Tolkninger av myten

hadde Echo både kropp og stemme. Når hun ser Narkissos, blir hun forelsket og følger etter ham. Hun ønsker å komme nær ham og erklære sin kjærlighet, men det kan hun ikke fordi hun må vente på at han snakker først.

En dag går Narkissos seg vill i skogen, og han roper høyt etter sine venner: «Er det noen her?» Echo svarer: «Her.» Narkissos ser seg forundret omkring og roper med høy stemme: «Kom, da!» Echo svarer det samme. Lurt av svaret roper Narkissos: «La oss møtes her!» Lykkelig svarer Echo: «Møtes her!» Hun kommer fram og slår armene om Narkissos. Narkissos kommer seg fri, og mens han forsvinner roper han: «Jeg vil heller dø enn at jeg tilhører deg!» Echo svarer: «Tilhører deg!» Svaret gjør Echo skamfull, hun gjemmer seg i skogen. Langsomt visner kroppen hennes bort, og bare stemmen blir igjen som et ekko. De andre nymfene sørger over Echo, og sammen med andre unge som Narkissos har vraket, forbanner de ham. De løfter armene mot himmelen og ber til gudene om at han skal bli forelsket, men aldri få den det gjelder. Bønnen deres blir oppfylt av Nemesis (hevnens gudinne).

På sin vei kommer Narkissos til en kilde med sølvklart vann. Han legger seg ned ved kilden for å slokke tørsten, men han overmannes av en annen tørst mens han drikker. I vannet ser han bildet av en vakker ung mann, og han fylles av begjær. Henrykt ser han seg selv og sitt ansikt og fortaper seg stum og urørlig i speilbildet, som synes hugget i marmor. Alt han har blitt beundret for av andre, vekker nå hans egen beundring. Intetanende er det seg selv han begjærer. Den som begjærer og blir begjært er den samme personen. Han strekker armene ut mot den han ser, men bildet glir unna og han når det aldri. Øynene hans får aldri nok av å stirre på speilbildet. Den psykiske smerten øker, og Narkissos utbryter: «Har noen lidd slik som jeg av kjærlighetens plager? Det jeg elsker står for blikket mitt, men likevel når jeg det aldri. Det er mitt eget bilde jeg ser! Det er meg selv jeg brenner for, og jeg har selv tent ilden!» Han bønnfaller speilbildet i vannet om å besvare hans kjærlighet.

I fortvilelse hamrer Narkissos løs på sitt eget bryst, og han holder ikke ut lenger. Han visner hen. Når Echo får se ham, fylles hun av sorg. Når han utbryter: «Ve meg!», svarer hun det samme. Med et siste blikk ned i kilden sier Narkissos: «Forgjeves var jeg glad i deg.» Straks gjentar Echo: «Glad i deg.» Han sukker: «Farvel», og Echo gjentar det samme.

Når Narkissos kommer til Dødsriket, der likbålet hans står klart, finner man ikke kroppen hans. Isteden finner man en blomst, safrangul i midten og med snøhvite kronblad. Den heter narsiss, på norsk påskelilje (1).

Tolkninger av myten Hva er det som gjør at en mer enn 2000 år gammel myte fortsatt engasjerer oss? Svaret er at den forteller noe generelt og tidløst om det å være menneske den gang som nå. Mytene handler gjerne om enkeltmennesker som Narkissos

og Echo, men deres skjebner forteller noe som gjelder for mange av oss – budskapene deres er universelle, som vi sier.

Ovids versjon er den eneste som følger Narkissos fra vugge til grav, for i kortere versjoner blir han bare forelsket i sitt eget speilbilde og drukner i kilden. Ser vi nærmere på Ovids versjon, har den tre deler: Forhistorien fram til Narkissos fødsel og Teresias spådom, mellompartiet som beskriver Narkissos væremåter som ungdom og Echos forelskelse, samt siste del som handler om Narkissos skjebnesvangre møte med speilbildet i vannet. For vår forståelse av narsissisme trenger vi egentlig bare siste del, så hvorfor de to første?

Innledningsvis forteller Ovid hvordan gudene og dermed skjebnen på lykke og fromme rammer livene våre på en måte som vi selv ikke kan styre. Teresias blindes, men får en ny evne til trøst. Når Liriope blir med barn etter farens voldtekt av henne, kan vi anta at hun er ambivalent til barnet og av den grunn lurer på hvordan det vil gå med det. Det er jo ikke noe kjærlighetsbarn hun har fått, og vi kan undre oss om kvaliteten på det tidlige mor–barn-forholdet.

Selv om hun bare kan gjenta det siste som andre sier, greier Echo å uttrykke sin kjærlighet til Narkissos, som er en person annen enn henne selv. Hun viser det vi kaller objektkjærlighet, i motsetning til egen- eller selvkjærlighet. Ovid skaper en gjensidighet mellom Echo, som bare kan gjenta samme ord, og Narkissos, som bare kan forholde seg til sitt eget speilbilde. Echo forelsker seg i en mann som har en alvorlig begrensning. Som så mange forelskede personer får hun ikke noe positivt gjensvar og blir avvist. Hun sykner hen i kjærlighetssorg. Det gjør at alle de andre som Narkissos også har avvist, ber hevngudinnen om å straffe ham, og det skjer i siste del.

At Narkissos ser bildet av en ung mann i kilden, har vært tolket på mange måter knyttet til identitet, speiling, illusjon, selverkjennelse, begjær og avvisning, og intens kjærlighet rettet både mot den andre og mot seg selv (2). Etter Echo er det hans tur til å bli forelsket, og som henne venter han forgjeves på et positivt gjensvar. Etter som tiden går må han gi opp illusjonen om å bli bekreftet, og som Echo glir også han inn i kjærlighetssorg. Virkeligheten innfrir ikke hans forventninger. Både Echo og Narkissos blir endret av ubesvart kjærlighet.

Speilbildet av Narkissos i vannet har også fått stor oppmerksomhet. Det har vært ansett som et bilde av sjelen, et idealbilde å måle seg mot og som en bekreftelse av stolthet og forfengelighet. Det å se sin dobbeltgjenger har også vært problematisert, liksom det å være så fullkomment vakker som Narkissos er. Men først og fremst har tolkningene handlet om egenkjærlighet og selvbevissthet fordi Narkissos over tid blir klar over at det er bildet av seg selv han er forelsket i og som han vil forenes med.

Når Narkissos forstår at det han ser i vannet er han selv, er det som om han får en identitet og blir til et jeg som er bevisst seg selv. Dette er kjernen i det menneskelige, siden ingen andre levende vesener har selvbevissthet og reflek-

sjonsevne. Hva kan vi egentlig vite når vi gransker oss selv, altså tar oss selv som objekt? «Kjenn deg selv!» har vært en forventning til og ideal for menneskene helt fra den greske filosofen Sokrates (død 399 år før vår tid) fikk den beskjeden fra orakelet i Delphi. Her kommer Teresias spådom om Narkissos tilbake – «Ja, men bare om han ikke får se seg selv» – fortolket som å bli kjent med seg selv.

Henrik Ibsen (1828–1906) var også opptatt om hvorvidt vi tåler å se oss selv i hvitøyet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme» (3). Når illusjonen om at speilbildet ikke er en person, går opp for Narkissos, greier han likevel ikke å slippe bindingen til sitt eget speilbilde. Man kan jo ikke ha et virkelig kjærlighetsforhold til et speilbilde. Narkissos greier ikke å skille seg selv (subjekt) fra speilbildet (objekt). Et ekte kjærlighetsforhold krever et «jeg» som er atskilt fra et «du», og det er dette skillet Narkissos ikke evner.

Uansett forblir Narkissos alene. Han er ikke interessert i noe gjensidig forhold, og er bare interessert i og finner tilfredsstillelse ved det som gjelder ham selv. Denne myten om selvopptatthet og avvisningen av et gjensidig forhold til andre danner grunnlaget for det psykologiske narsissismebegrepet.

Psykiater Finn Skårderud kommenterte myten slik (4, side 114–120):

Den tradisjonelle oppfatningen av myten er altså at ynglingen elsket seg selv for mye. Er det mulig å elske seg selv for mye? Selvopptatt, selvsentrert, seksuelt selvstimulerende, stormannsgal, en selvgående sosial tulling, ja det kan man være, men å elske seg selv for mye? Neppe. La meg forsøke noen revisjonistiske fortolkninger av myten slik Ovid framlegger den. Det var brist på selvkjærlighet som var Narcissus’ skjebne, og ikke overspent selvkjærlighet. […]

Myten om Narcissus er også den tragiske myten om Ekko. Ekko viser også sider av det jeg kaller selvtapet. I hennes skjebne ligger det gode metaforer for velkjent psykologi fra vår samtid. Ekko er ikke noe i seg selv. Hun må fylles av andre og er i live bare i kraft av at andre bekrefter henne […] Beretningen om Ekko kan leses som speilingens nødvendighet […]

Allerede før Narcissus har forelsket seg i sitt eget speilbilde, viser han altså det som i dag forbindes med den narsissistiske symptomatologien: selvopptatthet og oppdemmethet som vanskeliggjør kjærlighetsforbindelser til andre […] Han er fortapt i ulykkelig kjærlighet […] Narcissus mangler den evnen til å elske seg selv nok som vi alle trenger.

En annen tolkning av myten handler om vannet i kilden, og at det representerer morens omsorg og bekreftelse. Narkissos søker egentlig morens bekreftende blikk i kilden, siden han har savnet det hele livet. Kanskje fikk han det ikke fordi han var frukten av incest og voldtekt? Vannet han speiler seg i represen-