Tore Helseth og Jo Sondre Moseng (red.)
ØVRIGE BIDRAGSYTERE: Jan Anders Diesen Professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Filmhistoriker med polarfilmhistorie, stumfilm og eldre norsk filmhistorie som forskningsfelt. Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved Carleton University, Ottawa. Filmviter med bred orientering, omfattende publisering og norsk filmhistorie som spesialfelt. Leif Ove Larsen Professor i medievitenskap og instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Har norsk filmhistorie og kulturpolitikk som viktige forskningsfelt.
Ove Solum Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Har norsk filmhistorie og film- og kinopolitikk som sine viktigste forskningsfelt. Ane Tryggeseid Har mastergrad fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har også vært vitenskapelig assistent samme sted.
Norsk Film A/S var selve navet i norsk filmproduksjon og utvilsomt det viktigste norske produksjonsselskapet på 1900-tallet. Fra oppstarten og fram til nedleggelsen i 2001 var Norsk Film A/S involvert i nærmere en firedel av alle norske spillefilmproduksjoner, enten som produsent eller co-produsent. Selskapet ble slik det viktigste redskapet i den offentlige filmpolitikken i denne perioden. Lenge var selskapets studiofasiliteter på Jar i Bærum de eneste i landet og et kompetansesenter og viktig lærested for norske filmarbeidere. Men som statens viktigste filmpolitiske redskap kom Norsk Film A/S til å spille en komplisert dobbeltrolle. Selskapet ble en aktør i den kommersielle filmbransjen samtidig som det skulle ivareta de kulturpolitiske forpliktelsene og forventningene som skiftende regjeringer hadde. Hvordan selskapet navigerte mellom disse på mange måter uforenlige hensynene er et tilbakevendende tema i denne framstillingen.
ISBN 978-82-15-03176-7
200523 Norsk Film Omslag 6.indd 1-5
En kulturhistorie
«Ved å sette søkelyset på et produksjonsselskap blir denne boken en litt annerledes filmhistorie. Den norske filmforskningen har med tiden blitt rikholdig, med et mangfold av perspektiver, studieobjekter og forklaringsmodeller. Det er likevel ikke urimelig å hevde at forskningen grovt sett har vært orientert enten mot filmene i seg selv eller mot de institusjonelle rammevilkårene som i ulike perioder har lagt føringer for produksjonen. Vårt utgangspunkt for denne boken er et annet, idet vi søker innblikk i produksjonskulturen i Norsk Film A/S, i måten selskapet samhandlet med filmmiljøet og myndighetene på, og i dets skiftende posisjon og legitimitet i offentligheten.»
OM REDAKTØRENE:
En kulturhistorie
Anne Marit Myrstad Professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Har norsk filmhistorie som primær forskningsinteresse med publisering blant annet om norsk stumfilm, husmorfilmen og om kvinnerepresentasjon i norsk filmproduksjon.
Dette er historien om en av Norges viktigste kultur institusjoner i det 20. århundre: Norsk Film A/S. Selskapet ble etablert i 1932 av de kommunale kinoene, men ble senere overtatt av staten. At staten finansierer og driver et produksjonsselskap for spillefilmproduksjon er svært uvanlig i internasjonal sammenheng. Historien om Norsk Film A/S er historien om filmproduksjon i annerledeslandet Norge.
FRA BOKA:
Tore Helseth Professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Har norsk filmhistorie, kulturpolitikk og musikk/ lyd i mediene som forskningsfelt. Jo Sondre Moseng Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. For tiden instituttleder ved TV-utdanningen samme sted. Primær forsknings interesse er nyere norsk filmhistorie og bransjestudier.
6/23/20 10:48
Tore Helseth og Jo Sondre Moseng (red.)
ØVRIGE BIDRAGSYTERE: Jan Anders Diesen Professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Filmhistoriker med polarfilmhistorie, stumfilm og eldre norsk filmhistorie som forskningsfelt. Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved Carleton University, Ottawa. Filmviter med bred orientering, omfattende publisering og norsk filmhistorie som spesialfelt. Leif Ove Larsen Professor i medievitenskap og instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Har norsk filmhistorie og kulturpolitikk som viktige forskningsfelt.
Ove Solum Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Har norsk filmhistorie og film- og kinopolitikk som sine viktigste forskningsfelt. Ane Tryggeseid Har mastergrad fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har også vært vitenskapelig assistent samme sted.
Norsk Film A/S var selve navet i norsk filmproduksjon og utvilsomt det viktigste norske produksjonsselskapet på 1900-tallet. Fra oppstarten og fram til nedleggelsen i 2001 var Norsk Film A/S involvert i nærmere en firedel av alle norske spillefilmproduksjoner, enten som produsent eller co-produsent. Selskapet ble slik det viktigste redskapet i den offentlige filmpolitikken i denne perioden. Lenge var selskapets studiofasiliteter på Jar i Bærum de eneste i landet og et kompetansesenter og viktig lærested for norske filmarbeidere. Men som statens viktigste filmpolitiske redskap kom Norsk Film A/S til å spille en komplisert dobbeltrolle. Selskapet ble en aktør i den kommersielle filmbransjen samtidig som det skulle ivareta de kulturpolitiske forpliktelsene og forventningene som skiftende regjeringer hadde. Hvordan selskapet navigerte mellom disse på mange måter uforenlige hensynene er et tilbakevendende tema i denne framstillingen.
ISBN 978-82-15-03176-7
200523 Norsk Film Omslag 6.indd 1-5
En kulturhistorie
«Ved å sette søkelyset på et produksjonsselskap blir denne boken en litt annerledes filmhistorie. Den norske filmforskningen har med tiden blitt rikholdig, med et mangfold av perspektiver, studieobjekter og forklaringsmodeller. Det er likevel ikke urimelig å hevde at forskningen grovt sett har vært orientert enten mot filmene i seg selv eller mot de institusjonelle rammevilkårene som i ulike perioder har lagt føringer for produksjonen. Vårt utgangspunkt for denne boken er et annet, idet vi søker innblikk i produksjonskulturen i Norsk Film A/S, i måten selskapet samhandlet med filmmiljøet og myndighetene på, og i dets skiftende posisjon og legitimitet i offentligheten.»
OM REDAKTØRENE:
En kulturhistorie
Anne Marit Myrstad Professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Har norsk filmhistorie som primær forskningsinteresse med publisering blant annet om norsk stumfilm, husmorfilmen og om kvinnerepresentasjon i norsk filmproduksjon.
Dette er historien om en av Norges viktigste kultur institusjoner i det 20. århundre: Norsk Film A/S. Selskapet ble etablert i 1932 av de kommunale kinoene, men ble senere overtatt av staten. At staten finansierer og driver et produksjonsselskap for spillefilmproduksjon er svært uvanlig i internasjonal sammenheng. Historien om Norsk Film A/S er historien om filmproduksjon i annerledeslandet Norge.
FRA BOKA:
Tore Helseth Professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Har norsk filmhistorie, kulturpolitikk og musikk/ lyd i mediene som forskningsfelt. Jo Sondre Moseng Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. For tiden instituttleder ved TV-utdanningen samme sted. Primær forsknings interesse er nyere norsk filmhistorie og bransjestudier.
6/23/20 10:48
NORSK FILMA/S
Tore Helseth og Jo Sondre Moseng (red.)
En kulturhistorie
Innhold 7 Innledning
JO SONDRE MOSENG OG TORE HELSETH
19 47
Kapittel 1 Veien til Norsk Film A/S OVE SOLUM
Kapittel 2 Atelieret på Jar og de første filmene JAN ANDERS DIESEN
Kapittel 3 Innfridde forventninger En produksjonsstudie av To levende og en død (Tancred Ibsen, 1937)
69
JAN ANDERS DIESEN
81 109
Kapittel 4 Staten tar styring GUNNAR IVERSEN
Kapittel 5 Kunstnerisk nytenkning En produksjonsstudie av Gategutter (Arne Skouen, 1949) GUNNAR IVERSEN
123 159
Kapittel 6 Et vaklende kulturpolitisk instrument ANE TRYGGESEID OG LEIF OVE LARSEN
Kapittel 7 Prestisjeprosjektet som nesten veltet Norsk Film A/S En produksjonsstudie av Hans Nielsen Hauge (Kåre Bergstrøm, 1961) ANE TRYGGESEID OG LEIF OVE LARSEN
4
Kapittel 8 Filmens nasjonalteater
169
ANNE MARIT MYRSTAD
Kapittel 9 Kunstnerisk triumf, k revende produksjonsforhold En produksjonsstudie av Arven (Anja Breien, 1979)
203
ANNE MARIT MYRSTAD
Kapittel 10 Film i mediesamfunnet
219
TORE HELSETH
Kapittel 11 Et nasjonalmonument over jappetiden? En produksjonsstudie av Landstrykere (Ola Solum, 1989)
257
TORE HELSETH
Kapittel 12 Et varslet mord og en langsom død
269
JO SONDRE MOSENG
Kapittel 13 En god idé i en vanskelig tid En produksjonsstudie av 1732 Høtten (Karin Julsrud, 1998)
309
JO SONDRE MOSENG
325 Avslutning
JO SONDRE MOSENG OG TORE HELSETH
335 Etterord 336 Filmografi – Norsk Film A/S 346 Sluttnoter 370 Litteratur og kilder 382 Register 5
Innledning
JO SONDRE MOSENG OG TORE HELSETH
NORSK FILM A/S BLE ETABLERT av Kommunale Kinematografers
Landsforbund (KKL) i 1932. Etter hvert kom staten inn i bildet, først som aksjonær i 1948 og senere som hovedeier. I løpet av årene frem mot nedleggelsen i 2001 var selskapet involvert i 176 spillefilmproduksjoner enten som produsent eller co-produsent. Det er mer enn 25 prosent av alle produksjoner i denne perioden.1 I tillegg kommer en rekke kortfilmer, filmrevyer, opplysningsfilmer og i en periode også reklamefilmer. Lenge var selskapets studiofasiliteter på Jar i Bærum de eneste i landet, og med bransjens eneste faste ansatte filmarbeidere var dette et kompetansesenter og et lærested for norske filmarbeidere. Norsk Film A/S var med andre ord selve navet i norsk filmproduksjon og utvilsomt det viktigste norske produksjonsselskapet i det 20. århundret. Selskapets historie er derfor vanskelig å skille fra historien om norsk film generelt. Det er uvanlig i internasjonal sammenheng at det offentlige finansierer og driver et selskap for spillefilmproduksjon. Det er noe man ellers venter å finne i totalitære regimer med sensur og statlig kontroll, men
ikke i et vestlig demokrati. Slik ble det i Norge på grunn av det unike norske kinosystemet som etablerte seg med kinoloven av 1913, hvor kommunene etter hvert overtok kinodriften de fleste steder i landet og dermed fjernet grunnlaget for den sirkeløkonomien som ellers rådet i filmbransjen internasjonalt. Her var bransjen gjerne vertikalt integrert. Det vil si at de største produksjonsselskapene også distribuerte og viste film i egne kinoer og på den måten kunne reinvestere fortjenesten herfra i nye filmproduksjoner. Opprettelsen av Norsk Film A/S i 1932 var fra kommunenes side ment å bøte på denne defekten i det norske systemet. Da den statlige kulturpolitikken ble institusjonalisert etter annen verdenskrig, ble selskapet det viktigste redskapet i den offentlige filmpolitikken. Norsk Film A/S fikk dermed en komplisert dobbeltrolle. Det ble en aktør i den kommersielle filmbransjen samtidig som det skulle ivareta de kulturpolitiske forpliktelser og forventninger skiftende regjeringer hadde. Hvordan selskapet navigerte mellom disse, på mange måter uforenlige, hensyn vil være et tilbakevendende tema i denne fremstillingen. Nedleggelsen av Norsk Film A/S i 2001 har sin årsak nettopp i denne konflikten. På mange måter var dette beretningen om et varslet mord. På slutten av 1990-tallet var tilliten til norsk film svekket bl.a. på grunn av flere år med lave besøkstall. Evalueringene som departementet hadde bestilt, pekte begge på svakheter ved virkemiddelapparatet for den statlige filmpolitikken. Men samtidig: Bare noen år tidligere hadde fasilitetene på Jar utenfor Oslo fått en betydelig opprusting. Og så sent som i forslag til statsbudsjett for 1997 fastholdt Kulturdepartementet at det av kulturpolitiske årsaker var viktig å opprettholde et statlig eierskap i Norsk Film A/S. Uten dette ville det være umulig å sikre selskapets repertoarfrihet, en frihet departementet så som en forutsetning for en markedsuavhengig, kunstnerisk filmproduksjon.2 Dette målet om en kunstnerisk verdifull norsk filmproduksjon har det alltid vært stor politisk enighet om. Det er virkemidlene man har diskutert.
En produksjonsorientert tilnærming Norsk Film A/S har hatt en selvfølgelig plass i norske filmhistoriske fremstillinger, spesielt i oversiktsverkene til Sigurd Evensmo (1967), Jan Erik Holst (2006) og Gunnar Iversen (2011). Slik sett er selskapets 8
høydepunkter – og lavmål – godt kjent for filmhistorieinteresserte. Tore Breda Thoresens fortelling om «de 44» og produksjonsmiljøets opprør mot Norsk Film A/S i 1964 gir på sin side et detaljert innblikk i én av selskapets største kriser.3 Noen helhetlig fremstilling av selskapet og institusjonen Norsk Film A/S finnes imidlertid ikke. Det nærmeste vi kommer, er Einar Nistads jubileumsskrift Klart for opptak. Glimt fra 60 års filmhistorie. Norsk Film A/S 1932–1992, utgitt av selskapet selv, som også har vært en viktig kilde for denne fremstillingen.4 Men mens Nistad som ansatt i Norsk Film A/S forteller historien sett innenfra, studerer vi selskapet sett utenfra når vi jakter på selskapets bedriftshistorie. Hvordan var egentlig det indre liv der ute på Jar? Hvordan ble driften organisert? Hvilke valg sto selskapet overfor, og på hvilket grunnlag fattet de sine beslutninger? Hvordan forholdt selskapet seg til eierne, til kultur- og filmpolitikken, til det uavhengige produksjonsmiljøet og til skiftende strømninger i det norske kulturog samfunnslivet? Dette er sentrale spørsmål som vil berøres i kapitlene som følger. Ved å sette søkelyset på et produksjonsselskap blir denne boken en litt annerledes filmhistorie. Den norske filmforskningen har med tiden blitt rikholdig, med et mangfold av perspektiver, studieobjekter og forklaringsmodeller. Det er likevel ikke urimelig å hevde at forskningen grovt sett har vært orientert enten mot filmene i seg selv (hva de forteller, og hvordan) eller mot de institusjonelle rammevilkårene som i ulike perioder har lagt føringer for produksjonen. I den grad bestemte aktører har vært gjenstand for forskningen, har dette i all hovedsak tatt form av såkalte auteur-studier av innflytelsesrike regissører som for eksempel Tancred Ibsen eller Arne Skouen. Vårt utgangspunkt for denne boken er et annet, idet vi søker innblikk i produksjonskulturen i Norsk Film A/S, i måten selskapet samhandlet med filmmiljøet og myndighetene på, og i dets skiftende posisjon og legitimitet i offentligheten. Denne inngangen utelukker verken estetiske eller institusjonelle perspektiver. Tvert om ser vi på filmenes estetiske kvaliteter som et uttrykk for selskapets virksomhet – en salig blanding av kunstneriske idealer, personlige relasjoner, produksjonstekniske løsninger, økonomisk handlingsrom, faglige forhandlinger og endelige beslutninger som til sammen setter sitt preg på filmene 9
som selskapet produserer. Norsk Film A/S må samtidig sees i lys av den institusjonelle konteksten som selskapet inngikk i, og da spesielt forholdet til staten. Det er klart at rollen som et «filmens nasjonalteater» la visse føringer for Norsk Film A/S’ virksomhet og brakte med seg både implisitte og eksplisitte forventninger om resultater. Men vi tar som vårt utgangspunkt at det alltid fantes et forhandlingsrom mellom eksterne føringer og selskapets faglige og økonomiske prioriteringer. Norsk Film A/S sto ofte i en krevende spagat mellom på den ene siden å skulle tilfredsstille instrumentelle, kulturpolitiske målsettinger og på den andre å ivareta den kunstneriske autonomien som det kreative filmmiljøet forventet. Hvordan selskapet håndterte slike spenninger, i møte med departementet eller fagforeninger, er av særlig interesse for denne boken. Vår tilnærming er inspirert av de senere årenes oppsving av forskning på medieproduksjon og medieorganisasjoner, på engelsk gjerne omtalt som «media industry studies».5 Dette er ikke et enhetlig forskningsfelt, men snarere preget av tverrfaglighet og stor variasjon i valg av studieobjekter, teoretiske perspektiver og metodisk tilnærming.6 Det som forener slike studier, er en interesse for mediefeltets strukturer, aktører og prosesser samt hvordan disse aspektene virker inn på konkurransesituasjonen og på hva som produseres av medieinnhold. Forskere fra ulike fagfelt som økonomi, sosiologi, økonomisk geografi, organisasjons- og ledelsesteori, historie, etnografi og antropologi har bidratt til at dette feltet i dag er svært mangfoldig og ikke alltid like oversiktlig. I en norsk og skandinavisk kontekst har forskningen på medieproduksjon og medieorganisasjoner i stor grad omhandlet TV- eller avisbransjen.7 Produksjonsstudier av filmbransjen har derimot vært en mangelvare, i Norge som ellers i Europa.8 For å sortere i mangfoldet som skjuler seg under paraplybetegnelsen «media industry studies», har Amanda D. Lotz og Horace Newcomb påpekt at de konkrete forskningsarbeidene orienterer seg mot ett av fem ulike nivåer av mediefeltet.9 Den mest effektive forskningen på feltet, hevder Lotz og Newcomb, er de undersøkelser som tar innover seg at de ulike nivåene innvirker på hverandre. I tilfellet Norsk Film A/S synes dette åpenbart, og kapitlene som følger, vil derfor berøre dem alle, om enn med forskjellig styrke. På det mest 10
overordnede nivået finnes undersøkelser av hvordan den politiske og økonomiske konteksten setter rammer for mediebransjen og påvirker handlingsrommet for medieaktørene. På dette nivået er politisk økonomi en dominerende tilnærming, og den er spesielt utbredt i studier av Hollywood og det amerikanske studiosystemet.10 Dette nivået av analyse er høyst relevant for undersøkelsen av Norsk Film A/S. Hva konkret innebar relasjonen mellom selskapet, departementet og skiftende regjeringer? Hvilke konsekvenser hadde det statlige eierskapet for det faglige og økonomiske handlingsrommet i selskapet? Hvilke konsekvenser hadde disse bindingene til det øvrige produksjonsmiljøet i Norge? Hvilken betydning hadde makroøkonomiske forhold, som for eksempel den voldsomme prisveksten i Norge gjennom 1970-tallet, for selskapets aktivitet og prioriteringer? Det andre nivået omfatter studier av den bransjemessige konteksten som medieproduksjonen finner sted i. På dette nivået er man blant annet interessert i å kartlegge aktørene i bransjelandskapet og å undersøke konkurransesituasjonen mellom dem, men også å analysere de arbeidsprosesser, praksiser og normer som gjør seg gjeldende. Et godt eksempel på en slik inngang er David Bordwell, Janet Staiger og Kristin Thompsons voluminøse verk The Classical Hollywood Cinema (1985), som gir en svært utførlig fremstilling av Hollywoods studiosystem frem til 1960. Her blir detaljerte analyser av filmatiske konvensjoner og teknologiske muligheter kombinert med en grundig fremstilling av studioenes måte å organisere produksjonen på. Forfatterne argumenterer overbevisende for at den amerikanske filmbransjen, på tvers av de ulike filmstudioene, i denne perioden utviklet et effektivt og standardisert sett av stilistiske og produksjonsmessige normer som har vist seg overraskende robust selv etter studiosystemets fall.11 Analyser av bransjenivået kan selvfølgelig legge vekt på andre forhold enn dette, som når Amanda D. Lotz undersøker hvordan bredbåndsteknologi har endret seermønstre og påvirket finansieringen av amerikansk TV i «the post-network era», eller når John T. Caldwell undersøker «below-the-line» produksjonsmedarbeidere eller gruppedynamikken i større produksjonsteam.12 I de fleste tilfeller står likevel spørsmålet om hvordan bransjepraksis setter spor etter seg i det innholdet som mediene produserer, sentralt. Bransjenivået 11
er selvfølgelig viktig å ta i betraktning også i vår undersøkelse av Norsk Film A/S. Særlig er det gjensidige forholdet mellom selskapet og det uavhengige produksjonsmiljøet av interesse. Norsk Film A/S var som nevnt involvert i hver fjerde spillefilmproduksjon mellom 1932 og 2001, det fungerte i praksis som filmskole for etterkrigsgenerasjonens filmarbeidere, og det var etter hvert en aktiv co-produsent, leide ut studiofasiliteter og utstyr og tilbød sin kompetanse til det uavhengige produksjonsmiljøet. Med en slik liste er det relevant å spørre seg hvilket avtrykk Norsk Film A/S egentlig har satt, både med hensyn til standardisering av arbeidsrutiner, men også hvilken påvirkning selskapet har hatt på stilistiske, narrative og tematiske tendenser i norske filmer generelt. I kritikken av kvaliteten på norske filmer utover på 1970-tallet var det for eksempel vanskelig å skille norsk film fra Norsk Film A/S, uavhengig av om selskapet var involvert i den aktuelle produksjonen eller ei. Det er derfor naturlig å stille spørsmål som: Hvilken betydning har Norsk Film A/S hatt for den estetiske utviklingen i norsk film? Hvilken legitimitet har selskapet over tid hatt i det uavhengige produksjonsmiljøet? Hvordan har selskapet selv forstått sin rolle i det norske filmmiljøet? I hvilken grad har selskapet vurdert og tatt hensyn til publikum og svingninger i markedstrender? Det tredje nivået i Lotz og Newcombs modell omfatter studier av konkrete selskaper, organisasjoner eller institusjoner på mediefeltet. I motsetning til de to første nivåene er forskning på dette nivået mer avgrenset, i den forstand at det er opptatt av virksomhetenes handlingsrom innenfor den politiske, økonomiske og bransjemessige konteksten som de opererer i. Innenfor dette handlingsrommet fatter selskapene sine beslutninger på grunnlag av ressurssituasjon, vurderinger av markedet, evne til innovasjon, ambisjoner og så videre.13 Et interessant eksempel på en slik tilnærming finner man i boken The Marvel Studios Phenomenon, som detaljert forteller den lange og kronglete historien om hvordan tegneserieutgiveren Marvel Comics (1961–) utviklet seg til å bli en transmedial gigant i dagens Hollywood.14 Forfatterne av boken argumenterer for at selskapets suksess og utvikling skyldes at Marvel, til tross for en lang rekke oppkjøp og organisatoriske endringer, har holdt fast ved Marvel-universets stilistiske og tematiske identitet. Strategisk merkevarebygging og et fininnstilt 12
øre for sine millioner av fans har over tid gitt Marvel, som i dag eies av Disney-konsernet, en dominerende og trendsettende posisjon i Hollywood. At Norsk Film A/S ble en maktfaktor i det norske filmfeltet skyldes andre faktorer enn at det utviklet og holdt fast ved en tydelig stilistisk identitet. Samtidig vil det være interessant for oss å utforske om det på noe tidspunkt har eksistert en egen «studiostil» ute på Jar, og i hvilken grad en slik stil eventuelt har vært bevisst formulert. Gitt at Norsk Film A/S så det som sin oppgave å ha et repertoar, kan man for eksempel se for seg at utformingen av det også var preget av bestemte filmatiske idealer eller kunstsyn. Når selskapsnivået står i sentrum for denne boken, involverer dette også diskusjoner om organisering av selskapet, dets daglige rutiner og praksiser, men også de strategiske valg og beslutninger som selskapet har stått overfor i ulike perioder. I kraft av å være en bedriftshistorie er vår fremstilling av Norsk Film A/S opptatt av både kontinuitet og brudd i virksomheten, og å sette dette i sammenheng med strukturelle forutsetninger, individuelle initiativer, men også de filmene som selskapet produserte. Det fjerde nivået i Lotz og Newcombs gjennomgang av medieproduksjonsforskningen omfatter studiet av konkrete produksjoner. Hensikten med slike casestudier er å belyse tilblivelsen av medieinnholdet, det vil si prosesser og prosedyrer, produksjonsteknikker og så videre. Forskning på dette nivået er typisk opptatt av å vise hvordan det kreative sluttresultatet – for eksempel den ferdige filmen – påvirkes av både interne forhold (arbeidsprosesser, logistikk, beslutningsstrukturer, praktisk problemløsning m.m.) og av ytre rammebetingelser (tilgang på kapital, kreative talenter og teknologi, markedsdynamikk m.m.). Ettersom interessen her knyttes til bestemte produksjoner, er det også vanlig at estetiske analyser av programmer eller filmer inkluderes i slike casestudier. Publikumsforskning, for eksempel i form av hvordan bestemte grupper opplever og fortolker produksjonene, kan også være aktuelt på dette nivået. I medieforskningen har studier av konkrete produksjoner først og fremst vært knyttet til TV, også i Skandinavia.15 I sine studier av NRKs nettdramaserie SKAM og VGTVs dokumentar-serie Oljebarna har Vilde Schanke Sundet for eksempel analysert programmene og de kreative og/eller redaksjonelle 13
prosessene bak dem, og satt disse i sammenheng med nye seervaner og hvordan distribusjon over nett fordrer nye publiseringsstrategier.16 Også filmene fra Norsk Film A/S har unike tilblivelseshistorier som vi mener er viktig å belyse ut fra et produksjonsperspektiv. Denne boken inneholder seks produksjonsanalyser som hver for seg vil gi en nærgående fremstilling av hvordan selskapet har gått frem for å stable sine produksjoner på beina i ulike perioder. I sum vil disse analysene også kunne fortelle oss noe om kontinuitet og endring i selskapet. I hvilken grad kan filmene fra Norsk Film A/S for eksempel sies å være et resultat av en standardisering med tanke på arbeidsformer, kunstneriske løsninger og temavalg? Finner man over tid fellestrekk med hensyn til konkrete produksjonsutfordringer for selskapet? Hvordan ble filmene tatt imot av offentligheten og av publikum? Manifesterte selskapets repertoaransvar seg i konkrete produksjonsløsninger og filmatiske valg? Det femte og siste nivået i Lotz og Newcombs modell omhandler det enkelte individets rolle i medieproduksjonen. Som nevnt finnes det en rik tradisjon for såkalte auteur-studier i filmvitenskapen, det vil si nærstudier av enkeltregissører og hvordan disse har klart å beholde kreativ autonomi i en (amerikansk) filmbransje styrt av penger og markedstekke.17 «Media industry studies» har på sin side vært opptatt av individenes rolle og makt i det arbeidskollektivet som må til for å produsere film og annet medieinnhold. Innenfor denne tradisjonen finnes studier av alt fra særlig betydningsfulle studiosjefer i Hollywood og uavhengige produsenter i små filmnasjoner til studier av arbeidsforhold blant de «usynlige» produksjonsmedarbeiderne i mediebransjen.18 Også vi er opptatt av å fange inn den menneskelige dimensjonen ved produksjonskulturen i Norsk Film A/S. Et slikt perspektiv sammenfaller for øvrig også med tendenser i nyere næringslivshistorie hvor aktørorienterte analyser har fått en renessanse, og menneskelige motiver og holdninger blir gitt betydelig forklaringskraft.19 Lotz og Newcombs kategorisering av produksjonsforskningen er en nyttig påminnelse om at valg av fokus setter rammene for forskernes tilnærming, metoder og funn. Samtidig er Lotz og Newcomb som nevnt raske med å påpeke at den mest effektive produksjonsforskningen har blikk for at nivåene griper inn i og påvirker hverandre. Selv 14
om denne boken forteller historien til selskapet Norsk Film A/S, vil vi derfor aktivt inndra de andre nivåene – fra politiske og økonomiske makrostrukturer og helt ned til enkeltpersoners erfaringer og opplevelser av å jobbe med eller for selskapet. Vi har gitt boken undertittelen «en kulturhistorie». I akademisk sammenheng knyttes dette begrepet i dag ofte til fagene folkloristikk og etnologi. Men i en mer allmenn forståelse favner det videre, som en retning innen historiefaget som beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Vi opererer derfor med en bred definisjon av kulturbegrepet, for å fange inn produksjonskulturen i selskapet, den filmkulturelle konteksten som selskapet har vært del av, og de bredere sosiale, politiske og økonomiske sammenhengene som selskapet har innvirket på og blitt påvirket av.
Struktur og kilder Historien om Norsk Film A/S er så lang og så rikholdig at den muligens ikke ville blitt til uten et kollektivt løft fra det norske filmhistorikermiljøet. Syv forskere fra fem ulike institusjoner er involvert som forfattere. Sammen søker vi å favne det særegne ved selskapet i ulike perioder. Selv om boken har flere forfattere, skal den kunne leses som en enhetlig fremstilling av selskapets historie. Boken er strukturert i syv oversiktskapitler som er organisert kronologisk og ment som en periodisering. Periodene samsvarer noen ganger, men ikke alltid, med de forskjellige direktørenes perioder i sjefsstolen. Fremstillingen starter med forspillet til opprettelsen av selskapet i 1932 og forteller om de aktører og de begivenheter som var viktige i dette. I fortsettelsen gir hver del en oversikt over sentrale trekk ved selskapet. Dette omfatter organisering, strategi, forholdet til eiere, myndigheter og det øvrige produksjonsmiljøet, en gjennomgang av estetiske og tematiske tendenser blant selskapets produksjoner og et innblikk i produksjonskulturen. Oversiktskapitlene (alle unntatt det første) ledsages av en studie av en filmproduksjon som er representativ for selskapet i nettopp denne perioden. Også i disse kapitlene er Lotz og Newcombs fem ulike nivåer i spill. Mens oversiktskapitlene gir leseren innsikt i begivenheter og aktører av spesiell betydning for selskapets utvikling, er ambisjonen med produksjonsstudiekapitlene 15
at de også skal trenge under overflaten, komme tettere inn på aktørene og tegne et portrett av livet i Norsk Film A/S. Bak denne boken ligger et omfattende kildearbeid. Vi har benyttet oss av tre hovedtyper av kilder, henholdsvis selskapets egne arkiver, presseklipp og – der dette har vært mulig – personlige intervjuer. I tillegg har vi naturligvis også forholdt oss aktivt til selskapets egne filmer. Store deler av selskapets arkiv er deponert og bevart i Riksarkivet, mens offisielle dokumenter fra de tidligste periodene er lagret i Kommunale Kinematografers Landsforbunds (KKL) arkiv deponert i Nasjonalbiblioteket. Selskapets arkiv fra 1996 og frem mot avviklingen er derimot ikke levert Riksarkivet. Deler av dette materialet finnes i Filmparkens kontorer ute på Jar, og noe finnes i private arkiver. I denne siste perioden av selskapets historie ble e-post en mer utbredt kommunikasjonsform, og det er grunn til å tro at korrespondansen mellom selskapet og eiere, samarbeidspartnere og så videre derfor er vanskeligere å oppdrive. I noen grad kompenseres dette av intervjuer med involverte aktører. Videre har vi benyttet oss av Kulturdepartementets arkiver. Her har vi særlig vært opptatt av å rekonstruere styringsdialogen mellom myndighetene og selskapet, men også øvrig korrespondanse mellom departementet og Norsk Film A/S er av verdi for fortellingen om selskapets utvikling. Presseklipp er en viktig kilde for å forstå Norsk Film A/S sin posisjon i filmoffentligheten og i en bredere samfunnskontekst. Her har vi både lent oss mot Nasjonalbibliotekets arkiver og (for de senere periodene) det digitale mediearkivet Atekst (Retriever). Nasjonalbibliotekets arkiver er omfattende, og vi har tatt i bruk mapper på Norsk Film A/S, de enkelte filmproduksjoner og på personer der de finnes. I arbeidet med enkelte av bokens deler har vi også gjennomført intervjuer med gjenlevende aktører og tidligere ansatte i selskapet.
16
Tore Helseth og Jo Sondre Moseng (red.)
ØVRIGE BIDRAGSYTERE: Jan Anders Diesen Professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Filmhistoriker med polarfilmhistorie, stumfilm og eldre norsk filmhistorie som forskningsfelt. Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved Carleton University, Ottawa. Filmviter med bred orientering, omfattende publisering og norsk filmhistorie som spesialfelt. Leif Ove Larsen Professor i medievitenskap og instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Har norsk filmhistorie og kulturpolitikk som viktige forskningsfelt.
Ove Solum Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Har norsk filmhistorie og film- og kinopolitikk som sine viktigste forskningsfelt. Ane Tryggeseid Har mastergrad fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har også vært vitenskapelig assistent samme sted.
Norsk Film A/S var selve navet i norsk filmproduksjon og utvilsomt det viktigste norske produksjonsselskapet på 1900-tallet. Fra oppstarten og fram til nedleggelsen i 2001 var Norsk Film A/S involvert i nærmere en firedel av alle norske spillefilmproduksjoner, enten som produsent eller co-produsent. Selskapet ble slik det viktigste redskapet i den offentlige filmpolitikken i denne perioden. Lenge var selskapets studiofasiliteter på Jar i Bærum de eneste i landet og et kompetansesenter og viktig lærested for norske filmarbeidere. Men som statens viktigste filmpolitiske redskap kom Norsk Film A/S til å spille en komplisert dobbeltrolle. Selskapet ble en aktør i den kommersielle filmbransjen samtidig som det skulle ivareta de kulturpolitiske forpliktelsene og forventningene som skiftende regjeringer hadde. Hvordan selskapet navigerte mellom disse på mange måter uforenlige hensynene er et tilbakevendende tema i denne framstillingen.
ISBN 978-82-15-03176-7
200523 Norsk Film Omslag 6.indd 1-5
En kulturhistorie
«Ved å sette søkelyset på et produksjonsselskap blir denne boken en litt annerledes filmhistorie. Den norske filmforskningen har med tiden blitt rikholdig, med et mangfold av perspektiver, studieobjekter og forklaringsmodeller. Det er likevel ikke urimelig å hevde at forskningen grovt sett har vært orientert enten mot filmene i seg selv eller mot de institusjonelle rammevilkårene som i ulike perioder har lagt føringer for produksjonen. Vårt utgangspunkt for denne boken er et annet, idet vi søker innblikk i produksjonskulturen i Norsk Film A/S, i måten selskapet samhandlet med filmmiljøet og myndighetene på, og i dets skiftende posisjon og legitimitet i offentligheten.»
OM REDAKTØRENE:
En kulturhistorie
Anne Marit Myrstad Professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Har norsk filmhistorie som primær forskningsinteresse med publisering blant annet om norsk stumfilm, husmorfilmen og om kvinnerepresentasjon i norsk filmproduksjon.
Dette er historien om en av Norges viktigste kultur institusjoner i det 20. århundre: Norsk Film A/S. Selskapet ble etablert i 1932 av de kommunale kinoene, men ble senere overtatt av staten. At staten finansierer og driver et produksjonsselskap for spillefilmproduksjon er svært uvanlig i internasjonal sammenheng. Historien om Norsk Film A/S er historien om filmproduksjon i annerledeslandet Norge.
FRA BOKA:
Tore Helseth Professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Har norsk filmhistorie, kulturpolitikk og musikk/ lyd i mediene som forskningsfelt. Jo Sondre Moseng Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. For tiden instituttleder ved TV-utdanningen samme sted. Primær forsknings interesse er nyere norsk filmhistorie og bransjestudier.
6/23/20 10:48
Tore Helseth og Jo Sondre Moseng (red.)
ØVRIGE BIDRAGSYTERE: Jan Anders Diesen Professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Filmhistoriker med polarfilmhistorie, stumfilm og eldre norsk filmhistorie som forskningsfelt. Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved Carleton University, Ottawa. Filmviter med bred orientering, omfattende publisering og norsk filmhistorie som spesialfelt. Leif Ove Larsen Professor i medievitenskap og instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Har norsk filmhistorie og kulturpolitikk som viktige forskningsfelt.
Ove Solum Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Har norsk filmhistorie og film- og kinopolitikk som sine viktigste forskningsfelt. Ane Tryggeseid Har mastergrad fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har også vært vitenskapelig assistent samme sted.
Norsk Film A/S var selve navet i norsk filmproduksjon og utvilsomt det viktigste norske produksjonsselskapet på 1900-tallet. Fra oppstarten og fram til nedleggelsen i 2001 var Norsk Film A/S involvert i nærmere en firedel av alle norske spillefilmproduksjoner, enten som produsent eller co-produsent. Selskapet ble slik det viktigste redskapet i den offentlige filmpolitikken i denne perioden. Lenge var selskapets studiofasiliteter på Jar i Bærum de eneste i landet og et kompetansesenter og viktig lærested for norske filmarbeidere. Men som statens viktigste filmpolitiske redskap kom Norsk Film A/S til å spille en komplisert dobbeltrolle. Selskapet ble en aktør i den kommersielle filmbransjen samtidig som det skulle ivareta de kulturpolitiske forpliktelsene og forventningene som skiftende regjeringer hadde. Hvordan selskapet navigerte mellom disse på mange måter uforenlige hensynene er et tilbakevendende tema i denne framstillingen.
ISBN 978-82-15-03176-7
200523 Norsk Film Omslag 6.indd 1-5
En kulturhistorie
«Ved å sette søkelyset på et produksjonsselskap blir denne boken en litt annerledes filmhistorie. Den norske filmforskningen har med tiden blitt rikholdig, med et mangfold av perspektiver, studieobjekter og forklaringsmodeller. Det er likevel ikke urimelig å hevde at forskningen grovt sett har vært orientert enten mot filmene i seg selv eller mot de institusjonelle rammevilkårene som i ulike perioder har lagt føringer for produksjonen. Vårt utgangspunkt for denne boken er et annet, idet vi søker innblikk i produksjonskulturen i Norsk Film A/S, i måten selskapet samhandlet med filmmiljøet og myndighetene på, og i dets skiftende posisjon og legitimitet i offentligheten.»
OM REDAKTØRENE:
En kulturhistorie
Anne Marit Myrstad Professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Har norsk filmhistorie som primær forskningsinteresse med publisering blant annet om norsk stumfilm, husmorfilmen og om kvinnerepresentasjon i norsk filmproduksjon.
Dette er historien om en av Norges viktigste kultur institusjoner i det 20. århundre: Norsk Film A/S. Selskapet ble etablert i 1932 av de kommunale kinoene, men ble senere overtatt av staten. At staten finansierer og driver et produksjonsselskap for spillefilmproduksjon er svært uvanlig i internasjonal sammenheng. Historien om Norsk Film A/S er historien om filmproduksjon i annerledeslandet Norge.
FRA BOKA:
Tore Helseth Professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Har norsk filmhistorie, kulturpolitikk og musikk/ lyd i mediene som forskningsfelt. Jo Sondre Moseng Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. For tiden instituttleder ved TV-utdanningen samme sted. Primær forsknings interesse er nyere norsk filmhistorie og bransjestudier.
6/23/20 10:48