Fornyet skolekritikk

Innledning 17 forgrunnsskikkelsene som hadde blitt nærmere kjent i Helsingør. Blant norske navn finner vi Åse Gruda Skard, Bernhof Ribsskog, Helga Eng, Olav Storstein, Johan Hertzberg og Otto Grenness samt lærerne som var knyttet til den pågående forsøksvirksomheten ved Sagene skole.

Storhetstider varer aldri evig. Anna Sethne sluttet som leder for Norsk seksjon for ny oppdragelse i 1950. Da hadde hun vært pensjonist i tolv år. Det lovende samarbeidet mellom de ulike skoleslagene gjennom 30-årene ser ut til å ha ebbet ut etter krigen. 1950-årene skulle vise seg å bli en periode med få eksempler på hardtslående skolekritikk. Jens Bjørneboes roman Jonas fra 1955 er et av de få unntakene fra denne tendensen, men boka ble ikke tatt særlig godt imot fra fagpedagogisk hold. Den mangeårige redaktøren av Norsk Pedagogisk tidsskrift, Åse Gruda Skard, var blant dem som mente at forfatteren var altfor unyansert i sin kritikk: «Men Skolen er ikkje slik som Bjørneboe gir det utsjånad av. Det ser vi best, vi som har barn på skolen og ser korleis både dei og kameratane deira jamt over trivst og er glade i å gå i han» (Skard og Johansen 1956, 122).

Fornyet skolekritikk

Men så kom 1960-tallet. Nå oppsto det en radikal samfunnskritikk på bred front, der det ble stilt spørsmål ved sentrale samfunnsinstitusjoners funksjon og eksistensberettigelse, blant annet militærvesenet, fengselssystemet, asylene – og skolen. Ikke uten grunn kaller skolehistorikerne Telhaug og Mediås perioden fra 1965 til 1986 for «venstreradikalismens gylne år» (2003, 205). I den nye radikalismen ville man bort fra de store, autoritære og fremmedgjørende institusjonene og gi makt og myndighet tilbake til undertrykte eller marginaliserte grupper. Kvinner, samer, pasienter, fanger og elever skulle lyttes til og innrømmes en selvstendig stemme. Small is beautiful het det nå. Det sosiale liv blomstret best i små enheter der alle kunne komme til orde og fikk si sitt. På skolefeltet betydde det at den autoritære skolen – der elevene framsto som objekter som

skulle formes og oppdras – måtte erstattes med institusjoner der elevene var subjekter og aktører i eget liv.

Vi kan for eksempel trekke fram noen viktige bokutgivelser i årene før Christies bok kom ut. Antologien Er gymnasiaster mennesker, med Arne Næss og Finn Carling som de mest kjente bidragsyterne, var et frontalangrep på dette skoleslagets autoritære arbeidsmåter (Hambro 1966). Særlig betydningsfullt var det at et opprop fra unge gymnasiaster som ønsket å opprette Norsk forsøksgymnas, ble tatt inn i bokas siste del. De unge skribentene beskrev det etablerte gymnaset som «en skole hvor ungdommen blir forsøkt tilpasset et foreldet autoritetssystem, og hvor utvikling av elevenes personlighet og selvstendighet kommer i annen rekke» (Hambro 1966, 140). Skolen ble startet opp i august 1967 til tross for sterk motstand fra daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik (Winger 2017). Christie var blant dem som uttrykte støtte til nyskapningen, blant annet i sin artikkel «Langhåret livsstil» fra 1968 (1968). Typisk for skolens demokratiske ånd var at det var to tidligere elever som redigerte den første boka som ble utgitt om dette banebrytende skoleforsøket (Hem og Remlov 1969), og Christie henviser til den i sin bok (1968, 117). Blant de inviterte skribentene i Hem og Remlovs bok var også Forsøksgymnasets første rektor Mosse Jørgensen (1921–2009). Jørgensen ga året etter ut en bok som viser både de sterke og de mer utfordrende sidene ved driften av skolen (1969). En senere frukt av hennes livslange engasjement for en mer menneskevennlig skole er Nyskolen i Oslo. Den har nylig fått offentlig status som en «profilskole med fokus på demokrati og demokratisk deltakelse».5

Christie kan dermed plasseres som del av en «tidsånd» der nye tanker om skole og oppdragelse ble båret fram. En fanebærer for dette nye søkelyset på utdanningssystemet var det nystartede Pax forlag.

5 https://nyskolen.no/2021/07/15/nyskolen-som-profilskole/.