Leken er universell og kulturell

følger etter. På lillerommet er det et tomt skap med en halv skapdør, som først Simen og deretter de andre to går inn i. Fra der jeg sitter, ser jeg bare tre par ben og hører noen sprutelyder, «dssss, dssss, dsss». Når skapdøren åpnes av et fjerde barn, Samir (1 år og 1 mnd.), ser jeg Simen, Tara og Leo stå med remmene fra skulderstroppene på sekken i hendene og slukke en brann inne i skapet. Samir vil også inn i skapet. Det blir trangt. Enda tre barn fra avdelingen kommer inn i rommet og nærmer seg skapet, og de åpner døren. Jeg hører protesterende lyder inne fra skapet, nå som enda flere barn vil inn.

Milla, som arbeider i barnehagen, er i det store oppholdsrommet. Hun hører også de protesterende lydene til barna fra lillerommet. Hun kommer til lillerommet og går mot en hylle som står ut fra veggen ved siden av skapet. Hyllene er tomme. Med ett grep tar hun tak i hyllen og legger den ned på gulvet, slik at hyllen blir til flere små groper, mange små rom. «Her!» sier hun, «nå er det plass til alle!» Så går hun ut av lillerommet igjen. Leken beveger seg ut av skapet og til den liggende hyllen, der leken fortsetter i barnegruppen på ulike vis videre ut over dagen.

Å befatte seg med virksomheten lek kan sammenlignes med å forsøke å fange såpebobler. Hver gang det virker som om vi kan holde leken fast, lar den seg ikke fange grunnet dens flyktige natur (Moyles 2015:16). Likevel – og kanskje nettopp fordi leken vanskelig lar seg fange og definere – lar vi oss fascinere av leken og forsøker å gripe og begripe dette fenomenet, igjen og igjen. I dette kapittelet nærmer jeg meg leken med flere innganger og teorier, med særlig en søken etter barns mulige opplevelse og perspektiver. Mennesker, og i særdeleshet barn, forholder seg til sine omgivelser på lekende måter. Det lekende ved barns væremåter og uttrykksformer kan vi si har en universell karakter. Å leke gjorde barn før i tiden, og det gjør de fremdeles i dag. I leken og med leken søker og skaper barn mening. «Det lekende og meningsskapende kan forstås som en universell karakteristikk hos barn» (Jans 2004:35). I hvilken form lek kommer til uttrykk, og hvilke lekehandlinger og hvilket innhold leken får, vil avhenge av tiden og kulturen

som leken utspilles i. Ut fra denne forståelsen blir leken ikke bare universell, men også kulturell og spesiell. Leken blir en kulturelt definert konstruksjon, med variasjoner på tvers av kulturer, betinget blant annet av kulturens syn på lek og mulighetene til lek ut fra det materielle miljøet. «Variasjonene … utgår fra forskjellige bevegelser, verdisystem og tradisjoner som definerer leken innen kulturer …» (Marfo og Biersteker 2011:74). Forskning på barns lek i Afrika fremhever blant annet at lek som oftest er selvdrevet av barna eller konstruert av jevnaldrende eller søsken. Lek er sjelden tilrettelagt og styrt av voksne. Det legges lite vekt på mor–barn-leken som en viktig faktor for barns utvikling, men det fremheves i stedet hvilken vesentlig betydning jevnaldrende og eldre søsken har for lekens og barnets utvikling (ibid.:81). Et annet perspektiv på lek fra Hongkong er mer fremtidsrettet og fremhever at «… leken hjelper barn til å utvikle nye kompetanser, som fører til forbedret tillit og resiliens, som de trenger i møte med fremtidens utfordringer» (Cheng 2011:100). Resiliens betyr evne til å møte stress og utfordringer, og knyttes gjerne til psykologiske påkjenninger. Lek knyttet til utvikling av kompetanser i et resiliensperspektiv innebærer en forståelse av lek som betydningsfull og viktig for barns motstandsdyktighet og håndtering av fremtidige psykiske utfordringer (ibid.).

Lek er et stort, mangfoldig og komplekst fenomen. Lek som fenomen er universelt, mens lekens ulike former og innhold også er kulturelt betinget. Ut fra ulike kulturelle ståsteder tilnærmer forskere seg leken på ulike vis, og de forstår, verdsetter og gir leken betydning på ulike måter. Med en fenomenologisk tilnærming til lek fokuseres det på opplevelsesaspekter ved leken. Leken blir oppfattet som en opplevelsesform og livsform, hvor barn opplever, erfarer og forholder seg til sine omgivelser på lekende måter og ved lekende uttrykksformer. Å forsøke å nærme seg leken som en livsform ut fra lekerens posisjon kan innebære å søke etter barns perspektiver og barns mulige opplevelser i sitt lekende samspill og tilværelse.

Barnekulturen er, til forskjell fra voksenkulturen, i stor grad en lekekultur. Leken er en vesentlig del av barns tilværelse. Leken er barndommens signatur (Gopnik 2009). I barndommen går barn gjennom livet på en lekende måte, «… go through life in a playful way» (Jans 2004:35). Selv om barns lek kan ha dårligere vilkår, overlever leken selv under ugjestmilde omgivelser som krig, fattigdom og sykdom (Moyles 2015:22). Barn er utforskende og lekende mennesker – playful beings – som samspiller med

I boken belyses barns lek og samspill ut fra ulike perspektiver. I første del løfter Kristin Danielsen Wolf frem tilnærminger til fenomenet lek, lekens egenverdi og forståelser for lek som en væremåte og uttrykksform. Et syn på barn som utforskende og lekende deltakere og medskapere i barnehagehverdagen står sentralt. I boken fremheves også vilkår for barns lek og samspill knyttet til ulike kontekster og pedagogiske miljøer i barnehagen, som de mellommenneskelige, organisatoriske og fysiske omgivelsene. Det blir også tydeliggjort hvor viktig barnehagepersonalets rolle i leken er i arbeidet med å skape frodige, lekende og samspillende miljø.

Forfatteren har nærhet til feltet og viser god forståelse for barns utforsking og lek i sin bruk av observasjoner og praksisfortellinger fra forskningen i barnehagefeltet. I bokens siste del blir oppmerksomheten rettet mot refleksjon og pedagogisk grunnsyn. Det blir også viet plass til temaet pedagogisk dokumentasjon som arbeidsmåte for å styrke barns hverdagsliv i barnehagen.

Boken er basert på et forskningsprosjekt i barnehagefeltet og retter seg mot fag- og forskermiljø i barnehagelærerutdanningen, barnehagelærerstudenter og personalet i barnehagen.

Kristin Danielsen Wolf (ph.d.) er visedekan for barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge.

ISBN 978-82-15-05187-1