Perspektiver på kvalitet

aktiviteter engasjerte barna og ivaretok ulike barns behov for omsorg, samspill og lek, samt bidro til å fremme danning, læring, vennskap, trivsel, fellesskap, kommunikasjon og språk. Foreldresamarbeid ble i hovedsak beskrevet via personalets beskrivelser og observasjoner av barn i bringe- og hentesituasjoner.

Flere tidligere studier finner at barnehagelæreres kompetanse og arbeidsmåter har avgjørende innflytelse på barnehagens kvalitet og barns utvikling og læring (Roskos & Neuman, 2011; Sylva et al., 2011). Utfordringen for personalet er å skape muligheter for alle barns deltakelse og samarbeid på tvers av mikrosystemene hjem, barnehage og skole, det som omtales som mesosystemet (Bronfenbrenner, 1979). På bakgrunn av dette blir forståelsen av samarbeidet mellom hjem og barnehage og mellom ulike personalgrupper i barnehagen sentralt (Siraj-Blatchford, 2010b). Det tredje området dreier seg om kvalitetsdimensjonene struktur, prosess og resultatkvalitet. De viser til kompleksiteten i kvalitetsbegrepet og beskriver de mest sentrale perspektivene på kvalitet (Sheridan, 2009, Sylva et al., 2010).

Kvalitet kan ses fra ulike perspektiver, fra et innenfra-perspektiv som barn og personale og et utenfra-perspektiv som forskere, for eksempel (Sylva et al., 2010). Fra ulike perspektiv kan man se ulikt på og gi ulike definisjoner av hva kvalitet er. I forskning er det de tre nevnte dimensjonene strukturkvalitet (materielle og menneskelige ressurser), prosesskvalitet (hverdagserfaringer) og resultatkvalitet (barns utbytte av erfaringer) som benyttes og gjør at kvalitet kan vurderes (Sheridan, 2009). Den kombinerte effekten av prosesskvalitet og strukturell kvalitet er av betydning for resultatkvalitet. Prosesskvalitet undersøkes ved å studere barns hverdagserfaringer, og inkluderer både sosiale, kognitive, emosjonelle og fysiske aspekter ved ulike situasjoner, samt retningslinjer som gis for deltakelse, og hvilke muligheter barna tilbys for å delta i aktiviteter og samspill med personalet og andre barn. Videre blir barnehagepersonalets kommunikasjon med barna om aktiviteter og tilgjengelig materiale, samt interaksjoner mellom barna, vurdert som sentrale prosessegenskaper (Slot et al., 2015).

Strukturelle forhold omhandler mer generelle og ofte regulerte egenskaper, som voksen–barn ratio, organisering, personalets kvalifisering og gruppestørrelse og organisering av barnehagen. Dette er strukturelle aspekter som har indirekte innflytelse på prosesskvaliteter (Kontos, Burchinal, Howes, Wisseh, & Galinsky, 2002). Internasjonal forskning finner at barnehagelæreres profesjonelle kompetanse har en klar innflytelse på barnehagens innhold og bidrar til å predikere barns utvikling og læring (Manning et al., 2017; Sylva et al., 2011). Videre viser internasjonale kunnskapsoversikter at prosessuelle aspekter ved voksen–barn- og barn–barn-samspill gir de klareste indikasjoner på høy trivsel og læringsutbytte for barna (Howard et al., 2018; Slot et al., 2015). Studiene til Howard et al. (2018) og Slot et al. (2015) avdekker at samspillskompetanse har større betydning for kvaliteten enn strukturelle faktorer. GoBaNs hovedstudie viser også at en høy voksen–barn-tetthet har betydning for kvaliteten i samspillet og den språklige stimuleringen. Videre viser studien at barnehagelærere til stede på avdelingen, spesielt på småbarnsavdelinger, også har betydning for kvaliteten i samspillet mellom voksen–barn og barn–barn (Bjørnestad & Os, 2018; Løkken, Bjørnestad, Broekhuizen & Moser, 2018).

Fokus i den kvalitative studien i GoBaN var på prosesskvalitet. Vi studerte barnehagen som arena for omsorg, lek, læring og danning. Dette er forhold som er knyttet til i hvilken grad personalet baserer sin kommunikasjon med barna på barnas premisser, interesser og behov, og om de inkluderer alle barn i barnehagens aktiviteter. Vi undersøkte videre hvordan barnas perspektiver, interesser og behov ble ivaretatt, og om personalets samhandlinger med barna ble bygget rundt felles oppmerksomhet og innhold. Begrepet «Sustained Shared Thinking» (SST) var sentralt, det defineres som «an interaction where two or more individuals ‘work together’ in an intellectual way to solve a problem, clarify a concept, evaluate an activity, or extend a narrative. Both parties must contribute to the thinking, and it must develop and extend the understanding» (Siraj-Blatchford, 2009, s. 3). For å oppnå et slikt samspill må personalet tolke hva barna kommuniserer, både gjennom ord og handlinger, og hva barna opplever som meningsfullt. Slik kan barnas kommunikasjon, tenkning og språk fremmes. Videre kan barnas oppmerksomhet og medvirkning bli støttet, utfordret og utvidet på ulike måter. Dette har også betydning for barnas kognitive og sosiale utvikling og utvikling av vennskap og fellesskap.