14
Alv A. Dahl og Pål Grøndahl
hadde Echo både kropp og stemme. Når hun ser Narkissos, blir hun forelsket og følger etter ham. Hun ønsker å komme nær ham og erklære sin kjærlighet, men det kan hun ikke fordi hun må vente på at han snakker først. En dag går Narkissos seg vill i skogen, og han roper høyt etter sine venner: «Er det noen her?» Echo svarer: «Her.» Narkissos ser seg forundret omkring og roper med høy stemme: «Kom, da!» Echo svarer det samme. Lurt av svaret roper Narkissos: «La oss møtes her!» Lykkelig svarer Echo: «Møtes her!» Hun kommer fram og slår armene om Narkissos. Narkissos kommer seg fri, og mens han forsvinner roper han: «Jeg vil heller dø enn at jeg tilhører deg!» Echo svarer: «Tilhører deg!» Svaret gjør Echo skamfull, hun gjemmer seg i skogen. Langsomt visner kroppen hennes bort, og bare stemmen blir igjen som et ekko. De andre nymfene sørger over Echo, og sammen med andre unge som Narkissos har vraket, forbanner de ham. De løfter armene mot himmelen og ber til gudene om at han skal bli forelsket, men aldri få den det gjelder. Bønnen deres blir oppfylt av Nemesis (hevnens gudinne). På sin vei kommer Narkissos til en kilde med sølvklart vann. Han legger seg ned ved kilden for å slokke tørsten, men han overmannes av en annen tørst mens han drikker. I vannet ser han bildet av en vakker ung mann, og han fylles av begjær. Henrykt ser han seg selv og sitt ansikt og fortaper seg stum og urørlig i speilbildet, som synes hugget i marmor. Alt han har blitt beundret for av andre, vekker nå hans egen beundring. Intetanende er det seg selv han begjærer. Den som begjærer og blir begjært er den samme personen. Han strekker armene ut mot den han ser, men bildet glir unna og han når det aldri. Øynene hans får aldri nok av å stirre på speilbildet. Den psykiske smerten øker, og Narkissos utbryter: «Har noen lidd slik som jeg av kjærlighetens plager? Det jeg elsker står for blikket mitt, men likevel når jeg det aldri. Det er mitt eget bilde jeg ser! Det er meg selv jeg brenner for, og jeg har selv tent ilden!» Han bønnfaller speilbildet i vannet om å besvare hans kjærlighet. I fortvilelse hamrer Narkissos løs på sitt eget bryst, og han holder ikke ut lenger. Han visner hen. Når Echo får se ham, fylles hun av sorg. Når han utbryter: «Ve meg!», svarer hun det samme. Med et siste blikk ned i kilden sier Narkissos: «Forgjeves var jeg glad i deg.» Straks gjentar Echo: «Glad i deg.» Han sukker: «Farvel», og Echo gjentar det samme. Når Narkissos kommer til Dødsriket, der likbålet hans står klart, finner man ikke kroppen hans. Isteden finner man en blomst, safrangul i midten og med snøhvite kronblad. Den heter narsiss, på norsk påskelilje (1).
Tolkninger av myten Hva er det som gjør at en mer enn 2000 år gammel myte fortsatt engasjerer oss? Svaret er at den forteller noe generelt og tidløst om det å være menneske den gang som nå. Mytene handler gjerne om enkeltmennesker som Narkissos
9788215046488_Grøndahl og Dahl_Narsissisme.indd 14
16.09.2021 12:33
