KNS Historie

2/ 1883-1933 En serie der vi gir glimt fra KNS’ historie.

Som kilder er benyttet Halfdan Hansens «Kongelig Norsk Seilforening 1883-1933», «Kongelig Norsk Seilforening 1883-1983» v/Knut Heje, og Fredrik Denneches «Lystbåter og kappseilas» (Norske Båter bind III, Grøndahl & Søn Forlag A.S, 1981), «Dronningen - Oslofj ordens funkisperle», utgitt 2007 av bokens forfattere og Norsk Maritimt Forlag AS. Boken kan kjøpes i foreningens sekretariat. AV SVEN ELLEFSEN

PALATINA, 40,40 TONN, konstruert av Nicholson 1891, tilhørende H.W.Konow.

NARVERØD KLUBBHUS. BÅTEN ER N.F., en racer konstruert av Colin Archer for deltagelse i jubileumsregattaen i Stockholm i 1897.

Historien viser oss at det er regattaseilingen som leder til stiftelse av seilforeninger, og vi kan vel si at seilforeningene skaper utvikling av båtene. Regattaer, seilaser eller båtstevner, som ble arrangert av privatpersoner, førte til at man ønsket fastere organisasjoner for nye arrangementer. Slik var det også for Norsk Forening for Lystseilads (NFL), som slik vi kunne lese i forrige SEILAS, ble til KNS. NFL skulle være en landsforening og arrangerte i sine første år etter stiftelsen i 1883 landsregattaer, og konkurrerte som sådan ikke med de «lokale» seilforeninger.

LANDSREGATTAENE

NFL arrangerte som oftest sine landsregattaer i forbindelse med den årlige generalforsamling, og de fant sted i Ytre Oslofj ord. Således fi nner vi i tidsrommet 1884-1905 regattaene i Horten, Moss, Hankø, Larvik og andre steder langs kysten sydover til Kristiansand. Et sted som etter hvert går igjen er Narverød ved Vallø utenfor Tønsberg. Behovet for et fast tilholdssted førte hit, men etter noen år dalte interessen; stedet lå for langt unna. Etter en stormnatt i 1903 der fl ere båter drev på land og havarerte, var det slutt. Sammenslåingen med Kongelig Yachtklub Kristiania (KYK) i 1904 løste klubbhusproblemet ved at KYK allerede var etablert på Dronningen. Klubbhuset ble på mange måter KNS’ merke og stolthet, et samlingssted for seilere med båthavn og festivitas.

MÅLEREGLENE

Like gammelt som regattaseilingen – lysten til å konkurrere og vinne – er de mange spørsmålene om hvordan ulike båter vurderes mot hverandre. Måleregler oppsto i forskjellige fora, og arrangørene måtte ta stilling til hvilke regler det skulle seiles etter. Deltagelse i andre land medførte behov for internasjonale regler. I hovedsak er det deplasement, vannlinjelengde og seilareal som avgjør båtenes inndeling i klasser, dvs. grupperinger etter måltall. Kristiania Seilforening hadde sine regler. Andre steder fi nner vi «tonn»-regler, etter hvert også «seillengder» og Københavner-regelen. Et avgjørende skritt videre fi nner vi R-regelen som ble vedtatt i London i 1906. Som de fl este sikkert kjenner til har diskusjonen om rettferdige regler fortsatt opp til vår tid.

I Norge var det helt frem til 1870-80 tallet stort sett bruksbåter som ble lystbåter og etterhvert oppgradert til regattaseiling. I USA og England lå man noen tiår foran oss, og det er tydelig at man er blitt påvirket her hjemme. Båtene som seilte om America’s Cup viser et mønster; de amerikanske var relativt brede med begrenset dypgående og senkekjøl tilpasset farvannet innenskjærs, og de engelske var smalere og med dypere kjøler som gjorde dem egnet for den krappe strømsjøen i Den engelske kanal.

DE NORSKE KONSTRUKTØRENE

De norske båtene var klinkbygde spissgattere. I 1863 kom det en seilsnekke med poteter til Oslo. Den var bygget i Larkollen og ble lagt merke til av oppsynsmann Andreas Olsen i Revierhavnens Baadforening. Båten ble kjøpt, fi kk navnet Garibaldi og seilte med stort hell i regattaer i fl ere tiår. Ingeniør Gustav Adolf Sinding (1849-1925) drev eget båtbyggeri i Kragerø og tegnet så mange spissgattere at de fremdeles benevnes «Sindingbåt». Han og faren var med og stiftet NFL. Den maritimt interesserte advokat H. Grønn var en kjent seiler og ble også en dyktig konstruktør av mange spissgattere. Den mest kjente norske konstruktør var Colin Archer (1832-1921). Allerede i 1873 skrev han artikkelserien

«Anvisning til konstruksjon av lystfartøyer og både». Basert på ranke kuttere, de såkalte planke-på-høykant, og ‘Builder’s old hvalerbåten utviklet han bedre og sikrere losbåter og lystbåter, Measurement’ (ton-regelen). Med de nye reglene kom uttrykket først klinkbygde men etterhvert kravellbygde. «Venus» fra 1889 «rating» som i Norge ble kalt «seil-lengde», som vi fi nner igjen er en av lystbåtene som fremdeles seiler i Oslofj orden. Mest kjent som betegnelse på klasse-inndelingen. Med de nye reglene er selvsagt Archer for redningsskøytene i perioden etter 1893. kunne den våte fl ate reduseres ved å gjøre forskipet underHan var med og stiftet og var styreformann i NFL 1887-1903. Han skåret, kjølen ble kortere, hvilket også gjorde båtene lettere å var også med-stifter av Redningsselskapet i 1891. manøvrere. Nå gikk lengden av vannlinjen inn i måleformelen i

Mange i Norge fulgte godt med i utviklingen ute, spesielt stedet for skoglengden over dekk. Dette ble utnyttet i Gloriana i England og USA, og lot seg påvirke, ikke minst i 1890-årene som fi kk overhengende baug og hekk som økte vannlinjen ved da de norske båtene ble gammeldagse. krengning. Herreshoff dro dette til det Da læreboken i båtkonstruksjon av ekstreme i den over-riggede America’s engelskmannen Dixon Kemp fra 1878 ble oversatt til svensk, hjalp det. Ved århun- «Det ble tid for nye Cup-båten Reliance i 1903. På 1880-tallet stilte Herreshoff med en katamaran i en dreskiftet kom de første båtene tegnet av Johan Anker (1871-1940), som i en lang regler som skapte regatta. Han seilte «rundt» alle de andre med den følge at båttypen ble utelukket i periode ble den store norske konstruktør og en dyktig seiler. raske, men samtidig tiden som fulgte. I Storbritannia kom også utvikUTVIKLING AV REGLENE sterkere og mere lingen kraftig frem mot 1900. Det ble bygget et stort antall store båter. Innen båtkonstruksjon snakker man hele tiden om tilpasning til reglene, og man sjødyktige båter.» Det var gylne tider i imperiet. Også nordmenn brukte de fremtredende ser hvordan reglene utnyttes. I mange konstruktører som skotten G. L. tilfeller fører det til båter som leder frem Watson (1851-1904), fl ere genetil regelendringer. Amerikaneren Nathanael Herreshoff (1848- rasjoner Fife og Camper & Nicholson, og fi kk båtene 1938) nevnes av de fl este som den største konstruktør noensinne. bygget i Norge. Watson var kanskje mest kjent for kongeHan var utdannet ved MIT og Harvard, tegnet bl.a. 6 forsvarere båten Britannia fra 1893 som seilte regattaer i over 40 år. av America’s Cup, og hans konstruksjon «Gloriana» fra 1891 I våre farvann fi kk vi Københavner-regelen (1898) som ble et ikon og Gloriana-båter et begrep. Han var hovedperson svar på ovennevnte: «racere» med mye seil, lave og smale bak Seawanhaka-regelen fra 1883. Ganske lik ble den engelske skrog med lange overheng både fra Archer og Anker. Fra ‘L and SA Rule’ (Length and Sail Area) fra 1886. Sistnevnte Ankers tegnebrett kom det båter med fi nnekjøl og spaderor. kom som avløsning av Thames-regelen som favoriserte smale, De var raskere enn alle andre, men ble stoppet av reglene.

BÅTSTEVNET I STAVANGER I 1868. Garnbåtene under seilas fra Tungenæs til Rannebergvik.

«GLORIANA», NATH. HERRESHOFF`s genistrek fra 1891. Nyheten lå i forskipets lange overheng og fulle linjer, som hindret båten i å sette i motsjøen. «GARIBALDI», bygget på Larkollen i 1863 – en av pionèrtidens mest kjente båter.

Det ble tid for nye regler som skapte raske, men samtidig sterkere og mere sjødyktige båter. Den kom i 1906: den internasjonale R-regelen. Gaff elriggen var enerådende til etter 1910.

BYGGEMATERIALER OG METODER

Fra gammelt av ble båtene bygget i det trevirket man hadde på stedet. Det var vår velkjente gran og furu i Norge, andre steder lokale varianter av samme. Finere tresorter som teak og mahogny kom også i bruk, således tidlig på 90-tallet den første båt bygget i mahogny i Norge. Små og mellomstore båter ble bygget slik vi kjenner tradisjonelle norske trebåter; solid men tungt. Etter 1850 ble fl ere større båter bygget som «kompositt»båter, dvs. tre sammen med stål/metaller. Slik kunne skrogene bli sterkere og lettere. Og det ble eksperimentert: den amerikanske tittelforsvareren i America’s Cup 1883, konstruert av Herreshoff , hadde skrog der bunnen var bronseplater og fribordet var i aluminium. En superlett båt som gikk i oppløsning etter få måneder pga. galvanisk tæring. Den skulle jo ikke vare lenger enn til å vinne Cup’en, koste hva det koste ville. Reliance var bygget i bronse, spantene av nikkel-stål og dekket i aluminium med korkbelegg. Den ble hugget opp samme år som den vant. Stålbåter ble det også bygget noen av; et KNS-medlem kjøpte en slik i Sverige, forøvrig med en spesiell gaff elrigg der gaff elen er festet helt nede ved storbommen.

Når vi sammenligner utviklingen av byggematerialer og skrogformer de siste tiår med hva som skjedde for over 100 år siden, er det interessant å se hva Herreshoff , «the Wizard from Bristol (Rhode Island)» sto for. Han konstruerte alle beslag til Reliance; bl.a. de første 2-speed vinsjer. Skroget var stivet opp med skråbjelker og stag etter prinsippet i et fl y. Den hule stålmasten var laget slik at stangen til toppseilet kunne senkes inne i masten når det blåste slik at toppseilet ikke var i bruk. Alle halinger førte ned under dekk der vinsjebesetningen holdt til. Fall og skjøter ble rullet opp på tromler.

DET 20. ÅRHUNDRE

I neste historieglimt er vi inne på 1900-tallet. Vi fi kk et selvstendig Norge, verdenskriger, nye regler og konstruksjoner, olympiske seilaser og større bredde i seilingen. Vi starter med perioden 1905-1920 i neste Seilas.