Kapittel 1 En introduksjon til en endret mediehverdag

Hovedtittelen på denne boken, Fra abonnent til skribent, viser til det som kan omtales som den største endringen i mediene siden framveksten av massemedier på tidlig 1900-tall. For de tradisjonelle massemediene var massene, altså befolkningen, i all hovedsak passive konsumenter av medieinnhold. Ved framveksten av de sosiale mediene har dette endret seg radikalt. Fra tidligere bare å være passive konsumenter har massene nå fått muligheten til selv å være aktive produsenter av medieinnhold. Denne endringen har ikke skjedd bare som følge av endringer i mediene, men også som følge av endringer i teknologi. Boken du nå holder i hendene, handler om disse endringene, men også om følgene av disse endringene. Hva skjer med offentligheten når en bloggpost full av konspirasjonsteorier kan nå ut til flere lesere enn Aftenposten? Eller når løgnfabrikker produserer falske nyheter med intensjon om å villede velgere før valgdagen? Og hvordan kan vi konstruktivt navigere i en offentlighet hvor konsumenter også kan opptre som produsenter? For å illustrere de store endringene som har skjedd innen medier og teknologi de siste årene, ønsker jeg å komme med et eksempel.

Tenk deg at du drar tilbake i tid til året 1990, og du har et mål om å starte opp en mediebedrift. La oss ta utgangspunkt i en avis. Klarer du å se for deg hvilken teknologi du ville hatt behov for? Jeg skal prøve å liste opp noen eksempler. I skriveprosessen vil du selvsagt trenge et program for tekstredigering. Et fotografiapparat vil være nødvendig, i tillegg til tilgang på et bildearkiv og et bilderedigeringsprogram.

Kommunikasjons- og produksjonsmidler vil du også trenge. En telefon, en postboks og kanskje en faksmaskin? Hvis du ønsker å drive med undersøkende journalistikk, ønsker du kanskje muligheten til å konsultere faglitteratur. Da kan det være nødvendig med et bibliotek og ulike former for leksika. Kanskje ønsker du reklameinntekter? Da vil det være nyttig med en intern markedsføringsavdeling. En rotasjonspresse, for å produsere de faktiske avisene, må selvsagt også inkluderes. Du må i tillegg finne en ordning for hvordan avisene skal distribueres til leseren.

Det siste, og kanskje viktigste man trenger, er tilgang på en redaksjon og journalister. Er det ikke da litt sprøtt å tenke på at i dag, bare noen tiår etter at du dro tilbake i tid, har du tilgang på alt av ovennevnte teknologi i en moderne mobiltelefon som får plass i bukselommen? Det eneste som mangler, er redaktører og journalister. Fra at man tidligere trengte investorer som måtte være villige til å investere store penger i produksjonsmidler, kan man i dag opprette en blogg som ser ut som en nettavis i løpet av minutter. Et godt eksempel på endringen fra abonnent til skribent er framveksten av yrkesgruppen påvirkere, også kjent som influensere. Disse lever av å produsere eget medieinnhold i ulike mediekanaler, og noen norske påvirkere når ut til hundretusenvis av mennesker. Internasjonale påvirkere kan ha millioner av lesere.

Men at alle nå er blitt gitt muligheten til å produsere medieinnhold, har også en bakside. Dette kom tydelig til uttrykk da koronaviruset lammet en hel verden, og mange av oss brukte digitale mediekanaler for å hente inn informasjon om viruset. Verdens helseorganisasjon (WHO) omtalte mengden av mangelfull og feil informasjon i forbindelse med viruset som en «infodemic», som vi på norsk kan oversette til en infodemi. 1 WHO definerer en infodemi som «en overflod av informasjon – hvor deler er

1 Thomas, 2020.