Et langt liv i form og farger

Jeg husker du kom inn i maleklubben på gamle Seiersten skole midt på 90-tallet med en kullstifttegningen av ei rot, er noe av de første Leif Nyland sier etter at vi har satt oss rund bordet i ateliet hans i Nordkilen. Han forteller hvor imponert han var og hvordan akkurat den tegningen har festet seg.

TEKST: DAG SOLHEIM. FOTO: TERJE JENSEN usker du virkelig det, repliserer Yvonne Jeanette Karlsen med et stolt smil.

Samtalen er i gang, en samtale som man føler egentlig aldri behøver å slutte. Fotograf Terje Jensen er også med i den gode praten, og de to lokale kunstnerne deler villig fra et rikt og spennende liv. Kunsten er en livstil for de to som er født på andre halvdel av 60-tallet, og likhetstrekkene er mange selv om utrykket er vidt forskjellig.

Tegningen Leif sikter til fra møtet i maleklubben Paletten for godt over 25 år siden har Yvonne tatt godt vare på.

– Den har stor affeksjonsverdi for meg så den har jeg i ateliet mitt på gamle NTP, forteller hun der hun for anledningen sitter i en flott sommerkjole.

Leif er i arbeidsantrekk fult av fargerike malingflekker, klærne er nesten et kunstverk i seg selv. Det er bilder, treverk, en maskin til innramming, og utstyr over alt. Et stort fargerike maleriet med motiv fra Slevik preger den delen av rommet vi sitter i. Funkis-hytta i bildet er noe Leif har malt kanskje 40 ganger.

– Utvilsomt mitt favoritmotiv, forteller han, mens lyset flommer inn i det store rommet og forsterker fargene i kunstverket.

Lyset er et tema, også for fotograf Jensen, man leter alltid etter akkurat det spesielle lyset, uten at man kan forklare hva det er, helt plutselig er det bare der og gir naturen, motiver, fotografier og malerier det som noen ganger blir helt magisk, er konklusjonen rundt bordet

Både Terje og Leif lar seg imponere av hvordan Yvonne lar lyset komme fra undersiden i sine malerier, det gir bildene en helt spesiell dynamikk.

Livet Kom I Veien

De to kunstnerne fra gamle Onsøy møttes altså i maleklubben Paletten for snart 30 år siden og har lenge avtalt at de skule treffes hos Leif, derfor var gleden stor da Gressvikingen brakte dem sammen.

– Dette har vi jo pratet om flere ganger, sier Yvonne, som lar seg imponere av hvor høyt det er under taket, dette hadde vært perfekt for mitt motordrevne høye staffeli legger hun til.

Yvonne, som nesten kan se barndomshjemmet i Gamle Ålevei fra det ene vinduet, forteller at hun allerede som 12 åring bestemte seg for å bli kunstner. På Gressvik ungdomsskole hadde hun mere fokus på å tegne medelevene enn på selve skolearbeidet. Yvonne elsket å tegne og hun var flink, veldig flink. Men så kom livet på en måte litt i veien, som 17 åring var Yvonne for ung til å kom inn på Kunst og Håndverksskolen og da ble det reklame og estetiske fag på Glemmen videregående i stedet, og dermed tok livet en annen retning.

– Frisør Steinar Forsberg spurte på samme tid om jeg ville begynne å jobbe hos han og det endte med fagbrev som frisør, jeg giftet meg tidlig og dermed ble det ikke tid til det kunstnerlivet jeg bestemte meg for som barn, forteller hun ivrig.

Men flammen som brant for kunsten var på langt nær slukket og med et knippe klassisk figurativ kunst under armen dro jenta fra Gressvik til Oslo og banket på døra til sitt store forbilde, Odd Nerdrum eleven, Eser Afarcan. Det som møtte henne kan vel kun beskrives som brutalt, samtidig som det var den viktigste «dørbankingen» hun noen gang har gjort.

– På spørsmålet om hva jeg ville svarte jeg mitt store forbildet at jeg ønsket å studere hos han, jeg tar ikke studenter var det kontante svaret, ler Yvonne, Da hun pent ba om at han i hvert fall kunne se på det hun hadde med kom det et kontant svar etter et kort gjennomsyn, BULLSHIT, eller på norsk bare dritt, var kunstnerens krasse kommentar. Men det tøffe møtet ga det ønskede resultatet på tross av svarene, Yvonne studerte med Arfacan i tre år, før han flyttet til Canada. I 2011 stilte de to ut sammen i hans fødeland Tyrkia, større anerkjennelse av mesteren er det ikke mulig å få.

S Sterens D D Ble Et Vendepunkt

Glemmen videregående, eller yrkesskolen som det het på den tiden, var også et steg på veien i livet for Leif. Maskin og mek ble linja for en gutt fra Vikane som brutalt sagt ga litt f. Som 24 åring skjedde det en tragisk hendelse som skulle endre alt. Leifs søster valgte å avslutte livet og en viktig del av sorg- bearbeidelsen for broren ble å male veldig melankolske motiver.

– Jeg fant på en måte språket mitt, det ble en livsendring til et felt hvor jeg følte meg hjemme, kunsten ble et sted hvor jeg var meg, forteller han alvorlig, og i et lite øyeblikk blir det noen sekunders stillhet i det ellers livlige rommet.

Forfall på bygninger i litt dystre farger var motivene, men etter hvert gled melankolien over i fargerike badehus og hytter, motiver hentet fra den fantastiske kysten vår. Nærområdene i idyllen Vikane, der han bor, ble foreviget på Leif Nylands særegne visuelle måte å uttrykke seg på. Hans form har gitt stor anerkjennelse og nå forbindes han som var melankolsk veldig ofte med lyset.

Leif studerte i 8 år, førts tre år på Oslo tegne og maleskole og deretter på Kunsthøgskolen hvor han tok en Mastergrad ved instituttet for visuell kunst og en Bachelor i grafikk.

– På grunn av utrykket mitt ble jeg motarbeidet i fem år på Kunsthøgskolen, sier han alvorlig, vi lager ikke slik kunst her var det jeg fikk høre.

Kunsteren fra Vikane følte at han ikke fikk puste, og når han nå stiller spørsmål om hvem det er som skal bestemme hvordan vi skal uttrykke oss, så konkluderer han bestemt med at man må å bestemme selv. Han går faktisk så langt som å beskrive deler av tiden på høgskolen som bortkastet. Heldigvis, mener veldig mange, så ble han tro mot sitt uttrykk.

Ikke Alt Er Like Morsomt

Yvonne og Leif er klare på at de maler for seg selv men at det også må tenkes kommersielt når det er dette man lever av. Leif er produktiv ut mot alle galleriene som selger kunsten hans, og når det gjelder alt arbeidet rundt det som kommer i tillegg til det å male så er han veldig strukturert.

– Det er nok ikke jeg, skyter Yvonne inn, jeg er nok den som skyver litt på de tingene jeg ikke er så glad i, papirarbeidet er i den kategorien legger hun til, samtidig er jeg elendig på å selge meg selv, jeg tar ikke initiativer og venter heller på at gallerier og kunder skal ringe.

En ting til hun ikke er glad i er kameraer, derfor var oppgavene hun fikk i TV serien Anno 1721 i 2016 noe av det værste hun har vært med på. Den populære NRK-serien ble spilt inn i Fredrikstad og Yvonne fikk i oppdrag å male de syv siste deltagerne i tidsriktige antrekk på Kjølberg Gård.

– Det var et mareritt med kameraer over alt, jeg var så ukomfortabel, det å male direkte på kamera var langt utenfor min komfortsone, sier hun bestemt, et av mitt kunstnerlivs mest ubehagelige opplevelser.

En viktig side av det å være kunstner er selvfølgelig det å stille ut, begge har opp gjennom årene hatt stor aktivitet på dette området. Leif har akkurat stilt ut 44 bilder på Galleri Rød på Jeløya. Mens Yvonne skal stille ut hos navnebror Rød herregård i Halden til høsten.

– Årets sommer blir den første på mange år uten noen form for utstilling, det skal jeg nyte til fulle forteller Gressvikjenta, selv om det selvfølgelig kan bety noe mindre salg.

Trives I Eget Selskap

Som kunstner er man mye i sin egen verden, man bør trives i eget selskap og like litt den ensomheten. Samtidig har man valgte en livsstil som varer hele livet. Pensjonisttilværelse er et fremmedord, her skal det males så lenge man kan.

– Noen ganger lurer jeg på hva jeg driver med, sier Leif, som beskriver det å være kunstner som en berg og dalbane.

Samtidig er begge enige om at det fine med kunsten er at alle ser den forskjellig, det bildet de selv liker er ikke nødvendigvis det samme som det kunden liker. Yvonne forteller at hun maler mye på bestilling og at det alltid er spennende om kunden er tilfreds med det ferdige resultatet.

– Jeg har akkurat levert et bilde til en bestefar som ble så rørt at han gråt da han fikk se maleriet han hadde bestilt av barnebarnet sitt, da ble jeg ekstra fornøyd, sier hun stolt.

– Vi blir på en måte dopet av ros og gode omtaler, skyter Leif inn, det betyr mye.

Den fine sommerdagen hvor vi møtes forteller begge at de har solgt et bilde i samme format tidligere den dagen. Det som er helt utrolig er at når de ringer hverandre etter vårt møte så viser det seg at det er til den samme kunden. Ulike men likt er vel enkel konklusjon på akkurat det.

Hele Norges B Tblad