Begreper og begrepshistorie

imidlertid mangler i alle disse analysene, er svar på det enkle spørsmålet om når noen begynte å bruke begrepet «utenrikspolitikk», i hvilken sammenheng og med hvilket formål?

Der tidligere tilnærminger har vært nasjonalhistoriske, folkerettsprinsipielle eller institusjonelle, tar denne boken et begrepshistorisk utgangspunkt. Bokens hovedargument er at utenrikspolitikk er et relativt nytt fenomen, i verden og i Norge. I verden utenfor Norge finner vi utenrikspolitikk, i formen «foreign policy» som begrep først i Storbritannia på 1700-tallet, der det ble brukt for å avgrense politisk debatt og trekke opp grensene mellom statsmakt og samfunn, og for å beholde en bestemt del av politikken som noe eksklusivt for den utøvende makt. «Utenrikspolitikk» oppsto både som resultat av og som pådriver i to differensieringer i tidlig nytid (perioden 1500–1800) – først en differensiering mellom statens innside og utside, deretter en differensiering mellom stat og samfunn, som ga seg utslag i at politikkbegrepet ble oppsplintret. Det er altså ikke slik at utenrikspolitikk alltid har måttet være eksklusiv (og kanskje også hemmelig), snarere er det slik at ønsker om hemmelighold var med på å skape behovet for et eget felt kalt utenrikspolitikk (Leira 2019). Det britiske begrepet «foreign policy» ble gradvis oversatt til andre land og språk (for eksempel La política exterior, Außenpolitik, Politique étrangère, Politica estera), og også i disse språkområdene ble utenrikspolitikken opprettholdt som et felt som i hovedsak lå til den utøvende makt. Til Norge kom begrepet utenrikspolitikk gradvis, og opprinnelsen må søkes i spenningsfeltet mellom kongemakt og folkemakt i andre halvdel av 1800-tallet. Måten «utenrikspolitikk» oppsto på i Norge på slutten av 1800-tallet, fikk varig betydning for hvordan det ble tenkt om utenrikspolitikk i det selvstendige Norge etter 1905, og dermed for de lange linjene i norsk utenrikspolitikk.

Men før vi kan ta fatt på den empiriske utviklingen av begrepet «utenrikspolitikk», er det nødvendig å forklare litt mer utførlig hvordan begrepshistorien belyser de spørsmålene som er reist her.

Hvis man tar utenrikspolitikk for gitt, så oppstår den med dannelsen av en stat. Dette har vært grunnlaget for nasjonal historieskrivning i en rekke land; utenrikspolitikkens opprinnelse sammenfaller med statens opprinnelse (Riste 2001). Et annet alternativ er å undersøke når organisasjoner som først og fremst sysler med utenrikspolitikk (som diplomati og utenriksdepartementer), ble etablert

16

(Neumann & Leira 2005), og et tredje alternativ er å spore når en egenartet utenrikspolitisk tenkning først oppsto (Knutsen, Leira & Neumann 2016). I denne boken går jeg enda et skritt videre og undersøker hvordan det ble mulig å begrepsfeste noe som helst som «utenrikspolitikk»; hvordan det ble mulig å tenke seg at praksiser og fenomener som tidligere ikke hadde hatt noe felles navn, nå skulle forstås samlet som «utenrikspolitikk». Før det er mulig å tenke systematisk om utenrikspolitikk og organisere seg for å drive utenrikspolitikk, må det finnes et begrep om utenrikspolitikk som noe egenartet.

Til grunn for en slik begrepshistorisk tilnærming til utenrikspolitikk ligger et skille mellom det vi kan kalle analytiske begreper og praksisbegreper. Praksisbegreper er begreper vi omgir oss med i dagligtalen. «Stat», «politikk» og «makt» er nærliggende eksempler. Analytiske begreper er begreper som brukes for å kategorisere og sette ord på fenomener, ut over den meningen som finnes i vanlig språkbruk. Når Jens Arup Seip (1963) skrev om «embetsmannsstaten», Helga Hernes (1987) om «statsfeminismen», Rune Slagstad (1998) om «nasjonale strateger» eller Terje Tvedt (2017) om «godhetstyranniet», så er dette alle analytiske begreper. Dette er imidlertid også konstruerte begreper, som i prinsippet er forholdsvis enkle å forholde seg til; de ble definert av deres oppfinnere. Verre er det med begreper som både er samtidige praksisbegreper og analytiske begreper, som både er i aktiv bruk i vanlig språk, og brukes for å analysere mer abstrakt. De tre første eksemplene ovenfor er slike begreper, og det samme er utenrikspolitikk.

Ofte brukes slike blandede begreper til å beskrive og diskutere fortiden. Og slik må det nesten være. Det finnes knapt noen måte å forstå fortiden på, uten å benytte i det minste noen av vår tids begreper. Et generelt trekk ved samfunnsvitenskapene og humaniora er jo nettopp at verden begrepsfestes på abstrakte måter, som ikke nødvendigvis gir mening for dem som observeres. I et større perspektiv kan samfunnsvitenskaper og humaniora knapt fungere uten analytiske begreper. 2 Utenrikspolitikk har tradisjonelt blitt behandlet på denne måten, i internasjonal faglitteratur er det vanlig å tenke analytisk om fenomenet, på tvers av historien. Christopher Hill, som er en nestor innen studiet av utenrikspolitikk,

2 Selv i en tekst som denne er det vanskelig å komme utenom analytisk bruk av begreper; alle begreper kan ikke være historisk flytende samtidig. I dette kapittelet har jeg allerede brukt «politiske enheter» for å unngå å bruke «stater» på enheter som fantes lenge før den moderne staten, og relasjoner eller samhandling mellom de samme politiske enhetene, for å unngå å bruke utenrikspolitikk. «Politisk enhet» (fra det engelske «polity») er imidlertid også et analytisk begrep, som trekker på vår nåtidige forståelse av politikk. Som vi skal se nedenfor, har politikkbegrepet vært i betydelig endring de siste 800 årene.

17

definerer for eksempel «foreign policy» som «the sum of official external relations conducted by an independent actor (usually a state) in international relations» (Hill 2003: 3). Dette er en definisjon som har tilnærmet universell gyldighet, og som gjør det mulig å sammenligne prosesser på tvers av kontinenter og årtusener. Det er allikevel flere omkostninger ved slik analytisk bruk av begreper, for alle begreper bringer med seg bagasje i form av assosiasjoner og relaterte begreper.

For det første er det lett å lese samtiden inn i fortiden. En nåtidig leser vil assosiere utenrikspolitikk med utenriksdepartementer, diplomati, politisk diskusjon og mediedekning, og med rasjonelle forsøk på å maksimere statens interesser samtidig som dens idealer etterleves. Alt dette er imidlertid moderne fenomener og moderne forståelser, som ikke har vært tilgjengelige før de siste hundreårene. I forlengelsen av dette kan analytisk bruk av begreper om fortidige forhold plassere fortidige aktører i sammenhenger som ikke ville gitt mening for dem. I en av de store norgeshistoriene fra den siste halvparten av forrige århundre heter det for eksempel at «De fleste mennesker i senmiddelalderens Norge levde i det minste i lange perioder uten tanke for politikk, uten følelse for at Norges rike var et statsskip med spjærede seil og brukne master i drift mot havariet» (Benedictow 1977: 119). Det er lett å si seg enig med forfatteren her – det var neppe noen mennesker som tenkte i slike seilskutetermer om det norske riket i denne perioden. Ser vi bort fra metaforbruken, så er imidlertid også den første delen av setningen mer presis enn det forfatteren selv har tenkt – det var rett og slett ikke mulig for menneskene i senmiddelalderen å ha tanke for politikk, ettersom selve begrepet politikk, i hvert fall i vår nåtidige forståelse av det, var ukjent for dem. Og ikke minst så vil en ahistorisk begrepsbruk bidra til å usynliggjøre mulige endringer i begrepers innhold. Begrepet «imperium» kan tjene som eksempel. I antikkens Roma betegnet det først en form for makt som man kunne ha over andre. Over tid endret betydningen seg, til dagens forståelse av imperium som et geografisk og politisk område. For den videre analysen er det derfor sentralt å undersøke hvordan «utenrikspolitikk» oppsto som begrep i en bestemt historisk sammenheng, som virkning av andre endringer, og hvordan det i sin tur bidro til ytterligere endring.

En sammenligning med andre politikkområder kan gjøre poenget enda klarere. Hvis vi hevder at det romerske imperiets veibygging er eksempel på en velfungerende samferdselspolitikk, at skaldekvadene er et eksempel på norske middelalderkongers fremsynte kulturpolitikk, eller at (den mytiske) Robin Hood drev en sosialdemokratisk omfordelingspolitikk, så er det åpenbart at vi snakker

18

i overført betydning, eller at vi nettopp prøver å få frem ny innsikt ved å bruke begreper som ikke ville gitt mening i den tiden som beskrives. En slik kontrastering mellom moderne begreper og tidligere tider er et kjent humoristisk virkemiddel. Når kong Arthur i filmen Monty Python’s Holy Grail spør et par jordarbeidere om hvem som er herren deres, og får som svar at de ikke har noen herre, de er et anarko-syndikalistisk bondekollektiv, så ler vi av den absurde anakronismen. Men det er hverken mer eller mindre latterlig å benytte begrepet utenrikspolitikk i fullt alvor om fenomener fra det første årtusen. Ved å bruke begrepet om tider og steder der det ikke kunne gi noen mening, skaper man mytisk historisk kontinuitet og utvisker historiske forskjeller.

Alternativet til å bruke de analytiske begrepene på historien er en begrepshistorisk analyse. Heller enn å lese fortiden baklengs forsøker vi da å vurdere hvordan dagens begreper har oppstått historisk, eller forlengs, om man vil. Konvensjonelle undersøkelser, der analytiske begreper benyttes, ser på et fenomen (i dette tilfellet «utenrikspolitikk») som oppfattes som konstant og stabilt over tid, og fokuserer på fenomenets innhold. Begrepshistorie er i motsetning til dette opptatt av det begrepet som settes på fenomenet, hvilke meninger det har og har hatt, og grunnantagelsen at det som studeres, er i endring heller enn i stabilitet. Utgangspunktet er at begreper ikke bare er merkelapper for stabile fenomener, men i seg selv redskaper, eller til og med våpen, i politisk strid. Begreper får mening fra hvordan de brukes i bestemte historiske sammenhenger, og forskeren kan dermed ikke nøye seg med å studere begrepers mening, men må også se på hvordan de tas i bruk. Typiske spørsmål for en begrepshistorisk analyse er når, hvorfor og hvordan bestemte begreper ble tatt i bruk, i hvilke sammenhenger, med hvilke hensikter, for å håndtere hvilke utfordringer og med hvilke effekter?

Begrepers endring og konteksten endringen foregår i, har stått sentralt i flere forskningstradisjoner. I den engelskspråklige verden har Quentin Skinner og andre historikere tilknyttet det som kalles «Cambridge-skolen», vært sentrale siden 1960-tallet (Skinner 1977). Der har et hovedformål vært å forstå begreper i detaljert kontekst, og tidsperiodene har typisk vært ganske korte. For utvikling over tid er den tyske tradisjonen, der Reinhart Koselleck har vært sentral, og den franske tradisjonen inspirert av Michel Foucaults analyser, særlig relevante (Koselleck 1985, 1988; Foucault [1966/1972] 2002, 2007, 2008). 3 Analysene i denne boken trekker i hovedsak på disse to sistnevnte. I en rekke arbeider pekte

3 En god norsk innføring til alle de tre nevnte teoretikerne finnes hos Helge Jordheim (2001).

19