Uenighetsfellesskap by Universitetsforlaget

Lars Laird Iversen

I denne boka utforsker forfatteren ideen om uenighetsfellesskap og konsekvensene for demokrati og deltakelse. I fokus er både store, forestilte fellesskap, som nasjoner, og mindre, konkrete fellesskap, som arbeidsplasser eller skoler – og også enkeltindivider. Vi mennesker er mangfoldige og sammensatte: Hva om vi ser på oss selv som uenighetsfellesskap?

Uenighetsfellesskap kritiserer en utbredt idé om at fellesskap hviler på delte verdier. Boka byr på en utfordring til vante ideer om nasjonalisme og kulturelt mangfold, en undersøkelse av skolen som treningsarena for gode uenighetsfellesskap og en forståelse av hvordan nytenkning og kreativitet er viktig for samhandling, demokrati og fellesskap. Lars Laird Iversen er sosiolog. Han underviser i samfunnsfag på Det teologiske menighetsfakultetet.

ISBN 978-82-15-02337-3

788215 023373

Uenighetsfellesskap Lars Laird Iversen

Folk er uenige og føler allikevel fellesskap med hverandre. Vi ser dette i klasserom, i organisasjoner og i stater. Ethvert demokrati er et «uenighetsfellesskap».

Uenighetsfellesskap Blikk på demokratisk samhandling

uenighetsfellesskap

Uenighetsfellesskap.indd 1

09.08.14 20

Uenighetsfellesskap.indd 2

05.08.14 18:46

Lars Laird Iversen

uenighetsfellesskap Blikk på demokratisk samhandling

Universitetsforlaget

Uenighetsfellesskap.indd 3

05.08.14 18:46

© Universitetsforlaget 2014 ISBN 978-82-15-02337-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Boka er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Omslag: Kristoffer Nilsen Saft og vann Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media AS – 07.no Boken er satt med: Sabon LT Std 10,5/14 Papir: 90 g Munken Print

Uenighetsfellesskap.indd 4

05.08.14 18:46

innhold

forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 uenighetsfellesskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Et nytt blikk på demokratisk samhandling . . . . . . . . . 11 Definisjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Bokas oppbygning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Begrepshistorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Begrunnelsen og mål for boka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

1 du er et uenighetsfellesskap – indre uenighet er en del av deg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Roller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Stemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Hjernens indre mangfold: system 1 og system 2 . . . . . 36 Dine mørke sider: fordommer, sinne og krenkelse. . . . 41 Stereotypier, fordommer og rasisme. . . . . . . . . . . . . . . 42 Sinne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Grums og renhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Kreativitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Litt kreativitetsteori. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Hindre og muligheter for kreativitet . . . . . . . . . . . . . . 56 Intimitetstyranni. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59

Uenighetsfellesskap.indd 5

05.08.14 18:46

innhold

2 skolen: uenighetsfellesskap i klasserommet . . 62 Retorikken om felles verdier. Et blikk på læreplaner. . 63 Klasserommene som uenighetsfellesskap. . . . . . . . . . . 66 Hvordan feirer du id?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Undring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Hvem kan feire id? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Er vi alle enige om Bahai?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Hvorfor ikke «dialog» eller «verdikonflikt»? . . . . . . . 73 Klasserommet som en trygg øvingsarena. . . . . . . . . . . 77 Autentisitet og normalitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Forventninger og selvoppfyllende profetier. . . . . . . . . 83 Kryssende akser for konflikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Fokus på respons. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Teknikker for å skille sak og person . . . . . . . . . . . . . . 94 Problemløsning, ikke uforpliktende prat. . . . . . . . . . . 96 Handlingsdrivende sannheter?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Kreativitet i klasserommet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Hva hemmer og fremmer kreativitet i klasserommet?. 105

3 norge som uenighetsfellesskap . . . . . . . . . . . . . 114 Verdikommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Snikislamisering og norske verdier. . . . . . . . . . . . . . . . 116 Rema-Reitan som president. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Skolens verdiparagraf og Bostadutvalgets mandat. . . . 118 Verdiretorikkens idéhistorie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Kritisk ritualteori: en analyse av komplekse fellesskap. 122 Kommunitarisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Nasjonalisme, globalisering og demokratisk underskudd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Hvorfor religion? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Hva med fellesskapsdelen av uenighetsfellesskapet? . . 134 Habermas og forfatningspatriotisme. . . . . . . . . . . . . . 138 Habermas og «det postsekulære» . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Chantal Mouffe og agonistisk politikk . . . . . . . . . . . . 145 Offentlig samtale i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157

Uenighetsfellesskap.indd 6

05.08.14 18:46

innhold

Nasjonalstaten som ramme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166

referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169

Uenighetsfellesskap.indd 7

05.08.14 18:46

Uenighetsfellesskap.indd 8

ďťż innhold

05.08.14 18:46

forord Denne boka er en hybrid. Sjangermessig er den litt lærebok, litt fagbok og litt essay. Forhåpentligvis vil den appellere til forskjellige lesere på forskjellige måter. Likevel har jeg hatt en veldig tydelig leser i bakhodet da jeg skrev. Jeg har sett for meg en akademiker på et universitet eller en høgskole som sitter og velger ut pensum til et bacheloremne. Kanskje dette emnet er sosiologisk, kanskje det er om retorikk, kreativitet eller demokratiteori, kanskje det er pedagogisk eller opptatt av flerkulturelle samfunn. Uansett ser jeg for meg at den pensumansvarlige akademikeren er nesten ferdig med å lage emnet sitt: Grunnbøkene er på plass, begrepene er ordentlig definert, og feltets historie gjort rede for. Kanskje er det med noen case-studier i en artikkelsamling. Men det mangler litt krydder på tampen av pensumlisten, noe som kan åpne for nye tanker og diskusjoner. Det er denne personen jeg vil treffe. Derfor er det en del informasjon om hva andre forskere og tenkere har sagt før, slik at studenten lærer om noe mer enn mine meninger. Det er aktuelle og relevante diskusjoner, slik at boka kan bli et bidrag til en samfunnsdebatt, men også en forklaring på denne debatten. Samtidig presenterer jeg her helt nye sammenhenger og innfallsvinkler. Dermed er dette en fagbok også. Det er faglighet nok «under panseret» til at fagpersonen også skal kunne lese med interesse. For å treffe en pensumbeslutter må boka også kunne treffe studentene. Etter noen år med undervisningserfaring har jeg gjort meg noen refleksjoner. Denne boka forsøker å dempe opplevelsen

Uenighetsfellesskap.indd 9

05.08.14 18:46

forord

av avstand til stoffet ved å la min egen forfatterstemme være tydelig gjennom boka. Jeg forsøker å vise fram mine tanker og argumenter, ikke bare fastslå. Samtidig er boka relevant og aktuell, selv om den ikke har så mange oppskrifter til svar. Jeg har latt meg inspirere av en læreboksjanger som traff meg da jeg var student, den litt mer personlige «invitasjonen» til et fagfelt. Jeg har altså skrevet en lærebok som jeg gjerne ville lest som student. Det er en litt mer uformell, personlig og selvstendig argumenterende stemme enn de fleste lærebøkene har. Det er ikke et mål at studenten skal forstå alt ved første lesning, men det er et mål at det ikke er språkføringen og akademisk sjargong som hindrer forståelsen. Det er med målgrupper som med ringer i vann. Ett presist treff kan føre til bred spredning. Jeg mener derfor at boka også er interessant for en bredere lesende krets utenfor akademiske institusjoner. Det er mange som må takkes for å ha gjort denne boka mulig. Selve begrepet «uenighetsfellesskap» dukket opp i faglige diskusjoner i miljøet rundt forskningsprosjektet «Kulturell kompleksitet i det nye Norge» (CULCOM), ledet av Thomas Hylland Eriksen. Han har siden brukt begrepet på nye måter, og gitt meg troen på at dette er et begrep som har bredere interesse. Åse Røthing og Odin Lysaker bør også nevnes som faglige hjelpere i å tenke dypere om begrepet. Jeg vil også takke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for et stipend som gav muligheten til å sette av tid til å skrive førsteutkastet. Kristoffer Nilsen har sittet i Guatemala og designet et supert omslag, og fortjener en takk for den jobben. Per Robstad i Universitetsforlaget har holdt i prosessen med støttende ord, stor ro og gode grep. Takk også til konsulentene som gav innspill til teksten. De har uten unntak vært gode! Uten usjenerte steder å skrive hadde jeg ikke klart å konsentrere meg. Jeg vil derfor takke Inge Iversen, Eilif Martiniussen, Janet Laird Eriksen og Bent Reidar Eriksen for skrivestuehjelp og barnevakt. Til sist vil jeg takke Ragnhild, som alltid er mer tålmodig enn jeg fortjener. Oslo, juli 2014

Uenighetsfellesskap.indd 10

Lars Laird Iversen

05.08.14 18:46

Et nytt blikk på demokratisk samhandling

uenighetsfellesskap

Et nytt blikk på demokratisk samhandling Norge er et uenighetsfellesskap, og har alltid vært det. Nordmenn har bygd sin identitet på hvor de står i sentrale uenigheter. Er du for eller mot EU? Trekkes du mot byen eller bygda? Er ulven slem eller snill? Bør Norge være kristent, sekulært eller flerreligiøst? Er det markedet eller staten som er frihetens største trussel? Dette er eksempler på identitetsbyggende motsetninger i Norge. Det er ikke meningen å si at Norge ikke egentlig er et fellesskap, eller at alle ideer om fellesskap er farlige og ekskluderende. Norge er et fellesskap, men hva er det fellesskapet består i? Et viktig aspekt ved fellesskapet oppstår ved at det er vi som diskuterer så fillene fyker. Nordmenn deler problemer og diskusjonsarenaer, men vi deler i mye mindre grad verdier. Er nasjoner verdifellesskap? Deler nordmenn et sett verdier som gjør oss til hvem vi er? Defineres din identitet av hvilke verdier du eller gruppen din har? Altfor mange svarer «ja» på disse spørsmålene. De anvender en idépakke som jeg kaller «retorikken om verdifellesskap» eller «verdiretorikken». Jeg mener de tar feil, og at denne feilslutningen har farlige konsekvenser. Det er tre hovedproblemer: for det første blir verdiretorikken ofte brukt til å ekskludere noen grupper statsborgere fra fullt norsk medborgerskap på sviktende grunnlag. For det andre skaper det dypere og mer fastlåste skillelinjer mellom grupper av folk i Norge. For det tredje inviterer retorikken til at altfor mye offentlig debatt tar

Uenighetsfellesskap.indd 11

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

spilleren og ikke ballen: I stedet for å spørre «hvilke verdier bør vi leve etter og hvordan», er aviser og nettsider fulle av diskusjoner om verdiene er «våre» eller «deres». Norge var et uenighetsfellesskap på 1950-tallet også, selv om det synlige mangfoldet var mindre. Tanken om at felles verdier er samfunnets sosiale lim var aldri sann, og idéen er faktisk ganske ny. Det er ikke slik at før var vi et verdifellesskap, men nå må vi bli et uenighetsfellesskap. Det er snarere slik at det økte synlige mangfoldet, de etniske, religiøse, kulturelle, seksuelle og subkulturelle minoritetene gjør at problemene som oppstår i kjølvannet av retorikken om delte verdier, blir større. Derfor er dette et tema for vår tid. Det er viktig at vi ser på våre demokratiske fellesskap som uenighetsfellesskap.

Definisjon Et uenighetsfellesskap er en gruppe mennesker med ulike meninger, som er i en felles prosess for å løse et problem eller en utfordring. Dette kan stå som en minimumsdefinisjon av uenighetsfellesskap. Det er en deskriptiv definisjon. Med andre ord kan en observatør peke på en gruppe mennesker og vurdere om gruppen kan beskrives som et uenighetsfellesskap, uten at det ligger en moralsk vurdering i dette. Det er også en enten–eller-definisjon. Den er formulert slik at en gruppe enten er et uenighetsfellesskap, eller så er det ikke det. Eksempler på uenighetsfellesskap kan være det som kalles «offentligheten» i demokratiske nasjoner, skoleklasser, borettslag, akademikere innen et forskningsfelt eller lokalbefolkningen på et lite sted. Jeg skal bruke litt tid på å gå enda grundigere inn i en begrepsavklaring i tre deler. Først vil jeg klargjøre noen av dimensjonene som ligger i minimumsdefinisjonen. Deretter vil jeg forklare hvordan begrepet kan være nyttig også i en litt løsere formulering, der det er mulig å se for seg grader av uenighetsfellesskap. Til sist vil jeg utvide begrepet enda mer, og diskutere når og hvordan det er relevant å vurdere et uenighetsfellesskap normativt. Det vil si å

Uenighetsfellesskap.indd 12

05.08.14 18:46

definisjon

vurdere om et fellesskap bør se seg selv som et uenighetsfellesskap. Det kan også innebære å vurdere om en gruppe eller en prosess er preget av et godt eller et dårlig uenighetsfellesskap. Første del av definisjonsarbeidet er å etablere en såkalt idealtype: en klar og tydelig beskrivelse av et fenomen som klargjør de definisjonsmessige elementene. En idealtype trenger ikke å finnes i virkeligheten, den er en tankekonstruksjon for å klargjøre tankens redskaper. Først en utdyping av hva jeg mener med en «gruppe» mennesker. I den reneste formen for uenighetsfellesskap er folk en del av fellesskapet av grunner de ikke selv er herre over. Du velger ikke hvor, når, eller hvilken familie du blir født inn i. Likevel har måten du blir kastet inn i verden på, konsekvenser for hvilke fellesskap du blir en del av. I idealtypen av et uenighetsfellesskap er gruppesolidariteten skapt av en problemløsningsprosess. Dette kan skje gjennom flere mekanismer. Rent konkret øker solidariteten med folk vi har mye med å gjøre. Diskusjon og uenighet kan gi økt innsikt i andre personers verdensbilde, og kan dermed gjøre disse mindre truende og mer forståelige. Opplevelsen av å være i samme båt skaper også en samholdsfølelse. Særlig gjelder dette hvis en gruppe deler et problem eller en utfordring. Hva kjennetegner den idealtypen av uenighet i denne sammenhengen? Vi kan avgrense uenighet fra misforståelser på den ene siden og vold på den andre siden. Mange diskusjoner dreier seg om skinnuenigheter, der en grundigere forståelse av hva den andre egentlig mener, fører til at en tilsynelatende uenighet viser seg å være falsk. Hvis to parter legger ulik mening i samme ord, eller misforstår hverandre på grunn av språkbarrierer eller av andre grunner, så er det ikke snakk om en reell uenighet. Videre innebærer den idealtypiske uenigheten at en ren avklaring av fakta ikke vil føre til enighet. Det er som oftest snakk om en uenighet om verdispørsmål. Avgrensningen fra vold innebærer at hvis en uenighet avklares med vold, så er det ikke lenger et uenighetsfellesskap. Denne avgrensningen fungerer som beskrivende, selv om den nok må sies å ha et normativt element. Det ligger et bestemt menneskesyn til grunn for denne definisjonen. Jeg ser mennesket

Uenighetsfellesskap.indd 13

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

som fleksibelt og mangfoldig, med en praktisk hverdagsfornuft som gjør oss, stort sett, forståelige for hverandre. Samtidig innebærer denne definisjonen en moderat kritikk av idéen om en abstrakt og universell rasjonalitet. Utgangspunktet mitt for denne definisjonen er altså at det ikke er gitt at fornuftige mennesker med delt begrepsforståelse og avklarte fakta vil bli enige. Samtidig betyr ikke uenighet at vi mennesker er ubegripelige for hverandre. Vi har evnen til å sette oss i andres sted og begripe deres meninger, selv om vi er uenige i dem. Dette krever et minstemål av felles opplevelse av verden. Det tredje aspektet å utdype er elementet «prosess for å løse et felles problem eller utfordring». I dette legger jeg at uenigheten retter gruppens oppmerksomhet mot en eller annen handling, et valg som må tas. Så lenge det er uenighet i en beslutningsprosess, kan vi si at gruppen holder mange muligheter åpne. Men en beslutningsprosess bør på et eller annet tidspunkt ende i et valg, en beslutning. Da vil mangfoldet av handlingsalternativer nødvendigvis snevres inn, gjerne til ett valg som gruppen faktisk tar. Enhver handling innebærer, strengt tatt, at et mangfold av alternative muligheter stenges. Mekanismene bak en slik kollektiv avgjørelse kan være mange. Det kan være forskjellige grader av autoritet og tvang, det kan være overbevisning, det kan være forhandlinger der de som må gi seg på en sak, får andre fordeler, det kan være kompromisser der ingen får gjennomslag for sitt hovedstandpunkt. Ofte er det snakk om et opplevd problem som tvinger fram et felles mål for handlinger, men jeg lot ikke ordet «problem» stå alene i definisjonen. Det er lett å se for seg grupper som føler seg nødt til å gripe en positiv mulighet eller utfordring. En skoleklasse, for eksempel, har et felles mål i det å lære mer. Det er litt vel dystert å se på dette som et «problem», men det kan nok formuleres som en utfordring. I det idealtypiske uenighetsfellesskapet er det fokus på den delte utfordringen som skaper gruppens interne solidaritet. Vi kan altså spesifisere et idealtypisk uenighetsfellesskap som en gruppe mennesker

Uenighetsfellesskap.indd 14

05.08.14 18:46

definisjon

1 som er kastet sammen i et skjebnefellesskap 2 med ureduserbar, men ikke-voldelig uenighet seg i mellom, 3 og som står ovenfor en prosess som med nødvendighet innebærer et valg av felles handling. Jeg vil trekke fram to aspekter som ikke er en del av definisjonen, men som er viktige for å forstå hvordan jeg bruker begrepet. Det første aspektet er en konsekvens av definisjonen jeg har gitt: Et slikt idealtypisk uenighetsfellesskap vil forme medlemmenes individuelle identitet på to måter: For det første skaper skjebnefellesskapet en felles identitet, forskjellig fra grupper som ikke er kastet inn i samme situasjon. For det andre vil det oppstå akser for intern uenighet. Det vil si at gruppens medlemmer vil være uenige om forskjellige problemer, og at noen av disse problemene vil ha mønstre. De som er enige i å prioritere vann framfor saft, vil oppleve at de står sammen hver gang gruppen kommer i en situasjon der de må velge mellom vann og saft. Et viktig poeng er at individets selvforståelse skapes i et samspill med andre. For å forstå et gruppemedlems identitet må du både forstå problemfellesskapet og medlemmets interne posisjonering innen fellesskapet. Det andre aspektet er en observasjon. De aller fleste grupper som nærmer seg et idealtypisk uenighetsfellesskap, vil være varige på en slik måte at de går inn i flere slike prosesser. I mange tilfeller vil folk oppleve gruppens fellesskap, ikke som avgrensede problemløsningsprosesser som følger hverandre, men som en kontinuerlig prosess av uenighet og beslutninger i sak etter sak. Dette gir enda større grunnlag for at medlemmer går gjennom en identitetsskapende prosess internt i gruppen, der de investerer identitetsenergi i forskjellene mellom seg selv og de andre i gruppen. Er det noe i den virkelige verden som nærmer seg et slikt idealtypisk uenighetsfellesskap? Det er vel ingenting som treffer helt. Men en demokratisk stat med en fungerende offentlighet kommer svært nær. De fleste statsborgere opplever at deres nasjonale tilhørighet er noe som har kommet til dem, ikke noe de har valgt selv. Dette gjelder også for mange migranter. Det er mange grunner til å ende

Uenighetsfellesskap.indd 15

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

opp i et bestemt land framfor et annet, og bare noen av disse grunnene framstår som meningsfulle «valg». I og med at slik nasjonal tilhørighet oppleves som noe vi er kastet inn i, framfor noe som følger av våre meninger og verdier, vil det så godt som alltid eksistere ureduserbar uenighet blant borgerne. Dette er ikke en trussel mot demokratiet, tvert imot, det er dette som er demokratiets substans: en fredelig måte å oversette uenighet blant medborgere til avgjørelser som stort sett godtas. Skoleklasser i offentlige skoler kommer også nær et slikt ideal typisk uenighetsfellesskap. Skoleklasser framkaller den samme følelsen av å være kastet inn i et fellesskap, de samme idealene om å fungere sammen til tross for uenigheter. Det eneste som må diskuteres her, er at skolen kanskje kan sees på som et fristed fra avgjørelser og konsekvensrike beslutninger. Elevene kan fremme sine meninger nettopp uten at de må stå ansvarlig for konsekvensene av en eventuell gjennomføring. Derfor er det et spesielt interessant tilfelle, ettersom det skaper en mulighet til å trene på ferdigheter som er gode å ha i samspill med andre. Et begrep som uenighetsfellesskap blir meningsløst hvis det blir grenseløst. Det finnes fellesskap som ikke er uenighetsfellesskap. Mange religiøse sekter preges heller av autoritet, strømlinjeforming og enighet. Det samme gjelder gründerbedriften som eksisterer for å gjøre gründerens visjon til virkelighet. Et tredje eksempel kan være funksjonæren i et politisk byråkrati, som skal gjøre en faglig jobb uavhengig av hvilke ideer han eller hun deler med sin egen politiske ledelse. Her kan fellesskapet i stor grad være basert på enighet – eller autoritet. Det kan sees slik at det er gode og legitime grunner til at den uenigheten som eksisterer, ikke skal tillegges vekt. De aller fleste grupper, organisasjoner, institusjoner eller kulturelle, religiøse og politiske fellesskap vil stå et sted mellom et idealtypisk uenighetsfellesskap og dets motsetning. De vil ikke kunne fylle alle kriteriene for et idealtypisk uenighetsfellesskap, men vil likevel ha aspekter som gjør at begrepet kan være relevant for å forstå gruppen. La meg ta det steg for steg.

Uenighetsfellesskap.indd 16

05.08.14 18:46

definisjon

Jeg skal først diskutere hvordan kriteriet om at fellesskapet ikke er fritt valgt, kan sees som en skala heller enn et enten–eller. Mange grupper vil være basert på et element som deltakerne i noen grad har valgt selv. Trossamfunn er et komplekst eksempel på dette. I et samfunn med trosfrihet må vi på et slags abstrakt vis anta at medlemmene av et trossamfunn velger å være med, og at dette valget innebærer at de er enige i noen meninger og verdier som trossamfunnet står for. Men det skal ikke mye religionssosiologisk forståelse til før det blir tydelig at mange mennesker ikke opplever at de «velger» tilhørighet. For mange er det er en overbevisning, eller en identitet, som oppleves som en del av ens bakgrunn. Dette er vanskeligere å endre enn bare å knipse og dermed skifte mening. For andre oppleves religiøs tilhørighet som en følelse som veller fram innenfra. Her er det også snakk om en erfaring som i liten grad oppleves som styrt av et velgende selv (Joas, 2000). Paradoksalt nok er det å kunne uttrykke denne følelsen, denne opplevelsen av «her står jeg og kan ikke annet», et viktig aspekt av å kunne «være seg selv». Religionsfrihet er muligheten til å finne og tilhøre et fellesskap som representerer det den religiøse personen opplever som tvingende nødvendig å uttrykke. Dette står i kontrast til en vanlig forståelse av «å velge». Parallellen er kanskje hvordan vi opplever kjærlighet. Det er få som opplever at vi velger å forelske oss i noen, det bare skjer. Samtidig ser mange moderne samfunn på forelskelsen som et dypt uttrykk for hvem vi opplever at vi er som individer. Frihet til å elske innebærer ikke at vi rasjonelt velger partner fra en buffet, men at vi har muligheten til å leve ut en følelse som tvinger seg fram i oss, i hvert fall når følelsen er gjengjeldt. Det er derfor et spenningsforhold mellom den formelle forståelsen av hva et trossamfunn er (en frivillig sammenslutning), og realiteten på bakken for mange troende (en identitet med sterke og seige bånd, på godt og vondt). Det aller fleste brede religiøse tradisjoner vil, i hvert fall hvis de har hatt muligheten til å virke i flere land over århundrer, ha mange trekk som ligner på uenighetsfellesskap, men også institusjoner, autoriteter, sanksjoner og gruppedynamikker som virker i motsatt retning.

Uenighetsfellesskap.indd 17

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

Trossamfunn viser at kriteriet «valgt eller kastet inn» ikke alltid er et enten–eller, men et gradsspørsmål. Noen valg er seige eller trege. Et annet aspekt er at små verdiforskjeller kan skape store uenigheter. Selv om en gruppe er enig om mange felles verdier sammenlignet med andre, kan de være rykende uenige om detaljer eller tolkninger. Dermed kan selv grupperinger som eksisterer fordi de samler seg om felles verdier, framstå som uenighetsfellesskap i mye av deres hverdagsliv. Politiske partier må i stor grad forstås som verdifellesskap, i og med at det er naturlig at de som melder seg inn, gjør det på grunnlag av at de deler verdiene og meningene de oppfatter at partiet står for. Samtidig er det ofte rykende uenighet internt i politiske partier. Det eksisterer et uenighetsfellesskap innenfor de rammene som inngangskriteriene etablerer. I praksis er altså mange politiske partier fungerende uenighetsfellesskap, men de er ikke iboende uenighetsfellesskap på samme måte som en nasjonalstats demokratiske offentlighet er det. Den siste gråsonen jeg skal diskutere, er situasjoner der medlemskapet i gruppen er basert på noe annet enn det problemet gruppen står overfor. En gruppe kan være basert på én ting – for eksempel et ønske om å drive med idrett. En slik idrettsklubb kan fort komme i en situasjon der det oppstår uenighet internt på grunn av et problem som ikke har noe med formålet å gjøre. Et eksempel kan være en fotballklubb som får tilbud om sponsing fra et kontroversielt firma som halvparten av spillerne ønsker å boikotte, men som den andre halvparten aksepterer. Her er det et allerede eksisterende fellesskap, men på et tidspunkt oppstår det uenighet. Jeg har framstilt demokratiske nasjoners offentlighet som et slags idealtypisk uenighetsfellesskap. Dette er sant i noen grad, men det er kanskje en vel abstrakt forståelse av hvordan nasjonalfølelse fungerer. I praksis vil nok mange nasjonale fellesskap oppleve seg selv som allerede eksisterende fellesskap som opplever uenighet – ikke som fellesskap som skapes av samhandlingen som uenighet genererer. Nasjonalfølelse består av mer enn bare den demokratiske offentligheten i en nasjon, på godt og vondt. Jeg har først gjort rede for de forskjellige elementene i begrepet

Uenighetsfellesskap.indd 18

05.08.14 18:46

definisjon

uenighetsfellesskap, i en mer renskåren, idealtypisk form. Deretter har jeg beskrevet de forskjellige variasjonene av idealtypen som vi kan forvente å se i den virkelige verden. Forskjellige grupper kan se seg selv som uenighetsfellesskap i forskjellig grad og på forskjellig måte. Et viktig element i denne begrepsavklaringen gjenstår. Begrepet kan også brukes i normative vurderinger. Det finnes bedre og dårligere uenighetsfellesskap. Det kan også finnes fellesskap som burde være uenighetsfellesskap, men som ikke er det. Det motsatte er også tilfelle: Det finnes grupper som i for stor grad er preget av uenighet når det ikke er hensiktsmessig. Jeg har idé om hva som er et godt uenighetsfellesskap, og denne boka er til dels et forsøk på å overbevise andre om at mine vurderinger har noe for seg. Et annet element handler ikke om at et uenighetsfellesskap er godt eller dårlig sånn rent moralsk, men derimot om det er strategisk lurt for gruppen å bli et bedre uenighetsfellesskap. En familie, en organisasjon eller en bedrift må ta både strategiske og moralske avveininger når de etablerer mer eller mindre autoritetsbaserte eller uenighetsfremmende vaner og spilleregler. Foreldre gjør ikke jobben sin om de ser familien som et helt flatt uenighetsfellesskap, der barnas vurderinger veier like tungt som foreldrenes. En bedrift kan, innen visse grenser, ha full legitimitet når sjefen bestemmer mest. En ideell organisasjon kan kaste ut folk som har meninger som strider mot fundamentene i organisasjonens eksistensbegrunnelse, men gjør ofte lurt i å ha et visst rom for uenighet. Hva som gir gode og hva som gir dårlige uenighetsfellesskap, skal jeg ikke definere meg til her, ettersom hele boka forsøker å gi svar på dette. Jo mer et gruppefellesskap er gitt heller enn valgt, jo større moralsk trykk mener jeg det er for å legge til rette for et fungerende uenighetsfellesskap. Kroneksemplene er et demokratisk nasjonalt fellesskap, eller fellesskap i ikke-valgte offentlige arenaer, slik som skolen. Disse arenaene passer godt til den nøkterne og saklige beskrivelsen av et uenighetsfellesskap, uten moralske vurderinger. Det er min påstand at jeg kan fastslå, deskriptivt, at Norge er et uenighetsfellesskap. Dermed mener jeg at beskrivelsen av Norge

Uenighetsfellesskap.indd 19

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

som et verdifellesskap, basert på felles verdier, er en tilsløring av virkeligheten. Det eksisterer i dag en verdiretorikk som er basert på en feilaktig virkelighetsbeskrivelse, og som får konkrete politiske konsekvenser, slik som diskriminering, stigmatisering og ekskludering av grupper som på generaliserende vis antas å ikke dele «våre norske verdier». Min virkelighetsbeskrivelse er altså deskriptiv, men den har også normative konsekvenser i den grad at den forsøker å avsløre en myte. Med «myte» mener jeg en feilaktig fortelling om hvordan verden henger sammen. Jeg mener altså at folk, i noen grad, kan ta feil i sin oppfatning om at Norge er et verdifellesskap. Dette er ikke en radikal mistro til folk flest, men det er en moderat form for det som kalles mistankens hermeneutikk. I den radikale formen av mistankens hermeneutikk er aktører ute av stand til å se realitetene ettersom alle bare ser verden gjennom et slør av maktforhold. Hvis dette var tilfelle, ville ikke jeg kunne gi gode argumenter for at mitt synspunkt er noe bedre enn alle de andre tilslørte synspunktene. Slik jeg ser det, er «myten om et verdifellesskap» ikke noe mer eller mindre enn vanetenkning, en gjentatt retorikk, som av historiske grunner har en klangbunn som framstår som troverdig. Denne gjentakelsen, den historiske klangbunnen og troverdigheten gjør at myten ikke blir undersøkt så grundig som den burde. Dermed kan brukere av verdiretorikken opprettholde en fortelling om at Norge er et verdifellesskap. Det er ikke noen konspirasjon. Det er fullt mulig for alle å stoppe opp og se grundigere på en tankefigur som vanligvis blir tatt for gitt, og som derfor har gått under radaren. Denne boka er ingen avsløring av skjult innsikt, men en oppfordring til å stanse opp og undersøke noen av tankene vi har som «gjemmer seg i forgrunnen» fordi vi tar dem for gitt. Det ligger med andre ord en viss aktivisme i det å gi en presis virkelighetsbeskrivelse. En rask illustrasjon kan vise hulheten i retorikken om felles verdier. Jeg har et fellesskap med mine meningsmotstandere i Norge: Vi skal leve med avgjørelser som angår oss alle. Dette er et reelt fellesskap; jeg føler faktisk et fellesskap med mennesker jeg ikke kjenner, bare fordi de kommer fra samme land som meg.

Uenighetsfellesskap.indd 20

05.08.14 18:46

bokas oppbygning

Samtidig er ikke dette et verdifellesskap. Jeg deler verdier med mange svensker, dansker, tyskere, brasilianere og sørafrikanere. Mine verdifellesskap går på tvers av landegrenser. Likevel investerer jeg ofte mindre følelser hvis jeg leser i avisen om at det skjedde noe grusomt med en franskmann som deler mange verdier med meg, enn om jeg leser om noe fælt som skjer med en nordmann, selv om nordmannen skulle ha meninger og verdier jeg overhodet ikke deler. Jeg deler i mindre grad problemer og utfordringer med mine verdifrender i utlandet, og i enda mindre grad beslutningsarenaer med dem. Vi mangler et uenighetsfellesskap.

Bokas oppbygning Uenighetsfellesskap kan være store eller små. Jeg ser på tre nivåer av uenighetsfellesskap i denne boka: et samfunnsnivå, et mellomnivå med fokus på skole og et individnivå. Tredelingen synliggjør at det er sammenheng mellom vårt menneskesyn, læring og kreativitet i skolen, samfunnets demokratiske struktur og en kritikk av dagens nasjonalisme. Menneskesynet i denne boka tar utgangspunkt i en nyttig metafor for å forstå individet: Du er et uenighetsfellesskap! Hver enkelt person er et mangfold av roller, følelser, kroppslige signaler, abstrakte overbevisninger, selvmotsigelser og humørsvingninger. Våre tanker og meninger er aldri statiske, selv om de kan være varige. Jeg anvender sosiologer og psykologer som ser på tenkning som en indre diskusjon, og vårt selv som et uenighetsfellesskap. Dermed skisseres et realistisk, fleksibelt og nyttig begrepsapparat for å beskrive og forstå individet som deltaker i demokratiske fellesskap. Denne forståelsen av hvem vi er, forankrer bokas ideer om et smågruppedemokrati i skolen og et norsk demokrati på nasjonalstatlig nivå. Første del av boka utvikler dette perspektivet. Skoleverket står sentralt i bokas argumentasjon, og er hoved tema for bokas andre del. Hvis samfunnet er et uenighetsfellesskap, så får det konsekvenser for skolens oppdrag. Samtidig er klasserommene i Norge fulle av sine egne uenighetsfellesskap. Enhver

Uenighetsfellesskap.indd 21

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

skoleklasse er i denne forstand et mikrokosmos av storsamfunnet. Å forstå demokratiske fellesskap som uenighetsfellesskap får altså konsekvenser i skolen, både når det gjelder de store visjonene om danning, og når det gjelder praktisk klasseromsledelse. Jeg vil forsøke å vise hvordan begrepet «uenighetsfellesskap» kan være godt å tenke med for lærere som ønsker undervisning som vekker nysgjerrighet og fremmer kreativitet. Gode samhandlingsferdigheter må læres og trenes opp. Å samarbeide med noen du er uenig med, er en ferdighet, og her ligger den viktigste begrunnelsen til hovedvekt på skole: dette er et viktig element i skolens oppdrag. Disse ferdighetene utgjør et nyttig samfunnslim i større grad enn en myte om felles verdier. Alle ansikt til ansiktsgrupper som tar avgjørelser sammen, kan forstås som uenighetsfellesskap. Klasserommet er bare ett av mange eksempel, men kollegagrupper og fritidens organisasjonsliv består også av mange små demokratiske fellesskap. Del to er skrevet for å være nyttig for alle som er en del av samarbeidende grupper. I bokas tredje del vil jeg vise hvordan uenighet er en bærebjelke i det demokratiske fellesskapet på nasjonalt nivå. Dette innebærer å rette et kritisk blikk mot tanken om at det norske fellesskapet må dele bestemte og dyptfølte verdier for å være et stabilt og demokratisk samfunn. Historien viser oss at dette ikke har vært tilfellet – og likevel har Norge kunnet utvikle seg til en demokratisk velferdsstat. Samtidig forutsetter et fellesskap at borgerne har noe felles. Hva er det egentlig vi deler? Hva bør vi dele? Svarene har konsekvenser for hvordan vi ser på frihet og styring. Det har konsekvenser for ytringsfrihet og offentlig debatt.

Begrepshistorien Hvor kommer begrepet «uenighetsfellesskap» fra? Høsten 2007 og vinteren 2008 gjorde jeg feltarbeid på tre ungdomsskoler på Østlandet. Jeg satt i klasserommene og observerte elevene diskutere så fillene føyk. Samtidig var det åpenbart at elevene opplevde klassene sine som fellesskap. De identifiserte seg med skoleklassen

Uenighetsfellesskap.indd 22

05.08.14 18:46

begrunnelsen og mål for boka

sin, og etter hvert investerte de følelser for klasse 8C eller 10A. Dette var i en kulturelt mangfoldig skole i Oslo, og det slo meg at temperaturen var høy, men det var ikke kulturkonflikter mellom forskjellige grupper jeg så. Det var uenighet mellom enkeltelever. Elevene forsøkte å belegge meningene sine med argumenter, ikke med å henvise til sin kulturelle tilhørighet. De kunne bli sinte og oppildnet, men de sa ikke at de var såret og krenket. Denne fellesskapsfølelsen var i strid med beskrivelsen av identitet som stod i læreplanens generelle del (Iversen, 2012; Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1997). Læreplanen fremmet en tanke om at hver kulturelle gruppe er et verdifellesskap, men det var ikke det jeg så utvikle seg i klasserommet. Klassene var i ferd med å bli uenighetsfellesskap, og godt var det. Siden den gang har andre grepet tak i begrepet og brukt det i diskusjoner om det nye, flerkulturelle Norge (T.H. Eriksen og Dokken, 2012; Kaldheim, Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011; Raja, 2010). Ordet er ikke mindre relevant når jeg skriver dette i 2014, enn det var i 2007. Diskusjonene rundt ytringsfrihet, kulturelt mangfold, innvandring, politisk korrekthet og norskhet er mer aktuelle enn noen gang. Anders Behring Breiviks terrorbombing og massedrap har også gitt temaet et nytt alvor og gjort diskusjonene mer opphetede enn før.

Begrunnelsen og mål for boka Idéen om uenighetsfellesskap er også fruktbar for å tenke læring, samarbeid og kreativitet. Dette gjelder definitivt i skolen, men også i andre grupper som opplever at de er uenige, men som likevel ser seg nødt til å ta beslutninger eller produsere resultater. Målet med denne boka er å utdype og utvide begrepet uenighetsfellesskap, og bruke det som en nøkkel til et ferskt blikk på demokratisk samhandling, i smågrupper og på nasjonalt plan. Ambisjonene kan virke høye, men likevel er målet jordnært. Det handler om å gjøre små justeringer i hvordan du og jeg forstår verden. Jeg håper tankene er uvante, men likevel gjenkjennelige.

Uenighetsfellesskap.indd 23

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

Boka har både normative og deskriptive sider. Å si at et konkret fellesskap er preget av uenighet, er en beskrivelse av noe i verden. Samtidig har en slik beskrivelse konsekvenser, og en diskusjon om hvordan et fellesskap bør håndtere uenighet, er en normativ diskusjon. Siden jeg diskuterer bør-spørsmål her, er det rimelig med en viss bevissthet på eget ståsted. Et begrep som oppsummerer et lignende blikk på samfunnet som mitt eget, er James C. Scotts «the anarchist squint» eller «det anarkistiske sideblikket» (Scott, 2012). Det innebærer ikke en anti-politisk oppfordring til kaos eller opptøyer. Det er en måte å se på verden med en forkjærlighet til det rotete, hverdagslige og lokale. Sideblikket er en protest mot det strømlinjeformede og autoritært planlagte, uavhengig om det kommer fra stat eller marked. James C. Scott er en selverklært venstresidetenker, men idéene hans er også blitt populære blant liberterianske tenkere på høyresiden. For meg framstår Scott som et forbilde – ikke bare i originaliteten i hans tenkning. Han viser også hvordan akademisk arbeid kan være politisk relevant uten å være dogmatisk eller bare et etterpåklokt forsvar for allerede fastlåste politiske meninger. Kunsten å overbevise ligger i å kombinere en forståelse av hva man selv mener og vil overbevise om, og en forståelse av hvor den du vil overbevise, står, og hvilke argumenter som kunne tenkes å overbevise vedkommende. Et godt akademisk rammeverk lar forskeren vise hvor hans eller hennes egne vurderinger kommer fra, det er på en måte en invitasjon inn i forskerens idéverden. Ikke på en slik måte at det blir privat, men tvert imot. Innvielsen i forskerens tankeverden gjør byggverket sårbart, tilgjengelig, åpent og diskuterbart. Ideelt sett kombinerer et slik akademisk rammeverk et språk som lar meg presentere mitt anliggende på en effektiv måte. Men det må også være et rammeverk som kan aksepteres av en ærlig og sannhetssøkende leser som kommer fra et annet sosialt eller politisk ståsted. Ellers har det ingen overbevisningskraft. Dermed mener jeg at de beste akademiske bidragene til politiske diskusjoner ikke er rene reproduksjoner av hverken etablerte høyreside- eller venstresideretorikker. De er heller ikke apolitiske rammeverk som hevder å

Uenighetsfellesskap.indd 24

05.08.14 18:46

begrunnelsen og mål for boka

være objektiv sannhet hevet over ståsted og diskusjon. De er ofte nytenkende på en måte som bryter opp etablerte akser for uenighet og kan skape nye. Andre gode tekster er skrevet fra et ståsted, men med en tverrpolitisk adresse: de er egnet til å overbevise en meningsmotstander, ikke bare skåre poeng hos meningsfeller. Jeg deler både Scotts lett «rekkehusanarkistiske» venstresideståsted og hans akademiske ambisjon om å skape et begrepsapparat som ikke er apolitisk eller dogmatisk, men som heller inviterer til samtale på tvers av politiske skillelinjer. Boka presenterer også noen tanker om hva slags holdninger og handlinger du og jeg burde etterstrebe for å bidra til bedre uenighetsfellesskap. Jeg forsøker å gjøre dette på en måte som unngår to forskjellige feller. For det første vil jeg unngå å lage et ideal som ikke kan realiseres før alle i en gruppe aksepterer det. Det er fort gjort å tenke seg et «uenighetsfellesskap» som en gruppe der alle medlemmene følger et sett normer om hvordan man er uenige på en konstruktiv måte. Det er vanskelig å se for seg hvordan slike systemer kan starte. Min delvise løsning på problemet er å legge vekt på handlingsaspektet i å realisere et godt uenighetsfellesskap. Her ligger det to underliggende prinsipper: Det første er å ikke knuse egg for å lage omeletten. Med andre ord er det et mål å handle på en måte som er i tråd med det endelige målet du forsøker å oppnå. Det andre vil være å legge vekt på praktisk handling, ikke abstrakt vurdering. Et eksempel vil være å håndtere krenkende uttalelser. En kritiker med et abstrakt filosofisk enten–eller-syn på hva et uenighetsfellesskap kan være, vil spørre: «Er det plass til krenkende uttalelser i et uenighetsfellesskap?» Hvis man svarer «nei» på spørsmålet når det er stilt slik, blir man fort nødt til å se for seg en autoritet som begrenser rommet for uenighet. Men det er mulig å snu på dette og se det i et handlingsorientert lys. Utgangspunktet er at det etter all sannsynlighet vil dukke opp krenkende uttalelser i framtiden også. Et bedre spørsmål er: «Hva gjør jeg i møte med krenkende uttalelser?» Svaret kommer an på hvilken posisjon du har. Hvis jeg er en blogger, og noen legger igjen en krenkende kommentar,

Uenighetsfellesskap.indd 25

05.08.14 18:46

uenighetsfellesskap

har jeg «tolerert» uttalelsen hvis jeg ikke sletter den, men skriver et svar som imøtegår krenkeren? Eller har jeg «tolerert» uttalelsen hvis jeg sletter enkeltkommentaren, men ikke blokkerer brukeren? Poenget er at i et handlingsorientert system er ikke toleranse et enten–eller, men et spekter av reaksjoner. For det andre vil jeg bekjempe apati. Det er flere ulemper ved å peke på holdningsendring som virkemiddel for å gjøre verden litt bedre. Én ting er mangelen på handlinger som monner, en annet er fraværet av et kritisk blikk på makt og samfunnsstrukturer som gjør at verden stort sett ser ut som i går. For å bøte på disse ulempene knytter jeg begrepet til diskusjoner med et praktisk siktemål. Et godt uenighetsfellesskap bør ha som mål å finne handlingsalternativer og gjennomføre dem. Dette vil forhåpentligvis framstå som en motvekt mot noen av ulempene ved å forsøke å forandre verden gjennom å forandre folks holdninger. Det ligger en inspirasjon fra tenkere og aktivister som Gandhi i denne måten å tenke på. Det er lett å avfeie Gandhi som en godslig, snill onkelskikkelse, men jeg mener noen av hans tanker er verdt å ta ned fra loftet og vurdere seriøst igjen. Han var opptatt av at midlene for å nå et mål ikke måtte stride mot målet. Samtidig la han vekt på å være handlingsorientert, modig og å oversette en samfunnsvisjon til individuelle måter å leve og handle på. En gandhistisk strategi hviler på en rekke ferdigheter, blant annet: 1) Evne og mot til å kunne hevde sin overbevisning og handle i tråd med den, også når man møter motstand. 2) Evne og mot til å søke sannheten, innrømme feil og gå i nye retninger. 3) Evnen til å hevde sin egen sak uten å begrense andres muligheter. Dette siste poenget hadde flere begrunnelser. Det unngikk at en kamp for en sak undergravde målene for saken, det sørget for legitimitet i handlingene. En seier vunnet med maktmisbruk og hersketeknikker er ifølge en slik tankegang ingen virkelig seier. Det marginaliserer tapersiden og korrumperer vinnersiden (Næss, 2000; O’Yeah, 2009). Gandhi kalte metoden sin «satyagraha», som kanskje kan oversettes med «å søke sannheten» eller «å holde fast på sannheten».

Uenighetsfellesskap.indd 26

05.08.14 18:46

begrunnelsen og mål for boka

Dette gjør det tydelig at ikkevold på ingen måte er noen relativistisk metode eller innebærer noen form for intellektuell toleranse av typen «alle har litt rett». Nei, ikkevold var ikke noen prosedural metode, men en del av et verdisyn. Det var også primært en strategi for å nå dypereliggende mål, ikke bare vinne kortsiktige seiere. Dypereliggende, eller varige, seiere måtte innebære å overbevise motstanderen, og da var ikkevold og eksempelets kraft mer effektivt enn vold. Hvis idéen om at demokratiske fellesskap utgjør uenighetsfellesskap har noen normative konsekvenser, så mener jeg at de leder oss mot et slikt handlingsorientert syn på uenighet. Når andre er uenige, er det mest relevante å finne en form for handling som kan overbevise og forandre meningsmotstanderne våre, uten å gå på akkord med våre prinsipper. Dette kan medføre å ta andre på alvor, lære av dem og avstå fra å bruke noen tilgjengelige maktmidler. Men det er ikke relativistisk og alt er like bra-apatisk av den grunn. Det er snarere snakk om å være involvert i det kaotiske og urene arbeidet det kan være å skape forandring. Videre er det forskjeller på folk når det gjelder makt og innflytelse. Noen mennesker har større mulighet til å skape og forme rammene for uenighet enn andre. Hvis rammene for uenighet er godt gjennomtenkt, er det lettere å få til et fungerende uenighetsfellesskap. Lærere, politikere og avisredaktører er sentrale eksempler her. Samtidig gjelder dette også folk som deg og meg. Alle som skriver en blogg eller av og til må forholde seg til mer enn ett barn, er rammeskapere – eller uenighetsarkitekter. Med andre ord presenterer jeg en måte å tenke om uenighetsfellesskap på som har bygd inn i seg en mekanisme for å møte dem som ikke deler denne innstillingen. Idéen om et uenighetsfellesskap er basert på et syn på mennesket som urent og handlende. I bokas del 1 presenterer jeg dette menneskesynet mer i detalj.

Uenighetsfellesskap.indd 27

05.08.14 18:46

Lars Laird Iversen

ISBN 978-82-15-02337-3

788215 023373

Uenighetsfellesskap Lars Laird Iversen

Folk er uenige og føler allikevel fellesskap med hverandre. Vi ser dette i klasserom, i organisasjoner og i stater. Ethvert demokrati er et «uenighetsfellesskap».

Uenighetsfellesskap Blikk på demokratisk samhandling