.31

rekkje vekeblad og tidsskrift. I 1918 hadde han til saman 134 kioskar ved jarnbanestasjonar og 79 i byane.2 Vår vesle oppdikta historie frå Eidsvolls plass anno 1897 illustrerer ei lite påakta side ved pressehistoria – distribusjon. Spreiing av aviser var ein avgjerande føresetnad for at nasjonale saker skulle bli diskutert i eit omfang som gjekk utover makteliten. Distribusjon av aviser utover utgjevarstaden var sjølvsagt ikkje noko nytt fenomen. Dampskip, postverket og fleire andre kommunikasjonsmiddel var lenge blitt brukt for å spreie aviser. Likevel, Narvesen sine kioskar sytte for at dette gjekk fortare, og det var endå eit steg i retning av at Noreg kunne bli eit land der nasjonalt viktige hendingar raskt blei kjent og debattert. Den eine avisa kommenterte det den andre skreiv, og gjorde det dermed kjent for lesarane sine. Den stadig raskare distribusjonen av avisene bidrog til å samle nasjonen, om enn ikkje i sak, så i alle fall i medvit. Nordmenn visste meir om kvarandre. Ikkje mange generasjonar tidlegare var situasjonen ein annan. På slutten av 1700-talet var Bernt Anker landets rikaste mann, og han hadde reist fleire gonger til kontinentet. I 1799 kunne han derimot fortelje at han aldri hadde vore i Bergen: «Bergen er mindre kjent for innbyggerne her i Christiania enn London og Paris, ja, vi anser dem nesten ikke som en del av vårt land, eller som bebodd av nordmenn.»3 Det same gjaldt mange akademikarar og forretningsfolk frå hovudstaden til langt ut på 1800-talet. Sjølv om Noreg var eit land administrativt sett, var det kulturelt sett fleire provinsar. Grunnen var dårlege eller manglande vegar som gjorde reiser både strabasiøse og vanskelege. Ifrå hauststormane sette inn til vårsola blenkte, gjorde ein også klokast i å halde seg i ro, både til lands og til sjøs. Utover 1800-talet fann det etter kvart stad store forbetringar i kommunikasjonane, med ut-

bygginga av vegnettet, innføringa av rutegåande dampskip og framveksten av jarnbana blant dei viktigaste framstega. Sjølv om persontransporten gradvis blei både enklare, raskare og meir påliteleg, var det lenge nokså dyrt for den jamne mann og kvinne å legge ut på lengre reiser. Til dømes kosta ferja mellom Moss og Horten fire dagsløner kvar veg for ein landarbeidar kring 1850.4 Sjølv om prisnivået gjorde at ferjereisa lenge berre var for dei velståande, var den ikkje luksuriøs. Vind og straum kunne føre ferja til havs, og vinterstid kunne den risikere å fryse fast midt på fjorden.5 På eit vis var det raskare å spreie nyhende gjennom nybygde telegrafliner og distribuere aviser, enn å transportere menneske. Det er difor grunn til å tru at impulsar utanfrå for ein stor del kom i form av aviser og andre trykte skrifter, i staden for gjennom eigne reiser. Fram mot hundreårsskiftet auka talet på aviser, og mange nye stader fekk eigne blad. På den tida Narvesen etablerte sitt kioskkompani, kom det ut nær 200 aviser her til lands. Men kva er så ei avis?

Kva er ei avis? I 1924 utgav Universitetsbiblioteket i Oslo Norske aviser 1763–1920 redigert av bibliotekar Arne Olaus Fjørtoft Garborg. Denne bibliografien omfatta alle dei 894 avisene som biblioteket hadde i sine hyller, eller som ein kjente til frå andre samlingar. I 1973 kom Universitetsbiblioteket med Norske aviser 1763–1969, redigert av Tom Arbo Høeg. Sidan Garborgs bibliografi hadde tidlegare ukjende og uregistrerte aviser blitt spora opp, og nye aviser var komne til. Høeg hadde funne 1653 publikasjonar som biblioteket kategoriserte som aviser. Lang eller kort utgjevingstid – alle var med. Her kan vi finne Flekkefjords-avisa «Folkets Blad» som trass i det pretensiøse namnet måtte gje seg etter berre få nummer i 1900, side om side med aviser som har levd i generasjonar. Høeg la til

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 8

03.03.10 14.31

Narvesen-kiosk frå 1897, som var den dyraste til då. Fotografert på utstilling i Stockholm, seinare satt opp på Oslo Østbanestasjon.

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 9

03.03.10 14.31

grunn biblioteket sin tidlegare praksis for å skilje mellom avis og tidsskrift. Kva slags praksis det var, kan vi berre gjette oss til, men truleg har biblioteket teke utgangspunkt i Postverket si Bladliste som fyrste gong kom ut i 1862.6 Postverket sende med ujamne mellomrom ut liknande publikasjonar fram til 1894 då Fortegnelse over Tidender og Tidsskrifter, der udkomme i Norge og kunne bestilles på norske Postanstalter byrja å kome ut årleg. Porto for aviser og blad hadde lenge vore monaleg lågare enn ordinær porto, og dette var bakgrunnen for at Postverket byrja å utarbeide slike oversikter. Postverket tok ein stor del av kontingenten i porto, men avisene kunne søke om portomoderasjon, noko som nærast var nødvendig for å klare seg økonomisk. I ytringsfridomen sin skjøre barndom kunne eigenrådige postmeistrar bruke portotakstane til å temme kritikk mot embetsstanden. Dette fekk utgjevaren av avisa Folkevennen i Trondheim erfare i 1829. Ola Hanssen retta kritikk mot byens embetsmenn og avslørte misbruk av embetet. Heller ikkje på nasjonalt plan slapp embetsmenn unna Hanssens skarpe penn, noko som skaffa avisa mektige fiendar. Resultatet blei avslag på søknaden om portomoderasjon, og kroken på døra for Folkevennen etter få månaders drift. Dette var likevel unntak frå regelen, dei fleste aviser fekk innvilga portomoderasjon. Eit langt meir vanleg hinder for etablering av nye aviser i denne tida var eineretten til å ta inn annonser som Adresseavisen og andre gamle aviser hadde. Realskolen i Trondheim var utgjevar av Adresseavisen og hadde i dansketida fått annonseprivilegiet for Trondhjems stift. Ved fleire høve gjekk Realskolen til rettslege prosessar for å hindre at nykommarar i mellom anna Trondheim, Levanger og så langt borte som Hammerfest, skulle kunne ta inn annonser. Realskolen sitt annonseprivilegium blei endeleg oppheva i 1877.

I tillegg til portomoderasjon har publikasjonar som kunne kalle seg avis med tida fått ei rekkje økonomiske fordelar, slik som pressestøtte og momsfritak. Då pressestøtta blei innført på slutten av 1960-talet, var det nok at ein oppfylte krav om medlemskap i Norske avisers landsforbund (NAL) for å få stønad. Aviser måtte kome ut regelmessig minst to gonger per veke og ta betaling for abonnement, laussal og annonser. Dessutan måtte dei «fylle de krav som til enhver tid stilles til en trykt nyhetspublikasjon». Seinare er både krav til medlemskap til NAL og kriteria for pressestøtte blitt endra fleire gonger. I 1976 måtte nettoopplaget vere på minst 2000 for at ein kunne få pressestøtte. I 1989 blei dette endra til 1000 eksemplar, og det blei nok med éi utgåve per veke. Byråkratiet sine avisdefinisjonar er blitt stadig meir detaljerte for å kunne møte alle søknadar om pressestøtte og momsfritak som måtte kome frå ulike publikasjonar. Likevel var det vanskeleg, og Eigarskapstilsynet og Statens medietilsyn opererte med ulike avisdefinisjonar inntil etatane blei slått saman til Medietilsynet i 2005.

Avis i eldre og nyare tid Sidan Samuel Conrad Schwach kom med Norske Intelligenz-Seddeler i 1763, har teknologien endra avisene sin karakter i eit raskare tempo enn den alminnelege oppfatninga av kva som kan reknast som ei avis. Eit uttrykk for denne tregleiken kan ein mellom anna finne i avisorganisasjonane sitt arbeid med å skaffe medlemmane sine rimeleg avispapir. Ei seigliva haldning har vore at aviser må vere trykt på avispapir, sjølv om det for einskilde kan vere eit godt alternativ å bruke glansa papir. Formatet har også endra seg mange gonger sidan Schwach si fire siders kvartformat avis. Dei siste tiåra har aviser gått frå fullformat til tabloidformat (sjå ill. om fullformat i bind 1 s. 28). I delar av pressemiljøet blei det hevda at denne «tabloidi-

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 10

03.03.10 14.31

seringa» kunne gjere avisene mindre seriøse, og at ein dermed fjerna seg frå den typen journalistikk som ein meinte var karakteristisk for aviser. gjekk over til tabloid for å ta opp kampen om lesarane med Verdens Gang tidleg på 1980-talet, men internt stritta mange imot ei slik omlegging. I 1998 gjekk Morgenbladet frå tabloid tilbake til fullformat for å markere at det skulle vere eit seriøst organ. Men marknadskreftene synte seg å vere lunefulle, og i 2003 gjekk avisa igjen tilbake til tabloid. Alle avisene som gjekk over til tabloidformatet kunne utan problem framleis kalle seg aviser, både i forhold til statsbyråkratiet og Postverket. Verre stilt var det med ein del av dei nye dugnadsbaserte avisene som tok i bruk billeg teknologi på 1960–70-talet. I 1965 måtte Ada Schwabe Einarsen ta den lange turen frå Ørlandet til Postverket sitt hovudkontor i Oslo for å forklare at Fosna-Folket var ei avis som hadde krav på portomoderasjon, sjølv om den blei trykt i A4-format: «Jeg hevdet at det måtte være innholdet, ikke utseendet, som avgjorde om en avis var en avis eller ei.»7 Einarsen fekk til slutt medhald. Innhaldet i avisa kunne borge for at Fosna-Folket kunne gjere krav på portomoderasjon. Hennar publikasjon formidla eit allsidig utval av nyhende berekna på eit allment publikum i Fosna-Folket sitt dekningsområde. I meir alminneleg språkbruk er «nyhende» også eit sentralt moment for at ein publikasjon kan kallast ei avis. Men pressehistoria viser at kva som kan reknast som nyhende er eit relativt omgrep, ja på 1700- og 1800-talet knapt noko omgrep i det heile. Kor «fersk» informasjon ein avisredaktør kunne klare å formidle til publikum, har vore avhengig av teknologi og kommunikasjonar. Det tok mange veker før informasjon om Kielfreden nådde lesarane av norske aviser, men det var like fullt nyhende. Aviser kunne også kome ut langt sjeldnare enn éin gong i veka i denne tida,

Bind 4 Kva er ei avis?

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 11

rett og slett fordi kommunikasjonane ikkje gjorde det muleg for dei å kome ut oftare. Fleire markante publikasjonar som kom ut på 1800-talet, ville ikkje ha oppfylt våre dagars pressestøttekrav om minst éi utgåve i veka. Opplaget for aviser som Den Constitutionelle var kring starten i 1836 ikkje meir enn 500, medan opplaget for konkurrenten Morgenbladet var rundt 1400. Berre den eine av desse publikasjonane ville i dag hatt stort nok opplag til å bli definert som ei avis som kunne få pressestøtte. Dette viser at ein må ta omsyn til kva teknologiske føresetnader som til ei kvar tid finst for å avgjere kva publikasjonar som kan reknast som aviser. Ettersom rammene for avisdrift stadig endrast, er det vanskeleg å gje ein klar definisjon som fangar opp kva som er aviser eller ei i tidsspennet frå 1763 og fram til i dag. Eksisterande statistikk over norske aviser har difor ulik tilnærming. Sigurd Høst har i ei årrekkje laga avisstatistikk publisert i rapportserien «Avisåret». Høst skriv at hans avisstatistikk byggjer på kriteriet om at: […] publikasjonen skal kome ut minst en gang pr uke, og fylle de opprinnelige reglene for listeføring som avis. Dette innebærer at de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål» og ta reell betaling for abonnement og løssalg. Lokale utgaver (edisjoner) med mindre enn 50 prosent eget stoff, er ikke regnet som selvstendig avis.8 Høst sin statistikk byggjer på opplysingar frå alle norske aviser. Svennik Høyer har i Pressen mellom teknologi og samfunn (1995) ein statistikk over aviser (1862–1965). Han har brukt Postverkets Bladliste, men berre teke med aviser som kom ut minst to gonger i veka. Denne måten å avgrense omgrepet «avis» på hang saman med kriteria UNESCO brukte då Høyer samla inn data på 1970-talet.

03.03.10 14.31

Men berre ei utgåve i veka var ofte den einaste fornuftige strategien for ein aviseigar, særleg i dei mest grisgrendte stroka av landet. I 1880 var det 22 slike aviser her til lands, og 30 år seinare var det dobbelt så mange aviser som berre kom ut ein gong i veka. I 1900 ville til dømes verken Nordlands Avis eller Vesteraalens Avis, som den gongen berre kom ut ein dag i veka, bli registrert som avis i Høyer sin statistikk. Dette er aviser som seinare har feira 100-årsjubileum. Derimot har Høyer teke med døgnfluger som Vaalebro Avis / Gudbrandsdalens Blad, som kom ut med to nummer i veka den korte tida den eksisterte (1897–1904). Den som leiter etter statistikk, vil difor lett bli forvirra. Dessutan har ein så langt mangla ein statistikk som omfattar større tidsspenn. Nedanfor (s. 14) følgjer ein graf over alle aviser frå 1830 og fram til 2007. Hovudkjeldene er Høeg sitt verk om Norske aviser 1763–1969 og Sigurd Høst si oversikt over norske aviser etter 1945 og fram til 2007.9

Kor mange aviser? Høeg har funne 1653 aviser, eller rettare sagt avistitlar, som er blitt utgjeve mellom 1763 og 1969. Men ein gjennomgang av denne bibliografien viser at det verkelege talet på aviser er langt lågare. Til dømes skifta Fjordenes Blad namn til Fjordabladet i 1920, dette er altså éi avis som figurerer som to avistitlar i Høeg sitt verk. Namneskifte er berre ei av fleire hendingar som kan skje ei avis. Oppkjøp, samanslåingar, flytting av utgjevarstad og ei lang rekkje andre forhold bør vurderast i høve til kva som kan reknast som ei eller fleire aviser: Når to aviser slår seg saman til ei ny avis under nytt namn, slik Nordlandsposten og Nordlands Framtid gjorde, må desse reknast som to aviser inntil 2002 og éi avis frå og med 2003. Nokon aviser må innstille drifta, medan andre unngår konkurs ved at dei blir kjøpt opp av andre aviser. Desse lever på eit vis vidare gjennom at det

ei stund står «opptatt i» som ein del av undertittelen. Styreformannen i den konkurstrua Rjukan Dagblad kom ein dag i 1967 til Vardens avisredaksjon i Skien med ei skoøskje under armen. Den inneheldt abonnentlista til Rjukan Dagblad, og styreformannen lurte på om Varden kunne tenkje seg å overta Rjukan-avisa? Varden takka ja til tilbodet, og i ein kort periode fekk Varden ei dagleg side med stoff frå Rjukan og Tinn, og i undertittelen stod å lese «Varden, hvori opptatt Rjukan Dagblad». Etter ei stund forsvann både side og undertittel. Varden og Rjukan Dagblad er rekna som to aviser fram til oppkjøpstidspunktet, og som éi avis frå og med året etter. Oppkjøp av aviser kan også vere eit middel for å gjere det enklare å etablere ei ny avis. I Namsos hadde avhaldsrørsla fått fotfeste og etablerte avisa Alles Vel i 1912. Avisa skaffa seg eige trykkeri og kunne etter kvart auke utgjevingstakta frå eit par gonger i månaden til to nummer i veka. Samstundes byrja Arbeiderpartiet å samle inn pengar blant sine sympatisørar til å starte ei avis som partiet mangla i Namdalen. Oppkjøp av ei etablert avis synte seg å vere den beste løysinga for å få på fote eit partiorgan. Men få partimedlemmer var i stand til å kausjonere, og heller ikkje innsamlinga av kapital til lutlaget gjekk særleg bra. Den komande avisa sin forretningsførar oppsøkte difor småbrukarar og tok naturalia som til dømes poteter i staden for pengar. Så selde han potetene i Namsos, og på det viset fekk han dekning for oppkjøpet av Alles Vel i 1917. Den nye avisa fekk namnet Namdalen Socialdemokrat og er av Høeg rekna som eit framhald av Alles Vel. Men ettersom både eigarskapen og føremålet ved publikasjonen endra så drastisk karakter, bør dei heller reknast som to aviser. Namdalen Socialdemokrat kan også vere eit døme på intern strid om kontrollen over ei avis, noko som særleg fylgde i kjølvatnet av splittingar på den politiske venstresida i denne tida. I 1919

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 12

03.03.10 14.31

vann den revolusjonære fløyen den interne maktkampen i avisa. Etter at Socialdemokratane braut ut av Arbeiderpartiet og danna sitt eige parti i 1921, gav avisnamnet misvisande moderate assosiasjonar, og etter kvart skifta ho like godt namnet til Namdal Arbeiderblad. Liknande maktkampar utspant seg i fleire aviser. Moss Dagblad skifta namn tre gonger i løpet av 1920-talet som følgje av intern strid om kontrollen over avisa mellom ulike fraksjonar. Moss Socialdemokrat sine etterfølgjarar, Folkets Blad og Moss og Omegns Arbeiderblad, er berre resultat av endra organisatorisk og politisk karakter internt, og må seiast å tilhøyre same avis som sidan 1960 gjekk under namnet Moss Dagblad. I nokre ganske få tilfelle flytter aviser frå ein utgjevarstad til ein annan. I åra 1847 til 1851 utgav boktrykkar Jens Steenberg Nordstjernen, som var Fredriksværn (Stavern) si fyrste avis. I denne tida fann marinen det for godt å flytte hovudstasjonen frå Fredriksværn til Horten. Steenberg tok difor med seg både avis og trykkeri og flytte same veg. Vel etablert i Horten starta han Hortens Blad, som etter få veker fekk sitt endelege namn: Gjengangeren, med undertittelen «Blad for Horten, Aasgardstrand og Omegn». Dette originale avisnamnet tydde ifølge ham sjølv ikkje anna enn at det var hans tidligare avis som «gjekk igjen». Gjengangeren er med andre ord éi avis som har kome ut under tre avistitlar. Stundom kan det vere vanskelegare å avgjere blodsband mellom aviser. I 1971 fekk Sunndal ei ny avis med utspring i Arbeiderparti-avisa Aura Avis. Denne nye avisa blei til etter at redaktøren og utgjevaren, Einar Sæter, sa opp jobben i Aura Avis. Sæter fekk med seg nokre av dei tidligare medarbeidarane sine, og starta den nye avisa Driva. Med så mykje av den menneskelege kapitalen Sæter tok med seg frå den opphavlege Sunndals-avisa, kan ein argumentere for at Driva berre var den gamle avisa i ei ny innpakning. Likevel er det her tale

Bind 4 Kva er ei avis?

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 13

om to konkurrerande aviser som heldt fram under forskjellig eigarskap. Den meir vidgjetne utmarsjen til Olav Thommessen frå Verdens Gang i 1910 må vurderast likeeins. Tidens Tegn var ei ny avis på same måte som Driva. Nedanfor følgjer ein graf over talet på aviser i landet i perioden 1830 til 2007 (figur 1, s. 14). Før 1830 var det relativt få aviser her til lands, så denne perioden er halden utanfor. Figuren viser tydeleg ein ekspansjonsfase mellom 1860 og 1910 då talet på aviser blei femdobla. Veksten flata noko ut dei neste to tiåra, medan det var like mange aviser i 1939 som i 1930. I løpet av andre verdskrigen og dei fyrste etterkrigsåra forsvann mange aviser for aldri meir å kome tilbake. Sidan 1950 har talet på aviser heldt seg forholdsvis stabilt. To dagar i veka var lenge den vanlegaste utgjevingstakta, men etter kvart som ein fekk fleire aviser, auka også andelen dagsaviser. I 1900 var det 102 aviser som kom ut éin eller to gonger i veka, og berre 42 aviser som kom ut seks dagar i veka, men etter ca. 1920 har seks dagar i veka vore den vanlegaste utgjevingstakta. Grafen viser også at aviser fann det lite interessant å kome ut fire eller fem dagar i veka, og dessutan gjorde tariffavtalar det lenge vanskeleg å kome ut sju dagar i veka. Figur 3 (s. 16) viser at den gjennomsnittlege frekvensen har variert mykje, og hatt ein tilbakegong sidan toppåret 1970. Dette skuldast mellom anna at talet på dagsaviser har gått ned. Samstundes er det blitt etablert mange nye aviser med berre ei utgåve i veka, noko som truleg har samanheng med at terskelen for å få pressestøtte er blitt gradvis lågare. I 2007 utgjorde slike aviser 29 prosent av alle avistitlar, i 1970 var talet 14 prosent. I tida frå 1950 og fram til 1970, då omgrepet «avisdøden» gjekk som eit omkved i pressemiljøet, ser det ut som om dei avisene som overlevde kom ut oftare. Vi veit også at avisene i denne tida blei

03.03.10 14.31

Figur 1

Aviser, frekvens, 1830–2007 256 265 289 203

287

160 52

107

233 222 207 225

1830 1840

219

1850 1860

Ukjend frekvens

225

1870

227

Frekvens

14 28 48

7 dagar

1880 1890

6 dagar

1900

5 dagar 4 dagar

1910 1920

3 dagar

1930 1939 1950

2 dagar

1960 1970 1 dag

1980 1990 2000 2007

tjukkare, og at opplaga vaks. Det kan difor vere noko misvisande å omtale dette som ein periode prega av avisdød.10 Frekvensen til etablerte aviser kan også vere forskjellen på suksess eller fiasko for dei som ville starte avis. I 1900 var fådagars aviser framleis det mest vanlege. Dette året blei det starta elleve aviser, og åtte av desse var framleis i drift tre år seinare. I 1930 var lysta til å starte aviser om lag like stor, men evnen til å overleve var ikkje like god. Åtte av dei tolv avisene som blei starta dette året, var borte i løpet av to år. No var det blitt relativt fleire seksdagarsaviser på marknaden, og det kan tenkast at desse sperra for nyetablering av aviser. Gjøvik kan tene som døme, der Oplandsposten forsøkte å etablere seg som Høgre-avis i juli 1930. Den fyrste tida kom Oplandsposten med tre nummer i veka, men mot slutten av året gjekk ho over til seks nummer i veka i kampen om lesarane sin gunst. Frå før av hadde lesarane i Gjøvik eit

Mindre enn 1 dag per veke

Som grunnlag for figuren er aviser som kom ut med minst eitt nummer i veka dei respektive åra registrert. Aviser som kom ut sjeldnare er også registrert, dersom dei i løpet av levetida har hatt ein frekvens på minst eitt nummer i veka over ein periode på ein årgang eller meir. Einskilde aviser skifter utgjevingstakt opptil fleire gonger i løpet av eit år. Frekvensen som er registrert er talet på utgjevingar per veke i januar/februar. For nye aviser er frekvensen ved oppstart registrert, uavhengig av kva månad dette skjedde. Aviser som skiftar namn i løpet av året, er registrert som éi avis. Fellesaviser som kjem ut under ein avisstreik, er ikkje rekna som eigne aviser. Edisjonar, landsutgåver, vekeutgåver og spesialutgåver er ikkje registrert som eigne aviser.

breitt spekter av aviser å velje mellom. Velgeren (Venstre), Vestopland (Bondepartiet) og Oppland Arbeiderblad (Arbeidarpartiet) kom alle ut seks dagar i veka. I tillegg hadde Gjøvik husa Gudbrandsdal Folkeblad (Det Radikale Folkeparti), som også kom ut seks dagar i veka, men som flytta til Lillehammer i januar 1930. Det var berre dei etablerte avisene som overlevde 1931, Oplandspos-

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 14

03.03.10 14.31

Figur 2

Folketal per avis (tal i tusen)

1990 1930 1875

60 30

1875 1930 1990 Vestfold 10 10 33 Østfold 13 8 22 Oslo og Akershus 15 12 27 Hedmark 30 17 37 Oppland 58 11 20 Buskerud 21 14 38 Telemark 12 8 20 Aust-Agder 9 5 12 Vest-Agder 20 10 36 Rogaland 28 13 31 Hordaland 14 13 15 Sogn og Fjordane 43 8 11 Møre og Romsdal 17 8 10 Sør-Trøndelag 29 10 19 Nord-Trøndelag 20 9 14 Nordland 52 6 16 Troms 27 12 21 Finnmark 12 4 11 Heile landet 19 10 20

Vestfold Østfold Oslo og Akershus Hedmark Oppland 50 Buskerud Telemark 40 Aust-Agder Vest-Agder 30 Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Heile landet

ten måtte gje seg etter berre eitt år. Det er sjølvsagt vanskeleg å trekkje nokon eintydig slutning ut av dette spadestikket, ettersom det er ei lang rekkje andre faktorar som påverkar avismarknaden. Likevel tyder mykje på at kostnaden med å gje ut avis seks dagar i veka er meir enn nykommarar på avismarknaden har rygg til å tåle. Dei fleste aviser startar med eitt eller to nummer i veka, for seinare å auke med fleire utgåver. Sjølv om vekstraten i talet på aviser gjekk noko ned etter 1910, kan ein ikkje tale om ein stagnasjon. Små bygder vaks seg store som ein følgje av ein ny type industri og betra kommunikasjonar. Brønnøysund, Oppdal, Sunndal, Måløy, Odda og fleire titals nye stader kom på aviskartet. Aviser kom ut langt oftare og med fleire sider enn tidlegare, mellom anna på grunn av at annonsemarknaden blei større. Mellom 1910 og 1920 fekk Kristiansund, Haugesund, Tromsø og fleire andre mellomstore byar sine dagsaviser. På landsbasis blei det dobbelt

Bind 4 Kva er ei avis?

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 15

20 10 0

så mange dagsaviser i løpet av denne tiårsperioden. Avisekspansjonen skjedde fyrst og fremst utanfor Oslo, for i hovudstaden var situasjonen ein annan. Talet på aviser som kom ut i Oslo, heldt seg stabilt mellom 1900 og 1930. Ved inngangen til hundreåret hadde Aftenposten, Dagbladet og elleve andre hovudstadsaviser vore dagsaviser allereie i mange år. Tretti år seinare var biletet om lag det same, der dei tidleg etablerte avisene stort sett heldt på sin dominerande posisjon blant lesarane.

Eit publikum måtte avisene ha Avisene har alltid vore avhengige av ein lesarskare av ein viss storleik. Det var difor naturleg at vi fekk aviser fyrst i dei største byane, og sidan i mindre byar og etter kvart i meir grisgrendte strok. Denne utviklinga synest å vere hovudtendensen, også etter at privilegiebanda blei lausare etter 1814 og staten i større grad overlèt spørsmålet om avisetablering til marknadskreftene. Rett nok bør det

03.03.10 14.31

Figur 3

Gjennomsnittsfrekvens av aviser 1–7 utgåver per veke

3,0

2,5

2,80 (1830)

2,37 (1850)

3,65 (1920)

2,0

1830

3,88 (1970)

4,0

3,23

(2007) 3,5

3,0

2,5

2,0

2007

leggast til at mange aviser ikkje dreiv etter alminnelege marknadsøkonomiske mål om overskot. Mang ein redaktør har måtte tåle lita løn og lange arbeidsdagar for å få ut aviser som fyrst og fremst skulle tene ei sak. Uansett kva motivasjonen for avisdrift var, eit visst publikum måtte avisene ha. Under folketeljinga i 1875 registrerte ein 24 000 finnmarkingar, og fylket var utan tvil det mest grisgrendte, med berre 1,3 prosent av folkesetnaden i landet. Den fyrste varige avisetableringa i Finnmark kom så seint som i 1866, i Hammerfest. Likevel var det Sogn og Fjordane som var det siste fylket som fekk avisdrift (1874), sjølv om folkesetnaden i gamle Nordre Bergenhus Amt den gongen var forholdsvis stor. Ein måte for å sjå korleis aviser har spreidd seg til kvar ein avkrok av landet, er å vurdere talet på aviser i høve til folketalet per fylke. I 1875 budde det faktisk fleire i Sogn og Fjordane enn i Vestfold. Sogn og Fjordane hadde ikkje byar og berre to aviser, medan Vestfold med sine man-

ge byar hadde ni aviser. Sidan er Sogn og Fjordane blitt eit fylke der avisene ligg tett, medan vestfoldingane har fått relativt færre aviser å velje mellom. Figur 2 (s. 15) viser at aviser framleis var lite utbreitt i fleire delar av landet i 1875, særleg i Sogn og Fjordane, Nordland og Oppland. I 1930 var talet på aviser blitt høgt, og fordelinga utover landet langt jamnare. Fram mot 1990 har folketalet auka, særleg langs Oslofjorden, samstundes har avistalet gått ned. I høve til folketalet var talet på aviser om lag tilbake på 1875-nivå.

375 avisbiografiar Sidan den spede starten på 1700-talet har det eksistert bortimot 2000 aviser her til lands. Nokon kan i dag vise til hundreårige tradisjonar, medan mange måtte gje seg allereie etter få nummer. Det ville sprenge alle grenser å gje ein omtale av alle desse avisene, så difor har vi i dette bandet av Norsk presses historie sett ei nedre grense på minst 25 års

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 16

03.03.10 14.31

avisdrift. I tillegg har einskilde aviser satt så tydelege spor etter seg at dei fortener ein avisbiografi. Dette gjeld Peder Pedersen Soelvolds Statsborgeren, Marcus Thranes Arbeider-Foreningernes Blad og fleire andre kortliva aviser. Vi har også hatt eit ønskje om å vise mangfaldet igjennom 250 år. Christiansandske Uge-blade (1780–1788) er ei av fleire lite kjente aviseksperiment frå eldre tid som vi ønskjer å bringe fram i lyset. Dessutan har aviser som har sokna til dei politiske ytterfløyene ofte hatt ein tendens til å bli nokså kortvarige. For å vise den politiske breidda i avislandskapet har vi likevel funne det på sin plass å ta med avisbiografiar frå einskilde slike aviser. Om lag halvdelen av dei omtala avisene kjem ut i dag. Resten er historiske. Over hundre forfattarar står bak avisbiografiane som følgjer. Lesare n vil finne ein viss variasjon i stil, men felles for alle tekstane er at dei skal gje ein omtale der det er lagt vekt på partitilknyting, eigarforhold og hendingar som har vore sentrale for avisa. Det har også vore rom for at forfattarane kan gje meir subjektive karakteristikkar av avisene med omsyn til journalistisk kvalitet og liknande. Med to unntak, Nytt fra Norge og Namdalens Blad, har ingen skrive artiklar om aviser ein tidlegare har vore redaktør i. Nedst på sida er det samla meir objektive fakta om kvar einskild avis, slik som tidspunkt for oppstart, namn på fyrste redaktør og andre opplysingar. Vi har teke med netto opplagstal som kan illustrere utviklinga til dei respektive avisene. Opplagstal for 1950 og seinare er henta frå nettutgåva av Aviskatalogen og Nærpressekatalogen. Før 1950 finst det ikkje pålitelege systematiske kjelder. Vi har likevel valt å gje att opplagstal for 1920 som blei publisert i Norske aviser og tidsskrifter med fortegnelse over norske pressefolk 1920, redigert av Emil Diesen. I denne boka er einskilde aviser omtalt med ein kort historikk. Opplagstala er truleg oppgåver over brutto opplag som avisene sjølve

Bind 4 Kva er ei avis?

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 17

har utarbeida. Ein skal difor bruke desse tala med varsemd. Dette gjeld også opplagstala for 1932, som byggjer på opplysingar henta frå Avisboken, utgjeve av Norske Aviseieres Representantskap i 1932. Eit eksemplar av denne boka har i lengre tid vore i Mediebedriftenes landsforening si boksamling. Dette eksemplaret har ved sidan av omtalen av kvar avis ei påskrift med penn der «oplagene i tusen» er oppgitt. Opphavet til denne påskrifta er ukjent, men samanlikna med andre kjelder synest tala å vere nokså truverdige. Gjennom fleire generasjonar har aviser vore ein reiskap for menneskeleg kommunikasjon. Redaktørar i hopetal har brukt avisspaltene for å formidle både fordommar og toleranse, undertrykking og frigjering, alle uttrykk for slik vi menneske er på godt og vondt. Avisbiografiane er difor ikkje ei einsidig heidring av den fjerde statsmakt. Historier om aviser er i fyrste rekkje eit mangfald av historier om menneske med ulike motiv og evne for avisdrift. På dei neste sidene vil vi mellom anna møte den injurierande redaktøren som blei jaga med hundepisk, sersjanten som gjekk vekesvis rundt for å samle abonnentar til ei ny avis, og journalistspiren som endar som landets fremste tillitsvalde – ved Eidsvolls plass.

Noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9

Imsen, Øystein, Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra – fra Stortinget til Ilevolden. Hovudoppgåve i historie, UiO, 2005: 110–111. Bastiansen og Dahl, Norsk mediehistorie, 2003: 225. Bogen, Bjarne, Mellom tradisjon og modernisering, 1998: 27. Bogen 1998: 325. Bogen 1998: 128. Fortegnelse over de i Norge i Aaret 1862 udkommede Aviser og Tidsskrifter. Einarsen, Ada Schwabe, «Fosna-Folket» i Pressehistoriske skrifter nr. 9, 2007: 136. Høst, Sigurd, Hva er en avis? 2004: 43. Dessutan er fleire årgangar av Aviskatalogen (utgjeve av NAL/ MBL) og Nærpressekatalogen (utgjeve av Landslaget for lokalaviser) gjennomgått. Aviskatalogen, div. årgangar.

03.03.10 14.31

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 18

03.03.10 14.31

NORSKE AVISER FRA A TIL Å

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 19

03.03.10 14.31

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 20

03.03.10 14.31

1932–1940

Fedrelandslagets avis ABC kalte seg «Norges første ukeavis». Det var en overdrivelse, men dekket den realitet at de fleste ukeavisene i mellomkrigstiden var lokale blad, ikke politiske. Og om noe var ABC en politisk avis, talerør for et lag som ble startet i 1925, og som fra 1933 trådte fram som politisk parti. Fra før hadde Fedrelandslaget organisasjonsbladet Norges Fremtid, men ønsket med ABC å vinne også en politisk rolle i forsøket på å hjelpe de borgerlige partiene til å bekjempe sosialistene. Det gikk dårlig. Laget ble klemt mellom de politiske partiene og vant aldri noe mandat, tross sin pågående stil og intenst antisosialistiske agitasjon, noe som iblant gikk i reint profascistisk retning. Som politisk kommentator vant redaktøren Ranik Halle et visst renommé i 1930-årenes innfløkte spill rundt Bondepartiet, Frisinnede Venstre og forsvarsminister Vidkun Quisling. ABC hyllet Quisling som politisk tenker og uredd antimarxist, men distanserte seg fra hans partiprosjekt. Berømt ble avisen også for sin lansering av kandidater til Nobels fredspris i 1933 – Mussolini og Hitler: «Mer selvfølgelige kandidater har man iallfall aldri tidligere hatt.» Som kommentaravis var ABC lite egnet til å vinne nye tilhengere. I stedet kastet derfor Fedrelandslagets ledelse sine øyne på Tidens Tegn, som var i økonomiske vansker. Tidens Tegn ble kjøpt av velstående Fedrelandslagstopper i 1936, og Halle flyttet over fra ABC for å bli politisk redaktør av den refinansierte dagsavisen. ABC utkom i moderne, tospalters format og presenterte sine kommentarer i en hurtig og resolutt tone. Mange av de mer slående er gjengitt i Andreas Norlands bok om Fedrelandslaget. Selv om avisen representerte en massebevegelse – Fedrelandslaget ble sagt å ha opp mot 100 000 tilhengere – fikk ABC aldri noen stor utbredelse. I 1936 ble omfanget redusert fra 16 til 8 sider, og flere medarbeidere flyttet over til Tidens Tegn. Som markant talerør for den høyreradikale posisjon har bladet like fullt en plass, om enn som en stikkende tistel i buketten av mellomkrigstidens velvillige norske presseorganer. HFD

ABC

Ranik Halle (1905–1987) hadde en bemerkelsesverdig karriere for en innvandrer. Han var født i Baku i 1905 av georgiske foreldre og kom til Norge i 1916. Han hadde i 1920-årene en plattform i Høyres studentbevegelse og var redaktør for ABC i avisens beste år: 1932 til 1936. Etter årene i ABC og senere i Tidens Tegn gikk Halle tilbake til Høyre, der han etter 1945 ble redaktør for partiets pressebyrå fram til 1972. De to andre ABC-redaktørene havnet også i dagspressen: Sverre Mitsem i Tønsberg Blad, Terje Baalsrud i Norges Handels- og Sjøfartstidende.

Fakta: ABC utkom med sitt første nr. 21.09.1932 og gikk inn etter siste nr. 26.09.1940 (opphold fra 9.4. til 22.5.1940). Redaktør 1932–36: Ranik Halle, fra 1936 Sverre Mitsem, fra 1939 Terje Baalsrud | Opplag: ukjent | Litt.: Norland, A. (1973): Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo. (1963): Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år. Oslo. Thommessen, H.P. (2008): Fra triumf til tragedie. Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941. Oslo.

Bind 4 Norske aviser fra A til Å

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 21

03.03.10 14.31

ADRESSEAVISEN

Unntatt noen år under okkupasjonen, ledet Harald Torp med særdeles stø hånd Adresseavisen helt fra 1927 fram til 1969. Det er alminnelig enighet om at han var mannen som da reddet avisen fra en nær døden-tilstand. I likhet med mange av datidens pressefolk var han også aktiv politiker, både på storting og i kommune. Harald Torp markerte avisens tradisjonelle Høyre-profil, ikke minst utenrikspolitisk. Han skal i sin tid ha sagt at det ikke var slik at han skrev hva Høyre mente, men at Høyre mente som Adresseavisen skrev! Innenrikspolitisk får man et glimt av Harald Torps holdninger gjennom en av de tallrike fyndigheter som er tillagt ham: «Samvirkelag omtaler vi bare når de brenner.»

1767–

Da Hans Majestet kong Christian 7. våren 1767 ga justisråd Martinus Nissen bevilling til å utgi den publikasjonen vi i dag kaller Adresseavisen, overprøvde han stiftsbefalingsmann Diderich Otto von Grambow i Trondhjem. Stiftsbefalingsmannen, og flere med ham, mente at folk nok fikk nyss om det meste som skjedde i byen før noen kunne rekke å trykke det. Ett og annet må det likevel ha vært å skrive om: Nå, snart et kvart tusenår etter at de lokale tomler ble vendt ned, har vi på disse trakter vår egen verdslig-hellige treenighet av institusjoner: Adresseavisen, Nidarosdomen og Rosenborg. Bortsett fra årene 1795–1800, da radikaleren Matthias Conrad Peterson slet krakken, har Adresseavisens redaktører skuet verden fra høyresiden. Det vil si, den profilen er etter hvert så nedfilt at ingen kan regne Adresseavisen som partipolitisk alliert. 1 2009 kaller den seg, muligens noe pompøst: «Midt-Norges frie stemme.» Høsten 1941 ble sjefredaktør Harald Torp og redaktør Sverre J. Herstad kastet av nazimyndighetene. Han som overtok og satt fram til frigjøringen, Jacob Skylstad, kom fra avisens Bondeparti-anneks Nasjonalbladet. På lederplass torsdag 13. august 1942 satte Skylstad en egen standard, selv i nazipressen, ved å betegne kong Haakon som «landstrykeren Carl Fredriksen». Svaret på hvorfor Adresseavisen står så sterkt i dag, beror på hvem man spør. Noen mener at Adresseavisen var blant dem som tjente godt på navnestriden rundt 1930, da avisen Nidaros ble påført det kanskje egentlige banesåret. Andre framholder at Adresseavisen hadde økonomisk fordel av ikke å bli stanset under okkupasjonen. Mange mener begge disse tingene har hjulpet. De fleste, for ikke å si alle, medgir at det er snakk om dyktig ledelse. At to sterke medvindkast samt kompetanse på brua gir frisk seilas, er neppe egnet til å overraske. Som landets eldste nålevende avis er Adresseavisen – dog ikke uten dyre feilskjær – blitt et flermedialt konsern. Aldri har hverdagsdelen av den trondheimske institusjonelle treenighet ruvet mer. Vil du ta rede på hva som rører seg i Midtre handelsfelt, står du opprådd uten Adressa. AG

Fakta: Tronhjems Adresse-Contoirs Efterretninger, første nr. 3.7.1767. Deretter en rekke varianter av navnet inntil nr. 1, 1890, Trondhjems Adresseavis. Siste nr. 16.9.1927, skiftet navn til Adresseavisen fra 17.9.1927. Første utg. Martinus Nissen | Opplag: ca. 12.000 (1932), 45.589 (1950), 62.170 (1960), 73.312 (1970), 88.722 (1989), 93.538 (1997), 77.044 (2008) | Red. (2010): Arne Blix.

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 22

03.03.10 14.31

1849–1898

ADRESSE-TIDENDE FOR BREVIG, STATHELLE, LANGESUND, BAMBLE OG EIDANGER

Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund var ingen stor avis. Formatet var bare 29 x 19,5 cm, og de fire sidene kom onsdag og søndag fra 1849. Avisen var ene og alene William Thranes verk. William Thrane, født 7. desember 1807, var sønn av justisråd Paul Thrane og hans andre kone, Judith Abigael Clausen. I 1832 ble William Thrane cand.philol. I studietiden var han medarbeider i avisen Statsborgeren, noe som kan forklare at han først i 1843 avla embetseksamen i teologi. I stedet for å bli prest valgte Thrane å kjøpe et trykkeri og flyttet fra Christiania til Brevik. I 1849 startet hans avis i Brevik, samme år som hans mer berømte nevø, Marcus Thrane, grunnla sin avis i Drammen. William Thrane kan trygt kalles en pioner innen pressen i Telemark. Ikke bare var det svært sjelden at en så liten by som Brevik fikk sin egen lokalavis. Thrane brøt dessuten helt med stilen de fleste andre redaktører ordla seg på i spaltene. Ifølge Berner Hansen var Thrane den første journalisten i Telemark som la bort det høytidelige avisspråket som var vanlig, og erstattet det med en frisk og muntlig stil. Thrane sakset lite fra andre aviser, men skrev det meste selv. Aller best var han i sine skildringer av dagliglivet i Brevik. Derimot kunne hans utlegninger om næringsliv og politikk være nærmest umulig å forstå sammenhengen i. Skjønt han var veldig tydelig hvis abonnenter sa opp. Da byens doktor, Thomas Hoffmann, gikk til det skritt i 1851 på grunn av et innlegg han ikke likte, gikk redaktøren til motangrep. Doktoren burde sannelig ikke «fare løs» på Thrane og uten å advare ham, berøve ham hans levebrød! For hvert abonnement telte, avisutgivelse i Brevik var ingen økonomisk genistrek. Uten inntektene fra trykkeriet hadde nok Adresse-Tidende fått kort levetid. Men Thrane visste råd. Han utga en bok som solgte bra. For kun 4 shilling fikk man «den skrekkeligste og mest hjerterørende historie om den finske bondemann Johan Adamson som i løpet av 5 uker begikk 10 mord og drepte blant annet sin far, mor, søster og bror med koldt overlegg, blott av blodtørst». Da William Thrane døde i 1878, kom Brevigs Adresse, som avisen ble kalt på folkemunne, ut i 20 år til. Enken hans, Anne Thrane, sto som utgiver til 1898 da avisen gikk inn. EB

William Thrane kranglet gjerne med sin konkurrent, den radikale redaktør Herman Bagger i Skiens-avisen Correspondenten. I 1853 hadde to teaterdirektører sendt ut innbydelse til en rekke oppførelser i Skien. Bagger opplyste at innbydelsen ble godt mottatt i byen. Skiens sokneprest, Gustav Adolph Lammers (bildet), ble da oppbrakt og protesterte fra prekestolen mot teater som syndens verk. Lammers uttalte håp om at det stod bedre til i menigheten enn at en innbydelse til sånt syndig vesen som skuespill skulle ha vunnet sympati. Bagger holdt fast ved at teaterdirektørene ble godt mottatt i byen, og at 50 av byens embetsmenn og kjøpmenn hadde tegnet seg for 10 billetter hver til forestillinger i vinterens løp. Lammers fikk støtte fra den gamle teologen Thrane, som anførte at teater var unyttig og en fornøyelse som ikke tjente til noe kristelig livsførsel. Teatermotstanderen Lammers skal ha vært modell til Brand som Henrik Ibsen skrev noen år senere.

Fakta: Første nr. 18.6.1849, første red. William Thrane. Siste nr. 3.5.1898 | Litt.: Hansen, Berner (1970): Avis må til!

Bind 4 Norske aviser fra A til Å

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 23

03.03.10 14.31

AFTENBLADET

1. oktober 1859 brakte Aftenbladet «Norsk Fædrelandssang» tilegnet kong Karl 15. Det usignerte diktet med innledningsordene «Ja, vi elsker» var skrevet av avisens politiske redaktør denne høsten, Bjørnstjerne Bjørnson, ti år før den «autoriserte» versjonen. Bjørnsons politiske linje medførte imidlertid strid og færre abonnenter – og at avisen ble solgt til boktrykker Fabritius. Boktrykker Chr. Schibsted, som hadde hatt trykkerikontrakten siden Krydserens tid, kompenserte ved å starte egen avis, det som etter en tid ble Aftenposten. Også seinere statsminister Ole Richter inngår i rekken av medredaktører. Bjørnson omtalte sin bergenskfødte sjef Ditmar Meidell, som også skrev flere høyt verdsatte romaner, som norsk presses «fineste og vittigste penn».

1849–1881

Med Krydseren bidro grunnlegger og redaktør Ditmar Meidell til å introdusere en ny publikasjonssjanger i Norge, vittighetsbladet – og opprettet samtidig det som skulle bli et toneangivende opposisjonsorgan mot 1800-tallets embetsmannsstyre. Vittighetsaspektet ble ivaretatt med vidd og eleganse, først og fremst fra redaktørens egen penn, ispedd dikt og smedevers om en rekke av tidens kjente personer. Eksempelvis ble den elleville balladen om Oleanna, Ole Bulls mislykkede koloniprosjekt i Amerika, først publisert i Krydseren, i 1853. Med sine teater- og litteraturanmeldelser inntok bladet en sentral rolle i samtidens kulturjournalistikk. Men programerklæringen, i nr. 1, 1849, var av politisk art. Her innleder den 23 år gamle Meidell med krasse angrep på sine makttro kolleger i «den ministerielle presse». I særlig grad får det konservative Morgenbladet unngjelde for sine foreldede forestillinger om at politiske partier ikke har grobunn i vårt politiske system. «Vi savner altså et liberalt opposisjonsblad,» konkluderer redaktøren, som i ydmyke vendinger lover et forsøk – overfor en befolkning han dog finner gjennomsyret av særinteresser, laugsånd og amtspatriotisme. Krydserens erklæring om at presseorganer bør ha en politisk tendens, ble spisset til da bladet som hadde ekspandert fra én til to ukentlige utgivelser, ble omorganisert til dagsavisen Aftenbladet – med samme redaktør og kurs. Utseendemessig var overgangen heller ikke særlig stor; Krydseren har få eller ingen spor av den karikaturkunsten som preger seinere vittighetsblader. Aftenbladet framsto som et ledende organ for de politiske strømningene som presset fram parlamentarisme, partivesen og allmenn stemmerett – og var et talerør for næringsliberalisme under industrialiseringens framvekst. Kamp for et norsk teater og for jevnbyrdighet i unionen med Sverige var andre markeringssaker for avisen. Aftenbladet figurerte som Oslo-avisen med nest størst abonnementstall ut over i landet; 900 mot Morgenbladets 2500 i 1863. I den sterke polariseringen forut for 1884 kom imidlertid det nyere og etter hvert mer profilerte og radikale Dagbladet til å dominere. Aftenbladet var nok et venstreorgan, men opplevde aldri å bli Venstre-organ. OJ

Fakta: Krydseren: første nr. 7.1.1849, første red. Ditmar Meidell. Siste nr. 30.12.1854, skiftet navn til Aftenbladet: første nr. 2.1.1855, siste nr. 31.12.1881.

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 24

03.03.10 14.31

1860–

«Tanta i Akersgata» har vunnet samme kjælenavn i Norge som BBC i Storbritannia: pålitelig, sjenerøst velutstyrt, men samtidig litt knipsk og gammeldags i sine holdninger. Omdømmet gjelder en avis som helt siden den i 1883 lanserte aftennummeret i tillegg til morgenutgaven, har vært den mest omfangsrike i landet. Og som også har sett annonsene som sitt kanskje viktigste stoff. Etter hvert ble avisen også redaksjonelt ledende. Det skjedde under grunnleggerens, boktrykkeren Chr. Schibsteds, sønn Amandus som viste seg som et journalistisk talent, og som ved sin død 1913 hadde gjort bladet til en førsteklasses nyhetsavis. Alt ved unionsbruddet gikk den forbi Morgenbladet som hovedstadens største. Aftenposten ble Høyres viktigste talerør og fortsatte med det under skiftende redaktører, til tross for at den holdt seg strengt privat eid innen Schibsted-familien. Også under annen verdenskrig vokste Aftenposten, med rubrikkannonser innrettet mot det ekspanderende byttemarkedet og med nyheter diktert av tyskere og NS. Fortjenesten var så god at eierne etter frigjøringen ble pålagt å gi noe av sitt overskudd til de stansede avisene. Innen A-pressen har den oppfatning levd til denne dag at Aftenpostens opplagssuksess skyldtes at den fikk leve, mens andre ble nedlagt av okkupasjonsmakten. Aftenposten overtok motvillig det nærmest konkurstruede VG i 1966, som man på det tidspunkt trykte. Snart ble overtakelsen rikt belønnet. I 1990 la Schibsted-styret inn bud på TV 2, nærmest for å hindre innhugg i egne annonseinntekter. Også det ble en suksess. Siden 1992 er familieselskapet hvor eierne tidligere regjerte fritt og hentet gratistjenester, blitt et børsnotert konsern med profesjonell ledelse og eksterne styremedlemmer. Ekspansjonen inn i medieindustrien har også fortsatt – fra fjernsyn til film til nettaviser og lønnsomme nettannonser, og fra internasjonalt eierskap i svenske storaviser til gratisaviser utgitt under merket «20 Minuten» i mange land i Europa. Hjemme i Norge inngikk Aftenposten i 2009 felles eierskap med fire av landets største aviser. Etter justeringer pålagt av myndighetene har avisen nå hånd om vel 40 prosent av avismarkedet sør for Dovre. Imens er hovedavisen blitt tykkere, rikholdigere, åpnere og atskillig mindre fordomsfull, til den ved sitt 150 års jubileum kan feires som landets ubestridt ledende organ innen politikk og kultur, og som også økonomisk og annonsemessig holder stand mot næringslivspressen. Aftenpostens lange framgang har vært en enestående «success story», berømmet av selveste The Economist som eksempel for andre avisbaserte medieselskaper. HFD

AFTENPOSTEN

Oda Krohg malte i 1888 dette bildet av sin fireårige sønn Ba i ferd med å klippe i stykker Aftenposten. Motivet er tolket som en humørfylt «straff» fra kunstneren, fordi hennes svoger, maleren Frits Thaulow, måtte sone 64 dager i fengsel for å ha gitt Aftenpostens eier og redaktør, Amandus Schibsted, en ørefik. Det skjedde fordi Schibsted hadde slaktet det storstilte arrangementet «Borgen» i Slottsparken i 1887 – til inntekt for et kunstnerhus. Fengselsoppholdet ble forholdsvis komfortabelt. Thaulow fikk med egne møbler, staffeli og malersaker til Møllergata nr. 19, og han fikk besøk hele dagen gjennom. Han hadde dessuten sørget for å starte soningen på en dag som innebar at han ble satt fri på selveste 17. mai. Da ble Thaulow hentet av en stor deputasjon med Bjørnson i spissen. Og frihetsdagen ble i vittighetsbladene omdøpt til Fritsdagen …

Fakta: Christiania Adresseblad, første nr. 14.5.1860, første red. Christian Schibsted. Endret navn til Aftenposten fra nr. 1, 1861 | Opplag (morgenutgaven): ca. 70.000 (1920), 80.000 (1932), 141.992 (1950), 171.776 (1960), 191.069 (1970), 264.469 (1988), 288.078 (1998), 247.556 (2008) | Red. (2010): Hilde Haugsgjerd.

Bind 4 Norske aviser fra A til Å

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 25

03.03.10 14.31

0001 100011 BM Norsk presse 1763-2010 Bind 4 100101.indd 20

03.03.10 14.31

Bind 2 Presse, parti og publikum 1880–1945 Bindredaktør: Rune Ottosen

IDAR FLO (RED.)

Bind 1 En samfunnsmakt blir til 1660–1880 Bindredaktør: Martin Eide

NORSKE AVISER FRA A TIL Å

Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl Billedredaktør: Nils Øy

NORSKE AVISER FRA A TIL Å

Nærmere 400 historiske og nålevende norske aviser har fått hver sin kortfattede og poengterte biograﬁ i dette bindet. Riksaviser, regionsaviser og lokalaviser er portrettert, og med dem viktige aktører og markante proﬁler i det norske pressehistoriske landskapet. De mange fortellingene og anekdotene gir til sammen et bilde av de lange linjene og av en mangfoldig og rik avisnasjon. Dette er et unikt oppslagsverk over aviser som har eller har hatt en betydelig rolle i norsk samfunnsliv.

Norsk presses historie 1660–2010 tar for seg avisenes tilblivelse og spredning, innhold og organisering, fra 1600-tallet til i dag. Tre bind følger pressen kronologisk, det siste behandler de historisk viktigste avisene alfabetisk, med 375 avisbiograﬁer. Verket gir et unikt bilde av avisenes virkemåte som talerør og kanaler, som uttrykk og språkbærere, for meninger og informasjoner om det norske samfunnet.

Hovedredaktør Norsk Presses historie 1660–2010: Hans Fredrik Dahl

HANS FREDRIK DAHL (f. 1939) er en av landets mest kjente historikere. I over 35 år har han arbeidet med medienes utvikling, både som historiker og pressemann. Han var kulturredaktør i Dagbladet 1978–1985 og har vært professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1989. Dahl har skrevet en rekke bøker, deriblant NRKs historie i tre bind, en tobinds bitograﬁ om Vidkun Quisling (1991–1992) og De store ideologienes tid, femte bind av Norsk idéhistorie (2001). Han har også redigert bl.a. Utskjelt og utsolgt, Dagbladets historie gjennom 125 år (1993) og med Ø. Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945 (2005).

Bindredaktør Norske aviser fra A til Å: Idar Flo

IDAR FLO (1968) er historiker og høgskolelektor ved Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda. Han har vært redaksjonssekretær for prosjektet «Norsk presses historie» i perioden 2003–2010.

Bind 3 Imperiet vakler 1945–2010 Bindredaktør: Guri Hjeltnes

ISBN 978-82-15-01604–7

BD4 100012 BO Pressehistorien.indd 1

10.03.10 09.46