Innledning

Barnehagefeltet har endret seg vesentlig de siste tiårene. Barnehagen er i dag en viktig arena for barn ved siden av hjemmet. Etableringen av mange nye barnehageplasser, i både eksisterende og nye bygg over en periode, har gitt større variasjon med hensyn til barnehagers størrelser, arkitektoniske utforminger og organiseringsformer (Bjørnestad og Samuelsson 2012, KD 2008–2009, KD 2013–2014). De aller fleste barn i Norge tilbringer store deler av sine hverdager i barnehagen. Barnehagen er en del av mange barns liv og opplevelsesverden. Det er viktig å undersøke hvilke kvaliteter, muligheter og begrensninger som til enhver tid finnes for barn innen barnehagenes pedagogiske miljø. Denne boken vil berøre noen perspektiver på lek og hvilken betydning mellommenneskelige forhold og fysiske omgivelser kan ha for små barns lek og samspill. Jeg retter oppmerksomheten mot barn som utforskende og lekende deltakere i barnehagen ut fra et relasjonelt perspektiv, hvor barna både påvirker og påvirkes av sine interaksjoner med andre mennesker og omgivelsene. Når det gjelder å styrke kvaliteten i barnehagen, ønsker jeg å fremheve leken som grunnleggende i den tradisjonelle nordiske barnehagepedagogikken, og skrive frem lekens egenverdi og betydning i et helhetlig lærings- og utviklingsperspektiv. Et helhetlig syn innebærer også i denne sammenhengen å ha en forståelse for leken både som barnas livsform og læringsform, og det innebærer å møte barn som sansende, utforskende, lekende og lærende aktører i barnehagehverdagslivet.

Første kapittel, «Perspektiver på lek», handler om fenomenet lek, hvor forståelsen for lekens egenverdi er fremtredende. Her belyses også leken som barns væremåte og uttrykksform og som en estetisk og kulturell uttrykksform, et uttrykk for barns tolkninger av sin tilværelse.

Andre kapittel, «Barn og barndom», omhandler syn på barn, barns opplevelsesverden, deres væremåter og uttrykksformer. Forståelser av små

barn som utforskende, sansende, kroppslige, lekende, skapende og sosiale aktører og deltakere i barnehagehverdagen blir fremtredende.

I tredje kapittel, «Pedagogiske miljøer for lek og samspill», fremheves en forståelse av barnehagemiljøet ut fra et helhetlig relasjonelt perspektiv. Oppmerksomheten rettes mot barn som deltakere i relasjoner og interaksjoner med mennesker og med og i omgivelsene, og hvilke kvaliteter ved pedagogiske miljøer som kan fremme eller hemme småbarns lek og samspill.

I fjerde kapittel, «Barnehagepersonalet som deltakere», fokuserer jeg på den pedagogiske atmosfæren og de mellommenneskelige forholdene i barnehagen. Samspillmønstre mellom barn og personalet kan på ulike måter fremme eller hemme små barns lek. Nærværende personale som aktivt forholder seg til barnekulturen og leken, vil kunne bidra til å gjøre lekemiljøet frodig, inspirerende og spennende. Personalet kan være aktive i forhold til leken og deltakere ut fra ulike posisjoner, både som aktører, produsenter og tilskuere til leken. Slik kan de ansatte på ulike måter inspirere og berike små barns lek og samspill.

I femte kapittel, «Synlige pedagogiske miljøer», rettes blikket mot de synlige pedagogiske miljøene, hvilke muligheter til lek og samspill som ligger i fysiske rom og materiell, og hva som på ulike måter kan oppfordre og lokke barn til utforskning, samspill og lek.

Sjette kapittel, «Pedagogiske grunnsyn», omhandler grunnsyn, kunnskap og teori og hvilken betydning det kan ha for våre oppdagelser og oppfatninger av virkeligheten og barns samspill og lek.

I syvende kapittel, «Pedagogisk dokumentasjon og barns lek», løftes pedagogisk dokumentasjon og praksisfortellinger frem som eksempler på hvordan barns lek og hverdagsliv kan synliggjøres og reflekteres over i barnehagen. Bruk av praksisfortellinger kan åpne for refleksjon og dialog blant barn og barnehagepersonalet, samt mellom foreldre og personalet i barnehagen.

Jeg forstår kunnskap som både en kilde og en prosess. Kunnskap endrer seg gjennom gjensidige påvirkninger mellom erfaringer, teorier og overordnede perspektiver. Kunnskap kan ikke løsrives fra den sammenhengen den utvikles i. Ingen bærer kunnskap utelukkende alene. Vi bærer og utvikler kunnskap sammen når vi er i dialog med tekster, med hverandre og med omgivelsene. Ut fra en sosiokulturell forståelse er «Kunnskap … ikke bare i mennesket, men også mellom mennesker og i de kulturelle

redskapene» (Wittek 2012:20). De kulturelle redskapene kan være både fysiske og intellektuelle, og anvendes av menneskene i og med omgivelsene. I min kunnskapsprosess har jeg vært med barn og ansatte i barnehager og studenter i utdanningen. Jeg har opplevd, iakttatt og samlet data med og i omgivelsene jeg har vært en del av, reflektert gjennom litteraturstudier og vært i dialog med andre mennesker innen både barnehagefeltet og studenter i utdanningen. Ut fra et sosiokulturelt perspektiv kan vi forstå kunnskap som en ferskvare. Kunnskap er datostemplet ut fra den tiden, konteksten og de menneskene som danner grunnlaget for hvor kunnskapen skapes, anvendes og prøves. Derfor må også kunnskapen i denne boken forstås som mine perspektiver, både fra skrivende stunder frem til 2014 og som mine perspektiver i revidering og bearbeiding av teksten i 2020–2021. Jeg håper innholdet i denne boken kan bidra til ytterligere oppdagelser, refleksjoner og diskusjoner omkring forståelser av barns utforskning, lek og samspill i barnehagen, samt til refleksjon over oss selv og vår betydning. «Gjennom å lære oss å forstå barn, lærer vi å forstå oss selv på en ny måte» (Gopnik, Meltzoff og Kuhl 2002:5).