morten hammerborg
Hva er det med bergenseren? Finnes ÂŤdet bergenskeÂť? Kan konstruksjonen av bergenseren la seg spore i byens historie?
morten hammerborg bergenseren
bergenserne inntar en sÌregen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere pü at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklÌrte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik? I mange hundre ür var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Christiania som blir det selvstendige Norges hovedstad. Den stolte hansastaden Bergen blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt pü vei forklarer bergenserens selvforstüelse og forestillingen om det bergenske: Byen og dens borgere er grunnleggende fornÌrmet. Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn ü dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet? skriver Hammerborg. Med dette som utgangspunkt undersøker han hvordan bergenseren og det bergenske spiller seg ut – igjen og igjen. Bildet av det bergenske og bergenseren er oppsiktsvekkende standhaftig, konstant og bastant. Og det hele bÌres oppe av historien om byen selv.
isbn ď™Œď™Šď™‹--ď™„ď™ˆ-ď™ƒď™‡ď™‰ď™ƒď™ƒ-
omsl ag: jesper egemar
morten hammerborg er professor i historie ved Høgskulen pü Vestlandet. Han har siden 2017 hatt sin egen spalte i Bergensavisen: Ka e det med Bergen?. Han har blant annet skrevet Byen som gikk i land: Haugesund bys historie etter 1950 og historien om Haukeland sykehus, Veien til Haukeland (med Teemu Ryymin). Han er bergenser.
BERGENSEREN En historisk analyse
knut tjønneland, tidligere ordfører i Bergen, skal en gang ha fütt følgende spørsmül: Tror De pü et liv efter døden, herr Tjønneland? Pü dette dypt alvorlige, eksistensielle spørsmület svarte han: Jeg forestiller meg himmelen – som et slags Bergen. Bergenserens selvgodhet pü vegne av egen by kjenner tilsynelatende ingen grenser. I sitatet fra Tjønneland hylles ikke bare Bergen som landets, eventuelt verdens, vakreste og beste by – det har mange gjort – men Bergen er i dette utsagnet sü perfekt, sü alle tings mülestokk, at selv Guds himmel bare kan gjøre seg hüp om ü ligne pü – vÌre et slags – Bergen.
BERGENSEREN
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 1
25.09.2020 11:25
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 2
25.09.2020 11:25
morten hammerborg
BERGENSEREN En historisk analyse
Universitetsforlaget
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 3
25.09.2020 11:25
© Universitetsforlaget 2020 ISBN 978-82-15-04600-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag og design: Jesper Egemar Sats: ottaBOK Trykk: 07 Media – 07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Utopia 10/14 Papir: 100 g Munken Print White
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 4
25.09.2020 11:25
Til minne om min mor liv turid tuppa hammerborg (1941–2000) en bergenserinne
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 5
25.09.2020 11:25
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 6
25.09.2020 11:25
Innhold Innledning / hva er det med bergenserne? 9 Kapittel 1 / bergen før 1814 – den bergenske urtilstand 17 Kapittel 2 / 1814 – bergens annus horribilis 35 Kapittel 3 / kringsatt av striler 55 Kapittel 4 / bergens fall 71 Kapittel 5 / oslo – bergens antitese 89 Kapittel 6 / i kamp mot staten og hovedstaden 107 Kapittel 7 / eg e’kje fra norge 123 Kapittel 8 / den bergenske ironi 143 Kapittel 9 / født sånn eller blitt sånn? 159 Avslutning / quo vadis, bergen? 175 Litteraturliste 189 Noter 197
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 7
25.09.2020 11:25
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 8
25.09.2020 11:25
Innledning
HVA ER DET MED BERGENSERNE?
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 9
25.09.2020 11:25
en sur senvinterdag vandrer to bergensere med kamera og mikro fon rundt i Oslo. De er på oppdrag fra Bergens Tidende TV og skal stil le tilfeldig forbipasserende et spørsmål de allerede vet vil lage godt tv: «Hva er typisk bergensere?»1 Som forventet mangler det ikke på reaksjoner hos de spurte. Karak teristikker av bergensere blir avlevert på løpende bånd, de aller fleste negative. Førstemann ut ler høyt og spør megetsigende tilbake: «Skal jeg være ærlig?» Hans mening om bergensere er for drøy til å ytres i det offentlige rom. Andre lar seg ikke hefte av slike hensyn. En nordvestlending sier kort: «Han er nå litt arrogant.» En ung kvinne med barnevogn og østlandsdialekt er først noe nølende, men uttaler: «Brautende. Og veldig mye.» En glad, ung mann med ski for an Slottet er langt mer positivt stemt: «Rappkjefta, full av humør og … Festens midtpunkt, kanskje?» Friskusen avløses av en eldre herre som virker å være i følge med sin kone og deres barnebarn. Hans talemål er soignert, en veltalende mann fra solsiden av hovedstaden som snak ker punktvis i fullstendige setninger: «En typisk bergenser? Det er en snakksom, livlig, utadvendt person, som er foretaksom og som er vel dig stolt av byen sin.» En eldre kvinne gir sitt besyv. Mangelen på begeistring skinner tyde lig gjennom: «Du hører han godt. Og han liker seg selv veldig godt. Og tror gjerne at, ja, at Bergen er Norges hovedstad.» «Du kan ta forfatteren Odd Eidem, som i sin tid sa noe slikt som at han var like forbauset hver gang over at norske sedler var gangbar mynt i Bergen», sier en annen eldre kvinne. Hun etterfølges av en ung trønder som har sitt inntrykk formet av forelesninger på Blindern: «Thomas Hylland Eriksen har jo sagt at Bergen er verdens minste kontinent. Og den fornemmelsen kan man jo få noen ganger, når man går rundt i Bergen.» 10
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 10
25.09.2020 11:25
innledning / hva er det med bergenserne?
Den mest drepende kommentaren kommer fra en herre som har tenkt grundig over saken. Konklusjonen er klar, han formulerer den sakte, tydelig og intenst: «Jeg pleier å si at bergensere er provinsielle – på en lite sympatisk måte.» Han uttaler «provinsielle» med tydelig avsmak, ja nesten spottende. Variasjonen er altså stor. Noen bare vrenger ut av seg noen vendinger, mens andre har en snerten liten kommentar som virker å være en fast respons på spørsmål om bergensere. De er en broket forsamling, men de har alle en mening. Midt i alle disse utsagnene om bergensernes ufordrageligheter som arrogante, selvgode, høylytte og provinsielle spør de nok en eldre kvinne. Hun ler og innrømmer, på en litt gammelmodig, pen bergensk som jeg kan huske min mormor snakket, at hun jo er derfra. Og så, så smaker hun liksom på spørsmålet. «Ja, hva er det som er typisk med bergensere, da?» Hun ser ut i luften, tenker seg om og ser så brått mot intervjueren. Med ansiktet lagt i alvorlige folder svarer hun: «Nei, de er jo veldig stille, rolige og beskjedne, da.» Glimtet i øynene avslører at hun synes det er gøy å svare slik på tvers av alle forestillinger om bergenseren. Denne lille rundspørringen er bare ett av utallige mulige inntak til å bekrefte at forestillinger om bergenseren i aller høyeste grad er levende. Å skulle definere hva som faktisk kjennetegner en bergenser, er likevel en i prinsippet umulig oppgave. Slikt kan ikke settes på formel. Den mest åpenbare innvendingen vil være å vise til det lite oppsiktsvekkende faktum at det er stor variasjon blant de drøyt 280 000 menneskene som bor i dagens Bergen kommune. Etter andre verdenskrig har vi forlatt rasetenkning og ideer om folkepsykologier. Å påstå at et folk har en essens – Volksgeist – som skiller dem absolutt fra andre folk og stammer, smaker fort av usjarmerende politikk og fullstendig utdaterte vitenskapsteoretiske standpunkter. «Bergenseren» er i så måte en stereotypi, en myte. Uavhengig av om bergensere faktisk «er sånn», finnes det uomtvistelig forestillinger om hvordan bergensere er. Disse forestillingene vil jeg kalle virksomme. Det betyr noe at disse forestillingene eksisterer. De formuleres og reproduseres, både av bergenserne selv og ikke-bergensere, det har en virkning. Vi kan si at forestillingene om «bergenseren» både 11
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 11
25.09.2020 11:25
er konstruert og konstruerende. Det er en konstruksjon, det tilsvarer ikke en naturgitt størrelse i virkeligheten. Men samtidig bidrar kon struksjonen uvegerlig til å skape virkelighet – det skaper bergenseren. Bergen er et forestilt fellesskap, vil jeg hevde. Uttrykket «forestilt fellesskap» ble introdusert av Benedict Anderson i hans bok Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism i 1983. Begrepet fikk stor betydning for studier av nasjonalisme. Nasjo nens og nasjonalismens fremvekst var blitt forklart som et resultat av enten det materielle eller det ideologiske. Enten ble industrialisering og modernisering trukket frem som årsak til nasjonenes oppkomst, eller så ble nasjonene forstått som resultat av politiske bevegelser. Andersons bidrag var at han først og fremst så nasjonen som en kognitiv størrelse.2 Det nasjonale fellesskapet var, skriver Anderson, «forestilt fordi med lemmene i selv de minste nasjonene bare vil kjenne et fåtall av sine medborgere. De fleste av dem vil aldri møtes, vil aldri ha hørt snakk om hverandre; likevel vil de være i stand til å forestille seg at de er medlem mer av det samme fellesskapet.»3 Det er altså ikke et sosiologisk, øko nomisk eller ideologisk fellesskap, men et kognitivt fellesskap basert på en følelse. Store ulikheter kan prege deltagerne i fellesskapet – likevel vil «nasjonen alltid bli oppfattet som et dypt, horisontalt kameratskap.» Årsaken til at en fellesskapsfølelse likevel kan oppstå på tvers av klasse skiller og andre interessekonflikter, ligger i fellesskapets «kulturelle røt ter», hevder Anderson.4 Hensikten med å betegne Bergen som et «forestilt fellesskap» er ikke å føre bevis for at Bergen er en egen nasjon (selv om «Bergen» tidvis har et ambivalent og tidvis opposisjonelt forhold til «Norge»). Betegnel sen «et forestilt fellesskap» fanger presist hva som binder bergensere sammen, både før og etter den norske nasjonalstatens oppkomst. Det er følelsen av et fellesskap i fortid, nåtid og fremtid med mennesker du ikke kjenner og gjerne (objektivt sett) har lite til felles med, men som bærer den samme tittelen som deg selv – «bergenser». At fellesskapet mellom bergensere er forestilt, betyr ikke at det er fabrikkert eller falskt. Det er virkelig i betydningen opplevd, erfart og praktisert. Det forestilte fellesskapet er en reell størrelse som har be tydning for hvordan du tenker, føler, forstår og handler. Ikke slik at alle 12
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 12
25.09.2020 11:25
innledning / hva er det med bergenserne?
bergensere er identiske, men det å være bergenser betyr noe for din identitet: for hvem og hva du er i egne og andres øyne. Det er allment anerkjent at Bergen har en uvanlig byidentitet sammenlignet med andre norske byer. Historikeren Knut Kjeldstadli har omtalt det særegne ved Bergen slik: «I Bergen har levd den formen for ‘civic pride’ som har funnes i så mange kontinentale byer.»5 «Civic pride» kan kanskje best oversettes med «borgerånd». Bergen var historisk sett stor nok til å få en kultur og et tankesett som kan sammenlignes med byer på kontinentet som lenge var bystater med «egen bymur, egen jurisdiksjon, egne styringsorganer og et næringsliv som ikke bare snyltet på omegnen», forklarer Kjeldstadli. Bergen var aldri formelt en byrepublikk, men skiller seg fra øvrige norske byer som var for små og svake til å utvikle lignende selvbilder og selvoppfatninger. Følgelig har Bergen «vært mentalitetsmessig særegen; Hansaen har satt sine spor», som Kjeldstadli formulerer det. Allerede i 1933 omtalte Aftenposten begrepet «borgerånd» som et «nokså nedstøvet» ord, men ordet ble i samme artikkel knyttet direkte til Bergen med denne definisjonen: «Det inneholder pliktfølelse og stolthet og offervilje og kjærlighet til hjemstavnen; det er i sitt sjelelige innhold aristokratisk – det er den borgerlige parallell til det noget gildere ‘noblesse oblige’.»6 Adelskapet forplikter. Å være bergenser forplikter. «Civic pride» handler nettopp om den sterke tilhørighet og stolthet man har knyttet til sitt byfellesskap, og av det følger det forpliktelser. Som nordmann kan du kjenne lojalitet til Norge – det er en plikt som statsborger. Som bergenser kan du kjenne på lojalitet til Bergen. Og dette begrenser seg ikke til en elite eller et borgerskap – det tilkommer alle som bærer merkelappen «bergenser», alle som deltar i det forestilte fellesskapet kalt Bergen. Bergens sterke byidentitet og bystolthet ansees som et særegent fenomen i Norge. Det «bergenske», i betydningen det som kjennetegner denne bykulturen og dens deltagere – «bergenserne» – har likevel ikke blitt gjenstand for særlig oppmerksomhet i den omfangsrike litteraturen som eksisterer om byen. Du kan fylle flere biblioteker med lokal litteratur om allehånde sider ved Bergen. Sjangeren har til og med sitt eget navn – Bergensiana. Bergensiana-litteraturen har i regelen få 13
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 13
25.09.2020 11:25
analytiske og slett ingen vitenskapelige ambisjoner. På ett plan fungerer den som lokal mimre- og underholdningslitteratur, på et annet fungerer dens voldsomme omfang som en viktig bestanddel i hvordan byen og bergenserne dyrker seg selv: Den bidrar til å skape og vedlikeholde «det bergenske» og ideen om «bergenseren» som noe for seg selv, men sjelden gjøres det forsøk på å drøfte hva denne eventuelle særegenheten består i og hvorfor det er slik. Hva med profesjonelle historikere som nettopp har hatt analytiske og vitenskapelige siktemål med sin produksjon? I hovedsak har historikerne, i all sin saklighet, betraktet Bergen uten «det bergenske». Det har antagelig blitt sett som irrelevant, som lokal koloritt og en form for kuriosa Bergensiana-litteraturen kunne få stelle med i fred. Heller er det byens politiske, demografiske og økonomiske utvikling som har blitt analysert i de seriøse verkene, oftest i en nasjonal ramme.7 En slik manglende opptatthet av «det bergenske» som studieobjekt gjelder også for andre fags vedkommende.8 Ingen, selv ikke bergenseren og sosialantropologen Marianne Gullestad, som i 1980-årene gjorde stor suksess med bøker basert på feltarbeid i Bergen, tematiserte «det bergenske» eller «bergenseren».9 Denne boken vil, med utgangspunkt i de mange sterke og virksomme forestillingene om «Bergen» og «det bergenske», studere det forestilte fellesskapet kalt Bergen i fortid og nåtid. Det er altså felleskategorien «bergenser» som er gjenstand for undersøkelsen. Det som skiller og differensierer bergenserne vil i langt mindre grad bli vektlagt. Boken er derfor på det nærmeste blind for klasse, og ignorerer fullstendig kjønnsdimensjonen i konstruksjonen av «bergenseren». I stedet stiller den spørsmål som disse: Hvordan oppsto dette forestilte fellesskapet? Hvordan manifesterer det seg? Hvem tilhører dette fellesskapet? Hvordan blir det skapt gang på gang? Hvilke effekter kan det sies å ha hatt? Hva kan forklare hvorfor og hvordan «bergenseren» og hans by inntok en særegen rolle i det norske? Denne boken har en tese for hva som i hovedsak forklarer «bergenseren» og «det bergenskes» opprinnelse, deres fremtredelsesformer og deres vedlikeholdelse. Jeg har kalt tesen for «Oslo – Bergens viktigste by». Bokens sentrale idé er at den historiske konstruksjonen av «Ber14
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 14
25.09.2020 11:25
innledning / hva er det med bergenserne?
gen», «bergenseren» og «det bergenske» grunnleggende er preget av byens relasjon til og utvikling målt mot hovedstaden. I mange hundre år var Bergen den største byen i Norge, men 1814 innvarslet dens fall. I Bergens lange historie står de siste to hundre årene frem som et forfall. Legger vi på noen tiår, er forfatteren, retorikeren og bergenseren Georg Johannesen sin formulering stadig like rammende: «Bergens historie er 150 års tilbakegang, avbrutt av enkelte katastrofer.»10 Bergens posisjon i forhold til hovedstaden er først og fremst definert av at den gikk fra å være størst til å bli nest størst. Som Egon Holstad uttalte da Dagens Næringsliv skulle dokumentere «Oslo-hatet» i etterkant av det famøse mageplasket kalt OL 2022: Det finnes ingen som er mer klar for løsrivelse enn bergenserne. De er dessuten, i motsetning til oss i nord, sykelig opptatt av Oslo. Det er i Bergen det virkelige Oslo-hatet eksisterer. (…) Det er ingenting som skaper mer mindreverdighetskomplekser enn å være nest størst.11
Det som ofte utlegges som «mindreverdighetskomplekser» i forhold til hovedstaden – slike som nummer 2-byer «alltid» har – er likevel ikke særlig presist for Bergens tilfelle. Det er ikke mindreverdighet som best beskriver den fremherskende tone i Bergen når Oslo omtales. Det er, vil jeg hevde, først og fremst en følelse av å være forurettet. Og denne følelsen og holdningens grunnlag er historisk. Siden Bergen en gang var størst – noe alle bergensere har en instinktiv visshet om – betraktes Oslo som en oppkomling, en parveny.12 Det er i Bergens historiske fall gjennom 1800-tallet målt mot hovedstaden jeg i hovedsak vil lete etter hvordan det vi i dag oppfatter som «bergensk» ble formulert. Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv – hva er vel mer naturlig enn å dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet? Bergen har blitt en by som er vendt mot fortiden, Oslo mot fremtiden. Det er en avgrunnsdyp diskrepans mellom den historisk funderte ideen om Bergens storhet og egenart og de grimme realitetene som bare enda en kommune i Norge, styrt fra Oslo. I denne dissonansen og avstanden spiller bergenseren og det bergenske seg ut. 15
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 15
25.09.2020 11:25
Boken vil først kronologisk etterspore opprinnelsen til det forestilte fellesskapet av bergensere og hvordan «bergenseren» og «det bergenske» fant sin form som annerledesbyen i Norge gjennom 1800-tallet. Andre del av boken vil se på hvordan disse bergenske tenkemåtene, talemåtene og uttrykkene har spilt seg ut, fungert og hatt effekter de siste 150 år. Men først noen nødvendige ord om dens forfatter. Denne bokens forfatter er nemlig ikke bare faghistoriker – jeg er også bergenser. Jeg er en uatskillelig del av bokens empiri, jeg er selv det fenomenet jeg undersøker. Boken er skrevet fra denne dobbelte posisjonen av historiker og bergenser. Det er et genuint, nysgjerrig og ærlig forsøk fra min side på å forstå både meg selv som «bergenser» og min by som «Bergen». Å være bergenser er å leve et helt liv med forestillingene om det bergenske nært innpå livet. Som bergenser står du i en evig dialog med egne – og andres – oppfatninger av hva «bergenseren» og «det bergenske» er. Byens offentlige samtale er manisk opptatt av dette, og stikker du snuten frem i andre deler av landet, fremfor alt i hovedstaden, må du raskt forholde deg til ideer om hva som utgjør en bergenser. Jeg kommer aldri til å glemme da min yngre fetter fra Oslo spurte mitt seksårige jeg om hvorfor jeg ikke snakket norsk. Når du vokser opp i absolutt overbevisning om at ditt språk og din by er det ypperste av alt og at alle drømmer om å være bergenser, utgjør slike utsagn små sjokk. Når ditt tiårige jeg blir introdusert for norsk grammatikk og frøken Liv Simonsen erklærer at «i Norge har de tre kjønn for substantiv, i Bergen har vi to», og du sitter igjen med en følelse av at det å skrive «jenten» og «solen» er som bindersen og rød topplue var det for motstandsbevegelsen under krigen, så gjør det noe for hvordan du forholder deg til verden. Jeg kan heller ikke glemme da jeg som ung mann ble introdusert av en kjæreste i Oslo for hennes barndomsvenner. Alle var oppvokst i hovedstaden. Følgende begeistrete tilbakemelding fulgte: «De likte deg! Selv om du er bergenser!» Slike opplevelser fremprovoserer nødvendigvis noen refleksjoner. Hvordan ble det slik?
16
9788215046006_Hammerborg_Bergenseren.indd 16
25.09.2020 11:25
morten hammerborg
Hva er det med bergenseren? Finnes ÂŤdet bergenskeÂť? Kan konstruksjonen av bergenseren la seg spore i byens historie?
morten hammerborg bergenseren
bergenserne inntar en sÌregen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere pü at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklÌrte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik? I mange hundre ür var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Christiania som blir det selvstendige Norges hovedstad. Den stolte hansastaden Bergen blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt pü vei forklarer bergenserens selvforstüelse og forestillingen om det bergenske: Byen og dens borgere er grunnleggende fornÌrmet. Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn ü dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet? skriver Hammerborg. Med dette som utgangspunkt undersøker han hvordan bergenseren og det bergenske spiller seg ut – igjen og igjen. Bildet av det bergenske og bergenseren er oppsiktsvekkende standhaftig, konstant og bastant. Og det hele bÌres oppe av historien om byen selv.
isbn ď™Œď™Šď™‹--ď™„ď™ˆ-ď™ƒď™‡ď™‰ď™ƒď™ƒ-
omsl ag: jesper egemar
morten hammerborg er professor i historie ved Høgskulen pü Vestlandet. Han har siden 2017 hatt sin egen spalte i Bergensavisen: Ka e det med Bergen?. Han har blant annet skrevet Byen som gikk i land: Haugesund bys historie etter 1950 og historien om Haukeland sykehus, Veien til Haukeland (med Teemu Ryymin). Han er bergenser.
BERGENSEREN En historisk analyse
knut tjønneland, tidligere ordfører i Bergen, skal en gang ha fütt følgende spørsmül: Tror De pü et liv efter døden, herr Tjønneland? Pü dette dypt alvorlige, eksistensielle spørsmület svarte han: Jeg forestiller meg himmelen – som et slags Bergen. Bergenserens selvgodhet pü vegne av egen by kjenner tilsynelatende ingen grenser. I sitatet fra Tjønneland hylles ikke bare Bergen som landets, eventuelt verdens, vakreste og beste by – det har mange gjort – men Bergen er i dette utsagnet sü perfekt, sü alle tings mülestokk, at selv Guds himmel bare kan gjøre seg hüp om ü ligne pü – vÌre et slags – Bergen.