Lysten på fotballspill startet på løkka

Jeg kjente til FFK, selvsagt - og var noen ganger med faren min på Stadion, andre klubber og lag visste jeg ikke om. Det var på løkka det skjedde, og for min del hadde jeg ei lita løkka med jord og noen gresstuster et steinkast fra hjemmet. Trekanten ble den kalt, rett og slett fordi løkka var formet som en trekant. Fotballspillingen her la grunnlaget for at jeg etter hvert tok turen til Trondalen, og organisert trening. Jeg spilte på det første knøttelaget som ble etablert i regi av Gresvik IF.

LILLE WEMBLEY

I dag er løkkene vi spilte på lite i bruk. Nevnte trekanten er historie, Klapper likeså. I Skogfaret er det fortsatt et par fotballmål og sikkert litt aktivitet, men Lille Wembley mellom Hurrød skole og Gressvik kirke er fortsatt intakt, faktisk utbedret gjennom årene. Noen ganger var vi litt «gærne», og dro til Slevik for å spille mot guttene som bodde der. En gjeng av oss syklet til løkka de brukte, og den løkka blomstrer og har mål også i dag.

Nå fikk ikke jeg noen stor karriere i Gresvik IF. Jeg gikk gradene og ga meg tidlig etter noen år som senior på både A- og B-lag. Men grunnlaget for en fantastisk reise gjennom ungdomsfotballen med GIF, ble lagt på løkka.

Vidar Kristoffersen

En annen Gresvik-spiller, Vidar Kristoffersen, som har gjort sine saker mye bedre enn meg i klubben og i FFK, snakket også varmt om løkkefotball, da Gress-vikingen intervjuet ham om karrieren for et par år siden. Vi er enige om at løkkefotballen på 60- og 70-tallet hadde mye å si for utviklingen av barn og unge den gangen.

«Jeg spilte med klassekamerater på Viker og andre plasser. Vi møtte andre lag, og jeg husker spesielt en kamp mot Kirkeby på «Lille Wembley», da jeg var 12 år. Jeg var jo på hugget den gangen, spilte fotball hele dagen utenom skoletid - og denne kampen tapte vi

10-14. Da lagde jeg ni mål og la opp til det siste. Senere på kvelden dro jeg og Gresviklaget jeg spilte på til Torp for en kamp. «Da var det ikke mye futt igjen», fortalte Vidar.

Vidar trekker frem løkkefotballen som et virkemiddel i hans barndom for å utvikle ulike egenskaper.

«Det er vanskelig å sammenligne fotball den gangen og i dag. Men vi var utvilsomt kreative, spilte mer fotball og fikk fotballspillet inn under huden. Vi trente teknikk og spilte fotball, ikke noe hokus pokus. Jeg og mange med meg var aktive og spilte fotball hver eneste dag. Og var det ikke organisert trening, trente jeg for meg selv».

«Løkkefotballen er nesten ikke eksisterende i dag, dessverre - men forholdene hos de forskjellige klubbene er jo bedre enn på 70-tallet. De aller fleste utfolder seg på kunstgress», sa Vidar.

Gjevt Komme Med

Vel, i en alder av 65, for min del, er det lov å mimre. Å få lov til å være med de litt eldre guttene da de spilte var et høydepunkt. Det skulle litt til, men var det ujevne lag hendte det at «sjefen» ba en av oss som så på om å være med. Jeg grep sjansen, da jeg fikk den, og det ble mange lykkelige stunder som «løkkespiller» både med jevngamle og eldre gutter.

Kn Ttespiller

Etter hvert var det en som mente jeg burde begynne i Gresvik. Trondalen var litt langt unna, men en dag syklet jeg opp og fikk være med på en trening. Da var det gjort. Turene til Trondalen ble hyppige, og jeg fikk stolt en blå og hvit drakt da første kampen i knøtteserien ble spilt. Den gangen på full bane. Jeg lagde mål, direkte fra corner mot Trosvik. Livet kunne ikke bli bedre.

Samtidig levde løkkefotballen i beste velgående. Hurrød barneskole ble bygget, og skolegården fungerte fint som fotballbane i friminuttene og i fritiden. At det var nedover og dermed også oppoverbakke spilte ingen rolle. Her var det alltid full fart og mange gode fotballspillere. Til og med om vinteren spilte vi fotball på snø og gjerne is. Spennende med et glatt underlag.

LØKKE-TURNERING

Løkkefotballen innhentet meg også i voksen alder. Da jeg frilanset som skribent og tabellansvarlig i Demokraten på slutten av 70-tallet, arrangerte avisa egne løkkefotball-kamper. Lag fra hele distriktet meldte seg på. Friggos fra Østgårdsfeltet på Lisleby, hadde egen bane og var gode. Kirkebykameratene fra Gressvik var et annet lag. Det var innledende serier, kamper med jevne mellomrom. De fleste ble spilt ved Østgårdsfeltet. Jeg var dommer og holdt orden på resultatene. Finalekampen ble lagt til Kongsten under festningen. Side opp og side ned ble skrevet i Demokraten om denne aktiviteten den gangen.

Utvikling

Noen år senere kom de første kunstgressbanene, mange av løkkene ble satt av til boliger eller annet formål. Distriktets fotballklubber tok over mye av det løkka hadde vært. I dag spilles det selvsagt fortsatt fotball på og ved skoleanlegg og kanskje i en og annen veistump. Og små barn, både jenter og gutter helt ned i 6-års alderen får gjerne utfolde seg hos den lokale fotballklubben på flotte kunstgressbaner. Utvikling kalles det, og det er jo fint at mange får et organisert tilbud, men jeg tenker at jeg aldri ville være foruten barndommen på løkka. Det ga meg og mange med meg en inngangsbillett til det som kom senere.