Sosiale medier – en ny vår for demokratiet?

Sosiale medier – en ny vår for demokratiet? 15 korrekt og annet ikke er det – som forekommer i en epidemi».2 Det ble en overflod av både sann og falsk informasjon om koronaviruset, og det ble opp til leseren selv å avgjøre hva man kunne stole på, og hva man ikke kunne stole på.

Utfordringene ved ekstreme mengder informasjon av varierende kvalitet begrenser seg ikke bare til medisinskfaglig informasjon. Det gjelder all form for informasjon. I denne boken vil søkelyset hovedsakelig være rettet mot politisk informasjon, noe som gjorde seg spesielt gjeldende i forbindelse med Donald Trumps presidentperiode. Overflod av informasjon er imidlertid et kjennetegn ved det moderne informasjonssamfunnet, og dette stiller nye krav til informasjonsinnhenting.

Når flere opptrer som medieprodusenter, stilles det nye krav til oss som mediekonsumenter; vi må blant annet lære oss å bedømme informasjonen som kommer til uttrykk i et mangfold av medier og kontekster. Derfor vil kildekritikk generelt, og digital kildekritikk spesielt, være et sentralt aspekt ved denne boken. Du vil også få kjennskap til noen utviklingstrekk ved moderne medier, og ulike perspektiver på mediers rolle i demokratiske samfunn. Endringer i teknologi som ligger til grunn for utviklingen av medier, vies også plass.

Et gjennomgående perspektiv i denne boken er rollen som medier har i moderne demokratier. Videre skal vi se hvordan de sosiale mediene er egnet, eventuelt mindre egnet, til dette ansvaret. Derfor skal vi nå se nærmere på to tilfeller hvor sosiale medier har spilt ulike roller i forbindelse med politikk og politisk mobilisering.

Sosiale medier – en ny vår for demokratiet?

På slutten av 2010 og ut over 2011 brøt det ut en rekke folkelige opprør i ulike land i Nord-Afrika og Midtøsten. Opprørene ble kjent som Den

2 World Health Organization, 2020, egen oversettelse.

arabiske våren. Dette bidro til regimeendring i landene Tunisia, Egypt og Libya, og dessuten endring av sittende statssjef i Jemen.3 Et nytt element i mobiliseringen tilknyttet Den arabiske våren var bruken av medier, og da sosiale medier spesielt. I alle landene hvor opprørene fant sted, men spesielt i Tunisia og Egypt, spilte sosiale medier en sentral rolle i organisering av og mobilisering til protestene.4 Som Zeynep Tufekci, professor ved University of North Carolina at Chapel Hill, skriver i introduksjonen til sin bok Twitter and Tear Gas: «Digital technologies had clearly transformed the [political] landscape, seemingly to the benefit of political challengers.»5 Sosiale medier ble på denne tiden ansett som en demokratiseringsarena, med mulighet til å løfte fram ellers undertrykkede og kuede stemmer.

På den sammen tiden viste sosiale medier sitt politiske endringspotensial også i Norge. I 2011 var navnet Maria Amelie på mange nordmenns lepper. 25-åringen hadde fullført en mastergrad i Norge, i tillegg til å skrive en bok om hvordan det er å leve som papirløs. Men den russiskfødte journalisten og forfatteren ble i 2011 sendt ut av Norge etter å ha oppholdt seg ulovlig i landet gjennom en periode på nesten ti år. Da bestemte noen nordmenn seg for å mobilisere i sosiale medier. Mange engasjerte seg politisk gjennom Facebook og organiserte store demonstrasjoner. Saken førte til en regelendring i lovverket,6 i mediene ofte omtalt som Lex Amelie, som har gitt oppholdstillatelse til tolv personer over en periode på seks år.7 Kanskje hadde folk blitt inspirert av 17 år gamle Magnus’ bruk av sosiale medier? Tre år tidligere mobiliserte han mange nok mennesker på Facebook til at Coca-Cola igjen startet opp produksjonen av Urge på 1,5-liters flasker.8

3 Leraand, 2019. 4 Leraand, 2019; Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen & Wollebæk, 2013. 5 Tufekci, 2017, s. xxii. 6 Justis- og politidepartementet, 2011. 7 Aspunvik & Ravndal, 2017. 8 Uhlving, 2008.