En viktig opptakt

var det ingen ringere enn daværende undervisningsminister og senere statsminister Ingvar Carlsson som ytret seg positivt om den i Sveriges radio. Til et dansk radioprogram på forsommeren 1972 ble Christie invitert som innleder i et to timers direktesendt program der både elever og foreldre deltok. Blant norske lærerskoleelever og pedagogikkstudenter ble den godt mottatt siden den satte skolen inn i et bredere kritisk samfunnsperspektiv.

En viktig opptakt

Christie var ingen ensom svale. Ikke bare kom boka ut på et tidspunkt da skolen i flere år allerede var blitt utsatt for skarp kritikk, både nasjonalt og internasjonalt, men skolekritikken har en historie som går lenger tilbake. Allerede John Locke (1632–1704) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) var sterkt kritiske til skolen. Vi vil her kort nøye oss med å minne om en innflytelsesrik pedagogisk bevegelse, New Education Fellowship (NEF), femti år før Christie, fordi den åpenbart bygger en historisk bro til Christies prosjekt. Bevegelsen ble grunnlagt under en internasjonal konferanse i Calais i 1921. Bakteppet var den sterke viljen til fred etter den ødeleggende krigen som hadde rast i Europa få år tidligere. NEF mente at freden begynner med barnet. Bevegelsen ville skape større respekt for barnets individualitet, sikre dets åndelige frihet, gi større plass for at barna kunne utfolde sine interesser, øke deres medinnflytelse i hjem og skole, og, ikke minst, skape en ny form for skole som erstattet selvisk konkurranseånd med samarbeid (Aagre 2016, 114).2 Opp gjennom 1920-årene holdt NEF konferanser hvert annet år, med voksende deltakelse. Det førte til knoppskyting i flere land, også i Norge.

Den reformpedagogisk orienterte skolelederen Anna Sethne (1872–1961) stilte seg i spissen for å stifte en norsk gren med navnet Norsk seksjon

2 For en grundig beskrivelse av NEF-kongressenes betydning i mellomkrigsårene, se Brehony, «A new education for a new era».

Innledning 15 for ny oppdragelse. Senhøsten 1928 hadde det blitt klart at den danske regjeringen ville stille Kronborg slott til disposisjon for NEFs fjerde verdenskongress i Helsingør i august 1929. 14. januar 1929 ble den norske seksjonen offisielt stiftet. Sethne hadde invitert lederen for den svenske grenen av NEF, Ester Edelstam, som kveldens foredragsholder. Foredraget hun holdt i Oslo, handlet om skolen hun bestyrte i Stockholm, Annaskolan. Det var en privat jenteskole med hundre elever. Edelstam beskrev hvordan skolen sørget for at barna fikk stor demokratisk medvirkning og gode vilkår for faglig fordypning. Skolen hadde dessuten valgt å forkaste hjemmelekser som arbeidsform.3 Stiftelsen markerte starten på den første foreningsdannelsen i norsk skolehistorie med et styre som besto av ledere fra mange ulike skoleslag, både fra folkeskolen, framhaldsskolen, gymnaset og Universitetets pedagogiske seminar.4

Den norske seksjonen ble spydspissen for en stor gruppe av reformvillige norske skolefolk som deltok på den nevnte kongressen i Helsingør (Aagre 2016, 152–153). Kongressen førte til et tettere samarbeid mellom pedagogiske krefter i Norden, der man søkte å bidra til en betydelig mer elevaktiv skole. En viktig følge for Sethnes del var at hun fikk iverksatt omfattende skoleforsøk på sin skole året etter kongressen. Et annet viktig styremedlem som deltok i Helsingør, var Johan Hertzberg (1872–1954), kjent for sine innovative forsøk med elevdemokrati ved Stabekk høiere almenskole i Bærum. Hertzberg holdt et plenumsforedrag om friere arbeidsformer på Kronborg slott. Forsøkene hans med utvidet skoledemokrati

3 Norges Kvinder, 18. januar 1929. 4 Her følger de mest kjente navnene utenom lederen Anna Sethne, overlærer ved Sagene skole, rektor Johan Hertzberg, rektor ved Katedralskolen Hans Eitrem (begge fra realskole- og gymnasnivå), rektor ved Pedagogisk seminar Carl Knap, overlærer ved Majorstuen skole Anders Kirkhusmo og Kirkedepartementets direktør for spesialundervisning Otto Grenness. Blant vararepresentantene i foreningen finner vi bestyrerinne ved fortsettelsesskolen for piker i Oslo Dagmar Graff-Wang og den senere professor i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt Helga Eng.

bygget på verdier som gjensidig tillit, elevinteresser, samarbeidsånd og selvdisiplin (Hareide 1972, 100). Han mente også at en større grad av likeverdighet mellom lærer og elev ville stille store krav til lærerens egen måte å framtre i klasserommet på (Hertzberg 1937, 31–41). En av de mest kjente lektorene som Hertzberg fikk inn i sin stab, var Olav Storstein, senere velkjent for sine to bøker om moderne undervisningsformer og nye visjoner om skolen (Storstein 1934, 1946).

Som leder for den norske seksjonen av NEF bidro Anna Sethne og hennes støttespillere til at nye tanker om skoleutvikling kom ut til et mye bredere pedagogisk interessert publikum. Storstein og Hertzberg var blant de skolefolkene fra gymnaset som bidro i dette arbeidet. Seksjonen hadde en utstrakt møtevirksomhet med mange internasjonalt kjente foredragsholdere, for eksempel Alexander Sutherland Neill, den franske reformpedagogen Célestine Freinet og Maria Montessori. Under et av sine foredragsopphold i Norge, i 1935, besøkte Neill Sagene skole for å se nærmere på forsøksvirksomheten som hadde pågått der siden starten i 1930.

Det er lett å se fellestrekk mellom tankegodset til skoleledere som Sethne og Hertzberg i mellomkrigsårene og Christies skolekritikk i 1971. Fordelen til forløperne var deres store innflytelse. Takket være sine lederposisjoner og den faglige tyngden de hadde, klarte de å sikre seg velvilje høyere oppe i det skoleadministrative apparatet. En ekstra fordel var det også at begge hadde vært skoleledere i nærmere to tiår, noe som medførte at en stor del av lærerpersonalet ble trukket med i arbeidet med å organisere undervisningen på nye måter.

To antologier som ble utgitt i 1937 med mer enn 30 bidragsytere, er nok den klareste dokumentasjonen på den bølgen av nordisk entusiasme for visjonen om det som ofte ble betegnet som «nyskolen» eller «nyskolebevegelsen» (Norges lærerinneforbund 1937, Sethne, Gierow og Nørvig 1937). Til disse bøkene bidro flere av de mest markante nordiske