Reisebrev

EVENTYRERNE LINN CHARLOTTE KLUND OG PAUL LÜBBE:

Reisebrev fra Indonesia

INDONESIAS SVAR PÅ «BRUDEFERDEN I HARDANGER». (Foto: Amanda Sailing)

Linn Charlotte Klund er sosialantropolog, mens partner og reisekollega Paul Lübbe er lærer. De siste syv årene har de brukt på jordomseiling, kun avbrutt av besøk i Norge innimellom for å holde foredrag om sine opplevelser. Her kan du lese deres reisebrev fra det indonesiske øyriket.

LINN CHARLOTTE OG PAUL: Linn Charlotte og Paul. (Foto: Dag A. Andersen/Smaalenenes Avis)

PROLOG

Etter den turbulente ekspedisjonen med ‘‘Infi nity’’ gjennom Nordvestpassasjen og en lengre seilpause hjemme, stod det indonesiske øyriket for tur. Før vi kunne ta fatt på Torresstredet skulle vi «bare» plukke opp båten vår ‘‘AmandaTrabanthea’’ i Papua Ny-Guinea. Nærmere bestemt hovedstaden Port Moresby, byen som har rykte på seg for å være en av verdens desidert farligste.

Ett år tidligere – mens vi stod midt oppe i ekspedisjonsforberedelsene i Alaska – ble hun dumpet her i Moresby av det franske yachtdelivery-paret. Krise. For alt vi visste kunne hun være plyndret for alt av verdi, nedmugnet og forfalt etter et helt år i tropevarmen. Vel, om vi skulle tro seilerportalen Noonsite, som oser propaganda om hvor overdrevent lugubert og utrygt 70% av langturdestinasjonene verden rundt er. Litt påsmurt, selvfølgelig, men tendensene er ofte de samme. I følge UDs nettsider kan det tolkes som et under at vi har overlevd «versting-stedene» vi har besøkt langs ruta. Heller ikke Papua Ny-Guinea bør undervurderes som seildestinasjon. Særlig Bismarck-arkipelet nord for Papua skal være et eldorado for seilere. Et hundretalls småøyer, der livet har stått mer eller mindre stille de seneste århundrene. Stedet står høyt på lista over drømmedestinasjoner for årene som kommer.

Alt viste seg å være i skjønneste orden med det fl ytende hjemmet vårt, og båtpasseren hadde gjort en bra jobb. I dag tenker vi med privilegium på alle sydhavsperlene vi ville gått glipp av hvis ‘‘Amanda’’ var blitt innkvartert på Bali som avtalt. Da hadde opplevelsene du nå skal få høre om aldri sett dagens lys. Hell i uhell, ingen tvil.

MYSTIKK OG FORDUMS kolonihistorie i vulkanens skyggedal på Banda Neira. (Foto: Amanda Sailing)

PÅ KANTEN AV VERDEN; MØTE MED PAPUANERNE SOM ALDRI HADDE SETT HVITE MENNESKER

PNG, Papua Ny-Guinea, satte for oss prikken over i’en på det ville og autentiske kulturparadiset Melanesia. Mens Paul møtte papuanere som aldri hadde sett hvite mennesker før, fi kk Linn Charlotte endelig utforsket antropolog-mekkaet Kiriwina Island. Fellesnevneren var sterke stammetradisjoner, magisk håndverkkunst, kengurukjøtt og annen eksotisk mat. Samt beetlenøtten, en mer motbydelig versjon av snus som etterlater tanngarden knall rød. Det verste er at belegget i munnvikene kan minne mistenkelig om blod, og gi assosiasjoner til praksiser fra landets mørke fortid.

Unntaket fra «verden er for god til å være sant» var øya på grensen mellom PNG og Indonesia. Daru, selve manifestasjonen av kapitalistenes hensynsløse inntog. Sist en seiler hadde kastet anker her, var mer enn et år siden og attpåtil uten å sette føtter på land. Bukta var elendig merket og uegnet for sådan. I mangel av dagslys og et fungerende ekkolodd – for øvrig årsaken til ‘‘Amandas’’ spontane opplag i Port Moresby – la vi bi før vi stevnet inn på vår hittil verste ankringsplass. Synet som møtte oss da vi tok jolla i land var en strand som ble brukt som søppelfylling kombinert med off entlig toalett. Resten prøver vi å fortrenge så godt vi kan.

I CAPT. TORRES` TURBULENTE KJØLVANN

Lettet og utmattet vinket vi en uke senere farvel til de seilkledte utriggerkanoene i nitriste Daru. Dette skulle bli vårt springbrett til Torresstredet, i virkeligheten var det en kronglete omvei. Selv om vi hadde timet passasjen til punkt og prikke, så vi med gru fram til det turbulente stredet. Stikkord vi hadde i bakhodet var: Skjulte undervannsrev på rekke og rad, konstant kuling og opptil seks knop tidevannsstrøm. Eneste pluss er at man seiler med vinden bakfra – tja, denne fordelen nyter i alle fall folk fl est av. Vi hadde derimot et meget tricky utgangspunkt fra startgropa inne i Papuagulfen. Først var vi nødt til å krysse 36 NM opp imot Passatvinden, som her blåser på sitt hissigste året rundt. Minimum 25 knop til alle døgnets tider er ikke småtterier! I tillegg kamufl erte det gjørmete brakkvannet potensielt farlige grunner. Hadde vi bare visst om ekkoloddet på forhånd, kunne vi tatt med en etterfølger fra Norge... Ingen nytte i å være etterpåklok, her gjaldt det å fi nne en fi nurlig balansegang. Vike unna korallrev, krysse optimalt for å rekke munningen av Torres innenfor tidsvinduet, og likevel skåne båten. Riktignok hadde vi et paradis av 17.000 øyer foran baugen, men et skikkelig båtverft skulle du lete lenge etter.

Da vi var i ferd med å unnslippe nåløyet, gled Pauls tanker tilbake til seilskutetiden. Da Matias Torres og James Cook utforsket stredet, var området knapt kartlagt i det hele tatt. Sjansene for å bli fanget i en blindvei var store. I motvind måtte mannskapet på ‘‘Endavour’’ ta til årene og slepe den klossete tremasteren tilbake til rent farvann ved hjelp av lystbåtene. Vi visste i det minste hvor vi skulle seile.

KOMODO NATIONAL PARK VILLAGE. (Foto: Amanda Sailing)

PÅ TIDE Å SETTE INDONESIA PÅ KARTET

Indonesia er fortsatt en ganske jomfruelig seildestinasjon. Grunnen til dette er nok først og fremst byråkratiet. Vi trodde Cuba var komplisert, men maken til omstendelig innklarering som her i Asia har vi fortsatt til gode å oppleve. Identifi kasjon av båt- og mannskap må forhåndsregistreres på nett, vel å merke etter at ambassaden har utstedt visumet. Ved ankomst skal du i deretter besøke X antall kontorer, hvor søknaden din attpåtil risikerer å bli avvist. Psssst! Slik var innklareringsprosedyrene i teorien. Framme på indonesisk jord fi kk vi nok en gang bekreftet påstanden som har vært gjenganger på reisen vår – regler er bare skrift på papirformat. Det er tross alt mennesker som har siste ordet, og dem kan man fi nt snakke med.

Da vi ankom Debut på Kei Islands ble vi igjen positivt overrasket. Vi havnet midt i en stor fl åte langturbåter som cruiset gjennom Sørøst-Asia i regi av en såkalt ‘‘rally’’. Plutselig ble vi boardet av en motorbåt med ti-tolv uniformerte indonesere.

«Åja, vi tilhørte ikke seiler-rallyen? Null problem. Men hvor var egentlig den påkrevde AIS-senderen?» Vi sa som sant var, at den etter gjentatte reparasjonsforsøk var erklært defekt. «Da skriver vi bare Raymarine® og ferdig med den saken!» sa tollbetjenten med et glimt i øyet.

To skritt fram og ett tilbake – på migrasjonskontoret hevdet de nemlig at vår ‘‘Vessel Registration’’ ikke lå inne i systemet. Fem timer papirmølle til ingen nytte, tenkte vi frustrert. «No worries! Use our computer and do it over again, just briefl y. Want a cold drink meanwhile?» Samtidig som svetten rant ned panna, formet kondensvannet fra den iskalde Colaen en liten dam ved siden av tastaturet.

Moralen: Dra til Indonesia!

CALAMARES-TRÅLER. (Foto: Amanda Sailing) I JULEKRYDDERNES RIKE i Sør-Molukkene. (Foto: Amanda Sailing)

FEM AV NI LIV ALLEREDE BRUKT OPP?

Forleden dag fi kk vi et kompliment vi aldri har fått før. «Dere må jammen ha mange liv!», sa en dame fra Hallingdal etter å ha gjestet foredraget vårt. Da vi begynte å tenke litt over hvor mange «liv» vi hadde brukt opp på sjøen, ble vi småengstelige. Mens ‘‘Infi nity’’-strabasene var et kapittel for seg, har vi fi re ganger vært farlig nær å miste ‘‘Amanda-Trabanthea’’ i dubiøse farvann. Til nå hadde marerittet fra ringrevet i periferien av Fransk Polynesia brent seg sterkest fast i minnet. På bristepunktet mellom tidevann og vind, brygget det opp til fem meter høye bølger i den syltrange inngangen. Ekkoloddet viste beskjedne tre meter under kjølen… En annen gang holdt vi på å bli kjørt i senk av en superyacht i Karibien, og nå – fem år og en halv klode senere – befant vi oss nok en gang på skjebnesvanger kollisjonskurs.

Klokka nærmet seg midnatt, ute i cockpit minnet det paradoksalt nok om høylys dag. Vi var omringet av en hel hærskare suspekte fartøy på nattetokt. Time etter (megawatt)time danset master og utriggere langs bølgedalene i gjenskinnet fra glorete lanterner. Potensielle pirater, indonesisk gerilja eller marine? I bakhodet hadde vi den blodige borgerkrigen som utspilte seg på Indonesisk Papua like bak horisonten. Hva de hadde i gjære, fi kk vi først erfare senere. Nå gjaldt det å holde tunga rett i munnen for ikke å kræsje rett inn i fl åten. Vi innså raskt at det neppe var oss de var ute etter, tvert imot. Blendet av all juletrebelysningen, var det ikke å vente at en liten 34-foter sveipet synsradaren deres. Siden skutene

LANDSKAPET taler for seg. (Foto: Amanda Sailing)

trålet med minimal hastighet utgjorde de likevel ingen trussel. Gjorde de vel? Etter beste evne måtte vi navigere gjennom en labyrint av pluss/minus hundre fartøy, som rundt neste hjørne bød på en hårreisende blindvei.

SÅ KATASTROFEN I HVITØYET

Snaue 50 meter unna oss spottet vi en fi skeskute som unntaksvis ikke trålet og hadde slukket all dekksbelysning. Den var på full fart inn i vår babord side, bare sekunder gjenstod før det smalt! Som en siste fl uktmulighet grep vi tak i skjøter og preventer og forberedte helomvending. Med genoa, stag- og forseil faststriglet i skjønn butterfl y-symfoni, var tiden for knapp til en standard halse. Vinden kom fra aktenom tvers, og eneste utvei var en ‘‘suicide-jibe’’. Vår labile Volvo Penta 23HK startet på et blunk, og med roret hardt mot styrbord fi kk vi tvunget båten ut av kollisjonskurs. Bommen protesterte med et høylytt smell. Skjelvne og vantro stirret seks par øyne på hverandre med et blikk som sa mer enn tusen ord. I en fei fi kk de på lysene, og synet av det grønne skroget med hullete klesvask dansende langs rekka vil vi sent eller aldri glemme. Så stormet vi dekk – «Riggen!» Hadde den overlevd unnamanøveren?! Etter å ha konstatert at skuta vår var i god behold, kom panikken sigende. Gudskjelov at man klarer å holde hodet kaldt i slike situasjoner, ellers kunne resultatet lett blitt "Blekksprut-jegerne" 1:0 "Amandahavaristene". Dette var altfor nærme!

KRYDDERØYENE I SIKTE

Bandasjøen. Sør-Molukkene. Banda Neira – vi smakte på ordene. Det lå noe edelt over disse tidligere koloniene, et slør av mystikk. Tidligere stoppesteder i Indonesia hadde derimot virket litt overfl adiske. Hus i knæsje regnbuefarger, butikker og digre supermarkeder fylt til randen av plastikkdekor. Vi følte oss så absolutt velkomne, men ikke riktig tilpass i det glorete plastikk-paradiset. Nå lengtet vi etter en dose kultur og et aldri så lite dykk inn i ‘‘ancient history’’. Med staselige bygninger i kolonialstil, mektige festningsanlegg og triviell handel i smågatene var Krydderøyene svaret! Ikke nok med det – på annen hvert gatehjørne var det som om røkelse og myrra fylte neseborene. Kanel, gurkemeie, nellikspiker… Det duftet herlig av jul! Under KNS’ Mandagsmøte i november befant vi oss fortsatt i preludiums-julestadiet, mens når dere leser dette er det for alvor advent. Her i julekrydderland handlet vi med oss kanelstenger, muskatkaff e og knalloransje, fersk gurkemeie til den store gullmedaljen Fikk bare krysse fi ngra for at tollerne ikke sprettet opp koff ertene våre! Den tid, den sorg. Først skulle vi på kryddersafari og utforske hvor disse smakspifferne stammet fra. Inn i regnskogen bar det, og uten følge av den lommekjente guiden hadde vi aldri gjettet oss vei fram til plantene. Mens kanelbarken skrapes rett fram stammen, ligner muskatnøtta en fersken der den henger og dingler på treet. I ren matrjosjka-stil avdekkes lag etter lag med frukt, muskatblomme, skall og helt til slutt nøtta. Apropos smuglergods: Det virket surrealistisk at bare én medsmuglet sekk med muskat sørget for at en matros på 1700-tallet kunne gå av med umiddelbar pensjon..! Så dyrebare var krydderne i kolonialtiden, den gang nederlenderne hadde herredømme over øyene. Tenk, så ettertraktede var Bandaøyene at hollenderne byttet til seg Banda Neira & Co. mot selveste New York, i sin tid døpt Ny Amsterdam. Mens røkelse og myrra måtte vike, er det i dag gull som har inntatt de edle kryddernes rolle i verdenshandelen.

SEILAS I DRAGENES OG SJØMONSTRENES RIKE

Blant de 17.000 øyene vi kunne boltre oss fritt på, var Komodo Nasjonalpark neste arkipel vi ville vie litt ekstra besøkstid. På seilfronten var det ikke mye nytt å melde. Etappe på etappe vestover hadde storseil, genoa og stagseil blitt vårt trofaste holdepunkt. I symfoni med elementene sløret vi på sørøstmonsunen uten en eneste regnsky eller ‘‘squall’’ i sikte. Nesten for godt til å være sant at båtproblemene uteble, men Ikke til å legge skjul på at seilforholdene ble en smule monotone. Desto mer frydet vi oss over opplevelsene i land, og rett rundt neste sving lusket de lunefulle, men høyst fascinerende varanene. Eller Komodo-dragene, som de kalles på fl ere språk. Disse kjempeøglene ser ut som etterlevninger fra dinosaurtiden, og lever ikke noe annet sted på jorda enn i nasjonalparken.

«Har dere sett hai?» er et klassisk gjengangerspørsmål. Joda, men siden mennesker ikke er et naturlig matvalg for haien, burde man ikke vært mer redd komodovaranen? Den går etter omtrent alt som kryper og går, og aller verst: Den tar ikke fem øre for å spise sine egne unger, som må fl ykte opp i trærne så snart klekketiden er over! Ei skygger den banen for nasjonalparkens høyreiste konge, vannbøff elen. Ett bitt og off eret vil sakte, men sikkert dø av toksisk spytt.

Æresord, vi hadde aldri klaget på seilforholdene! Alt vi hadde gjort, var å be til værgudene om ørlite variasjon i vinden så ikke resten av seilgarderoben skulle støve ned. Det angret vi bittert på under den videre etappen mot Lombok. Riktignok visste vi at havstrømmer var et tema i Indonesia, men det var først nå vi skjønte at vi burde gjort mer research. Nå, mens vi stod midt oppe i det. Det var som om vi var fanget i et gedigent sluk og ble virvlet ukontrollert rundt. Det gikk for alvor opp for oss hvorfor disse farvannene var beryktet for forlis i sjøfartshistoriens tidligere århundrer. I mangel på kunnskap om havets dynamikker og krefter, falt det naturlig å gi sjøuhyrer skylden for mang et havari. Dette var til og med vitenskapelig bevist! Biologiens litteratur bestod av egne plansjer med havets største rovdyr. Her var alt fra ildsprutende drager, kjempeblekkspruter og slektninger av sjømonsteret Nessie avbildet. Bortsett fra varaner på stranda, var nok Komodoparkens majestetiske havskilpadder det nærmeste vi kom å se sjømonstre i Indonesia. FRIDYKKING I Komodoarkipelets spektakulære undervannsverden bød på møter med majestetiske havskilpadder. (Foto: Amanda Sailing)

ÉN KOMODOVARAN er skummel nok, en hel fl okk er enda mer urovekkende. Da de attpåtil begynte å komme mot oss, var det på tide å komme seg vekk. (Foto: Amanda Sailing)

EPILOG

Takket være råd fra nokså lommekjente seilerkolleger og en runde research i «den internasjonale los», forstod vi hva som hadde skjedd. Lombokstredet, fl askehalsen mellom Lombok og den mer kjente naboøya Bali, er trolig Indonesias mest beryktede farvann. Det er her Stillehavet tømmes ut i det Indiske Hav. Når et verdenshav skal sluses over i ett annet hav, legger det lista for durabelige havstrømninger. Til tross for fulle seil og motoren på 2000 omdreininger stod vi bom stille – eller verre – vi drev sakte, men sikkert bakover. I løp av sekunder var vi fanget i et dragsug av fi re meter høye dønninger. Samspill mellom krapp sjø og en altfor raus seilføring og satte i gang store nok krefter til å knekke rorkulten.

Én turbulent erfaring rikere, kan vi ovenfor andre seilere som ønsker å legge ruta denne veien, avsløre at taktikken er å holde seg så nærme land som mulig. Da vi senere fi kk testet det ut i praksis, var passasjen til vår store overraskelse nærmest piece of cake.

Etter mang en stusselig julefeiring på tur, gleder vi oss til ordentlig julestemning hjemme i stua med bagasjen full av herligheter. I år var regnestykket enkelt; en halvpart av bagasjen fylt med krydder og andre halvparten med bortkomne fl ipfl ops. På hjemturen ble hverken suvenirer fra krydderland eller plastikkparadis konfi skert. Dermed er det duket for hjemmelaget Glühwein og ekstra ferske lussekatter, mens vi mimrer tilbake til de sagnomsuste øyene i Øst. Det kan være gøy med strand og sol, men for oss er det snø, frost eller småguff ent vær kombinert med innekos med familien som sørger for en…

God Jul! Linn Charlotte og Paul Besøk: www.amanda-sailing.com