Innledning

denne boken er et forsvar for den samfunnsinstitusjonen vi kaller skolen. Noen vil kanskje mene at et slikt forsvar er unødvendig. Det norske skolesystemet er både godt utbygget og velfinansiert, og alle ønsker en god skole. – Arbeides det ikke kontinuerlig for å gjøre denne gode skolen enda bedre? Er ikke hele systemet innrettet på et forbedringsarbeid der vi stadig nærmer oss den beste skolen det er mulig å få til? Optimister vil mene det er slik. Både læreplanene og vurderingssystemene i Kunnskapsløftet 2006 er nettopp både revidert og fornyet. Skolene kunne starte på ny frisk med nye planer høsten 2020. Det går vel stadig bedre nå? Denne boken argumenterer for at det kanskje ikke går så bra. Vi står heller i fare for å få en skole som er mye dårligere enn den burde ha vært. Så mange tidligere forbedringstiltak har slått feil. Noen av dem har rett og slett svekket kvaliteten i skolen. For å kunne rette slike feil må de først erkjennes, og så må noen ta ansvaret for å rette dem opp. Denne boken forsøker å spore opp noen feil som burde vært ugjort. Den peker også på noen viktige kvaliteter som bør vernes og styrkes når Kunnskapsløftet 2020 skal settes ut i praksis. Det siste er viktig for å unngå at velmente forbedringer på ett område får store og uheldige konsekvenser på et annet.

Mye står på spill. Skolepolitiske feiltakelser får store konsekvenser. Vi kan ikke tillate oss å kaste bort barns og unges skoletid på pedagogiske eksperimenter som ikke er grundig gjennomdiskutert og behandlet i åpenhet. Den norske skoledebatten har ofte stengt for nødvendig åpenhet fordi den har vært så polarisert og politisert. Uenighet om faglige og pedagogiske spørsmål blir trukket inn i en forståelsesramme der noen er gode og kun elevvennlige, mens andre er onde, og kun elevfiendtlige. Da går det lett prestisje i reformarbeidet, og kurskorrigering blir nesten

13

umulig. Det blir ikke engang mulig å stille spørsmål. Denne boken er et forsøk på å stille noen slike «umulige» spørsmål.

Hva er en skole? Hva er forskjellen mellom utdannelse og læringsvirksomhet? Hvem skal kontrollere kvalitet og innhold i den opplæringen skolen gir elevene? Hvordan? Hva er kompetanse i et fag hvis begrepet omfatter mer enn summen av kunnskaper og ferdigheter i dette faget? Snakker vi om personlighetstrekk? Hva betyr kravet om «individuelt tilpasset opplæring», prinsipielt og i praksis? Har dagens unge voksne fått dårligere ferdigheter i lesing og regning enn tidligere generasjoner? Bør universitetene kunne stille krav til den reelle studiekompetansen etter videregående skole?

Boken vender seg i første omgang til studenter og lærere ved lektorutdanningene / de pedagogiske utdanningene. Den representerer et skråblikk på de pedagogiske emnene som er viktige i disse yrkesutdanningene, og kan bidra til at studenter blir mer forberedt på det såkalte praksissjokket som venter dem i en full undervisningsstilling. Et appendiks til denne boken inneholder forslag til diskusjons- og arbeidsoppgaver for studenter.

Boken vender seg også til lærere, lektorer og rektorer i skolen i håp om at den kan bidra inn i det pedagogiske utviklingsarbeidet og til en mer åpen og eksplisitt samtale om kontroversielle temaer.

Sist, men ikke minst, er boken ment som et bidrag til en informert offentlig samtale om utdanningspolitiske valg. Skolen er for viktig til at den kan overlates til skolefolk alene. Denne boken gir et innblikk i skolens indre liv i en periode som leder frem til dagens skole. Foreldre, politikere og samfunnsvitere kan bruke denne boken som utgangspunkt for å diskutere om skolen nå er på rett kurs.

14

Boken er inndelt i tre hovedkapitler:

I: Historikk og gjennomlevd erfaring. Denne delen omtaler personlige erfaringer med undervisning, skoleutviklingsarbeid og skolepolitikk gjennom de siste førti årene. II: Bærebjelkene i kunnskapsskolen. Denne delen peker på hva som skal til for at norsk skole skal bli en reell kunnskapsskole. Perspektivet er først og fremst rettet mot videregående skoles studieforberedende program. III: Hvis skolen ikke fantes. Denne delen argumenterer for at skolen er en nødvendig utdanningsinstitusjon som må forsvares og forbedres, både for elevenes skyld og for samfunnets skyld.