Gåfotballen ga meg livslysten tilbake

Jeg kjører opp Hjulmakerveien på Ambjørnrød, svinger opp til huset helt på toppen og parkerer foran Tesline, Teslaen til jenta som bor her har nemlig akkurat det skiltet.

I det jeg åpner døren på bilen og stiger ut strømmer det brusende orgelmusikk imot meg. Døra til det utrolig koselige huset står åpent og ved det imponerende Technics orgelet sitter Line Ullfeng Michalsen og frisker opp gamle minner.

Akkurat et flashback i tid blir det også for undertegnede, for på 70 og 80 tallet solgte jeg dusinvis av orgler av det samme merket i Borg Musikk i Sarpsborg og Fredrikstad. Riktig nok ikke så mange av den modellen som Line fikk for snart 40 år siden, den gang var prislappen på kr. 65 000.

– Det var en bursdagsgave fra min avdøde mann Roar, sier hun stolt, han visste godt hva det å spille orgel betydde for meg.

Line forteller at det er kun et knapt år siden hun begynte å spille igjen og hun imponerer der hun gir både fotograf Terje Jensen og meg en liten konsert. Går vi tilbake til åttitallet så var ikke Line bare ei som spilte orgel, hun drev også orgelskole, og det er mange i byen vår som har lært seg den edle kunsten å traktere et avansert elektronisk orgel av henne.

– Jeg er litt sånn at jeg liker best å gjøre det jeg har gjort før, sier hun med et smil, derfor er det orgel og fotball slik det var for noen tiår siden.

Savnet Er Stort

Line ble kjæreste med Roar da hun var 14 år og det var de to i hele 43 år, de var sammen om alt, der Roar var der var Line. De reiste sammen, Roar var internasjonalt i toppen som croket-spiller og Line fulgte han til konkurranser over hele verden. Hun elsket å være der Roar var og om det var i nabolaget, med venner i Hjulmakerveien Croket Club eller på den andre siden av kloden, spilte ingen rolle. Det ble også besøk i Leeds, en veldig hyggelig forpliktelse når man har super-supporter Svend Anders KarlsenMoum som en av to svigersønner, både han og Alexander har nærmest vært som sønner for Line.

– Da Roar fikk kreft i 2015 kom det som lyn fra klar himmel, at jeg skulle ha et liv uten han var jo helt utenkelig, sier hun stille, for meg var det helt naturlig å dele hans interesser og hans venner. Derfor ble savnet og tomrommet så utrolig stort, og egentlig så orket jeg nesten ikke å leve lenger, jeg ble passiv og ville nesten ingen ting, men familien min reddet meg, jeg har verdens beste familie, sier hun med kjærlighet i stemmen.

Line forteller om de tre døtrene, Ina, Annika og Betine, som alle bor på Manstad innenfor en radius på størrelse med en croket-bane, og om hvordan jentene, de fem barnebarna og svigersønnene var der og er der for henne på en måte som hun rett og slett beskriver som enestående.

– De er så gode mot meg og de betyr så mye, de er barna mine og vil alltid være det, men de er også mine beste venninner. Jeg er så utrolig glad i dem, og så har jeg jo mamma Solveig, legger hun til. Samtidig bestemte jeg meg tidlig for at det skulle være hyggelig å være sammen med meg uansett hvor tøft jeg hadde det, og sammen tror jeg at vi greide det.

Tok Tak I Livet

De siste drøye to årene før Roar døde i 2019, satt Line ved sin kreftsyke manns side, og det tok tid etter hans bortgang før hun fikk litt av livsgnisten tilbake. I januar i 2022 tok hun et valg som skulle endre mye. Hun bestemte seg for å begynne på en lavkarbodiett og du verden hvor bestemt hun var.

– Jeg kuttet ut sukker og på ett år gikk jeg ned over 40 kilo, jeg var sta og egen og fant min form for livsendring, en lettere kropp gjorde at jeg igjen kunne gjøre det jeg elsket mest av alt av fysisk aktivitet, fotball.

Gåfotballen i Trondalen har blitt viktig for Line og hun takker tidligere landslagskeeper Frode Hansen, hennes store forbilde som målvakt, for at han tok tak i henne og ga henne den inspirasjonen hun trengte.

– Jeg har tatt vare på og printet ut alle de oppmuntrende meldingene som Frode har sendt meg, han besøkte meg og han hadde med seg boka om Gresvik IF og andre ting som inspirerte, han er et utrolig flott menneske med masse empati, han har et stort hjerte og han har betydd veldig mye for meg. Var han et stort forbilde før så er han et enda større nå, legger hun til med respekt i stemmen.

Det å komme tilbake til fotballfamilien og møte igjen jenter hun spilte med og mot i sine mange år i Trosvik og Gresvik har vært utrolig hyggelig, og hun gleder seg stort til hver trening og kamp. Line understreker at Gåfotball er skikkelig gøy, og som keeper er det jo ingen forskjell, ballen skal fortsatt reddes.

– Drømmen min har gått i oppfyllelse, sier hun med latter i stemmen, jeg har endelig fått rosa keeperdrakt, det hadde jeg aldri i de 22 årene hvor jeg var aktiv, og tenk at jeg igjen kan ha det så gøy med herlige jenter og en ball.

Det Line greide på ett år har også ført til mye medieoppmerksomhet både lokalt og nasjonalt og fortsatt er historien hennes noe som imponere og inspirerer. Tidligere han hun fått oppmerksomhet som lidenskapelig fotograf og hun har vunnet både bil og andre premiere for sine blinkskudd, men akkurat den oppmerksomheten hun får nå er ikke noe hun er like begeistret for, men som hun siste er en viktig del av den kuren hun han gjennomført. sier kan den hjelpe noen så er hun veldig glad for det.

Line viser oss huset og den utrolig flotte uteplassen, og der vi sitter i stua og ser ut er det som hun bor midt i skogen. Huset er noe hun er veldig glad i og sammen med Roar la de sjelen i eneboligen som hun selv har tegnet. Som tidligere nevnt så liker hun ikke endringer og derfor vil hun at huset skal være slik det er.

Tegnet Sitt Eget Hus

Line har gledet seg til å få besøk og det er ikke måte på hvordan hun har stelt i stand. Gressvikingens utsendte blir traktert med hjemmelagde rundstykker med nydelig pålegg, en farlig god kake og kald og varm drikke.

– Alt er lavkarbo, understreker Line med et smil, og så må dere huske å bruke mye majones, legger hun til. Akkurat det

– Det er viktig for meg å bo akkurat her, sier hun med overbevisning, dette er vårt hus og her skal jeg bo.

Line har hatt det tøft helsemessig etter at hun ble alene, men med en fantastisk familie og utrolig gode fotballvenner ser hun nå mye lysere på fremtiden. Jenta som har vært på keeperskole med Liverpool-legenden Ray Clemence, som nærmest vokste opp på Fredrikstad Stadion, der tante Ragnhild styrte klubbhuset, og som i barndommen spilte fotball med Per Egil Ahlsen, Terje Jensen og Rune «Pratt», er et synlig bevis på at fotballen er livslang terapi og glede.