Hjemseiling: Etne-Oslo

2009

Drømmeturen startet fra Etne i Etnefj orden i fl ott vær 27. juni 2009. Vi er Monica Clasen, min daværende samboer; nå kone, og undertegnede. Vi fant på vinteren ut at det var på tide å anskaff e egen båt. Etter søk og vurderinger falt valget på en Comfortina 32 fra 1985 hjemmehørende i Etne.

AV SVEN ELLEFSEN

FØRSTE KVELDEN OMBORD på vei nordover fra Etne.

KLAR FOR Å GÅ over Jæren. DEN DAMEN er ikke skyggeredd, på kanten av preikestolen.

Vi hadde vært 3 ganger i Etne i løpet av april og mai for å besiktige, overta og prøveseile før vi nå hadde 4 uker foran oss for en langsom seilas til ny hjemmehavn på Dronningen. Hvordan kan jeg skrive detaljert om turen 11 år etter? Svaret er loggbok som er ført for alle våre turer.

DEN IDEELLE TURBÅT FRA 80-TALLET

Hvorfor det ble en Comfortina 32? En velseilende kvalitetsbåt med brøkdelsrigg fra 1985, lett å manøvrere og med tradisjonell, velprøvet og god innredning. Jeg hadde så vidt seilt en søsterbåt mange år før, og hadde ellers erfaring med en rekke forskjellige båter, både større og mindre. Vi ble ikke skuff et og har aldri, nå over 10 senere, angret. Drifts- og vedlikeholdsutgiftene har vært lave og seilene holder fortsatt godt. Selger sa at motoren var sliten, men vi skiftet ikke til ny før i 2018. Oppgraderinger av noe utstyr er naturlig nok gjort, men i basis er båten slik den alltid har vært, til og med med originaltrekk på alle madrasser og puter i salong og lugarer. Godt bevis på godt stell av tidligere eiere!

FØRST NORDOVER OG VESTOVER

På ettermiddagen nevnte dag i juni var alt klart for avreise: bagasje og mat om bord og med en enkel navneseremoni Stella på hekken. Med kursen nordover i shortsføre og 20 grader i sjøen var alt bare glede, kun med et lite uhell da slingreopphenget til gasskomfyren var litt vanskelig og spagetti-sausen havnet på dørken. En bagatell dog i den fl otte seilasen gjennom vestlandsnaturen forbi Mongstad mot Rosendal. Noen vil kanskje tenke at det var naturlig å se baroniet i Rosendal når vi først var på disse trakter. En av Monicas forfedre var krigskommisær og forvalter på baroniet på 1700-tallet, så der hadde vi vært før, men vi nøt synet opp mot Folgefonna der Monicas sønn, Eric, nå boltret seg på snowboard etter å ha kjørt oss til Etne. Første nattehavn ble på svai i Skipavågen på østsiden av Tysnesøy.

Neste dag gjennom det trange og dype Lokksundet mellom Tysnesøy og Varaldsøy, ut helt øst i Bjørnafj orden. Vi hadde avtalt møte i Os med min datter Hanne, student i Bergen, kommende svigersønn Eirik og hans far. De to sistnevnte hadde aldri vært i seilbåt før og fi kk en perfekt debut med bading i 23 grader, middag for anker utenfor Solstrand og retur til Os med far og sønn i nydelig kveldssol.

Hanne overnattet hos oss og vi satte henne i land i Os neste dag. Litt handling og en kikk på Oselvarverkstaden før vi sto over mot Korsfj orden som jeg ble godt kjent med under min tjeneste på minesveiper i 1967-68. Nattehavn i Austevoll før seilasen gikk over Møkstrafj orden og Selbjørns-fj orden, gjennom Brandasund til ny ankerplass innenfor de ytterste holmer mot havet vest for Stord.

I TÅKEN UTENFOR ALLE SKJÆR OG BÅER

Fortsatt det fl otte været, men i minste laget med vind. Neste dag satte tåken navigasjonskunn-skapene på prøve. Vi hadde ikke kartplotter; kun GPS og vanlige sjøkart. Vi plottet posisjonen inn på kartet kontinuerlig. Heldigvis var det lite vind og sjø, men spennende var det Etter 7-8 timer var vi vel i havn på Espevær, en liten idyll ute mot havet. Her ute var det lett å få kontakt med folk, og vi måtte selvsagt gå tur og se på UFO-ringen, den store attraksjon og uløste mysterium! Det påståtte og for mange det helt sikre merket etter en UFO kan virke overbevisende – kanskje.

Neste dag over Sletta mot Haugesund, et ofte omtalt sjøområde pga. vind og sjø, men i dag nærmest speilblankt. Jeg fi kk vist Monica hvordan hurtigbåten Sleipner navigerte feil og gikk på skjæret Bloksen utenfor Ryvarden i 1999. En tragisk historie. Den nordre innseilingen til Karmsundet kan se ille ut i mørket, men i kveldssolen var det enkelt å fi nne veien mellom alle sjømerkene og ta seg inn til byens sentrum i Smedasundet. Min mor var fra Haugesund, og jeg har fremdeles familie der som selvsagt ble kontaktet og invitert om bord.

DEJA VU UTE I HAVET

I 1976 seilte jeg Viking Bank Race med Swan 41 Sagamore. Regattaen gikk fra Marsteinen syd for Bergen, rundt Utsira, ut til Friggfeltet og tilbake til Marsteinen. Nå ble det anledning til å komme i land på Utsira som er et av de vestligste steder i Norge. I fortsatt fi nvær, men med mye bruk av motor ankom vi havnen nord på Utsira på ettermiddagen 3. juli. Vi ble fortalt at vi måtte gå og spise kveite på Utsira Havstuer syd på øya. Dermed ble det en god spasertur både før og etter middag – fi sken var verdt det. Tilbaketuren tok oss forbi en boplass fra jernalderen ca. 8000 år før vår tidsregning. Myggen bet i vindstilla mens solen gikk ned i speilblankt hav kl 2255!

Neste havn ble Skudeneshavn på Karmøy. Her var det festival og start for Convoy Cup. Vi fi kk plass for natten longside startfartøyet, minesveiperen M314 Alta, som jeg i sin tid tjenestegjorde på og siden 1996 har vært med å drive som museum i Oslo. Skudeneshavn har kanskje den aller vakreste trehus-bebyggelsen på kysten, karakterisert med sine fl otte dører i forskjellige farger. Den tradisjonelle kirkesherry sammen med marine-kamerater på Altas dekk før avgang søndag formiddag.

FORTØYD til "Frokoststedet" i Jøssingfj orden. BYBESØK OG FJELLTUR – DERETTER VESTOVER IGJEN – OG SYDOVER

Stavanger, here we come – først inn til byen med plass på gjestebrygge innerst i Vågen før det var å fi nne frem joggeskoene på overfart østover til Jøssang. Her fi kk vi lov til å ligge på en privat brygge og startet turen oppover mot Preikestolen, først 5 km på bilvei opp til Preikestolhytta (270 m.o.h), deretter på tursti sammen med turister av alle slag – i alle fall etter skotøyet å dømme – opp til det forjettede platået 604 m.o.h. Nattehavn i gjestehavnen i Tau der båtforeningens vakt kom med avis og rundstykker neste morgen - perfekt! Vi hadde håpet å gå innom Flor og Fjære på Sør Hidle, men det krevdes forhåndsbestilling med restaurantbesøk. Det ble i stedet et kort besøk i Stavanger igjen før vi fant gjestehavn på svai litt nord for byen. Vi våknet igjen til sol, varme og morgenbad i over 20 grader. Flott start for vår ferd til Kvitsøy som er et arkipel med høy status blant Stavangers befolkning. I innseilingen skal man følge godt med når man ikke har kartplotter, her er nok av skjær og sjømerker, men så kommer man også inn til en idyll. Fyret på Kvitsøy er velkjent, og her fi nner man trafi kksentralen til Kystverket i et karakteristisk, moderne bygg.

Siste stopp før Jæren ble Tananger. Vi la ut i maksvær fra Kvitsøy og med håp i dorgesnøret, men en kraftig vindøkning førte oss fossende i havn. Da jeg var i Tananger på hytte hos min tante og onkel i 1956 var Tananger et rolig sted med hvite trehus og restaurant Hummeren der man kunne peke ut hvilken hummer man ville ha til middag. Vi lyttet til historien om barna til fyrvokteren på Rott som måtte ro til fastlandet etter hjelp i uværet. Vi rodde rundt i onkels robåt, stirret ned i det klare vannet og dro fi sken. Vi så med store øyne på hvordan hønene måtte late livet i det lokale hønseri. Nå hadde oljen for lengst tatt over. Sic transit.

JÆRENS REV OG ÅNA SIRA – TIL JØSSINGJORDEN

Neste seilas over åpent hav gikk problemfritt inn til ankerhavn i den nordre innseilingen til Egersund. Som leseren kanskje har forstått, ligger vi helst for anker; byene går vi stort sett til for nødvendige ærend. Med solcellpaneler er vi oftest selvforsynt med strøm både til kjøleboks og elektrisk toalett. Etter en handlerunde i Egersund

KIRKEN PÅ HIDRA .

heiste vi seil ut neste ettermiddag. Vi visste at det blåste, så vi la inn et rev med en gang, men før vi var ute i åpent farvann la vi inn det andre også. Vi fi kk en lens vi aldri glemmer: med innrullet fokk og altså 2 rev i storseilet så vi 13-tallet på loggen i surf’en. Comfortina’en var helt uproblematisk å styre. Spennende, men slitsomt, så vi søkte havn i Rekefj ord. Her fant vi ikke de rekene vi kunne håpet på, og på en liten turvei vi fant og ville strekke litt på bena, ble vi jaget bort av en illsint, nærmest truende grunneier. Før frokost kastet vi loss og seilte forbi Sogndalstrand med Åna Sira, kjent fra værmeldingen, inn i Jøssingfj orden. Med min interesse for marine og historie kunne vi ikke bare seile forbi. Men ser man bort fra dramaet fra februar 1940, synes vi ikke fj orden hadde noe å by på for turseilere; bratte fj ellsider og noen industrikaier, men vi fant vårt frokoststed: en fj ellhylle (58N18,938/006E19,855) der vi kunne ligge longside i solen.

Dagens mål ble Kirkehavn på Hidra hvor vi skulle bli kjent med søsteren til en av Monicas bridgevenninner. Vi ble tatt godt imot og fi kk interessant omvisning i stedets kirke som kan synes stor for et så lite sted. Men når vi hører at kirkefolket rodde opptil et par timer for å komme til søndagsgudstjenesten forstår vi at sognet var ganske stort. For øvrig kan fi skesuppen på Isbua anbefales; den er kanskje god fremdeles.

MED LINDESNES OM BABORD

Vi skulle gjerne hatt mere tid på Hidra, men vi hadde avtale med bridgevenninnen på den andre siden av Lista, i Abelvig inne i fj orden litt øst for Farsund. Der fi kk vi varm velkomst av henne og mannen, og også av barn og barnebarn som alle ble med i Stella på tur inn til Farsund dagen etter.

Den 14. juli seilte vi ut fra Abelvig som ble vår siste havn vest for Lindesnes. Vi rundet dette landemerket i 5-6 sekundmeters vind, og sa samtidig takk for fl otte og minnerike dager på Vest- og Sørvestlandet. Vi følte oss nesten hjemme nå selv om vi hadde to nye uker foran oss før vi fortøyde på Dronningen. Den delen av turen får eventuelt få sin historie en annen gang. Da jeg ble enig med redaktøren om å skrive om denne turen fra 2009, hadde vi neppe hørt ordet korona, bortsett fra det spanske ølet. Slik verden er blitt i år, kan det se ut til at fl ere enn ellers vil seile fra Østlandet forbi Kristiansand og Lindesnes. Hvis denne beretningen kan være en inspirasjon, er den kanskje mer enn bare til underholdning – god seilas.