Middel og mål. Statoil og Equinor 1972–2001 by Universitetsforlaget

Equinor ble etablert i 1972 som Den norske stats oljeselskap a.s. Selskapet ble raskt kjent som Statoil. Det ble opprettet som et helstatlig, operativt oljeselskap, et middel for å nå politiske mål. I årene frem til delprivatisering i 2001 ble selskapet båret frem, formet og definert av rollen som statlig virkemiddel.

Eivind Thomassen (f. 1986) er førsteama nuensis i historie ved Universitetet i SørøstNorge. Han har forsket på flere emner innen norsk økonomisk og politisk historie i det 20. århundre.

Middel og mål Statoil og Equinor 1972–2001

Oppbyggingen av Statoil ble preget av målene staten satte for selskapet. Statoil skulle både være spydspiss og legge til rette for en ny norsk oljebasert industri. Samtidig skulle selskapet ivareta statens forretningsmessige interesser i oljevirk somheten. Dette var mål som kom til å peke i ulike retninger i møte med endringer i markeder, teknologi og politikk. Ut av spenninger og konflikt vokste det frem en ny forståelse av selskapets mål og statens virkemidler.

Middel og mål. Statoil og Equinor 1972–2001 forteller historien om etableringen og oppbyggingen av Norges viktigste selskap.

Middel og mål

Eivind Thomassen

Statoil og Equinor 1972–2001

ISBN 978-82-15-06019-4

12194 BD1 Statoil_Equinor Cover_08.indd 2,6

19.06.2022 16:40

12194 Statoil_Equinor Forsats.indd 4-5

17.06.2022 14:33

Middel og mål

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 1

20.06.2022 15:41

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 2

20.06.2022 15:41

Middel og mål

Eivind Thomassen

Statoil og Equinor 1972–2001

Universitetsforlaget 12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 3

20.06.2022 15:41

© Universitetsforlaget 2022 ISBN 978-82-15-06019-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Bilderedaktør: Tone Svinningen Grafisk design: Modest [Rune Døli] Trykk: 07 Media – www.07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen Boken er satt med: Lyon 10,25/15 pkt Papir: 120 g Munken Pure Omslag forside: Øyvind Hagen/Equinor Omslag bakside: ukjent/Equinor Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: s. 20/21, 70 og 112 ukjent; s. 196 Arne Ove Bergo Equinor: s. 58/59 og 116/117 ukjent; s. 118 Leif Berge; s. 129 ukjent; s. 132, 149, 154/155, 160 og 162 Leif Berge; s. 168 ukjent; s. 173 Leif Berge; s. 176 ukjent; s. 179 Leif Berge; s. 181 ukjent; s. 185 Øyvind Hagen; s. 188 Leif Berge; s. 192/193, 200/201, 204 og 206 ukjent; s. 208 og 213 Leif Berge; s. 215 Øyvind Hagen;

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 4

s. 219, 222, 226, 230 og 245 ukjent; s. 249 Leif Berge; s. 254 ukjent; s. 260/261 Øyvind Hagen; s. 277 Leif Berge; s. 278 Øyvind Hagen; s. 282 Leif Berge; s. 285 Tor Erik Stranna; s. 289 Leif Berge; s. 292 Bjørn Vidar Lerøen; s. 295 Øyvind Hagen; s. 300 (Ruhrgas; s. 302 Dag Magne Søyland; s. 307 og 308 Øyvind Hagen; s. 312/313 Leif Berge; s. 321 Øyvind Hagen; s. 336 ukjent; s. 341 Øyvind Hagen; s. 346 Titus E. Czerski; s. 353 Øyvind Hagen; s. 367 Heine Schølberg; s. 370 Svein Harald Ledaal; s. 374/375 Øyvind Hagen Groven, Rolf: s. 29 Oljeferden i Hardanger, 1975 © Rolf Groven/BONO, Oslo 2022. Foto: O. Væring Eftf. AS Grødum, Inge: s. 26 Lervåg, Atle: s. 98 Norsk Industriarbeidermuseum: s. 63 og 65 Herøya Industripark Norsk Oljemuseum: s. 51 Henry Munkejord; s. 326 Olav Indreberg; s. 329 Equinor Norsk Teknisk Museum: s. 34/35 Knudsens fotosenter/ DEXTRA Photo NTB: s. 10 ukjent; s. 13 og 16 Ivar Aaserud/Aktuell; s. 38 Sverre A. Børretzen/Aktuell; s. 42/43 og 49 ukjent; s. 53 og 56 Jan Dahl; s. 69 ukjent: s. 74 Terje Gustavsen/Aftenposten; s. 92/93 Sverre A. Børretzen/ Aktuell; s. 104/105 Svein Kløvig/Aktuell; s. 107 ukjent; s. 122 og 127 Rolf M. Aagaard/Aftenposten; s. 135 Erik Berglund/Aftenposten; s. 138/139 Erik Thorberg; s. 142 Henrik Laurvik; s. 217 Finn Erik Strømberg/ Aftenposten; s. 233 Per Richard Løchen; s. 238 Erik Thorberg; s. 241 Dag Bæverfjord/VG; s. 258 Eystein Hansen; s. 263 Knut S. Vindfallet; s. 267 Ingar Storfjell; s. 268 Bjørn Sigurdsøn; s. 315 ukjent; s. 331 Berit Roald; s. 344 Morten Holm; s. 350 Cornelius Poppe; s. 357 Morten Holm Resser, Tor: s. 144/145 Statsarkivet, Stavanger: s. 86; s. 107 ukjent Stavanger Aftenblad: s. 79, 88 og 110 ukjent; s. 318 Pål S. Vindfallet Stavanger Byarkiv: s. 83 Rogalands Avis; s. 360/361 Kim A. Aksnes/Rogalands Avis

20.06.2022 15:41

Innhold 6

Forord Kapittel 1

Innledning Kapittel 2

Drømmen om en oljebasert industri Kapittel 3

Ambisjon og konfrontasjon Kapittel 4

119

Den store fornorskingen Kapittel 5

163

Drømmen blir virkelighet Kapittel 6

209

Statoil tar form Kapittel 7

255

Det neste store spranget Kapittel 8

303

Inn i teknologifronten Kapittel 9

347

Avslutning

377 378 382 403

Appendiks Bibliografi Noter Stikkordregister

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 5

20.06.2022 15:41

Forord Denne boken er det første av to bind i verket om Equinors historie 1972– 2022. Bind 2 er skrevet av Marten Boon og omhandler perioden 2001–2022. Bokverket er et produkt av forskningsprosjektet «Equinors historie 1972– 2022», som ble igangsatt i 2016. Prosjektet var initiert av Equinor, men har vært finansiert av selskapet og Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo (IAKH) i fellesskap. Prosjektet har vært ledet og utført ved instituttet, under ledelse av Einar Lie. Jeg var ansatt ved IAKH 2017–2022. I tillegg til bokverket har prosjektet resultert i en rekke forskningsbidrag, artikler, antologibidrag og masteroppgaver – mange av dem tjener som grunnlag for bokverket. Dette bindet bygger på avhandlingen The Crude Means to Mastery: Norwegian National Oil Company Statoil/Equinor and the Norwegian State, 1972–2001, som jeg skrev som stipendiat i tilknytning til prosjektet 2017– 2020. Tematikk og disposisjon er i hovedsak den samme, men med noen justeringer. Boken er supplert med enkelte temaer som ikke ble behandlet i avhandlingen, for en stor del knyttet til arbeidslivsrelasjoner og teknologiutvikling. Fortolkningen er enkelte steder utviklet noe videre. En del historiografiske og teoretiske diskusjoner er forenklet eller tatt ut i boken. Spesielt interesserte vil finne disse i avhandlingen. En lang rekke mennesker har bidratt til å gjøre denne boken mulig. Jeg vil her takke mine gode kollegaer ved IAKH og doktorgradsprogrammet, som har bidratt til et godt og stimulerende arbeidsmiljø. En særlig stor takk går til alle som har bidratt som deltagere i Equinors historie-prosjektet. Prosjektet utgjorde 2017–2020 den viktigste rammen rundt arbeidet med avhandlingen. Alle som deltok i møtene i prosjektet, har på ulike måter bidratt til til gjøre arbeidet moro og meningsfylt. Listen over alle jeg har møtt og hatt glede av gjennom IAKH- og prosjektrelaterte arrangementer, har etter hvert blitt for lang til å gjengis her. Noen navn skal likevel nevnes særskilt. Jonas Fossli Gjersø og Ada Nissen har sammen med prosjektleder Einar Lie vært mine nærmeste kolleger, med store og tunge bidrag til min egen trivsel og utvikling. Marten Boon

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 6

20.06.2022 15:41

har sittet lenger unna, men har med råd og innspill også vært til stor glede og nytte. Dag Harald Claes, Petter Nore, Espen Storli og Mats Ingulstad har gitt viktige innspill gjennom lesning og kommentarer i flere omganger. Hans-Aasmund Frisak og Anne Aae fra Equinor skal ha takk for innsatsen som tilretteleggere for prosjektet og meg selv, i tillegg til tips og innspill i forbindelse med prosjektmøtene. Jeg vil særlig takke studentene som har deltatt i prosjektet. Masterstudentene har gjennom oppgaveskrivingen gitt en rekke viktige bidrag til min egen kunnskap og trivsel. Jeg vil særlig få nevne Wallied Færevik Aarab, Andreas Brandt, Ingunn Elvekrok, Mauricio Nicolas Villaroel Flores, Synnøve Gimse, Vilde Sletbakken Hauglie, Julie Lovise Green Holten, Alexander Fossen Lange, Steffen Larsen, Øyvind Nordbotten, Sondre Eftedal Steinsholt, Aslak Versto Storesletten og Lars Magne Tungland. Alexander Fossen Lange har i tillegg skrevet et notat som inngår som bakgrunnsmateriale til kapittel 8. Øyvind Nordbotten har bidratt med forskjellig assistentarbeid i sluttfasen av manusarbeidet. Jeg vil også takke alle de som har stilt opp for prosjektet og delt av kunnskap og erfaringer. Det gjelder særlig personer som har arbeidet på ulike nivåer i Statoil/Equinor, men også representanter for andre selskaper, politikk og embetsverk. Mange av dere har jeg snakket med selv. Enda mange flere har snakket med studenter og andre prosjektdeltagere. Også her vil det bli vanskelig å gi en komplett liste. Samtalene er bare referert i notene i den grad de er brukt som kilde til konkrete opplysninger. Alle bidragene har likevel vært nyttige. Gjennom arbeidet med bokmanuset har en referansegruppe lest og kommentert manusutkast i ulike versjoner. Jeg er takknemlig, ikke bare for de mange gode innspillene jeg fikk fra denne gruppen, men også for forståelsen jeg ble møtt med i en krevende tid. Medlemmer i denne gruppen har vært Bjørn Tore Godal, Jon Arnt Jacobsen, Karl-Edwin Manshaus og Espen Storli. Hans-Aasmund Frisak og Anne Aae har deltatt i møtene sammen med representanter fra forlaget. Møtene har vært ledet av Einar Lie. En rekke personer og aktører også utenfor Equinor-prosjektet har på ulike måter gitt sine små og store bidrag. Det gjelder Olje- og energidepartementet, som velvillig har stilt arkivet til disposisjon. Her var Elisabeth Berge en god støttespiller. Riksarkivet, som oppbevarer departementets

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 7

20.06.2022 15:41

arkiv, og Statsarkivet i Stavanger, som oppbevarer Statoils arkiv, har vist stor fleksibilitet overfor prosjektets medlemmer. Eivind Skarung ved Statsarkivet og Ole Myhre Hansen og Mohamed Odowa ved Riksarkivet skal nevnes særskilt. Uten dere ville et komplisert arkivarbeid blitt helt umulig. Equinors dokumentsenter har også vært viktige støttespillere for prosjektet. Blant de «eksterne» støttespillerne vil jeg også nevne Oljemuseet i Stavanger, som prosjektet har hatt stor glede av på ulike måter. Tore Li har skrevet en biografi om Finn Lied parallelt med arbeidet mitt. Kontakten med Tore har vært til stor nytte og glede. Universitetsforlaget har spilt en sentral rolle i sluttføringen av bokmanuset. Heidi Norland skal ha ros for måten hun har ledet prosessen på. Med støtte fra Jenny Holmsen har hun holdt de mange trådene i et fast grep. Tone Svinningen har lagt ned en glimrende innsats som billedredaktør. Universitetsforlagets apparat av korrekturlesere, språkvaskere og oversettere skal også ha takk for sine bidrag til å få teksten opp på et riktig kvalitetsnivå til riktig tid. Den enkeltpersonen jeg har mest å takke er likevel prosjektleder og venn Einar Lie. Einar har lest gjennom alt på ulike stadier en rekke ganger. Han har med sine utallige refleksjoner, spørsmål og forslag sterkere enn noen annen enkeltperson preget mine valg. Einars erfaring, humør og nennsomhet har vært avgjørende for at det har gått såpass smertefritt som det tross alt har, å gjennomføre prosjektet noenlunde som planlagt. Til slutt vil jeg takke den lille familien min. I tillegg til Marita og Alfred har den i løpet av arbeidet blitt utvidet med lillesøster Karoline. Jeg har særlig i sluttfasen av dette prosjektet krevd større oppofrelser og mer forståelse fra dere enn rimelig. Å få tilbake et mer normalt familieliv har likevel bidratt til å holde motet oppe. Nå er vi der – endelig. Takknemligheten overfor alle bidragsytere og støttespillere er særlig stor på grunn av den knappe tiden jeg har hatt til rådighet. At bøkene skulle være klare til Equinors 50-årsjubileum høsten 2022, har hele tiden vært en forutsetning. På grunn av et tidligere bokprosjekt kom jeg noe senere i gang enn det som hadde vært ønskelig. Pappapermisjon og livet som tobarnsfar har spist av tiden. I tillegg har en komplisert forlagsprosess lagt egne begrensninger. Alt dette gjorde særlig ferdigstillelsen av bokmanus gjennom 2021 til en heseblesende affære.

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 8

20.06.2022 15:41

For en historiker er arkivdokumentene normalt den viktigste kilden. Statoil-arkivet viste seg dessverre ikke å bli en så god kilde som antatt. Også arbeidet med departementets arkiv bød på utfordringer på grunn av pågående ordning. Mye knapp forskningstid har derfor gått med til å famle seg gjennom lange arkivserier med magert resultat. Arkivsituasjonen er en annen årsak til takknemligheten overfor alle som har satt meg i stand til å gjennomføre. Til slutt kan det også nevnes at verden gjennom 2020 og 2021 kjempet mot en global pandemi. Norge ble nedstengt i flere omganger, og jeg ble på et tidspunkt også selv smittet. Pandemien har med tilhørende restriksjoner, sykedager, isolasjon og hjemmeværende barn komplisert det praktiske arbeidet mitt på mange ulike måter. I denne situasjonen har all velvilje, forståelse og hjelp vært uhyre kjærkommen. Den boken du nå holder i hendene, er formet av valg. Temaet er stort, og mangt har måttet utelates. Noe vil helt sikkert bli savnet. Valgene har blitt preget av visse praktiske omstendigheter, som nevnt, men også av aktiv og bevisst avveining i møte med begrenset tid. Avgrensning og prioritering hører med til en historikers kjerneoppgaver. Det gjør også fortolkningen, hvordan de ulike begivenhetene forstås og fremstilles. Selv om de gode hjelperne er mange, er det jeg selv alene som bærer ansvaret for disse valgene. Eivind Thomassen Oslo, 20.1.2022

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 9

20.06.2022 15:41

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 10

20.06.2022 15:41

Kapittel 1 Innledning

Boreriggen Ocean Viking under bygging ved Akers Mekaniske verksted i Oslo i 1966. Riggen, her på et tidlig stadium, ga Oslo-boerne et glimt av letevirksomheten i Nordsjøen. Det var Ocean Viking som skulle påvise Ekofisk-feltet, og som dermed avfyrte startskuddet for Norges oljealder.

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 11

20.06.2022 15:41

orge ble et oljeland i overgangen til 1970-årene. Etter noen år med leting på norsk side av Nordsjøen fant internasjonale oljeselskaper olje sent i 1969. Våren 1970 slo selskapene fast at oljen tilhørte et stort drivverdig olje- og gassfelt, et av de største som var oppdaget til havs i verden. Feltet ble raskt kjent som Ekofisk. Etter Ekofisk-funnet ble nye felt og lovende formasjoner oppdaget i raskt tempo. Sammen med en rekke funn på britisk side gjorde de norske feltene Nordsjøen til et av oljeindustriens mest attraktive områder. På grunn av hendelser som ingen i Norge hadde kontroll over, skjøt oljeprisen kort tid etter i været. De arabiske oljelandenes boikott av vestlige oljekjøpere ga i 1973/74 noe i nærheten av en firedobling av oljeprisen. Frem til da hadde prisnivået vært bemerkelsesverdig stabilt. De nye oljerikdommene kom til å endre norsk økonomi og samfunnsliv fullstendig. I tiårene som fulgte, gikk Norge fra å være et nokså velstående til å bli et styrtrikt lite land. Mulighetsrommet for politikk og velferdsvekst ble dramatisk endret. Før disse endringene slo inn for fullt, måtte en rekke nye styringsutford ringer håndteres. Læringskurven i møte med den nye oljeindustrien ble bratt. Løsningene ble dels funnet i etablerte tradisjoner og tankemønstre innenfor industri- og samfunnsbygging, og dels ble de influert av en del situasjonsbestemte forhold tidlig i 1970-årene. Årene 1971 og 1972, da mye av det institusjonelle rammeverket ble lagt, var sterkt preget av EF-striden og spørsmålene som denne skjøv frem. Råderett over nasjonale ressurser, særlig naturressurser, sto sentralt, sammen med en uttalt skepsis til vidt forgrenede multinasjonale selskaper. I denne situasjonen ble den politiske utfordringen som olje- og gassforekomstene skapte, møtt med et bredt og ambisiøst statlig program for folkevalgt styring og kontroll. En viktig årsak til at programmet skulle vise seg mulig å gjennomføre, lå i at innflytelsen til motspillerne – de internasjonale oljeselskapene – tidlig i 1970-årene var skjøvet tilbake av en voksende og langt på vei vellykket ressursnasjonalisme i viktige produsentland, mange av dem samlet i organisasjonen OPEC. De prehistorisk skapte naturressursene på norsk side av Nordsjøen ble slik sett oppdaget på et ekstremt gunstig tidspunkt. OPEC-landenes fremgang gjorde det mulig for staten å ta sterk kontroll over aktivitet og

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 12

20.06.2022 15:41

De arabiske landenes oljeboikott vinteren 1973–74 skapte forsyningskrise, i Norge som i mange andre land. Bilfrie helger ble et av tiltakene, der veiene kunne brukes til tradisjonsrike norske vinteraktiviteter. Det nye prisnivået som ble etablert for olje, skulle imidlertid gi kraftige bidrag til norsk velstandsutvikling.

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 13

20.06.2022 15:41

verdier. OPECs organisering ga også en langt høyere oljepris, slik at ressursene etter hvert kunne utvinnes til svimlende verdier. Samtidig la altså den politiske situasjonen i Norge i 1971–72 til rette nettopp for en pågående politikk fra statens side, for å sikre nasjonal kontroll over oljevirksomheten og de industrielle ringvirkningene av denne. Skulle man ved et tankeeksperiment se for seg at oljen var funnet og utvunnet et par tiår senere, innenfor rammene av europeiske konkurranseregler og et mer liberalistisk innstilt nasjonalt og internasjonalt reguleringsregime, ville mange av 1970-årenes norske tiltak knapt latt seg realisere. Men oljen ble altså verken funnet før eller senere, men ved inngangen til akkurat dette tiåret, da ambisjonene om statlig drevet industriell vekst var sterke, ressursnasjonalismen fant god grobunn, og mulighetsrommet for en pågående stat var usedvanlig stort. Det oljepolitiske programmet som ble lansert tidlig i 1970-årene, lå i grove trekk i forlengelsen av etterkrigstidens styringstenkning. Ønsket om folkevalgt styring ble konkretisert gjennom opprettelsen av en rekke nye institusjoner for å skaffe staten kunnskap og virkemidler. Et statlig oljedirektorat skulle opprettes, og et oljebyråkrati bygges opp i det som etter hvert skulle bli Olje- og energidepartementet. Omkring disse og andre institusjoner ble et tett nettverk av forskrifter, lover og reguleringer skapt. Det er blant de tidlige 1970-årenes nye oljeinstitusjoner vi finner Den norske stats oljeselskap a.s. Det var dette selskapet som etter hvert kom til å kalle seg Statoil, og som i 2018 tok navnet Equinor. Selskapet ble innenfor rammen av det folkevalgte kontrollprogrammet opprettet delvis for å sikre staten og fellesskapet inntekter fra olje- og gassaktiviteten, men fremfor alt for å bidra til å bygge ny norsk industri i tilknytning til de nye petroleumsressursene. Statoil ble opprettet som et redskap, et virkemiddel for å nå politiske mål. Men et selvstendig selskap utvikler raskt sine egne særtrekk, i kultur, organisering, innretting og virkemåte. Dette gjelder ikke minst Statoil, som opplevde en ekstremt rask finansiell, virksomhetsmessig og organisatorisk vekst og satte et selvstendig preg på den retningen både selskapet og oljevirksomheten skulle få. I utgangspunktet ble Statoil skapt som et heleid statsoljeselskap, pri-

Innledning

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 14

20.06.2022 15:41

mært tenkt som et virkemiddel for å videreføre den eksisterende politikken for industriell vekst inn i en ny sektor og en ny tid. I den perioden denne boken tar for seg, frem til delprivatiseringen i 2001, utviklet Statoil seg til å bli et mer eller mindre «vanlig» internasjonalt olje- og gasselskap, der man var opptatt av å vokse og å tjene penger. Denne utviklingen kulminerte i delprivatiseringen og børsnoteringen av selskapet i 2001. Hvordan kunne et statlig virkemiddel for politisk styring og kontroll utvikle seg på denne måten? Hvilke forhold på politisk nivå, i oljeindustrien generelt og i Statoil selv forklarer denne utviklingen?

Industribyggerstatens vekst og fall? Det er nærliggende å se Statoils utvikling som resultat av brede politiske endringer i synet på statens rolle i økonomien og industriutviklingen. Dette synet endret seg kraftig i løpet av den perioden det statlige norske oljeselskapet vokste frem. Statoil ble introdusert som et statlig virkemiddel tidlig i 1970-årene, i en periode der man hadde sterk generell tiltro til statens evne til å styre den økonomiske utviklingen. Ikke minst var optimismen sterk når det gjaldt statens evner til å utvikle moderne storindustri ved opprettelsen av statlige industriselskaper. Statoil antas gjerne å ha blitt stadig mer likt privateide oljeselskaper, særlig eksplisitt og utpreget fra andre halvdel av 1980-årene – i en periode som var preget av liberalistiske reformer, der statene avviklet mange av styringsvirkemidlene og tonet ned egen evne til styring og industriutvikling. De overordnede endringene i statens rolle i økonomi og industriutvikling er en relevant ramme når vi skal forstå Statoils utvikling mellom 1972 og 2001. Mange av ideene og forestillingene som preget den generelle stats- og styringsoptimismen i Norge, Europa og andre deler av verden tidlig i 1970-årene, spilte direkte inn i opprettelsen av Statoil. Opphavet til denne statsoptimismen spores gjerne tilbake til 1930-årene. De fremvoksende moderne tungindustriene, som ofte var knyttet til energi- og kapitalintensiv videreforedling av naturressurser, ble på denne tiden sett som nøkkelen til velstandsøkning og sivilisatorisk fremgang. Parallelt ble også en sterk og aktiv stat for alvor lansert som garantisten for nasjonal

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 15

20.06.2022 15:41

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 16

Den norske staten tok en aktiv rolle i industriutviklingen etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet var her en pådriver. Her er Einar Gerhardsen (t.h.) – partileder og statsminister gjennom store deler av perioden 1945–65 – på besøk hos Bjarne Hurlen og Kongsberg Våpenfabrikk, et av flaggskipene i den statlige industrisatsingen.

20.06.2022 15:41

industrialisering, i en tid der det privatkapitalistiske systemet hadde ledet til kriser og arbeidsledighet.1 Disse synspunktene slo kraftig rot de neste tiårene, ikke minst blant sosialistiske og sosialdemokratiske partier i en rekke land. Blant dem var Det norske Arbeiderparti, som var det dominerende partiet i Norge gjennom hele etterkrigstiden, og som fra regjeringsposisjon etablerte Statoil i 1972. Partiet skulle som regjeringsparti fra 1973 til 1981 få mest å si for selskapets utvikling, og båndene mellom Arbeiderpartiet og Statoil ble tette. Oljeindustrien ble i mange land det kraftigste uttrykket for stats- og styringsoptimismen i overgangen til 1970-årene. Allerede i 1930-årene hadde den utmerket seg som en industri der det privatkapitalistiske systemet hadde gitt særlig problematiske utslag, med enorm maktkonsentrasjon i et lite knippe gigantiske internasjonale oljeselskaper, som i hovedsak var privateide. Tendensen hadde blitt forsterket inn i etterkrigstiden. Selskapene hadde lenge hatt tilnærmet full råderett over nasjonale oljeressurser, men var ikke underlagt effektiv nasjonal kontroll.2 Norske Statoil var i 1970årene et av mange nye statseide oljeselskaper, etablert i så godt som alle oljeproduserende land som motvekt til de internasjonale storselskapene.3 Et flertall i det norske Stortinget var i 1972 samstemt om den moderne storindustriens velsignelser. Norske politikere så de nye norske oljeressursene som ble oppdaget med Ekofisk, først og fremst i dette perspektivet, som grunnlag – finansielt, råstoff- og energimessig – for industrireising. Det fantes ikke noe eksisterende selskap med tilstrekkelig kapasitet eller legitimitet til alene å ta på seg denne industrireisingsoppgaven.4 Det var derfor, tross nyanseforskjeller, bred enighet om at staten måtte inn. Staten både pliktet og evnet å legge til rette for en oljebasert industrireising. Selv om ressursen og situasjonen var ny, var dette industripolitiske prinsipper som hadde dominert et flertall av norske politikere siden 1945. På samme måte skulle også endringene i Statoils rolle inn i 1990-årene henge nøye sammen med den generelle revurderingen av stats- og styringsoptimismen i samme periode. Denne revurderingen ses gjerne i sammenheng med fremgangen for partier på den politiske høyresiden, partier som alltid hadde vært skeptiske til den store stats- og styringsoptimismen, og som mange steder fikk større oppslutning i 1970- og 80-årene. Dette gjaldt også i Norge, der det konservative partiet Høyre gikk frem i 1970-

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 17

20.06.2022 15:41

årene og ble regjeringsparti tidlig i årene 1981–86 med støtte fra borgerlige sentrumspartier. Men deler av kritikken og skepsisen smittet i 1980-årene også over på andre partier, ikke minst på Arbeiderpartiet, som tross tilbakegang forble Norges største parti og preget landets regjeringer fra 1986 og utover i 1990-årene. Svekket tiltro til statens evner i industriutviklingen spilte inn i mange av endringene i forholdet mellom Statoil og staten de to siste tiårene før tusenårsskiftet. Revurderingen av den brede, internasjonale stats- og styringsoptimismen mot slutten av århundret fikk kraftig drahjelp fra samfunnsvitenskapene. Fra 1970-årene hevdet økonomer og statsvitere, med en blanding av teoretiske argumenter og empiriske funn, at statene ikke evnet å skape noen god industriell utvikling og gode økonomiske resultater for samfunnet og fellesskapet.5 Svake resultater for mange statlige industriselskaper syntes å gi dem rett. Der tiårene etter 1945 hadde vært preget av uvanlig stabilitet politisk og økonomisk, ble årene etter 1975 preget av større ustabilitet. Mange av de moderne tungindustriene, der de viktigste statsselskapene var etablert, ble hardt rammet. Både industrielle resultater og statlige finanser svekket seg og avfødte fra 1980-årene reformer og endringer langs en bred front.6 I likhet med statlige oljeselskaper i en rekke andre land ble Statoil en viktig skyteskive for kritikerne av etterkrigstidens styringsoptimisme.7 Oljens store verdi og betydning gjorde sammen med monopoler og privilegier at de statlige oljeselskapene ble særlig ineffektive, med dårlige resultater som konsekvens, hevdet økonomer og statsvitere.8 Samtidig ble statsoljeselskapene uhyre mektige og vanskelige for politikerne å hanskes med.9 Slike argumenter preget Høyre-representanters Statoil-kritikk i Norge. På grunn av de store oljefunnene og oljeprisøkningen ble det raskt klart at det privilegerte statsoljeselskapet ville bli en uhyre stor aktør innenfor landets desidert viktigste næring – i et land som ellers var preget av små forhold. Statoils størrelse satte alle prinsipielle problemer ved statlig industridrift på spissen. På toppen av akutte finansielle problemer ble slike argumenter viktige grunner til at en rekke stater fra 1980-årene og utover helt eller delvis avvik let direkte engasjement i det som i 1930-årene hadde vært fremvoksende, men som nå snarere fremsto som stagnerende, storindustri. Det gjaldt også

Innledning

12194 BD1 Statoil_Equinor Content 23.indd 18

20.06.2022 15:41

12194 Statoil_Equinor Forsats.indd 4-5

17.06.2022 14:33

Eivind Thomassen (f. 1986) er førsteama nuensis i historie ved Universitetet i SørøstNorge. Han har forsket på flere emner innen norsk økonomisk og politisk historie i det 20. århundre.

Middel og mål Statoil og Equinor 1972–2001

Middel og mål. Statoil og Equinor 1972–2001 forteller historien om etableringen og oppbyggingen av Norges viktigste selskap.

Middel og mål

Eivind Thomassen

Statoil og Equinor 1972–2001

ISBN 978-82-15-06019-4

12194 BD1 Statoil_Equinor Cover_08.indd 2,6

19.06.2022 16:40