Forord

Denne boken har røtter i det som kanskje kan kalles et familiehistorisk spørsmål. Min oldefar, Halvdan Koht, var norsk utenriksminister da Norge ble angrepet av Tyskland i 1940. Han måtte i tiårene etter krigen tåle mye kritikk for måten han håndterte krigsfaren på, i årene før det tyske angrepet. Da jeg studerte historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo på 1990-tallet, og for første gang leste Kohts samtidshistoriske tekster, meldte det seg umiddelbart et spørsmål. Hvordan kunne det ha seg at en mann med Kohts analytiske evner og forståelse av både realpolitikk og idealpolitikk kunne være så blind for farene på slutten av 1930-tallet? Jeg brukte noen år og en hovedoppgave i statsvitenskap på å finne det jeg opplevde som et rimelig svar på dette spørsmålet, et svar som var grunnet i Kohts grunnleggende nasjonalliberale syn på internasjonal politikk og Norges plass i den. Underveis oppdaget jeg at jeg samtidig hadde snublet over det som kunne forstås som et svar på spørsmålet om hvordan det kan ha seg at meningsmålinger de siste tiårene antyder at nordmenn oppfatter seg selv som et fredsfolk og Norge som en fredsnasjon. Denne oppfatningen er rotfestet i den samme nasjonalliberale forståelsen av verden og utenrikspolitikken som Koht sto for, og som jeg i min analyse vil vise at har vært dominerende i norsk forståelse av verden de siste 130 årene. Norge mangler langt på vei den realpolitiske tradisjonen som har vært dominerende i mange andre land.

Hvorfor dukket det ikke opp noen systematisk tenkning om utenrikspolitikk i Norge før rundt 1890? Når begynte noen i det hele tatt å snakke om utenrikspolitikk? Og spilte det noen rolle at begrepet utenrikspolitikk ikke var et evig historisk begrep? Spørsmål som dette famlet jeg meg frem til gjennom en lang doktorgradsprosess, og jeg syntes i og for seg at jeg fant ganske gode svar på dem i avhandlingen The Emergence of Foreign Policy. Knowledge, Discourse, History fra 2011. Førsteopponenten, Stefano Guzzini, som diskuterte avhandlingens styrker og svakheter da jeg disputerte, fortjener særskilt takk for oppmuntring og grundig diskusjon. De mest sentrale svarene jeg kom frem til i avhandlingen, finnes i de påfølgende kapitlene. Denne boken tar utgangspunkt i avhandlingen, men er grundig omarbeidet, bygger på et enda videre kildetilfang og er skrevet på norsk.

9

I min jakt på svar hadde jeg stor hjelp og støtte fra min hovedoppgave- og doktorgradsveileder, Iver B. Neumann, og fra min hovedoppgavesensor, en av de mest sjenerøse akademikerne jeg kjenner, Torbjørn L. Knutsen. De delte begge min interesse for norsk utenrikspolitikk og dens forhistorie, og må få stor takk for løpende diskusjoner om emnet. I 2002 hadde vi fått en liten pengesum fra Utenriksdepartementet for å lage bok om sentrale norske utenrikspolitiske tenkere. Boken Norsk Utenrikspolitisk Idehistorie: 1890–1940 kom ut i 2016. Boken du nå har fremfor deg, Utenrikspolitikkens opprinnelse, kan godt forstås som forhistorien til boken fra 2016. Der den samforfattede boken tok opp ideer og tenkning, er boken du nå leser, orientert mot begreper som forutsetning for tenkning og handling. Planen var i utgangspunktet at denne boken skulle kommet først. I 2012 fikk jeg nemlig stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å skrive den. NFF skal ha stor takk for støtten, og for tålmodigheten med den lange tilblivelsesprosessen. Profesjonelle og familiære forhold kom gang på gang i veien for skrivingen, som har gått meget rykkvis frem til det nå foreligger en ferdig tekst. Norges forskningsråd ga finansiering til prosjekter som gjorde det mulig å bore dypere i enkelte av de relevante emnene, og fortjener stor takk for det, selv om disse prosjektene også bremset skrivingen. Alle forsinkelser har allikevel gjort denne boken bedre, mye bedre, synes jeg selv.

En annen fordel med å ha brukt lang tid på å produsere en tekst er at jeg har rukket å bygge meg opp en gedigen takknemlighetsgjeld. En nær tilknyttet ulempe er at jeg har mistet den fullstendige oversikten over hvem jeg skylder takk. Med fare for å glemme noen må allikevel en rekke mennesker takkes. På NUPI har Benjamin de Carvalho de siste 15 årene delt forskerlivets gleder og sorger og konstant utfordret meg på forholdet mellom begreper og det de gir navn til. Benjamin har lest og kommentert på flere kapittelutkast til denne boken enn noen andre, og fortjener særlig takk for sin seige insistering på bokskriving. På NUPI har jeg også tenkt og skrevet om norsk utenrikspolitikk med Morten Skumsrud Andersen, Nina Græger, Kristin M. Haugevik, Minda Holm, Ole Jacob Sending og Ulf Sverdrup. Takk til dem alle for å holde meg skjerpet og for konstant konstruktiv kritikk. Kollektivet som er NUPI, fortjener også takk for å skape et glimrende miljø for å drive forskning.

Utenfor NUPI er det vanskeligere å holde oversikten. Alle de som ble takket i forordet til ph.d.-avhandlingen og til senere artikler om emnet, kan regne seg som takket også her. Grundige kommentarer til forskjellige deler av teksten, på forskjellige stadier og språk, har jeg fått fra Rebecca Adler Nissen, Jens Bartelson,

Costas Constantinou, Karsten Friis, Bård Frydenlund, Rasmus Glenthøj, Daniel Green, Xavier Guillaume, Louis Lobo-Guerrero, Lene Hansen, Tim Knudsen, Friedrich Kratochwil, Jennifer Mitzen, Daniel Nexon, Nick Onuf, Hilde Restad, Pernille Rieker, Brent Steele, Bjørn Arne Steine, Ann Towns, Einar Wigen, Megan Williams, William Wohlforth og et assortert utvalg av anonyme fagfeller. Det som gjenstår av feil og mangler etter at disse brilliante menneskene har sagt sitt, står jeg gladelig til rette for.

Hos Universitetsforlaget har Per Robstad vært en særdeles tålmodig og oppmuntrende redaktør. Om tilblivelsesprosessen har vært lang, trøster jeg meg selv (og Per) med at den fortsatt er vesentlig kortere enn for den utenrikspolitiske idehistorien.

Når tekstproduksjon strekker seg over tiår, er det også åpenbart at min nærmeste familie må få takk, for tålmodighet, overbærenhet, oppmuntring, kjærlighet og for å skape sårt tiltrengt balanse i et forskerliv. I den lange, seige innspurten har kjæresten min, Ina A. Toverud, vært en uvurderlig støtte og partner. Hvis det finnes glimt av humor på de neste sidene, så må det skyldes hennes ekstremt smittende glede, entusiasme og kjærlighet. Jeg har aldri ledd så mye i sluttfasen av noe prosjekt, som jeg har gjort under ferdigstillingen av denne boken. Prosjektet har hatt mange faser også før det. Gjennom hele prosjektet, og også før det, har støtten jeg har fått fra foreldrene mine, Halvdan Skard og Arnlaug Leira, vært konstant og uvurderlig. Uten deres kontinuerlige kjærlighet hadde jeg neppe endt opp som forsker, og uten deres innsats hadde jeg aldri kunnet fortsette som forsker når livet stormet som verst. I innledningen til doktorgradsavhandlingen så jeg bakover og tilegnet teksten til foreldrene mine. Når avhandlingen etter mye om og men nå har blitt til bok, gir det mer mening å se fremover. De aller viktigste menneskene for at det faktisk ble bok, er mine to barn. De er de viktigste menneskene i livet mitt, de to som har levd livene sine med en far som innimellom bygging av sandslott, høytlesning, legobygging, ballkast, kjøring, henting, loppemarkeder, klasseturer, matlaging, klesvask, legging, vekking, trøsting, kjefting, ros, kos og uendelige klemmer rent faktisk har presset ut en bok om utenrikspolitikkens opprinnelse. Denne boken kunne ikke være for noen andre enn Håkon og Vilja.

Haslum, juni 2020

Halvard Leira

11